Arkiv for kategorien 'Psykisk helse'

Så pakker jeg det inn i en annen form

Publisert februar 8, 2012 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse , Smerte 35 Comments

Jeg spør de samme spørsmålene om igjen og om igjen med jevne mellomrom. Jeg vet egentlig svarene (eller gjør jeg det?), jeg har hørt svarene før (men hva hvis de har endret seg? Hva om jeg husker feil?), og jeg vet nok hva jeg kommer til å få høre denne gangen også (eller gjør jeg det?). Jeg trenger å høre det, om igjen og om igjen.

Så pakker jeg sårbarheten min inn i en annen form. Og jeg spør.

«Har du noen gang vært redd for meg?»
Egentlig spør jeg: Bryr du deg om meg?

«Hadde du blitt lei deg om jeg døde?»
Egentlig spør jeg: Betyr jeg noe?

«Hvis jeg hadde spurt om å få kontroll over medisinene mine, hadde jeg fått det da?»
Egentlig spør jeg: Tar du meg på alvor?

«Syns du jeg er pingle?»
Egentlig spør jeg: Kan du fortelle meg at det er nok nå?

«Kommer jeg aldri til å bli frisk? Kommer det aldri til å bli bra?»
Egentlig fisker jeg etter svarene “jo” og “ja”, og vær så snill å utfyll svarene med håp?

Så pakker jeg noen ganger også redselen min inn i en annen form. Og jeg sier.

«Bare gå! Stikk! La meg være i fred!» eller «Jeg går nå, kommer ikke tilbake, ha det bra.»
Egentlig sier jeg: Ikke gå fra meg, ikke avvis meg! Jeg makter det ikke – derfor avviser jeg deg først!

«Jeg gir FAEN!»
Egentlig sier jeg: Jeg klarer ikke dette! Jeg ødelegges, jeg rives i stykker, men ingen skal få se hvor svak og knuselig jeg er!

Så pakker jeg det hele ut igjen, ser du kjernen?

Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg en dag klarer å tro på det selv. Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg ikke lenger trenger det fra andre – fordi det finnes i meg selv.

Les gjerne også:
Dette hører JEG når du sier
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Nei, det vet du nok ikke

Publisert februar 6, 2012 Borderline-relatert , Psykisk helse 34 Comments

Visste du at jeg beit meg selv i tunga til jeg blødde, at jeg så svart samtidig som det svimlet for meg, fordi jeg aller helst ville kaste meg ut av bilen i fart? Visste du at jeg forsvant et øyeblikk, i forsøk på å kontrollere impulsene som overveldet meg? Visste du at jeg aller helst ville kaste meg ut av bilen i fart, og overlate resten til skjebnen? At jeg der og da heller ville dø enn å kjenne på dette?

Nei, det visste du nok ikke. For jeg, jeg satt fint og rolig i passasjersetet ved siden av deg.

Vet du hvor mye det krever av meg, hver eneste dag, å oppføre meg noenlunde ”normalt”, slik som deg og alle andre? Vet du hvor mye det krever av meg å kontrollere smerte, fortvilelse, sinne og impulser, hvor mye det krever å bare være – rolig – her og nå, fremfor å skade meg, kutte meg eller svelge for mange piller, fremfor å smelle hodet i veggen, rope, kjefte og slenge ting i veggen, fremfor å løpe ut i veien eller kaste meg ut av bilen i fart?

Nei, det vet du nok ikke. For jeg, jeg står fint og rolig med stødig blikk. Fremgang siden i fjor, siden i forfjor, året før? Kontroll? Stabilitet? Kurert, frisk, problem solved, eller noe sånt?

Du vet for faen ikke hvilke krefter jeg bruker på noe som ikke du eller andre tenker over eller bruker krefter på.

Jeg klandrer deg ikke. Det ville jo vært… rart og merkelig, galskap, å skulle rose noen for å… oppføre seg helt “normalt”?

Eller?.

Ha det bra, januar

Publisert februar 3, 2012 Personlig , Psykisk helse 37 Comments

Når man sitter med en slags vrangforestilling om at verden hånler av deg og ser ned på deg (“skam deg!”), at du ikke hører til eller har plass i denne verden (“du kan bare våge deg å ta deg til rette!”), at du aldri vil være god nok, at du ikke fortjener annet enn straff og ødeleggelse (“kutt deg!”), helst tilintetgjørelse, med en sterk indre demon som stadig skriker, rakker ned på og kommanderer deg – og i en sårbar periode overtar kontrollen (her kommer “sidetallet” inn, se forrige innlegg)…

…Da er det rett og slett medisin å bli møtt på den måten jeg har blitt her på bloggen de siste dagene, etter flere ukers pause. Så tusen takk for alle varme, gode og støttende ord. Det har vært en god start på det å prøve å “møte verden” igjen, hvor et lite “hei” på bloggen var første forsøk. Jeg hadde ikke ventet det – demonene inni meg hadde på forhånd overbevist meg om det motsatte.

Foreløpig har jeg og behandleren min blitt enige om å ta uke for uke, og ikke tenke lengre frem eller dypere inn enn det jeg makter akkurat nå. Jeg kommer nok heller ikke til å stupe for fullt ut i “verden” igjen med det første, men ta den tiden jeg trenger. Jeg har begynt å ta opp kontakten igjen med venner, og andre områder som jobb, trening, kanskje facebook osv. får komme etterhvert. Aller helst har jeg lyst å forbli i min lille, isolerte, trygge boble, men det blir jo nokså kaldt og ensomt i lengden, spesielt friskt er det heller ikke.

Og selv om jeg fortsatt kjenner på håpløshet, tristhet og fortvilelse, så har jeg ikke i det minste lyst å se tilbake på eller dvele ved disse 3-4 ukene som har vært. Så, ha det bra, januar, kommer ikke til å savne deg!

Hei februar, så fine farger du har

Hei?

Publisert januar 29, 2012 Personlig , Psykisk helse , Smerte 68 Comments

Så er det tre uker siden sist. Tre vanskelige og vonde uker som har vært vanskelige og vonde på en annerledes måte enn før. Jeg vet ikke helt hvor eller hvordan jeg skal ta opp tråden siden sist, hva jeg egentlig har lyst å dele, om jeg i det hele tatt er klar for å returnere til bloggen – eller livet, verden, hverdagen generelt.

Jeg er sliten, jeg har ikke så mye mer å gi. Jeg er lei av å snakke, lei av å tenke og være til, lei av mennesker, lei av jobb, lei av rutiner og plikter, lei av behandling, lei av livet, lei av det som foregår inni meg, lei av å aldri få fred, lei av at det alltid skal koste mer enn det gir, lei av å måtte forholde meg til hva det nå enn måtte være. Derfor har jeg latt være.

Jeg er sykemeldt fra jobb. Jeg har hatt tilbakefall på selvskadingen. Jeg har ikke orket å ha kontakt med noen, knapt gå ut av døren. Jeg har måttet stenge av, jeg har ikke klart noe annet.

Jeg har på en måte latt som jeg ikke lenger eksisterer, for det er slik det føles. Metaforisk sett, men ganske bokstavelig likevel; Jeg er ikke mer enn et sidetall nederst i hjørnet – unødvendig, betraktende og ikke delaktig, mens noen andre (som jeg ikke lenger har kontroll over) har frastjålet meg bokstavene og overtatt handlingen, innholdet og ansvaret for historien som skrives, mitt liv i nåtid. Mine ord, handlinger og avgjørelser er ikke fullt mine egne. Min virkelighetsoppfatning er for tiden ikke slik den burde og vanligvis ville vært, og jeg har ingenting å si.

Jeg tenkte uansett å bare gi en liten lyd fra meg, et livstegn, et hei. Det er vel kanskje et godt tegn i seg selv, med tanke på at pausen hovedsaklig ikke har vært mitt ønske (se avsnittet over). Jeg har lyst å ta kontrollen tilbake.

Jeg befinner meg i en tåke, blind for utveier og avstengt for inntrykk. Jeg kan ikke romme mer.

Ikke slipp meg på halvveien

Publisert januar 3, 2012 Personlig , Psykisk helse 38 Comments

I sommer skrev jeg et blogginnlegg som aldri ble postet. Av samme grunn som med mange andre innlegg: at det der og da føltes for nært, for personlig, for sårbart. Når jeg leser gjennom det nå, så tenker jeg, hvorfor i helvete lot jeg ikke de rundt meg få vite dette mens det sto på? For et halvt år siden?

Det har vært flere runder siden da med time-outs (innleggelser), misforståelser og snakking over hodene på hverandre, sinne, raseri og selvskading – og ikke minst masse redsel og angst. Det har aldri vært et tema alene, men kanskje har det ligget litt skjult i bakgrunnen som en forsterker og trigger for enkelte ting? Det er en tøff vei å gå når man ikke kjenner til noe annet. Trygghet betyr alt.

Ikke slipp meg på halvveien

Er det greit å uten videre mangedoble mengden krav, forventninger, utfordringer og press, fordi man tilsynelatende greier seg bra? Er det greit å mer eller mindre bli overlatt til seg selv, fordi man tilsynelatende har mer kontroll og stabilitet i livet sitt enn tidligere?

Jeg trenger å få puste på et overkommelig nivå før jeg eventuelt tar enda et trappesteg opp. Det føles som at straks jeg får muligheten til å endelig puste ut og senke skuldrene, forventer resten av verden at jeg skal ta elefantsteg og tåle alt – og enda mer. Er plutselig all fortid, bakgrunn, svakheter og begrensninger glemt?

Jeg trenger å få puste.

Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis drukner i nye krav, press, forventninger og utfordringer selv om jeg mestrer mengden jeg har nå. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis må overvinne og klare alt selv om jeg har overvunnet og klart noe.

Jeg trenger å vite og erfare at mine trygghetspersoner er der selv når jeg ikke er syk og dårlig fungerende. Jeg trenger at familie fortsatt er der, at venner fortsatt er der, og ikke minst at behandlingsapparatet fortsatt er der. Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra.

Jeg har minst av alt i verden lyst å falle tilbake i gamle, destruktive mønstre. Men hvor motiverende er det når det å ha det bra er likhetstegn med enda flere krav, forventninger og utfordringer jeg ikke klarer å følge opp (les: å feile og mislykkes), når det å ha det bra er likhetstegn med fravær av nødvendig støtte, omsorg og oppmuntring. Det er ikke så farlig med meg nå, nå som jeg tilsynelatende har det bedre? Er det bare jeg som husker konsekvensene – de mange fallene og skadene?

Sykdom skriker i meg og ber meg skade meg synlig for å kommunisere ut at jeg ikke fikser dette. Jeg famler etter ord som kan være tilstrekkelige. Jeg trenger å få puste! Jeg er redd, jeg! Og jeg er sliten av å finne trygghet i det destruktive og smertefulle, hjelp meg å finne trygghet i det stabile – uten at jeg nødvendigvis må drukne i krav og forventninger jeg ikke klarer å følge opp, uten at jeg nødvendigvis må miste den støtten, omsorgen og oppmuntringen jeg trenger for å komme i mål.

Ikke glem at jeg har mine svakheter og begrensninger, selv om jeg i perioder greier meg bra. Spør meg fortsatt, hvordan har du det? Har du lyst å være med? Hva syns du om dette? Fortell meg fortsatt, jeg bryr meg om deg. Jeg er glad i deg. Du er flink. Jeg ser deg.

Ikke slipp meg på halvveien – det som i dine øyne er en vellykket krysset målstrek. Jeg er ikke der helt enda. La meg få lov å puste. La meg få lov å skynde meg sakte. La meg få lov å føle trygghet.

Take it easy on me ♫

Mitt 2011

Publisert januar 2, 2012 Hverdag , Psykisk helse 33 Comments

Hovedinngang psykiatrisk, jula 2010 (mobiltelefon-kvalitet)

2011 startet dårlig, men jeg bestemte meg for at mitt nye år skulle starte 5. januar 2011, dagen jeg ble utskrevet fra lukket akuttavdeling. Den siste måneden hadde vært en av de aller tøffeste noensinne, men jeg følte jeg hadde fått hjelp (på tross av at det ble brukt tvang). Jeg var innstilt på å gi livet et nytt forsøk. Relaterte innlegg: Liten, mindre, minst, Jeg mistet meg selv, Jenta på gulvet, De små tingene som gjør en forskjell.

Behandling og veien mot friskhet

Våren 2011 ble det søkt om plass i psykodynamisk gruppeterapi med varighet på 1,5 år. Jeg fikk plass og begynte før sommeren. Jeg fikk høre at det kunne være veldig nyttig å gå i gruppeterapi i tillegg til og etter flere år i individuell samtalebehandling (6 år for min del), og jeg var villig til å prøve det meste for å komme enda et skritt videre på veien. Man kan lære utrolig mye om seg selv og sin problematikk på “kontoret sammen med behandler”, men det er enkelte ting man ikke får utfordret seg på på samme måte som man gjør i en gruppe sammen med andre. Jeg føler allerede at jeg har lært mer om meg selv.

I september og november hadde jeg brukerstyrte innleggelser på opp til 14 dager. Det var mitt første møte med brukerstyrt, og jeg opplevde å bli sett, hørt og tatt på alvor – kun ved bruk av ord. Det var, for å si det rett ut, en fantastisk god opplevelse. Behandlingsopplegget ble tilpasset meg og mine behov og ønsker (og ikke omvendt, slik det gjerne kan føles som). Jeg sitter igjen med gode opplevelser av brukerstyrte innleggelser, og har fått erfare at nedturene og fallene kan – med litt hjelp fra andre – snu retning uten at bunnen nødvendigvis må nås. Jeg lærer meg å be om hjelp med ord, før det går for langt. Relaterte innlegg: Hallo verden, vi prøver igjen.

Jeg kan telle på mindre enn to hender hvor mange ganger jeg har skadet meg selv i 2011. Skadesprekkene har medført legevakt og suturer, men med tanke på at året har 365 dager med nærmest daglig skadetrang, er jeg kjempefornøyd med flere enn 355 dager skadefri! Relaterte innlegg: Gyldiggjøring av smerte, Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme, Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading).

Be who you want to be (not what others want to see)

Jeg fikk tre nye tatoveringer i 2011: mamma og pappa på føttene, og en sugar skull på innsiden av armen (les om betydningen her). Septum (ring i nesen) ble strekt for andre gang, til 2,4 mm, og jeg nådde målet om 16 mm i ørene. Håret har vært lilla, rosa og blondt, med og uten dreads :)

Mestring

Jeg hadde i over to år fått hjelp til forvaltning av økonomi gjennom Nav, og i februar overtok jeg styring over egen økonomi, etter eget ønske. Det har gått over all forventning, og det føles bra å ha kontrollen selv – og mestre det.

Februar var også måneden hvor jeg på tross av sykdom, ustabilitet og uforutsigbarhet, hadde vært i arbeid i et helt år, mye takket være en fleksibel og støttende arbeidsgiver som allerede kjente til min historie. Jeg har tidligere skrevet om min vei fra ufør til arbeid.

Skriving og drømmer

Jeg har fått smake litt på den gamle, store drømmen jeg alltid har hatt, drømmen om å bli journalist (men også drømmen jeg la fra meg i frykt for å måtte snakke med og forholde meg til andre mennesker, min største frykt). Jeg skrev min første reportasje, Barnas Time (om barn som pårørende), og jeg dro til Haugesund for å se og skrive om teaterstykket Sår i sjelen, som min venninne Merete ♥ står bak (idé og manus). Jeg fikk også publisert tekster (egenerfaring, på forespørsel) i bladet ROSinfo, i tillegg til at bildet mitt ble brukt på forsiden.

Foredrag

Etter å ha holdt rundt 30 foredrag i perioden 2008-2010, bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg var sliten og følte jeg hadde gitt det jeg ønsket og kunne. Jeg gjorde likevel et unntak i november, da jeg (som året før) ble spurt om å holde foredrag på Skoledagen under Schizofrenidagene. Jeg fortalte min historie til 1700 tredjeklassinger (vgs), i tillegg til at min egen film ble vist (kommer for salg på DVD).

Mennesker som har satt spor

I 2011 har jeg besøkt bestevenninnene mine Ida i Oslo og Marie i Trondheim – hvor jeg også fikk være til stede da Marie fødte sin sønn! Jeg har funnet en fantastisk venninne i Camilla det siste året, og jeg har også lyst å nevne navn som Solvor, Gudrun, Unni, Merete, Ingeborg, Tora, Hanna og en liten hilsen til “mine gode naboer/jentene i huset” :) Jeg og kjæresten har hatt en uke sammen på Lanzarote, og dro i sommer til Sverige og Danmark på jakt etter berg- og dalbaner! Kjæresten min har sett både Lise og borderlinemonsteret i meg – men elsker meg likevel ♥ Tenk det!

Gamle bilder, men jeg liker dem :) Lise og Marie til venstre, Ida og Lise til høyre

Jeg har lyst å takke min behandler som har “holdt ut” med meg og vært der for meg enda et år. Han har rakt ut en hånd når jeg har trengt det, tatt i mot faenskap og likevel stått stødig, og hjulpet meg å finne veien videre og nå nye mål – steg for steg. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten.

(Bildet over (postet før, med tillatelse) er tatt i forbindelse med artikkelen “Relasjoner på godt og vondt” som ble publisert i PsykOpp Nytt nr. 2/2010. Første del skrevet av meg (personlige tanker og erfaringer), og andre del skrevet av ham (fra behandlers synspunkt))

Jeg syns 2011 har vært et ganske bra år, alt i alt, spesielt sammenlignet med mange tidligere år. Nedturene, fallene, har vært kortere i varighet og sjeldnere i hyppighet det siste året. Jeg tror jeg er på rett vei.

Ønsker alle et godt 2012!
Takk til alle som har fulgt meg gjennom 2011! ♥

I en dør, i en kjeller, på et sykehus

Publisert desember 20, 2011 Psykisk helse , Sykehus 19 Comments

Midt oppi all faenskap og tragedie, finner jeg små lysglimt ved å være innlagt på samme avdeling som ham. Min barndomskamerat. Vi går mer enn tjue år tilbake i tid, vi var ikke mer enn 5 år gamle da vi ble kjent: «Hei, ka du hette? Ska eg ver med deg?».

Jeg har ikke sett ham på mange år, og plutselig er vi på samme avdeling. Han er like luring som jeg alltid har husket ham, og da vi får utgang for å gå i “kiosken”, stikker vi ned i den skumle, mørke, ekle kjelleren som vanligvis er låst. I veggen er det en liten dør, den er sikkert ikke mer enn en meter høy.

«Kom da» sier han og vinker meg bort mens han åpner døren.
«Du, det er ikke lov!» svarer jeg. Typisk meg.
«Drit i det da, det er ingen som finner oss her eller sjekker her» sier han og nærmest kryper inn døra. Lovlydig som jeg er, kjenner jeg hjertet banke i spenning, nesten som en liten unge som er med på en rampestrek, nokså uskyldig, men fortsatt litt spennende fordi det egentlig ikke er lov. Jeg hadde aldri våget å gå inn den døra med hvem som helst, men jeg har full tillit til barndomskameraten min, velfortjent. Så trekker jeg pusten, ler litt og blir med på leken.
«Ja ja, vi er jo gale uansett, det står i papirene! Ingen kan ta oss på det!»

Bak døra befinner det seg en slags tunnell med masse rør inni. Man kan knapt stå oppreist, og det er egentlig ganske skummelt, men samtidig veldig spennende.

«Lystgass» leser jeg høyt fra etikettene på rørene. Vi ler og spøker om hva vi skulle ha gjort med disse rørene og denne lystgassen om vi virkelig hadde vært gale, og for en liten stund, glemmer jeg alt det vonde og hvorfor jeg i utgangspunktet er på dette stedet, på dette sykehuset.

«Okei, nå går vi tilbake» sier jeg. Så går vi tilbake til avdelingen med tunge skritt, og hører dørene låses bak oss.

Jeg fulgte henne til legevakten for å sy. Trigging mellom venner.

Publisert desember 19, 2011 Personlig , Selvskading 21 Comments

Denne teksten skrev jeg for et år siden. Siste halvdel av 2010 var relativt turbulent, med flere intoxer (overdoser) og innleggelser på sykehuset/lukket avdeling og en del selvskading, i tillegg til at jeg sluttet (i samarbeid med lege) på en medisin jeg hadde gått på i seks år. Jeg var med andre ord i en veldig sårbar og dårlig periode, og grunnen til at jeg aldri postet denne teksten på bloggen, var fordi jeg følte meg skyldig, fæl, egoistisk, syk og gal som følte det jeg følte, da jeg fulgte en venninne til legevakten for å sy for første gang. Det tok meg nærmere ett år før de sanne følelsene kom frem i lyset, og hun ble forståelig nok skuffet over at jeg ikke hadde vært ærlig.

Det har vært (og er) viktig for meg å få frem at hun ikke har gjort noe galt, hun valgte bare å stole på ordene mine – som jeg ville ha valgt annerledes i dag. Jeg har aldri klandret henne for noe, men jeg har lyst å ta opp et tema som jeg syns er viktig – uavhengig av denne episoden, men brukt som eksempel. Jeg har fått tillatelse til å dele dette, og håper det kan komme noe positivt ut av det. Les med respekt. Takk.

Kladd/råstoff skrevet desember 2010, renskrevet mars 2011:

Plutselig var jeg på den andre siden. Plutselig var jeg hun som fulgte venninna si til legevakten for å sy. Plutselig var jeg bare tilskuer til et drama hvor jeg selv alltid var hovedpersonen. Jeg betraktet det hele fra utsiden. Stille, med noen vaklende, støttende ord innimellom, med store øyne og følelser jeg virkelig ikke ønsket å føle.

For hvordan føltes det for meg å se hennes sår, sammenligne med mine egne, og se henne ligge på benken og bli sydd?

Jeg prøvde å støtte henne og være en venn. Jeg gjorde mitt beste for å være der for henne, men det var vanskelig å være to steder samtidig; støttende ved siden av henne, og i forvirringen og kaoset inni meg.

Jeg er en venn, jeg bryr meg og ønsker bare det beste, men i meg finnes også en selvskader som daglig kjemper i mot skadetrang og indre demoner, som skriker og overveldes av følelser. Rollene var snudd. Situasjonen var smertefull velkjent ned til minste detalj, men jeg var bare tilskuer denne gangen. Triggeren var utløst, og jeg ble overveldet av motstridende følelser, fra den ene ytterkanten til den andre.

«Du blir ikke negativt påvirket av dette?» spurte hun meg. «Nei, jeg gjør ikke det.» Jeg hadde ikke hjerte til å si noe annet. Hun trengte meg, hun var redd, og det var første gang hun måtte til legevakten og sy. Selvfølgelig ønsket jeg å være der for henne! Jeg ante ikke hvordan det ville føles, jeg hadde aldri vært i en slik situasjon før, jeg heller. Og jeg føler meg fæl og egoistisk som ikke klarte å fokusere fullt og helt på henne og hennes smerte.

Jeg har venner som selvskader. Jeg har venner som har gjort det lenge, og som jobber seg ut av det. Jeg kan og vil gjerne følge dem på veien. Men å ha en venn som jobber seg inn i helvetet, og ikke ut, med eskalerende selvskading, jeg vet ikke om jeg klarer å følge noen på den veien. Jeg vet ikke om jeg klarer følelsene og triggingen som følger med. Jeg klarer ikke å se på at en venn beveger seg inn og nedover i sykdom og selvskadingshelvete. Det trigger å følge prosessen som går feil vei, det trigger å være en tilskuer når jeg egentlig vil ut av hele settingen. Det er forferdelig egoistisk, men jeg kan ikke hjelpe det.

Hun har stilt opp for meg, hun har vært med meg i ambulanse etter overdose og kutting. Hvordan kunne jeg påføre henne det, nå når jeg ser hva dette påfører meg? Jeg er så sliten og lei av å hele tiden minnes og trigges. Hvordan skal jeg komme meg ut av det da? Jeg vet ikke om jeg kan orke å følge henne inn på denne veien. Jeg vet hvor langt og dypt det kan gå før hun klarer å snu. Jeg er redd jeg vil følge med i dragsuget.

Desember 2011:

Nå kan jeg heldigvis og med glede fortelle at det ble med denne ene og første gangen hun måtte sy. For henne var dette en slags wake-up-call, ”hva er det jeg driver med”, og kombinert med følelsen av ydmykelse og skam, klarte hun å finne styrke til å jobbe seg ut av det. Jeg er oppriktig glad på hennes vegne og stolt over det arbeidet hun har gjort med å ta opp kampen, for det kunne lett hatt et annet utfall.

Nå vet jeg også at det ikke er unaturlig å føle det som jeg følte, selv om andre kanskje hadde taklet det bedre enn det jeg gjorde. Noen hadde syns det var problemfritt, noen sier at det gjør godt å fokusere på- og hjelpe andre, fordi man da glemmer sin egen smerte og sine egne problemer. Men for meg var sykdommen for sterk, selvskaderen i meg hadde overtaket. Jeg ønsket alldeles ikke å kjenne på disse følelsene, men det var ikke noe jeg kunne velge. Man er ikke fæl, egoistisk, syk og gal om man kjenner på følelsen av å bli trigget.

Men jeg lærte også noe av dette. Jeg lærte at jeg må være forsiktig med å støtte meg for mye på venner som har samme problematikk, fordi det er en fare for at de opplever det samme som jeg gjorde. Jeg lærte også at jeg må sette grenser for meg selv og hva jeg kan klare å ta inn over meg – og være åpen og ærlig om det. Det er en vanskelig balansegang, man vil jo så gjerne støtte, hjelpe og være en venn, men det er også viktig å kjenne etter sine grenser og hva man selv kan klare å tåle.

Illustrasjonsbilde

Min sugar skull

Publisert desember 18, 2011 Kroppskunst/klær/sminke , Personlig 34 Comments

Jeg har ikke vist ordentlige bilder av den nyeste tatoveringen min. Det er en såkalt sugar skull/mexican skull som befinner seg på innsiden av armen min, og den har en helt spesiell og egen betydning for meg. Jeg vurderte om det var nødvendig å si noe om hva og hvorfor, om jeg i det hele tatt hadde lyst – eller om jeg bare skulle vise bilder av det som alene ser ut til å være en nokså badass tatovering ;)

Hodeskalle-tatoveringer i seg selv symboliserer gjerne styrke og overlevelse. Man kan si at min hodeskalle representerer fortid og styggedom, alt jeg har overlevd, alt som har preget meg, satt sine spor, og som alltid vil være en del av meg. Blomster, hjerter, farger og roser representerer fremtid og nye spirer. Jeg kan ikke ta bort det vonde som har hendt meg, men det skal heller ikke få ødelegge alt det fine jeg vil ha i livet mitt. Make the best of it. Og den lille, viktige detaljen – diamanten i pannen – kjernen, meg selv – min egenverdi.

Takk til tattoo artist (Mega)Trond på Leading Light i Sandnes :)

Selv den lengste reise starter med et lite skritt

Publisert desember 14, 2011 Behandling , Hverdag , Personlig , Psykisk helse 23 Comments

Hvordan har du fått det til, hvordan har ting ordnet seg for deg, spør noen meg – fortvilet fra sitt kaoshelvete. Jeg – fått til? Ordnet seg? Det får det til å høres så enkelt ut, men det har vært alt annet enn enkelt. Det har tatt meg årevis for å komme dit jeg er i dag, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Veien har vært lang, veien er lang, men “selv den lengste reise starter med et lite skritt”. La meg bruke noen eksempler.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling på det å skulle fungere som alle andre, ha en jobb, eller i det minste en inntekt til å kunne leve. Ingen kan fortelle meg at jeg ikke har forsøkt. Jeg har gått gjennom årevis med sykemeldinger, “arbeid med bistand”, attføring, midlertidig ufør, enda mer prøving og feiling, papirhelvete, søknader, avslag og vedtak. Alt dette i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Derfor var det en lettelse for meg da jeg til slutt, etter å ha prøvd alt uten å lykkes, fikk vedtak om varig ung ufør på grunn av alvorlig psykisk lidelse. Alt ligger til rette for at det er greit at jeg ikke er i stand til å jobbe slik som de fleste andre, fordi jeg har nok med å jobbe med meg selv, nok med å takle hverdagen, nok med å forholde meg til mine utfordringer, og fordi det å være i arbeid er så belastende for meg på områder som gjør at jeg blir syk(ere) og dårlig(ere). Det er først det siste året-halvannet at jeg selv har valgt å forsiktig prøve meg ut i arbeid, på mine premisser – men med visshet og trygghet om at hvis det ikke går, så er det greit! Jeg vil i hvert fall forsøke.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling når det kommer til medisiner. Jeg har prøvd mange forskjellige medisiner, mer enn jeg kan telle på to hender, ulike kombinasjoner, ulike doser, inkludert feilmedisinering som medførte at jeg la på meg 25 kg. Det er de siste årene at vi har funnet en kombinasjon som passer til meg og min kropp.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling med ulike tiltak, tilbud og hjelp. Jeg har hatt nytte og utbytte av forskjellige tiltak og tilbud, alt fra aktiviteter, dagsenter, grupper, mestringskurs, hjelp til bolig og hjelp til forvaltning av økonomi. Jeg har tatt i mot med åpne hender, og det har gjort meg godt.

Jeg har gått gjennom årevis med papirhelvete knyttet til for eksempel og blant annet studielånet mitt (en god utdannelse – uten å være i stand til å jobbe, da kan vi nevne bitterhet, som også tatt tid å fordøye og akseptere). Utsettelser på utsettelser (som man bare kan få et visst antall ganger), renter på renter, søknad om rentefritak, søknad om sletting av gjeld. Alt dette (igjen) i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Det er først det siste året at vi har fått til en ordning som gjør at jeg kan senke skuldrene.

Jeg har gått gjennom årevis med innleggelser, sykehus, selvskading og destruktiv atferd, og hele 7 år i psykiatrisk behandling. Det er først de to siste årene (!) at ting har begynt å falle på plass og at jeg har kjent store endringer skje inni meg.

Så hvordan har jeg fått det til, hvordan har ting ordnet seg for meg? Alt har ikke ordnet seg for meg, men jeg er på god vei. Det har krevd prøving og feiling, hardt arbeid og TID. Jævlig lang tid (unnskyld ordspråket)! Veien har vært lang, det er sprøtt å se tilbake på hvilket kaoshelvete livet mitt var før. Jeg hadde ingenting på plass. Jeg er ikke i mål helt enda, men mange viktige biter har falt på plass for meg, bit for bit, over en periode på flere år.

Hva vil jeg med dette? Ikke gi opp – selv om det ser håpløst ut akkurat nå. Bit for bit, steg for steg. Det tar tid. Og du vil komme i mål. Det ordner seg.

Mitt forhold til jul

Publisert desember 10, 2011 Personlig , Ukategorisert/annet 31 Comments

Trine spør: Hva tenker du forresten om julen? Er du glad i denne høytiden? Mange som sliter og er sårbare opplever nettopp denne tiden som ekstra sårbar.

I fjor tilbragte jeg juletiden, jul og nyttår på sykehuset, innlagt på tvang. Jeg tror ikke jeg har vært så syk og dårlig som jeg var da, i hvert fall ikke med tanke på intensiteten. Bloggen ble stengt ned, jeg skulle dø, og det hele ble veldig dramatisk og kaotisk. Les gjerne Jenta på gulvet og Jeg mistet meg selv.

Jeg er ikke noe glad i julen. Episoden i fjor hadde ingenting med dette å gjøre, men det var heller ikke ikke trist å gå glipp av julen, faktisk var det like greit å slippe. Jeg hadde ikke tenkt å oppleve den i utgangspunktet, og akkurat da hadde jeg alt annet enn jul å tenke på.

I år er jeg oppriktig glad for at julen ikke blir som i fjor, men at den blir den samme, gamle, på tross av at jeg ikke er noe glad i den. Det er ikke fordi jeg har vonde minner knyttet til den, at jeg ikke liker den. Jeg var veldig glad i julen som liten, og jeg er takknemlig for at jeg har gode minner, i motsetning til mange andre som ikke har det. Jeg gledet meg alltid så mye at jeg ble syk. Vondt i magen av sommerfugler. Jeg klarte aldri å la være å snike i sjokoladekalenderen (det har jeg forresten ikke greid i år heller, lurt å kjøpe Smarties-kalender.. og hva skjedde med den store gleden over én enkel sjokoladekalender, i motsetningen til dagens pakkekalendere til tusenvis av kroner?), og gavene under treet hadde jeg stålkontroll på etter å ha inspisert dem grundig (og da var en barbiedukke mer enn nok, i motsetning til standarden i dag). Juleaften var himmelen, og fortsatt den dag i dag, er julemorgen og formiddag forbeholdt sofa med dyne, julesokk med godteri, og Disneys juleaften og Tre nøtter til Askepott.

Sånn sett er det ikke selve juleaften som er problemet, det er helst tiden og hysteriet og overdrivelsene i forkant jeg har problemer med. Jeg har et vanskelig forhold til gaver, både når det kommer til å gi, og det å få. Gavepresset, gavestresset, gir meg vonde følelser knyttet til forventninger og krav, og det trigger redselen for- og følelsen av å aldri være god nok og aldri strekke til. Dermed blir det å kjøpe gaver et lite helvete, og jeg ender opp med gaver som enten koster for mye (“da må det vel være godt nok”), eller som mangler sjel og omtanke/innsats (“faen ta, få det overstått”).

I tillegg skal man være fryktelig glad og lykkelig i den “vakre og fredelige julen”. Men når man slettes ikke har det fredelig inni seg, når man selv har nok med å prøve å overleve, fungere og holde ut tankekaos, smerte og den vanlige hverdagen, så føles det enda tyngre og ensomt å stå i julehysteriet med “falsk og påtatt glede”.

Men jeg tror jeg stopper her, jeg har da ikke lyst å ta helt knekken på andre juleentusiaster! Dere skjønner tegninga uansett.

Jeg er ikke glad i julen, men jeg er glad for at jeg får feire den på normalt vis i år. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve en ny jul, når situasjonen kunne vært en annen.

Husker dere Ida Speilvendts video fra i fjor, Mitt budskap til jul?
Den er utrolig fin, får nesten litt ordentlig, fin julestemning.
Sitat Ida: «Jeg spurte mine blogglesere om å sende inn sitt julebudskap, dette er resultatet.»

Arr og finklær

Publisert desember 7, 2011 Kroppskunst/klær/sminke , Leserspørsmål , Selvskading 35 Comments

«Dette er søkeord andre brukte for å komme til din blogg»

Hvordan skjule arr. Arr og finklær. Dette er eksempler på tema og spørsmål jeg har fått flere ganger, enten personlig på bloggen, eller at andre har søkt/googlet det og tilfeldigvis havnet inn på min blogg. Jeg skrev om dette rundt juletider i fjor også, men med tanke på at jeg forhåpentligvis har fått noen nye lesere siden da, så skriver jeg litt om på det gamle blogginnlegget og poster på ny.

Jeg har ofret mange tårer i fortvilelse over armene mine og arrene jeg har, spesielt i situasjoner hvor jeg ønsker å pynte meg og kle meg i kjole. Det var et større tema for meg tidligere enn det er nå, og jeg tror det handler om at jeg har lært meg å bedre akseptere arrene mine, gi litt mer f* i hva andre tenker, og selvfølgelig også fordi jeg ikke skader meg like mye som før.

Jeg skulle likevel fortsatt ønske jeg kunne ha på meg kjoler og topper uten å måtte ha valget mellom å dekke til armene – eller å bli møtt med undrende blikk og eventuelt kommentarer, spørsmål og fordommer.

Jeg har akseptert at arrene er en del av meg og min historie, jeg skammer meg ikke over krigene jeg har kjempet, men som oftest ønsker jeg å bare være som alle andre. Jeg ønsker ikke oppmerksomhet eller blikk, jeg vil bare være en av mengden og fellesskapet.

Bolero er en fin løsning når en ønsker å ha på seg noe fint, men samtidig skjule armene. Jeg er veldig glad i tubetopper, og derfor er ”armvarmere” min favoritt. Det er enkelt å lage armvarmere ut fra tights og strømpebukser som du klipper til og bretter eller syr kant på.

Nå må ikke noen misforstå dette innlegget. Det betyr ikke at det er mer “greit” å skade seg, bare fordi det finnes måter å skjule det på. Men det er sårt og fortvilende å måtte dekke seg til i gensere og jakker i anledninger hvor en gjerne vil ha på seg noe fint (og som ofte er kortermet). Tenk heller over dét før du skader deg selv. Du sitter igjen med merker for livet som ikke vil forsvinne. Sannsynligvis er du et helt annet sted i livet om 5 år, og vil sitte angrende igjen.

Venstre: Sorte armvarmere laget av en tights i bomull, kjøpt på barneavdelingen på H&M. Den hadde allerede fin kant nederst, som da er øverst på armene mine. Det avklipte området har jeg bare brettet inn nede ved håndleddet. Jeg bruker disse til alt!
Høyre: Det finnes mange armvarmere å få kjøpt, men de fleste stopper ved albuen. Disse er kjøpt på Soda i Stavanger, som nå er nedlagt.

Venstre: Sort bolero kjøpt på b-young for mange år siden.
Høyre: Bildet er tatt i et bryllup jeg var i for noen år siden. Jeg kjøpte meg en hvit blondestrømpebukse på H&M som jeg klippet av føttene og overdel på, og sydde kant på, helt enkelt.

Sorte blondehansker kjøpt på H&M nå i desember. Disse er lange nok til å dekke overarmene også.

Så til dere som spør og søker på nett etter hvordan skjule arr, det finnes mange alternativer som går sammen med finklær. Eller du kan være tøff og modig å stå for den du er. Du skal aldri skamme deg over deg selv og krigene du har kjempet. Vær stolt av deg selv, med eller uten arr!

Kaos og stillhet

Publisert desember 4, 2011 Behandling , Personlig , Selvskading , Sykehus 26 Comments

Å drukne. Plutselig eller sakte. Skrevet oktober 2011.

Jeg har vært god på å “takle” overveldende og plutselige bølger av faenskap og kaoshelvete. Overveldende bølger som truer med utslettelse på minuttet, bølger som vekker overlevelsesinstinkt og impulser. Desperate kriseløsninger, verken sunne, riktige eller friske, men løsninger likevel – bare for å overleve. Det har jeg kunnet takle, det har jeg vært god på, i mange, mange år. Det forteller merkene på kroppen min, det forteller journalen min og min historie.

Men hvordan takler man snikende mengder vann som sakte, men sikkert over tid, øker og øker til du står på tå med strak hals for å klare å puste inntil vannet til slutt stiger over hodet? Når verken kropp eller sinn er ”tankeløs” nok til å hente frem kriseløsninger (eller løsninger i det hele tatt), men hvor fornuften fortsatt er smertefull og lammende intakt. Hvordan takler man det?

Det hadde nesten vært lettere med plutselig, overveldende kaos med en hurtig vei ut, tankeløshet og desperate, destruktive kriseløsninger, enn det som føles som å være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død. Vel, det er i hvert fall slik det føles. Kommer jeg faktisk til å drukne nå, har jeg forvillet meg ut i feil spor, eller er dette virkelig en del av veien? For det føles alldeles ikke riktig.

Jeg kan ikke svømme (hvis det er det som er selve løsningen),
og jeg vet ikke om jeg klarer å lære meg det før det er for sent

Jeg skrev dette i oktober, men det føltes for sterkt og for nært til å dele det akkurat da. Det er ofte lettere å fortelle om det i ettertid, når man har fått litt avstand til det. Det betyr ikke nødvendigvis at det er over eller ikke like gjeldende, men at man har fått det litt på avstand.

Det er to uker siden jeg blogga sist, og som bildene i forrige innlegg forteller, så har det ikke vært spesielt greit (for å si det pent). I et par måneder har jeg gått rundt og kjent på noe som føles som å “drukne sakte og være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død”, som skrevet over.

Og plutselig ble det tatt opp noe i behandling som trigget en hel rekke med store, grunnleggende tema i min problematikk, i mitt liv. Plutselig ble jeg rammet av den overveldende bølgen av kaoshelvete som jeg kjenner til, og like plutselig var jeg tilbake i gamle, destruktive spor, med det som vanligvis følger med. Tårer, blod, sinne, fortvilelse, panikk, trassig oppførsel, impulser og innleggelse – etterfulgt av skam, ydmykhet, dårlig samvittighet og etterpåklokskap.

Kaos og stillhet. To kontraster i samme situasjon. Kaoshelvete inni meg, hos meg og i behandling, men stillhet utad mot verden hvor jeg isolerer meg, blir stille, utilgjengelig og fraværende. Ingen aner noe om hvilket helvete som pågår, og det føles både greit og riktig, men også vondt og ensomt.

Jeg har heldigvis et apparat rundt meg som kjenner meg godt, som ønsker å hjelpe meg, og som vet hva som er meg og hva som ikke er meg. Jeg skifter mellom å være rasende sint og skyve dem bort, og å være redd og klamrende. Det er slitsomt, men de viser meg at de er der likevel, at de er stabile og stødige når jeg ikke er det selv. Og jeg våger alltid å ta i mot til slutt, på tross av omveier og litt vingling frem og tilbake.

Jeg er hjemme igjen etter en liten, frivillig innleggelse, og det har gjort meg godt. Det som trigget og utløste denne runden har blitt snakket om, og jeg har fått betryggelse, støtte og forståelse. Jeg håper og tror det verste er over nå.

Bare en liten takk

Publisert november 16, 2011 Psykisk helse , Video 25 Comments

Fin sang og video fra Norsk Sykepleierforbund.

Takk til de som har tatt vare på meg og møtt meg med omsorg og respekt de gangene jeg har vært på legevakten eller vært innlagt på sykehuset, både på somatisk og psykiatrisk. Takk.

Ingen glansbilde

Publisert november 15, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 33 Comments

Mobilen slenges i veggen med et brak, og lander på gulvet i flere biter. Stillhet. «Hvis det var ment som et “hold kjeft” til meg, så kunne du sagt det med ord», sier behandleren min. Jeg kjenner jeg blir provosert over at han er så fordømt avslappet, når jeg selv holder på å eksplodere av følelser. Stillhet. Stillhet. Stillhet. Så reiser jeg meg og sier, «Nei vel, hvis du ikke skal si noe, så ser jeg ikke vitsen med å være her lenger, ha en (jævla) god helg!» Det føles som et ørlite berusende, bittelite snev av befrielse når jeg kaster mobilen i veggen eller trassig går ut døra. Men det varer bare noen få sekund, før fornuften, samvittigheten og skamfølelsen dukker opp og plager meg frem til neste time, eller frem til jeg får bedt om unnskyldning.

Jeg har delt flere tekster som forteller litt om min behandling, også tekster som forteller om mine møter med min behandler, og vår pasient/behandler-relasjon (se gjerne kategorien behandling). Jeg er generelt forsiktig med å skrive om andre, og om jeg er i tvil om noe er feil å dele, spør jeg om tillatelse først. Jeg liker å fokusere på det gode og hva som hjelper, og der har jeg heldigvis mye å ta av.

Jeg har fått mange kommentarer som sier at jeg er heldig som har en så fantastisk behandler, at vår pasient/behandler-relasjon høres så god ut, noen sier at de skulle ønske de også hadde en sånn behandler. Ja, jeg er takknemlig for å ha en så flink behandler, som i tillegg er et godt menneske, og for at han har holdt ut med meg i sju år. Men det betyr ikke at det har gått smertefritt og problemfritt. Det har vært mange utfordringer, noen mer intense enn andre. Og sånn er det jo, for de aller fleste.

Jeg har smelt med dører, gått fra timen, kjeftet og grått og sagt mye stygt som jeg egentlig ikke mener. «Du bryr deg faen ikke, jeg er bare en jævla jobb for deg» (jeg banner alltid når jeg er sint). Jeg har slengt ting i veggen, jeg har vært sint på ham, såret, krenket, fornærmet og forbanna, jeg har nektet å møte til time, «jeg kommer ALDRI mer tilbake!!» (noen som kjenner seg igjen?) Og jeg har ved ett ekstremt tilfelle skadet meg selv i desperat fortvilelse med ham i samme rom (ikke på kontoret), og deretter sparket og slått etter ham fordi han selvfølgelig holdt meg fast og tok fra meg skalpellen for å forhindre videre skade. Jeg sier ekstremt tilfelle, fordi jeg i dette tilfellet var veldig syk og ikke i kontakt med meg selv. Og han, som andre, kan jo selvfølgelig også bli fortvilt, såret, sint eller oppgitt noen ganger, de er jo ikke laget av stein de heller, selv om det er “jobben deres”.

Men er det ikke slik det er innimellom, at man blir så utfordret på enkelte områder at det blir vanskelig å holde en fornuftig samtale og kommunisere med ord, fremfor handlinger, hint og poengteringer som i hvert fall ikke gjør det bedre? Behandling er tøft, og det berører så mange vonde tema som gjør det vanskelig og komplisert. Det kan trigge sårbarhet, frykt og følelser i deg som gjør at man reagerer med for eksempel sinne eller angrep eller på impuls. «Projiserer du dette over på meg nå, fordi du ikke vil forholde deg til det?» Jeg kommer ikke unna.

Jeg sier ikke at det er greit å holde på sånn, langt i fra, og det er i hvert fall ikke hensiktsmessig. Men det skjer. Impulser som er vanskelig å kontrollere, følelser som må ut – og som eksploderer når de først får komme ut, og følelser som er så sterke at man ikke rekker å tenke før man har sagt eller gjort noe i affekt. Jeg har måttet lære meg å puste, telle inni meg, avvente, tenke litt etter, svelge noen kameler og bruke ord, og ikke minst, være ærlig.

For jeg har hatt mange forsøk på hint og “stikk”, krypterte setninger og handlinger med et underliggende, hemmelig, skjult budskap i håp om at han skal forstå hva jeg egentlig vil han skal forstå. Men det funker ikke alltid, og når det ikke funker, blir det bare verre, og kanskje en hel del misforståelser i tillegg. Bruk ord.

Når det er sagt, kan jeg like gjerne si dette til meg selv et par hundre ganger til, for episoden jeg fortalte om i starten, med mobilen i veggen og jævla god helg, det var forrige uke, det.

Relatert. Les også:
Forsiktig tilnærming
Når ordene får en litt annen betydning
Øyeblikk # 2
Egne regler og nye vedtekter
Oppskrift på en god behandler
Jeg bare liker deg ikke. Liksom.
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Leserspørsmål: Hvordan snu en dårlig dag til en god?

Publisert november 14, 2011 Leserspørsmål , Personlig , Psykisk helse 15 Comments

Jeg fikk en fin kommentar for en tid tilbake, jeg har kortet den ned litt:

“Jeg har et forslag på et blogginnlegg! Har selv gått til psykolog, og mye handler jo om å snu tilværelsen til noe bra. Kvitte seg med de negative skjemaene og erstatte de med gode relasjoner. Det jeg lurer på, er rett og slett om du kan komme med eksempler og skrive litt om hvordan du snur en dårlig dag/tanke til en god en. (..) Så da hadde det vært interessant og inspirerende å se hvordan andre snur sine dårlige tanker/øyeblikk/dager til noe positivt :) Hvordan jobbe seg mot en bedre hverdag, rett og slett!”

Jeg har ikke noen fasit eller oppskrift, men jeg kan jo si litt om hva jeg tenker om meg og mitt. (Hvis noen har noen tanker om hvordan snu en dårlig dag eller tanke til en god en, kommenter gjerne.) Jeg skal prøve å ikke gjøre det lengre enn nødvendig. Kan først innlede med å beskrive hvordan en dårlig dag og en god dag er for meg med tanke på utfordringer i hverdagen:

Dagsform: dårlig

Noen dager er vanskeligere enn andre, og noen perioder er vanskeligere enn ellers. For meg er dagsformen helt avgjørende på hva jeg tåler, og hvordan jeg tåler det og håndterer det. En av mine utfordringer er å ikke la fallhøyden bli så enormt stor når dagsformen er dårlig sammenlignet med når den er god. Det er lov å være frynsete og sårbar av og til, men det er ikke så veldig greit at utfallet av én og samme ting, blir så enormt forskjellig – bare på grunn av dagsformen.

Hvis jeg er sliten, frynsete og sårbar, skal det naturligvis veldig lite til for å tippe meg over. Små detaljer, noen ganger bagateller og ting jeg ellers ikke ville brydd meg like mye om, kan føles som en katastrofe og tragedie, jeg kan bare legge meg ned og gi opp, orker ikke, vil ikke, samme kan det være.

For å ta et veldig konkret eksempel, kan jeg nevne en episode da jeg var innlagt desember-januar i fjor. Jeg var totalt utmattet, sliten og veldig syk, og hadde absolutt ingenting å gå på. Ingen verdens ting. Vi skulle ha kveldsmat, og jeg spurte «er det ikke mer eplejuice?» Jeg fikk til svar at nei, juice fikk vi bare til frokost og lunsj. Helt greit. Men jeg hadde ingenting å gå på, så jeg begynte å gråte, løp inn på rommet, krøllet meg sammen i senga under dyna, hylgråt, og skulle aldri mer orke eller prøve å ta del i denne verden igjen. Alt var ødelagt. Nå i ettertid er det jo bare komisk, men der og da raste verden sammen igjen, etter å såvidt ha stablet meg på beina igjen, nok til å tørre å gå ut i avdelingen – eller den store, skumle verden – igjen.

Dagsform: god

I bedre perioder er jeg sterkere og mer opplagt, og dermed mer robust. Jeg kan ta ting med et smil, eller jeg kan stusse litt over noe som ble sagt eller gjort, men likevel legge det bak meg og ikke dvele mer ved det. I jobbsammenheng og sammen med kjæresten min kan jeg lett se hvilken form jeg er i (uten å ellers være klar over det), nettopp fordi jeg er i disse situasjonene og relasjonene flere dager i uka, og dermed kan sammenligne og tydelig se hvor forskjellig jeg tåler ”de samme tingene”, alt etter dagsformen.

Betryggelse, bekreftelse, tilbakemeldinger

Jeg finner god støtte i behandleren min når det kommer til usikkerhet, negative tanker og tankekjør rundt ulike situasjoner og ting som blir sagt eller gjort. Jeg trenger mye betryggelse og bekreftelse, og finner trygghet i å forhøre meg med andre, enten det er behandler, en god venn eller kjæresten min. Hva syns de om det som gjør dagen min dårlig, hva tenker de om tankene jeg har? Kanskje er det ikke så ille eller verdt å bekymre seg over? Jeg tror mer på andre enn jeg tror på meg selv, så om noen forteller meg at ”sånn er det”, så er det enklere for meg å tro på det. Jeg øver meg selvfølgelig, gjerne hver dag, på å stole på meg selv og mine egne vurderinger, men ofte trenger jeg betryggelse og bekreftelse fra andre som jeg stoler på.

Avledning, avstand og pause fra tankekjør

Det er mange ganger slik at jo mer man tenker og grubler på noe, jo verre blir det. Jeg kan på kort tid ha laget meg en omfattende teori og sannhet på hvordan ting egentlig er, det “tar helt av” noen ganger. Da er det bra å kunne si stopp, nok, pause, let it go, skape avstand til det. Avledning, gjøre noe annet, få tankeaktiviteten over på noe annet. Ofte er det beste for meg å bare legge meg, sove noen timer. Hvis man klarer å få avstand til det en liten stund, så er det ofte ikke lenger like intenst. Det minner litt om ordtakene om å “sove på det” eller telle til ti.

Finne roten til det vonde

Tidligere sa jeg ofte at jeg ikke visste hvorfor jeg var nedfor, hadde angst eller var sint, det ”bare var sånn”, ingen spesiell grunn. Det tror jeg ikke helt på lenger. For hvis jeg undersøker hver minste hverdagslige detalj, så finner jeg nesten alltid roten til det vonde. Når du da er bevisst på problemet, så er det lettere å ordne opp i, rydde vekk, diskutere eller la det ligge til senere.

ABC-modellen

Jeg skrev tidligere et innlegg om abc-modellen og å finne andre måter og alternativ å se ting på. Abc-modellen kan være veldig nyttig for mange for å bli mer bevisst på automatiske tanker og tankemønstre, og for å bryte negative tanker. Les gjerne innlegget om du er nærmere interessert.

Kort sagt

Så hvordan snur jeg en dårlig dag eller tanke til en god en? Jeg prøver å tenke minst mulig, få tankene over på noe annet enn det som er vondt og vanskelig, gjøre noe jeg vanligvis liker eller syns er gøy (selv om det føles som tiltak der og da), kall det gjerne påfyll. Avledning og pause fra tankene, fordi tankekjøret er slitsomt og gjerne gjør alt verre (“en fjær blir til fem høns”). Foreløpig finner jeg størst trygghet i å forhøre meg med andre og få betryggelse og bekreftelse, som nevnt i avsnittet lenger oppe. Det finnes selvfølgelig og sikkert mange andre måter å snu en dårlig dag til en god, dette er bare eksempler på hva som hjelper meg.

Husk “paraply” i dårlig vær =)

Nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne

Publisert november 13, 2011 Selvskading , Sykehus 28 Comments

Pannen hennes har noen få striper som strekker seg fra venstre til høyre. Kinnene hennes, begge sider, inneholder de samme stripene, bare kortere og mer tilfeldig plassert. Tynne, tynne linjer, nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne, og som hun såvidt kan kjenne dersom hun stryker langs huden. Linjene - tynne, tynne arr – er fra tre år tilbake, da mye var annerledes enn i dag.

I 2008 var jeg innlagt på åpen avdeling, på distriktpsykiatrisk senter. Jeg var ganske dårlig på den tiden, og vekslet mellom åpen avdeling og lukket akuttavdeling på sykehuset, selv om jeg (midlertidig, på ubestemt tid) hadde boadresse på den åpne avdelingen.

Jeg husker en episode hvor jeg hadde skadet meg selv, jeg husker det fordi jeg blir påminnet det hver dag, når jeg ser meg selv i speilet. Jeg hadde skadet meg selv i ansiktet. Jeg kan huske (og føle) det enorme sinnet og selvhatet, trangen til å ødelegge meg selv, vansire meg selv, ansiktet mitt. Jeg brukte det jeg fant. Heldigvis og takk og pris hadde de tatt fra meg de “vanlige redskapene” som nok ville ha laget større skade enn det som ble laget da. Hvordan ville ansiktet mitt sett ut i dag da?

Samme dag ble jeg overført og innlagt på lukket avdeling på sykehuset. Den gang følte, trodde og mente jeg at de på den åpne avdelingen bare ville bli kvitt meg, at de brukte første og beste anledning til å sende ansvaret videre til noen andre, og at det var ment som en straff. Straff fordi jeg hadde skadet meg, fordi jeg hadde brutt avtalene, fordi jeg hadde plaget dem og vært til bry (for noen som sikkert ikke brydde seg uansett). Sykehus som straff, fordi det var der jeg hadde aller minst lyst til å være.

Alle i hele verden var onde og ville meg vondt, og jeg skulle være den som var styggest med meg selv. «Se, jeg vet hva dere alle tenker, jeg vet hva jeg fortjener, og jeg gjør akkurat det som er forventet og nødvendig. Er det godt nok nå for helvete?»

Da jeg etter en ukes tid fikk returnere til den åpne avdelingen, så jeg at navnet mitt på tavla som forteller romnummer og kontaktperson, var fjernet. Jeg ble rasende fornærmet. For meg ble det en tydelig bekreftelse på alt jeg allerede følte, og det ble et stort nummer ut av det faktum at de hadde fjernet navnet mitt fra tavla. At man ikke kan være innskrevet og innlagt på to avdelinger samtidig, det at jeg ikke kunne stå oppført som innlagt på den åpne avdelingen når jeg var innlagt på sykehuset, det klarte jeg ikke tro på. Det var ingenting annet enn dårlige unnskyldninger over noe de halvhjertet prøvde å skjule for å slippe konsekvensene av å fortelle (det jeg mente var) sannheten.

Man ser annerledes på ting når man har fått distanse til det, noe som for meg kan ha tatt år i noen tilfeller. Hvordan noe man har ment, følt og trodd på av hele sitt hjerte, med så mye følelser og alvor at det nesten handler om liv og død, viser seg å være så fjernt, så lite og så.. “uviktig” i det store hele. Men slik er det jo gjerne når man står midt oppi kaoset og smerten, og alt annet betyr lite og ingenting.

Jeg ser at det var riktig at jeg ble flyttet over til sykehuset når jeg trengte mer enn hva de kunne gi eller gjøre. Jeg vet at verden ikke bare er ond, og at jeg slettes ikke fortjener å være stygg med meg selv. Å fjerne navnet mitt fra en tavle er heller ikke ensbetydende med å fjerne eller utslette hele min eksistens, verdi eller betydning. Jeg ser det. Men jeg gjorde ikke det da.

De tynne, tynne linjene i ansiktet er nesten helt usynlige, men synlige likevel – for meg. Jeg ser dem i speilet hver eneste dag og når jeg dekker over dem med sminke. Jeg har mine tydelige og synlige arr på armer og lår, men for meg er det stripene i ansiktet som ingen andre ser, som er den største påminnelsen om at ting faktisk endrer seg. Heldigvis. Men det gjør ikke arrene jeg har påført kroppen min i sinne og affekt.

Når rollene blir blandet

Publisert november 12, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 14 Comments

Den siste uka har vært utrolig travel og slitsom, men også spennende, interessant og gøy. Nordens største psykiatrikonferanse, Schizofrenidagene, ble holdt i Stavanger. Jeg har jobbet hver dag og sovet minimalt. Med så mange inntrykk og så mye som skjer, så blir hodet mitt helt propell. Det er en ubehagelig følelse å egentlig være dødssliten, men samtidig gira i hodet, lys våken, propell, tankekjør. Å jobbe opp til 9 timer og deretter kun klare å få sove i 2 små timer, før nok en lang dag på jobb, har vært utrolig slitsomt. Men jeg har også fått høre på mange spennende foredrag og snakket med mennesker jeg ser opp til.

I den jobben jeg har (30-40 % stilling hos PsykOpp), får jeg være med på mange slike seminarer og konferanser. Da står jeg som regel på stand, selger litteratur og hjelper til med det praktiske. Jeg treffer ofte på kjente ansikter, spesielt i sammenheng med rollen jeg har hatt (har) som pasient, som syk. Jeg ser ansikter fra avdelinger jeg har vært innlagt på, leger, psykologer og behandlere, og jeg burde tenke at det er flott å kunne vise en annen og friskere side av meg selv. På den ene siden gjør jeg det, og jeg syns det er kjempehyggelig å si hei og hilse på, men på den andre siden vet jeg ikke hvor komfortabel jeg er med å “blande rollene”. Som med det meste, så liker jeg å ha det sånn eller sånn, enten eller, svart-hvitt. Jeg syns det er veldig vanskelig å forholde meg til gråsonene i mellom, og det samme gjelder egentlig det å være frisk og møte mennesker fra “tiden som syk”, for så å muligens (og som regel) treffe dem igjen på et senere tidspunkt som veldig syk og dårlig. Men hvem vet, kanskje jeg ikke ser dem igjen som syk? Det har skjedd mye viktig og avgjørende det siste året-halvannet, altså “inni meg”. Kanskje jeg kan skrive mer om det senere, jeg sa en del om akkurat dette i innlegget Hvem er jeg? som jeg skrev for et par måneder siden.

Var på koselig middag/fest sammen med jobben i går, som en avslutning på vellykket konferanse, og der kom også andre som var involvert i arbeidet med konferansen. Plutselig var jeg på “fest” sammen med gruppelederen av gruppeterapien jeg ukentlig deltar i. Det var litt rart, og igjen dukket temaet opp, å blande rollene, frisk/syk, pasient/kollega, men vi holdt distanse og snakket ikke sammen, noe som sikkert var riktig å gjøre. Vi var en så stor gjeng uansett, så det føltes naturlig.

Denne helgen skal jeg sove så mye jeg vil og kan, ha alenetid og bare slappe av.

1. Før middagen i går. Jeg sminket armene mine med concealer og pudder, og det funket bra. Jeg skammer meg ikke over arrene mine, de er en del av meg, men i visse sammenhenger og anledninger syns jeg det er ubehagelig å ha røde arr synlig. Jeg ser frem til den dagen de siste få har blitt hvite og myke. Jeg vurderer å fremskynde prosessen med å få kortison injisert i de arrene som er harde og røde, det har jeg som nevnt gjort før også, med hell. Jeg har nemlig ikke tenkt å påføre meg flere arr.
2. Fine, nye spiraler. 16 mm black horn tail spirals fra Diablo Organics, kjøpt på bodyartforms.com
3. Kjærestepar ♥ Hadde med meg kjæresten på middagen, jeg er stolt over å være jenta hans, og det var fint å endelig la de andre få møte ham.

Avisartikkel

Publisert november 9, 2011 Psykisk helse 20 Comments

I går ble jeg intervjuet av Rogalands Avis i forbindelse med Schizofrenidagene og mitt foredrag på Skoledagen. Når man har et lengre intervju og forteller mye, vet man aldri helt hva journalisten(e) velger å fokusere på, men jeg er fornøyd, og syns vinklingen ble fin.

Jeg tror ikke jeg har vært så nervøs og redd som jeg var da jeg holdt foredrag på mandag, selv om jeg har gjort dette før. Jeg tror kanskje det var en kombinasjon av antall mennesker (1700 elever) og at det er et helt år siden sist. Tilbakemeldingene har i hvert fall vært kjempegode, og jeg velger å stole på det. Det føles bra etterpå, men jeg tror fortsatt jeg står ved valget jeg tok i fjor, å ikke lenger holde foredrag. Men man skal vel aldri si aldri?

Du kan klikke på bildene for større bilde.

Nerver

Publisert november 6, 2011 Psykisk helse 46 Comments

I morgen mandag skal jeg fortelle min historie for 1700 elever (på Skoledagen, i forbindelse med Schizofrenidagene, nordens største psykiatrikonferanse). Jeg ville egentlig ikke si noe, ikke før etterpå, fordi jeg var (er) redd for å skape forventninger, redd for å skape press, som igjen gir større prestasjonsangst.

Dessuten syns jeg det er litt slitsomt (selv om jeg vet det er godt ment), å alltid få høre “men deeeet klarer du jo fint, iiiingen problem”. Virkelig, ingen problem? Prøv selv å stå foran nærmere to tusen mennesker og snakke?

Da jeg ble spurt, tenkte jeg i utgangspunktet å kun vise filmen min (som vil komme for salg på dvd). Men så tenkte jeg med meg selv, filmen er kanskje ikke like sterk om jeg ikke har fortalt historien min først? Så da takket jeg ja til å gjøre begge deler, selv om jeg for ett år siden fortalte meg selv og alle andre at det var siste gang. Jeg følte jeg hadde gitt det jeg kunne, oppnådd det jeg ønsket, og jeg var sliten etter såpass mange foredrag som jeg hadde holdt den siste tiden. I tillegg var jeg nok litt skremt, redd for å ikke gjøre det bra nok. Så jeg sa stopp, nei, ikke mer.

Men så er jeg her igjen, ett år senere, og selvfølgelig sinnssykt nervøs… Men, det er tross alt og faktisk ikke meg det skal handle om når alt kommer til alt, jeg har et budskap og et ønske som jeg ønsker å dele og formidle, og det er det jeg må fokusere på.

Bilde fra boka Angstens poesi som jeg fikk i gave av Ida, julen 2006. Syns det passet fint.

Nyttårsaften 2010

Publisert november 3, 2011 Kjærlighet , Personlig , Sykehus 34 Comments

Det er nyttårsaften, og det snør. Det ble snø til jul i år, men ingen gaver og ingen feiring. Hun foretrakk det slik. Hun hadde ikke tenkt å oppleve julen i år, men det er nyttårsaften, og hun lever fortsatt. Hun befinner seg på lukket avdeling på sykehuset, innlagt på tvang.

Det er nyttårsaften, og det snør. Hun har dusjet og kledd seg, og ser frem til å reise på permisjon til dagen etterpå. De siste ukene har vært kaotiske og smertefulle, men den tyngste tåken har lagt seg, og hun kjenner at hun kunne gjerne tenke seg å tilbringe nyttårsaften sammen med han som hjertet hennes tilhører.

De er bare to på nyttårsaften, alene, men samtidig komplett. De spiser, deler en flaske hvitvin, og smiler. Med munnen, med øynene – og med hjertet.

Når klokka nærmer seg ti om kvelden, kler de seg i gode, varme klær, fjellsko og hver sin hodelykt. Det er kaldt, og det snør og blåser kraftig. De skal til toppen av Lifjell innen midnatt. En annerledes nyttårsfeiring, men for henne helt perfekt med tanke på omstendighetene rundt.

Stigningen er bratt, og bakken består av tjukk, hard is dekket med en hinne av vann, uten noen form for rekkverk eller trær i nærheten å holde fast i. De frykter at det blir umulig å komme seg opp dit i tide. Hun sitter på huk for å ikke skli og renne bakover, hun har egentlig gitt opp, men så kaster han seg over på andre siden, og slenger over et tau til henne. «Ta tauet og klatre bort til meg, jeg holder deg.»

Hun ser rundt seg med lykten spent fast på hodet for å få en oversikt over området rundt. Det er bekmørkt, de er helt alene, det blåser og snør, og mens hun ligger nesten flat på bakken av is, med tauet mellom seg og ham, begynner hun å le. «Fy faen for en nyttårsfeiring, dette er jo en blanding av norsk skrekkfilm på fjellet og en eller annen syk ekspedisjon.»

Bakken flater seg endelig ut lenger oppe, og den siste timen går de så fort de kan, i snø og vind. «Når vi det til tolv?» roper hun. «Ja, hvis vi forter oss,» svarer han. Hun har begynt å bli sliten. Han knytter enden av tauet rundt magen sin, og den andre enden rundt magen hennes, og det siste stykket går han i forveien og drar.

Ti på tolv, ti minutt før midnatt, er de på toppen. De slår av hodelyktene, og utsikten som møter dem er helt fantastisk. Hele Sandnes og Stavanger ligger foran dem og lyser opp. Det blåser storm, og det er umulig å stå oppreist, så de blir sittende trygt og godt sammen på bakken, han med armene rundt henne. Alene, sammen, på det som føles som toppen av verden, stormfullt, men fredfullt, i svarteste natten, og himmelen fylles av fyrverkeri. «Godt nyttår, jeg elsker deg.»

♥

Les også:
Hjertebank (kjærlighet og utfordringer/psykisk sykdom)
Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme (kjærlighet og selvskading)

Gjensyn med læreren som gjorde en forskjell

Publisert november 1, 2011 Fakta , Personlig , Psykisk helse 24 Comments

- Gjennom grunnskolen vil en elev sitte rundt 10.000 timer under lærerens undervisning og veiledning
- Hvert femte barn har psykiske vansker

Da jeg gikk på ungdomsskolen, begynte jeg for alvor å få det vanskelig. Jeg var 15. Jeg var trist, snakket om døden, rispet meg på armene og spiste ikke. Blant annet. Heldigvis hadde jeg en lærer som så meg, som ble bekymret, og som valgte å gjøre noe med det.

I perioden 2009-2010 holdt jeg en del foredrag, flere av dem for lærere og helsesøstre rundtom i landet sammen med Psykisk helse i skolen i forbindelse med lærerkurset Hva er det med Monica? Dette kurset har som mål “at lærere gjennom sin kontakt med elevene, tidlig vil oppdage symptomer på at en elev har det vanskelig”.

Under disse foredragene fortalte jeg om da jeg selv gikk på skolen og hvordan jeg hadde det, og jeg brukte min gamle lærer som et godt eksempel, læreren som så meg og som gjorde en forskjell.

Læreren min forsto at noe var galt. Han tok seg tid til å spørre og lytte, og når jeg ikke klarte å snakke, så leste han det jeg skrev. Han tok meg på alvor, og han ordnet i stand samtale med psykolog på ungdomspsykiatrisk – og ble med meg til første time.

Jeg var 15. Jeg var overveldet av kaos og indre smerte, uten å forstå eller tørre å bruke ord. At denne læreren så meg, har betydd veldig mye for meg. Jeg har ønsket å uttrykke min takknemlighet overfor ham. Jeg har gjerne sendt ham et kort til jul, og jeg har sendt ham blader, aviser og magasiner som har trykket tekstene mine. Det har vært fint å vise min gamle norsklærer hva jeg har fått til.

For et par uker siden møtte jeg min gamle lærer igjen. Tolv år senere. Jeg møtte ham igjen, ikke som usikker 15 åring med problemer og uten evne til å snakke, men som voksen og selvstendig. Jeg var både spent og nervøs, men gledet meg veldig, og det var et utrolig fint gjensyn med den personen som faktisk betydde mest for meg da jeg gikk på ungdomsskolen. Det var fint, til og med morsomt, å mimre tilbake og reflektere rundt den gang da, og nå i dag.

Jeg er så glad for at det finnes slike mennesker i læreryrket, at det finnes lærere som evner å se elevene – og som velger å bry seg og handle når det er nødvendig. De kan gjøre en viktig og avgjørende forskjell, slik som var tilfelle med meg.

Som en sterk kontrast til min erfaring, ønsker jeg også (selvfølgelig med tillatelse) å linke til en tekst skrevet av “Lileana” som lever med senvirkninger etter traumer og overgrep. Hun har på sin blogg skrevet en utrolig sterk tekst om det å ikke bli sett, hvor teksten er utformet som brev til de ulike lærerne hun hadde – og som ikke ville se. Blogginnlegget kan du lese her: Ingen ville vite

Les også: Lise som 15-åring

Forsiktig tilnærming

Publisert oktober 24, 2011 Behandling , Psykisk helse 27 Comments

«Jeg har ikke lyst å snakke om det!! Kan vi bytte tema nå?» sier jeg opprørt mens jeg synker ned i stolen og trekker hetta over hodet. «Vi trenger ikke snakke om det akkurat nå, men når har du lyst å snakke om det, da?» spør han. «Aldri noensinne.» svarer jeg bestemt og mener det av hele mitt hjerte.

Stillhet. Jeg hater stillhet, og velger til slutt å løfte blikket for å se om han har tenkt å si noe. I det jeg møter blikket hans, sier han spøkefullt, «Nei, men da kan vi jo bare finne frem te og sjokolade og late som vi er på kafé og koser oss de neste to årene, da?»

Og så ler jeg av utsagnet hans, takknemlig for at den anspente stemningen brytes. «Ja, hvorfor ikke?» svarer jeg spøkefullt tilbake og smiler stort for å understreke at dét hørtes ut som en mye bedre idé.

Men jeg har selvfølgelig oppfattet poenget og alvoret bak spøken, det vet han at jeg har, og enn så lenge er det mer enn nok og det som skal til for å sette prosessen i gang. Vi ser alvorlig på hverandre et lite øyeblikk, før vi endelig skifter tema.

Selvmord. Søkeord som gjør meg trist

Publisert oktober 20, 2011 Psykisk helse 29 Comments

«Dette er søkeord andre brukte for å komme til din blogg»

Dette er noen eksempler på søkeord som gjør meg trist. Det er trist og skremmende at andre leter etter slik informasjon, og hva de eventuelt velger å gjøre med den informasjonen. Når så mange leter etter denne informasjonen, og når like mange som antallet i lista over (bildet) tilfeldigvis havner inn på min blogg, så føler jeg for å skrive dette innlegget. Kanskje det når noen, kanskje ikke, det er verdt et forsøk.

Ifølge Verdens Helseorganisasjon skjer det til sammen over en million selvmord i verden hvert år. Det er flere som dør av selvmord enn av krig, vold og kriminalitet til sammen. I Norge er tallet rundt 500. De fleste som forsøker å ta sitt eget liv, forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, men heller ikke orker å fortsette i den livssituasjonen de har for øyeblikket. Det finnes alltid flere løsninger på en livskrise eller en tilsynelatende låst situasjon, og det gjelder derfor å velge å forandre livet sitt istedenfor å avslutte det. Kilde: wikipedia.

Klikk på bilde eller link for å komme til krisehjelp for unge

Jeg har selv en fortid med selvmordstanker og forsøk. Jeg har vært så lang nede og sett så svart på livet og fremtiden at jeg heller har ønsket å avslutte livet. Jeg trodde aldri at det ville eller kunne endre seg. Ingen håp, ingen krefter, ingenting igjen. Men jeg fikk hjelp, og jeg får fortsatt hjelp.

Nå kan jeg noen ganger få panikkangst av tanken på hvor nær jeg har vært. Jeg blir redd og skremt av tanken på at jeg kanskje ikke hadde vært her i dag, fordi livet er godt å leve nå. Alt det gode og fine ved livet som jeg nå klarer å se, gjør nedturene og arbeidet verdt det. Livet går opp og ned – for alle.

Tidligere i år opplevde jeg også å miste en venn i selvmord. Jeg har kjent på det å ha selvmordstanker selv, men jeg ante ingenting om det å være den som sitter igjen med blødende hjerte og ubesvarte spørsmål. Døden og livet. Det ble plutselig så virkelig, så smertefullt, skremmende virkelig. Jeg savner deg ♥

Jeg pleier å tenke at man har tusen millioner evigheter på å være død, men bare noen få år her på jorda, i livet. Velger du døden, så er det ingen vei tilbake. Hvorfor ikke prøve å leve de årene man har. Ting endrer seg. Smerte er midlertidig. Det vil ikke være sånn for alltid. Gi det et forsøk, be om hjelp. Det blir bedre, det blir bra.

Når ordene får en litt annen betydning

Publisert oktober 13, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 19 Comments

“Forventninger, forventninger, helvetes forventninger. Dere gjør meg bare til en skuffelse! Jeg var, er og forblir en skuffelse! Slutt å forvente at jeg skal bli frisk over natta! Slutt å forvente at jeg skal klare alt selv! La meg slippe alle de helvetes forventningene! Jeg klarer det ikke, ser dere ikke det!?”

Og plutselig. Sånn helt putselig, forsto jeg at jeg kanskje hadde misforstått noe vesentlig, at det kanskje fantes en forskjell? For alt jeg hørte, så og oppfattet – ble tolket i mitt ikke-friske sinn, til det som var enklest å leve med, til det som lignet mest og passet best til mitt syn på verden og meg selv.

Forventninger. Den tunge byrden av forventninger jeg aldri ville innfri (påsto jeg selv). Oppdiktede sannheter og følelsen av å bli avvist og forlatt. “De bryr seg ikke, ingen bryr seg, de vil bare bli kvitt meg!” tenkte jeg i sinne, fortvilelse og protest – før jeg plutselig stoppet opp. Ville jeg våge å tenke tanken?

For var det ikke en mulighet for at begrepet forventninger kunne byttes ut med noe annet? Fantes det ikke en viss forskjell? Hva om begrepet forventninger kunne byttes ut med begrepet oppmuntring? Eller hva med støtte? Hva med en underliggende betydning som sa… Jeg har tro på deg?

Jeg var så forferdelig sint på deg og alle andre som vågde å forvente noe som helst av meg, fordi dere la denne byrden på meg. Men ønsket jeg virkelig innerst inne å bli behandlet som og sett på som stakkars-lille-deg- du-kommer-ikke-til-å-klare-deg- du-må-bare-få-trøst-og-omsorg-og-  ingenting-annet-i-hele-verden? For hadde ikke alternativet vært nettopp det?

Jeg ser litt annerledes på øynene dine og smilet ditt nå. Ordene treffer på en litt annen måte, på et litt annet sted, når begrepet forventninger har fått en litt annen definisjon. Kanskje du faktisk bare ønsker meg det beste?

Liker du bloggen min? Du finner den også på facebook :)

Bæreevne og overlast

Publisert oktober 10, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 23 Comments

Jeg blir utrolig sliten de dagene jeg har vært på jobb, og spesielt på dager som i dag, hvor jeg har vært både på jobb og i gruppeterapi, som i seg selv er nokså utfordrende og krevende. I gruppeterapi i dag, for eksempel, ble jeg praktisk talt svett. På slike dager er jeg gjerne så sliten etterpå at resten av dagen og kvelden ikke går til så mye annet enn å samle krefter til neste dag.

Jeg tenker ofte på de som jobber hver eneste dag, og forundrer meg over hvordan de klarer det (selv om de fleste til tider syns det er slitsomt å gå på jobb). Men så minner jeg meg selv på å huske at vi har alle ulike utgangspunkt, utfordringer, og grenser. Kanskje er det da også slik at andre forundrer seg over meg og hvorfor ikke jeg “klarer” å jobbe like mye. Jeg ser jo frisk ut. Da lurer jeg på, forstår også de at vi har alle ulike utgangspunkt, utfordringer, og grenser? Hva vet de om min verden, mitt liv og min hverdag?

Jeg har funnet frem en veldig fin og beskrivende kommentar jeg fikk for nærmere ett år siden, fra en leser som kaller seg Magnus. Det er veldig mange fine tilbakemeldinger og kloke ord som jeg husker og tar med meg videre, det skal dere vite :) Med hans tillatelse vil jeg gjerne gjenfortelle noe av det han sa.

”Når ting går galt i livet, lider man av overlast. Hvis en mann kan bære 200 kg, går det naturligvis galt hvis han bærer 250 kg. En mann som kan bære 50 kg, vil det gå fint med hvis han kun bærer på 30 kg. Med andre ord, om livet er vanskelig eller ting går galt, sier det ingenting om at en nødvendigvis har reduserte evner som person eller er svak. Det sier kun noe om at grensen for bæreevnen er overskridet, enten denne evnen går ved 50 kg, eller 200 kg. Uansett hvor sterk en er, går det en grense. At noen lider eller får vanskeligheter i livet, betyr bare at en lider av overlast. Det sier ingenting om hvor sterk eller svak en er som person på forskjellige områder”.

Derfor kan man heller ikke sammenligne seg med andre, ettersom ingen mennesker er like. Vi har ulike grenser, og opplever stressfaktorer forskjellig. For mange er det å være psykisk syk en fulltidsjobb. Hodet, følelsene, tankene, til og med kroppen, arbeider gjerne 24 timer i døgnet. Da kan det være fare for overlast om man i tillegg skal prøve å bære like mye som hvem som helst andre, uten å ta hensyn til sine egne grenser.

Med andre ord, jeg har lov å være strålende fornøyd og stolt over meg selv og min egen innsats, for at jeg faktisk jobber 15 timer i uka – på tross av jeg har en uføregrad som sier at det arbeidet jeg gjør med meg selv – er godt nok, alene og i seg selv. Her går min grense, og den er verken dårligere eller bedre enn din eller noen annens grense.

Jeg er en oppegående og smart jente med masse ressurser, det handler verken om latskap, svakhet eller manglende vilje, men at vi har ulike utgangspunkt, grenser og bæreevne. Ingen skal få fortelle meg noe annet. Gå en dag i mine sko før du dømmer.

Edit: Jeg fikk en kommentar på dette innlegget, og som jeg føler jeg bør ta med her, syns den sier noe viktig. Beskrivelsen over, at noen kan være på 50 kg, mens andre 200, inkluderer ikke at den som kan bære på 50 kg gjerne bærer på veldig mye i tillegg. Ragnhild sier:

“Jeg liker å se det for meg som ett sirkeldiagram der sirkelen er hele du. Noen fyller sirkelen med å jobbe med seg selv, mens andre kan fylle den med jobb, skole, fritidsaktiviteter osv. I noen perioder av livet tar det all kapasitet å jobbe med seg selv, mens senere er det kanskje plass til mer”.

Til slutt, tusen takk for all respons på forrige innlegg! Jeg er så glad for at det ble tatt i mot på den måten jeg håpte. Takk!

Å leve eller dø – og ydmykelsen i mellom

Publisert oktober 8, 2011 Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 36 Comments

Advarer om detaljerte beskrivelser rundt ventrikkelskylling og mine opplevelser av intox. Jeg ønsker ikke å skrive noe som kan trigge, tvert i mot håper jeg det kan virke avskremmende. Les med respekt og ha forståelse for at det ligger mange kompliserte, overveldene og vanskelige følelser og fortvilelse til grunn i en slik handling.

Jeg var sjelden redd. Jeg var verken glad i meg selv eller livet, og jeg var relativt likegyldig til utfallet av handlingene mine. Jeg våknet flere ganger på sykehuset dager senere, med beskjed om at jeg har vært heldig. Jeg brydde meg ikke så mye, jeg ville bare vekk fra smerten, og på en måte var det en syk form for spenning i en ellers uutholdelig verden. Ville jeg leve eller dø?

Med tiden åpnet jeg øynene for at livet kanskje kunne være verdt å leve. Jeg hadde en flink og god behandler som lærte meg å forstå meg selv og mitt eget sykdomsbilde. Jeg hadde familie og venner, og opplevde at livet kunne være litt fint innimellom likevel.

I tillegg fikk jeg se hvor galt det kan gå. Jeg fikk se et ungt menneske gå fra å være oppegående og frisk (i kroppen), til å sitte i rullestol, invalid og totalt pleietrengende. Jeg ble utrolig skremt. Tanken på å kanskje være like uheldig, ta skade og bli “grønnsak” gjorde noe med meg. Jeg forsto plutselig hvor farlig det var å forgifte kroppen sin, og jeg ble redd for å ta overdose igjen. Jeg maktet ikke tanken på å risikere skade på organer, i verste fall hjerneskade og bli pleietrengende og “grønnsak”, og jeg var ikke sikker på om jeg egentlig ønsket å dø heller. Jeg var sjelden redd, før jeg forsto alvoret. Var det verdt det? Det er ikke verdt det.

Den siste gangen jeg tok en overdose, var jeg så fortvilet at jeg ikke så annen utvei, samtidig som jeg var redd for å ta for mye også, av årsakene nevnt over. Det førte til at jeg for første gang var ved bevissthet da jeg kom inn på sykehuset, en ydmykende og fæl opplevelse som skremte meg enda mer. Det er ett år siden sist, og jeg tenker, aldri mer. Derfor ønsker jeg ikke å ha ansvar for mer enn ukentlig dosett for medisinene mine, i tilfelle jeg skulle miste kontrollen. Jeg tar ansvar.

Jeg vil ikke dø. Jeg vil ikke bli “grønnsak”. Jeg vil ikke oppleve ventrikkelskylling igjen. Jeg ønsker heller ikke påføre de som er glad i meg så mye smerte, sorg og redsel som det jeg har gjort på grunn av mine handlinger. Jeg trenger ikke å risikere liv og helse for å få hjelp eller klare å holde ut virkeligheten.

Ventrikkelskylling.

Det er tungt å åpne øynene. Folk kler av meg, kobler meg til ledninger og snakker om ventrikkelskylling. Jeg er redd og begynner å gråte, sier at jeg ikke vil. Det er første gang jeg er ved bevissthet etter en overdose. Det er første gang jeg opplever dette i våken tilstand.

De er tre personer, de setter meg opp i sittende stilling, trer en blå plastduk-lignende sak over meg og setter en stor bøtte foran meg. De sier at selv om jeg føler meg oppegående, så sliter hjertet, og at de må få ut alle tablettrestene som tas opp i blodet akkurat nå. Blodtrykket er lavt og pulsen slår ujevnt på 170. Jeg gjør motstand og er fortvilt. Jeg vil ikke! De sier at det vil være mye lettere for alle parter om jeg samarbeider. Jeg kommer ikke unna, og går heller motvillig med på det, enn å få det gjort med tvang.

De putter et munnstykke mellom tennene mine så jeg ikke klarer å tygge igjen. To personer holder armene mine fast og presser hodet mitt frem, mens en tredje person fører en tjukk slange inn i munnen, ned halsen og ned i magen. Jeg brekker meg, spyr, raper, hoster og gråter om hverandre. Slangen beveges opp og ned for å fremprovosere brekninger, og jeg kjenner kald væske bli tømt inn i magen min, og ut igjen. Jeg gråter, får ikke puste, spyr og brekker meg og prøver å gjøre motstand. Jeg føler meg ydmyket, liten og på mitt aller, aller laveste. De presser hodet mitt frem, holder armene mine fast og fortsetter. Det føles som et overgrep, og prosessen som varer i 10 minutt føles som evigheter.

Når væsken som kommer i retur er ren nok, settes motgiften. To store tuber med sort kull føres ned i magen gjennom slangen. Jeg fortsetter å brekke meg av slangen og følelsen av påfyll i magen. Når alt er gjort, trekker de opp slangen, og jeg ser en av dem forlate rommet, bærende på en gjennomsiktig plastpose med alt som har vært i magen min, for undersøkelse.

Jeg gråter og vil gjemme meg under dyna, men sykehusskjorta, sengetøyet, haken og halsen min er full av spy og slim. Jeg blir skiftet på, som en liten unge. Jeg føler meg så ufattelig liten, flau og skamfull. På mitt aller, aller laveste.

Skrevet juni 2011

Levende. Jeg smaker på ordet, undersøker det, og våger å smile. Jeg er levende. På ekte. I kontrast til I levende live hvor tilfeldigheter og lek med liv og helse var noe av det som fikk meg til å føle meg mest levende. En tom, kald, ensom, livløs sjel som lengtet etter å kjenne et hjerte slå.

Jeg ser, jeg lytter, jeg opplever. Jeg har tatt et steg tilbake fra kanten jeg vanligvis står og balanserer på, alltid på forhånd i forkant. Jeg har tatt et steg tilbake – og jeg tar i mot. Inntrykk. Lyder, sanser, mennesker, følelser. Og meg selv.

Jeg ba deg fortelle meg hva frihet er. Hvor ville jeg finne den, uten å måtte fraskrive meg ansvaret for meg selv, uten å måtte blø, dø eller forgifte meg? Er frihet det samme som å være levende – på ekte?

Hvis jeg tillater meg å puste. Hvis jeg tillater meg å åpne opp og ta i mot. Hvis jeg tillater meg det jeg alltid har nektet meg selv.. Så kan jeg kjenne at hjertet slår, likevel ♥

Sykdommens sirkel

Publisert oktober 3, 2011 Personlig , Psykisk helse 31 Comments

I kveld tok jeg frem en enkel sirkel med tilhørende ord som jeg skribla ned for en måned siden, planen var å vise den til behandleren min. Plutselig ble jeg sittende og tegne, fargelegge og beskrive sirkelen ytterligere, et gjentagende mønster som jeg føler meg fanget i eller sitter fast i. Kan man kalle det sykdommens sirkel? Jeg vet at jeg må bryte ut av mønsteret og sirkelen, lære meg å snu retning, stoppe opp og ta kontroll over hvilken retning jeg ønsker å gå. Jeg har jo ikke lyst å gå på smell etter smell, og det er jo egentlig litt håpløst når man på en måte vet veldig godt av erfaring hvordan og hvorfor det går som det går, igjen og igjen.

Da jeg for noen uker siden ba om hjelp i forkant – med ord, brøt jeg mitt vante, gamle, innlærte mønster. Og jeg gråt og fortalte om hvor vondt og uutholdelig det føltes å være “midt i mellom“, ikke frisk, ikke kjempesyk (som når du mister deg selv totalt og knapt vet hva som er virkelig eller ikke), men “litt syk”. Det er lettere å legge seg ned, gi opp, gi seg hen til sykdom og handle på impulser, enn å holde ut, holde igjen, balansere og stå midt i mellom og håpe at man overlever stormen. Det er nesten sånn at man kan tenke “få det gjort”, så er det over. Kutt deg, så er det over for denne gang. Kanskje, men igjen blir jo det bare nok en runde i den evige sirkelen, nok en gang, igjen og igjen. Hvor lenge skal du holde på?

Jeg har ingen talenter innenfor tegning, men det er ikke det som er viktig. Nedenfor ser du min sirkel, forenklet. Det hadde vært veldig fint å kunne holde seg på høyre halvdel uten å måtte fullføre sirkelen og gå gjennom helvetet på venstre siden.

Selv om jeg nå sist grep inn i steget før krasjet, så følte jeg fortsatt på trangen til å skade meg, få utløp og nå bunnen, for å kunne komme “i null” og “begynne på ny”. Jeg vet ikke om det gir noen mening, men for meg har det liksom vært nødvendig å “nå bunnen” for å kunne fortsette, for å samle meg og starte med blanke ark igjen. Utfordringen nå var å holde ut, erfare at stormen ville stilne – om jeg bare holdt ut og håndterte det på andre måter, sunne måter. Jeg lærer fortsatt. Jeg gjorde nesten alt riktig denne gangen, nesten. Jeg holdt ut elleve dager i “limbo” før jeg sprakk på selvskadingen mens jeg var innlagt, men det var en seier likevel – fordi jeg prøvde mitt aller beste så lenge jeg klarte, både med å bruke ord og tårer og holde ut, og fordi jeg hadde bedt om hjelp i forkant (og ble sett og hørt). Nesten. Det er faktisk bedre enn ingenting. Det er en start.

Det kunne gått mye verre, jeg unngikk kanskje det største smellet ved å ta ansvar for meg selv og be om hjelp. Akkurat nå føler jeg meg mest som den nervøse skikkelsen inni skallet sitt oppe til høyre. Jeg skal nok ta steget ut snart, og håper å holde meg på riktig side av sirkelen – og forhåpentligvis kaste hele sirkelen i søpla etter hvert. Være fri.

Bare en ørliten detalj sett i ettertid. Sirkelen, de røde pilene, burde vært bølgete, ujevne og ustabile, med topper og bunner. I den store sammenhengen og det store bildet, er veien og sirkelen også full av oppturer og nedturer. Stabilt ustabilt.

Hallo verden, vi prøver igjen

Publisert september 29, 2011 Behandling , Personlig , Sykehus 52 Comments

I dag ble jeg utskrevet, i dag må jeg møte virkeligheten igjen. Jeg har ikke spesielt lyst, men jeg kan ikke rømme fra den eller slippe unna heller – så lenge jeg velger å leve.

Jeg har vært innlagt over tjue ganger de siste årene, de fleste gangene på lukket akuttavdeling på sykehuset. Jeg har som regel blitt så syk at det ofte har endt dramatisk; intox, selvskading, ambulanse, tvang osv. Må det alltid gå så langt? Vil jeg fortsette å tillate det?

Jeg orket ikke nye runder med alt det som hører til. Jeg orket ikke tanken på å bli så dårlig, jeg orket bare ikke. Og jeg visste med meg selv at hvis jeg ikke fikk hjelp nå, så ville jeg havne jeg dit igjen. Jeg orket ikke, jeg ville ikke, og jeg var redd for å dø. Jeg ønsker ofte å dø når jeg blir veldig syk, jeg har vært altfor nær før, og jeg var redd for at jeg ville komme dit igjen. Jeg har jo lyst å leve?

Skulle jeg våge å be om hjelp? Hva om jeg ikke ville bli tatt på alvor? Hva sier man, hvordan sier man det? Det er så mye lettere å våkne et annet sted etter å ha skyldt ned for mange piller, eller å blø og bli sydd sammen – uten å engang ha brukt et eneste ord. Det føles så mye lettere å få hjelp uten å be om det selv. Men ikke minst, hvordan skulle jeg holde ut mørket jeg var i ferd med å gå inn i – uten å flykte i form av selvskading?

«Jeg klarer ikke mer! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg orker ikke nye runder med sykehus, jeg orker ikke bli så syk! Jeg klarer ikke mer, og jeg er redd for hva jeg vil komme til å gjøre!»

Dette er noe av det jeg skrev til min behandler, og dagen etterpå ble jeg tilbudt et opphold på åpen avdeling, en såkalt brukerstyrt plass eller kriseplass, på et sted jeg aldri har vært før. Jeg ble hørt og jeg ble sett, uten blod, uten piller. Jeg opplevde faktisk at jeg ble tatt mer på alvor med ord, og at jeg ble møtt med mer respekt og forståelse med ord. Det var en utrolig god erfaring som jeg vil ta med meg videre.

Det har likevel vært vanskelig, spesielt med tanke på at jeg nå skulle forsøke å holde ut smerten, bruke ord og tårer og gjøre det “riktig”. Okei, jeg har falt og feilet, men jeg har først og fremst brukt ord og tårer. Jeg har tillatt meg selv å bryte sammen og ta i mot en hånd og en klem. Det er stort, for meg.

Det er fortsatt litt tungt, men jeg har i det minste fått avstand, stengt verden ute og ikke deltatt et par ukers tid. Jeg har fått hjelp, jeg har blitt sett og hørt – kun ved hjelp av ord. Jeg har kanskje greid å stoppe en utvikling som kunne endt mye verre for meg selv.

Jeg har fortsatt ikke lyst å delta i “verden”, som er det ordet jeg bruker for å beskrive alt som befinner seg utenfor sykehus, sykdom og meg selv. Jeg syns verden er vanskelig å forholde seg til, men jeg har ikke noe annet valg. Så da prøver vi igjen. Hallo verden!

Takk for kommentarer og støtte på forrige innlegg, tusen hjertelig takk!

En utstrakt hånd

Publisert september 14, 2011 Behandling , Smerte , Sykehus 49 Comments

Jeg står på kanten av stupet og balanserer, falle eller ikke falle? Jeg tar i mot  en utstrakt hånd og sier takk for at jeg får en seng og et trygt sted å være – inntil verden ikke lenger er like utrygg og smertefull å leve i som nå.

Smile Empty Soul – Self Inflicted (Spotify)

Neste side »

Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise Hetland, og i min blogg deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, og gjennom bloggen, artikler og foredrag får jeg bruke mine egne erfaringer til å fortelle andre om psykisk helse og psykiske lidelser. Ellers er jeg ei lita, fargerik Stavangerjente med stor skrivelyst. Les mer om meg under "liseliten" i menyen øverst, vel :)

Copyright – Ha respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Følg meg på Bloglovin'
Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Blogglisten

Bloggurat

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Join 328 other followers

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

foto © Lise Hetland

..og nedturer og smerte..

foto © Lise Hetland
liseliten.com
Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 328 other followers