Psykisk helse « liseliten.com

Arkiv for kategorien 'Psykisk helse'

Endelig over

Publisert mai 24, 2012 Sykehus 32 Comments

I februar var jeg på sykehuset for å ta biopsi (vevsprøve) av livmorhalsen fordi jeg hadde tatt et par celleprøver som ga mistanke om celleforandringer. Selve biopsien var – for meg – ganske jævlig. Ikke på grunn av smerten, jeg fikk bedøvelse satt flere steder, men hele opplevelsen var veldig vond. Jeg fikk en kraftig psykisk reaksjon, jeg gråt, rista og skalv, og legen fikk nesten ikke gjort det han skulle fordi jeg var så anspent. Heldigvis hadde jeg med Camilla som holdt meg i hånda ♥ Legen sa også “det er ikke kreft” og “det ser helt fint ut”, så jeg dro hjem med lettet hjerte og tenkte at det var over, at alt var greit og at jeg aldri trengte å gå gjennom dette igjen.

Mars og april var mildt sagt utrolig vanskelig for meg. Jeg ble sendt hjem fra sykehuset etter en intox (overdose) på grunnlag av legens syn på ”mennesker med din diagnose..”, og det endte med at jeg “rømte” vekk fra alt, ble lagt inn på sykehus 23 mil hjemmefra og ble værende innlagt på psykiatrisk en måneds tid.

Midt oppi alt dette, fikk jeg også brev om at biopsien jeg tok i februar bekreftet celleforandringer. Celleforandringene var såpass alvorlige at jeg måtte inn for en liten operasjon for å fjerne ytre del av livmorhalsen hvor celleforandringene var. Jeg husker jeg sa, fy faen, hva mer kan gå galt nå?! Jeg var slettes ikke redd for hva det var eller kunne utvikle seg til å bli, men jeg var redd, livredd, for å måtte gå gjennom noe lignende igjen.

Det har vært mye frem og tilbake, tidspunkt har blitt flyttet og utsatt, og i utgangspunktet skulle inngrepet gjøres i narkose, hovedsaklig på grunn av den kraftige psykiske reaksjonen jeg fikk under (og etter) biopsien. Jeg syns det var en lettelse å tenke på at jeg bare kunne sove meg gjennom det, og i den vanskelige perioden jeg var i da, ønsket jeg egentlig mest at jeg aldri kom til å våkne igjen.

I dag tidlig var jeg omsider på sykehuset og fikk fjernet det som skulle fjernes – i våken tilstand og full av valium. Reaksjonen var likevel kraftigere enn sist, jeg hyperventilerte og fikk panikkanfall, og jeg syns det var smertefullt på tross av bedøvelse. Heldigvis gikk det relativt raskt, kanskje 15-20 minutt?

En slik operasjon er ikke uvanlig, og de fleste syns det er “piece of cake” og null problem, jeg er klar over det. Men slik er det ikke for alle, slik var det ikke for meg, og det er faktisk helt okei! Jeg er stolt over at jeg klarte gå gjennom dette uten narkose, et valg jeg selv tok. Så nå skal jeg ta det rolig noen uker med god samvittighet og bare være glad for at det er over.

Gruppeterapi

Publisert mai 21, 2012 Behandling , Psykisk helse 15 Comments

«Du har aldri vært så åpen som etter du begynte i gruppeterapi»
- sitat min behandler gjennom syv år.

Våren 2011 ble jeg nysgjerrig på gruppeterapi. Jeg hadde hørt mye positivt om det og at det var veldig nyttig, spesielt når man har gått i individuell samtalebehandling en periode først. Jeg har gått i behandling i flere år, og jeg var interessert i å prøve noe nytt i tillegg. Kanskje kunne gruppeterapi hjelpe meg enda et skritt videre på veien? Jeg ønsket og ønsker å komme meg videre, fremover, jeg ønsker å bli bedre og jobber for å oppnå dette.

Mai 2011 fikk jeg plass i psykodynamisk gruppeterapi sammen med opptil sju andre deltakere, en gang i uka. Med andre ord har jeg gått i gruppeterapi et helt år allerede, og skal fortsette ut 2012.

Jeg var nervøs for å begynne i gruppeterapi, men også spent. Jeg var nysgjerrig på de andre deltakerne, og jeg var spent på om jeg ville bli utfordret, eventuelt hvordan. Jeg var også spent på om jeg ville klare å åpne meg og delta. Utgangspunktet mitt var vel både dårlig og bra – alt etter hvordan man ser det. Jeg er redd for å ta plass og redd for å si noe feil. Garantert noe å jobbe med i gruppe.

Jeg har lært mer om meg selv dette året. Jeg trodde jeg kjente meg selv veldig godt etter så mange år i behandling, men jeg har oppdaget nye sider ved meg selv. Noe kan og bør jobbes med, mens noe er nyttig å bare være klar over. Det er uansett alltid nyttig å lære seg selv bedre å kjenne. Man kan lære mye om seg selv og sin problematikk på “kontoret sammen med behandler”, men det er enkelte ting man ikke får utfordret seg på på samme måte som man gjør i en gruppe sammen med andre.

Jeg er for eksempel fryktelig redd for å si noe feil og eller tråkke andre på tærne. Jeg er redd for å tråkke over grenser, og jeg er usikker på hvor grensene går, selv om jeg innerst inne vet at jeg er så forsiktig at jeg ikke engang er i nærheten av å tråkke over. En ting er å dele av sin egen historie og hverdag, men det vanskeligste, syns jeg, er å bidra med tilbakemeldinger og innspill på det andre forteller, og delta i en samtale som går mellom flere mennesker.

Jeg forsvinner fort i slike situasjoner. Jeg kan gjerne ha tanker og synspunkt som jeg har lyst å dele, men så bruker jeg så uendelig mye tid på å vurdere om jeg skal våge å si det, hvordan jeg skal si det, og hvordan det vil bli mottatt av de andre. Innen jeg kommer frem til noe, så er temaet allerede skiftet. Jeg må ha tro på (og erfare) at jeg har noe å bidra med. Jeg må trosse redselen for å si noe feil og delta i samtalen. Det gir andre noe, og det gir meg noe.

Samtidig må også jeg tåle å få tilbakemeldinger på det jeg deler av meg og mitt liv. Kanskje er andre uenige, kanskje jeg føler meg misforstått eller urettferdig behandlet, kanskje jeg tar noe personlig – uten at det var ment slik. Alt dette er viktige øvelser som jeg kan ha godt av å ta med meg videre i livet, og gruppeterapi er en trygg arena å øve seg på.

En (av flere) ting jeg har satt pris på med gruppeterapien, er følelsen av fellesskap. Jeg er ikke alene om å ha det vanskelig, selv om livet til tider føles blodig urettferdig og det noen ganger føles som at “alle andre” fikser livet så mye bedre enn meg. Jeg unner ingen å ha det vondt, men det har vært utrolig fint å kjenne på felleskap og forstå hverandre uten å måtte forklare. Vi har noe nært og sårt til felles: at vi alle sliter med noe og kjenner på mange av de samme følelsene. Jeg er ikke alene. Ingen er alene.

L for Lise. Fordi det er lov å ta plass.

Å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det

Publisert mai 3, 2012 Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 19 Comments

Avdelingen jeg var innlagt ved nå gjennom april måned, var ny for meg. Jeg hadde aldri vært innlagt der før, og jeg kjente ikke til de som jobbet der. Alt var nytt og ukjent, men egentlig syns jeg det var veldig greit å på en måte starte med blanke ark og forholde meg til mennesker som ikke kjente meg fra før.

Jeg har delte opplevelser og følelser knyttet til det å være innlagt på lukket akuttavdeling på sykehuset. Jeg har alltid hatt god nytte av innleggelser, jeg har hatt mange fine møter med flinke og gode mennesker, men jeg har også ofte kjent på utrygghet, press og redsel for å bli skrevet ut for tidlig på grunn av stadig fulle avdelinger. Jeg har ofte følt at de som jobber der sjelden har tid fordi det er så travelt, og at det er de som “gjør mye ut av seg” som får mest oppmerksomhet.

Det er nesten litt triggende i seg selv, det å føle seg usynlig, bagatellisert og “glemt” fordi man ikke gjør så mye ut av seg. Er ikke min smerte, mine problemer, jeg, like viktig? Og så blir alle de negative tankene og følelsene om en selv bare bekreftet og forsterket, og mønsteret gjentar seg på ny.

Når man i lang tid (for min del i fjorten år) har brukt selvskading som mestringsstrategi for å holde ut indre smerte, som en måte å overleve på, er det vanskelig å skulle lære seg og benytte seg av andre måter å håndtere kaos og smerte på. Selvskadingen har tross alt hatt en funksjon, selv om den er usunn, farlig, syk og (ofte) etterlater varige arr.

Jeg trenger å oppleve at min stemme er viktigere og større enn stemmene som forteller at jeg må, skal og fortjener å skade meg. Jeg trenger å oppleve at det finnes andre og bedre løsninger, at jeg faktisk ikke trenger selvskadingen. Og underveis i denne prosessen trenger jeg mengder med støtte og bekreftelse.

Hvis vi alle er enige om og opptatt av at man skal bruke ord fremfor handlinger, så må man også lytte til og ta ordene på alvor. Hvis man ikke opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor ved å fortelle og snakke om smerten, så er veien tilbake til selvskadingen så mye kortere. “Se hvor vondt jeg har det.”

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa noe om dette under forrige innleggelse, ti ganger, minst? Jeg var helt utkjørt etter alt som hadde skjedd de siste ukene, det var ingenting igjen av meg, jeg hadde ingenting å gå på. Jeg var livredd for å kjenne på avvisning og det å ikke bli tatt på alvor, jeg følte at det ville jeg ikke makte (en gang til). Jeg ønsket så sårt å oppleve at det var okei å “bare” ha det umenneskelig vondt – uten å måtte uttrykke det, om enn overfor meg selv.

“Når ting stormer og jeg er alene med mitt kaos ute i verden, så kan det noen ganger ende dramatisk. Fordi jeg er utrygg og redd, og fordi alt følels uutholdelig. Et kaoshelvete uten like. Det er viktig for meg nå å vite at andre VET og FORSTÅR at ting fortsatt er jævlig – selv om jeg ikke skader meg. Det er nytt for meg og det er vanskelig å ikke gjøre det jeg har gjort i alle år. Jeg ønsker å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det! At jeg bare kan få være trygg (fra meg selv?), få puste og få mulighet til å bli meg selv igjen, uten at jeg må straffe meg for å overleve, eller bevise smerten og helvetet på noen måte for å bli tatt på alvor.”

Jeg leste dette opp for psykologen. Jeg sa at jeg var redd de skulle tro at alt var greit fordi jeg ikke skadet meg (slik jeg alltid har gjort), og at nå og derfor skulle de sende meg hjem igjen til mitt eget lille helvete. Jeg hadde et lite håp om å bli forstått, men jeg hadde ikke sett for meg den utrolig fine tilbakemeldingen jeg fikk.

«Vi tenker faktisk det stikk motsatte av det du er redd for. Vi tenker at oi, wow, for en utrolig tøff, vanskelig og god jobb Lise gjør med å stå i dette helvetet – uten å skade seg selv, for en kamp! Vi vet hvor vanskelig og tøft det er, vi forstår at du ønsker hjelp, ønsker å få det bedre, nettopp ved å ta denne kampen. Dette vil vi hjelpe deg å komme gjennom. Vi sender deg ikke hjem før du selv føler du er klar for det, vi tar deg på alvor.»

Tenk at noen kunne se og forstå meg og min kamp – uten at jeg trengte å gjøre noe som helst annet enn å snakke om det? Tenk at jeg ble tatt mer på alvor ved å fortelle med ord enn å fortelle med blod? Tenk at jeg har kommet meg gjennom flere ukers helvete uten selvskading. Jeg våget å stole på at jeg kan være naken med smerten, og overleve den – uten å måtte dekke over den med mere smerte, en annen smerte. Jeg som i utgangspunktet følte meg liten, svak og uviktig, ubetydelig, kjente at jeg vokste og plutselig følte meg sterk, modig! Jeg kjente på en motivasjon om at ja, dette kan jeg klare, dette vil jeg klare! Jeg trenger ikke selvskadingen? Jeg trenger faktisk ikke selvskadingen! Ingen gjør det.

LFSS

23 mil hjemmefra

Publisert april 26, 2012 Personlig , Psykisk helse , Sykehus 32 Comments

For fem uker siden, etter et døgn på observasjonsposten etter en overdose medisiner, tok jeg mot til meg og ba om hjelp. Jeg ba om hjelp, men jeg ble avvist, stigmatisert og sendt hjem av en lege på grunnlag av hennes syn på ”mennesker med din diagnose..”. Jeg har skrevet om dette her: Mennesker med din diagnose..

Denne episoden gjorde veldig mye med meg, jeg var allerede i utgangspunktet sårbar og veldig dårlig. I journal fra oppholdet jeg har hatt på psykiatrisk den siste måneden, har de beskrevet det hele som traumatisk. Jeg ble sparket mens jeg allerede lå nede, på mitt mest sårbare.

Alt hun sa og fikk meg til å føle, ble til sannheter for meg, enda alle andre mente det motsatte. Sannheter som sykdom og indre demoner allerede har fortalt meg i halve mitt liv, men som jeg har jobbet med å ikke tro på. ”Jeg fortjener ikke hjelp, jeg er ikke verdt noe, jeg er ingenting”. Hvem kunne jeg stole på nå? Var alle egentlig som henne og tenkte som henne? Alt jeg hadde lært om å bruke ord og be om hjelp, var det bare løgn alt sammen?!

Alt og alle ble farlig, jeg stolte ikke på noen, og jeg skulle aldri noensinne ta i mot hjelp igjen. Alt av sykdom i meg ble trigget og utløst, alt jeg hadde jobbet for falt i grus. Jeg mistet meg selv totalt. Kaos, virkelighetsbrist, uutholdelig smerte.

Jeg så kun to valg, to mulige utveier. ”Enten så tar du livet av deg, eller så flykter du til helvete vekk fra alt.” Samme hvor, bare vekk, NÅ. Jeg valgte det siste. Jeg måtte bort, tok et hvilket som helst tog, første mulige transportmiddel som gikk, og endte opp i Kristiansand hvor jeg meningsløst vandret i gatene i over fire timer. Gråtende, fortvilt og bortkommen i en by jeg ikke kjente, 23 mil hjemmefra. Aldri har jeg følt meg så alene og forlatt i hele verden som jeg gjorde da, enda det var jeg som hadde forlatt alt det kjente, men som med ett ble for fremmed, for utrygt og uutholdelig.

Litt før midnatt, etter å ha gått frem og tilbake og rundt og rundt i fire timer, innså jeg alvoret og galskapen oppi det hele. Hva faen er det jeg driver med, hva faen er det som skjer. Dette kan ikke fortsette, det har gått for langt. Skulle jeg krype til korset og be om hjelp – likevel, og en gang til? Eller skulle jeg sette meg ned og vente til neste dag for å finne en plan videre, fortsette å flykte, eller dø?

Det var nesten seks dager siden jeg ble avvist og sendt hjem fra sykehuset etter overdose medisiner. I seks dager hadde jeg tviholdt på siste rest av stolthet og siste rest av krefter. Men også siste rest av forsvaret mitt falt i grus. Jeg klarte ikke mer.

Jeg trosset alle vrangtanker og dro til legevakten. I mine øyne, i den situasjonen jeg var i, betydde det å krype til korset og risikere å bli avvist på nytt, noe jeg på forhånd tenkte at jeg ikke ville klare. I ettertid har jeg trengt mye bekreftelse på at jeg gjorde det riktige, for jeg klarte ikke se det selv. Jeg var redd det var et tegn på svakhet, for i mitt hode mente jo alle at jeg ikke trengte hjelp?

På legevakten i Kristiansand ble jeg møtt på en utrolig god og omsorgsfull måte. De trodde jeg kom dit på grunn av såret i pannen, for jeg klarte ikke snakke, jeg bare gråt. Jeg klarte etter hvert å forklare hva som hadde skjedd, og fikk overnatte på akuttmottaket. Det var der jeg fikk høre ordene ”du er trygg nå. Vi skal passe på deg”, de aller fineste ordene jeg kunne fått. Det var alt jeg egentlig hadde ønsket og bedt om i utgangspunktet! At noen kunne hjelpe meg, og for en liten periode overta ansvaret og passe på meg, noe jeg åpenlyst ikke klarte selv akkurat da.

Jeg ble overført til sykehuset hjemme i Stavanger dagen etterpå, frivillig. Avdelingen jeg har vært innlagt ved den siste måneden, er en spesialavdeling for psykose og personlighetsforstyrrelser. Til tross for en vond og vanskelig situasjon, så har det vært et trygt og godt opphold på en utrolig fin avdeling. Jeg har fått den tiden, støtten og tryggheten jeg har trengt for å komme tilbake til normalen og meg selv. Det er skremmende å se tilbake på hvor intenst det hele har vært, og hvor lett jeg kunne ha falt på det andre valget, men jeg er nå her, fullt og helt meg selv igjen og like hel (og takk for det).

Utskrivelsesdato

Publisert april 21, 2012 Mobilblogg , Sykehus 22 Comments

Jeg har fått utskrivelsesdato: torsdag 26. april, mindre enn en uke til. Det er mitt eget forslag og ønske, og jeg er takknemlig for at jeg sammen med psykolog og lege selv har fått være med å bestemme. Jeg føler det ofte er tilfelle at man blir skrevet ut for tidlig, spesielt fra lukket akuttavdeling. Enten fordi det er for stor pågang av pasienter, eller som jeg har hørt flere ganger; mennesker med din diagnose har ikke godt av å være innlagt.

Faktisk er det de lengre innleggelsene som har hjulpet meg mest. En lege som hadde forstått det, sa til meg en gang, “det er ikke vits å skrive deg ut for å skrive deg inn igjen.” Gi meg tid til å komme meg på beina igjen, tid til å bearbeide, tid til å få samle håp, motivasjon og krefter til å møte verden igjen og fortsette kampen.

Nå føler jeg meg litt mer klar for å møte hverdagen igjen, etter snart en måned på sykehuset. Det er interessant å se tilbake på hvilken prosess jeg har gjennomgått den siste måneden. Alt fra total sammenbrudd og kaos, impulshandlinger, helvete og håpløshet (jeg har brukt ordet “insane” for å beskrive de siste ukene av mars), til det å måtte kjenne på alle følelsene, bearbeide dem og få hjelp til å rydde i kaoset. Og det har vært avgjørende å kunne gjøre dette på en plass jeg er trygg og beskyttet (fra meg selv) og omgitt av flinke mennesker som bare vil hjelpe meg. Jeg har også fått massevis av søvn og hvile og avstand til “verden og livet der ute”, en viktig del av det å komme seg.

Jeg blogger fortsatt fra mobil, og jeg klør i fingrene etter å sette meg ned ved et tastatur og skrive. Godt å endelig kjenne på behovet for og lysten til å skrive igjen. Og selv om jeg er mer håpefull og positiv akkurat her og nå og foreløpig ikke har delt så mye av det som har skjedd den siste tiden, så har jeg vært gjennom et lite helvete. Det er fortsatt mye å jobbe med og få på plass, men jeg er glad for at jeg er i live og for å kjenne at det fins håp igjen.

Noen bilder fra de siste ukene

Publisert april 15, 2012 Mobilblogg , Psykisk helse , Sykehus 31 Comments

Et lite døgn på sykehuset i Kristiansand, 29.-30. mars. Noen har lurt på hvorfor og hva som skjedde, og jeg kan sikkert fortelle om det senere en gang.

Rommet mitt de siste ukene på sykehuset hjemme i Stavanger. En seng jeg sover trygt i, og et passe rotete bord med pepsi max, papirer og skrivesaker, påskeegg, blomster og antibac.

I løpet av et tyvetalls innleggelser de siste syv årene, er det første gang jeg ser en plan som dette (et lite utdrag på bildet). Jeg liker at det er noe konkret å forholde seg til.

Pasientundervisning

Pårørendekveld. Jeg inviterte selv mamma og pappa, og jeg tror de satte pris på det. Jeg har alltid holdt dem utenfor, hemmeligholdt hvordan jeg egentlig har det eller hvor jeg er, frem til jeg smått og forsiktig begynte å inkludere dem for ett til to år siden. Det er fortsatt ubehagelig og skremmende å la dem ta del (det minimale jeg lar dem), jeg elsker dem og vil skåne dem, samtidig som jeg skammer meg og ikke vil være til bry. Men jeg har forstått at det er mer belastende å ikke vite, så jeg prøver så godt jeg kan…

Det nødvendige

Jeg har hatt minimalt med besøk, akkurat slik jeg foretrekker det, men jeg og Solvor satt på en benk utenfor her en dag og nøt sola. Alvor og latter, og litt intern humor. Jeg tror jeg kommer til å smile og tenke på deg hver gang jeg ser en måke nå, Solvor ;)

Veggene utenfor gymsalen er kledd i fakta og historie om psykiatri.

Mer vegg, mer historie. Apropos gymsal, på fredag ble det arrangert volleyballturnering hvor hver avdeling spilte mot hverandre (fem av syv avdelinger deltok). Å spille volleyball er det aller beste og kjekkeste jeg vet. Jeg spilte volleyball her på sykehuset i fem år (på dagtid), men så begynte jeg å jobbe litt et par dager i uka, og tidspunktet krasjet (og det finnes ingen andre lag på kveldstid, annet enn elite og 1.div. Fortsatt i sorg, savner å spille..).

Mørke tanker skrevet ned, delt og snakket om. Mindre ensomt, mindre farlig.

Overnattingspermisjon fra i går til i dag. Jeg føler meg litt som på bildet (tatt i dag). Jeg har ikke lyst i det hele tatt å forholde meg til eller ta del i verden, livet og virkeligheten. Zip me up.

Hei

Publisert april 10, 2012 Mobilblogg , Psykisk helse , Sykehus 29 Comments

Jeg følte det ble litt fælt å la forrige innlegg (i kaos og helvete) stå øverst som det aller første man ser når man besøker bloggen min. Bildet er ærlig og kanskje litt brutalt, synes jeg selv, men så er det for min del også en del følelser involvert. Ikke at det har så mye å si om det er første eller andre innlegg i rekka, men uansett.

Jeg er innlagt på en akuttavdeling som er ny for meg, og det var egentlig like greit. Jeg er positivt overrasket over opplegget her, alt er så ryddig og ordentlig i forhold til hva jeg er vant med fra tidligere, spesielt på lukket akuttavdeling hvor alt er så travelt. Pasientundervisning, pårørendekveld, konkret behandlingsplan med mål og tiltak, selvkontrollskjema, brukermedvirkning og tett oppfølging i tillegg til det “vanlige” som samtaler med lege og psykolog, hvile, trygghet, beskyttelse osv. Jeg har heldigvis fått samme psykolog som jeg hadde ved forrige innleggelse, hun er helt fantastisk. Godt å slippe å starte på ny igjen med et nytt, fremmed menneske.

Jeg kommer ikke til å bruke så mye tid på blogging mens jeg er her, tar det igjen senere. Kjenner jeg meg selv rett, får jeg nok behov for å skrive og sette ord på en god del ting etterhvert. Det får komme naturlig.

Håper dere har hatt en fin påske. Selv er jeg glad det er hverdag igjen.

Hovedinngang psykiatrisk divisjon.
Strålende sol. Skal bli godt med vår nå, kjenner jeg.

Du er trygg nå. Vi skal passe på deg.

Publisert april 2, 2012 Mobilblogg , Psykisk helse , Sykehus 51 Comments

Kristiansand, Sørlandet Sykehus, 30.03.12

“Du er trygg nå. Vi skal passe på deg.” De fineste, mest betryggende og etterlengta ordene i hele verden akkurat da.

Det gikk for langt, det har gått for langt. Jeg er i hvert fall trygg nå, i trygge hender på sykehuset hjemme i Stavanger. Jeg føler jeg endelig kan våge å puste ut etter noen av de mest kaotiske og jævligste ukene jeg har opplevd på lang tid. Jeg vil bare bli bra igjen nå.

Tusen takk for all støtte og tilbakemeldinger på forrige innlegg, det har betydd mye.

Mennesker med din diagnose..

Publisert mars 25, 2012 Borderline-relatert , Selvskading , Sykehus 66 Comments

23.03.12.

Folk får ha sine egne meninger om dette temaet, det er helt okei og en annen sak – men jeg vil bli møtt som meg selv, og ikke som en diagnose. Utsagnene over passer ikke inn i mitt sykdomsbilde, kanskje i noen andres, men ikke i mitt. Jeg er Lise! Ikke borderline. Kan du ikke bli kjent med meg og mine behov heller?

Dette blir et nokså langt innlegg fra en veldig tøff uke, takk for at du tar deg tid til å lese, takk for at du leser med respekt.

Onsdag 21. mars. Jeg har det veldig vanskelig, noe jeg har hatt lenge, og jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg som aldri gråter, gråter i samtale med behandler. Jeg forteller om skadetrang, at jeg føler meg død og at jeg ikke holder ut mer. Det blir snakk om innleggelse, kanskje jeg trenger litt mer hjelp og oppfølging nå? Å ha mennesker rundt meg, være et tryggere sted, en liten pause? Jeg kjenner at jeg blir lettere, for den brukerstyrte plassen jeg har benyttet meg av tidligere, har fungert så bra, spesielt med tanke på forebygging. Det ville gjort godt, tenker jeg, men blir kjempelei meg da jeg får jeg vite at plassen er lagt ned, og at alternativet blir sykehuset. Det vil jeg ikke, jeg vil heller klare meg selv. Jeg orker ikke å være på lukket akuttavdeling hvor ingen har tid, hvor man må skrike høyest for å få hjelp, og hvor man er på vei ut igjen så snart man har satt en halv tå innforbi.

Torsdag formiddag 22. mars. Jeg får beskjed om ny time fredag, neste dag. Hva med i dag da, blir det ingen time i dag likevel? Hvordan skal jeg holde ut? Jeg forteller om alle pillene jeg har samlet opp, hvor hardt jeg har kjempet for å ikke ta dem, og undrer meg om ingen faktisk forstår alvoret? Jeg har vanskelig for å be om hjelp, kreve noe og ta plass, og i mine øyne har jeg allerede gitt uttrykk for at jeg trenger hjelp. «Klarer du deg til fredag, eller skal vi skaffe mer hjelp?» er spørsmålet. Jeg vet at jeg skulle ha svart «nei, jeg klarer meg ikke, jeg trenger hjelp NÅ». Men det var – og er – så vanskelig å si det, å kreve! «Jeg klarer meg….» svarer jeg og håper det er sant. Jeg har ikke lyst å mase mer eller være til bry, jeg har ikke lyst å ta mer plass enn nødvendig.

Skuffa. Lei meg. Fortvilt. Alene. Jeg klarer ikke mer, jeg holder ikke ut. Hvorfor forstår ingen alvoret? Hva gjør jeg nå? Og i kaos og fortvilelse, i mangel på andre utveier, ender det med at jeg faller tilbake i gammelt mønster og svelger alle pillene.

Jeg har tidligere skrevet om mitt forhold til intoxer, og etter et tilfelle for 1,5 år siden hvor jeg opplevde å være ved bevissthet under ventrikkelskylling, så sa jeg “aldri mer”. Og til forskjell fra den gangen, hvor jeg nærmest måtte få gjort det med tvang, så kunne jeg ikke få gjort det fort nok nå. Jeg ble plutselig så redd for meg selv, med et hjerte som slo 180 slag i minuttet – og ikke ville gå ned. Høye leververdier og lavt blodtrykk. Jeg våkner til spørsmålet «er du klar over at du kunne ha skadet organene dine om du ikke hadde fått motgift nå?»

Jeg vil jo egentlig ikke dø. Jeg vil bare ut av den fortvilte, uutholdelige situasjonen jeg er i. Fortvilte handlinger, desperate forsøk. Hjelp meg!?

Fredag 23. mars. Jeg har blitt flyttet til observasjonsposten og får fortsatt motgift. Jeg har nylig snakket med mamma, som spurte meg «er de snille med deg?» Ja, faktisk, alle jeg har møtt denne gangen, både på legevakt, under ventrikkelskylling og videre på posten, har vært snille. Jeg har blitt møtt på forståelse og respekt, ikke ett eneste menneske har sagt eller gjort noe for å føle meg liten! Dessverre ingen selvfølge (spesielt ikke når det kommer til selvskading og intoxer), og dessverre måtte det komme -

Samtale med psykiater – eller var det turnuslege? Ikke ferdig utdanna, yngre enn meg selv, og sikkert veldig flink til å lese (og da mener jeg bøker, ikke mennesker). Jeg innser at det vil være best å ta i mot en innleggelse, i hvert fall til over helga, og jeg velger å overse den nedlatende måten hun snakker til meg på. «Så hva kan vi hjelpe deg med, hva trenger du?» spør hun. «Jeg har ikke lyst å være alene nå.. Jeg er redd meg selv, og jeg tror jeg trenger å ha noen rundt meg, kanskje bare til over helga?» svarer jeg med ord, høyt og tydelig, og det koster meg mye! Jeg ligger fortsatt med intravenøst og har såvidt kommet til meg selv. Hun har aldri møtt meg før, vet ingenting om meg, mine problemer eller hva som hjelper meg. Hun har ikke snakket med meg et minutt engang, og hun sier:

«Jeg tror ikke vi har noe å tilby deg. Mennesker med din diagnose har ikke godt av å være innlagt. Jeg tror ikke det vil bli så mye bedre til mandag, jeg. Du er et voksent menneske og må ta ansvar for deg selv, du må selv ta ansvar for medisiner og selvskading. Vi vil bare gjøre deg en bjørnetjeneste å frita deg for det ansvaret».

Jeg kan ikke tro mine egne ører! Hva er det de lærer dem?? Jeg er så opprørt at jeg vet ikke om jeg skal grine eller le, og ordene bare renner ut av meg. «Jeg kan ikke tro at du virkelig sier dette!? Hvordan kan du dømme meg og vite hva som funker for meg på grunn av en jævla diagnose?! Folk er forskjellige! Ser du ikke at noen ganger er det nødvendig å få slippe dette ansvaret for en liten stund!? At andre må overta ansvaret når du ikke klarer det selv!?»

Hun går for å ringe behandleren min for en “second opinion”, og han sier seg klart uenig i hennes vurdering. Heldigvis har jeg mennesker på mitt lag som kjenner meg og vet hva jeg trenger (hva med de som ikke har det?). Hun beklager seg og innrømmer sin feilvurdering, og sier at jeg bør være her noen dager likevel, hun forstår det nå. Jeg derimot, jeg er så sjokkert, fortvilet, såret, krenket og provosert, og klarer ikke holde igjen gråten. «Jeg drar hjem! Jeg vil ikke tvinge til meg hjelp som andre ikke mener jeg trenger!» Da hun har gått, røsker jeg ut veneflonen, kler på meg mine egne klær og bare går. Jeg er så sint, så fortvila og opprørt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

«Lise, vent» hører jeg, og en av pleierne kommet etter meg. «Hvor skal du? Hvordan gikk det i samtalen?» Bare det å kjenne at noen bryr seg, gjør at jeg knekker sammen. «Det e’ det største rauhålet eg har møtt någen gang!» svarer jeg og lar henne holde rundt meg. Vi går tilbake igjen og jeg blir værende en stund til, får snakket med lege om det medisinske, og blir enige om åpen retur til psykiatrisk avdeling dersom det skulle bli vanskelig(ere). For jeg vil hjem.

Jeg ønsket så veldig gjerne hjelp, jeg ga uttrykk for det, først med ord, deretter med en fortvilt, farlig og dum handling, deretter med sårbare ord – som ble totalt avfeid og avvist. Ting kunne selvfølgelig ha blitt gjort noe annerledes fra min side, men jeg er bare et menneske. Jeg gjør så godt jeg kan, selv om det noen ganger blir feil. Trenger ikke jeg like mye hjelp som andre, har ikke jeg rett på hjelp, fortjener jeg ikke like mye hjelp, fordi jeg har en diagnose ved navn Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Slik føltes det! Jeg følte meg totalt tråkka på. Selvfølgelig var det ikke like lett for meg å ta i mot en innleggelse etter dette.

I epikriser fra tidligere innleggelser, har det stått skrevet at “pasienten profitterte på en lengre innleggelse”. Ja, det gjorde jeg, er det så oppsiktsvekkende? Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) – og jeg profitterer på innleggelser, jeg profitterer på å få hjelp. Ikke på tross av diagnose, men fordi jeg er meg!

Jeg er flink til å benytte meg av hjelpen som tilbys, og jeg er takknemlig for den. Jeg har kommet langt ved å ta i mot, og jeg jobber hardt med meg selv. Jeg vil så gjerne få det bedre, bli frisk(ere), men det blir vanskelig når andre skal behandle meg ut i fra en diagnose som står i papirene, og ikke ut i fra mennesket jeg er og behovene jeg har. Så fortell meg, i hvilket pensum, i hvilken bok, i hvilket kapittel står det skrevet at jeg, Lise (!), ikke har godt av å få hjelp og avlastning fra ansvar, når jeg faktisk har behov for det?

Helgen har vært tung og vanskelig. Det var en ny og utrygg opplevelse å gå direkte fra kaos, overdose og overvåking – til å stå helt på egenhånd med mange av de samme vanskelige følelsene som før, noen mer forsterket. Heldigvis har jeg venner og familie som stiller opp uten engang å behøve å spørre eller snakke – fordi de vet jeg ikke bør være alene (takk Siri, Solvor og Camilla). Det har vært et kaos uten like, og jeg har brukt et par timer på å få sortert alt dette – i dette innlegget. Jeg ser frem til å snakke med behandleren min og forhåpentligvis finne en plan videre. Mamma har oppmuntret meg til å skrive en klage på hvordan jeg ble møtt i en så sårbar krise, og det tenker jeg å gjøre. Jeg kjente på følelser og reaksjoner som tidligere kunne drevet meg til å gjøre noe fatalt, det er uakseptabelt å møte pasienter på en sånn måte. Legg boka til side – og se meg!

Nattevakten

Publisert mars 16, 2012 Dikt av Lise Hetland , Sykehus 33 Comments

.
Du åpner døren forsiktig
i mørkeste natten, og lytter
på avstand – etter pusten min.

(Er alt okei?)

Noen ganger later jeg som jeg sover
og noen ganger setter jeg meg opp

og sier litt
(eller ingenting)
og blir lyttet til
eller bare sett.

Du sier beklager, om jeg vekket deg
(og jeg vet du bare gjør jobben din)
men for meg -

er det at du ser inn til meg om natten
og liksom passer på -

det fineste og tryggeste
ved hele natten

i mørket mitt.

Skrevet av
© Lise Hetland

Les flere dikt under kategorien dikt.

Tavletegning: Min behandling

Publisert mars 12, 2012 Behandling , Borderline-relatert 15 Comments

For et par uker siden viste jeg en tavletegning om “når jeg reiser opp til min egen, lille planet”, som jeg og behandler tegnet sammen på tavle i en time. Tavletegningen under er fra 2009 og ikke akkurat en tegning, men en veldig enkel, fin og kortfattet beskrivelse av behandlingen.

(Hentet fra boka Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av Anna Kåver og Åsa Nilsonne)

På Psykologisk Institutt

Publisert mars 10, 2012 Oppdrag , Psykisk helse 44 Comments

For halvannet år siden bestemte jeg meg for å slutte å holde foredrag (minus et unntak i november som var), og jeg hadde derfor i utgangspunktet tenkt å svare nei da jeg ble invitert til å holde foredrag for rundt hundre psykologistudenter på Psykologisk Institutt i Oslo. Dessuten, ville jeg våge jeg å reise dit helt alene?

Jeg tok det opp med behandleren min, og vi syns begge at målgruppen var viktig; De nye psykologene! De som senere skal møte pasienter som meg, og med min problematikk. Vi kom frem til at vi kunne holde foredrag sammen. Ville ikke det være ganske unikt og interessant, et foredrag fra både pasientens perspektiv og fra behandlers? Han har vært min behandler i syv år, og vi har vært gjennom mye, både på godt og vondt. Vi bestemte oss for å dra, og takket ja til å komme.

Fredag morgen fløy vi til Oslo, og ble møtt av en kjempehyggelig student på Psykologisk Institutt.

Vi hadde lagt opp foredraget slik at jeg innledningsvis fortalte litt av min historie (fra barndom, gjennom ungdomstid og frem til da jeg kom i behandling i 2004, etter et alvorlig selvmordsforsøk), før vi vekselvis snakket om hva som har vært viktig og til hjelp for meg (og hva som har gjort vondt verre og som ikke har vært til hjelp), og hvilke utfordringer han som behandler har stått (og står) overfor og hva de kan ha i vente.

Vi ga et innblikk i min behandling, og brukte konkrete eksempler fra timene våre, fra kriser og situasjoner hvor for eksempel misforståelser og feiltolkninger på noe som har vært velment, har endt katastrofalt. Det ble et personlig og ærlig foredrag, og det som ble delt, hadde jeg nok ikke delt med hvilket som helst “publikum”, men jeg følte målgruppen her var viktig. Siden mye av det vanskeligste ble blottlagt, var det fint å kunne avslutte med “hvor er jeg i dag”, med alt det positive og friske jeg har oppnådd og fått til siden jeg først begynte i behandling for syv år siden. Filmen min (om å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse) ble vist til slutt. Tilbakemeldingene var kjempefine, og jeg er veldig fornøyd med egen innsats :)

En pause med varm sjokolade med krem før vi drar videre til Psykologisk Institutt

Kan endelig puste lettet ut, da gjør det godt med mat i magen!
Fikk blomster, sjokolade og bok som takk :)

Verdensdagen mot selvskading

Publisert februar 29, 2012 Psykisk helse , Selvskading 30 Comments

1. mars markeres SIAD (Self Injury Awareness Day), Verdensdagen mot selvskading, over hele verden. SIAD er opprettet for å rette fokus mot og skape mer kunnskap om selvskading. De siste årene har vist at selvskading er et fenomen som forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge, og det er tegn som tyder på at dette tallet har steget de siste årene. For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men åpenhet er den beste medisin. (kilder: wikipedia, ung.no)

Det finnes bedre måter å håndtere
det som er vondt og vanskelig
enn å skade seg selv

Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) selger oransje armbånd. LFSS har et ønske om at armbåndet skal vise at man støtter en god sak, et felleskap uten å trenge å snakke om det. LFSS drives av frivillige, og inntektene vil gå til LFSS sitt arbeid. For å bestille armbånd, send epost til post@selvskading.org med din adresse. Armbåndet koster 70 kr (inkl. porto) og sendes i anonym konvolutt sammen med faktura.

Bilde lånt fra LFSS sin facebookside

Nyttige lenker:

Relaterte blogginnlegg:

Jeg skader meg ikke lenger (basert på historier fra 50 tidligere selvskadere)
Gjesteinnlegg: Om å angre på selvskadingen
Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv?
Hvordan forteller jeg familien min om selvskadingen?
Alle innlegg i kategorien selvskading

Tavletegning: Når jeg reiser opp til min lille planet

Publisert februar 29, 2012 Behandling , Borderline-relatert 28 Comments

Noen ganger bruker vi tusj og tavle i behandling, ikke så ofte, men av og til. Jeg liker tusj og tavle, jeg liker metaforer, enkle figurer, streker og avstander. Noen ganger er det enklere å tegne enn å beskrive det med ord, og det er lettere å ha oversikten. Jeg spurte i timen i dag om han fortsatt hadde noen av arkene fra tavla, og det hadde han. Mange var fra 2009 – en periode jeg var veldig syk, noen var såre og vonde å se på, og noen flirte vi av :)

Jeg kan vise en tegning fra en tid tilbake, men som fortsatt er nokså gjeldende. Jeg har tegnet “dilemmaet mitt/ambivalensen” på nedre halvdel, mens behandler har tegnet litt mer detaljert om hva som skjer og når. Jeg vil gjerne forklare litt nærmere.

Jeg lever og skifter stadig mellom to motpoler, i lengre eller kortere perioder, i hele måneder eller dager, eller kanskje bare timer.

På den ene siden (forklart øverst til venstre) er jeg glad, har det bra og ser verden slik som andre ser den. Jeg og vennene mine, familie og behandler har en felles oppfatning, og jeg har tillit til dem. Livet kan være ganske så fint når det er slik, men samtidig er jeg nokså forsiktig og var på ting, det skal ikke alltid så mye til før jeg havner på den andre siden.

For på den andre siden (forklart øverst til høyre) er jeg redd, skeptisk, på vakt, i alarmberedskap. Verden er farlig og truende, menneskene er farlige, til og med venner og behandler er farlige. Jeg preges av mistillit, vrangforestillinger og frykt, og da hender det at jeg distanserer meg totalt, noe som vi beskriver med at “jeg reiser med romskipet mitt opp til min egen, lille planet” – hvor jeg er “trygg”, og hvor ingen andre når inn til meg.

Når jeg “sletter meg” fra her og der, kutter kontakt med omverden og isolerer meg i lange perioder, da har jeg reist opp til min lille planet (jeg er ikke 100 % trygt i land enda etter forrige tur i januar). «Kom ned til meg fra planeten din» sier behandleren min av og til. Det er litt fint egentlig, for da blir jeg påminnet om at “okei, er det det som skjer med meg nå (igjen)?”. Her har jeg vært før, dette kjenner vi til.

Og så er det skepsisen i mellom da, ambivalensen (nedre halvdel av tegningen). Tør jeg stole på andre, tør jeg stole på verden, på menneskene, tør jeg våge å være glad og ha det bra – eller er jeg bare blind da (beskrevet med briller i tegningen, hehe..)? Er det lureri, lurer de meg bare? Er jeg naiv om jeg tror på godhet? Eller skal jeg kjøre “safe”, være på den sikre siden, ligge lavt i mørket sammen med demonene mine og tro på deres “sannhet” om verden der ute og skåne meg for farer? Lykkelig og naiv – eller ulykkelig og vel vitende? – Eller finnes det faktisk en mellomting, nyanser, eller en blanding av alt?

Du skal ikke dømme noen før du har gått i de samme skoene selv

Publisert februar 13, 2012 Personlig , Psykisk helse 71 Comments

«Det er ingen som er for syke til å jobbe, det handler bare om latskap.» Hvordan kunne han si noe sånt? Hva vet han om psykiske lidelser? «Jeg er» svarte jeg og så ham i øynene. «Du skal ikke dømme noen før du har gått i de samme skoene selv.»

«Det er hva du gjør det til selv. Du må bare bestemme deg for det. Jeg fikk et godt liv fordi jeg valgte det» sa hun og smilte. Velment, helt sikkert, men er det så enkelt?

Hvis det var så enkelt som å velge, hvis man virkelig kunne bli frisk fordi man valgte det, tror du ikke jeg ville valgt det for fem år siden, for ti år siden? Hvorfor eksisterer psykiske lidelser i det hele tatt om det er så enkelt?

«Ja, du får si fra om du kjenner til noen som har blitt frisk fra schizofreni eller alvorlig personlighetsforstyrrelse fordi de valgte det» svarte jeg høflig med en sarkastisk undertone.

«Jeg kjemper hver dag, jeg. Jeg gjør sånn og sånn, ikke sånn og sånn. Du graver deg ned» sa en annen.

Hvem er du til å fortelle meg hva som er riktig? Hvem er du til å dømme hvordan jeg kjemper mine kamper?

Det er ingenting som gjør meg mer oppgitt og trist, frustrert og provosert enn mennesker som mener de vet best – bedre enn alle andre, og at de har den (eneste) riktige løsningen og oppskriften, den (eneste) riktige meningen, og som mer enn gjerne ønsker å påpeke dette – velment eller ei, ubevisst eller ei.

Du skal ikke dømme noen før du har gått i de samme skoene selv.

Og vi kommer nok aldri helt til å få oppleve å gå i de eksakt samme skoene som andre uansett. For selv om vi skulle ha lignende utfordringer og lignende historier, så er vi likevel så forskjellige. Vi har ulike bakgrunner, ulike utgangspunkt, ulike personligheter og ulike verktøy og måter å håndtere livet på. Det kan ikke sammenlignes.

Vi kan ha medfølelse og forståelse, vi kan kjenne oss igjen, være uenige og dele erfaringer, men vi skal være forsiktige med å dømme og belære andre om hvordan det faktisk er og hva som er riktig for andre – eller hva som er feil. For hva vet egentlig vi om det?

Ta bildet under, for eksempel. Alle kan se og forstå hva som er på bildet. Men historiene som ligger bak, alle følelsene, årsakene og hva det har gjort med meg som menneske, det kan ingen andre andre enn jeg vite, kjenne og forstå fullt ut. På samme måte kan ikke jeg vite, kjenne og forstå fullt ut hvordan det er å være deg.

Selv om du har god psykisk helse og klarer deg godt i arbeidslivet, betyr ikke det at alle som ikke jobber, er late. Selv om du fikk et godt liv fordi du bestemte deg for det, betyr ikke det at man alltid kan velge seg frisk fra sykdommer og diagnoser. Og selv om du kjemper dine kamper på en annerledes måte enn meg, betyr ikke det at jeg ikke kjemper mine kamper. For hva vet egentlig andre om det?

Så pakker jeg det inn i en annen form

Publisert februar 8, 2012 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse , Smerte 49 Comments

Jeg spør de samme spørsmålene om igjen og om igjen med jevne mellomrom. Jeg vet egentlig svarene (eller gjør jeg det?), jeg har hørt svarene før (men hva hvis de har endret seg? Hva om jeg husker feil?), og jeg vet nok hva jeg kommer til å få høre denne gangen også (eller gjør jeg det?). Jeg trenger å høre det, om igjen og om igjen.

Så pakker jeg sårbarheten min inn i en annen form. Og jeg spør.

«Har du noen gang vært redd for meg?»
Egentlig spør jeg: Bryr du deg om meg?

«Hadde du blitt lei deg om jeg døde?»
Egentlig spør jeg: Betyr jeg noe?

«Hvis jeg hadde spurt om å få ansvar for medisinene mine, hadde jeg fått det da?»
Egentlig spør jeg: Tar du meg på alvor?

«Syns du jeg er pingle?»
Egentlig spør jeg: Kan du fortelle meg at det er nok nå?

«Kommer jeg aldri til å bli frisk? Kommer det aldri til å bli bra?»
Egentlig fisker jeg etter svarene “jo” og “ja”, og vær så snill å utfyll svarene med håp?

Så pakker jeg noen ganger også redselen min inn i en annen form. Og jeg sier.

«Bare gå! Stikk! La meg være i fred!» eller «Jeg går nå, kommer ikke tilbake, ha det bra.»
Egentlig sier jeg: Ikke gå fra meg, ikke avvis meg! Jeg makter det ikke – derfor avviser jeg deg først!

«Jeg gir FAEN!»
Egentlig sier jeg: Jeg klarer ikke dette! Jeg ødelegges, jeg rives i stykker, men ingen skal få se hvor svak og knuselig jeg er!

Så pakker jeg det hele ut igjen, ser du kjernen?

Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg en dag klarer å tro på det selv. Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg ikke lenger trenger det fra andre – fordi det finnes i meg selv.

Les gjerne også:
Dette hører JEG når du sier
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Nei, det vet du nok ikke

Publisert februar 6, 2012 Borderline-relatert , Psykisk helse 37 Comments

Visste du at jeg beit meg selv i tunga til jeg blødde, at jeg så svart samtidig som det svimlet for meg, fordi jeg aller helst ville kaste meg ut av bilen i fart? Visste du at jeg forsvant et øyeblikk, i forsøk på å kontrollere impulsene som overveldet meg? Visste du at jeg aller helst ville kaste meg ut av bilen i fart, og overlate resten til skjebnen? At jeg der og da heller ville dø enn å kjenne på dette?

Nei, det visste du nok ikke. For jeg, jeg satt fint og rolig i passasjersetet ved siden av deg.

Vet du hvor mye det krever av meg, hver eneste dag, å oppføre meg noenlunde ”normalt”, slik som deg og alle andre? Vet du hvor mye det krever av meg å kontrollere smerte, fortvilelse, sinne og impulser, hvor mye det krever å bare være – rolig – her og nå, fremfor å skade meg, kutte meg eller svelge for mange piller, fremfor å smelle hodet i veggen, rope, kjefte og slenge ting i veggen, fremfor å løpe ut i veien eller kaste meg ut av bilen i fart?

Nei, det vet du nok ikke. For jeg, jeg står fint og rolig med stødig blikk. Fremgang siden i fjor, siden i forfjor, året før? Kontroll? Stabilitet? Kurert, frisk, problem solved, eller noe sånt?

Du vet for faen ikke hvilke krefter jeg bruker på noe som ikke du eller andre tenker over eller bruker krefter på.

Jeg klandrer deg ikke. Det ville jo vært… rart og merkelig, galskap, å skulle rose noen for å… oppføre seg helt “normalt”?

Eller?.

Ha det bra, januar

Publisert februar 3, 2012 Personlig , Psykisk helse 38 Comments

Når man sitter med en slags vrangforestilling om at verden hånler av deg og ser ned på deg (“skam deg!”), at du ikke hører til eller har plass i denne verden (“du kan bare våge deg å ta deg til rette!”), at du aldri vil være god nok, at du ikke fortjener annet enn straff og ødeleggelse (“kutt deg!”), helst tilintetgjørelse, med en sterk indre demon som stadig skriker, rakker ned på og kommanderer deg – og i en sårbar periode overtar kontrollen (her kommer “sidetallet” inn, se forrige innlegg)…

…Da er det rett og slett medisin å bli møtt på den måten jeg har blitt her på bloggen de siste dagene, etter flere ukers pause. Så tusen takk for alle varme, gode og støttende ord. Det har vært en god start på det å prøve å “møte verden” igjen, hvor et lite “hei” på bloggen var første forsøk. Jeg hadde ikke ventet det – demonene inni meg hadde på forhånd overbevist meg om det motsatte.

Foreløpig har jeg og behandleren min blitt enige om å ta uke for uke, og ikke tenke lengre frem eller dypere inn enn det jeg makter akkurat nå. Jeg kommer nok heller ikke til å stupe for fullt ut i “verden” igjen med det første, men ta den tiden jeg trenger. Jeg har begynt å ta opp kontakten igjen med venner, og andre områder som jobb, trening, kanskje facebook osv. får komme etterhvert. Aller helst har jeg lyst å forbli i min lille, isolerte, trygge boble, men det blir jo nokså kaldt og ensomt i lengden, spesielt friskt er det heller ikke.

Og selv om jeg fortsatt kjenner på håpløshet, tristhet og fortvilelse, så har jeg ikke i det minste lyst å se tilbake på eller dvele ved disse 3-4 ukene som har vært. Så, ha det bra, januar, kommer ikke til å savne deg!

Hei februar, så fine farger du har

Hei?

Publisert januar 29, 2012 Personlig , Psykisk helse , Smerte 68 Comments

Så er det tre uker siden sist. Tre vanskelige og vonde uker som har vært vanskelige og vonde på en annerledes måte enn før. Jeg vet ikke helt hvor eller hvordan jeg skal ta opp tråden siden sist, hva jeg egentlig har lyst å dele, om jeg i det hele tatt er klar for å returnere til bloggen – eller livet, verden, hverdagen generelt.

Jeg er sliten, jeg har ikke så mye mer å gi. Jeg er lei av å snakke, lei av å tenke og være til, lei av mennesker, lei av jobb, lei av rutiner og plikter, lei av behandling, lei av livet, lei av det som foregår inni meg, lei av å aldri få fred, lei av at det alltid skal koste mer enn det gir, lei av å måtte forholde meg til hva det nå enn måtte være. Derfor har jeg latt være.

Jeg er sykemeldt fra jobb. Jeg har hatt tilbakefall på selvskadingen. Jeg har ikke orket å ha kontakt med noen, knapt gå ut av døren. Jeg har måttet stenge av, jeg har ikke klart noe annet.

Jeg har på en måte latt som jeg ikke lenger eksisterer, for det er slik det føles. Metaforisk sett, men ganske bokstavelig likevel; Jeg er ikke mer enn et sidetall nederst i hjørnet – unødvendig, betraktende og ikke delaktig, mens noen andre (som jeg ikke lenger har kontroll over) har frastjålet meg bokstavene og overtatt handlingen, innholdet og ansvaret for historien som skrives, mitt liv i nåtid. Mine ord, handlinger og avgjørelser er ikke fullt mine egne. Min virkelighetsoppfatning er for tiden ikke slik den burde og vanligvis ville vært, og jeg har ingenting å si.

Jeg tenkte uansett å bare gi en liten lyd fra meg, et livstegn, et hei. Det er vel kanskje et godt tegn i seg selv, med tanke på at pausen hovedsaklig ikke har vært mitt ønske (se avsnittet over). Jeg har lyst å ta kontrollen tilbake.

Jeg befinner meg i en tåke, blind for utveier og avstengt for inntrykk. Jeg kan ikke romme mer.

Ikke slipp meg på halvveien

Publisert januar 3, 2012 Personlig , Psykisk helse 40 Comments

I sommer skrev jeg et blogginnlegg som aldri ble postet. Av samme grunn som med mange andre innlegg: at det der og da føltes for nært, for personlig, for sårbart. Når jeg leser gjennom det nå, så tenker jeg, hvorfor i helvete lot jeg ikke de rundt meg få vite dette mens det sto på? For et halvt år siden?

Det har vært flere runder siden da med time-outs (innleggelser), misforståelser og snakking over hodene på hverandre, sinne, raseri og selvskading – og ikke minst masse redsel og angst. Det har aldri vært et tema alene, men kanskje har det ligget litt skjult i bakgrunnen som en forsterker og trigger for enkelte ting? Det er en tøff vei å gå når man ikke kjenner til noe annet. Trygghet betyr alt.

Ikke slipp meg på halvveien

Er det greit å uten videre mangedoble mengden krav, forventninger, utfordringer og press, fordi man tilsynelatende greier seg bra? Er det greit å mer eller mindre bli overlatt til seg selv, fordi man tilsynelatende har mer kontroll og stabilitet i livet sitt enn tidligere?

Jeg trenger å få puste på et overkommelig nivå før jeg eventuelt tar enda et trappesteg opp. Det føles som at straks jeg får muligheten til å endelig puste ut og senke skuldrene, forventer resten av verden at jeg skal ta elefantsteg og tåle alt – og enda mer. Er plutselig all fortid, bakgrunn, svakheter og begrensninger glemt?

Jeg trenger å få puste.

Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis drukner i nye krav, press, forventninger og utfordringer selv om jeg mestrer mengden jeg har nå. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis må overvinne og klare alt selv om jeg har overvunnet og klart noe.

Jeg trenger å vite og erfare at mine trygghetspersoner er der selv når jeg ikke er syk og dårlig fungerende. Jeg trenger at familie fortsatt er der, at venner fortsatt er der, og ikke minst at behandlingsapparatet fortsatt er der. Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra.

Jeg har minst av alt i verden lyst å falle tilbake i gamle, destruktive mønstre. Men hvor motiverende er det når det å ha det bra er likhetstegn med enda flere krav, forventninger og utfordringer jeg ikke klarer å følge opp (les: å feile og mislykkes), når det å ha det bra er likhetstegn med fravær av nødvendig støtte, omsorg og oppmuntring. Det er ikke så farlig med meg nå, nå som jeg tilsynelatende har det bedre? Er det bare jeg som husker konsekvensene – de mange fallene og skadene?

Sykdom skriker i meg og ber meg skade meg synlig for å kommunisere ut at jeg ikke fikser dette. Jeg famler etter ord som kan være tilstrekkelige. Jeg trenger å få puste! Jeg er redd, jeg! Og jeg er sliten av å finne trygghet i det destruktive og smertefulle, hjelp meg å finne trygghet i det stabile – uten at jeg nødvendigvis må drukne i krav og forventninger jeg ikke klarer å følge opp, uten at jeg nødvendigvis må miste den støtten, omsorgen og oppmuntringen jeg trenger for å komme i mål.

Ikke glem at jeg har mine svakheter og begrensninger, selv om jeg i perioder greier meg bra. Spør meg fortsatt, hvordan har du det? Har du lyst å være med? Hva syns du om dette? Fortell meg fortsatt, jeg bryr meg om deg. Jeg er glad i deg. Du er flink. Jeg ser deg.

Ikke slipp meg på halvveien – det som i dine øyne er en vellykket krysset målstrek. Jeg er ikke der helt enda. La meg få lov å puste. La meg få lov å skynde meg sakte. La meg få lov å føle trygghet.

Take it easy on me ♫

Mitt 2011

Publisert januar 2, 2012 Hverdag , Psykisk helse 33 Comments

Hovedinngang psykiatrisk, jula 2010 (mobiltelefon-kvalitet)

2011 startet dårlig, men jeg bestemte meg for at mitt nye år skulle starte 5. januar 2011, dagen jeg ble utskrevet fra lukket akuttavdeling. Den siste måneden hadde vært en av de aller tøffeste noensinne, men jeg følte jeg hadde fått hjelp (på tross av at det ble brukt tvang). Jeg var innstilt på å gi livet et nytt forsøk. Relaterte innlegg: Liten, mindre, minst, Jeg mistet meg selv, Jenta på gulvet, De små tingene som gjør en forskjell.

Behandling og veien mot friskhet

Våren 2011 ble det søkt om plass i psykodynamisk gruppeterapi med varighet på 1,5 år. Jeg fikk plass og begynte før sommeren. Jeg fikk høre at det kunne være veldig nyttig å gå i gruppeterapi i tillegg til og etter flere år i individuell samtalebehandling (6 år for min del), og jeg var villig til å prøve det meste for å komme enda et skritt videre på veien. Man kan lære utrolig mye om seg selv og sin problematikk på “kontoret sammen med behandler”, men det er enkelte ting man ikke får utfordret seg på på samme måte som man gjør i en gruppe sammen med andre. Jeg føler allerede at jeg har lært mer om meg selv.

I september og november hadde jeg brukerstyrte innleggelser på opp til 14 dager. Det var mitt første møte med brukerstyrt, og jeg opplevde å bli sett, hørt og tatt på alvor – kun ved bruk av ord. Det var, for å si det rett ut, en fantastisk god opplevelse. Behandlingsopplegget ble tilpasset meg og mine behov og ønsker (og ikke omvendt, slik det gjerne kan føles som). Jeg sitter igjen med gode opplevelser av brukerstyrte innleggelser, og har fått erfare at nedturene og fallene kan – med litt hjelp fra andre – snu retning uten at bunnen nødvendigvis må nås. Jeg lærer meg å be om hjelp med ord, før det går for langt. Relaterte innlegg: Hallo verden, vi prøver igjen.

Jeg kan telle på mindre enn to hender hvor mange ganger jeg har skadet meg selv i 2011. Skadesprekkene har medført legevakt og suturer, men med tanke på at året har 365 dager med nærmest daglig skadetrang, er jeg kjempefornøyd med flere enn 355 dager skadefri! Relaterte innlegg: Gyldiggjøring av smerte, Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme, Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading).

Be who you want to be (not what others want to see)

Jeg fikk tre nye tatoveringer i 2011: mamma og pappa på føttene, og en sugar skull på innsiden av armen (les om betydningen her). Septum (ring i nesen) ble strekt for andre gang, til 2,4 mm, og jeg nådde målet om 16 mm i ørene. Håret har vært lilla, rosa og blondt, med og uten dreads :)

Mestring

Jeg hadde i over to år fått hjelp til forvaltning av økonomi gjennom Nav, og i februar overtok jeg styring over egen økonomi, etter eget ønske. Det har gått over all forventning, og det føles bra å ha kontrollen selv – og mestre det.

Februar var også måneden hvor jeg på tross av sykdom, ustabilitet og uforutsigbarhet, hadde vært i arbeid i et helt år, mye takket være en fleksibel og støttende arbeidsgiver som allerede kjente til min historie. Jeg har tidligere skrevet om min vei fra ufør til arbeid.

Skriving og drømmer

Jeg har fått smake litt på den gamle, store drømmen jeg alltid har hatt, drømmen om å bli journalist (men også drømmen jeg la fra meg i frykt for å måtte snakke med og forholde meg til andre mennesker, min største frykt). Jeg skrev min første reportasje, Barnas Time (om barn som pårørende), og jeg dro til Haugesund for å se og skrive om teaterstykket Sår i sjelen, som min venninne Merete ♥ står bak (idé og manus). Jeg fikk også publisert tekster (egenerfaring, på forespørsel) i bladet ROSinfo, i tillegg til at bildet mitt ble brukt på forsiden.

Foredrag

Etter å ha holdt rundt 30 foredrag i perioden 2008-2010, bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg var sliten og følte jeg hadde gitt det jeg ønsket og kunne. Jeg gjorde likevel et unntak i november, da jeg (som året før) ble spurt om å holde foredrag på Skoledagen under Schizofrenidagene. Jeg fortalte min historie til 1700 tredjeklassinger (vgs), i tillegg til at min egen film ble vist (kommer for salg på DVD).

Mennesker som har satt spor

I 2011 har jeg besøkt bestevenninnene mine Ida i Oslo og Marie i Trondheim – hvor jeg også fikk være til stede da Marie fødte sin sønn! Jeg har funnet en fantastisk venninne i Camilla det siste året, og jeg har også lyst å nevne navn som Solvor, Gudrun, Unni, Merete, Ingeborg, Tora, Hanna og en liten hilsen til “mine gode naboer/jentene i huset” :) Jeg og kjæresten har hatt en uke sammen på Lanzarote, og dro i sommer til Sverige og Danmark på jakt etter berg- og dalbaner! Kjæresten min har sett både Lise og borderlinemonsteret i meg – men elsker meg likevel ♥ Tenk det!

Gamle bilder, men jeg liker dem :) Lise og Marie til venstre, Ida og Lise til høyre

Jeg har lyst å takke min behandler som har “holdt ut” med meg og vært der for meg enda et år. Han har rakt ut en hånd når jeg har trengt det, tatt i mot faenskap og likevel stått stødig, og hjulpet meg å finne veien videre og nå nye mål – steg for steg. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten.

(Bildet over (postet før, med tillatelse) er tatt i forbindelse med artikkelen “Relasjoner på godt og vondt” som ble publisert i PsykOpp Nytt nr. 2/2010. Første del skrevet av meg (personlige tanker og erfaringer), og andre del skrevet av ham (fra behandlers synspunkt))

Jeg syns 2011 har vært et ganske bra år, alt i alt, spesielt sammenlignet med mange tidligere år. Nedturene, fallene, har vært kortere i varighet og sjeldnere i hyppighet det siste året. Jeg tror jeg er på rett vei.

Ønsker alle et godt 2012!
Takk til alle som har fulgt meg gjennom 2011! ♥

I en dør, i en kjeller, på et sykehus

Publisert desember 20, 2011 Psykisk helse , Sykehus 19 Comments

Midt oppi all faenskap og tragedie, finner jeg små lysglimt ved å være innlagt på samme avdeling som ham. Min barndomskamerat. Vi går mer enn tjue år tilbake i tid, vi var ikke mer enn 5 år gamle da vi ble kjent: «Hei, ka du hette? Ska eg ver med deg?».

Jeg har ikke sett ham på mange år, og plutselig er vi på samme avdeling. Han er like luring som jeg alltid har husket ham, og da vi får utgang for å gå i “kiosken”, stikker vi ned i den skumle, mørke, ekle kjelleren som vanligvis er låst. I veggen er det en liten dør, den er sikkert ikke mer enn en meter høy.

«Kom da» sier han og vinker meg bort mens han åpner døren.
«Du, det er ikke lov!» svarer jeg. Typisk meg.
«Drit i det da, det er ingen som finner oss her eller sjekker her» sier han og nærmest kryper inn døra. Lovlydig som jeg er, kjenner jeg hjertet banke i spenning, nesten som en liten unge som er med på en rampestrek, nokså uskyldig, men fortsatt litt spennende fordi det egentlig ikke er lov. Jeg hadde aldri våget å gå inn den døra med hvem som helst, men jeg har full tillit til barndomskameraten min, velfortjent. Så trekker jeg pusten, ler litt og blir med på leken.
«Ja ja, vi er jo gale uansett, det står i papirene! Ingen kan ta oss på det!»

Bak døra befinner det seg en slags tunnell med masse rør inni. Man kan knapt stå oppreist, og det er egentlig ganske skummelt, men samtidig veldig spennende.

«Lystgass» leser jeg høyt fra etikettene på rørene. Vi ler og spøker om hva vi skulle ha gjort med disse rørene og denne lystgassen om vi virkelig hadde vært gale, og for en liten stund, glemmer jeg alt det vonde og hvorfor jeg i utgangspunktet er på dette stedet, på dette sykehuset.

«Okei, nå går vi tilbake» sier jeg. Så går vi tilbake til avdelingen med tunge skritt, og hører dørene låses bak oss.

Jeg fulgte henne til legevakten for å sy. Trigging mellom venner.

Publisert desember 19, 2011 Personlig , Selvskading 21 Comments

Denne teksten skrev jeg for et år siden. Siste halvdel av 2010 var relativt turbulent, med flere intoxer (overdoser) og innleggelser på sykehuset/lukket avdeling og en del selvskading, i tillegg til at jeg sluttet (i samarbeid med lege) på en medisin jeg hadde gått på i seks år. Jeg var med andre ord i en veldig sårbar og dårlig periode, og grunnen til at jeg aldri postet denne teksten på bloggen, var fordi jeg følte meg skyldig, fæl, egoistisk, syk og gal som følte det jeg følte, da jeg fulgte en venninne til legevakten for å sy for første gang. Det tok meg nærmere ett år før de sanne følelsene kom frem i lyset, og hun ble forståelig nok skuffet over at jeg ikke hadde vært ærlig.

Det har vært (og er) viktig for meg å få frem at hun ikke har gjort noe galt, hun valgte bare å stole på ordene mine – som jeg ville ha valgt annerledes i dag. Jeg har aldri klandret henne for noe, men jeg har lyst å ta opp et tema som jeg syns er viktig – uavhengig av denne episoden, men brukt som eksempel. Jeg har fått tillatelse til å dele dette, og håper det kan komme noe positivt ut av det. Les med respekt. Takk.

Kladd/råstoff skrevet desember 2010, renskrevet mars 2011:

Plutselig var jeg på den andre siden. Plutselig var jeg hun som fulgte venninna si til legevakten for å sy. Plutselig var jeg bare tilskuer til et drama hvor jeg selv alltid var hovedpersonen. Jeg betraktet det hele fra utsiden. Stille, med noen vaklende, støttende ord innimellom, med store øyne og følelser jeg virkelig ikke ønsket å føle.

For hvordan føltes det for meg å se hennes sår, sammenligne med mine egne, og se henne ligge på benken og bli sydd?

Jeg prøvde å støtte henne og være en venn. Jeg gjorde mitt beste for å være der for henne, men det var vanskelig å være to steder samtidig; støttende ved siden av henne, og i forvirringen og kaoset inni meg.

Jeg er en venn, jeg bryr meg og ønsker bare det beste, men i meg finnes også en selvskader som daglig kjemper i mot skadetrang og indre demoner, som skriker og overveldes av følelser. Rollene var snudd. Situasjonen var smertefull velkjent ned til minste detalj, men jeg var bare tilskuer denne gangen. Triggeren var utløst, og jeg ble overveldet av motstridende følelser, fra den ene ytterkanten til den andre.

«Du blir ikke negativt påvirket av dette?» spurte hun meg. «Nei, jeg gjør ikke det.» Jeg hadde ikke hjerte til å si noe annet. Hun trengte meg, hun var redd, og det var første gang hun måtte til legevakten og sy. Selvfølgelig ønsket jeg å være der for henne! Jeg ante ikke hvordan det ville føles, jeg hadde aldri vært i en slik situasjon før, jeg heller. Og jeg føler meg fæl og egoistisk som ikke klarte å fokusere fullt og helt på henne og hennes smerte.

Jeg har venner som selvskader. Jeg har venner som har gjort det lenge, og som jobber seg ut av det. Jeg kan og vil gjerne følge dem på veien. Men å ha en venn som jobber seg inn i helvetet, og ikke ut, med eskalerende selvskading, jeg vet ikke om jeg klarer å følge noen på den veien. Jeg vet ikke om jeg klarer følelsene og triggingen som følger med. Jeg klarer ikke å se på at en venn beveger seg inn og nedover i sykdom og selvskadingshelvete. Det trigger å følge prosessen som går feil vei, det trigger å være en tilskuer når jeg egentlig vil ut av hele settingen. Det er forferdelig egoistisk, men jeg kan ikke hjelpe det.

Hun har stilt opp for meg, hun har vært med meg i ambulanse etter overdose og kutting. Hvordan kunne jeg påføre henne det, nå når jeg ser hva dette påfører meg? Jeg er så sliten og lei av å hele tiden minnes og trigges. Hvordan skal jeg komme meg ut av det da? Jeg vet ikke om jeg kan orke å følge henne inn på denne veien. Jeg vet hvor langt og dypt det kan gå før hun klarer å snu. Jeg er redd jeg vil følge med i dragsuget.

Desember 2011:

Nå kan jeg heldigvis og med glede fortelle at det ble med denne ene og første gangen hun måtte sy. For henne var dette en slags wake-up-call, ”hva er det jeg driver med”, og kombinert med følelsen av ydmykelse og skam, klarte hun å finne styrke til å jobbe seg ut av det. Jeg er oppriktig glad på hennes vegne og stolt over det arbeidet hun har gjort med å ta opp kampen, for det kunne lett hatt et annet utfall.

Nå vet jeg også at det ikke er unaturlig å føle det som jeg følte, selv om andre kanskje hadde taklet det bedre enn det jeg gjorde. Noen hadde syns det var problemfritt, noen sier at det gjør godt å fokusere på- og hjelpe andre, fordi man da glemmer sin egen smerte og sine egne problemer. Men for meg var sykdommen for sterk, selvskaderen i meg hadde overtaket. Jeg ønsket alldeles ikke å kjenne på disse følelsene, men det var ikke noe jeg kunne velge. Man er ikke fæl, egoistisk, syk og gal om man kjenner på følelsen av å bli trigget.

Men jeg lærte også noe av dette. Jeg lærte at jeg må være forsiktig med å støtte meg for mye på venner som har samme problematikk, fordi det er en fare for at de opplever det samme som jeg gjorde. Jeg lærte også at jeg må sette grenser for meg selv og hva jeg kan klare å ta inn over meg – og være åpen og ærlig om det. Det er en vanskelig balansegang, man vil jo så gjerne støtte, hjelpe og være en venn, men det er også viktig å kjenne etter sine grenser og hva man selv kan klare å tåle.

Illustrasjonsbilde

Min sugar skull

Publisert desember 18, 2011 Kroppskunst/klær/sminke , Personlig 38 Comments

Jeg har ikke vist ordentlige bilder av den nyeste tatoveringen min. Det er en såkalt sugar skull/mexican skull som befinner seg på innsiden av armen min, og den har en helt spesiell og egen betydning for meg. Jeg vurderte om det var nødvendig å si noe om hva og hvorfor, om jeg i det hele tatt hadde lyst – eller om jeg bare skulle vise bilder av det som alene ser ut til å være en nokså badass tatovering ;)

Hodeskalle-tatoveringer i seg selv symboliserer gjerne styrke og overlevelse. Man kan si at min hodeskalle representerer fortid og styggedom, alt jeg har overlevd, alt som har preget meg, satt sine spor, og som alltid vil være en del av meg. Blomster, hjerter, farger og roser representerer fremtid og nye spirer. Jeg kan ikke ta bort det vonde som har hendt meg, men det skal heller ikke få ødelegge alt det fine jeg vil ha i livet mitt. Make the best of it. Og den lille, viktige detaljen – diamanten i pannen – kjernen, meg selv – min egenverdi.

Takk til tattoo artist (Mega)Trond på Leading Light i Sandnes :)

Selv den lengste reise starter med et lite skritt

Publisert desember 14, 2011 Behandling , Hverdag , Personlig , Psykisk helse 23 Comments

Hvordan har du fått det til, hvordan har ting ordnet seg for deg, spør noen meg – fortvilet fra sitt kaoshelvete. Jeg – fått til? Ordnet seg? Det får det til å høres så enkelt ut, men det har vært alt annet enn enkelt. Det har tatt meg årevis for å komme dit jeg er i dag, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Veien har vært lang, veien er lang, men “selv den lengste reise starter med et lite skritt”. La meg bruke noen eksempler.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling på det å skulle fungere som alle andre, ha en jobb, eller i det minste en inntekt til å kunne leve. Ingen kan fortelle meg at jeg ikke har forsøkt. Jeg har gått gjennom årevis med sykemeldinger, “arbeid med bistand”, attføring, midlertidig ufør, enda mer prøving og feiling, papirhelvete, søknader, avslag og vedtak. Alt dette i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Derfor var det en lettelse for meg da jeg til slutt, etter å ha prøvd alt uten å lykkes, fikk vedtak om varig ung ufør på grunn av alvorlig psykisk lidelse. Alt ligger til rette for at det er greit at jeg ikke er i stand til å jobbe slik som de fleste andre, fordi jeg har nok med å jobbe med meg selv, nok med å takle hverdagen, nok med å forholde meg til mine utfordringer, og fordi det å være i arbeid er så belastende for meg på områder som gjør at jeg blir syk(ere) og dårlig(ere). Det er først det siste året-halvannet at jeg selv har valgt å forsiktig prøve meg ut i arbeid, på mine premisser – men med visshet og trygghet om at hvis det ikke går, så er det greit! Jeg vil i hvert fall forsøke.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling når det kommer til medisiner. Jeg har prøvd mange forskjellige medisiner, mer enn jeg kan telle på to hender, ulike kombinasjoner, ulike doser, inkludert feilmedisinering som medførte at jeg la på meg 25 kg. Det er de siste årene at vi har funnet en kombinasjon som passer til meg og min kropp.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving ~~og feiling~~ med ulike tiltak, tilbud og hjelp. Jeg har hatt nytte og utbytte av forskjellige tiltak og tilbud, alt fra aktiviteter, dagsenter, grupper, mestringskurs, hjelp til bolig og hjelp til forvaltning av økonomi. Jeg har tatt i mot med åpne hender, og det har gjort meg godt.

Jeg har gått gjennom årevis med papirhelvete knyttet til for eksempel og blant annet studielånet mitt (en god utdannelse – uten å være i stand til å jobbe, da kan vi nevne bitterhet, som også tatt tid å fordøye og akseptere). Utsettelser på utsettelser (som man bare kan få et visst antall ganger), renter på renter, søknad om rentefritak, søknad om sletting av gjeld. Alt dette (igjen) i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Det er først det siste året at vi har fått til en ordning som gjør at jeg kan senke skuldrene.

Jeg har gått gjennom årevis med innleggelser, sykehus, selvskading og destruktiv atferd, og hele 7 år i psykiatrisk behandling. Det er først de to siste årene (!) at ting har begynt å falle på plass og at jeg har kjent store endringer skje inni meg.

Så hvordan har jeg fått det til, hvordan har ting ordnet seg for meg? Alt har ikke ordnet seg for meg, men jeg er på god vei. Det har krevd prøving og feiling, hardt arbeid og TID. Jævlig lang tid (unnskyld ordspråket)! Veien har vært lang, det er sprøtt å se tilbake på hvilket kaoshelvete livet mitt var før. Jeg hadde ingenting på plass. Jeg er ikke i mål helt enda, men mange viktige biter har falt på plass for meg, bit for bit, over en periode på flere år.

Hva vil jeg med dette? Ikke gi opp – selv om det ser håpløst ut akkurat nå. Bit for bit, steg for steg. Det tar tid. Og du vil komme i mål. Det ordner seg.

Mitt forhold til jul

Publisert desember 10, 2011 Personlig , Ukategorisert/annet 31 Comments

Trine spør: Hva tenker du forresten om julen? Er du glad i denne høytiden? Mange som sliter og er sårbare opplever nettopp denne tiden som ekstra sårbar.

I fjor tilbragte jeg juletiden, jul og nyttår på sykehuset, innlagt på tvang. Jeg tror ikke jeg har vært så syk og dårlig som jeg var da, i hvert fall ikke med tanke på intensiteten. Bloggen ble stengt ned, jeg skulle dø, og det hele ble veldig dramatisk og kaotisk. Les gjerne Jenta på gulvet og Jeg mistet meg selv.

Jeg er ikke noe glad i julen. Episoden i fjor hadde ingenting med dette å gjøre, men det var heller ikke ikke trist å gå glipp av julen, faktisk var det like greit å slippe. Jeg hadde ikke tenkt å oppleve den i utgangspunktet, og akkurat da hadde jeg alt annet enn jul å tenke på.

I år er jeg oppriktig glad for at julen ikke blir som i fjor, men at den blir den samme, gamle, på tross av at jeg ikke er noe glad i den. Det er ikke fordi jeg har vonde minner knyttet til den, at jeg ikke liker den. Jeg var veldig glad i julen som liten, og jeg er takknemlig for at jeg har gode minner, i motsetning til mange andre som ikke har det. Jeg gledet meg alltid så mye at jeg ble syk. Vondt i magen av sommerfugler. Jeg klarte aldri å la være å snike i sjokoladekalenderen (det har jeg forresten ikke greid i år heller, lurt å kjøpe Smarties-kalender.. og hva skjedde med den store gleden over én enkel sjokoladekalender, i motsetningen til dagens pakkekalendere til tusenvis av kroner?), og gavene under treet hadde jeg stålkontroll på etter å ha inspisert dem grundig (og da var en barbiedukke mer enn nok, i motsetning til standarden i dag). Juleaften var himmelen, og fortsatt den dag i dag, er julemorgen og formiddag forbeholdt sofa med dyne, julesokk med godteri, og Disneys juleaften og Tre nøtter til Askepott.

Sånn sett er det ikke selve juleaften som er problemet, det er helst tiden og hysteriet og overdrivelsene i forkant jeg har problemer med. Jeg har et vanskelig forhold til gaver, både når det kommer til å gi, og det å få. Gavepresset, gavestresset, gir meg vonde følelser knyttet til forventninger og krav, og det trigger redselen for- og følelsen av å aldri være god nok og aldri strekke til. Dermed blir det å kjøpe gaver et lite helvete, og jeg ender opp med gaver som enten koster for mye (“da må det vel være godt nok”), eller som mangler sjel og omtanke/innsats (“faen ta, få det overstått”).

I tillegg skal man være fryktelig glad og lykkelig i den “vakre og fredelige julen”. Men når man slettes ikke har det fredelig inni seg, når man selv har nok med å prøve å overleve, fungere og holde ut tankekaos, smerte og den vanlige hverdagen, så føles det enda tyngre og ensomt å stå i julehysteriet med “falsk og påtatt glede”.

Men jeg tror jeg stopper her, jeg har da ikke lyst å ta helt knekken på andre juleentusiaster! Dere skjønner tegninga uansett.

Jeg er ikke glad i julen, men jeg er glad for at jeg får feire den på normalt vis i år. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve en ny jul, når situasjonen kunne vært en annen.

Husker dere Ida Speilvendts video fra i fjor, Mitt budskap til jul?
Den er utrolig fin, får nesten litt ordentlig, fin julestemning.
Sitat Ida: «Jeg spurte mine blogglesere om å sende inn sitt julebudskap, dette er resultatet.»

Arr og finklær

Publisert desember 7, 2011 Kroppskunst/klær/sminke , Leserspørsmål , Selvskading 35 Comments

«Dette er søkeord andre brukte for å komme til din blogg»

Hvordan skjule arr. Arr og finklær. Dette er eksempler på tema og spørsmål jeg har fått flere ganger, enten personlig på bloggen, eller at andre har søkt/googlet det og tilfeldigvis havnet inn på min blogg. Jeg skrev om dette rundt juletider i fjor også, men med tanke på at jeg forhåpentligvis har fått noen nye lesere siden da, så skriver jeg litt om på det gamle blogginnlegget og poster på ny.

Jeg har ofret mange tårer i fortvilelse over armene mine og arrene jeg har, spesielt i situasjoner hvor jeg ønsker å pynte meg og kle meg i kjole. Det var et større tema for meg tidligere enn det er nå, og jeg tror det handler om at jeg har lært meg å bedre akseptere arrene mine, gi litt mer f* i hva andre tenker, og selvfølgelig også fordi jeg ikke skader meg like mye som før.

Jeg skulle likevel fortsatt ønske jeg kunne ha på meg kjoler og topper uten å måtte ha valget mellom å dekke til armene – eller å bli møtt med undrende blikk og eventuelt kommentarer, spørsmål og fordommer.

Jeg har akseptert at arrene er en del av meg og min historie, jeg skammer meg ikke over krigene jeg har kjempet, men som oftest ønsker jeg å bare være som alle andre. Jeg ønsker ikke oppmerksomhet eller blikk, jeg vil bare være en av mengden og fellesskapet.

Bolero er en fin løsning når en ønsker å ha på seg noe fint, men samtidig skjule armene. Jeg er veldig glad i tubetopper, og derfor er ”armvarmere” min favoritt. Det er enkelt å lage armvarmere ut fra tights og strømpebukser som du klipper til og bretter eller syr kant på.

Nå må ikke noen misforstå dette innlegget. Det betyr ikke at det er mer “greit” å skade seg, bare fordi det finnes måter å skjule det på. Men det er sårt og fortvilende å måtte dekke seg til i gensere og jakker i anledninger hvor en gjerne vil ha på seg noe fint (og som ofte er kortermet). Tenk heller over dét før du skader deg selv. Du sitter igjen med merker for livet som ikke vil forsvinne. Sannsynligvis er du et helt annet sted i livet om 5 år, og vil sitte angrende igjen.

Venstre: Sorte armvarmere laget av en tights i bomull, kjøpt på barneavdelingen på H&M. Den hadde allerede fin kant nederst, som da er øverst på armene mine. Det avklipte området har jeg bare brettet inn nede ved håndleddet. Jeg bruker disse til alt!
Høyre: Det finnes mange armvarmere å få kjøpt, men de fleste stopper ved albuen. Disse er kjøpt på Soda i Stavanger, som nå er nedlagt.

Venstre: Sort bolero kjøpt på b-young for mange år siden.
Høyre: Bildet er tatt i et bryllup jeg var i for noen år siden. Jeg kjøpte meg en hvit blondestrømpebukse på H&M som jeg klippet av føttene og overdel på, og sydde kant på, helt enkelt.

Sorte blondehansker kjøpt på H&M nå i desember. Disse er lange nok til å dekke overarmene også.

Så til dere som spør og søker på nett etter hvordan skjule arr, det finnes mange alternativer som går sammen med finklær. Eller du kan være tøff og modig å stå for den du er. Du skal aldri skamme deg over deg selv og krigene du har kjempet. Vær stolt av deg selv, med eller uten arr!

Kaos og stillhet

Publisert desember 4, 2011 Behandling , Personlig , Selvskading , Sykehus 26 Comments

Å drukne. Plutselig eller sakte. Skrevet oktober 2011.

Jeg har vært god på å “takle” overveldende og plutselige bølger av faenskap og kaoshelvete. Overveldende bølger som truer med utslettelse på minuttet, bølger som vekker overlevelsesinstinkt og impulser. Desperate kriseløsninger, verken sunne, riktige eller friske, men løsninger likevel – bare for å overleve. Det har jeg kunnet takle, det har jeg vært god på, i mange, mange år. Det forteller merkene på kroppen min, det forteller journalen min og min historie.

Men hvordan takler man snikende mengder vann som sakte, men sikkert over tid, øker og øker til du står på tå med strak hals for å klare å puste inntil vannet til slutt stiger over hodet? Når verken kropp eller sinn er ”tankeløs” nok til å hente frem kriseløsninger (eller løsninger i det hele tatt), men hvor fornuften fortsatt er smertefull og lammende intakt. Hvordan takler man det?

Det hadde nesten vært lettere med plutselig, overveldende kaos med en hurtig vei ut, tankeløshet og desperate, destruktive kriseløsninger, enn det som føles som å være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død. Vel, det er i hvert fall slik det føles. Kommer jeg faktisk til å drukne nå, har jeg forvillet meg ut i feil spor, eller er dette virkelig en del av veien? For det føles alldeles ikke riktig.

Jeg kan ikke svømme (hvis det er det som er selve løsningen),
og jeg vet ikke om jeg klarer å lære meg det før det er for sent

Jeg skrev dette i oktober, men det føltes for sterkt og for nært til å dele det akkurat da. Det er ofte lettere å fortelle om det i ettertid, når man har fått litt avstand til det. Det betyr ikke nødvendigvis at det er over eller ikke like gjeldende, men at man har fått det litt på avstand.

Det er to uker siden jeg blogga sist, og som bildene i forrige innlegg forteller, så har det ikke vært spesielt greit (for å si det pent). I et par måneder har jeg gått rundt og kjent på noe som føles som å “drukne sakte og være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død”, som skrevet over.

Og plutselig ble det tatt opp noe i behandling som trigget en hel rekke med store, grunnleggende tema i min problematikk, i mitt liv. Plutselig ble jeg rammet av den overveldende bølgen av kaoshelvete som jeg kjenner til, og like plutselig var jeg tilbake i gamle, destruktive spor, med det som vanligvis følger med. Tårer, blod, sinne, fortvilelse, panikk, trassig oppførsel, impulser og innleggelse – etterfulgt av skam, ydmykhet, dårlig samvittighet og etterpåklokskap.

Kaos og stillhet. To kontraster i samme situasjon. Kaoshelvete inni meg, hos meg og i behandling, men stillhet utad mot verden hvor jeg isolerer meg, blir stille, utilgjengelig og fraværende. Ingen aner noe om hvilket helvete som pågår, og det føles både greit og riktig, men også vondt og ensomt.

Jeg har heldigvis et apparat rundt meg som kjenner meg godt, som ønsker å hjelpe meg, og som vet hva som er meg og hva som ikke er meg. Jeg skifter mellom å være rasende sint og skyve dem bort, og å være redd og klamrende. Det er slitsomt, men de viser meg at de er der likevel, at de er stabile og stødige når jeg ikke er det selv. Og jeg våger alltid å ta i mot til slutt, på tross av omveier og litt vingling frem og tilbake.

Jeg er hjemme igjen etter en liten, frivillig innleggelse, og det har gjort meg godt. Det som trigget og utløste denne runden har blitt snakket om, og jeg har fått betryggelse, støtte og forståelse. Jeg håper og tror det verste er over nå.

Bare en liten takk

Publisert november 16, 2011 Psykisk helse , Video 26 Comments

Fin sang og video fra Norsk Sykepleierforbund.

Takk til de som har tatt vare på meg og møtt meg med omsorg og respekt de gangene jeg har vært på legevakten eller vært innlagt på sykehuset, både på somatisk og psykiatrisk. Takk.

Ingen glansbilde

Publisert november 15, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 33 Comments

Mobilen slenges i veggen med et brak, og lander på gulvet i flere biter. Stillhet. «Hvis det var ment som et “hold kjeft” til meg, så kunne du sagt det med ord», sier behandleren min. Jeg kjenner jeg blir provosert over at han er så fordømt avslappet, når jeg selv holder på å eksplodere av følelser. Stillhet. Stillhet. Stillhet. Så reiser jeg meg og sier, «Nei vel, hvis du ikke skal si noe, så ser jeg ikke vitsen med å være her lenger, ha en (jævla) god helg!» Det føles som et ørlite berusende, bittelite snev av befrielse når jeg kaster mobilen i veggen eller trassig går ut døra. Men det varer bare noen få sekund, før fornuften, samvittigheten og skamfølelsen dukker opp og plager meg frem til neste time, eller frem til jeg får bedt om unnskyldning.

Jeg har delt flere tekster som forteller litt om min behandling, også tekster som forteller om mine møter med min behandler, og vår pasient/behandler-relasjon (se gjerne kategorien behandling). Jeg er generelt forsiktig med å skrive om andre, og om jeg er i tvil om noe er feil å dele, spør jeg om tillatelse først. Jeg liker å fokusere på det gode og hva som hjelper, og der har jeg heldigvis mye å ta av.

Jeg har fått mange kommentarer som sier at jeg er heldig som har en så fantastisk behandler, at vår pasient/behandler-relasjon høres så god ut, noen sier at de skulle ønske de også hadde en sånn behandler. Ja, jeg er takknemlig for å ha en så flink behandler, som i tillegg er et godt menneske, og for at han har holdt ut med meg i sju år. Men det betyr ikke at det har gått smertefritt og problemfritt. Det har vært mange utfordringer, noen mer intense enn andre. Og sånn er det jo, for de aller fleste.

Jeg har smelt med dører, gått fra timen, kjeftet og grått og sagt mye stygt som jeg egentlig ikke mener. «Du bryr deg faen ikke, jeg er bare en jævla jobb for deg» (jeg banner alltid når jeg er sint). Jeg har slengt ting i veggen, jeg har vært sint på ham, såret, krenket, fornærmet og forbanna, jeg har nektet å møte til time, «jeg kommer ALDRI mer tilbake!!» (noen som kjenner seg igjen?) Og jeg har ved ett ekstremt tilfelle skadet meg selv i desperat fortvilelse med ham i samme rom (ikke på kontoret), og deretter sparket og slått etter ham fordi han selvfølgelig holdt meg fast og tok fra meg skalpellen for å forhindre videre skade. Jeg sier ekstremt tilfelle, fordi jeg i dette tilfellet var veldig syk og ikke i kontakt med meg selv. Og han, som andre, kan jo selvfølgelig også bli fortvilt, såret, sint eller oppgitt noen ganger, de er jo ikke laget av stein de heller, selv om det er “jobben deres”.

Men er det ikke slik det er innimellom, at man blir så utfordret på enkelte områder at det blir vanskelig å holde en fornuftig samtale og kommunisere med ord, fremfor handlinger, hint og poengteringer som i hvert fall ikke gjør det bedre? Behandling er tøft, og det berører så mange vonde tema som gjør det vanskelig og komplisert. Det kan trigge sårbarhet, frykt og følelser i deg som gjør at man reagerer med for eksempel sinne eller angrep eller på impuls. «Projiserer du dette over på meg nå, fordi du ikke vil forholde deg til det?» Jeg kommer ikke unna.

Jeg sier ikke at det er greit å holde på sånn, langt i fra, og det er i hvert fall ikke hensiktsmessig. Men det skjer. Impulser som er vanskelig å kontrollere, følelser som må ut – og som eksploderer når de først får komme ut, og følelser som er så sterke at man ikke rekker å tenke før man har sagt eller gjort noe i affekt. Jeg har måttet lære meg å puste, telle inni meg, avvente, tenke litt etter, svelge noen kameler og bruke ord, og ikke minst, være ærlig.

For jeg har hatt mange forsøk på hint og “stikk”, krypterte setninger og handlinger med et underliggende, hemmelig, skjult budskap i håp om at han skal forstå hva jeg egentlig vil han skal forstå. Men det funker ikke alltid, og når det ikke funker, blir det bare verre, og kanskje en hel del misforståelser i tillegg. Bruk ord.

Når det er sagt, kan jeg like gjerne si dette til meg selv et par hundre ganger til, for episoden jeg fortalte om i starten, med mobilen i veggen og jævla god helg, det var forrige uke, det.

Relatert. Les også:
Forsiktig tilnærming
Når ordene får en litt annen betydning
Øyeblikk # 2
Egne regler og nye vedtekter
Oppskrift på en god behandler
Jeg bare liker deg ikke. Liksom.
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG