Arkiv for kategorien 'Behandling'

JEG vil være den som tar skrittet videre

Publisert mai 10, 2013 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse/psykiatri 16 Comments

Høsten 2004 ble jeg innlagt for første gang. Det var også først da jeg begynte i behandling, 21 år gammel. Siden da har jeg hatt nærmere 30 innleggelser, bodd i leilighet gjennom sykehuset, blitt ufør, deltatt i langvarig gruppeterapi, og gått mer eller mindre ukentlig i behandling. Med andre ord har det vært et ganske intensivt arbeid og tett oppfølging slik jeg har hatt behov for. Jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg har fått (og får) hjelp og har så gode mennesker rundt meg, og at jeg fortsatt har samme behandler som da jeg begynte i behandling for over åtte år siden. I dag eier jeg egen leilighet sammen med samboer, jeg jobber to dager i uka, jeg holder meg skadefri (kun to skadesprekk det siste året), og jeg klarer meg stort sett bra sammenlignet med før.

I fjor sommer trappet vi ned behandlingen til hver fjortende dag. Det var ikke mitt forslag, jeg følte meg ikke så veldig klar for det, jeg hadde ikke lyst, men det var på tide? Ett skritt videre på veien mot større selvstendighet (les Det gjør vondt å bli selvstendig). Det gikk overraskende greit i starten, kanskje fordi det var sommer og jeg var opptatt av å pusse opp og innrede min første, ordentlige leilighet.

Jeg følte likevel at de to ukene mellom hvert møte var uendelig lange, og samtidig gikk jeg rundt med tanker som “han (behandleren min) er lei av meg, han bryr seg ikke, nå har de alle gått sammen for å presse meg ut og “kaste meg på gata”, nå blir jeg forlatt, nå er jeg helt alene” og “jeg skal ikke be om en ekstra time selv om jeg trenger det, jeg skal ikke trenge meg på hos noen som ikke vil se meg eller mener jeg trenger hjelp!”.

Det var også problemet da det gikk nedover med meg på senhøsten og mot jul. Jeg ville ikke be om hjelp, jeg var fornærma, terskelen ble for høy. Det endte med selvskading og to innleggelser, ikke på grunn av nedtrappingen, men fordi jeg ikke ville (turte) å be om hjelp i tide når det først gikk nedover igjen.

Når jeg er fornærma, såret eller føler meg avvist, så har jeg vanskelig for å åpne meg og si det som det er, snakke om det og dermed vise meg sårbar. Det er kjempevanskelig. I stedet setter jeg opp forsvarsmuren min igjen, med ekstra styrke, og gjør ofte noe som min behandler beskriver som “å drikke gift og håpe at andre dør av det”. Til helvete med meg, sånn går det når du “gjør dette mot meg”.

I stedet for å vise sårbarheten min og si hva jeg følte, i stedet for å være åpen, få forståelse og rydde opp i det, så gikk jeg alene med dritten i et halvt år fordi jeg ikke skulle vise meg sårbar når jeg først hadde blitt såret. Det var veldig deilig å til slutt og endelig få lettet hjertet og få bekreftelse på at det ikke var slik jeg fryktet og var overbevist om. Den der følelsen, “åh, hvorfor gjorde jeg ikke dette før”.

Jeg stabla meg fort på beina igjen da jeg ble utskrevet nå i februar, og det har gått ganske bra siden. Jeg er fortsatt på veien der jeg slapp, ingen forverring eller tilbakefall sånn sett. Denne uka var jeg hos behandleren min igjen. Jeg foreslo at vi kunne trappe ned til hver tredje uke. Jeg sa at det var greit (og mente det), men at jeg ville være den som tok avgjørelsen. Det er ikke snakk om den der klassiske og oppbrukte “jeg avviser deg før du avviser meg (jeg slutter i behandling før du avslutter meg)”, jeg vet at en avslutning fortsatt er langt frem i tid, og at jeg ikke trenger å komme noen i forkjøpet. Det handler om at jeg har lyst å få bestemme litt, jeg vil være den som tar skrittet videre. Det er viktig for meg å føle at jeg får være med å bestemme.

Jeg har ikke lyst å trappe ned, faktisk ikke i det hele tatt, men jeg skjønner at det er det rette å gjøre akkurat nå. Det er ikke nødvendig i å komme i behandling bare for å komme, når jeg egentlig ikke har behov for det, bare fordi det er fint og trygt og godt. Jeg skal jo videre i livet, jeg må lære meg å bli selvstendig, selv om det er ubehagelig og til tider jævlig. Jeg syns det er ille nok i seg selv å si den setningen høyt, at jeg må videre og bli selvstendig, fordi jeg er så ufattelig redd for nettopp det. Det er vel derfor det heter nedtrapping. En prosess som går over tid, som på sikt skal gjøre meg klar.

Behandleren min er veldig klar på at det er bare å ta kontakt om jeg plutselig skulle trenge en ekstra time, og at terskelen for det skal være lav. Jeg tror jeg skal forsøke det neste gang, i stedet for å “drikke gift”.

Les også:

Så du ikke etter? (dikt)
Ikke slipp meg på halvveien
Det gjør vondt å bli selvstendig

Hva har gjort livet lettere å leve?

Publisert april 26, 2013 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 26 Comments

Til tross for at jeg med jevne mellomrom har, og har hatt, ganske tunge perioder med depresjon, grensepsykose og selvdestruktivitet, har jeg de siste to årene hatt mange gode, fine perioder hvor jeg har vært noenlunde stabil over lengre tid – sammenlignet med før da kaoset og smerten inni meg var til stede så og si hele tia. Jeg er friskere enn jeg noen gang har vært, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Jeg er litt redd for å bli misforstått når jeg sier at jeg har det bedre, fordi bedre er ikke det samme som å ha det bra, det betyr ikke at nå har alt ordnet seg, men at jeg er på bedringens vei. Jeg har tenkt litt over hvorfor jeg har det bedre, og det er spesielt tre punkter jeg føler har vært, og er, avgjørende:

Terapi

I snart et helt tiår har jeg gått i behandling og jobbet med meg selv og det jeg strever med. Ti år med samtalebehandling og innleggelser på psykiatrisk sykehus. Man lærer en hel del om seg selv, om hva og hvorfor, og hvordan man kan jobbe for å få det bedre. Ting tar tid, og jo lenger man går uten å få hjelp, jo lengre tid tar det å bli frisk/bedre. Selv fikk jeg ikke hjelp før jeg var 21 år, mange år for sent (og nesten for sent). Det kan ta lang tid å snu noe som har blitt en del av deg i mange år, kanskje går det helt tilbake til barndommen.

Det første året i behandling klarte jeg ikke snakke om det vanskelige. I stedet skrev jeg lapper, notater og “brev” som min behandler fikk lese, og som svar på spørsmålene og tilbakemeldingene hans, kunne jeg nikke, riste på hodet eller heise skuldrene – eller jeg kunne si, “har du en penn?” for så å skrive ned svaret mitt. Takk og pris for at min behandler lot meg skrive og hadde tålmodighet med meg. Etter hvert kom setningene, ikke lenger bare som svar på spørsmål, men ting jeg hadde å fortelle. Nå, etter så mange år, er det lett for meg å snakke om det som er vanskelig, hvem skulle tro det, med tanke på utgangspunktet mitt? Det er befriende, og ved å være åpen og ærlig, blir det enklere for andre å forstå meg. Ingen hemmeligheter i behandling.

Selvskading har vært en del av meg og min problematikk i mer enn et tiår. Jeg strever fortsatt med det, men i mye mindre grad nå enn før. For fem år siden kunne jeg i perioder skade meg selv så ofte som hver dag. Selvskadingen var mine ord. Det satte ord på det som var vanskelig – eller det at jeg hadde det vanskelig, få meg ut og vekk fra det uutholdelige. Det satte ord på selvforakten – og forsterket den, og noen ganger var det ord til omgivelsene. Se hvor vondt jeg har det, jeg klarer ikke bruke ord, hjelp meg? Det samme gjelder for medisinoverdoser/intox, en annen form for selvskading. Jeg lærer meg å bruke ord, og ikke minst å tørre å bruke dem, og erfare at de blir tatt på alvor. Jeg lærer meg å stole på at jeg faktisk er en okei person som fortjener å ha det bra, i motsetning til hva mine indre demoner forteller meg og ber meg om å gjøre mot meg selv.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten hjelp, behandling og sykehusopphold. Kanskje (godt mulig) hadde jeg ikke vært i live, men om jeg fortsatt hadde vært det, ville jeg garantert hatt et mye vondere og mer kaotisk liv, bestående av konstant og gjentagende selvdestruktivitet og helvete – uten å forstå hvorfor. Tenk å leve i et sånt helvete år etter år uten mulighet til å gjøre noe med det? Å gå i behandling ga meg, og gir meg, den muligheten.

Medisiner

Jeg har stått på flere forskjellige medisiner i løpet av min tid som syk, litt prøving og feiling for å finne det som fungerer for meg (for noen år siden gikk jeg opp 25 kg på grunn av overmedisinering). Jeg vet det er mange delte og sterke meninger om bruk av medisiner, men som med mye annet, så er det individuelt. Noen ganger er det nødvendig med medisiner, det har jeg selv kjent på kroppen, men jeg ønsker ikke gå på mer medisiner enn det som strengt tatt er nødvendig. I dag, som de siste par årene, går jeg på en kombinasjon som er riktig for meg – og som er nødvendig for at jeg skal kunne ha et noenlunde stabilt og “levbart” liv. Jeg har godtatt og slått meg til ro med at jeg sannsynligvis må gå på medisiner en god stund. Jeg vet hvor syk jeg blir uten, så syk at det egentlig ikke er et alternativ. Derfor syns jeg det er helt okei å gå på medisiner, jeg skammer meg ikke over det.

Kjærlighet og samboerskap

Klisjé kanskje, men ja, å ha funnet den store kjærligheten og blitt samboer har selvfølgelig gjort noe med meg. Så lenge jeg har en viss kontroll og tilstedeværelse, skader jeg meg sjelden tross en enorm, påtrengende og til tider uutholdelig skadetrang – fordi jeg ikke lenger bor alene, fordi det nå vil gå utover et annet menneske, og vårt forhold. Så lenge jeg har en viss kontroll og tilstedeværelse, tar jeg ikke medisinoverdoser tross fortvilelse og desperasjon etter å komme bort fra det uutholdelige. Jeg vil ikke utsette ham for det, han som elsker meg og bor med meg. Det er jævlig å måtte stå i smerten uten å kunne rømme tilbake til gamle vaner, til den lette utveien som på sikt bare gjør det enda vanskeligere. Heldigvis er det ofte den vanskelige, tøffe veien som fører til endring, og som gjør veien verdt det.

Og selvfølgelig gjør det noe med meg å bli elsket tilbake av den jeg elsker. Å til tross for arr, diagnoser og utfordringer, bli elsket for den jeg er. For hvordan kan noen elske meg? Så stygg og jævlig som jeg er, så verdiløs, ubrukelig, mislykka og håpløs som jeg er? Han har sett meg på mitt verste, syk, skadet og ute av kontroll – og likevel elsker han meg og holder meg ut. Da må det vel være noe annet og noe mer ved meg, enn bare stygg, verdiløs og mislykka? Tør jeg å tro på det? Jeg prøver.

Noen ganger er jeg overbevist om at ingen kan elske meg, eller i det hele tatt like meg, bry seg om meg, være glad i meg. Og en innebygget destruktiv forsvarsmekanisme driver meg til å prøve å overbevise ham om at jeg har rett, at jeg er stygg, verdiløs og uelskelig, at han bare må gå fra meg. Heldigvis klarer jeg ikke å skyve han bort, og jeg kjemper for å la være. Andre ganger tør jeg å tro på det, på han, at jeg kan bli elsket og bety noe for andre. De dagene jeg legger ned mitt usynlige forsvarsskjold, og tar i mot og tar i mot. Jeg håper alle får oppleve den følelsen. Og jeg håper alle vil ha tålmodighet, håp og finne det som gjør livet sakte men sikkert lettere å leve.

Jeg er klar når jeg føler meg klar

Publisert mars 19, 2013 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 20 Comments

Noen ganger føler jeg meg presset til å prøve noe jeg ikke er klar for å prøve, presset til å skulle klare noe jeg ikke kommer til å klare (enda). Da tenker jeg spesielt på hjelpeapparatet, i behandling, under innleggelser, de som vil hjelpe meg til å bli frisk/bedre. De ønsker meg det beste (selv om jeg noen ganger er overbevist om det motsatte), men kanskje syns de eller vil de at jeg skal bevege meg fremover fortere enn jeg selv føler jeg klarer.

“Det er bare å hoppe i det”. “Men du kommer aldri til å føle deg klar”. “Du må bare prøve!”

Det kan handle om store ting som for eksempel arbeid og Nav, eller i forhold til utskrivelser fra sykehus. Det var en stor lettelse for meg da jeg til slutt, etter utallige mislykka forsøk på å klare meg i arbeid, ble ufør for fire-fem år siden. Det var en stor lettelse å få slippe det enorme presset om å komme meg ut i arbeid når jeg verken var klar for det eller i stand til det. Nav gjorde meg sykere. Jeg trengte først og fremst å fokusere på meg selv og i det hele tatt klare å mestre hverdagen. Hvordan skal man klare å arbeide når man ikke engang kan ta vare på seg selv? Nå jobber jeg to dager i uka – på mine premisser. Jeg er klar når jeg føler meg klar.

I mange år ble jeg også skrevet ut for tidlig fra sykehuset, ofte på grunnlag av diagnosen min. “Sånne som meg” har ikke godt av innleggelser, mente de. Så hva skjer når man blir utskrevet før man er klar for det? Man blir svingdørpasient. Ut og inn, ut og inn. Heldigvis har jeg de siste par årene blitt godt ivaretatt og sett for mennesket jeg er bak diagnosen. Det står i journalen min at jeg profitterer på innleggelser, og jeg blir ikke skrevet ut før jeg føler meg klar for det. Det er bedre, for alle parter, med én lengre innleggelse enn mange korte fordi man skrives ut for tidlig. Jeg skulle ønske hjelpeapparatet også kunne forstå det.

Og det kan handle om små ting som egentlig er store ting for meg. Jeg har sikkert mange eksempler på det, men ta for eksempel noe så “lite” og så “dumt” som telefonangst. Det at jeg ikke klarer å snakke i telefonen, selv ikke med familie, fordi det er så angstfylt. Det at jeg heller tar buss og møter opp fremfor å ringe. Og alle de irriterende spørsmålene om hvorfor, hvorfor ikke, hva er det som er så farlig, hva er du redd for, og all maset om at jeg bare må prøve meg, øve meg. Ingen forstår at jeg nærmest får panikkanfall og “faller ut”, at alt blir svart og blankt på én og samme gang, og jeg ikke får sagt et eneste ord. Hyggelig, ikke sant? Får kjempelyst å snakke i telefonen når det er slik..

Jeg har blitt direkte sur av å snakke om det, så sur at jeg har gått fra timen med behandler. Sur fordi jeg føler meg presset, fordi jeg er fortvilet over meg selv, fordi ingen forstår problemet. I flere år har de mast om den forbanna telefonen. Niks, nei, glem det, ikke aktuelt, klarer det ikke, ferdig med den saken, maser du mer, så går jeg.

Av og til trenger man et spark bak og bli presset til å utfordre seg, det kan være det som skal til. Press kan være bra, men andre ganger gjør det bare vondt verre, det har jeg erfart på mange områder. Noen ting må komme naturlig, innenfra, når man selv finner ut at man ønsker å gjøre noe med situasjonen.

Ingen har mast om telefon på lang tid, heldigvis, kanskje fordi jeg blir så sur og er så lite mottakelig, eller fordi de skjønner at det ikke nytter, at det blir verre. Jeg personlig har ikke ønsket å jobbe med problemet, jeg har ikke orket tanken på å utsette meg for det. Skal man oppnå en forandring, så må man først og fremst ville det selv, og det har ikke jeg villet. Å forholde meg til mail, sms og å møte opp personlig har vært en komfortabel løsning for meg.

Da jeg var innlagt desember-februar, ble det foreslått av psykologen at vi kunne jobbe intensivt med telefonangsten. Hun foreslo at jeg skulle ringe henne x antall ganger (eller omvendt), deretter ringe avdelingen x antall ganger, og deretter resepsjonen x antall ganger, hele tiden utvide og utfordre meg, og forhåpentligvis komme over angsten. Kanskje hadde det vært bedre å gå gjennom helvete og bli ferdig med det, enn å dra det ut, men for meg var det uaktuelt på det tidspunktet, jeg ville (orket) ikke gå gjennom det. Jeg følte meg ikke klar.

Sist onsdag var jeg hos behandleren min. «Jeg tror jeg snart er klar for å jobbe med telefongreia», sa jeg til ham. Snart klar. En tanke som ligger og modner, et ønske som har kommet naturlig, innenfra, fordi jeg føler meg klar for det. Snart.

I dag ringte jeg til sykehuset fordi jeg hadde noen spørsmål i forbindelse med operasjonen jeg gikk gjennom for to uker siden. Jeg ringte selv om jeg skulle til sykehuset i dag, selv om det hadde vært tusen ganger lettere å henvende seg der direkte når jeg likevel var der. Men jeg ringte, slik jeg hadde forberedt meg på i en ukes tid.

«Var det så farlig/ille som du trodde?» Ja, jeg syns faktisk det. Hadde det ikke vært så ille som man trodde, så hadde man blitt kurert etter én samtale (eller én eksponering, hvis man skal tenke på annen type angst/fobi også), men sånn er det jo dessverre ikke. Jeg skalv som et aspeløv, fomlet med ordene og var ivrig etter å si takk for hjelpen, hadet, men jeg klarte det. Jeg hadde en samtale over telefon og fikk svar på det jeg lurte på. Var det ubehagelig? Ekstremt. Er jeg stolt? Ja. Har jeg lyst å gjøre det igjen? Nei, helst aldri. Kommer jeg til å gjøre det likevel? Ja, jeg tror det. Jeg tror jeg er klar for å jobbe med det nå.

God time i behandling (og litt om blogging)

Publisert mars 13, 2013 Behandling , Blogg-relatert , Psykisk helse/psykiatri 11 Comments

Jeg har en høyere terskel for å blogge, enn å for eksempel dele ting på instagram (som er lett å bli hekta på). Instagram er liksom så uformelt, og det er helt okei og vanlig å dele bilder og (til tider kjedelige?) oppdateringer fra hverdagen, både på godt og vondt. Det er ikke så farlig med det, det krever ikke så mye, et bilde er et bilde, du ser, du liker (eller ikke liker), og that’s it.

Bloggen derimot. Jeg elsker å skrive (og blogge), det er noe jeg trives med og noe jeg trenger for å få puste, men med årene har jeg ufrivillig stilt høyere og høyere krav til meg selv, og dermed blir blogging også sjeldnere og litt mer tidkrevende enn før (for noen år siden prøvde jeg å trappe ned fra flere innlegg daglig, til tre ganger i uka, haha, ingen filter, men heller ikke mange lesere). Tanker som går igjen: “det er for kjedelig”, “det er ikke viktig nok”, “det er ikke interessant nok”, “det er ingen poeng i teksten”, “det er ikke bra nok”. Og så ender jeg opp med å bruke mye tid på å innfri mine egne krav (ja, mine krav, det er ingen andre som krever eller forventer det som jeg gjør – av meg selv), og noen ganger blir jeg så usikker at jeg sletter det jeg har skrevet. Tror jeg bare må slutte å tenke så mye (siden det er så enkelt..). Tenke mer på hva jeg har lyst til, og mindre på hva andre tenker og syns.

Uansett. Jeg har gode dager, livet føles ganske okei å leve. Jeg håper det varer lenge, en litt mer realistisk og skånsom måte (overfor meg selv) å se det på enn å tenke at nå er jeg frisk og alt er bra for alltid, slik jeg tidligere har tenkt (og alltid tatt feil).

Jeg hadde en god time i behandling i dag. Klarte å snakke om vanskelige tema på en konstruktiv måte uten å bli så emosjonelt berørt som jeg gjerne kan bli, og jeg er ganske sikker på at det er fordi jeg har det såpass okei akkurat nå. Det kan være nyttig å snakke om ting når man ikke er i krise eller har det jævlig, når man ikke er like sårbar og hudløs. Det falt noen brikker på plass for meg i timen i dag, sammenhenger jeg ikke har klart å se eller forstå før nå, enda det nesten er så enkelt og åpenlyst som 2+2. Lærer stadig noe nytt, selv etter åtte år i behandling.

instagram: liseliten

Tilbakeblikk, et innblikk i min prosess

Publisert januar 30, 2013 Behandling , Blogg-relatert , Borderline-relatert , Psykisk helse/psykiatri , Selvskading , Sykehus , Tilbakeblikk 20 Comments

Jeg har lyst å dele noen utdrag fra tekster som tidligere har vært på bloggen (slettet). Jeg ber dere om å være så snille og lese med respekt, ha forståelse for at dette er langt tilbake i tid og ikke dømme meg og hvem jeg er i dag ut i fra disse tre-seks år gamle tekstene. Mange har fulgt meg i flere år, kjenner meg og vet dette, men jeg føler for å understreke det for eventuelt nye lesere.

Jeg var syk og hadde lite innsikt, trist og rart å se tilbake på, men alt er en prosess. Jeg hadde en annen måte å skrive på. Jeg var ikke særlig kritisk til hva jeg delte, eller kanskje enda viktigere; hvordan jeg delte det. Det var ikke så mange innlegg om tanker og refleksjoner rundt erfaringene jeg gjorde meg, hva som gjorde så vondt eller hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, jeg skrev mer konkret om hva disse erfaringene var. Unødvendige (triggende?) detaljer, beskrivelser og rent hendelsesforløp. Jeg visste jo ikke så mye om alt som lå bak, det var noe jeg først senere ville forstå, etter en viss tid i behandling, og fortsatt.

Det er med gode grunner at mye fra de første årene er slettet fra bloggen, både av hensyn til meg selv og andre (noe har jeg tatt vare på, og noe har gått tapt). En del av dette syns jeg fortsatt ikke hører hjemme på bloggen min, men her er noen veldig korte utdrag fra andre slettede tekster som forhåpentligvis gir et innblikk min prosess og hvordan jeg hadde det den gang.

Høsten 2007 (skrev ofte “hun” i stedet for “jeg”):
(…) To politimenn har allerede kommet inn og holder henne fast. Hun roper og vrir seg, sparker og slår, men de holder for fast (…). Hun prøver å løpe mot døren, løp, er alt som står i hodet hennes. Men politimennene tar henne med inn i bilen og kjører.

Desember 2007:
Dragsug mot et helvete jeg allerede kjenner fra før. Hulrommet, tomrommet spiser meg innvendig og etterlater rester av knuste drømmer og avlivet håp (…). Elsk meg, elsk meg bare litt, se meg?

Februar 2008:
(…) Deretter legger jeg merke til ledningene og slangene. Nåler i hendene og lapper på brystet. Jeg er sløv. Spør hva klokken er, og han forteller hvilken dag det er og hva klokken er. Det har gått to døgn. (…) Jeg vet ikke hva jeg føler. Burde jeg være glad fordi jeg våkna? Eller burde jeg være trist fordi jeg ikke lykkes? Jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg kjenner meg bare tom. Helt tom.

September 2008 (intox, sykehus og innleggelse):
Egoist? Jeg har levd med å gjøre det som andre vil jeg skal gjøre, være slik som andre vil jeg skal være. “Det virket jo som alt var så bra!?” Jeg er og gjør det dere ønsker å se (…). Tenk hva du vil, men don’t pitty me.

Oktober 2008:
Min dummeste idé var å rispe meg i ansiktet.
(skrevet om dette her: Nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne)

Oktober 2008 (under en 3 mnd lang innleggelse):
Små mål… det er nesten for idiotisk å nevne her, for i hverdagen og for folk flest er det små bagateller en aldri tenker over. Men for meg er det store og vanskelige tema. For eksempel er et mål å kunne sove med døren lukket.

Februar 2009 (sint, forskjellsbehandling (egentlig med god grunn)):
Å ha mistillit til meg og ta sorger på forskudd, å ta “forhåndsregler” for å ha meg tilstede, å bli utestengt, tråkka på og gi meg følelsen av mindreverd fordi jeg visstnok helt klart vil fucke til alt siden jeg er “syk”. Faen hvor jævla vondt det gjør. Heller jeg bensin på bål nå? Skyt meg da, jeg er forberedt på sårskader. Skyt meg i mine allerede åpne sår for ekstra effekt. Jeg forventer det.

Februar 2009:
Det var en utrolig koselig, liten regning fra legevakten fra januar 2009. Nærmere 2000 kr totalt! Virkelig, virkelig koselig!! Selvskading er en dyr måte å mestre livet på.

Februar 2009 (før jeg forsto verdien av å snakke om det vanskelige):
“Ta kontakt med personalet om du føler for å skade deg”. Men jeg vet allerede spørsmålene, jeg vet allerede svarene. Jeg vet hva, hvorfor og hvordan. Så hvordan skal alle disse gjentatte samtalene hjelpe?

Mars 2009 (“å klare seg bra” hadde en annen definisjon enn det har i dag):
2008 og starten på 2009 har vært ganske tøft for meg, men likevel har jeg klart meg bra i det nye året med tanke på hvordan det kunne gått hvis jeg hadde forblitt i mine gamle, vandte handlingsmønstre. Riktignok har det vært sykehus, overdose, selvskading og sying, men alt i alt har jeg greid meg bedre enn jeg vanligvis ville gjort. I det minste sjeldnere og med litt mer kontroll.

Mars 2009:
Verden er ond, kald, egoistisk, følelsesløs og full av løgnere og svikere (…). Det er dødelig å bli sviktet.

Mai 2009:
Nå har jeg blitt utskrevet fra psykehuset etter å ha vært der 4 uker og 2 dager. Det har vært mye destruktivt. Jeg har på en måte rømt helt tilbake til det og ikke engang prøvd å kjempe imot.

Juli 2009:
For jeg vet det kommer. Jeg bare utsetter det (…). For til høsten gir jeg meg hen til selvdestruktiviteten. Til høsten gir jeg meg hen. (Jeg ga meg aldri hen, tvert i mot var det en god høst, en prosess mot vendepunktet)

Juli 2009 (moden for refleksjon, endelig?):
Kaos på innsiden, men rolig og fredelig på utsiden. Så smertefullt stille! Er jeg avhengig av faenskap, eller hva er greia? Snakka litt om det med behandleren min. Trenger jeg kaos og destruktivitet for at livet skal være til å overleve?

August 2009:
Jeg (de) tester meg ut med ukesdosett (…). Jeg vil ikke ha ukesdosett. Synet av tabletter gjør meg svimmel og redd. Trangen til å ta dem alle. Tanken på å bli borte. Må. Må. Må. Jeg er redd dosetten. Jeg vil ikke ha den! Jeg vil ikke se den! Teste meg ut, sier de, for at jeg skal komme videre i livet. Vel, ikke skyld på meg om det skjer noe, for jeg har allerede sagt fra hva jeg syns.

November 2009 (en endring i meg er påbegynt):
Jeg vil bli ferdig med min “karriere” som psykiatrisk pasient. Det er nok. Jeg tror det finnes et bedre liv for meg der ute.

Februar 2010 (vendepunktet, jeg vil påstå jeg siden da har gitt alt og kjempet meg fremover!):
For rundt et halvt år siden fikk jeg en wake-up-call. En ordentlig aha-opplevelse, noe som fikk meg til å innse at jeg ikke lenger vil la meg bli kontrollert av hverken diagnose eller psykisk shit. Jeg vil ikke tilbake til sykehus, innleggelser, intoxer, sying og legevakt, faenskap og ustabilitet som går utover ikke bare meg, men også mine nærmeste (…). Jeg vil ikke det lengre. Jeg vil ikke. Og jeg har en styrke inni meg jeg aldri har kjent før, og den skal jeg bruke for hva den er verdt.

Våren 2010 // vendepunkt // solnedgang (“i vente på en ny soloppgang?”)

Vår behandlingsprosess – skrevet av min behandler

Publisert januar 27, 2013 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse/psykiatri 24 Comments

I mars i fjor takket jeg og min behandler gjennom åtte år ja til å sammen holde foredrag på Psykologisk institutt i Oslo. Vi syns begge at målgruppen var viktig; de nye psykologene. De som senere skal møte pasienter som meg, med min problematikk (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse). Et personlig foredrag fra både pasientens perspektiv og fra behandlers. Vi ga et innblikk i min behandling, vår behandlingsrelasjon, forløp og hva som har vært viktig for meg, og brukte konkrete eksempler fra timene våre.

Jeg har ønsket å dele noe fra dette foredraget, en metafor som min behandler brukte for å beskrive behandlingsprosessen mellom oss. Jeg syns den er så bra. At noe så omfattende og vanskelig kan bli beskrevet så enkelt og lett forståelig ved hjelp av en konkret og håndfast metafor.

Jeg har fått tillatelse fra min behandler om å dele denne teksten og metaforen, skrevet av min behandler, på min blogg:

Jeg har lyst til å bruke en tankskip-metafor for å prøve å beskrive en langvarig og til tider krevende behandlingsprosess mellom Lise og meg. Denne utspiller seg på havet. Lise gikk i flere år med psykiske plager uten å vite hva dette var. Hun var første gang i kontakt med hjelpeapparatet ved 15 års alder. Den gang opplevde hun hjelpen truende og farlig, hun var livredd for å bli avvist. Hun trakk seg unna.

Som behandler ble jeg for åtte år siden kalt til (rednings)tjeneste etter henvisning fra sykehuset. Ønsket var poliklinisk oppfølging etter innleggelse med alvorlig symptomatologi.

La oss tenke oss dette som et stort skip, med Lise som kaptein. Ting i livet bygget seg opp, forhindret normal fungering, og skipet mistet fortøyning og styring og drev ut på det åpne havet. Etter hvert med dårligere og dårligere fungerende navigasjonssystem og mer og mer ut av kurs.

Et slikt tungt skip er vanskelig og krevende å snu! På den ene siden er deler av lasten kaotisk sammenpakket, usortert, usikret, selvdestruktivt, impulsstyrt og lett antennelig. På den andre siden er deler av lasten riktig lagret, godt foredlet og ivaretatt. Snuoperasjonen tar tid og er en langvarig prosess. Det kreves stort farvann for å klare snu, og en aktiv og genuin vilje til å prøve å mestre oppgaven med å manøvrere skipet inn i roligere eller tryggere farvann. For redningspersonellet, losen eller terapeuten blir egenskaper som tålmodighet, utholdenhet, selvinnsikt og fagkunnskap viktige redskaper i dette  arbeidet. Skipets øverste sjef, kapteinen, må også ha motivasjon og vilje til å bidra i den krevende redningsaksjonen mot sikrere farvann.

Forståelse og vilje fra rederiet eller sykehuset hvor man arbeider står også sentralt. Det er ikke uvanlig med tverrfaglig samarbeid sammen med andre «rederi», instanser eller omsorgsnivå. Losen må gå om bord i skipet. Det nytter ikke å være los fra land. En må knytte fortøyning. En må være i nærkontakt med kapteinen på broen og omgivelsene rundt. Det er kapteinen som er ekspert på skipet, brukermedvirkning er viktig, og det er derfor viktig at hennes vurdering og mål tas med i prosessen.

Dette skipet fører farlig last. Avvisningen, mangel på selvstendighet og redselen for å bli forlatt berøres lett. Underveis kan det komme på kollisjonskurs med skjær og andre skip på sjøen. Uforutsette situasjoner og eksplosjoner av ulik karakter forekommer. Flere som er rundt kapteinen og skipet står i fare for å «brenne seg» underveis i seilasen og vil bli avvist. Det kreves da av losen eller terapeuten en vilje og evne til å berøres «uten å gå ned» med skipet. De nærmeste som familie, kjæreste og venner rammes også. Losen bør under slike omstendigheter ha fagkunnskap om krisehåndtering, brannslukking og sikring av lasten. Det beskrives som en fordel å kunne holde hodet kaldt, ha klar tanke, vise god handlekraft, utholdenhet og vurderingsevne. Support fra «rederiet» for å unngå feilvurderinger hjelper. Skulle en være uheldig og gjøre feil, glemme eller love noe en ikke klarer innfri, bør en være modig nok til å innrømme og beklage feilen overfor kapteinen og mannskapet rundt.

I storm, sjø og høye bølger trenger alle parter å holde hardt i roret for at kursendringen og svingen skal kunne gjennomføres. Skulle kapteinen av ulike grunner miste troen, håpet eller gi opp redningsaksjonen og prøve å hoppe fra skuta, da må losen opprettholde håpet, fortsatt holde fast i roret og vise kapteinen at operasjonen likevel kan ende godt. Erfaringsmessig er dette virksomt. Denne pausen fra ansvar og plikter for fartøysjefen, kan være nok til at hun gjenvinner styrke og mot til å ta plass på broen igjen for videre arbeid.

På båtturen mot roligere farvann som i terapi, trenger kapteinen en form for kursing eller opplæring i hvordan ting om bord i skipet henger sammen. Det er viktig å lære mer om skipet, skaffe seg innsikt og forståelse om hvordan ting fungerer og hvorfor ting plutselig kan skape hindringer og vanskeligheter. Kunnskap, utvikling og øvelse gir trygghet, og integrering av nye og alternative mestringsstrategier gir gode navigasjonsferdigheter som kapteinen må utføre på egenhånd for å holde skipet på rett kurs i fremtiden.

En kaptein må lære å kjenne skipets varselinstruks og situasjoner som krever bistand og oppfølging, samt være istand til å raskt, helst i forkant, tilkalle hjelp når nødsituasjoner oppstår. Har skipet grunnstøtt og trenger innleggelse, dokk og reparasjon, tjener dette saken før det på ny sjøsettes og er klar for å havet, klar til å fosse frem mot nye utfordringer og mål, og for Lise møte verden igjen.

Etterhvert må kapteinens tilstand endre seg så mye at avslutning og evne til å klare seg selv på egenhånd blir mulig. I den videre livsseilas må avslutning bli en naturlig del, og en må tørre stole på egne ferdigheter, og på den måten føre skipet trygt og selvstendig videre uten «losen» eller terapeuten tett på.

Det gjør vondt å bli selvstendig

Publisert januar 24, 2013 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse/psykiatri 22 Comments

«Hva skal jeg gjøre?» spurte jeg behandleren min etter å ha fortalt om en konkret problemstilling. «Det trenger jeg ikke fortelle deg, du vet allerede svaret» sa han.

Ja, jeg visste nok svaret, jeg visste nok hva jeg måtte gjøre, men jeg var redd for å ta avgjørelsen på egenhånd, og i fortvilelse endte jeg opp med å nærmest tvinge ham til å fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Jeg trengte (eller jeg ville) at noen skulle fortelle meg og instruere meg slik at jeg slapp å forholde meg til den vanskelige utryggheten jeg har i meg selv. Jeg gjør meg selv så avhengig av andres meninger og bekreftelser, og denne gangen ville jeg ikke få det.

Jeg ble sint på ham etter dette. Jeg følte meg sviktet, fornærma og avvist, så jeg ble heller trassig, ødela for meg selv og la skylden på han (”sånn går det når du ikke vil hjelpe meg og fortelle meg hva jeg skal gjøre!”).

Dette – å ikke løse problemet for meg, men pushe meg til å løse problemet selv – som jeg så lett kan tolke som en avvisning, at han ikke bryr seg eller vil hjelpe meg, er bare et lite eksempel på små ting som kan utløse et ras av følelser. Små, egentlig velmente ting som skal utfordre meg slik at jeg skal kunne bli mer selvstendig. Frigjøring, løsrivelse, selvstendighet. Det kan føles ganske brutalt når en stor del av kjerneproblematikken handler om det motsatte; avhengighet og redsel for å bli avvist og forlatt.

(For å illustrere litt nærmere, jeg ble en gang konfrontert med at jeg er ”klamrende”. Jeg lo. Jeg ble satt ut over at noen vågde være så direkte og fortelle meg at jeg er klamrende, men jeg lo også av lettelse fordi noen turte å kalle en spade for en spade.)

Med en rekke slike små ting/utfordringer som beskrevet i eksempelet over, sammen med nedtrapping av behandling (fra hver uke til annenhver uke), ble jeg overbevist om at nå er alt over. Nå blir jeg forlatt, nå er jeg helt alene i denne store, stygge verden, så dum jeg var som trodde at han brydde seg og ville hjelpe meg!

Og det som skjer og skjedde, er et mønster som har gjentatt seg i mange av mine relasjoner opp gjennom årene. Jeg orker ikke og klarer ikke å stå i (den som oftest innbilte) avvisningen. Det må ta en ende. Og det enten ved at jeg går først – eller ved at jeg tvinger/presser den andre til å gå – slik at jeg får rett i (og kan leve med) min teori om at alle til slutt vil svikte meg eller forlate meg.

Til min store frustrasjon og lettelse står behandleren min alltid like stødig. Han rikker seg ikke, uansett hvor mye jeg styrer på og roter det til med påstander og “jeg slutter i behandling”. Han står klar til å snakke om det når jeg endelig kommer krypende tilbake med halen mellom beina og er klar for å fortsette.

Jeg gruer meg til veien videre. Jeg gruer meg til å skulle stå på egne bein, fri og selvstendig med egne avgjørelser, uredd og såpass trygg at relasjoner ikke bare er vanskelig. Eller, nei, det blir vel mer riktig å si at jeg gleder meg til jeg klarer å stå på egne bein, fri og selvstendig med egne avgjørelser, uredd og såpass trygg at relasjoner ikke bare er vanskelig. Men jeg gruer meg så sinnssykt til veien det vil ta å komme dit. Den er vond, jeg har nesten ikke lyst å gå den. Men å ikke gå den er ikke et alternativ, og ikke hvordan jeg vil leve livet mitt.

Hjem, kjære hjem

Publisert januar 19, 2013 Behandling , Hjem , Psykisk helse/psykiatri , Sykehus 22 Comments

I går skrev jeg meg ut etter eget ønske, noe jeg og vi har vært innstilt på den siste uka. Jeg føler meg klar for det. Jeg føler at jeg har fått god hjelp gjennom disse tre ukene, og at situasjonen og tilstanden min er bedre og mer stabil enn da jeg tynnslitt og istykkerrevet ble lagt inn med selvmordstanker, skadetrang og minimal impulskontroll.

Med pause og skjerming, beskyttelse, medisiner, ro, omsorg og støtte, har jeg kommet meg gjennom krisen. Jeg føler jeg har fått tatt noen steg tilbake fra kanten av stupet, det er roligere på innsiden, mindre bråk og mindre påtrengende tanker om å skade meg.

Det er rart at man på et punkt er overbevist om at denne smerten og dette helvetet aldri kommer til å gå over, mens man senere faktisk har kommet seg gjennom det og står på begge bein. Når jeg først er blitt dårlig, føles det som om det aldri vil bli bedre, at det er så håpløst at jeg bare kan gi opp. Og når jeg først er i en god periode, føles det som at det vonde som har vært er så fjernt, og at jeg aldri kommer til å bli så syk igjen. Likevel går det opp og ned, slik det gjør for alle. Jeg tror jeg må bytte ut ordet “aldri” med noe mindre bastant. Aldri/alltid – eller noen ganger, ofte, av og til, kanskje, kanskje ikke?

Avdelingen/sykehuset, jeg og behandleren min fra poliklinikken (de siste åtte årene) har utarbeidet ny kriseplan siden den første versjonen var helt ubrukelig når jeg først var så flink å følge den og gjøre alt riktig, takket være et Dps som “dessverre ikke kunne hjelpe meg”. Jeg er veldig fornøyd med den nye kriseplanen som utelukker både Dps og legevakt, og jeg kun trenger å forholde meg til behandleren min og de to avdelingene jeg kjenner og er trygg på; sykehusets akuttmottak og avdelingen jeg hører til. Ingen omveier, ingen tilfeldige, ukjente parter som skal vurdere meg, jeg skal få hjelp når og om jeg ber om det. Det er såpass sjelden jeg har behov for innleggelser, kanskje et par ganger i året?

Samboeren min hadde pårørendesamtale med avdelingen mens jeg var innlagt, både alene og sammen med meg. Jeg syns det er fint at de tilbyr det, at også pårørende blir sett og hørt, for min smerte smerter også de som er glad i meg.

Jeg begynte å skrive noen avsnitt om ikke bare andres ansvar om å hjelpe meg, men også mitt ansvar om å la meg bli hjulpet, om samarbeid, handlinger som kommunikasjon og onde sirkler, men jeg tror det får bli til en annen gang. Har så mye på hjertet at jeg får ta det litt stykkevis. Nå skal helga nytes med kjæreste, hund og mammas hjemmelagde spesial. Vil samtidig takke for støtte og gode ord, det betyr så utrolig mye for meg ♥

Gjensynsglede, finnes ikke bedre velkomst enn det her :’)

Internettforbud, pause og bedring

Publisert januar 15, 2013 Behandling , Psykisk helse/psykiatri , Sykehus 18 Comments

En internettfri uke. En ukes internettforbud? Vel, mer som en sterk anbefaling – som jeg sist uke valgte å følge. Formen min var rimelig føkka allerede før dagen hadde startet, og i samtale med psykologen fikk vi nøstet opp i hva som plaget meg og hvorfor.

Gjennom en blogg jeg følger fast (som i utgangspunktet ikke er/var en psykiatriblogg) ble jeg indirekte servert et heftig bilde av selvskading, av grove, åpne kutt i vedkommendes arm. Indirekte som i at jeg ikke var sterk nok til å ikke klikke meg videre til hvor dette bildet befant seg, enda jeg visste hva det dreide seg om.

Bildet trigget og utløste et ras av følelser. Bildet vekket indre demoner og stemmer som vi til en viss grad har greid å dempe med midlertidig medisinøkning under denne innleggelsen. Gjør det, gjør det, gjør det. Svak, svak, svak. Kutt deg, for faen, dø.

“Jeg har bare lyst å rive ut hjernen min, tråkke på den og rive den i stykker, jeg orker ikke mer!”

Dagens kaos og ubalanse skyldtes ting jeg hadde sett på internett. Ikke bare det nevnte bildet, men detaljer og inntrykk fra andre kanaler. Ting jeg ikke trenger på toppen av det jeg er innlagt for og strever med. Ting jeg helt sikkert ville taklet bedre om jeg ikke hadde vært i den sårbare situasjonen jeg er i nå.

Skjerming fra “verden der ute” har alltid vært nødvendig og avgjørende for meg og min bedring når jeg først har blitt så dårlig at jeg trenger innleggelse. Lite besøk, lite kontakt med omverden, pause fra inntrykk, og ikke minst beskyttelse fra meg selv. Jeg trenger tid, og jeg trenger pause for å bli bedre og komme tilbake i balanse for å klare møte “verden der ute” igjen.

Internettfri uke var og er ingen problem, så avhengig er jeg ikke, men i ren refleks, av gammel vane, tar jeg frem mobilen og surfer meg gjennom facebook, grupper, blogger og instagram når jeg har et ledig sekund. Og ledige sekunder blir det mange av når man er innlagt på lukket avdeling. Dermed blir “verden der ute” fortsatt (for) nær, på feil tidspunkt. Et slags “internettforbud” var egentlig en lettelse, og helt på sin plass.

Nylig her en dag kjente jeg at jeg var rastløs, jeg tror faktisk jeg kjedet meg litt. Og det er alltid et godt og tydelig tegn på at jeg begynner å komme meg. Når jeg begynner å bli uthvilt, når fortvilelsen, håpløsheten og depresjonen begynner å slippe taket. Når kaoset og bråket innvendig tar mindre plass og det blir mer rom for det hverdagslige, friske, normale – som å kjede seg fordi man tross alt har tilbragt de siste tre ukene på lukket avdeling, da er man kommet et godt stykke på vei.

Veien ut er gjennom

Publisert januar 7, 2013 Behandling , Psykisk helse/psykiatri , Sykehus 36 Comments

Jeg skrev på facebook at jeg skulle ønske jeg hadde en liten bærbar pc å skrive på, det er så tungvindt å skrive på mobil når man først trenger å skrive. Marthe tipsa meg om at jeg kunne koble tastatur til iPhone (takk!), noe jeg selv ikke hadde tenkt på, så nå har jeg mulighet til å skrive (og blogge) når jeg har lyst og behov for det. Og det har jeg nå.

Jeg begynte å bli dårlig tidlig november, og siden da har det bare gått nedover, uten at jeg trenger å gå så mye mer inn på episoder akkurat nå. I jula forverret det seg mer, men jeg tenkte at jeg ville og måtte holde ut til etter nyttår da behandleren min var tilbake.

I sommer lagde vi ny kriseplan. Jeg har aldri benyttet meg aktivt av kriseplan fordi jeg har hatt tett samarbeid og oppfølging fra behandler og poliklinikken, som også har lagt meg inn på sykehuset når det har vært behov for det. Men i romjulen ble det mer akutt i den forstand at jeg begynte å miste kontroll.

Behandleren min hadde ferie, og jeg forsto, som de rundt meg også forsto, at å vente til etter nyttår kunne være for sent. Jeg ga samboeren min tillatelse til å ringe Dps, punkt to i kriseplanen (da punkt 1 var å kontakte behandler – som da var på ferie). Jeg hadde aldri møtt Dps før, og jeg kommer aldri til å møte dem igjen heller. De skal strykes fra kriseplanen, det er vi alle enige om.

Jeg møtte opp på Dps som avtalt i telefonen, med pakket bag, et snev av håp, og en ørliten følelse av stolthet. Nå gjør jeg det rette, jeg følger kriseplanen! Se på meg!

«Vi kan dessverre ikke hjelpe deg». Stillhet, eviglang stillhet, skuffelse og fortvilelse. Hvorfor skulle jeg komme hit da, for å bli avvist ansikt til ansikt? For å bli tilbudt en samtale med noen jeg aldri har møtt før og som dessverre ikke kan hjelpe meg?

Aller mest hadde jeg lyst å miste fatningen og brøle at det er faen meg greit det, takk for hjelpen, følg med på dødsannonsene, og smelle med døra. ”Ikke ydmyk deg selv nå”, tenkte jeg inni meg og svelgte klumpen i halsen. «Jeg har lyst å gå nå, kan jeg gå?» spurte jeg rolig og kontrollert. «Ja, vi kan ikke holde deg igjen.» «Hadet» sa jeg og gikk. Tankene raste inni meg, dette kom til å gå galt. Første plan var derfor å grave meg ned i senga i forsøk på å stenge det verste ute.

«Problematikken er for alvorlig og krevende for oss, hun hører nok til på sykehuset» sa de på telefonen til samboer som var like fortvilet. Okei? De har aldri møtt meg før. Hva er vits med Dps da, hva er vits med kriseplan?

Blir jeg først avvist, så er det vanskelig å ta i mot hjelp etterpå, da kan det bare være. Jeg vil ikke tvinge til meg hjelp. Jeg prøvde, jeg gjorde mitt, løpet er kjørt, never mind, det får gå som det går.

Det ble en del telefonsamtaler mellom samboer, behandleren min (som fortsatt var på ferie), Dps, legevakten og akuttmottaket. Jeg gikk til slutt med på innleggelse på akuttpost på sykehuset hvor jeg vanligvis er innlagt, hvor jeg kjenner til de ansatte, og hvor jeg opplever å få hjelp. Men ville jeg bli tatt på alvor når jeg kom inn før det gikk galt, og ikke etter?

«Så bra at du er kommet til oss nå, de står med åpne armer på avdelingen og venter på deg. Dette skal vi hjelpe deg gjennom.»

Jeg trenger ikke Dps, jeg har det jeg trenger. Behandleren min, sykehuset og mine nærmeste. Jeg er takknemlig over å få være her, over å bli sett og tatt på alvor. Jeg vil ikke spolere denne muligheten til å få hjelp når de faktisk tilbyr meg hjelp. Så jeg gråter med tårer fremfor å gråte med blod. Jeg lar meg selv være sårbar og knuse i tusen biter – og få hjelp til å bygge meg opp. Jeg sier ærlig at nå har jeg ikke kontroll, kan du sitte med meg? Det er forjævlig tøft.

En del av meg har bare lyst å gi slipp, miste kontrollen og flyte med strømmen av følelser og impulser, letteste utvei, men så er det en annen del av meg som rett og slett ikke orker mer. Jeg orker bare ikke flere runder med kaos og konsekvenser, det gjør alt så mye verre, selv om det føles som en redning og utvei der og da. Jeg er så ufattelig sliten og lei. Jeg har bare lyst å bli bedre igjen nå, og veien ut er gjennom.

Gangene

Publisert november 15, 2012 Behandling , Psykisk helse/psykiatri , Sykehus 19 Comments

Jeg så deg ofte i gangene, akkurat slik du så meg i gangene. Jeg så deg i hagen om sommeren hvor vi spilte volleyball på gresset. Oss pasienter mot de ansatte, på en altfor liten bane i nedoverbakke. Du lo, og det samme gjorde jeg. Vi så hverandre, og vi smilte alltid forsiktig og sa hei. Noen ganger kunne jeg høre det tydelig, mens andre ganger kunne jeg bare se munnen forme ordet. Vi hilste i stillhet, med blikk, øyne og smil, fra pasient til pasient. Medpasienter. År etter år møtte vi på hverandre. Vi kjente hverandre uten å egentlig kjenne hverandre. Vi var gjengangere. Gjengangere. Ordet smaker vondt, men jeg skulle ønske du fortsatt gikk i gangene. Med meg, eller uten meg. Men du går ikke i gangene lenger, og aldri vil du gå i gangene igjen heller. Jeg håper du har funnet fred.

- skrevet mars 2011.

Jeg gikk i disse gangene for første gang i november 2004, 21 år gammel, redd og uviten og med en politimann i hver arm. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men jeg ville ikke leve. Jeg visste ingenting om psykiatri, jeg visste ingenting om verken behandling eller diagnoser eller hva en sengepost i det hele tatt var. Jeg kom brått og direkte fra den brutale virkeligheten “der ute” og inn på psykiatrisk avdeling med låste dører.

Et par måneder senere gikk jeg i disse gangene igjen. Denne gangen hadde jeg ligget på intensiven i forkant, overlevd noe jeg ikke skulle overlevd. Episoden jeg har referert til som “mitt første møte med psykiatrien”, fordi det var slik jeg opplevde det.

Bildet over er tatt nå i november 2012, åtte år siden første gang jeg gikk i disse gangene. Gjennom åtte lange og trøblete år og et tyvetalls innleggelser har jeg gått i disse gangene. Noen ganger på tvang, andre ganger frivillig. Noen ganger med håp og livsgnist, andre ganger fortapt og helt uten håp. I dørene bak gangene og i etasjene over har jeg både lagt meg ned for å dø og kjempet mine kamper (og vunnet).

Det er ikke så ofte jeg går i disse gangene som inneliggende pasient lenger. Det er over et halvt år siden siste innleggelse, og det går tid mellom hver gang. “Det blir bedre”, sa de alltid, og det gjaldt også for meg selv om jeg aldri klarte å tro på det. Likevel går jeg her i gangene hver eneste uke fordi jeg deltar i gruppeterapi her på sykehuset. Til jul har jeg fullført ett og et halvt år i psykodynamisk gruppeterapi.

Jeg møter fortsatt på gjengangere. Pasienter jeg har vært innlagt med for flere år siden, noen helt tilbake til første gang for åtte år siden. Mange ser jeg aldri igjen, forhåpentligvis fordi de har blitt friske og mestrer et godt og bedre liv “der ute”. Men så er det også noen av dem som har valgt å avslutte livet før de noen gang kom så langt. Jeg tenker ofte på dem, sørger og skulle ønske de fikk oppleve at det kom til å ordne seg, samtidig som jeg forstår dem, fordi jeg har vært der selv, fordi det like gjerne kunne ha vært meg.

Jeg kjenner flere som “hater” disse gangene. Sykdom i veggene. Jeg har hatt et vanskelig forhold til dem, jeg også, fordi det er så mange vonde minner og opplevelser knyttet til dem. Krisesituasjoner hvor man har det ulevelig vondt, kaotiske tilstander og kanskje bruk av tvang.

“Her har jeg trasket i åtte år” tenkte jeg og tok et bilde fordi jeg syns det passet. Nei, jeg hater ikke disse gangene, jeg er takknemlig for dem. Disse gangene har tross alt holdt meg i live, de har vært en del av min prosess, og jeg er hvor jeg er i dag delvis på grunn av dem. Den dagen jeg ikke lenger går i disse gangene, er det fordi jeg har blitt frisk og lever et godt og bedre liv – her ute, hvor jeg og du hører til og fortjener å være.

Til du som husker meg slik jeg en gang var

Publisert november 2, 2012 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse/psykiatri 25 Comments

Jeg har sagt og gjort mye dumt i løpet av livet, spesielt de siste ti-tolv årene, de årene jeg har vært syk. Ti år er lang tid, mye kan skje på ti år. Jeg har brukt mye tid på å skamme meg, mer enn jeg kanskje burde, over fortiden, over alt som har skjedd, alt som er gjort og ikke minst hvem jeg har vært. Men min fortid definerer ikke hvem jeg er i dag. Jeg er lei av å skamme meg, og om skamfølelsen skal oppta mindre plass i livet mitt, trenger jeg å si noe om den.

På ungdomsskolen begynte problemene å bli synlige for omverden. Sulting, selvskading, alkohol og drama. Men okei, de fleste av oss har vel som tenåring vært litt ustabil og gjort ting man ikke er så stolt av, og prøvd å finne seg selv og sin plass i denne verden. Vi er voksne nå. Jeg gjorde mye dumt, men gikk også gjennom mye selv. Jenter kan være så slemme.

Tiden på videregående skole er uten tvil den tiden jeg skammer meg mest over. Jeg har skammet meg så mye at jeg helst har villet fortrenge hele denne perioden, samtidig skulle jeg ønske at de visste og forsto hvorfor jeg var som jeg var. Når jeg tenker tilbake på det, vil jeg nesten gå så langt som å kalle det grensepsykose. Virkelighetsfjern og forvirret, vrangforestillinger om verden og alle menneskene rundt meg – og meg selv. Samtidig som jeg skadet meg selv og vendte mye innover meg selv, vendte jeg også mye utover. Jeg var så fiendtlig innstilt til verden og rasende sint på alt og alle. Jeg boblet over av selvforakt, kaos og sinne, og ydmyket meg selv. Samtidig var jeg også i et langvarig, kontrollerende og destruktivt forhold som har satt sine spor.

Tre år på IT-høyskolen fulgte, det var både den beste og den vondeste tiden på én gang. Hjerteknust sto jeg fri til å kunne se ut som, være som og gjøre som jeg selv ønsket, og jeg fråtset av denne friheten. Jeg stortrivdes på IT-høyskolen, jeg fikk oppleve samhold, felles interesser og mye latter og moro. Naturligvis fikk jeg oppmerksomhet ved å være den eneste jenta blant guttene, og jeg utnyttet det for å få de bekreftelsene jeg trengte. Livet var en fest, slik kunne det i hvert fall se ut som på overflaten. Det var full rulle med fest, alkohol og moro torsdag-fredag-lørdag hver eneste uke i to-tre år, en flukt fra det som virkelig gjorde vondt.

I løpet av tredje år på høyskolen raste alt sammen, totalt. For hvor lenge kunne jeg egentlig holde på før det omsider ville rase sammen? Jeg havnet på intensiven etter et alvorlig selvmordsforøk, endelig fikk jeg hjelp. Mange år for sent – men endelig.

Dette er åtte år siden.

Det er åtte år siden fasaden og forsvaret mitt raste sammen og helvetet brøt løs. Jeg har gått i behandling siden. Ord kan nesten ikke beskrive hvor forjævlig tøft det var å skulle åpne opp, konfrontere og arbeide med det som virkelig gjorde vondt. Det som jeg alltid har prøvd å flykte fra eller overdøve, enten det handler om selvskading, utsvevende liv på byen, intoxer eller konflikter og projisering (som den gang kosta meg mine aller beste venner). Selvdestruktiv atferd som jeg skammer meg over. Jeg har feila og tryna og ødelagt så mye for meg selv, men jeg har også lært! Åtte år med kartlegging av livet mitt og alle mine bevisste og ubevisste mekanismer som har ødelagt så mye for meg, årsakene bak og hvordan jeg kan endre det for å få det bedre. Den tyngste, vanskeligste og viktigste oppgaven i hele mitt liv. Åtte år med refleksjon, bedre selvinnsikt og forståelse, åtte år med slit og hardt arbeid, nederlag og seiere, tilbakefall og fremskritt.

Selvsagt er jeg en annen i dag enn den jeg en gang var!

Jeg er lei av å skamme meg. Jeg vil ikke gjemme meg bak diagnoser og skylde på sykdom, men sykdom har helt klart spilt en stor og avgjørende rolle i mitt liv, min atferd og i mine relasjoner til andre. Min fortid definerer ikke hvem jeg er i dag.

Det er ikke et annet liv når du blir frisk

Publisert oktober 20, 2012 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 25 Comments

Jeg har vært syk lenge. Jeg var ikke syk da jeg var fjorten, femten og seksten, jeg var ikke syk da jeg som tiåring dro til legen på grunn av “vondt i magen”. Men jeg ble syk og utviklet en psykisk lidelse fordi jeg ikke fikk hjelp før jeg var voksen.

I over ti år har jeg kjempet og slitt med vonde tanker, selvskading, smerte, ustabilitet og destruktivitet. Inn og ut av sykehus. Og hele tiden har jeg drømt om og lengtet etter den magiske, fantastiske, store dagen jeg blir frisk. “Åh..den dagen jeg blir frisk! Jeg gleder meg til den dagen jeg blir frisk, den dagen alt blir bra! Da skal jeg være så lykkelig!” Hele tiden har jeg lengtet etter en annen tilstand, en annen tilværelse, et annet liv, den magiske dagen jeg blir frisk.

For noen år siden sa behandleren min noe som gjorde meg både sjokkert, sint, redd og skuffa. En aha-opplevelse om en så banal “idé” at det kanskje ville vært naturlig å tenke at ja, men selvfølgelig, det vet vi jo. Det var ingen selvfølge for meg, det var heller en brutal, men nødvendig aha-opplevelse. Han var ærlig med meg og sa:

«Det er ikke et annet liv når du blir frisk. Det finnes ingen strek med sykdom på den ene siden og friskhet på den andre siden, og at det blir et helt nytt og annet liv om man krysser den streken. Livet er her og nå! Livet er ikke bare lett for noen!»

Videre snakket han om håp, bedring og friskhet og gode dager i flertall. Blablabla i mine ører. Jeg hadde hengt meg opp i det han sa om livet her og nå.

«Ikke knus drømmene mine da!?» sa jeg med høy stemme, nesten litt tryglende.

Det fantes ingen magisk dag eller magisk øyeblikk hvor jeg omsider ville ta det magiske steget fra syk til frisk. Å være frisk var ikke en magisk, fantastisk, smertefri tilstand hvor alt ville være bra for alltid, slik jeg trodde det var for alle andre “normale” mennesker.

Jeg ønsket så veldig at det skulle være et tydelig skille mellom syk og frisk. Det ville vært så enkelt! Ingen rom for tvil, vingling eller nøling, tilbakeskritt eller dårlige perioder. Målet ville vært tydelig, og det ville vært tydelig når jeg nådde målet, og så ville alt vært i orden. Frisk. For alltid. Svart-hvitt.

«Hvorfor sa du det! Hvordan kunne du si det!» Som om jeg klandret ham for at min forestilling av livet og det å være frisk hadde slått sprekker, for at mine drømmer var knust og livet plutselig ble usikkert å forholde seg til.

«Hah! Livet er her og nå, this is it. Fy faen. Alt er forgjeves! Farvel alle drømmer og håp!» Som om fraværet av den imaginære, magiske streken betydde at det ikke fantes frisk eller syk – som igjen betydde at jeg kom til å være syk for alltid (for det fantes jo ingen strek, en tydelig overgang å krysse!). Det ble for mye å forholde seg til, så da var det nesten lettere å bare kapitulere. «Det var dét livet, farvel, takk skal du ha!»

Jeg forstår hva han mente med det han sa den gangen for noen år siden. Han sa det ikke for å knuse drømmer, men kanskje for å gi meg et mer realistisk bilde av det å være frisk, det å leve. Ja, det blir bedre, det vil være verdt det, det er håp, og jeg (og du) har store ting i vente, livet har mer å by på. Men livet vil ganske sikkert aldri være helt smertefritt, livet er ikke bare lett for noen.

Det er bra med drømmer og håp, det er det som holder oss gående. Men jeg kan ikke stadig bare drømme om og lengte etter det nye og bedre livet som skal komme etter et visst tidspunkt eller en viss hendelse, den dagen jeg blir frisk. Det er ikke et annet liv der ute, der fremme. Livet er her. Her og nå. Det er på tide å åpne øynene – og leve.

Er det handlingene som avgjør – eller alt som ligger bak?

Publisert september 28, 2012 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse/psykiatri 33 Comments

Hva vil det si å være frisk fra en personlighetsforstyrrelse, frisk fra borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Er frisk når man ikke lenger skader seg selv, enten det er fysisk eller psykisk selvskading eller havner på sykehuset fordi man har tatt for mange piller? Er frisk når man ikke lenger handler på impuls eller prøver å flykte fra livet ved å risikere livet? Når man ikke lenger er destruktiv eller agerer på vonde følelser? Stabil på utsiden? Stabil, sett gjennom andres øyne?

Hva om man fortsatt lever med alle følelsene som ligger bak? Hva om man fortsatt lever med kaos, smerte, fortvilelse, forvirrelse, angst og helvete – det jeg kaller for borderlinemonsteret. Eller hva om man lever med følelsen av å være død, den uutholdelige tomheten, tristheten, mørket, likegyldigheten og depresjonen som periodevis erstatter borderlinemonsteret?

Hva om man lever med alt dette, men ikke agerer på det. Er det det som er frisk? Er det handlingene som avgjør det – eller er det alt som ligger bak? Handler det om kontroll? Er det virkelig slik det skal være – det å være stabil? For helt ærlig, så har ikke jeg lyst å ta til takke med å leve i et lite helvete – men at det liksom er godt nok fordi jeg er stabil, sett utenfra?

Det krever så mye å kjempe i mot og ikke-ikke-forgudsskyld-ikke handle, bare puste og vente. Jeg lengter etter det som jeg har jobba så hardt for og hatt en drøm om å oppnå; en ganske okei hverdag og et ganske okei liv, det som skal være verdt alle kampene. Det er ikke stabiliteten på utsiden jeg har jobba for, jeg har jobba for å få det bedre inni meg og med meg selv, stabilitet på innsiden.

Men problemet er løst når man er såkalt stabil, sett utenfra? Nei. Problemet er løst for alle jeg har vært en byrde for: familie og venner som har levd i frykt og usikkerhet, behandlere som har brukt sin dyrebare tid på meg, psykiatrien som endelig får en ny plass ledig til neste mann i køen. Men problemet er ikke løst for meg. Er det virkelig slik det skal være – det å være stabil (frisk?)? Forlanger jeg for mye? Eller er det en fase som vil gå over til noe bedre, et ledd i prosessen? Jeg håper, men jeg begynner å tvile.

Jeg liker egentlig ikke å skrive innlegg som dette, jeg er redd for å fremstå som “stakkars meg”. Det er ikke synd på meg, det er ikke derfor jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg stiller meg spørrende til om det er slik det virkelig skal være. Er det dette jeg har jobba så hardt for alle disse årene, er det ikke mer å hente? Kanskje har jeg hatt for store forhåpninger, kanskje er jeg farget av tomheten, tristheten og mørket som for tiden spiser meg opp innvendig. For jeg har selvfølgelig mine gode øyeblikk innimellom også. Jeg lengter bare så veldig etter å kjenne dem oftere enn det jeg hittil har gjort.

Borderline vs Depresjonen

Jeg er den jeg har blitt

Publisert august 8, 2012 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 19 Comments

I rydde-, kaste- og flytteprosessen har jeg kommet over en del papirer som vekker både gode og vonde minner. Dette brevet fra 1999 vekket vonde minner, gammelt sinne, men også en ny følelse av lettelse jeg ikke har kjent på før.

Jeg var femten år gammel (les veldig gjerne dette innlegget: Lise som 15-åring), og læreren min var den eneste jeg stolte på og klarte å åpne meg for. Det var faktisk han som opprettet kontakt og ble med meg til ungdomspsykiatrisk, men det ble ikke mer enn et par møter totalt. Slik jeg husker det, var psykologen som møtte meg både kald, ufølsom og uempatisk. Jeg var redd, sjenert, lukket og usikker, jeg hadde ikke ord, jeg forsto ikke meg selv. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skadet meg, sultet meg og ville dø, men jeg ville at noen skulle hjelpe meg. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle bruke ord eller hva jeg skulle si. Jeg var redd.

Psykologen presterte å si «Hvis du ikke har noe å si, har du ingenting her å gjøre.» Brutalt avvist. Jeg løp fra kontoret, og det lille håpet jeg hadde om at noen kunne hjelpe meg, ble knust i tusen biter. Ingen vil hjelpe meg. Jeg fortjener ikke hjelp. Jeg trenger ikke hjelp. Ingen bryr seg. Disse setningene ble gjentatt inni meg til jeg begynte å tro på det, helt til jeg ble overbevist om at dette var sannheten. Noen ganger tror jeg fortsatt at dette er sannheten, for ting tar tid å snu, kanskje dobbelt så lang tid som tiden det har vært en del av deg.

De neste SEKS årene gikk jeg alene med alle problemene mine som utviklet seg til å bli en alvorlig psykisk lidelse, før jeg havnet på intensiven etter et alvorlig selvmordsforsøk, 21 år gammel. Jeg er fortsatt i behandling, åtte år senere, og jeg har fortsatt perioder hvor jeg trenger innleggelse.

I lang tid var jeg bitter, rasende sint på denne psykologen som hadde ødelagt så mye. Jeg klandret henne for helvetet som alle disse årene hadde dratt med seg, for problemene som hadde utviklet seg til å bli en psykisk lidelse. Jeg klandret henne for hvor syk jeg hadde blitt. Hva om jeg hadde fått hjelp da jeg var 15? Hvor hadde jeg vært i dag? Hvem hadde jeg vært? Alle årene som er gått til sykdom, alle de fine ungdomsårene jeg har tapt, og alle de ekstra årene det vil ta for meg å bli frisk – fordi jeg ikke fikk hjelp før jeg var voksen.

Jeg skrev et brev til denne psykologen for en god del år siden. Jeg fortalte på en saklig og høflig måte hva episoden i 1999 hadde gjort med meg, hvilke konsekvenser det hadde ført til, hvor jeg var i dag, og at jeg håpte hun tenkte seg om neste gang hun møtte en lukket, usikker ungdom. Hun husket meg nok ikke, og jeg fikk aldri svar, men jeg trengte å få sagt det.

Selvfølgelig er det trist å tenke på at ble sånn som det ble, veldig trist, men jeg er ikke bitter lenger. Det har ingen nytte for seg å plassere skyld, selv om jeg hadde behov for å gjøre det da. Så klart kan jeg kjenne på gammelt sinne, men jeg bruker ikke tid på det lenger, det plager meg ikke. Jeg har gått videre.

Lettelsen jeg nevnte innledningsvis, kjente jeg på for første gang da jeg nylig fant dette brevet, flere år etter at jeg sluttet å tenke på det. Jeg kjente på lettelse, stolthet og glede over hvor jeg er i dag, hvor langt jeg er kommet og alt jeg faktisk har fått til – tross alt. Jeg kjente på takknemlighet over alle de fine menneskene jeg har møtt, blitt kjent med og knyttet vennskap til, min fantastiske kjæreste, og verdens beste behandler som har fulgt meg, støttet meg og hatt tro på meg de siste åtte årene. Jeg ville sannsynligvis aldri ha møtt dem om ting hadde vært annerledes.

Jeg er den jeg har blitt. Alt jeg har vært gjennom har formet meg til den jeg er i dag, og alt jeg har opplevd har ført med seg mennesker og muligheter jeg ikke ville vært foruten. Jeg er den jeg har blitt, og jeg tror faktisk ikke at jeg ville ha vært en annen meg. Tross alt.

Kriseplan, trygghet og ferie

Publisert juli 11, 2012 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 20 Comments

I dag hadde jeg siste time med behandleren min før ferien (tre uker). I innlegget mitt Hvis du kunne tatt bort én ting, hva ville du valgt? skrev jeg om det å ikke kunne stole på seg selv og om min redsel for å dø, mer presist min redsel for at jeg skal komme til å ta livet mitt på impuls eller ved et uhell dersom jeg skulle bli veldig syk og dårlig igjen. Det har vært nære før, og det gjør meg redd. Jeg er redd for å miste kontrollen, miste meg selv.

Vi har snakket om det i behandling før, også i dag. Vi har utarbeidet en ganske fin og fyldig, ny kriseplan, og det føles så mye tryggere, spesielt når jeg ser det svart på hvitt. Varselssignalene mine, tiltak jeg vet hjelper, kontaktpersoner og instanser, at kjæresten min (som snart blir samboer) får ha et ord med i laget.

Det er en betryggelse at vi – jeg og de rundt meg – har lært noe av de brutale og skremmende episodene jeg har vært gjennom. Det er en betryggelse å vite at det kan bli brukt tvang – om det skulle bli nødvendig, når og hvis jeg blir så syk at jeg ikke ser det selv og ikke vil ha hjelp. Det har jeg selv sagt meg enig i. Selvfølgelig håper jeg at det ikke vil bli nødvendig, vanligvis klarer jeg å be om hjelp i tide selv. Kanskje jeg faktisk vil klare meg veldig bra fremover, følelsen av trygghet kan noen ganger være det som skal til.

Vi så gjennom en gammel kriseplan fra 2009, og jeg ble så oppriktig glad, egentlig litt stolt, da jeg oppdaget at ett av mine varselssignaler fra den gang faktisk ikke er relevant lenger. Det er ikke lenger et tema, det er ikke lenger et problem – slik det var før. Et problem som bare lagde flere problemer. Det føles litt som en seier. Ikke fordi jeg kjemper mot det og mestrer det, men fordi det er rett og slett ikke er et tema lenger, uten at jeg har lyst å gå noe nærmere inn på hva det dreide seg om. Det gir meg håp og tro på at problemene og kampene jeg kjemper i dag ikke trenger å være et tema i fremtiden.

Jeg begynte på jobb igjen for noen uker siden, etter å ha vært borte tre måneder på grunn av sykdom og innleggelse. Jeg kommer “kun” til å jobbe to korte dager i uka fremover (sammenlignet med tre dager), og jeg tror det skal bli en bedre balansegang i forhold til fulltidsjobben jeg har med meg selv. I morgen tar jeg ferie, jeg også, og med tryggheten i boks er ferietid slettes ikke så skummelt som det har pleid å være.

Armbånd jeg har fått av Marie/mitthjerte ♥ Kanskje det fineste og viktigste budskapet noensinne?

Endringer og veien videre

Publisert juni 13, 2012 Behandling , Hverdag , Psykisk helse/psykiatri 19 Comments

De siste ukene har jeg kjent en del på utrygghet i forhold til veien videre. Jeg har ikke helt forstått hvorfor skadetrangen har vært så stor den siste tiden, men i behandling i dag gikk det opp for meg at det kanskje er utryggheten som trigger noe i meg (jeg er fortsatt 2 mnd skadefri!). Ting føles i hvert fall mye lettere nå etter timen i dag. Avklaringer og betryggelser, alfa omega.

Det skjer en del endringer for tiden, endringer som utvilsomt er gode og positive, endringer jeg har strebet etter og jobbet for i mange år, og som jeg skal juble over, men endringer er som kjent også skummelt. Det tryggeste hadde jo vært om alt i hele verden kunne vært det samme for alltid, men da står man jo også på stedet hvil.

Den største endringen blir når jeg i august flytter ut fra leiligheten jeg har bodd i de siste 3,5 årene, en leilighet som er knyttet til sykehuset. Det blir på en måte en løsrivelse og et stort, friskt steg videre fordi jeg plutselig står på egne bein, som eier av egen leilighet – sammen med mannen i mitt liv ♥. Det skal bli utrolig fint å bli samboere, og jeg gleder meg kjempemye. Det vil nok dukke opp utfordringer underveis, sånn er det jo for alle, men det er kanskje viktig å være litt ekstra oppmerksom når man har med seg en slik baggasje som for eksempel jeg har.

I den sammenheng, holder vi på å utarbeide ny kriseplan med ulike tiltak (hvem, hva, når, hvor og hvordan), og kjæresten min vil også få ta del i dette. Greit å ha en konkret plan å forholde seg til i tilfelle jeg skulle bli dårlig igjen, jeg har jo noen tøffe runder innimellom.. Det er ikke alltid jeg selv klarer å se at jeg trenger (mer) hjelp, da er det en trygghet for alle parter at også han får ha et ord med i laget.

Den brukerstyrte plassen jeg benyttet meg av i 2011 er lagt ned, og jeg ønsker å få i stand et nytt opplegg som jeg kan benytte meg av før det evt. blir for ille, slik at jeg forhåpentligvis slipper å bli så syk at jeg må legges inn på sykehuset. Forebygging, føre-var, lavterskel. Det blir vel DPS og ambulant akutt-team, noe som er nytt for meg. Noen som har gode erfaringer med det?

Jeg trapper også ned på timene hos behandler. I over syv år har jeg mer eller mindre hatt ukentlige samtaler, og jeg er heldig som har hatt samme behandler i alle disse årene (og som faktisk har holdt ut med meg). Nå går vi over til samtale annenhver uke i stedet for hver uke, slik jeg har forberedt meg på en god stund. Hvis jeg kunne velge fritt, ville jeg sikkert valgt det tryggeste og gått til behandling hos ham hver uke frem til jeg ble nitti ;) Men målet er å bli frisk og selvstendig, klare seg på egenhånd – ute i den virkelige verden. Så man må forsøke, ta nye skritt og utfordre seg selv for å komme fremover, selv om det er skummelt og nytt.

Under forrige innleggelse (mars-april) bestemte vi oss for en liten doseøkning på stemningsstabiliserende medisin (som jeg har stått på de siste årene og hatt god nytte av), så jeg håper det kan hjelpe på de største svingningene.

Hvert skritt er en seier, og jeg har tatt mange store skritt de siste årene. Jeg blir så glad og stolt når andre bemerker det og sier de er stolt av meg! Tror det er veldig viktig med ros underveis, noen som påpeker fremskritt. Det er så lett å glemme alt man faktisk får til, og heller henge seg opp i alt man ikke får til.

Tryggheten er der uansett, jeg kan bare ringe og si at jeg trenger en ekstra time likevel, men nå prøver vi og ser hvordan går det, kanskje blir det veldig bra.

Gruppeterapi

Publisert mai 21, 2012 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 17 Comments

«Du har aldri vært så åpen som etter du begynte i gruppeterapi»
- sitat min behandler gjennom syv år.

Våren 2011 ble jeg nysgjerrig på gruppeterapi. Jeg hadde hørt mye positivt om det og at det var veldig nyttig, spesielt når man har gått i individuell samtalebehandling en periode først. Jeg har gått i behandling i flere år, og jeg var interessert i å prøve noe nytt i tillegg. Kanskje kunne gruppeterapi hjelpe meg enda et skritt videre på veien? Jeg ønsket og ønsker å komme meg videre, fremover, jeg ønsker å bli bedre og jobber for å oppnå dette.

Mai 2011 fikk jeg plass i psykodynamisk gruppeterapi sammen med opptil sju andre deltakere, en gang i uka. Med andre ord har jeg gått i gruppeterapi et helt år allerede, og skal fortsette ut 2012.

Jeg var nervøs for å begynne i gruppeterapi, men også spent. Jeg var nysgjerrig på de andre deltakerne, og jeg var spent på om jeg ville bli utfordret, eventuelt hvordan. Jeg var også spent på om jeg ville klare å åpne meg og delta. Utgangspunktet mitt var vel både dårlig og bra – alt etter hvordan man ser det. Jeg er redd for å ta plass og redd for å si noe feil. Garantert noe å jobbe med i gruppe.

Jeg har lært mer om meg selv dette året. Jeg trodde jeg kjente meg selv veldig godt etter så mange år i behandling, men jeg har oppdaget nye sider ved meg selv. Noe kan og bør jobbes med, mens noe er nyttig å bare være klar over. Det er uansett alltid nyttig å lære seg selv bedre å kjenne. Man kan lære mye om seg selv og sin problematikk på “kontoret sammen med behandler”, men det er enkelte ting man ikke får utfordret seg på på samme måte som man gjør i en gruppe sammen med andre.

Jeg er for eksempel fryktelig redd for å si noe feil og eller tråkke andre på tærne. Jeg er redd for å tråkke over grenser, og jeg er usikker på hvor grensene går, selv om jeg innerst inne vet at jeg er så forsiktig at jeg ikke engang er i nærheten av å tråkke over. En ting er å dele av sin egen historie og hverdag, men det vanskeligste, syns jeg, er å bidra med tilbakemeldinger og innspill på det andre forteller, og delta i en samtale som går mellom flere mennesker.

Jeg forsvinner fort i slike situasjoner. Jeg kan gjerne ha tanker og synspunkt som jeg har lyst å dele, men så bruker jeg så uendelig mye tid på å vurdere om jeg skal våge å si det, hvordan jeg skal si det, og hvordan det vil bli mottatt av de andre. Innen jeg kommer frem til noe, så er temaet allerede skiftet. Jeg må ha tro på (og erfare) at jeg har noe å bidra med. Jeg må trosse redselen for å si noe feil og delta i samtalen. Det gir andre noe, og det gir meg noe.

Samtidig må også jeg tåle å få tilbakemeldinger på det jeg deler av meg og mitt liv. Kanskje er andre uenige, kanskje jeg føler meg misforstått eller urettferdig behandlet, kanskje jeg tar noe personlig – uten at det var ment slik. Alt dette er viktige øvelser som jeg kan ha godt av å ta med meg videre i livet, og gruppeterapi er en trygg arena å øve seg på.

En (av flere) ting jeg har satt pris på med gruppeterapien, er følelsen av fellesskap. Jeg er ikke alene om å ha det vanskelig, selv om livet til tider føles blodig urettferdig og det noen ganger føles som at “alle andre” fikser livet så mye bedre enn meg. Jeg unner ingen å ha det vondt, men det har vært utrolig fint å kjenne på felleskap og forstå hverandre uten å måtte forklare. Vi har noe nært og sårt til felles: at vi alle sliter med noe og kjenner på mange av de samme følelsene. Jeg er ikke alene. Ingen er alene.

L for Lise. Fordi det er lov å ta plass.

Tavletegning: Min behandling

Publisert mars 12, 2012 Behandling , Borderline-relatert 15 Comments

For et par uker siden viste jeg en tavletegning om “når jeg reiser opp til min egen, lille planet”, som jeg og behandler tegnet sammen på tavle i en time. Tavletegningen under er fra 2009 og ikke akkurat en tegning, men en veldig enkel, fin og kortfattet beskrivelse av behandlingen.

(Hentet fra boka Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av Anna Kåver og Åsa Nilsonne)

Tavletegning: Når jeg reiser opp til min lille planet

Publisert februar 29, 2012 Behandling , Borderline-relatert 29 Comments

Noen ganger bruker vi tusj og tavle i behandling, ikke så ofte, men av og til. Jeg liker tusj og tavle, jeg liker metaforer, enkle figurer, streker og avstander. Noen ganger er det enklere å tegne enn å beskrive det med ord, og det er lettere å ha oversikten. Jeg spurte i timen i  dag om han fortsatt hadde noen av arkene fra tavla, og det hadde han. Mange var fra 2009 – en periode jeg var veldig syk, noen var såre og vonde å se på, og noen flirte vi av :)

Jeg kan vise en tegning fra en tid tilbake, men som fortsatt er nokså gjeldende. Jeg har tegnet “dilemmaet mitt/ambivalensen” på nedre halvdel, mens behandler har tegnet litt mer detaljert om hva som skjer og når. Jeg vil gjerne forklare litt nærmere.

Jeg lever og skifter stadig mellom to motpoler, i lengre eller kortere perioder, i hele måneder eller dager, eller kanskje bare timer.

På den ene siden (forklart øverst til venstre) er jeg glad, har det bra og ser verden slik som andre ser den. Jeg og vennene mine, familie og behandler har en felles oppfatning, og jeg har tillit til dem. Livet kan være ganske så fint når det er slik, men samtidig er jeg nokså forsiktig og var på ting, det skal ikke alltid så mye til før jeg havner på den andre siden.

For på den andre siden (forklart øverst til høyre) er jeg redd, skeptisk, på vakt, i alarmberedskap. Verden er farlig og truende, menneskene er farlige, til og med venner og behandler er farlige. Jeg preges av mistillit, vrangforestillinger og frykt, og da hender det at jeg distanserer meg totalt, noe som vi beskriver med at “jeg reiser med romskipet mitt opp til min egen, lille planet” – hvor jeg er “trygg”, og hvor ingen andre når inn til meg.

Når jeg “sletter meg” fra her og der, kutter kontakt med omverden og isolerer meg i lange perioder, da har jeg reist opp til min lille planet (jeg er ikke 100 % trygt i land enda etter forrige tur i januar). «Kom ned til meg fra planeten din» sier behandleren min av og til. Det er litt fint egentlig, for da blir jeg påminnet om at “okei, er det det som skjer med meg nå (igjen)?”. Her har jeg vært før, dette kjenner vi til.

Og så er det skepsisen i mellom da, ambivalensen (nedre halvdel av tegningen). Tør jeg stole på andre, tør jeg stole på verden, på menneskene, tør jeg våge å være glad og ha det bra – eller er jeg bare blind da (beskrevet med briller i tegningen, hehe..)? Er det lureri, lurer de meg bare? Er jeg naiv om jeg tror på godhet? Eller skal jeg kjøre “safe”, være på den sikre siden, ligge lavt i mørket sammen med demonene mine og tro på deres “sannhet” om verden der ute og skåne meg for farer? Lykkelig og naiv – eller ulykkelig og vel vitende? – Eller finnes det faktisk en mellomting, nyanser, eller en blanding av alt?

Så pakker jeg det inn i en annen form

Publisert februar 8, 2012 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse/psykiatri , Smerte 50 Comments

Jeg spør de samme spørsmålene om igjen og om igjen med jevne mellomrom. Jeg vet egentlig svarene (eller gjør jeg det?), jeg har hørt svarene før (men hva hvis de har endret seg? Hva om jeg husker feil?), og jeg vet nok hva jeg kommer til å få høre denne gangen også (eller gjør jeg det?). Jeg trenger å høre det, om igjen og om igjen.

Så pakker jeg sårbarheten min inn i en annen form. Og jeg spør.

«Har du noen gang vært redd for meg?»
Egentlig spør jeg: Bryr du deg om meg?

«Hadde du blitt lei deg om jeg døde?»
Egentlig spør jeg: Betyr jeg noe?

«Hvis jeg hadde spurt om å få ansvar for medisinene mine, hadde jeg fått det da?»
Egentlig spør jeg: Tar du meg på alvor?

«Syns du jeg er pingle?»
Egentlig spør jeg: Kan du fortelle meg at det er nok nå?

«Kommer jeg aldri til å bli frisk? Kommer det aldri til å bli bra?»
Egentlig fisker jeg etter svarene “jo” og “ja”, og vær så snill å utfyll svarene med håp?

Så pakker jeg noen ganger også redselen min inn i en annen form. Og jeg sier.

«Bare gå! Stikk! La meg være i fred!» eller «Jeg går nå, kommer ikke tilbake, ha det bra.»
Egentlig sier jeg: Ikke gå fra meg, ikke avvis meg! Jeg makter det ikke – derfor avviser jeg deg først!

«Jeg gir FAEN!»
Egentlig sier jeg: Jeg klarer ikke dette! Jeg ødelegges, jeg rives i stykker, men ingen skal få se hvor svak og knuselig jeg er!

Så pakker jeg det hele ut igjen, ser du kjernen?

Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg en dag klarer å tro på det selv. Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg ikke lenger trenger det fra andre – fordi det finnes i meg selv.

Les gjerne også:
Dette hører JEG når du sier
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Selv den lengste reise starter med et lite skritt

Publisert desember 14, 2011 Behandling , Hverdag , Psykisk helse/psykiatri 23 Comments

Hvordan har du fått det til, hvordan har ting ordnet seg for deg, spør noen meg – fortvilet fra sitt kaoshelvete. Jeg – fått til? Ordnet seg? Det får det til å høres så enkelt ut, men det har vært alt annet enn enkelt. Det har tatt meg årevis for å komme dit jeg er i dag, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Veien har vært lang, veien er lang, men “selv den lengste reise starter med et lite skritt”. La meg bruke noen eksempler.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling på det å skulle fungere som alle andre, ha en jobb, eller i det minste en inntekt til å kunne leve. Ingen kan fortelle meg at jeg ikke har forsøkt. Jeg har gått gjennom årevis med sykemeldinger, “arbeid med bistand”, attføring, midlertidig ufør, enda mer prøving og feiling, papirhelvete, søknader, avslag og vedtak. Alt dette i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Derfor var det en lettelse for meg da jeg til slutt, etter å ha prøvd alt uten å lykkes, fikk vedtak om varig ung ufør på grunn av alvorlig psykisk lidelse. Alt ligger til rette for at det er greit at jeg ikke er i stand til å jobbe slik som de fleste andre, fordi jeg har nok med å jobbe med meg selv, nok med å takle hverdagen, nok med å forholde meg til mine utfordringer, og fordi det å være i arbeid er så belastende for meg på områder som gjør at jeg blir syk(ere) og dårlig(ere). Det er først det siste året-halvannet at jeg selv har valgt å forsiktig prøve meg ut i arbeid, på mine premisser – men med visshet og trygghet om at hvis det ikke går, så er det greit! Jeg vil i hvert fall forsøke.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling når det kommer til medisiner. Jeg har prøvd mange forskjellige medisiner, mer enn jeg kan telle på to hender, ulike kombinasjoner, ulike doser, inkludert feilmedisinering som medførte at jeg la på meg 25 kg. Det er de siste årene at vi har funnet en kombinasjon som passer til meg og min kropp.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling med ulike tiltak, tilbud og hjelp. Jeg har hatt nytte og utbytte av forskjellige tiltak og tilbud, alt fra aktiviteter, dagsenter, grupper, mestringskurs, hjelp til bolig og hjelp til forvaltning av økonomi. Jeg har tatt i mot med åpne hender, og det har gjort meg godt.

Jeg har gått gjennom årevis med papirhelvete knyttet til for eksempel og blant annet studielånet mitt (en god utdannelse – uten å være i stand til å jobbe, da kan vi nevne bitterhet, som også tatt tid å fordøye og akseptere). Utsettelser på utsettelser (som man bare kan få et visst antall ganger), renter på renter, søknad om rentefritak, søknad om sletting av gjeld. Alt dette (igjen) i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Det er først det siste året at vi har fått til en ordning som gjør at jeg kan senke skuldrene.

Jeg har gått gjennom årevis med innleggelser, sykehus, selvskading og destruktiv atferd, og hele 7 år i psykiatrisk behandling. Det er først de to siste årene (!) at ting har begynt å falle på plass og at jeg har kjent store endringer skje inni meg.

Så hvordan har jeg fått det til, hvordan har ting ordnet seg for meg? Alt har ikke ordnet seg for meg, men jeg er på god vei. Det har krevd prøving og feiling, hardt arbeid og TID. Jævlig lang tid (unnskyld ordspråket)! Veien har vært lang, det er sprøtt å se tilbake på hvilket kaoshelvete livet mitt var før. Jeg hadde ingenting på plass. Jeg er ikke i mål helt enda, men mange viktige biter har falt på plass for meg, bit for bit, over en periode på flere år.

Hva vil jeg med dette? Ikke gi opp – selv om det ser håpløst ut akkurat nå. Bit for bit, steg for steg. Det tar tid. Og du vil komme i mål. Det ordner seg.

Kaos og stillhet

Publisert desember 4, 2011 Behandling , Selvskading , Sykehus 26 Comments

Å drukne. Plutselig eller sakte. Skrevet oktober 2011.

Jeg har vært god på å “takle” overveldende og plutselige bølger av faenskap og kaoshelvete. Overveldende bølger som truer med utslettelse på minuttet, bølger som vekker overlevelsesinstinkt og impulser. Desperate kriseløsninger, verken sunne, riktige eller friske, men løsninger likevel – bare for å overleve. Det har jeg kunnet takle, det har jeg vært god på, i mange, mange år. Det forteller merkene på kroppen min, det forteller journalen min og min historie.

Men hvordan takler man snikende mengder vann som sakte, men sikkert over tid, øker og øker til du står på tå med strak hals for å klare å puste inntil vannet til slutt stiger over hodet? Når verken kropp eller sinn er ”tankeløs” nok til å hente frem kriseløsninger (eller løsninger i det hele tatt), men hvor fornuften fortsatt er smertefull og lammende intakt. Hvordan takler man det?

Det hadde nesten vært lettere med plutselig, overveldende kaos med en hurtig vei ut, tankeløshet og desperate, destruktive kriseløsninger, enn det som føles som å være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død. Vel, det er i hvert fall slik det føles. Kommer jeg faktisk til å drukne nå, har jeg forvillet meg ut i feil spor, eller er dette virkelig en del av veien? For det føles alldeles ikke riktig.

Jeg kan ikke svømme (hvis det er det som er selve løsningen),
og jeg vet ikke om jeg klarer å lære meg det før det er for sent

Jeg skrev dette i oktober, men det føltes for sterkt og for nært til å dele det akkurat da. Det er ofte lettere å fortelle om det i ettertid, når man har fått litt avstand til det. Det betyr ikke nødvendigvis at det er over eller ikke like gjeldende, men at man har fått det litt på avstand.

Det er to uker siden jeg blogga sist, og som bildene i forrige innlegg forteller, så har det ikke vært spesielt greit (for å si det pent). I et par måneder har jeg gått rundt og kjent på noe som føles som å “drukne sakte og være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død”, som skrevet over.

Og plutselig ble det tatt opp noe i behandling som trigget en hel rekke med store, grunnleggende tema i min problematikk, i mitt liv. Plutselig ble jeg rammet av den overveldende bølgen av kaoshelvete som jeg kjenner til, og like plutselig var jeg tilbake i gamle, destruktive spor, med det som vanligvis følger med. Tårer, blod, sinne, fortvilelse, panikk, trassig oppførsel, impulser og innleggelse – etterfulgt av skam, ydmykhet, dårlig samvittighet og etterpåklokskap.

Kaos og stillhet. To kontraster i samme situasjon. Kaoshelvete inni meg, hos meg og i behandling, men stillhet utad mot verden hvor jeg isolerer meg, blir stille, utilgjengelig og fraværende. Ingen aner noe om hvilket helvete som pågår, og det føles både greit og riktig, men også vondt og ensomt.

Jeg har heldigvis et apparat rundt meg som kjenner meg godt, som ønsker å hjelpe meg, og som vet hva som er meg og hva som ikke er meg. Jeg skifter mellom å være rasende sint og skyve dem bort, og å være redd og klamrende. Det er slitsomt, men de viser meg at de er der likevel, at de er stabile og stødige når jeg ikke er det selv. Og jeg våger alltid å ta i mot til slutt, på tross av omveier og litt vingling frem og tilbake.

Jeg er hjemme igjen etter en liten, frivillig innleggelse, og det har gjort meg godt. Det som trigget og utløste denne runden har blitt snakket om, og jeg har fått betryggelse, støtte og forståelse. Jeg håper og tror det verste er over nå.

Ingen glansbilde

Publisert november 15, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse/psykiatri 33 Comments

Mobilen slenges i veggen med et brak, og lander på gulvet i flere biter. Stillhet. «Hvis det var ment som et “hold kjeft” til meg, så kunne du sagt det med ord», sier behandleren min. Jeg kjenner jeg blir provosert over at han er så fordømt avslappet, når jeg selv holder på å eksplodere av følelser. Stillhet. Stillhet. Stillhet. Så reiser jeg meg og sier, «Nei vel, hvis du ikke skal si noe, så ser jeg ikke vitsen med å være her lenger, ha en (jævla) god helg!» Det føles som et ørlite berusende, bittelite snev av befrielse når jeg kaster mobilen i veggen eller trassig går ut døra. Men det varer bare noen få sekund, før fornuften, samvittigheten og skamfølelsen dukker opp og plager meg frem til neste time, eller frem til jeg får bedt om unnskyldning.

Jeg har delt flere tekster som forteller litt om min behandling, også tekster som forteller om mine møter med min behandler, og vår pasient/behandler-relasjon (se gjerne kategorien behandling). Jeg er generelt forsiktig med å skrive om andre, og om jeg er i tvil om noe er feil å dele, spør jeg om tillatelse først. Jeg liker å fokusere på det gode og hva som hjelper, og der har jeg heldigvis mye å ta av.

Jeg har fått mange kommentarer som sier at jeg er heldig som har en så fantastisk behandler, at vår pasient/behandler-relasjon høres så god ut, noen sier at de skulle ønske de også hadde en sånn behandler. Ja, jeg er takknemlig for å ha en så flink behandler, som i tillegg er et godt menneske, og for at han har holdt ut med meg i sju år. Men det betyr ikke at det har gått smertefritt og problemfritt. Det har vært mange utfordringer, noen mer intense enn andre. Og sånn er det jo, for de aller fleste.

Jeg har smelt med dører, gått fra timen, kjeftet og grått og sagt mye stygt som jeg egentlig ikke mener. «Du bryr deg faen ikke, jeg er bare en jævla jobb for deg» (jeg banner alltid når jeg er sint). Jeg har slengt ting i veggen, jeg har vært sint på ham, såret, krenket, fornærmet og forbanna, jeg har nektet å møte til time, «jeg kommer ALDRI mer tilbake!!» (noen som kjenner seg igjen?) Og jeg har ved ett ekstremt tilfelle skadet meg selv i desperat fortvilelse med ham i samme rom (ikke på kontoret), og deretter sparket og slått etter ham fordi han selvfølgelig holdt meg fast og tok fra meg skalpellen for å forhindre videre skade. Jeg sier ekstremt tilfelle, fordi jeg i dette tilfellet var veldig syk og ikke i kontakt med meg selv. Og han, som andre, kan jo selvfølgelig også bli fortvilt, såret, sint eller oppgitt noen ganger, de er jo ikke laget av stein de heller, selv om det er “jobben deres”.

Men er det ikke slik det er innimellom, at man blir så utfordret på enkelte områder at det blir vanskelig å holde en fornuftig samtale og kommunisere med ord, fremfor handlinger, hint og poengteringer som i hvert fall ikke gjør det bedre? Behandling er tøft, og det berører så mange vonde tema som gjør det vanskelig og komplisert. Det kan trigge sårbarhet, frykt og følelser i deg som gjør at man reagerer med for eksempel sinne eller angrep eller på impuls. «Projiserer du dette over på meg nå, fordi du ikke vil forholde deg til det?» Jeg kommer ikke unna.

Jeg sier ikke at det er greit å holde på sånn, langt i fra, og det er i hvert fall ikke hensiktsmessig. Men det skjer. Impulser som er vanskelig å kontrollere, følelser som må ut – og som eksploderer når de først får komme ut, og følelser som er så sterke at man ikke rekker å tenke før man har sagt eller gjort noe i affekt. Jeg har måttet lære meg å puste, telle inni meg, avvente, tenke litt etter, svelge noen kameler og bruke ord, og ikke minst, være ærlig.

For jeg har hatt mange forsøk på hint og “stikk”, krypterte setninger og handlinger med et underliggende, hemmelig, skjult budskap i håp om at han skal forstå hva jeg egentlig vil han skal forstå. Men det funker ikke alltid, og når det ikke funker, blir det bare verre, og kanskje en hel del misforståelser i tillegg. Bruk ord.

Når det er sagt, kan jeg like gjerne si dette til meg selv et par hundre ganger til, for episoden jeg fortalte om i starten, med mobilen i veggen og jævla god helg, det var forrige uke, det.

Relatert. Les også:
Forsiktig tilnærming
Når ordene får en litt annen betydning
Øyeblikk # 2
Egne regler og nye vedtekter
Oppskrift på en god behandler
Jeg bare liker deg ikke. Liksom.
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Forsiktig tilnærming

Publisert oktober 24, 2011 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 27 Comments

«Jeg har ikke lyst å snakke om det!! Kan vi bytte tema nå?» sier jeg opprørt mens jeg synker ned i stolen og trekker hetta over hodet. «Vi trenger ikke snakke om det akkurat nå, men når har du lyst å snakke om det, da?» spør han. «Aldri noensinne.» svarer jeg bestemt og mener det av hele mitt hjerte.

Stillhet. Jeg hater stillhet, og velger til slutt å løfte blikket for å se om han har tenkt å si noe. I det jeg møter blikket hans, sier han spøkefullt, «Nei, men da kan vi jo bare finne frem te og sjokolade og late som vi er på kafé og koser oss de neste to årene, da?»

Og så ler jeg av utsagnet hans, takknemlig for at den anspente stemningen brytes. «Ja, hvorfor ikke?» svarer jeg spøkefullt tilbake og smiler stort for å understreke at dét hørtes ut som en mye bedre idé.

Men jeg har selvfølgelig oppfattet poenget og alvoret bak spøken, det vet han at jeg har, og enn så lenge er det mer enn nok og det som skal til for å sette prosessen i gang. Vi ser alvorlig på hverandre et lite øyeblikk, før vi endelig skifter tema.

Når ordene får en litt annen betydning

Publisert oktober 13, 2011 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 19 Comments

“Forventninger, forventninger, helvetes forventninger. Dere gjør meg bare til en skuffelse! Jeg var, er og forblir en skuffelse! Slutt å forvente at jeg skal bli frisk over natta! Slutt å forvente at jeg skal klare alt selv! La meg slippe alle de helvetes forventningene! Jeg klarer det ikke, ser dere ikke det!?”

Og plutselig. Sånn helt putselig, forsto jeg at jeg kanskje hadde misforstått noe vesentlig, at det kanskje fantes en forskjell? For alt jeg hørte, så og oppfattet – ble tolket i mitt ikke-friske sinn, til det som var enklest å leve med, til det som lignet mest og passet best til mitt syn på verden og meg selv.

Forventninger. Den tunge byrden av forventninger jeg aldri ville innfri (påsto jeg selv). Oppdiktede sannheter og følelsen av å bli avvist og forlatt. “De bryr seg ikke, ingen bryr seg, de vil bare bli kvitt meg!” tenkte jeg i sinne, fortvilelse og protest – før jeg plutselig stoppet opp. Ville jeg våge å tenke tanken?

For var det ikke en mulighet for at begrepet forventninger kunne byttes ut med noe annet? Fantes det ikke en viss forskjell? Hva om begrepet forventninger kunne byttes ut med begrepet oppmuntring? Eller hva med støtte? Hva med en underliggende betydning som sa… Jeg har tro på deg?

Jeg var så forferdelig sint på deg og alle andre som vågde å forvente noe som helst av meg, fordi dere la denne byrden på meg. Men ønsket jeg virkelig innerst inne å bli behandlet som og sett på som stakkars-lille-deg- du-kommer-ikke-til-å-klare-deg- du-må-bare-få-trøst-og-omsorg-og-  ingenting-annet-i-hele-verden? For hadde ikke alternativet vært nettopp det?

Jeg ser litt annerledes på øynene dine og smilet ditt nå. Ordene treffer på en litt annen måte, på et litt annet sted, når begrepet forventninger har fått en litt annen definisjon. Kanskje du faktisk bare ønsker meg det beste?

Liker du bloggen min? Du finner den også på facebook :)

Hallo verden, vi prøver igjen

Publisert september 29, 2011 Behandling , Sykehus 52 Comments

I dag ble jeg utskrevet, i dag må jeg møte virkeligheten igjen. Jeg har ikke spesielt lyst, men jeg kan ikke rømme fra den eller slippe unna heller – så lenge jeg velger å leve.

Jeg har vært innlagt over tjue ganger de siste årene, de fleste gangene på lukket akuttavdeling på sykehuset. Jeg har som regel blitt så syk at det ofte har endt dramatisk; intox, selvskading, ambulanse, tvang osv. Må det alltid gå så langt? Vil jeg fortsette å tillate det?

Jeg orket ikke nye runder med alt det som hører til. Jeg orket ikke tanken på å bli så dårlig, jeg orket bare ikke. Og jeg visste med meg selv at hvis jeg ikke fikk hjelp nå, så ville jeg havne jeg dit igjen. Jeg orket ikke, jeg ville ikke, og jeg var redd for å dø. Jeg ønsker ofte å dø når jeg blir veldig syk, jeg har vært altfor nær før, og jeg var redd for at jeg ville komme dit igjen. Jeg har jo lyst å leve?

Skulle jeg våge å be om hjelp? Hva om jeg ikke ville bli tatt på alvor? Hva sier man, hvordan sier man det? Det er så mye lettere å våkne et annet sted etter å ha skyldt ned for mange piller, eller å blø og bli sydd sammen – uten å engang ha brukt et eneste ord. Det føles så mye lettere å få hjelp uten å be om det selv. Men ikke minst, hvordan skulle jeg holde ut mørket jeg var i ferd med å gå inn i – uten å flykte i form av selvskading?

«Jeg klarer ikke mer! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg orker ikke nye runder med sykehus, jeg orker ikke bli så syk! Jeg klarer ikke mer, og jeg er redd for hva jeg vil komme til å gjøre!»

Dette er noe av det jeg skrev til min behandler, og dagen etterpå ble jeg tilbudt et opphold på åpen avdeling, en såkalt brukerstyrt plass eller kriseplass, på et sted jeg aldri har vært før. Jeg ble hørt og jeg ble sett, uten blod, uten piller. Jeg opplevde faktisk at jeg ble tatt mer på alvor med ord, og at jeg ble møtt med mer respekt og forståelse med ord. Det var en utrolig god erfaring som jeg vil ta med meg videre.

Det har likevel vært vanskelig, spesielt med tanke på at jeg nå skulle forsøke å holde ut smerten, bruke ord og tårer og gjøre det “riktig”. Okei, jeg har falt og feilet, men jeg har først og fremst brukt ord og tårer. Jeg har tillatt meg selv å bryte sammen og ta i mot en hånd og en klem. Det er stort, for meg.

Det er fortsatt litt tungt, men jeg har i det minste fått avstand, stengt verden ute og ikke deltatt et par ukers tid. Jeg har fått hjelp, jeg har blitt sett og hørt – kun ved hjelp av ord. Jeg har kanskje greid å stoppe en utvikling som kunne endt mye verre for meg selv.

Jeg har fortsatt ikke lyst å delta i “verden”, som er det ordet jeg bruker for å beskrive alt som befinner seg utenfor sykehus, sykdom og meg selv. Jeg syns verden er vanskelig å forholde seg til, men jeg har ikke noe annet valg. Så da prøver vi igjen. Hallo verden!

Takk for kommentarer og støtte på forrige innlegg, tusen hjertelig takk!

En utstrakt hånd

Publisert september 14, 2011 Behandling , Smerte , Sykehus 51 Comments

Jeg står på kanten av stupet og balanserer, falle eller ikke falle? Jeg tar i mot  en utstrakt hånd og sier takk for at jeg får en seng og et trygt sted å være – inntil verden ikke lenger er like utrygg og smertefull å leve i som nå.

Smile Empty Soul – Self Inflicted (Spotify)

Tanker om kognitive greier – og måter å se verden på

Publisert september 4, 2011 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 74 Comments

Har noen av dere vært borti ABC-modellen innen kognitiv terapi (hvordan tanker og følelser påvirker atferd osv.)? Jeg ble tidlig introdusert for dette skjemaet hvor man skriver ned hendelser, tanker, følelser og alternative tanker. ABC-modellen kan være nyttig for å bli mer bevisst på automatiske tanker og tankemønstre, og for å bryte negative tanker.

Jeg møter fortsatt på mange ansatte i psykiatrien som er veldig ivrige på dette. I begynnelsen var jeg ivrig selv, men det var mest fordi jeg elsker alt som heter skjema, kartlegging og å skrive. Spesielt nyttig følte jeg ikke det var for akkurat meg, selv om det fungerer bra for andre, og jeg kan gjerne si litt om hvorfor. Først bare et enkelt, random eksempel (som ikke har noe med teksten ellers å gjøre) på ABC-modellen:

Ved forrige innleggelse, for å ta et eksempel, hadde jeg et par timer sammen med ei dame som jobbet på sykehuset. Jeg husker ikke hvorfor, hvem eller hva hun var, for det var ikke min faste behandler eller kontakt, men jeg gjorde som hun ønsket til neste time. Jeg skrev ned mange situasjoner jeg sto overfor den dagen, hva jeg tenkte og følte, og alternative måter å tenke på (siden man gjerne tenker det verste – som ikke alltid er riktig?).

Hun var strålende fornøyd og kalte meg for den perfekte mønsterelev (slik jeg egentlig har vært hele livet?). Jeg hadde et flott skjema, de perfekte eksemplene, og alternativer nok til å kunne velge og vrake. Jeg smilte og ”var med på leken”, hun var jo så imponerende engasjert og fornøyd der hun sto med tavle og tusj i ulike farger og gestikulerte veldig, jeg orket rett og slett ikke å gå inn i tyngre diskusjoner med et fremmed menneske om hvordan jeg følte det virkelig var. Jeg følte nesten at jeg ville skuffe henne om jeg ødela det fine kunstverket av en “læringskurve” jeg hadde begitt meg ut på. Jeg følte nesten at det ville være litt stygt gjort å skuffe noen som var så engasjert som hun var, for det var jo flott, det? Jeg hadde ikke lyst å “ødelegge”, jeg måtte jo leve opp til å være den mønstereleven jeg alltid hadde vært?

Jeg er ikke spesielt flink til å tenke positivt, eller riktig, sannsynlig og rasjonelt. Jeg er kjapp med å tenke det aller verste, og innen kort tid kan jeg ha laget en omfattende teori om hvordan ting liksom egentlig er. Ofte holder jeg også fast ved denne teorien, som lett blir en slags definitiv sannhet i mine øyne.

For problemet mitt er ikke at jeg ikke ser alternative måter å tenke på, at jeg ikke ser alternative tolkninger og versjoner av virkeligheten. Jeg kan ramse opp ulike forslag og teorier, og jeg kan ”gjette” riktig for hva som er det “riktige” å tenke. Problemet er at jeg ofte ikke våger å tro på den sannsynlige versjonen. For tenk om, tenk hvis. Det er best å være på den sikre siden, ikke sant. Så man ikke dummer seg ut dersom man skulle tro noe bedre eller noe mer positivt enn det kanskje skulle vise seg å være? For tenk hvis!

Jeg trenger ikke å lære meg å tenke alternative tanker, for det kan jeg allerede? Jeg trenger å lære meg å våge å tro på de alternative tolkningene. Jeg trenger å lære meg å tørre å bevege meg utenfor den trygge komfort-sonen hvor jeg allerede har forhåndsbestemt hvordan virkeligheten er. Jeg trenger å lære meg å tro på at jeg er okei og like verdifull som andre, og at shit happens – uten at det trenger å bety at det finnes en avansert konspirasjon mot meg som menneske (for å sette det på spissen).

Hvordan lærer man det, egentlig? For jeg har lyst å lære! Hvordan lærer man å våge å tro på en versjon av virkeligheten som er annerledes enn den man er vant til å tro på? Jeg har noen ganger sagt til behandleren min, «Se på veggen, den er hvit. Hvis du forteller meg at den er blå, hvordan kan jeg tro på at den er blå, når den i mine øyne er hvit?»

Jeg kan se tusen alternative tolkninger og versjoner, men hvordan kan jeg lære meg å våge å se, godta og tro på den versjonen du og alle andre ser?

Overvektig og overmedisinert

Publisert juli 16, 2011 Behandling , Psykisk helse/psykiatri 39 Comments

For nokså presist et år siden skrev jeg litt om en periode hvor jeg var overvektig. Syk og overvektig. Jeg skrev blant annet:

Det er tøft for meg å vise disse bildene. Det bringer frem minner om en tung og vanskelig tid hvor jeg ikke hadde kontroll på noe, minst av alt meg selv. Fastlåst, i meg selv, med sløret blikk og manglende tilstedeværelse. Jenta på disse bildene er ikke den jenta jeg innerst inne er, og helst vil jeg viske dette ut fra hukommelsen. Helst vil jeg benekte at den tiden i det hele tatt har vært, benekte at den jenta på bildene har eksistert. – Utdrag fra Once upon a time.

Jeg har ikke vært så veldig interessert i å fortelle om min vektoppgang- eller nedgang på bloggen min, både fordi jeg vet det er mange som har problemer med mat og vekt, men også fordi dette har vært en vond periode i livet mitt som fortsatt er litt sårt. Men det er flere som spør meg med jevne mellomrom hvordan jeg har klart å gå ned så mye i vekt som jeg har gjort. Jeg vil gjerne fortelle forhistorien først, hvorfor jeg i utgangspunktet gikk fra å være normalvektig på BMI-skalaen, til å tippe over til “overvekt”, og deretter “fedme”.

I 2004 ble jeg innlagt ved psykiatrisk avdeling for første gang på grunn av selvmordsforsøk. Jeg hadde ingen kontakt med psykiatrien fra før av, annet enn at jeg 6 mnd tidligere endelig hadde bedt om hjelp, og fortsatt sto på venteliste da dette skjedde. Jeg var langt nede da jeg begynte i behandling, men i årene fra 2007-2009 var jeg på mitt sykeste, med mye innleggelser, sykehus, selvskading og ustabilitet.

På et punkt begynte jeg på flere medisiner, og i høyere doser. Jeg var veldig syk, gikk sjelden ut av huset, og var passiv og sov mye. I dårlige perioder kunne jeg gjerne ligge i senga døgnet rundt, bare for å stå opp og spise og legge meg igjen. Noen medisiner har vektøkning som en mulig bivirkning, men det som i tillegg viste seg etter et års tid uten blodprøver, var at medisindosene jeg sto på, var nesten tre ganger så mye av hva min kropp tålte. Det som var normal dose for andre, var overmedisinering for min kropp, og da jeg ble dårligere, økte vi dosen enda mer. Det sier bare litt om hvor forskjellig kroppene våre reagerer, og hvor viktig det er med god oppfølging.

Min overvekt og vektoppgang skyldtes med andre ord en kombinasjon av overmedisinering og passivitet, i tillegg til at noen av medisinene ga meg “ulvehunger” på toppen av det hele. Det finnes ingen fantastisk slankekur, diett eller andre triks bak min vektnedgang. Jeg gikk bare tilbake til å være meg selv igjen når medisindosene ble justert og riktige for meg og min kropp.

Selvfølgelig hjalp det også å våkne fra zombie-dvalen og endelig orke å bevege seg ut av den trygge senga. Jeg har hatt, og har, god hjelp av medisiner. Det var ikke medisinene i seg selv som var problemet – men mer doseringen, i tillegg til passivitet. Jeg tenker det er utrolig viktig med oppfølging, ikke minst med tanke på medisiner. Vektoppgang blir en ekstra psykisk belastning i seg selv, og jeg tror det finnes flere tilfeller som meg (den gang) som kanskje går på mer medisiner enn det som strengt tatt er nødvendig?

Det er fortsatt tøft for meg å vise disse bildene, selv om det er fortid, selv om jeg ikke kunne noe for det. Jeg føler skam, selv om jeg vet jeg ikke trenger å føle det. Det bringer frem minner om en tung og vanskelig tid hvor jeg ikke hadde kontroll på noe, minst av alt meg selv. Fastlåst, i meg selv, med sløret blikk og manglende tilstedeværelse. Jenta på disse bildene er ikke den jenta jeg er. Men den jenta her ligner mer på meg. Våken, nysgjerrig på livet, og hjemme i sin egen kropp.

Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise, og her deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, og gjennom bloggen får jeg dele mine erfaringer om hvordan det er å leve med psykisk lidelse. Ellers er jeg ei lita og fargerik jente fra Stavanger, du kan lese mer om meg under "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Instagram: liseliten

Blogglisten

Bloggurat

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 490 andre følgere

Fine blogger

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Life isn’t about finding yourself. Life’s about creating yourself.