Borderline-relatert « liseliten.com

Arkiv for kategorien 'Borderline-relatert'

Mennesker med din diagnose..

Publisert mars 25, 2012 Borderline-relatert , Selvskading , Sykehus 66 Comments

23.03.12.

Folk får ha sine egne meninger om dette temaet, det er helt okei og en annen sak – men jeg vil bli møtt som meg selv, og ikke som en diagnose. Utsagnene over passer ikke inn i mitt sykdomsbilde, kanskje i noen andres, men ikke i mitt. Jeg er Lise! Ikke borderline. Kan du ikke bli kjent med meg og mine behov heller?

Dette blir et nokså langt innlegg fra en veldig tøff uke, takk for at du tar deg tid til å lese, takk for at du leser med respekt.

Onsdag 21. mars. Jeg har det veldig vanskelig, noe jeg har hatt lenge, og jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg som aldri gråter, gråter i samtale med behandler. Jeg forteller om skadetrang, at jeg føler meg død og at jeg ikke holder ut mer. Det blir snakk om innleggelse, kanskje jeg trenger litt mer hjelp og oppfølging nå? Å ha mennesker rundt meg, være et tryggere sted, en liten pause? Jeg kjenner at jeg blir lettere, for den brukerstyrte plassen jeg har benyttet meg av tidligere, har fungert så bra, spesielt med tanke på forebygging. Det ville gjort godt, tenker jeg, men blir kjempelei meg da jeg får jeg vite at plassen er lagt ned, og at alternativet blir sykehuset. Det vil jeg ikke, jeg vil heller klare meg selv. Jeg orker ikke å være på lukket akuttavdeling hvor ingen har tid, hvor man må skrike høyest for å få hjelp, og hvor man er på vei ut igjen så snart man har satt en halv tå innforbi.

Torsdag formiddag 22. mars. Jeg får beskjed om ny time fredag, neste dag. Hva med i dag da, blir det ingen time i dag likevel? Hvordan skal jeg holde ut? Jeg forteller om alle pillene jeg har samlet opp, hvor hardt jeg har kjempet for å ikke ta dem, og undrer meg om ingen faktisk forstår alvoret? Jeg har vanskelig for å be om hjelp, kreve noe og ta plass, og i mine øyne har jeg allerede gitt uttrykk for at jeg trenger hjelp. «Klarer du deg til fredag, eller skal vi skaffe mer hjelp?» er spørsmålet. Jeg vet at jeg skulle ha svart «nei, jeg klarer meg ikke, jeg trenger hjelp NÅ». Men det var – og er – så vanskelig å si det, å kreve! «Jeg klarer meg….» svarer jeg og håper det er sant. Jeg har ikke lyst å mase mer eller være til bry, jeg har ikke lyst å ta mer plass enn nødvendig.

Skuffa. Lei meg. Fortvilt. Alene. Jeg klarer ikke mer, jeg holder ikke ut. Hvorfor forstår ingen alvoret? Hva gjør jeg nå? Og i kaos og fortvilelse, i mangel på andre utveier, ender det med at jeg faller tilbake i gammelt mønster og svelger alle pillene.

Jeg har tidligere skrevet om mitt forhold til intoxer, og etter et tilfelle for 1,5 år siden hvor jeg opplevde å være ved bevissthet under ventrikkelskylling, så sa jeg “aldri mer”. Og til forskjell fra den gangen, hvor jeg nærmest måtte få gjort det med tvang, så kunne jeg ikke få gjort det fort nok nå. Jeg ble plutselig så redd for meg selv, med et hjerte som slo 180 slag i minuttet – og ikke ville gå ned. Høye leververdier og lavt blodtrykk. Jeg våkner til spørsmålet «er du klar over at du kunne ha skadet organene dine om du ikke hadde fått motgift nå?»

Jeg vil jo egentlig ikke dø. Jeg vil bare ut av den fortvilte, uutholdelige situasjonen jeg er i. Fortvilte handlinger, desperate forsøk. Hjelp meg!?

Fredag 23. mars. Jeg har blitt flyttet til observasjonsposten og får fortsatt motgift. Jeg har nylig snakket med mamma, som spurte meg «er de snille med deg?» Ja, faktisk, alle jeg har møtt denne gangen, både på legevakt, under ventrikkelskylling og videre på posten, har vært snille. Jeg har blitt møtt på forståelse og respekt, ikke ett eneste menneske har sagt eller gjort noe for å føle meg liten! Dessverre ingen selvfølge (spesielt ikke når det kommer til selvskading og intoxer), og dessverre måtte det komme -

Samtale med psykiater – eller var det turnuslege? Ikke ferdig utdanna, yngre enn meg selv, og sikkert veldig flink til å lese (og da mener jeg bøker, ikke mennesker). Jeg innser at det vil være best å ta i mot en innleggelse, i hvert fall til over helga, og jeg velger å overse den nedlatende måten hun snakker til meg på. «Så hva kan vi hjelpe deg med, hva trenger du?» spør hun. «Jeg har ikke lyst å være alene nå.. Jeg er redd meg selv, og jeg tror jeg trenger å ha noen rundt meg, kanskje bare til over helga?» svarer jeg med ord, høyt og tydelig, og det koster meg mye! Jeg ligger fortsatt med intravenøst og har såvidt kommet til meg selv. Hun har aldri møtt meg før, vet ingenting om meg, mine problemer eller hva som hjelper meg. Hun har ikke snakket med meg et minutt engang, og hun sier:

«Jeg tror ikke vi har noe å tilby deg. Mennesker med din diagnose har ikke godt av å være innlagt. Jeg tror ikke det vil bli så mye bedre til mandag, jeg. Du er et voksent menneske og må ta ansvar for deg selv, du må selv ta ansvar for medisiner og selvskading. Vi vil bare gjøre deg en bjørnetjeneste å frita deg for det ansvaret».

Jeg kan ikke tro mine egne ører! Hva er det de lærer dem?? Jeg er så opprørt at jeg vet ikke om jeg skal grine eller le, og ordene bare renner ut av meg. «Jeg kan ikke tro at du virkelig sier dette!? Hvordan kan du dømme meg og vite hva som funker for meg på grunn av en jævla diagnose?! Folk er forskjellige! Ser du ikke at noen ganger er det nødvendig å få slippe dette ansvaret for en liten stund!? At andre må overta ansvaret når du ikke klarer det selv!?»

Hun går for å ringe behandleren min for en “second opinion”, og han sier seg klart uenig i hennes vurdering. Heldigvis har jeg mennesker på mitt lag som kjenner meg og vet hva jeg trenger (hva med de som ikke har det?). Hun beklager seg og innrømmer sin feilvurdering, og sier at jeg bør være her noen dager likevel, hun forstår det nå. Jeg derimot, jeg er så sjokkert, fortvilet, såret, krenket og provosert, og klarer ikke holde igjen gråten. «Jeg drar hjem! Jeg vil ikke tvinge til meg hjelp som andre ikke mener jeg trenger!» Da hun har gått, røsker jeg ut veneflonen, kler på meg mine egne klær og bare går. Jeg er så sint, så fortvila og opprørt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

«Lise, vent» hører jeg, og en av pleierne kommet etter meg. «Hvor skal du? Hvordan gikk det i samtalen?» Bare det å kjenne at noen bryr seg, gjør at jeg knekker sammen. «Det e’ det største rauhålet eg har møtt någen gang!» svarer jeg og lar henne holde rundt meg. Vi går tilbake igjen og jeg blir værende en stund til, får snakket med lege om det medisinske, og blir enige om åpen retur til psykiatrisk avdeling dersom det skulle bli vanskelig(ere). For jeg vil hjem.

Jeg ønsket så veldig gjerne hjelp, jeg ga uttrykk for det, først med ord, deretter med en fortvilt, farlig og dum handling, deretter med sårbare ord – som ble totalt avfeid og avvist. Ting kunne selvfølgelig ha blitt gjort noe annerledes fra min side, men jeg er bare et menneske. Jeg gjør så godt jeg kan, selv om det noen ganger blir feil. Trenger ikke jeg like mye hjelp som andre, har ikke jeg rett på hjelp, fortjener jeg ikke like mye hjelp, fordi jeg har en diagnose ved navn Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Slik føltes det! Jeg følte meg totalt tråkka på. Selvfølgelig var det ikke like lett for meg å ta i mot en innleggelse etter dette.

I epikriser fra tidligere innleggelser, har det stått skrevet at “pasienten profitterte på en lengre innleggelse”. Ja, det gjorde jeg, er det så oppsiktsvekkende? Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) – og jeg profitterer på innleggelser, jeg profitterer på å få hjelp. Ikke på tross av diagnose, men fordi jeg er meg!

Jeg er flink til å benytte meg av hjelpen som tilbys, og jeg er takknemlig for den. Jeg har kommet langt ved å ta i mot, og jeg jobber hardt med meg selv. Jeg vil så gjerne få det bedre, bli frisk(ere), men det blir vanskelig når andre skal behandle meg ut i fra en diagnose som står i papirene, og ikke ut i fra mennesket jeg er og behovene jeg har. Så fortell meg, i hvilket pensum, i hvilken bok, i hvilket kapittel står det skrevet at jeg, Lise (!), ikke har godt av å få hjelp og avlastning fra ansvar, når jeg faktisk har behov for det?

Helgen har vært tung og vanskelig. Det var en ny og utrygg opplevelse å gå direkte fra kaos, overdose og overvåking – til å stå helt på egenhånd med mange av de samme vanskelige følelsene som før, noen mer forsterket. Heldigvis har jeg venner og familie som stiller opp uten engang å behøve å spørre eller snakke – fordi de vet jeg ikke bør være alene (takk Siri, Solvor og Camilla). Det har vært et kaos uten like, og jeg har brukt et par timer på å få sortert alt dette – i dette innlegget. Jeg ser frem til å snakke med behandleren min og forhåpentligvis finne en plan videre. Mamma har oppmuntret meg til å skrive en klage på hvordan jeg ble møtt i en så sårbar krise, og det tenker jeg å gjøre. Jeg kjente på følelser og reaksjoner som tidligere kunne drevet meg til å gjøre noe fatalt, det er uakseptabelt å møte pasienter på en sånn måte. Legg boka til side – og se meg!

Tavletegning: Min behandling

Publisert mars 12, 2012 Behandling , Borderline-relatert 15 Comments

For et par uker siden viste jeg en tavletegning om “når jeg reiser opp til min egen, lille planet”, som jeg og behandler tegnet sammen på tavle i en time. Tavletegningen under er fra 2009 og ikke akkurat en tegning, men en veldig enkel, fin og kortfattet beskrivelse av behandlingen.

(Hentet fra boka Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av Anna Kåver og Åsa Nilsonne)

Tavletegning: Når jeg reiser opp til min lille planet

Publisert februar 29, 2012 Behandling , Borderline-relatert 28 Comments

Noen ganger bruker vi tusj og tavle i behandling, ikke så ofte, men av og til. Jeg liker tusj og tavle, jeg liker metaforer, enkle figurer, streker og avstander. Noen ganger er det enklere å tegne enn å beskrive det med ord, og det er lettere å ha oversikten. Jeg spurte i timen i dag om han fortsatt hadde noen av arkene fra tavla, og det hadde han. Mange var fra 2009 – en periode jeg var veldig syk, noen var såre og vonde å se på, og noen flirte vi av :)

Jeg kan vise en tegning fra en tid tilbake, men som fortsatt er nokså gjeldende. Jeg har tegnet “dilemmaet mitt/ambivalensen” på nedre halvdel, mens behandler har tegnet litt mer detaljert om hva som skjer og når. Jeg vil gjerne forklare litt nærmere.

Jeg lever og skifter stadig mellom to motpoler, i lengre eller kortere perioder, i hele måneder eller dager, eller kanskje bare timer.

På den ene siden (forklart øverst til venstre) er jeg glad, har det bra og ser verden slik som andre ser den. Jeg og vennene mine, familie og behandler har en felles oppfatning, og jeg har tillit til dem. Livet kan være ganske så fint når det er slik, men samtidig er jeg nokså forsiktig og var på ting, det skal ikke alltid så mye til før jeg havner på den andre siden.

For på den andre siden (forklart øverst til høyre) er jeg redd, skeptisk, på vakt, i alarmberedskap. Verden er farlig og truende, menneskene er farlige, til og med venner og behandler er farlige. Jeg preges av mistillit, vrangforestillinger og frykt, og da hender det at jeg distanserer meg totalt, noe som vi beskriver med at “jeg reiser med romskipet mitt opp til min egen, lille planet” – hvor jeg er “trygg”, og hvor ingen andre når inn til meg.

Når jeg “sletter meg” fra her og der, kutter kontakt med omverden og isolerer meg i lange perioder, da har jeg reist opp til min lille planet (jeg er ikke 100 % trygt i land enda etter forrige tur i januar). «Kom ned til meg fra planeten din» sier behandleren min av og til. Det er litt fint egentlig, for da blir jeg påminnet om at “okei, er det det som skjer med meg nå (igjen)?”. Her har jeg vært før, dette kjenner vi til.

Og så er det skepsisen i mellom da, ambivalensen (nedre halvdel av tegningen). Tør jeg stole på andre, tør jeg stole på verden, på menneskene, tør jeg våge å være glad og ha det bra – eller er jeg bare blind da (beskrevet med briller i tegningen, hehe..)? Er det lureri, lurer de meg bare? Er jeg naiv om jeg tror på godhet? Eller skal jeg kjøre “safe”, være på den sikre siden, ligge lavt i mørket sammen med demonene mine og tro på deres “sannhet” om verden der ute og skåne meg for farer? Lykkelig og naiv – eller ulykkelig og vel vitende? – Eller finnes det faktisk en mellomting, nyanser, eller en blanding av alt?

Så pakker jeg det inn i en annen form

Publisert februar 8, 2012 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse , Smerte 49 Comments

Jeg spør de samme spørsmålene om igjen og om igjen med jevne mellomrom. Jeg vet egentlig svarene (eller gjør jeg det?), jeg har hørt svarene før (men hva hvis de har endret seg? Hva om jeg husker feil?), og jeg vet nok hva jeg kommer til å få høre denne gangen også (eller gjør jeg det?). Jeg trenger å høre det, om igjen og om igjen.

Så pakker jeg sårbarheten min inn i en annen form. Og jeg spør.

«Har du noen gang vært redd for meg?»
Egentlig spør jeg: Bryr du deg om meg?

«Hadde du blitt lei deg om jeg døde?»
Egentlig spør jeg: Betyr jeg noe?

«Hvis jeg hadde spurt om å få ansvar for medisinene mine, hadde jeg fått det da?»
Egentlig spør jeg: Tar du meg på alvor?

«Syns du jeg er pingle?»
Egentlig spør jeg: Kan du fortelle meg at det er nok nå?

«Kommer jeg aldri til å bli frisk? Kommer det aldri til å bli bra?»
Egentlig fisker jeg etter svarene “jo” og “ja”, og vær så snill å utfyll svarene med håp?

Så pakker jeg noen ganger også redselen min inn i en annen form. Og jeg sier.

«Bare gå! Stikk! La meg være i fred!» eller «Jeg går nå, kommer ikke tilbake, ha det bra.»
Egentlig sier jeg: Ikke gå fra meg, ikke avvis meg! Jeg makter det ikke – derfor avviser jeg deg først!

«Jeg gir FAEN!»
Egentlig sier jeg: Jeg klarer ikke dette! Jeg ødelegges, jeg rives i stykker, men ingen skal få se hvor svak og knuselig jeg er!

Så pakker jeg det hele ut igjen, ser du kjernen?

Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg en dag klarer å tro på det selv. Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg ikke lenger trenger det fra andre – fordi det finnes i meg selv.

Les gjerne også:
Dette hører JEG når du sier
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Nei, det vet du nok ikke

Publisert februar 6, 2012 Borderline-relatert , Psykisk helse 37 Comments

Visste du at jeg beit meg selv i tunga til jeg blødde, at jeg så svart samtidig som det svimlet for meg, fordi jeg aller helst ville kaste meg ut av bilen i fart? Visste du at jeg forsvant et øyeblikk, i forsøk på å kontrollere impulsene som overveldet meg? Visste du at jeg aller helst ville kaste meg ut av bilen i fart, og overlate resten til skjebnen? At jeg der og da heller ville dø enn å kjenne på dette?

Nei, det visste du nok ikke. For jeg, jeg satt fint og rolig i passasjersetet ved siden av deg.

Vet du hvor mye det krever av meg, hver eneste dag, å oppføre meg noenlunde ”normalt”, slik som deg og alle andre? Vet du hvor mye det krever av meg å kontrollere smerte, fortvilelse, sinne og impulser, hvor mye det krever å bare være – rolig – her og nå, fremfor å skade meg, kutte meg eller svelge for mange piller, fremfor å smelle hodet i veggen, rope, kjefte og slenge ting i veggen, fremfor å løpe ut i veien eller kaste meg ut av bilen i fart?

Nei, det vet du nok ikke. For jeg, jeg står fint og rolig med stødig blikk. Fremgang siden i fjor, siden i forfjor, året før? Kontroll? Stabilitet? Kurert, frisk, problem solved, eller noe sånt?

Du vet for faen ikke hvilke krefter jeg bruker på noe som ikke du eller andre tenker over eller bruker krefter på.

Jeg klandrer deg ikke. Det ville jo vært… rart og merkelig, galskap, å skulle rose noen for å… oppføre seg helt “normalt”?

Eller?.

Ingen glansbilde

Publisert november 15, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 33 Comments

Mobilen slenges i veggen med et brak, og lander på gulvet i flere biter. Stillhet. «Hvis det var ment som et “hold kjeft” til meg, så kunne du sagt det med ord», sier behandleren min. Jeg kjenner jeg blir provosert over at han er så fordømt avslappet, når jeg selv holder på å eksplodere av følelser. Stillhet. Stillhet. Stillhet. Så reiser jeg meg og sier, «Nei vel, hvis du ikke skal si noe, så ser jeg ikke vitsen med å være her lenger, ha en (jævla) god helg!» Det føles som et ørlite berusende, bittelite snev av befrielse når jeg kaster mobilen i veggen eller trassig går ut døra. Men det varer bare noen få sekund, før fornuften, samvittigheten og skamfølelsen dukker opp og plager meg frem til neste time, eller frem til jeg får bedt om unnskyldning.

Jeg har delt flere tekster som forteller litt om min behandling, også tekster som forteller om mine møter med min behandler, og vår pasient/behandler-relasjon (se gjerne kategorien behandling). Jeg er generelt forsiktig med å skrive om andre, og om jeg er i tvil om noe er feil å dele, spør jeg om tillatelse først. Jeg liker å fokusere på det gode og hva som hjelper, og der har jeg heldigvis mye å ta av.

Jeg har fått mange kommentarer som sier at jeg er heldig som har en så fantastisk behandler, at vår pasient/behandler-relasjon høres så god ut, noen sier at de skulle ønske de også hadde en sånn behandler. Ja, jeg er takknemlig for å ha en så flink behandler, som i tillegg er et godt menneske, og for at han har holdt ut med meg i sju år. Men det betyr ikke at det har gått smertefritt og problemfritt. Det har vært mange utfordringer, noen mer intense enn andre. Og sånn er det jo, for de aller fleste.

Jeg har smelt med dører, gått fra timen, kjeftet og grått og sagt mye stygt som jeg egentlig ikke mener. «Du bryr deg faen ikke, jeg er bare en jævla jobb for deg» (jeg banner alltid når jeg er sint). Jeg har slengt ting i veggen, jeg har vært sint på ham, såret, krenket, fornærmet og forbanna, jeg har nektet å møte til time, «jeg kommer ALDRI mer tilbake!!» (noen som kjenner seg igjen?) Og jeg har ved ett ekstremt tilfelle skadet meg selv i desperat fortvilelse med ham i samme rom (ikke på kontoret), og deretter sparket og slått etter ham fordi han selvfølgelig holdt meg fast og tok fra meg skalpellen for å forhindre videre skade. Jeg sier ekstremt tilfelle, fordi jeg i dette tilfellet var veldig syk og ikke i kontakt med meg selv. Og han, som andre, kan jo selvfølgelig også bli fortvilt, såret, sint eller oppgitt noen ganger, de er jo ikke laget av stein de heller, selv om det er “jobben deres”.

Men er det ikke slik det er innimellom, at man blir så utfordret på enkelte områder at det blir vanskelig å holde en fornuftig samtale og kommunisere med ord, fremfor handlinger, hint og poengteringer som i hvert fall ikke gjør det bedre? Behandling er tøft, og det berører så mange vonde tema som gjør det vanskelig og komplisert. Det kan trigge sårbarhet, frykt og følelser i deg som gjør at man reagerer med for eksempel sinne eller angrep eller på impuls. «Projiserer du dette over på meg nå, fordi du ikke vil forholde deg til det?» Jeg kommer ikke unna.

Jeg sier ikke at det er greit å holde på sånn, langt i fra, og det er i hvert fall ikke hensiktsmessig. Men det skjer. Impulser som er vanskelig å kontrollere, følelser som må ut – og som eksploderer når de først får komme ut, og følelser som er så sterke at man ikke rekker å tenke før man har sagt eller gjort noe i affekt. Jeg har måttet lære meg å puste, telle inni meg, avvente, tenke litt etter, svelge noen kameler og bruke ord, og ikke minst, være ærlig.

For jeg har hatt mange forsøk på hint og “stikk”, krypterte setninger og handlinger med et underliggende, hemmelig, skjult budskap i håp om at han skal forstå hva jeg egentlig vil han skal forstå. Men det funker ikke alltid, og når det ikke funker, blir det bare verre, og kanskje en hel del misforståelser i tillegg. Bruk ord.

Når det er sagt, kan jeg like gjerne si dette til meg selv et par hundre ganger til, for episoden jeg fortalte om i starten, med mobilen i veggen og jævla god helg, det var forrige uke, det.

Relatert. Les også:
Forsiktig tilnærming
Når ordene får en litt annen betydning
Øyeblikk # 2
Egne regler og nye vedtekter
Oppskrift på en god behandler
Jeg bare liker deg ikke. Liksom.
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Frisk eller syk, sånn eller sånn – eller litt av alt

Publisert juli 20, 2011 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 32 Comments

Enten så er jeg frisk, eller så er jeg syk. Hvorfor kan jeg ikke bare være Lise, som er verken frisk eller syk, eller som er begge deler, eller en mellomting. Hvorfor må jeg hele tiden plassere alt og alle, inkludert meg selv?

Når jeg har gode dager eller en god periode som varer, tenker jeg at nå er jeg endelig frisk! Hurra, det er fantastisk, livet er fantastisk. Jeg kan slutte i behandling (hvorfor skulle jeg trenge det?) og vinke farvel til alt som handler om sykdom – før jeg plutselig befinner meg på akutten, med sting i armene, eller våkner på sykehuset. Hvor ble det av frisk da?

Hvordan er det mulig at ting kan snu så fort, og med så store kontraster? Jeg kan aldri stole på min egen tilstand, og nettopp det syns jeg er vanskelig.

Under en innleggelse i fjor, snakket jeg med en fantastisk dame. Jeg vet ikke hvilken stilling hun hadde, kanskje lege eller psykolog? Og likevel så omsorgsfull og interessert. Vi hadde bare én samtale, men derimot varte samtalen i over to hele timer, dagen etter jeg ble lagt inn på akuttmottaket og skulle overføres til vanlig post. Vi snakket blant annet om nederlag, noe innleggelsen der og da var for meg, og om fremtid. Mye av det hun sa var tøft og vanskelig å ta innover meg, selv om jeg kanskje burde ha vært klar over det fra før av. Jeg var ikke klar over det.

Jeg ble fortalt at jeg måtte innstille meg på at slike tilbakefall og runder som dette kanskje alltid ville være en del av meg, at jeg måtte lære meg å leve med det, men at det forhåpentligvis og mest sannsynlig ville bli sjeldnere og sjeldnere. Kunne jeg klare å leve med tanken på at jeg sannsynligvis ville oppleve tilbakefall og slike runder en gang i blant? «Nei», svarte jeg der og da. «Jeg vil at ting skal være bra for evig og alltid».

Så jeg kan enten: være naiv og superlykkelig – frem til verden brutalt faller i hodet på meg for -nte gang, eller jeg kan være realistisk (pessimistisk?), forkaste den håpløse, naive drømmen, innse at det aldri vil bli bra, og derfor ikke tryne like hardt, bare litt (jeg visste det ville skje, venta på det)? En mellomting kanskje.

Jeg trenger at ting er sånn eller sånn, svart eller hvitt, det er enklest slik. Jeg har lyst å være frisk – helt frisk, “hvis ikke kan det bare være”. Jeg er ikke noe flink på å balansere, akseptere at det finnes flere sider, litt av alt og finne veien etterhvert. Jeg har ikke lyst å gå den lange, usikre veien i mellom. Jeg vil hoppe fra A til Å, uten å måtte gå gjennom alle de forbanna bokstavene i mellom.

Behandleren min ga meg en aha-opplevelse for en god stund tilbake. Han sa, «Det er ikke et annet liv når du blir frisk. Livet er her og nå. Livet er ikke bare lett for noen!» Jeg husker jeg ble litt opprørt og svarte, «Ikke knus drømmene mine da! Jeg trenger å tro på et bedre liv!»

Jeg skjønner hva han mener. Selvfølgelig er det ikke å knuse drømmene mine. Jeg kan ikke stadig bare drømme om det livet som kommer etter et visst tidspunkt eller etter en viss hendelse. Ting vil sjelden være bare sånn eller sånn i dette livet, og det finnes ikke noe som heter enten A eller Å, enten bra eller dårlig, godt eller vondt – og for evig og alltid bare det. Det er litt av alt, og det vil alltid være i forandring.

Likevel har jeg en sykelig trang til å plassere alt og alle, inkludert meg selv. Snill, slem, farlig, ikke farlig, frisk, syk. Sånn eller sånn. Så mye tid og krefter på noe som – i følge min behandler og jeg – kan oppsummeres med én enkel setning: Et forsøk på å skape orden i kaoset.

Misforstått

Publisert mai 29, 2011 Borderline-relatert , Psykisk helse 35 Comments

Hun hyler og skriker i sinne, fortvilelse og desperasjon, overveldet av smerte, redsel og indre demoner. «Gå vekk!!!» Hun sparker i veggen med all sin kraft, og kaster alt som kastes kan. Hva ser de egentlig når de ser henne?

Utageringen fortsetter. «Gå vekk!!!» Hun holder skalpellen mot undersiden av armen, og hyler at de ikke må komme nærmere. Og de trekker seg unna, akkurat slik hun krever. Så hvorfor bryter da helvetet løs når de innfrir akkurat det hun ber om?

Hva ser de egentlig når de ser henne? Drama? Oppmerksomhetssyk? Vanskelig, krevende, barnslig?

Hun kan ikke gråte, hun har aldri lært seg det. Hun har ikke de rette ordene, de kommer bare ut feil. Hun forstår ikke seg selv, så hvordan kan de forstå henne?

Hysj.
Kan du høre?
Kan du se?
- litt nærmere

(Hjelp meg… Ikke avvis meg! Bli hos meg! Jeg klarer ikke mer! Hjelp meg, vær så snill!)

«Dra til helvete!»

Borderlinemonsteret

Publisert mai 23, 2011 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Selvskading 18 Comments

Og så slår det meg i magen, hardt og brutalt, jeg kjenner meg kvalm. Det er Borderlinemonsteret som melder sin ankomst. Han dukker alltid opp uten forvarsel, plutselig, stormende og overkjørende. Han benytter hver eneste anledning til å sette meg på plass hvor jeg hører til i følge ham, nederst, sammen med dritten under skoene dine.

Stemmene hans er så sterke og høye, så overbevisende at jeg mister begrep om hva som er realitet eller ikke. Jeg kan ikke stå i mot, han overtar alt i meg. Jeg kan ikke tenke mine egne tanker, jeg kan ikke føle mine egne følelser, jeg kjenner bare ham. Borderlinemonsteret. Impulsene overtar, reaksjonen, utageringen, handlingen er utført og skaden er skjedd før jeg rekker å trekke pusten. Jeg innser ikke faenskapen før det er over, og alt er for sent.

Igjen, og igjen, og igjen.

Marilyn Monroe og Diana hadde borderline?

Publisert mai 19, 2011 Borderline-relatert , Fakta 34 Comments

Fra boka New Hope for People with Borderline Personality Disorder

…

Publisert april 11, 2011 Borderline-relatert , Smerte 22 Comments

Kilde, sitat

Hjertebank

Publisert mars 1, 2011 Borderline-relatert , Kjærlighet 38 Comments

Hun smiler når hun hører ordet “kjærlighet” fordi hun selv kan føle den. Tenk, hun kan føle den! Hun må kjenne etter, berører føttene bakken, eller svever hun? Hun lukker øynene mens hjertet nesten brister av alle de gode følelsene. Men mellom myke kyss, kilende latter og rosenrøde dager, finner vi også realiteten. Tyngdekraften som holder oss fra å flyve helt, helt avsted.

«Vi har mange utfordringer», sier han alvorlig. Hun nikker og kjenner tyngdekraften ytterligere. De vonde bildene flimrer bak øynene hennes. Hun ser seg selv skrike og gråte og rope fortvilte ord. Hun ser seg selv be ham ryke og reise, mens hun selv prøver å rømme fra den plutselige og overveldende smerten og angsten ved å stikke av og løpe og løpe til beina ikke klarer bære henne lenger. Hun ser seg selv slå hodet hardt i veggen i sinne og fortvilelse fordi ingen, ihvertfall ikke han, skal se henne miste kontrollen enda mer enn det hun allerede har gjort.

Hun skammer seg over hvilke ville tilstander hun noen ganger står i. Ensom i galskapen, ensom i helvetet og kaoset, mens verden stille og rolig vitner uten å forstå.

Skam.

«Jeg vil ikke du skal se denne siden av meg», sier hun mens tårene trenger seg på. «Hvordan kan du elske meg? Hvordan kan du elske meg når dette borderlinemonsteret fortsatt er en del av meg?» Hun vet ikke om han ser på henne. Hun tror det, men våger ikke helt å se etter.

Hun skulle ønske at hun kunne være den glade, morsomme, lykkelige jenta hele tiden! Hun som fikk ham til å le til han fikk vondt i magen, hun som sang og danset av glede og dro ham med på alle mulige rare ting. Da var alt bra, da var alt fantastisk, ikke sant! Om hun bare kunne ha kontroll over monsteret som uventet og stormende dytter henne overende! Hvordan kan noen holde ut med denne uforutsigbarheten og tikkende bomben hun noen ganger oppfører seg som?

Hun hikster i det hun prøver å svelge gråten, og tenker de største katastrofetanker og ser for seg konsekvenser og forråtnelse og end of story. Et lite øyeblikk mister hun nesten grepet på virkeligheten og seg selv.

«Jeg føler meg levende sammen med deg», sier han plutselig. Hun kan nesten høre at han smiler forsiktig, mens han fletter fingrene sine i hennes, og fortsetter,

«Jeg gir ikke slipp på deg.»

Oppskrift på en god behandler

Publisert januar 27, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 39 Comments

Før sommeren i fjor skrev jeg en artikkel i PsykOppNytt, kalt Relasjoner på godt og vondt. Jeg fikk også med meg min behandler gjennom seks år på dette, og artikkelen ble en todelt greie med først og fremst mine egne tanker og erfaringer, men også en behandlers side av saken. Jeg syns vi fikk til en ganske spennende artikkel sammen. Helt på slutten listet jeg opp noen punkter som jeg syns har vært viktige i behandling og i en pasient/behandler-relasjon, og som jeg har lyst å dele med dere.

Jeg vet at også fagpersoner og helsepersonell leser bloggen min, og det syns jeg er stas, spesielt når det kommer til slike innlegg som dette. Jeg kalte forresten innlegget opprinnelig for “oppskrift på en drømmebehandler“, men jeg ombestemte meg og byttet ut ordet “drøm” med “god”. Punktene er nemlig ikke så sensasjonelle og urimelige at det bare kan oppnås i en drømmeverden.

Min oppskrift på en god behandler:

En som ser hele Lise, ikke bare diagnosen
Bli kjent med meg (pasient) og mine grenser, muligheter og begrensninger
Tålmodighet. Tar seg tid og gir tid
Kontinuitet og stabilitet i pasient/behandler-relasjonen
Gir ansvar, arbeidsoppgaver og stiller krav når jeg er klar for det (ikke i krisetilstand, det blir som bensin på bål) *
Holder løfter og avtaler og stiller samme krav til meg
Viser respekt, forståelse og empati
Formidler håp og påpeker fremskritt i behandlingen
Har en støttende holdning
Støtte og kompenserende tilnærming når jeg er ute av stand til å ivareta alt i livet selv
En som tåler og klarer å arbeide med min atferd som noen ganger er preget av “barnslig” forsvar, kommunikasjon eller selvdestruktivitet *
Ikke lar seg provosere til å sende/overføre tilbakemeldinger med samme valør *
Hente lærdom av tidligere erfaringer og forsøk

Hva tenker dere? Er det for mye å kreve? Jeg syns egentlig ikke det. Jeg syns mange av punktene over er noe man bør forvente fra en behandler. Jeg er klar over at det finnes noen av de som ikke er like egnet til å jobbe med mennesker, jeg har selv møtt på noen av dem, blant annet mitt første møte med psykiatrien som 15-åring, som virkelig gjorde skade på meg. Heldigvis finnes det mange nydelige mennesker som ønsker å hjelpe, og de bør man gi en sjangs og åpne opp for.

Jeg har forresten satt en stjerne * ved tre punkter som jeg syns kan gjøre skade om de blir “brutt”, og som jeg føler mange fagpersoner/helsepersonell har veldig lett for å bomme på/være uenig i. Jeg kjente jeg hadde et lite behov for å markere akkurat det ;) ~~Sånn, da var det gjort~~.

“Oppskriften” og punktene over er som sagt min definisjon på en god behandler, og elementer som jeg syns er viktige i en behandler/pasient-relasjon. Og jeg kan vel også si at jeg er så heldig som har en behandler som scorer på disse punktene. Når en strever med en psykisk lidelse trenger vi andre mennesker rundt oss, som kan gi trygghet, vise empati, lindre smerte og vise vei. Relasjonen blir utrolig viktig for å finne fotfestet igjen. Det er derfor så viktig at relasjonsbehandling får fokus og gode vilkår for utvikling. Den kloke og desverre nylig avdøde psykiater Lars Thorgaard kaller det vekstfremmende relasjoner.

Jeg har hørt utsagn som “lett for DEG å si som har sånn-og-sånn behandler og er i sånn-og-sånn behandling”, og det syns jeg ikke er rettferdig. Jeg har like mye arbeid å gjøre, jeg, selvom jeg har en god behandler og behandlerrelasjon. Det er jeg som må gjøre den harde jobben. Det er jeg som må ta skrittene, det er jeg som må endre mitt reaksjons-, tanke- og handlingsmønster, og ikke minst velge å ta i mot hjelpen jeg tilbys. Ingen kan gjøre det for meg, ikke engang en drømmebehandler. Og ingen kan gjøre det for deg, heller. Men at det sparer dyrebar tid, det tror jeg på.

Bilde av meg og min behandler fra artikkel “Relasjoner – på godt og vondt”

Hva er meg og hva er sykdom?

Publisert januar 11, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 72 Comments

Dystopia Kaotika sa det så godt på sin blogg etter å nylig ha fått sin diagnose: “Planen min er nå å finne ut hva som er lidelsen og hva som er meg”. Det høres logisk og fornuftig ut, men kanskje er dette noe man egentlig ikke tenker så mye over?

Hvor går grensene? Hva og hvem er Lise og hva er sykdom? Er det i hele tatt et markert skille, eller er grensene visket bort?

Jeg kan tenke meg at hvis man har vært syk lenge, eller hvis sykdommen har grepet godt tak om deg og ditt liv, så kan det være vanskelig å skille hva som er hva, eller hvem som er hvem. Hvem snakker, tenker og handler nå, er det meg eller er det sykdommen? Og hvilken stemme skal jeg høre på? Hvordan vet jeg hva som er hva?

En periode i livet mitt var jeg bare pasient. Det var den rollen jeg inntok og aksepterte, dessuten var den veldig “trygg” og velkjent. “Trygg” som i at krav, forventninger og utfordringer ikke var de samme som ute i den virkelige verden, og fordi det var noe jeg kjente til. Dessuten krever det mye mer å kjempe i mot kreftene og kjempe for seg selv, enn det å bare la seg rive med av sykdom. Innleggelser, sykehus, selvskading, behandling. Det var meg. Pasient. Spilte ingen rolle hvem Lise var, Lise var bare pasient. Fantes det en Lise i det hele tatt?

Jeg tror kanskje at mange av grensene mine har vært visket bort. Ikke alle, men mange. Jeg har vært syk lenge, det er det jeg kjenner til. Min diagnose, emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse (veldig godt beskrevet på wikipedia), er dessuten ingen “tilleggslidelse” (om man kan si det sånn) som f.eks depresjon eller psykose, det er en del av min personlighet, slik jeg er og har blitt skrudd sammen opp gjennom årene. En skjeiv utvikling. Inn på feil spor, på villspor vil jeg kanskje påstå, og ned i grøfta hvor du står i fare for å spinne deg dypere ned og ødelegge både for deg selv og for muligheter rundt. Det nytter ikke å behandle bort gjørma. Jeg kan selvfølgelig få hjelp til å komme meg opp av grøfta og inn på veien, men jeg må selv sørge for å holde meg på rett kurs, og jeg må selv (gjerne med litt hjelp) reparere skadene og bytte ut gamle, ødelagde deler med nye og friske.

Omprogrammering er et bra ord som behandleren min bruker. Det krever mye tid og hardt arbeid å rive alle biter fra hverandre, undersøke hver del, kartlegge, forstå, vende og snu, og deretter forsøke å pusle dem sammen igjen, litt mer riktig, litt mer anvendelig, og som holder vann. Og også da finne ut hva som er meg, og hva som er sykdom.

Jeg har vært i fast og regelmessig behandling i seks år. Det er lenge, men ting tar tid. Det har vært en tøff reise med knall og fall og smertefulle konsekvenser, men så har det også vært spennende, verdifullt og nyttig å bli kjent med alle de forskjellige sidene av meg selv. Det hender jeg mister meg selv, og da er det viktig å kunne skille mellom hva som er sykdom og hva som er meg. Slik kan jeg finne meg selv igjen og bedre forstå hvilke deler av meg selv jeg trenger å jobbe med for å komme i mål: et godt og stabilt liv, helt eller tilnærmet frisk.

Den gyldne mellomvei

Publisert oktober 24, 2010 Borderline-relatert , Hverdag , Personlig , Psykisk helse 47 Comments

Jeg skulle klare alt, jeg. Jeg skulle plutselig klare å jobbe som alle andre andre, helst bedre, best, enda min sykdomshistorie og tilstand tilsa at det kanskje var lurt å legge lista litt lavere enn folk flest. Hvertfall i første omgang. Selvfølgelig trengte ikke jeg ta hensyn til at min hverdag i mange år hadde kun bestått av sykdom og behandling? Eller at jeg er ufør på grunn av alvorlig psykisk lidelse? Neida, det var før, det. Nå var jeg i jobb, og jeg skulle klare alt.

Jeg skulle reise landet rundt og holde foredrag – i tillegg til jobben. Jeg skulle klare alt og mestre alt, og det skulle og måtte være perfekt. Ordet “nei” eksisterte ikke i mitt vokabular. Jeg sa ja til alt, og alt som ble sagt ja til, måtte gjennomføres, og alt som skulle gjennomføres, måtte gjøres perfekt.

Jeg hadde ikke vært innlagt på et helt år. Seier. Jeg var kommet så langt, blitt så mye bedre, fremgang, solskinnshistorie bla bla bla. Jeg hadde hatt min siste innleggelse (liksom). Selvfølgelig kom aldri jeg til å streve mer? Litt kanskje, men det skulle jeg fikse. Det var før, vet du! Nå, nå var livet. Og livet skulle jeg fikse. Perfekt.

PANG, sa det i juni. Grensepsykose, angst, selvskading, intox, innleggelse på sykehus, innleggelse på psykiatrisk. Nei nå kunne alt bare gå til helvete. Føkk alt! Farvel jobb, farvel foredrag, farvel livet, farvel alt. Kjære sykdomshelvete, velkommen tilbake.

Mellomting, sa du?

Og så skulle man lære av sine feil. Roe ned, ta pauser, si nei, ta vare på seg selv. Tanken var god, den var veldig god, men det stoppet også der. Det ble med tanken. Det var jo ”bare et lite fall”, jeg ble bra igjen, tut og kjør, hundre og førti tusen km/t. Back on track.

PANG, sa det igjen, i september. Same shit all over again.

Jeg tar tegningen nå, jeg skjønner, jeg ser sammenhengen. Jeg kan ikke være 200 % på absolutt alle områder, ingen kan det. Og jeg trenger ikke legge meg ned og dø istedenfor. Mellomtingen er visst…tingen (heh..). Hele livet mitt har vært svart-hvitt, enten-eller. Motpoler trygt og godt adskilt med kraftige marginer. Alt sammen. Jeg hater gråsoner, jeg hater mellomting, jeg hater usikkerheten det fører med seg.

Jeg ser likevel at jeg må gå den fandens mellomveien hvis jeg skal få ting til å fungere. Jeg kan ikke klare alt, jeg må ta valg, og jeg må ta hensyn. Jeg har valgt å fokusere på å klare å ha en jobb, et mest mulig normalt liv, og å ha det stabilt. Foredrag får komme i andre rekke. Bloggen også. Jeg skal ha lyst til det og jeg skal ha tid til det. Jeg bruker veldig mye tid og krefter i forkant av et foredrag. Jeg har ikke kapasitet til å være i behandling og jobbe med meg selv 100 %, prøve meg i arbeidslivet og jobbe i vanlig jobb 100 % og ha foredrag 100 %. Jeg må lære meg å si nei, jeg lærer her og nå, og har allerede sagt nei ved flere anledninger. Det er skummelt og uvant, samvittigheten prøver å messe med meg, men følelsen jeg sitter igjen med føles riktig.

Jeg balanserer. Jeg går på den gyldne mellomvei. Jeg tillater meg å si nei til andre og ja til meg selv. Jeg ser verdien av grensesetting. (Endelig? Tok meg bare 27 år? Neida, men seriøst). Jeg håper at jeg fremover vil klare å holde meg til en mellomting, og ikke kjøre det fordømte ”alt-eller-ingenting-løpet”. Selvom hodet mitt syns at nettopp dét er trygt og godt å leve etter, burde jeg pokker ta lærdom av at det aldri noensinne har lønnet seg mine 27 år. Sorry, borderline, du begynner å gå ut på dato! ;)

Les gjerne også: Den forbaska mellomtingen

Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Publisert oktober 12, 2010 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse 40 Comments

“Hva skjer? Kunne du ikke komme til avtalen klokka 12?” sier sms’en fra min behandlers jobbtelefon, for jeg nekter såklart å ta telefonen. Misforståelser. Jeg ligger i senga, klarer ikke identifisere følelsene, men til helvete med alt, tenker jeg. Misforståelser. Sviktet, alene, forlatt, ingenting verdt, udugelig. Til helvete med alt.

“Jeg har ikke fått beskjed om noen avtale klokka 12, enda jeg har sendt sms og mail og ringt uten å få svar!” Misforståelser. “Det er ikke så farlig med medisinene, jeg trenger dem ikke. Jeg trenger ikke behandling heller lenger, jeg klarer meg selv. Jeg slutter i jobben, og så dropper jeg foredragene. Ha en god ferie, det går fint”.

Er ikke det bare utrooolig snilt av meg å gjøre mot min behandler, siste dag før ferie, spesielt? Smart? Klokt? Riktig? Omtenksomt? Jeg vet alt det er og alt det ikke er. Jeg vet det er borderline. Heldigvis vet også min behandler hva som er borderline og hva som er meg. Der og da kobler jeg ut, jeg er villig til å la alt gå til helvete, jeg er så inni det at jeg ikke tenker konsekvenser. Jeg er kanskje klar over dem, men jeg bryr meg ikke. Jeg gir faen. Lar alt gå til helvete.

Mange behandlere kunne reagert med å si “greit, din avgjørelse, farvel”. Ansvarliggjør meg. Jeg er fullt klar over at jeg i slike øyeblikk handler latterlig barnslig og umodent. Jeg ser at det er lett for andre å tenke at jeg burde bli satt på plass og lære konsekvenser av slik oppførsel. Selv tenker jeg, er det rart pasienter med min problematikk blir provosert, smeller med dører og aldri kommer tilbake?

I PsykOpp Nytt nr.2/2010 skrev jeg sammen med min behandler, en artikkel om relasjoner. Her listet jeg også opp viktige punkter for meg i relasjon med en behandler. To av punktene var:

En som tåler og klarer å arbeide med min atferd som noen ganger er preget av “barnslig” forsvar, kommunikasjon eller selvdestruktivitet
En som ikke lar seg provosere til å sende/overføre tilbakemeldinger med samme valør

Heldigvis har jeg en behandler som er der. Hadde jeg hatt en behandler som sa “greit, din avgjørelse, snakkes etter ferien”, så vet jeg at faren hadde vært stor for at jeg hadde gjort noe veldig destruktivt. Skade meg? Intox? Si opp jobben? Kjøre alt til helvete?

Så klart er det kun meg selv det går ut over, det er ikke synd på meg da, det er selvforskyldt og totalt idiotisk. Til pass for meg! Men dette er ikke noe som er gjennomtenkt. Det er ikke for å straffe noen eller true til seg noe. Det er impulsive handlinger agert på følelser som håpløshet og desperasjon. Smerte.

Min behandler ser forbi ironien og sarkasmen. Han kjenner meg, og han kjenner borderline. Istedet for å ansvarliggjøre meg, si takk og farvel og stikke på ferie, så prøver han å komme forbi borderlinemonsterets forsvarsmur. Sårbarheten min som skriker av redsel, er godt kamuflert med holdningen til en sta drittunge. Istedet for å svare med samme mynt, så vet han hvem som er bak alt dette, han vet at Lise er der, sårbar og redd. Og han lykkes med å komme forbi, til slutt, fordi han prøver. Vi får snakket om det, vi får snakket om hva som skjer og skjedde, hvorfor, og alle følelsene rundt det. Han er der, og det er greit. Det ordner seg. Én samtale, han kan dra på ferie med god samvittighet, og jeg er i trygghet.

Noen tenker kanskje at med en sånn barnslig oppførsel, så fortjener man bare å lære de smertefulle konsekvensene, man fortjener ikke å bli “dullet med” på den måten. Well, sorry mate, da er vi på ulike planeter. Det handler om langt mer komplekse ting enn å bare oppføre seg som en drittunge. Og ser du forbi det, da har du kommet langt.

Bilde av meg og min behandler fra artikkel “Relasjoner – på godt og vondt”

Borderline. Du og jeg og vi to.

Publisert oktober 7, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Smerte 15 Comments

Takk for at du ødelegger alle mine muligheter til å få til alt jeg kunne ha fått til.

DU er grunnen til at jeg gir opp. DU er grunnen til at jeg snur underveis. DU er grunnen til min selvdestruktivitet. DU er grunnen til at jeg mislykkes på områder jeg ikke hadde trengt å mislykkes på. DU er grunnen til mitt helvete. DU er grunnen.

Og det jævligste er, du eksisterer kun i meg.

Jeg, meg, Lise. Du, deg, borderline. Vi, oss, du og jeg og vi to.

Er det rart jeg hater meg selv når du er en del av meg? Er det rart jeg hater verden, livet, når du planter løgner og vrangforestillinger i meg? Er det rart jeg hater deg?

Jeg er sliten av alle kampene. Jeg er sliten av å bruke alle krefter til å motstå deg og dine fristelser, deg og dine løgner. Jeg er sliten av å ofre sjela for å klare å holde meg til sannheten, realiteten. Jeg er så forbanna sliten av at du ødelegger alt jeg prøver å få til. Jeg er sliten av å aldri få fred. Jeg er sliten av at jeg, for å få oppleve et øyeblikks ro og tilfredshet, må gi etter for deg og din faenskap. Jeg er sliten av å krangle med meg selv, sliten av å krangle med deg.

Let me go.

Påfyll

Publisert august 20, 2010 Borderline-relatert , Glede , Psykisk helse 37 Comments

Det er veldig slitsomt og krevende å ha enorme humørsvingninger. Berg-og-dalbane-kjøring med hyppige svingninger, og ikke minst er de utrolig intense. Opp i himmelen (kanskje til og med i en annen galakse) og ned i helvete.

Ikke bare er det slitsomt, det er også forvirrende. Hva skjedde, liksom? Hvor er jeg nå? Det er ikke alltid like lett å forstå, henge med i svingene eller i den farten det går. Akkurat nå skal jeg ikke klage på noe som helst. Høy på glede, rusa på livet og veldig glad.

Jeg er forvirret, og jeg forstår særdeles lite, men det er greit. Det er ikke mange dager siden jeg var totalt på viddene, tenkte på døden og hadde mistet alt håp om bedring. Dere som har fulgt meg og bloggen, vet at det har vært en helvetessommer, mer eller mindre. Men ting snur. Behandleren min er tilbake fra ferie, vi har hatt gode og effektive samtaler, og vi har justert medisindosene. Jeg har vært på jobb akkurat som jeg skulle denne uka, i tillegg på en av fridagene mine - bare fordi jeg hadde lyst. Jeg har vært med Beate, og vi har kost oss med pizza, film og latter. Jeg har ridd på hest uten sal i dag. Adrenalin og endorfiner. Det regna, blåste og var elendig vær, men jeg kunne bare smile. Jeg må vel ha sett halvgal ut der jeg satt og hutra og skalv av kulde under teppet etterpå, og likevel bare kunne kjenne maksimal glede.

Jeg er ikke naiv. Helvete lurer rundt hjørnet når som helst, om en time, om en dag, om en uke. Jeg er klar over det, og ingen i verden trenger å minne meg på det. Jeg kjenner til gamet, jeg har gjort dette hundre ganger før. Tusenvis.

Før brukte jeg mye av de gode periodene til å bekymre meg for neste nedtur og forberede meg på helvete, for dette kunne da umulig vare. Av erfaring varer det ikke denne gangen heller, men jeg skal ikke spolere denne følelsen med bekymringer og sorger på forskudd. Jeg er ikke redd lenger. Jeg kjenner til helvete, jeg har vært der før og trenger ingen forberedelse.

Påfyll, kaller behandleren min det. Slike øyeblikk er påfyll, og jeg tar i mot med åpne armer.

Påfyllsbilde :) Ida og meg

Takk til dere fine mennesker som gir meg påfyll! ♥

Om personlighetsforstyrrelser

Publisert august 17, 2010 Borderline-relatert , Fakta , Psykisk helse 28 Comments

Jeg har lyst å skrive litt generelt om hva en personlighetsforstyrrelse er. Jeg har hentet litt informasjon fra wikipedia og nettpsykologene, men prøvd å forenkle, forkorte, utheve og skrive litt med mine egne ord, i håp om at det ikke skal bli så altfor tungt og tørt å lese.

Hva er en personlighetsforstyrrelse?

En personlighetsforstyrrelse er en psykisk lidelse preget av avvik i personlighetstrekk som viser seg i form av reaksjoner innen mange personlige og sosiale situasjoner som er annerledes det som er forventet og akseptert. En personlighetsforstyrrelse utvikler seg langsomt gjennom barndommen og vil vise seg sent i barndommen eller i ungdomsårene.

I det diagnosesystemet vi bruker i Europa finnes det åtte ulike typer personlighets- forstyrrelser. Om du leser om de ulike typene, vil du lett kunne relatere til noen av dem og kjenne deg igjen (kanskje også noen vil mistenke de har slik diagnose?). Det er fordi alle personlighetstrekkene som beskrives, er noe alle mennesker har, mer eller mindre. Det er personlighetstrekk (måter å handle, føle eller tenke på) vi alle kan kjenne igjen, men det som er avgjørende, er graden av disse.

En personlighetsforstyrrelse er når enkelte personlighetstrekk er mer fremtredende og
dominerende enn normalt, og som kan føre til store psykiske og sosiale problemer,
vanskeligheter eller ubehag for personen selv eller omgivelsene. Utviklingen av
personlighetsforstyrrelser skyldes en kombinasjon av arv og miljø.

Fem internasjonale forekomststudier som gjennomsnittlig viser at 14,8 % av befolkningen til en hver tid fyller diagnosekriterier til en eller flere personlighetsforstyrrelser.

Det er flere grader av personlighetsforstyrrelser. Mange kan leve med en personlighets- forstyrrelse, mens noen av personlighetsforstyrrelsene er så plagsomme for personen selv eller omgivelsene at det blir vanskelig for personen å leve et vanlig liv.

Utredning av personlighetsforstyrrelser kan være komplisert og man bør alltid benytte seg av flere informasjonskilder før man trekker endelige konklusjoner. Selv ble jeg grundig utredet over tid av spesialistpsykolog, både ved hjelp av samtaler og ulike omfattende tester.

Du kan klikke på linkene for å lese mer om de ulike personlighetsforstyrrelsene:

Paranoid personlighetsforstyrrelse
Schizoid personlighetsforstyrrelse
Histrionisk/dramatiserende/hysterisk personlighetsforstyrrelse
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse
Dyssosial personlighetsforstyrrelse
Tvangspreget personlighetsforstyrrelse
Unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse
Avhengig personlighetsforstyrrelse

I tillegg kommer kategoriene “andre spesifikke personlighetsforstyrrelser” og “uspesifisert personlighetsforstyrrelse”.

Behandling

Jeg har lyst å dele en anonym kommentar jeg for en tid tilbake fant på en blogg. Den er hissig, og egentlig litt morsom, men den setter kanskje også litt på spissen hvilke holdninger som kan finnes.

“Det er en personlighetsforstyrrelse, du er og blir uhelbredelig av helsevesenet, det eneste håpet er at symptomene dempes i godt voksen alder. Forhåpentligvis har du greid å drepe deg selv før den tid, slik at din familie og nære pårørende slipper å lide seg gjennom sitt liv på grunn av din personlighet”.

En personlighetsforstyrrelse er jo sånn sett ikke en lidelse som kommer “i tillegg”, som f.eks depresjon eller psykose. Det er rett og slett personligheten som gjennom lang tid har blitt formet slik. Det er også derfor man normalt sett ikke stiller en slik diagnose før etter fylte 20 år, nemlig fordi personligheten ikke er ferdig utviklet før da. Derfor krever det også mye tid og krefter for å kunne endre det. Det er tross alt snakk om å endre seg selv. Det er ikke noe man kan behandle bort eller medisinere bort, men selvfølgelig går det an å endre seg og leve et bra liv!

Effektive behandlingsmåter for personlighetsforstyrrelser (helst i kombinasjon):
- psykodynamisk terapi (samtalebehandling om mellom-menneskelige forhold)
- kognitiv terapi (samtalebehandling om irrasjonelle tankemønstre)
- eksponeringsterapi

Man kan ikke medisinere bort en personlighetsforstyrrelse, men enkelte medisiner kan hjelpe på ulike symptomer og annet dritt som følger med, som f.eks angst, depresjon, humørsvingninger og psykosesymptomer. Personlig har jeg hatt god effekt av medisiner. Jeg har skrevet om holdninger til- og mine erfaringer med medisiner og behandling her.

Under kategorien borderline-relatert kan du lese mine innlegg som “toucher” temaet emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som da er den diagnosen jeg har.

Q: Hva tenker du (eller har tenkt) når du hører ordet personlighetsforstyrrelse?
Lærte du noe nytt?
Har du, eller kjenner du noen med en slik diagnose?

Å være sta (eller bare barnslig)

Publisert august 3, 2010 Behandling , Borderline-relatert , Psykisk helse 24 Comments

sta
adj. sta [stɑː] som vanskelig ombestemmer seg, egenrådig

dictionary

Å være sta sies å være en god egenskap. Til vanlig er jeg ikke spesielt sta. Jeg er egentlig veldig lett å overbevise, veldig lett å forme og veldig lett å vippe av pinnen. Plussiden der er at det kanskje finnes håp om å banke inn realitet i det forvrengte hodet mitt, men minussiden er at man kanskje er mer ubesluttsom og uforutsigbar?

På visse områder er jeg likevel sta som pokker. Jeg tror jeg har misforstått helt hvor og når jeg skal bruke denne egenskapen, for når jeg først bruker den, er det helst i idiotiske og destruktive sammenhenger hvor den redde, sinte, trassige, lille drittungen inni meg skal lage et standpunkt. Et standpunkt som ingen andre ser, og som tilslutt bare går utover meg selv. “Primitiv og barnslig atferd” kan det vel også kalles.

Jeg pleier som regel å ende opp med rive meg i håret og si “faen, så må jeg vel krype til korset likevel da!!”. Jeg må seriøst lære meg å tenke at det for pokker ikke handler om å “krype til korset”, men om å handle riktig, gjøre det som er best. Hvorfor straffe seg selv for å markere et latterlig standpunkt?

La meg ta et konkret eksempel (som er så latterlig at det er pinlig. La meg skylde på diagnosen min, haha (ironi) ):

“Jeg skal IKKE be om hjelp! Ikke faen! Hvorfor? Fordi jeg er fornærma på behandleren min, vel!”

Hvem går det utover? Ingen andre enn meg selv. Er det verdt det? Nei. Er det å krype til korset å be om hjelp? Eh, nei? Noen ganger vet jeg sannelig ikke om jeg skal le eller grine når jeg ser meg selv utenfra.

Bilde hentet herfra via Share this comic

Q: Er du sta?

Holdninger til medisiner og innleggelser

Publisert juni 23, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 42 Comments

Noen er veldig skeptiske til både medisiner og innleggelser, spesielt når det kommer til diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Noen mener at det ikke går an å medisinere det bort, og det er jo forsåvidt sant også. Man blir ikke frisk av medisiner alene. Noen mener også at innleggelser bare gjør alt verre, og at det ikke har noen nytte. Sånn er det kanskje for noen, men ikke alle. Alle er forskjellige, både når det kommer til behov og hva som funker og ikke funker. Det som funker for meg, funker kanksje ikke for andre. Og omvendt. Sånn vil det alltid være.

Når jeg snakker med mennesker som har slike sterke meninger, havner jeg fort i forsvar. Det er klart det er sårt å høre andre påstå slikt, for det er så feil for meg. Jeg er hvor jeg er i dag, takket være både medisiner, innleggelser, og selvfølgelig mest av alt på grunn av fantastiske mennesker og behandlere som har stått ved meg i alle disse årene. Og selvfølgelig vilje og oppriktig ønske om å bli frisk, noe som ikke alltid har vært der, men kommet gradvis.

Medisiner

Man kan ikke medisinere bort en diagnose, men medisiner har gjort meg veldig bra. Medisiner skal ikke være en behandling i seg selv, men med formål å lette symptomene og være en hjelp til å kunne ta i mot behandling (for eksempel samtaleterapi) på best mulig måte.

Jeg har prøvd mange ulike medisiner, men de siste par årene har jeg gått på medisiner som har passet veldig bra for meg, både når det gjelder type medisin og dosering. Målet er selvfølgelig å kunne ha et fint liv uten medisiner, og jeg har faktisk akkurat i dag seponert én av medisinene etter gradvis nedtrapping over tid.

Jeg er positiv til medisiner, og da mener jeg selvfølgelig brukt slik legen har forskrevet. Noen har kanskje dårlige erfaringer med medisiner, enten fordi de har vært helt feil for dem, eller fordi de har fått feil dosering, men medisiner kan også være nødvendig for å kunne fungere. Slik har det vært for meg.

Jeg har fått medisiner for mine tilbakevendende depresjoner, for mine grensepsykoser og vrangforestillinger, og for min ekstreme ustabilitet og humørsvingninger der toppene ikke bare er skyhøye, men til universets ende, og hvor bunnene ikke er i kjelleren, men i helvete (gjerne innom begge motpolene flere ganger daglig = slitsomt). For meg har det vært avgjørende.

Innleggelser

(tekst fortsetter etter bildet)

Mange er også skeptiske til innleggelser, og noen ganger kan det være fordi man ikke ønsker å motta hjelp. Mange setter seg på bakbeina, rømmer og nekter å samarbeide. Jeg har selv vært tvangsinnlagt en del ganger når jeg rett og slett ikke har sett mitt eget beste, men jeg har de aller fleste gangene hatt god effekt av innleggelser. Man blir ikke frisk fra en personlighetsforstyrrelse ved å være innlagt, men det har hjulpet meg i kriser.

Jeg har ved opphold på psykiatrisk fått ro og pause til å skjermes fra verden og komme til meg selv igjen, jeg har hatt støtte og mennesker rundt meg i kriser, og i mange tilfeller har det vært en livredder. Jeg har også vært innlagt frivillig, og da har jeg gjort mitt ytterste for å prøve å samarbeide og få noe ut av innleggelsen, selvom det er tøft som faen.

Desverre kan man lett ende opp som svingdørspasient, ofte fordi man bli skrevet ut for tidlig. Selv har jeg hatt best effekt av de lengre innleggelsene. En klok lege sa “det er ikke vits å skrive deg ut, for så å skrive deg inn igjen”. Han skjønte greia.

Men tro ikke at det har gått smertefritt og knirkefritt for seg selvom jeg er såpass positiv (nå) og synes jeg har et fantastisk apparat rundt meg. Det har vært tvangsinnleggelser og alvorlige selvmordsforsøk, jeg har møtt på helsepersonell fra helvete, det har vært motvillighet og gi-faen-tendenser. Det har tross alt tatt meg mange år å komme dit jeg er i dag, men jammen er det verdt det. Uten tvil. Jeg har litt igjen å gå, men å snu nå er ikke et valg!

Komplisert

Publisert juni 15, 2010 Borderline-relatert , Mine kjære , Personlig , Psykisk helse 38 Comments

Enkelte dager er jeg ikke noe moro å tilbringe tid sammen med i det hele tatt. Slike dager hvor følelser og tanker tar overhånd, og jo mer jeg prøver å fortrenge dem og late som ingenting, jo fjernere blir jeg. For eksempel hadde jeg en sånn dag på lørdagen i Oslo, noe jeg ikke helt klarte å skjule. Der og da valgte jeg å si at jeg var sliten og trøtt, og det var jo forsåvidt sant også.

Jeg har ikke lyst å konkret gå inn på hva tankene dreide seg om, men det er jo dette med relasjoner og mellommenneskelige forhold som for meg er vanskelig. Hele greia med å forholde seg til andre mennesker, til venner, og alle de destruktive tankene som forteller meg løgner. Jeg prøver å skyve tankene bort, men jeg blir bare så fryktelig ufokusert. Jeg hører ikke etter, jeg snubler i ordene og blir innsluttet og stille. Jeg forsvinner inn i min egen, lille verden. Følelsen av at alt er som før, at min bedring og fremgang bare er juks og lureri, gir meg lyst til å gi opp. Fornuften min prøver å fortelle meg hvordan ting faktisk er, men følelsene vinner av og til over fornuften, og da er sannheten ganske så irrelevant.

Det er så komplisert. Hodet mitt er utstyrt med millioner av usynlige antenner på full styrke, og i tillegg sender de meg feil instrukser, feilberegna målinger og forvrengte frekvenser. For å si det enkelt, jeg blir føkka i hodet.

Men ting svinger som kjent veldig mye. Fort og hurtig, høyt og lavt. Det suger siste dråpe av energi ut av deg. På den andre siden er det fint at det svinger så hyppig, for da er ikke oppturen så veldig fjern. Søndagen var strålende. “Du er en helt annen jente i dag enn i går”, fortalte de meg. Egentlig er jeg bare glad for at jeg heller ble stille og fjern, enn at jeg for eksempel sa eller gjorde noe dumt. Da gikk det hvertfall ikke ut over noen andre enn meg selv.

Det er så komplisert.

Artikkel om relasjoner

Publisert juni 7, 2010 Behandling , Borderline-relatert , Hverdag , Psykisk helse 12 Comments

I PsykOpp Nytt nr 2/2010 (publisert på selveste bursdagen min og greier) har jeg skrevet en artikkel kalt Relasjoner - på godt og vondt, hvor jeg skriver om mine erfaringer og tanker rundt temaet. Artikkelen er veldig personlig og vinklet inn mot min diagnose, emosjonelt
ustabil personlighetsforstyrrelse, men relasjoner er noe alle forholder seg til.

Det som jeg tenker har vært til min fordel da jeg skrev denne artikkelen, er at jeg har utviklet meg og vokst mye på mine seks år i behandling, og har etterhvert klart å reflektere over mine tidligere erfaringer og handlings- og tankemønstre (som jeg fortsatt arbeider med å endre).

Det som er litt spesielt med denne artikkelen, er at jeg også har fått med meg min behandler gjennom seks år til å si litt om temaet, både mer generelt og litt nærmere inn på vår pasient/behandler-relasjon og behandling. Jeg er veldig stolt over å ha lokket min kloke ”supermann” med på dette! Artikkelen er på totalt 7 sider, inkl. bilder :)

Jeg håper at andre kanskje kan lære noe, forstå bedre eller kjenne seg igjen i artikkelen. Du kan kjøpe bladet hos Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning i Breigata i Stavanger, eller her på psykopp.no.

Tidligere artikler:
- Å gråte med blod
- Verdien av å skrive

Den forbaska mellomtingen!

Publisert april 29, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 38 Comments

Hvorfor skal en mellomting være så forbaska vanskelig? Hvorfor må det alltid være enten eller, og aldri en mellomting?

Jeg skrev for litt siden om forhåndsdømming som forsvarsmekanisme, hvor jeg plasserer et menneske enten i den snille boksen, eller i den onde boksen. Jeg hater disse to boksene, men jeg klarer ikke leve med at en person ikke er i en av dem. I realiteten har alle mennesker sider som passer i begge boksene, men i min verden går ikke det. Det er enten eller. Enten er du snill og vil meg vel, og viser du tegn til noe annet, så havner du i den skumle, onde boksen som vil meg vondt. Redsel.

Life is not about waiting for the storm to pass…
it is about learning to dance in the rain.

Å stå i kampen, å stå i stormen og kjempe for et bedre liv, er også en forbaska mellomting. En jævla vanskelig posisjon. Ofte blir det så tøft og vanskelig, at dersom ikke livet blir bra og fint og friskt akkurat der og da, eller i det minste veldig snart, så kan det faen bare være, jeg gir opp, legger meg ned og gir meg hen til sykdommen og faenskap. Beklager ordspråket, det må bare bli sånn. Enten eller. Det er for hardt å stå i midten, i mellomland, midt i stormen. Det handler ikke om å ønske tilbakefall og gi opp, men stormen blir for hard å stå i.

tekst fortsetter etter bildet

For meg går det langt tilbake i tid. Jeg kan gi et eksempel med en idiotisk episode på ungdomsskolen. Vi skulle løpe 2000-meteren (fem runder à 400 meter). Jeg løp og svetta og ga alt, og da jeg hadde ca. femti meter igjen, satte jeg meg ned på bakken og nekta å krysse målstreken. Hvorfor? Fordi jeg visste at jeg ikke ville få toppkarakter. Da ville jeg heller få stryk – over å ikke ha prøvd eller gjennomført. Hvem pokker bryr seg om hvor fort eller sakte jeg løp? Ikke jeg en gang, men det må være enten eller, alt eller ingenting. Jeg klarer ikke en mellomting. Funker ikke.

Jeg snakket med ei venninne i dag. Ei som betyr mye for meg, og som har det jævlig for tia. Hun vil ikke bli lagt inn, og vil egentlig ikke ha hjelp. Jeg får så vondt, men jeg forstår henne. Mellomtingen, å slåss og fighte og stå i mot disse demonene, det er hardt. Det slår knockout på deg, og du vil egentlig bare legge deg ned og dø.

Det er klart man ofte gir opp når en ikke føler fremgang. Hvorfor kjempe når det ikke nytter? “Det kommer aldri til å bli bedre”. Jeg skulle ønske alle kunne få en forsmak på hva som venter på den andre siden, en gulrot som viser at det er verdt å kjempe mot demonene og stå i mellomland. En kan ikke hoppe fra syk til frisk, enda det hadde vært fantastisk. En må gå den lange, fandens veien i mellom disse.

Jeg sliter veldig med svart-hvitt-tankegang, og det har preget meg i alle år. Det har føkka til livet mitt, tankene mine, relasjonene mine, helsa mi, alt. I perioder har behovet for denne inndelingen av enten-eller vært så ekstrem at jeg har blitt grensepsykotisk. Jeg hater denne mellomtingen, hvorfor kan ikke ting bare få lov å være enten sånn eller sånn? Helst adskilt med kraftige marginer.

I mange, mange år, nekta jeg for at det fantes en mellomting, en gråsone. Behandlere og fagfolk kunne preike så mye de ville, verden for meg skulle være sånn eller sånn, akkurat slik jeg ville ha den. Det var tungt å innse at det er jeg som må endre meg, for jeg kan ikke endre eller ha kontroll på verden rundt. Jeg må akseptere og takle gråsonen og mellomland for at ting skal funke.

Jeg liker det ikke, faktisk så hater jeg det. Men ting er ikke svart hvitt. Jeg skulle ønske det var det, men det fungerer ikke i praksis.

Forhåndsdømming som forsvarsmekanisme

Publisert april 16, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 32 Comments

Det verste jeg vet er forhåndsdømming. Det verste jeg vet, er når andre forhåndsdømmer noen ut i fra klesstil, utseende, legning, rase, ja, you name it. Jeg har alltid likt å tenke at jeg er åpen og fordomsfri, men faktisk er jeg en skikkelig synder.

Jeg snakker ikke om fordommer og forhåndsdømming ut i fra kriteriene jeg akkurat nevnte, for på disse områdene prøver jeg å være nokså åpen, og det funker ganske bra. Derimot er jeg en jævel på å kategorisere mennesker i to forskjellige bokser. Den hvite boksen og den sorte boksen. God eller ond, snill eller farlig.

Det er ikke et bevisst valg, det er ikke et frivillig valg heller, i bunn og grunn er det en forsvarsmekanisme. Jeg trenger å plassere andre, jeg trenger å vite hvor jeg har dem. Det er ikke så unaturlig det, men det blir kanskje litt naivt når grensene blir veldig markerte og veldig enten-eller.

Denne mekanismen har fra langt tilbake i tid grodd seg godt fast i min personlighet. Den er der. Jeg funderer ikke, jeg overveier ikke, den bare er der. Enten er du snill, eller så er du ond. For å være ekstra sikker havner du kanskje på den onde siden. Da risikerer jeg i det minste ingenting, fordi jeg vet hvor jeg har deg. Eller?

Tidligere var grensene veldig, veldig markerte. Ingen kunne krysse over eller bevege seg inn i gråsonene, være gode med dårlige sider, eller dårlige med gode sider. Det var noe jeg ikke kunne håndtere, følelsen av å ikke vite, følelsen av å ikke ha kontroll. Redsel.

Grensene finnes der enda, uten tvil, men de er ikke lenger så markerte. Det finnes rom for at menneskene i den hvite eller sorte boksen kan bevege seg ut, og til og med bytte boks! Egentlig burde jeg kvitte meg med hele systemet, men det er for tidlig for meg enda.

Jeg syns det er kjempevanskelig å ikke forhåndsdømme. Det er vanskelig å ikke kategorisere, å ikke plassere. Det er vanskelig å tillate andre å ha både gode og dårlige sider – uten å havne i en eller annen boks. Det er veldig forvirrende å viske ut skillet mellom god og ond, fordi menneskene plutselig er overalt. De skifter posisjon, de skifter side, de bare er menneskelige. Jeg har ikke lenger kontrollen. Hvem er onde, hvem vil meg vondt, men bør jeg passe meg for? Hvem er snille, hvem er jeg trygge på? Det er ikke sånn det funker. Til en viss grad bør man jo ha noen antenner, men det er et umulig prosjekt å skulle kategorisere folk. Folk er folk. Med gode og dårlige sider. Simple as that. Det er bare noe jeg må lære meg, og ikke minst tro på.

Og så vil jeg takke min behandler, min supermann, som har holdt ut med meg og mitt crap i hele seks år. Jeg hadde aldri funnet frem i den virkelige verden uten!

Mitt vendepunkt

Publisert mars 16, 2010 Borderline-relatert , Mine kjære , Personlig , Psykisk helse , Smerte 22 Comments

mars 2010

Det er sårt for meg å dele dette, men jeg velger likevel å skrive om det, det som jeg ser på som mitt “vendepunkt”.

Jeg hadde i mange år en en nær, liten vennegjeng som jeg var sterkt knytta til. Vi var en fin og sammensveisa, liten gjeng med et par jenter og et par gutter. Det var venner jeg hadde møtt på studier og via andre venner og den type ting. Friske venner, normalt miljø, mine aller beste, mine eneste.

Det er ufattelig vondt at jeg mistet disse vennene for et år tilbake. Jeg har vært syk lenge, jeg har vært i psykiatrien i mange år, men i perioden 2008 – 2009 var jeg på mitt sykeste. Jeg var fryktelig dårlig, og det gikk ut over mine nærmeste. Jeg var innlagt over lengre tid, og det gikk i mer alvorlig selvskading og intoxer. Jeg forstår at jeg må ha vært en stor belastning for vennene mine, spesielt der hvor paranoiaen og mistenksomheten slo inn, og ikke minst mine destruktive forsvarsmekanismer. Jeg ville beskytte meg mot farer som ikke fantes.

Misforståelser, dårlig kommunikasjon og sterke følelser tok knekken på vennskapet vårt. Jeg var veldig syk på dette tidspunktet, og begge parter såret hverandre. Mye (det meste) er min egen feil, men jeg vet også at dette aldri hadde skjedd om disse tingene hadde kommet opp i dag. Det er derfor det er så vondt. Hvorfor så jeg det ikke da? Hvorfor måtte det gå altfor langt? Vi var i gang med å planlegge et nettverksmøte – et vennemøte sammen med min behandler. Vi skulle snakke om det – sammen, de skulle få innsikt i min problematikk, men vi kom ikke så langt før det var for sent.

Det er den største feilen jeg har gjort i livet mitt. Å ødelegge/miste et så viktig og nært vennskap, å miste hele mitt nettverk. Det “positive” oppi alt dette, er at dette har vært min aha-opplevelse og mitt vendepunkt. Et slag i hodet. Reality-check.

Jeg mista det kjæreste jeg hadde. En tett, fin vennegjeng, mine aller beste, mine eneste, som alltid holdt sammen, og som gikk mange år tilbake i tid. Og det er min egen feil. Jeg har ikke lyst ikke å skylde på diagnose, men jeg var veldig syk, og jeg vet at dette ikke ville hendt i dag. Jeg skulle ofte ønske at de leste bloggen min i dag, slik de kunne se hvor langt jeg har kommet, hvor mye bedre jeg er i dag.

Jeg brukte mye tid i etterkant av dette på å være sint på dem. Jeg følte at de hadde svikta meg, jeg forsto ikke hvordan de kunne gjøre dette mot meg, betydde jeg og vårt vennskap så lite? Det tok tid før jeg kunne ta innover meg selv hvordan jeg selv hadde bidratt til dette.

Jeg har vokst og lært av mine feil. Jeg har sett og opplevd hvordan min lidelse kan ødelegge relasjoner om jeg lar følelsene få frie tøyler, og jeg har tatt lærdom av det, en lærdom som har kostet meg dyrt. Jeg er ikke lenger sint på dem – eller meg selv. Jeg kjenner på en stor sorg, men jeg kan ikke annet enn å prøve å legge det bak meg, gå videre, og aldri gjøre samme feil igjen.

“Tenker dere på hvordan det er å være pårørende?”

Publisert mars 7, 2010 Borderline-relatert , Leserspørsmål , Mine kjære , Personlig , Psykisk helse , Smerte 35 Comments

Det hender at jeg får mail fra pårørende til noen som har samme diagnose som meg, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg får høre at bloggen min hjelper dem å bedre forstå den som er syk. Det kan være fra en søster, fra en venninne, fra en mamma, og også fra en pappa. Det er mer enn hva jeg kan drømme om og håpe, at noen skal finne hjelp i det jeg skriver.

Jeg fikk nylig en mail som gjorde inntrykk på meg. Den var fra en mor til et barn med samme diagnose som meg. Hun vinklet det inn mot smerten med å være pårørende, og det fikk meg til å tenke på min egen familie og mine nærmeste. Det fikk meg til å tenke over meg selv.

Hun spurte meg blant annet:

“Jeg har tenkt mye på om dere med denne diagnosen tenker på hvordan det er å være pårørende. Hvor vondt det er? Spesielt når dere har dårlige perioder. Det er kanskje ikke noe du ønsker å skrive om i bloggen din men for meg og andre pårørende er det et viktig tema”.

Jeg syns det absolutt er verdt å blogge om, og det er nok noe som får lite oppmerksomhet. Før jeg skriver noe mer, har jeg lyst å sitere noen linjer fra mailen til denne mammaen.

Det er vondt å se barnet sitt skjære seg opp på armene, dype kutt som aldri forsvinner.
Det er vondt å hente barnet sitt på sykehuset etter gjentatte overdoser med tabletter.
Det er vondt men samtidig trygt å vite at barnet gjentatte ganger er innlagt på psykiatrisk over lengre tid.
Det er vondt når barnet ditt blir utskrevet når du føler det er for tidlig og er redd for å få barnet hjem.
Det er vondt som pårørende å bli ignorert fra psykiatrien.
Det er vondt å bli utestengt av barnet sitt når barnet er i dårlige perioder.
Det er vondt å se barnet sitt stenge seg inne og ha lite sosial omgang.
Det er vondt å ikke bli involvert i ditt barns behandling, ikke få vite noe, fordi barnet ditt ønsker å skåne sine nærmeste for smerte.
Det er vondt å vite at barnet ditt ikke vil leve lengre.
Det er vondt å se hvor likegyldig barnet ditt er i dårlige perioder
Det er vondt å ikke få hjulpet barnet ditt når du så gjerne vil men ikke får muligheten.
Det er vondt å ikke vite hva du kan gjøre for barnet ditt fordi ingen forteller deg hva du kan og bør gjøre.
Det er vondt å ikke vite hvordan du skal leve med psykisk syk for ingen gir deg den informasjonen.
Det er vondt å gå med konstant angst og redsel for barnet sitt.
Det tar på å ikke få sove ikke få ro i kroppen av redsel for hva skjer neste gang.
Det er vondt og vanskelig å være pårørende.

Da jeg leste disse punktene, kjente jeg en blanding av smerte, medfølelse og skam. Jeg fikk smake på smerten som mine pårørende må ha følt, samme smerte som sannsynligvis denne mammaen og tusenvis av andre mammaer og pårørende kjenner eller har kjent.

Når jeg har vært syk og veldig dårlig, har jeg vært overbevist om at min eksistens er meningsløs. Jeg har vært overbevist om at ingen er glad i meg, at jeg kun er en byrde for de rundt meg, og at alle ville hatt det bedre uten meg. Jeg har ikke vært i stand til å kunne se at de rundt meg faktisk elsker meg og trenger meg. Jeg har ikke kunnet forstå at jeg betyr noe.

Og i de øyeblikkene hvor jeg har kunnet se at jeg betyr noe, har jeg hatt stor skyldfølelse over at jeg smerter mine nærmeste ved å være syk. Å vite at de rundt meg lider på grunn av meg, er en tung bør å bære.

(tekst fortsetter etter bildet)

(Ja, føtter kan være ekle, men jeg syns det er noe fint over dette bildet)

Jeg kan ikke snakke for alle andre, men jeg tenker det kan være vanskelig å sette seg inn i hvordan det faktisk er å være pårørende. Jeg har hatt motstridende følelser, hvor det ene ytterpunktet har vært at nei, ingen bryr seg om meg, til det andre ytterpunktet at ja, de bryr seg, men jeg fører bare til lidelse og smerte.

Sommeren og høsten 2009 ble familien min for første gang inkludert i behandlingen min. Det har vært foreslått og anbefalt i alle år, men jeg har nektet. Jeg har skammet meg og ønsket å skåne dem. Jeg tenkte at det var det beste og det lettelse, men det var det ikke. Det var utrolig skummelt å samles for første gang sammen med behandlere, både for meg og familien min, men jeg tror også det ble et vendepunkt. Familien min har blitt nærere knyttet sammen og mer hel/fullstendig.

Jeg fikk høre hva familien min hadde tenkt, følt og opplevd alle disse årene jeg har vært syk. Jeg fikk høre dem fortelle med sine ord hvordan det hadde vært for dem. Jeg syns det var ganske overveldende å høre dem fortelle, for aldri i verden hadde jeg trodd at de hadde tenkt så mye på meg. Aldri i verden hadde jeg trodd hvor mye de hadde bekymret seg for meg, hvordan de slet med følelsen av å ikke forstå og ikke vite hva de kunne og burde gjøre, og den evige redselen for å ikke vite hva som kunne skje.

En syk person blir sannsynligvis veldig opptatt av sin egen smerte og hvordan overleve helvetet som foregår inni seg selv. Det er klart man tenker på de rundt seg og hvilken smerte de må føle, men jeg tror at evnen til å sette seg inn i hvordan det virkelig føles for dem, mange ganger kan være begrenset. Kanskje fordi man ikke er fullt klar over sin egen verdi og betydning. Jeg har ikke vært i stand til å innse hvor verdifull og betydningsfull jeg er for mine nærmeste, selvom de har overøst meg med kjærlighet.

Jeg forstår smerten mine nærmeste har følt, og mange ganger føler, på grunn av meg og min lidelse. Jeg forstår at smerten deres kommer av kjærlighet. Jeg vet at det er vondt, og det er vondt nok i seg selv å vite at de rundt meg lider. Jeg har hatt (og har) mye skyldfølelse rundt dette, for det er jo min skyld at de rundt meg har det vondt på grunn av meg. Det er derfor jeg har villet skjule, det er derfor jeg har villet stenge alle ute og holde det for meg selv. Jeg vil ikke være en byrde. Jeg vet at det er vondt, men jeg kan ikke for det.

Edit: Etter mange flotte kommentarer fra både pårørende og de med psykisk lidelse, kom det frem et annet viktig punkt som går igjen hos pårørende: Skyldfølelse og spørsmål om det er deres feil at den syke har blitt syk, eller om de har sagt noe feil eller gjort noe galt ovenfor den syke. Ofte vil det kanskje være foreldre som sliter med disse spørsmålene og tankene.

Alle har hatt forskjellig oppvekst, men jeg har en fantastisk mamma og pappa (og søster og bror). Jeg vet at også de har stilt seg disse spørsmålene og vært bekymra, enda jeg trygt kan benekte at det ikke har noe med dem å gjøre at jeg har blitt syk. Slik kan det være for veldig, veldig mange. Mange som har blitt syke kan likevel ha en trygg og god familie, og som faktisk betyr mer enn de tror selv.

Så om jeg tenker på de rundt meg? Ja, jeg gjør det – mye. Men jeg har også lært at det bare gjør mer vondt å stenge dem ute, å la dem sitte i redsel, uten å vite og uten å forstå. Det er nok ulidelig vondt å være pårørende, men det er ulidelig vondt å være den syke også. Det handler ikke om hvem som har mest vondt, om det er ufortjent eller ikke. Det beste vi kan gjøre, er å være sammen om det og vise at kjærligheten er viktigere og større enn smerten.

Til deg: takk for mail og for inspirasjon og tankevekker. Jeg ønsker bare det beste for deg og datteren din, lykke til. Aldri gi opp, alt er mulig!

Svar på tilbakemeldinger x 2

Publisert februar 25, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Selvskading 14 Comments

Å finne seg selv

Siv Bente spør, “Dette er bare nysgjerrighet fra min side, men du har hatt en “identitet” som selvskader i 12(?) år, dvs siden du var 15år. Føler du nå att du prøver å finne ut hvem du er (og skal bli), på samme måte som tenåringer gjør det? At du har utsatt hele “bli voksenprosessen”?

Takk for spørsmål (og i tillegg fine ord!). Jeg har kanskje ikke tenkt over akkurat dette, men når jeg tenker på det, så tror jeg at det ligger mye i det. Jeg tror nok at jeg kan påstå at selvskading har vært en del av min identitet. Eller for å si det på en annen måte, det er ikke min identitet, og har heller aldri vært det, men det føles slik – for meg. Det er hva jeg er, hvem jeg er. Jeg kjenner jo ikke til et liv uten.

Det som jeg også kom til å tenke på i denne sammenheng, er hvordan mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i mange situasjoner ofte kan sammenlignes med hvordan et barn reagerer, tenker og handler. Primitive forsvarsteknikker er noe som går igjen. Nå skal ikke jeg kun “identifisere” meg med en diagnose, men jeg ser mange sammenhenger og mønstre.

Jeg tenker at det er ikke bare når det kommer til veien ut av selvskading, at det handler om å finne seg selv, men rundt hele utfordringen med å komme ut av en psykisk lidelse. En personlighetsforstyrrelse defineres som personlighetstrekk som avviker fra det normale, og ihvertfall jeg jobber, sammen med mine behandlere, med å tillære meg sunne og mer adekvate måter å tenke, handle og reagere på. Det blir på en måte en slags søken det også, å finne seg selv oppi alt kaoset, og å finne veien ut. Å finne frem til Lise, Lise uten borderline, Lise uten selvskading.

Status??

Kjære Thea ga meg en kommentar, “Hvis du trenger utløp -for all del skriv! Men hvis det er fordi du er redd for å ikke lenger ha en “status” eller at du er redd for å ikke lenger være syk nok uten selvskading (jeg vet ikke nå bare antar jeg..)… Så er det ikke sykdommen din jeg er så glad i. Det er deg!”. (Gla i deg også, Thea :))

Til å begynne med ble jeg fryktelig fornærmet over kommentaren, selvom den også inneholder gode hensikter. Jeg svarte i kommentarfeltet, “Hva mener du med status? Opprettholder jeg mitt 12 år lange forhold til selvskading fordi jeg vil ha en status? Fordi jeg er redd å ikke være syk nok? VIL jeg være syk, er det slik jeg fremstår? Jeg er ikke enig her, og skjønner ikke hvordan du kan si noe sånn”.

Ja, det var mitt impulsive svar, og det var mine umiddelbare tanker. Og jeg tenker det fortsatt, selvom jeg kanskje nå åpner for muligheten til at hun er inne på noe av det samme som Siv Bente er inne på? Kanskje jeg identifiserer meg som selvskader, men jeg er overhode ikke ute etter å ha en slags status, hva enn det måtte bety. Jeg er heller ikke “redd for å ikke lenger være syk nok uten selvskading”.

Det første som slo meg, var tanken om “er det slik andre oppfatter meg?” Som om jeg vil være syk eller ha status (hva slags status?)? Her sitter jeg og kjemper meg halvt ihjel for å komme meg ut av selvskadingen, for å bli frisk, får å komme ut i arbeidslivet, for å få kontroll på saker og tilnærme meg et sunt og friskt liv. Og jeg prøver også å formidle håp og bedring gjennom det jeg skriver.

Men jeg er åpen og ærlig, og jeg må tåle andres meninger. Jeg vil gjerne høre hva dere tenker, for om noen tar så inderlig feil av meg, så vil jeg gjerne ha muligheten til å rette opp!

Takk for tilbakemeldinger, tankevekkere og spørsmål :)

Da har du ikke sett styrken jeg har

Publisert februar 10, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 31 Comments

Jeg har vært litt stille på nettfronten, enda det “bare” har vært to dager pc-fri. Jeg har rett slett måttet ta noen forhåndsregler. Har dere hørt om stress-sårbarhetsmodellen? Det ligger vel egentlig i navnet. Økning i stressnivå, øker sårbarheten.

Det har kanskje ikke vært de største omveltningene for meg, men å komme ut i jobb etter noen år som ufør, og plutselig ha forpliktelser ( = angst), tidligere morgener og forandring i døgnrytme og mengde søvn, gjør litt med en. Dessuten har jeg måttet takle et par andre ting i livet som jeg ikke ønsker å dele på bloggen. Så alt i alt har jeg blitt bittelitt presset og stresset, som igjen har gjort meg mer sårbar.

Jeg har vært high and low. Mer enn noen sinne, mer intenst enn noen gang. Humørsvingninger. Jeg skadet meg ikke, men jeg gråt. Lenge og mye. Noe jeg kjempet hardt imot, fordi jeg ikke tillater ikke meg selv å vise meg sårbar. Jeg slo av tankene mine som bare ble verre, ved å legge meg til å sove (jeg er heldig og har den evnen at jeg kan sove hvor som helst, når som helst). Jeg ba om hjelp, fordi jeg følte meg utrygg. Jeg slo av pc’en og trakk meg tilbake fra omverden, istedet for å la meg provosere, bli såret og føle meg kritisert, på grunn av filleting. Det gjør gjerne at jeg tar i bruk forsvarsmekanismer som ikke gjør noe godt, for hverken meg eller andre. Borderline-symptomene kommer mer frem når jeg er mer sårbar, og de har jeg bestemt meg for å ikke agere på.

For rundt et halvt år siden fikk jeg en wake-up-call. En ordentlig aha-opplevelse, noe som fikk meg til å innse at jeg ikke lenger vil la meg bli kontrollert av hverken diagnose eller psykisk shit. Jeg vil ikke tilbake til sykehus, innleggelser, intoxer, sying og legevakt, faenskap og ustabilitet som går utover ikke bare meg, men også mine nærmeste. Tidligere når ting ble uutholdelig, kunne jeg lett bare la meg rive med og havne i samme suppa, samme mønster, gang på gang. Da slapp jeg i det minste å kjempe, jeg slapp å sloss, og jeg slapp å stå i smerten. Det var lettere å bare la faenskapen ta over meg.

Jeg vil ikke det lengre. Jeg vil ikke. Og jeg har en styrke inni meg jeg aldri har kjent før, og den skal jeg bruke for hva den er verdt. Folk påstår at mennesker med min diagnose er uhelbredelige og bare opptar plass i psykiatrien som andre fortjener mer. Well, fuck them. Da har du ikke sett styrken jeg har.

Opp og ned, men frem, frem, frem

Publisert januar 24, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Smerte 11 Comments

Det foregår mye rundt meg om dagen, både positivt og negativt. Masse inntrykk, lite tid og svingninger i stemningsleie (som det så fint heter). For et par dager siden fikk jeg meg en hard knekk som et resultat av ulike ytre påkjenninger. Torsdagen var virkelig, virkelig tøff, men med noen som holdt meg oppe, klarte jeg meg gjennom dagen. Dagen etter fikk jeg en utrolig flott nyhet (som jeg vil fortelle om senere), og når et par andre ting ble oppklart, var jeg plutselig høyt, høyt oppe. Da jeg kom inn på min behandlers kontor, smilende og strålende glad, ble han sittende som et overraska spørsmålstegn med replikken “Nå følger jeg ikke helt med i svingningene her!”. Det var litt komisk, faktisk.

Gårsdagens smerte og faenskap ble litt glemt, men det betyr ikke at det var mindre vondt der og da av den grunn. Smerten og fortvilelsen var ekte, og det er skummelt å tenke hvor fort det kan snu. Det hadde vært litt kjipt om jeg handlet ut i fra smerten og tok livet mitt (for å sette det på spissen), når neste dag hadde vært helt fin. Det tenker man ikke på der og da. Man blir fortvilet og vil bare ut av smerten så fort som mulig. Jeg prøver å lære meg å huske på at det snur. Ting blir bra!

“Everything will be okay in the end. If it’s not okay, it’s not the end”

Et av kjennetegnene på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som jeg er diagnostisert med, er intense og ustabile følelser, og impulsive handlinger. Det er kanskje ut i fra dette at uvitende mennesker ofte slenger med leppa om at man er en oppmerksomhetstrengende dramaqueen, som jeg skrev om i forrige innlegg. Selvom det kan svinge fra himmel til helvete, og omvendt, på kort tid, betyr ikke det at det ikke oppleves like vondt som andres smerte. Det er like ekte.

Selvom jeg svinger, så er det ikke bare “drama”. Mine følelser er ekte, og når ting stormer som verst, så er det like smertefullt og jævlig som andres vedvarende smerte som f.eks ved en alvorlig depresjon. Ja, det er slitsomt å svinge, og kanskje også litt for de rundt meg? Jeg prøver hvertfall å ta en ekstra pust, telle til ti og tenke, før jeg agerer på følelsene. Det høres ut som en selvfølge å gjøre det, men det er fort gjort å glemme å tenke.

Det siste halve året har likevel vært fantastisk stabilt, helhetlig. Skummelt stabilt, uvant, men godt. Mine dårlige perioder kommer helst når det er mange ytre påkjenninger, men stort sett har det gått bra. Jeg får høre av mine behandlere at denne veien har jeg gått selv. Det gode arbeidet er det jeg som har gjort, det er min egen fortjeneste, men jeg vet også; jeg hadde aldri kommet så langt uten en som viste meg veien og holdt meg i hånda underveis.

weheartit.com

Neste side »

Arkiv for kategorien 'Borderline-relatert'

Jeg, meg, Lise. Du, deg, borderline. Vi, oss, du og jeg og vi to.

Hva er en personlighetsforstyrrelse?

Behandling

Q: Hva tenker du (eller har tenkt) når du hører ordet personlighetsforstyrrelse? Lærte du noe nytt? Har du, eller kjenner du noen med en slik diagnose?

Q: Er du sta?

Medisiner

Innleggelser

Jeg håper at andre kanskje kan lære noe, forstå bedre eller kjenne seg igjen i artikkelen. Du kan kjøpe bladet hos Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning i Breigata i Stavanger, eller her på psykopp.no.

Life is not about waiting for the storm to pass… it is about learning to dance in the rain.

Copyright – Ha respekt

Søk i bloggen

Abonner på liseliten.com

Jeg skriver om

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

..og nedturer og smerte..

Q: Hva tenker du (eller har tenkt) når du hører ordet personlighetsforstyrrelse?
Lærte du noe nytt?
Har du, eller kjenner du noen med en slik diagnose?

Life is not about waiting for the storm to pass…
it is about learning to dance in the rain.