Jeg lager mine egne teorier. Jeg dikter opp sannheter som jeg tror er virkelige. Jeg tolker ord ihjel, jeg tolker mangel på ord ihjel og jeg antar alt og ingenting.
Jeg tenker på hva jeg nettopp skrev om selvoppfyllende profetier, og prøver å ikke gå i samme fella – igjen. Å la tankene gå meg forbi, uten å sette dem til livs.
Pust.
Om bare verden var konkret, presis og ingen luft mellom linjene, så hadde det vært mye enklere for den fanatiske propellen oppe i hodet mitt.
Jeg vil aller først takke så inderlig mye for de støttende og fine kommentarene på forrige innlegg. Det betyr mye for meg, og det gjorde det både i går og i dag. Jeg leste dem etterhvert som de kom, i min lille, bortgjemte verden. Takk for at dere gjorde dagen min bedre!
Jeg har kommet meg litt oppå igjen. Allerede sier du? Ja, det var en kort svipp ned. Jeg fikk smake på de velkjente, samme, vonde tingene som jeg tidligere levde med hver eneste dag. Nå lever jeg ikke hver dag med dem så sterkt som det gjorde før, og nedturene er ikke like lange. Det betyr ikke at det er mindre vondt, men jeg rekker å komme meg opp og trekke pusten før jeg kveles og blir liggende.
I går presset jeg meg avgårde til min kjære søster og familien, og var med mine to elskverdige tantebarn (5 og 1,5 år gamle). Vi rant på akebrett i timesvis, og vi bakte kakemenner. Det gjorde dagen min bedre enn om jeg skulle gjemt meg fra verden og bygge muren enda høyere og enda tjukkere.
I dag har jeg hatt samtale med min behandler, noe som i seg selv gjør formen litt bedre. I tillegg har jeg hatt besøk av min nye nabo som viser seg å være ei utrolig grei jente.
Når man har det vondt vil man gjerne stenge verden ute, gjemme seg, sove, bare være alene, og jeg har stort sett alltid havna i det mønsteret. Selvom jeg mestrer livet litt bedre enn tidligere, så er det mye av disse tingene som får meg opp igjen. Å faktisk våge å bevege seg utenfor og være litt sosial. Jeg har alltid syns at det har vært et h***** mas og kjas om å alltid komme seg ut, være i aktivitet, bla bla bla, fordi det skal hjelpe. Ja, det er hat å komme i gang, men det hjelper som regel. Om så bare en tur på butikken eller noe. Å snuse på noe annet utenfor den lille, trygge verden du gjemmer deg i.
Ikke sant?
Jeg syns det var sååå fint av dem å sperre av veien for at ungene (og meg^^) skulle få ake!
Hver gang skyggene kommer, fryser jeg. Aldri har jeg holdt et blad i hånda mi uten å fryse, uten å skjelve. Det er kaldt. Arrene trer frem med sine mørke farger og roper etter mer. Jeg fryser. Det skremmer meg, for jeg vet ikke hvor hardt det slår meg. Valget tas på under et tiendels sekund. Valget om å stå imot, eller valget om å gi seg hen. Velger jeg sistnevnte, så er det ingen vei tilbake.
Jeg er kvalm. Fysisk uvel med trang til å kaste opp. Hjertet mitt raser og slår hardt og hurtig. Jeg får umiddelbart behov for å fjerne meg fra verden, slette alle spor etter min eksistens. Igjen. Realiteten slår meg, og jeg skjemmes over å ha blottlagt meg for verden. Hvem i helvete vil ha noe med et sånt menneske som meg å gjøre. Folk roser meg for å sette et ansikt på psykiske lidelser, for alt jeg har å lære andre. Men hvem i helvete vil involvere seg med noe som meg. Det er komfortabelt å betrakte fra utsiden og fascineres av faenskapen, men helt ærlig, hvem faen ønsker noe mer å gjøre med meg som menneske.
Status: offline.
error
error
error
høsten 2008,
Jeg går i gangene. Frem og tilbake, hurtig, nesten løpende. Jeg er opprørt, pusten er rask og ujevn, og føttene går fortere og fortere. Jeg får beskjed om å roe meg ned fordi jeg opprører de andre pasientene. Jeg er sint, sint på alt og alle, ikke minst på meg selv, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg svarer ikke, og fortsetter i samme tempo, frem og tilbake. Om jeg vil ha samtale? Ikke faen. Jeg blir mer og mer fortvila, men jeg nekter å gi meg. Jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke! Jeg har lyst å skrike, hyle, hjelp meg, jeg klarer ikke mer.
To av personalet kommer bort og holder meg fast og sier at jeg må roe meg. Jeg blir enda mer fortvilet og utagerende, og en tredje person kommer for å holde meg fast. Jeg roper og ber dem slippe meg, slipp meg for faen, slipp! Jeg skriker og prøver å rive meg løs, sparker og slår, men jeg kommer ikke unna. De holder for fast.
Jeg bryter sammen og gråter. Da slipper de taket og følger meg inn på rommet. Da er det ingen lenger som holder meg. Jeg gråter og hikster, mens hodet mitt henger ned og jeg prøver å skjule redselen min. Hvorfor kan ingen holde rundt meg nå? Jeg har endelig lagt ned forsvaret mitt og sitter sårbar og svak på sengekanten. Hvorfor er det ingen som kan holde meg nå? De snakker til meg, men jeg klarer ikke svare. Jeg lengter bare etter noen som kan holde meg i hånda, stryke meg på ryggen og si at det kommer til å gå bra.
Jeg skjelver og våger ikke å se opp. Jeg er for sårbar. For sårbar til å si noe som helst. Jeg er ikke den sinte, utagerende jenta som skriker og slår til andre må holde henne fast. Akkurat her og nå er jeg bare meg. Hvorfor kan ingen holde rundt meg nå?
I fjor på denne tiden hadde jeg en oppsummering av året som hadde vært. Desember er riktignok ikke over, men jeg tenkte å ta en oppsummering av 2009 og frem til desember. Jeg tenkte å gjøre det litt mer interessant ved å bruke bilder. Jeg er ingen proff på dette, flere bilder er tatt med mobil, og jeg har bare pusla sammen et bilde som beskriver hver måned. Første del av året var nokså tøft, men det ble bedre.
Januar var min første måned alene i egen leilighet, derfor nøklene. Det var godt å bo for seg selv, men det var en tøff måned. Det må ha vært den heftigste måneden noensinne når det kommer til selvskadingen min. Jeg var mye på legevakten for å sy, noe som også vises på bilde 4 (gjort uskarpt med hensikt). Hånda forteller om intox og sykehus. Enough said.
Februar måned var også litt turbulent. Jeg var utrolig sint på “verden” og ganske opprørt over noe som stormet i livet mitt den perioden (enough said her også..). Det gikk fortsatt i selvskading, og jeg hadde et kort opphold på DPS. Gleden var å reise til fjells og endelig teste ut årets snø på snowboard. Det er livet!
I mars måned lærte jeg meg å gråte – med ekte tårer. Jeg hadde et kort opphold på DPS, og jeg bestemte meg for å gå inn for å prøve å slutte med selvskading. Jeg begynte smått med mestringsboka som jeg fortsatt bruker. Tantebarna mine har alltid vært viktige for meg, og de holder meg alltid oppe!
April var en bra måned. Høydepunktet var å besøke Ida på østlandet. Hadde en periode hvor jeg måtte forandre mye – noe jeg ofte “må” gjøre. Fikk meg lilla hår, brune linser og en tullepiercing i hånda. Vendepunktet dette året var et familiemøte sammen med behandlerne mine. Jeg har alltid holdt familien utenfor for å skåne dem, men dette var noe av det beste jeg har gjort hittil. (bilde oppe til høyre er googlet)
Hele mai måned var jeg på sykehuset, akuttpost. Jeg var nokså sliten, ting forverret seg, og jeg var på bristepunktet. Det var dessuten presis 10 år siden jeg hadde mitt første møtet med psykiatrien. Hurra. Not. Jeg hadde likevel en helg på Folgefonna isbre sammen med kjekke folk, hvor jeg også fikk stått på snowboard – i slutten av mai måned. Det var bra! (bilde nede til høyre tatt av Jon Hansen)
Juni måned hadde jeg bursdag! Da ble det “champagne”. Jeg fikk to stjerner tattovert, og to av mine dikt ble publisert i diktsamlingen Himmelbrev. Neste bilde vil jeg ikke si så mye om, men jeg kan si at broer ble brent, ting avsluttet, brudd og tap. Ellers var det strålende vær og jeg var mye hjemme hos familien.
Juli var en fantastisk måned! Min kjære bror giftet seg, og jeg leste dikt for dem i kirka. Bryllupet var nydelig. Jeg møtte endelig Ida igjen, denne gangen besøkte hun meg. Tattooconvention ble holdt i Stavanger, hvor jeg fikk meg piercing, fikk møte verdens mest piercede dame, og jeg viste klær på moteshow. Jeg begynte å samle på originale My Little Pony fra 80-tallet :)
August var tid for syden! Jeg og slekta mi reiste til Rhodos for å være med og feire mitt søskenbarn Lilliana sitt bryllup. Eventyrlig bryllup og fantastisk ferie! Det gikk fortsatt bra – og bedre – med meg, og jeg fikk prøve meg med ukesdosett. Det skulle jeg klare. Jeg jobbet fortsatt mot selvskading og gjorde alt for å holde meg unna. Bildet viser en strikk smelt mot håndleddet.
September var en kontrastfylt måned. Jeg var veldig, veldig glad, livet var endelig stabilt, og jeg følte meg lykkelig. Innimellom grep paranoiaen meg. Kanskje fordi jeg endelig hadde landet litt fra alt kaoset, og jeg endte opp med å slette meg her og der, fjerne meg fra alle steder, og gikk i skjul en periode. Jeg vurderte også å slette bloggen, men heldigvis gjorde jeg ikke det.
Oktober var veldig fin, men utrolig travel! Jeg møtte journalisten fra Oslo som skal skrive en oppgave om meg, og jeg tok henne med til Prekestolen. Herlig tur. Oppdragene mine gikk forsatt bra (blomster).
I oktober, tross alt stresset, reflekterte jeg veldig mye over meg selv, livet mitt, hva som hadde vært og hva som ville bli. Jeg innså mye, og mye var tøft. Det var tøft å “face’e” virkeligheten. Jeg falt litt tilbake på selvskadingen, men tok meg kraftig sammen. Jeg tror det var på denne tiden at jeg sa til meg selv at NÅ er jeg ferdig med min “karriere” som psykisk syk. Dette er nok!
November var en nydelig måned. Glede og HÅP. Jeg har vært i helvete, men jeg har klart meg. Dessuten kiler det i magen min ♥
Irene Asb har stilt meg spørsmålet:
“Hvilke behandlingformer har du hatt/har for din diagnose? når du har vært innlagt har det vært flere terapiformer du har gått igjennom, eller har det bare vært fokus på en? Har du vært i kontakt med ergoterapeut f.eks ved innleggelse? Hva har den gjort i tilfelle? Har noen terapier noen virkning eller noen ikke? Hvilke har virket for deg?”
Dette er ganske spennende, men omfattende spørsmål som jeg måtte drøfte litt med behandleren min. Så takk, Irene, for godt spørsmål! :) Jeg ser at svarene mine kanskje vil bli litt “faglig” beskrevet, men jeg skal prøve å svare mest mulig forståelig ut i fra mine egne ord.
Min form for behandling kalles dialektisk atferdsterapi (DBT) og omfatter en blanding av ulike ensretta behandlingsformer. En kan sammenligne DBT med dansen tango. En kan ha ulike “dansepartnere”, enten det er lege, psykolog, aktivitør, idrettssykepleier, DPS osv. Det innebærer et vidt behandlingsopplegg, og det varierer hvem som “fører” dansen. Pasienten trenger krav og trenger å pushes og utfordres. Når pasienten ikke er istand til dette, og ikke i stand til å mestre sin egen situasjon, trenger hun heller å ivaretas og holdes oppe til hun klarer å gå igjen selv.
Behandlingen omfatter flere områder. Det kan være praktiske ting som bolig, søknader, økonomistyring osv., og det kan være nettverksarbeid som kan ta for seg dialog og samarbeid med venner og familie. Det kan omhandle medikamentell behandling, tester og grundig utredning for diagnose, og at en har tilbud om aktiviteter og grupper for å ha et innhold i hverdagen.
Noe av det viktigste er selvfølgelig samtalebehandling, der dialogen vil dreie seg om det som er viktig og aktuelt for pasienten der og da. Noen ganger trenger en å snakke om fortiden, mens andre ganger trenger en å snakke om de utfordringene som en møter i det daglige, og andre ganger igjen trenger en å fokusere på fremtiden.
Et viktig punkt er også kontinuitet i behandler-relasjonen. Å ha én og samme behandler over tid skaper trygghet, tillit og at en våger å “danse tango”. Her har jeg vært heldig som har hatt samme behandler i snart seks år, og jeg vil fortsatt få langvarig oppfølging. Det er viktig med kjemi mellom behandler og pasient, og det er heller aldri lett å knytte seg og få tillit til en behandler, når en deretter må bytte behandler og starte på ny.
For å vinkle det mer inn mot meg og mitt opplegg, så vil jeg si at jeg er utrolig takknemlig for det apparatet jeg har rundt meg. Jeg går i samtaler 1-2 ganger i uka, jeg er med på aktiviteter som tilbys (bl.a volleyball og spinning), jeg går på medisiner og jeg har blitt grundig utredet og fått diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg får hjemmebesøk og mottar hjelp til økonomistyring. Blir jeg veldig dårlig kan det være nyttig å ha et opphold på sykehuset (psykiatrisk, lukket avd) eller DPS (distriktpsykiatrisk senter, åpen avdeling).
Det er altså en fleksibel og vid behandlingsform som tilpasses etter pasientens behov og situasjon.
Jeg vil sitere noe fra boka “Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighets- forstyrrelse” av Anna Kåver og Åsa Nilsonne:
“Dialektikken mellom akseptering og forandring står sentralt i dialektisk atferdsterapi. Trenger pasienten krav? Antagelig. Trenger hun forståelse? Sikkert. Men krav alene er aldri effektivt. Og selv om forståelse alene sikkert føles behagelig, leder heller ikke det til de nødvendige forandringene. Terapeuten må derfor balansere mellom pasientens tilsynelatende uforenelige behov: Pasienten trenger å aksepteres som den hun er, men hun trenger også å forandres; hun trenger stabilitet, men også fleksibilitet; hun trenger omsorg, men også krav. Og mens terapeuten både validerer og konfronterer, må pasienten både akseptere seg selv som den hun er og erkjenne at hun har kun to valg: Forandring eller fortsatt lidelse“.
Takk for spørsmål, Irene :)
Q: Dere som er brukere av psykiatrien: hva slags behandling mottar dere, og hvordan opplever dere det?
Gårsdagens og nattens tanker (se forrige innlegg) har lagt seg og ligger mer i skyggesonen igjen. Jeg kom meg gjennom det uten å ty til gamle mestringsstrategier. Jeg kom meg gjennom det.
Jeg har vært hos min behandler i dag, og jeg fikk et par timer til rådighet til å bla i journalen min på pc’en. Jeg begynte å lese fra starten, fra 1999, mitt første møte med psykiatrien. Det var rart å lese hva andre behandlere, leger og psykologer tenkte og hvordan de beskrev meg. Det var ikke noe som var spesielt overraskende, men det var ganske interessant likevel.
Jeg hadde et opphold fra psykiatrien mellom 2000 og 2004, så jeg fikk kommet meg til starten på 2005 før tia gikk ut, og det er jo rundt da det blir “spennende” å lese. Blir litt feil å se det på den måten, men det er jo de siste fem årene som har vært turbulente, vanskelige og dramatiske. Jeg har lyst å se tilbake på hva som har vært, og lese om meg selv sett utenfra. Det kan kanskje dukke opp ting jeg ikke er enig i, eller som jeg ikke liker å lese, men jeg føler meg klar for det.
Jeg tenker at jeg har vært gjennom det verste. Jeg tenker at det kan ikke bli verre enn hva jeg allerede har vært gjennom de siste fem årene. Det verste har vært. Jeg sliter fortsatt med enkelte ting og møter på mange utfordringer. Jeg kan ha dårlige perioder og tilbakefall, men det verste er over. Jeg er ikke der lenger.
Det har vært nær-døden-opplevelser, vrangforestillinger, nærpsykoser, medisiner og vektoppgang, selvskading, blod og sting, skade på sener og nerver, intoxer, pumping og motgift, innleggelser og sykehus. Poenget er ikke å ramse opp og “skryte” på meg alt jeg har erfart, men for å markere at det har vært et helvete. Jeg har vært der! Og det er en trygghet å vite at det kan ikke bli verre enn det allerede har vært.
Jeg har ingenting å frykte. Jeg har nådd bunnen tidligere, jeg har vært i helvete, men jeg har klart meg! Og jeg akter å komme meg enda lengre. Jeg vil bli ferdig med min “karriere” som psykiatrisk pasient. Det er nok. Rollen som psykiatrisk pasient er trygt, og det er velkjent, men jeg tror det finnes et bedre liv for meg der ute.
Min kjære, kjære Ida har skrevet en utrolig flott, spennende og interessant tekst om hvordan hun opplever å være venn med en psykisk syk person – om å være venn med meg. Et utfordrende vennskap som mot alle odds har vart gjennom 12 år. Jeg er enormt glad i Ida og håper dere vil lese teksten hun har skrevet. Teksten er ærlig og direkte, noe som kan være litt skummelt for meg, men alt i alt tror jeg denne teksten er noe de fleste kan kjenne seg igjen i, enten som syk eller pårørende.
*
tekst: Ida Sundmoen Dahle, november 2009
Da Lise spurte om jeg ville skrive et innlegg om mitt syn på psykiske lidelser, ble jeg overlykkelig over å få æren. Bloggen til Lise er fantastisk, og er en stor inspirasjon for meg. Grunnen til at Lise spurte meg, er vel fordi jeg er en såkalt “normal” person uten store problemer. Jeg lider ofte av luksusproblemer, men det er en annen sak. Jeg er kanskje “mannen i gata”, men nå er ikke jeg hvem som helst heller. Jeg er Ida, Lises beste venn gjennom tolv år, og hun er min. Jeg har levd med Lises problemer tett på meg, selv om vi har hatt et avstandsforhold gjennom Internett, hun på vestlandet, jeg på østlandet.
For å svare på disse spørsmålene, vil jeg fortelle litt om mitt vennskap til Lise som lever med diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.
Lise og jeg fant hverandre gjennom det nye og spennende Internettet en gang på midten av 90-tallet. Begge slet med typiske tenåringsproblemer, og vi fant fort tonen. Vi skrev milelange mailer om alt og ingenting, og ingen kjente oss bedre enn hverandre. På den tida syntes jeg Lise var tøff, kul og modig, og jeg kunne bare drømme om å være like tøff, kul og modig som henne. Hun hadde problemer, liksom. Virkelig problemer! Og det var ikke måte på heller – gutteproblemer, venneproblemer, selvtillitsproblemer, spiseforstyrrelser og så videre. Jeg var vanvittig glad i henne, jeg så opp til henne og beundret henne. Selv om hun ikke hadde det så greit, virket det som om hun hadde et veldig spennende liv, ulikt fra mitt eget. På lik linje så hun opp til meg, satte meg på en pidestall høyt der oppe hvor hun ikke kunne nå opp. Vi lengtet begge etter hverandres liv.
Etter hvert begynte problemene å bli flere og større, alvorligere. Hun gjorde ofte spontane, ugjennomtenkte ting, i både positiv og negativ retning. Hun begynte å bli selvdestruktiv og suicidal. Hva kunne jeg gjøre? Ikke stort annet enn å støtte henne med gode ord, samt å snakke med foreldrene de gangene hun ville ta livet sitt (noe som forøvrig gjorde Lise rimelig forbanna). Jeg følte meg ofte hjelpesløs siden jeg var på andre siden av landet. Jeg syntes det var vanskelig.
Lise og jeg har ikke bare vært gode venner. Vi har krangla. Jeg har vært sint på henne. Skuffa over henne. Hvorfor påfører hun meg denne fortvilelsen? Utrolig egoistisk tankegang, men det føltes slik. Én gang har vi til og med avslutta vennskapet. Hvorfor? Som regel krangla vi på grunn av en eller annen dum misforståelse. Ord og uttrykk kan lett tolkes annerledes over nett enn ansikt til ansikt. Men den gangen vi avslutta vennskapet, hadde jeg fått nok. Lise var inne i en veldig dårlig periode, og trengte mer oppmerksomhet og støtte enn det jeg klarte å gi henne på daværende tidspunkt. Jeg følte jeg alltid hadde stilt opp for henne, men at det aldri var bra nok. Det er innvikla, men det hele endte med at jeg ikke orka mer mas. Rett og slett. Det føltes nesten som om jeg var utbrent på akkurat henne. Jeg hadde ikke mer å gi. Lise på sin side mente jeg hadde blitt vond og kald, og at jeg hadde gitt henne opp, og etter mange sinte meldinger tok vi en pause på godt og vel et halvt år. Dette er ca tre år siden.
Jeg tror egentlig pausa gjorde begge godt, selv om jeg på ingen måte er stolt over hvordan forholdet hadde utviklet seg. Nå setter jeg nærmest enda større pris på vennskapet, og jeg vil aldri mer ta det for gitt. Det er som med vennskap, som med forhold. Man kan ikke ta ting for gitt. Hver dag prøver jeg å forstå. Jeg vil forstå hvordan Lise har det. Jeg synes det er vanskelig å sette meg inn i hennes situasjon, hennes bunnløse sorg og fortvilelse, men jeg vil alltid forsøke. Lise og jeg har besøkt hverandre mange ganger, og det er ikke mulig å se at Lise lider av psykiske problemer. Hun er en livsglad, sprudlende, jordnær og humoristisk jente. Hun skjuler sine sorger meget godt.
Lise er en sebrapike, en selvskader. Er det én ting med denne psykdommmen som gjør meg vondt langt inn i hjerterota, er det å se bilder av Lises oppkuttede armer, fulle av blod, arr og åpne sår. Jeg kan på en måte forestille meg grunnen til at hun gjør det. Da jeg for rundt to år siden brått ble dumpa av en kjæreste, hadde jeg så store og dype sår i hjertet mitt, at jeg i et øyeblikk mista besinnelsen og rispa opp håndleddet med en kjøkkenkniv, bare for å få smerten til å forsvinne. Jeg følte meg gal og uaktsom, men mest av alt modig over at jeg hadde gjort noe så fælt mot meg selv. Jeg har jo sett Lises armer blir verre og verre opp gjennom åra, og jeg har alltid tenkt at jeg aldri kommer til å gjøre noe sånt mot meg selv. I ettertid forstår jeg hvor lett det kan være å havne i en situasjon som selvskader. Jeg kan med sikkerhet si at jeg aldri kommer til å gjøre noe sånt igjen, men at jeg i hvert fall forstår selvskading litt bedre. Jeg synes selvskading er umåtelig dumt, fælt, uutholdelig.
Før var jeg ganske sikker på at diverse ting Lise gjorde eller sa, var fordi hun ønsket oppmerksomhet rundt seg selv. Hun fortalte om planlagte selvmordforsøk, og av og til fikk jeg bilder av nye kutt. Det var vanskelig å ikke tenke at hun gjør det på grunn av oppmerksomhet, når det skjedde gang på gang på gang på gang. ”Om hun virkelig vil dø, så får hun det til. Da forteller hun ikke om planene sine til noen!” tenkte jeg. Nå vet jeg at slike meldinger er et desperat rop om hjelp, støtte og trøst. Det betyr ”Se meg! Se smerten min!” Det er ikke annet enn et ønske om at noen skal forstå, at noen skal se hvor ekte smerten hennes er. Å ikke få forståelse, gjør bare vondt verre. Nå er jeg så heldig å stadig få innsyn i Lises tankegang, så jeg vet godt at hun aldri vil noe vondt. Dessverre finnes det folk der ute som mener annerledes, som kanskje er redd for å bli kjent med sebrapikene & Co på grunn av problemer som ikke kan pekes på. Kanskje de ikke vil forstå eller kanskje de ikke har empati nok. De mister uansett noe som kan bli et verdifullt vennskap.
“Å ha psykiske lidelser må være noe av det verste som finns”, sa et nært familiemedlem til meg. Jeg sier meg fullstendig enig. Å ikke orke å møte morgendagen, å bare ville grave seg ned dag etter dag, må være så vondt, så håpløst, så ensomt. Den smerten selvskadere innehar, må være så mørk og forferdelig som solformørkelse, dommedag og helvete hver dag året rundt. Det er mange som opplever å ikke bli tatt på alvor, når de oppsøker hjelp. Folk som sliter med problemer sier det er en kamp å få hjelp. Hvorfor er det slik? Tviholder Staten så grådig på pengene, at kun de som holder ut lengst får den hjelper de trenger? Det å fysisk oppsøke hjelp er et stort skritt i riktig retning, men det hjelper ikke når man blir møtt med motgang. Slik jeg har forstått det, er det hvert fall slik for mange.
Jeg synes det er stort av Lise og alle andre med psykiske problemer å være så åpne om det. Jeg beundrer dere styrken. Det jeg derimot ikke liker er når en person tenker på seg selv som først og fremst ”syk”, ikke først og fremst ”meg”. Da har man latt det ta fullstendig overhånd, og man ser ikke seg selv for bare psykdommen. Lise er Lise. Lise er ikke sin egen diagnose. Lise er Lise med en diagnose. Om man først er blitt utredet og fått en diagnose, skal det ikke misbrukes. Lise sier selv at hun har to sider, en fornuftig, reflekterende og frisk side, og en destruktiv side med en svart-hvitt tankegang. Hun kan skylde på psykdommen for ”gale” ting hun sier og gjør, men ikke alltid. Det bør være en balansegang. Man kan ikke gjemme seg bak problemene og skylde på dem.
Lise og jeg har til dags dato et godt vennskap som garantert skal vare livet ut. Vi finner alltid på mye gøy når vi er sammen, og har stort sett daglig kontakt via meldinger og Internett, hvor vi kan snakke om alt og ingenting. Jeg må nesten le av meg selv, men jeg blir fortsatt redd og uvel når jeg ikke får svar på en melding på en stund. Heldigvis viser det seg alltid at det bare er gamle bekymringer som slår til.
Mitt største ønske når det gjelder Lise, er at hun skal bli friskmeldt. Hun kommer alltid til å leve med sin personlighetsforstyrrelse, men jeg er hundre prosent sikker på at dagen kommer da hun kan leve et såkalt normalt liv. Hun er på god vei til å slutte med selvskadingen, selv om hun har tilbakefall av og til. Hun har kommet langt fra den jenta jeg ble kjent med for 12 år siden. Hun er like fantastisk og stor for meg nå som da, men hun har vokst på et personlig plan som gjør at jeg er utrolig stolt av henne. Hun er en ekte og sann venn.
Jeg har også et stort ønske om at fordommer mot psykisk helse skal minke. Jeg vil ha det fram i lyset! Alle kommer til å slite en gang i løpet av livet. Folk skal ikke gå rundt og være redde for denne moderne galskapen. Vi er bare mennesker!
Er det noen der ute som er venn med folk som sliter psykisk, og som kjenner seg igjen? Hva tenker dere sebrapiker om mitt syn på selvskading?
tekst: Ida Sundmoen Dahle, november 2009
Ida; Tusen takk for ditt vennskap. Jeg er utrolig takknemlig for å ha deg i livet mitt. Jeg vil heller aldri, som du nevner, ta dette for gitt. Takk, Ida!
Jeg hatet dere. Jeg forbannet dere! Dere hadde såret meg, sviktet meg og gått bak ryggen min. Dere hadde gjort meg så vondt at jeg ikke lenger klarte å ha dere i livet mitt.
Om det dere gjorde var bevisst eller ikke, det kunne jeg ikke vite, men jeg klarte ikke leve med usikkerheten. Jeg kunne ikke leve med smerten og usikkerheten om hva deres hensikter var. Jeg kunne ikke begripe hvordan dere kunne gjøre meg så vondt.
Jeg ville ikke miste dere, men følelsen av å allerede være i ferd med å miste dere fikk meg til å bryte. Jeg var så såret, så sviktet. Litt verdighet ville jeg ha igjen. Hvor mye skulle jeg finne meg i? For “noe” inni meg påsto å vite sannheten om alt og alle.
Jeg prøver å gi litt etter. Jeg prøver å se det gjennom deres øyne, men det er smertefullt. Det er smertefullt å se at jeg er delskyldig. Det er smertefullt å ta innover meg at jeg selv har greid å ødelegge noe av det mest verdifulle jeg hadde.
Sinnet har lagt seg, og savnet trer frem. Jeg benektet alltid savnet. Alt jeg klarte å tillate meg selv var å være sint på dere.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var min sykdom som ødela, og at det var greit. Jeg har så lyst å skrike “det var ikke meg!” Det var dette “noe” inni meg som påsto å vite sannheten om alt og alle. Dette “noe” som består av en vond klump av redsel og frykt.
Men man slipper ikke unna med alt bare fordi man er syk, det har jeg lært meg. Jeg kan ikke alltid legge skylden på diagnosen min. Jeg vet at den påvirker meg, men jeg må lære å ta ansvar. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å se det i tide! Hvorfor i helvete lot jeg det gå så langt.
Relatert: Å innrømme sine feil
Jeg klarer ikke helt å sette navn på følelsen jeg har akkurat nå og som jeg har hatt litt i det siste. Jeg klarer ikke helt å plassere hva det er jeg føler. Kanskje det går over, jeg vet ikke.
Det minner kanskje om en følelse av dårlig samvittighet eller skyldfølelse. Kanskje et snev av oppgitthet også. Det er så altfor lett å være “etterpåklok og angre”, og jeg prøver å fortelle meg selv “det er ikke din feil, og det var aldri din feil, du kunne ikke noe for det, og du kan ikke noe for det”.
Jeg har kasta bort så mye! Jeg har kasta bort tid og krefter på “ingenting”. Jeg har påført meg selv og andre smerte og bekymringer, for “ingenting”. Ved å være syk.
Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke kan forandre det som har vært, at det ikke er eller var min feil, og at det ikke er forgjeves. Jeg prøver å innbille meg at jeg har tillært meg verdifull kunnskap og verdifulle egenskaper på alle disse bortkasta årene.
Jeg husker smerten, jeg husker håpløsheten, jeg husker forvirringen og frustrasjonen. Jeg husker blodet, tårene, sykehus og låste dører, jeg husker skrik, syner og angst. Jeg kjenner det så godt at jeg kan smake det. Likevel føles det så fjernt. Jeg kan få tilbakefall og havne dit igjen, jeg vil ikke kalle meg 100% frisk, men nå er alt så rolig og stabilt og tomt. Hvilken verden har jeg havna i? Jeg er vant med min egen verden av kaos og faenskap og her sitter jeg igjen som et spørsmålstegn.
Jeg har kasta bort viktige og gode relasjoner. Jeg har kasta bort så mange fine ungdomsår som jeg ikke får igjen. Jeg trodde jeg skulle være takknemlig for gode tider, og det er jeg også, men ettersmaken av tapte år og tapte relasjoner er vond.
Foto: pappa min
© Lise Hetland
Når psykdommen min blomstrer for fullt hender det (altfor ofte) at jeg sier og gjør utrolig mye dumt (helst på impuls) som skaper fryktelig mye problemer for meg selv, og som muligens drar med seg uskyldige(?) ofre. Når man er i en slik fase eller tilstand ser man ikke at feilen er ens egen. En kan hate og klandre verden og alle dens drittsekker fordi det er en selv som alltid har rett i alt. Å sitte på det magiske ordet sannheten.
Og når man blir bedre og lander ned på jorda igjen, kommer fornuften med sine koselige bivirkninger. Anger, skam, smerte og ødelagde relasjoner. Jeg angrer, fordi jeg ser at det jeg har sagt og det jeg har gjort har vært urimelig og urettferdig. Jeg skammer meg fordi jeg har vært påståelig og handla som jeg har gjort. Jeg kjenner smerte fordi jeg har mista viktige relasjoner og har såret andre.
Det letteste hadde vært å bare skyve den fornuftige delen av meg bort, og heller klamre meg til den trygge “sannheten” om at det er alle andre som har feil, alle andre som er slemme, alle andre – men ikke meg. Da slipper jeg å ta på meg ansvar for det som har skjedd.
Sånn sett hadde det kanskje vært mindre smertefullt å peise på fra en annen planet og frita seg for all ansvar fordi det er verden som feiler noe – ikke meg. Men hvilket liv blir det?
Jeg er kommet til et stadie hvor jeg lenge har forstått og skjønt, men hvor jeg ønsker å være ydmyk og innrømme mine feil.
Jeg har så lyst å be om tilgivelse. Jeg har så lyst å ordne opp. Jeg ønsker, men jeg er så redd. Å legge fra seg den harde og trygge beskyttelsen og faktisk vise seg fra sin sårbare side, det er så forbanna skummelt.
Jeg skulle ønske at du (dere) visste hvor vanskelig det er for meg å prøve å rette opp i mine feiltrinn. Jeg forstår og innrømmer mine feil, jeg angrer og vil gjøre det godt igjen, det er bare så fryktelig vanskelig å ta steget videre.
Jeg har så lyst å fortelle deg (dere) at jeg har lært. Jeg er bare så redd det er for sent.
Men sånn ellers:
Jeg dreit meg ut.
Jeg kasta bort sjangsen, jeg ødela, jeg fucka til, og det er min egen feil.
Jeg vil bare lukke øynene og skru tiden en måned tilbake.
&%#¤/(?#”/&¤!¤?=%&”#(?&!”"!&
På denne tiden i fjor var livet mitt her og der og overalt hvor det ikke skulle være. Det vil si kaos, på ville veier, på skråplanet, kjørt rett i dass.
Jeg har hatt mange opp- og nedturer i livet, men i fjor på denne tia var alt bare feil.
Jeg hadde ingenting. Ingenting. Det var alt som sto i hodet mitt. Jeg hadde ingenting. Jeg hadde samla opp et stort tresifret antall ulike piller og medisiner og ble tvangsinnlagt, heldigvis før jeg tok dem, for da hadde jeg ikke vært her.
Jeg flytta inn på psykiatrisk for en periode og fikk adressa mi endra dit. Det var ukult.
Det var x antall intoxer, xx antall sting og ja, det er ikke behov for å gå i detaljer, men jeg finner ikke riktig ord for å beskrive livet på den tia. Kjørt rett i dass, med null håp om noe som helst.
Mye har skjedd på ett år. Et år er egentlig ganske lite, for det går utrolig fort. Og på ett år har så mye skjedd. Plutselig hadde jeg egen leilighet og bodde alene for første gang, plutselig hadde jeg litt jobb og noe som ga mening, og likevel fortsatt mennesker rundt meg som hjelper og støtter meg.
Jeg har blogga meg gjennom to år, og jeg er glad for at jeg har tatt vare på alt jeg har skrevet, det å kunne se tilbake på alt som har skjedd på den korte tiden. Spesielt varmer det meg når jeg fortsatt får fine og støttende kommentarer fra de samme gode hjertene som kommenterte meg den gang da!!
Jeg sier ikke at nå er alt fantastisk og at slik vil det alltid være. Livet er ingen dans på roser, og det vil det nok aldri være for noen i denne verden. Men jeg kjenner glede og stabilitet, som jeg ikke kan huske å ha kjent slik jeg gjør nå. Jeg har lyst å leve! Nedturer kan komme, tilbakesteg kan hende, men du vil være sterkere enn noengang og komme deg gjennom det!
Jeg tenker veldig mye på noen spesielle akkurat nå, og det er vel mest i den hensikt at jeg skriver dette innlegget. Jeg vet dere sliter med å holde ut, og jeg er fryktelig redd for dere. Jeg skulle så gjerne kunne gi dere noe som kunne hjelpe, noe som kunne få dere til å holde ut. For jeg tror, at det alltid går bra til slutt! Man må bare holde ut!
Ting kan lett snu!
Det går alltid bra tilslutt, man må bare holde ut!
Så for å trosse mine egne grenser, for å trosse angsten for å “tro at jeg er noe”, for å øve meg, så prøver jeg å fortelle meg selv at jeg har vært flink! Og det er skummelt å fortelle seg selv noe annet enn den vanlige, jevnlige dritten man trykker seg selv ned med. Det er tryggere å bare forbli nederst på rangstigen og fastslå at alle andre er bedre og at du selv er ingenting. Da risikerer man ikke noe, ikke sant?
Det siste året har jeg hatt noen heftige runder med selvskading. Det har vært hyppige besøk på legevakten og det har vært ganske altoppslukende. Etter jeg ble skrevet ut fra sykehuset i begynnelsen av juni har jeg kun selvskada én gang. Én gang på to måneder. Jeg har hatt lyst, jeg har følt trangen, men jeg har latt være.
Jeg har også prøvd å ta meg selv litt i nakken når enkelte automatiske tanker har slått inn. I stedet for å la meg rive med, gi meg hen og spore helt av, har jeg prøvd å fortelle meg at det kanskje ikke er slik som jeg tror det er. Det er små ting, bittesmå ting. Vanligvis vil jeg ikke tro noe annet, i redsel for å være naiv og lettlurt. Små ting, skumle ting, men av og til klarer jeg det. Av og til.
Jeg liker ikke setningen i det hele tatt, og jeg krymper meg og blir liten i det jeg prøver å hviske; “Jeg har vært flink i sommer”. Men jeg sier det likevel.
I dag var jeg på PUT (psykiatrisk ungdomsteam) i Sandnes. Ikke som pasient, men på et nytt oppdrag. Viste filmen min (“mitt liv med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse”) for de ansatte, og snakket/fortalte og hadde diskusjon etterpå. Jeg var litt nervøs, det er allerede noen måneder siden sist gang, men det gikk kjempebra. Enormt hyggelige folk som viste stor interesse. Gikk hjem med en god følelse av mestring, og en enda bedre følelse; følelsen av å gi andre noe! 
Jeg har alltid vært interessert i og nysgjerrig på hva som måtte stå om meg i papirer og skriv fra sykehus, samtaler, behandling osv, og da også hva som står om diagnosen min. Jeg syns det er rart å lese hva andre som liksom er “profesjonelle” tenker og mener om meg, og jeg syns det er rart å “lese meg selv” i andre beskrivelser. Skrev litt om det i innlegget “mine sannheter er ikke mine”.
Alle mine sannheter blir tatt fra meg. Alt jeg tror på, alt jeg mener og alt jeg ser er plutselig ikke lenger mitt eget. Alle mine sannheter forklares svart på hvitt i form av skriv, leksikon, bøker, fremmedord og forskninger.
Merete, en god venninne av meg som også har diagnosen borderline, stilte meg i dag et spørsmål. “Finnes det noen friske borderlinere?” Det satte igang noen tanker hos meg. Jeg har lest mye om diagnosen, snakket med x antall andre med denne diagnosen, og kjenner diagnosen på min egen kropp og sjel. Men jeg vet ikke om det finnes noen som er friskmeldt fra dette, går det i det hele tatt an å bli helt frisk?
Jeg kikket i mine egne papirer. En tjukk mappe med alle mulige varianter av erklærlinger, epikriser og utskrivelsesnotater (det er forresten ganske interessant lesing skal jeg si deg!) Men jeg fant litt om prognosene (mine?):
(…) F.60.3 Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse regnes for å være en relativt stabil lidelse med symptomer som trolig vil prege pasienten i store deler av hennes voksne liv. Behandling over tid vil kunne bidra til at pasienten mestrer sin lidelse og symptomer gradvis bedre.
og
(…) Behandlingen er svært langvarig, og hun vil være sårbar for psykososialt stress med symptomøkning slik som en ser nå.
På internett her fant jeg:
“En personlighetsforstyrrelse er i seg selv en vedvarende tilstand som viser seg i mange situasjoner og som har vedvart siden barne- eller ungdomsårene. Av den grunn er det vanlig å tenke at det er vanskelig å få til en betydelig endring av en personlighetsforstyrrelse. Noen personlighetsforstyrrelser blir imidlertid mindre fremtredende etter hvert som personen blir eldre, og mange tilpasser livet sitt slik at de kan leve relativt vanlig med en personlighetsforstyrrelse hele livet. Andre kan lære hvordan de kan håndtere situasjoner som har vist seg problematiske. Noen kan også fungere bedre dersom de gjennom behandling får innsikt i sin egen personlighetsstruktur”.
Jeg vet ikke om hverken du eller jeg ble så mye klokere, men en ting er sikkert; det tar tid! Så lenge det er liv er det håp (sitat Marie ♥)
Mitt mål er likevel ikke å bli frisk. Mitt mål er å ha et godt liv! – samme hva som evt. skulle stå på papirene.
Det vil ta tid og krefter, det vil kreve tårer og blod, det vil komme tider der jeg vil gi opp alt. Og tross mine destruktive tanker og handlinger, blir jeg sterkere for hver dag.
Du vil aldri knekke meg.
Dette helvetet jeg lever i for tiden har visst et navn.
Jeg forsvarte deg alltid. Jeg var trofast, så altfor trofast, og forsvarte deg alltid. Jeg fortalte aldri noen hvordan du var mot meg, hvordan du behandlet meg og hva du gjorde mot meg. Jeg hadde ikke ord, jeg var bare jenta, men min lille kropp reagerte med stadig magevonde. Vondt i magen.
Etter årevis med psykisk “nedtrykking” forlot du meg. Det var jeg som skulle forlatt deg, men jeg visste ikke bedre. Jeg hadde jo bare deg. Vi hadde mye moro sammen også, jeg skal ikke legge skjul på det, og kanskje det var derfor jeg ble? Du er ute av mitt liv, men igjen ligger sår og smerte over hva du har påført meg.
Sammen med psykologer og behandlere har biter falt på plass i puslespillet mitt. Jeg ser sammenhenger nå og du preger fortsatt mitt liv. Jeg lurer ofte på om du har en fjerneste anelse om hvordan du har oppført deg. Du har aldri bedt om unnskyldning, og jeg tviler sterkt på at du noengang vil. Jeg ser i ettertid at mye skyldtes misunnelse, men det gjør det ikke mindre vondt.
Kanskje var jeg overdrevent sårbar, kanskje du ikke var klar over din oppførsel? Kanskje det bare var meg? Har jeg rett til å føle det slik? Kanskje det bare er meg? Lojaliteten min og din makt over meg sår fortsatt tvil og behov for å forsvare deg og vårt vennskap.
Min verden er forskrudd, mine relasjoner er ustabile og uforutsigbare, for min verden er formet av deg. Da du forlot meg tok jeg over din rolle, uten å være klar over det. Jeg er stygg mot meg selv, for du er ikke her og kan tråkke på meg. I elleve jævla år har jeg vært stygg mot meg selv. Fordi noe i meg sier jeg fortjener det. Men gjør jeg virkelig det? Hvorfor skulle jeg fortjene all denne smerten?
Som sagt har biter falt på plass, spesielt den siste måneden hvor jeg har vært innlagt på sykehuset. Der grep psykologen fatt i fortiden og fikk meg til å skrive ned alt. Og jeg føler nå at all grums er kommet til overflaten og at jeg kan ta et oppgjør med meg selv, at det er på tide å legge ting bak seg. Kanskje da kan jeg jobbe med å omprogrammere meg selv.
Slipp taket. Det er på tide nå. Slipp taket…
Jeg sitter i senga, ferdig lappet sammen og ferdig utgrått (trodde jeg), da min primærkontakt T kommer inn sammen med en mann kalt P. Han ser snill ut. Jeg føler alltid trygghet nær voksne menn i omsorgsyrker. Han håndhilser med et kraftig grep og sier han er psykolog og skal være min behandler mens jeg er på sykehuset.
Jeg har inntatt min opprinnelige posisjon bak forsvar og piggtråd. Det er jævlig kaldt her, men det er i det minste trygt og stingene i mitt hjerte slipper å bli revet opp. Hadde jeg forblitt her i utgangspunktet, hadde jeg ikke behøvd å lappe sammen hjertet.
Jeg er forvirra av meg selv, forvirra av verden, forvirra på det meste.
Problemstilling: hvor åpen skal man være?Folk sier ikke så mye. Sannsynligvis våger de ikke. Er de redd for å si noe galt? Redd for å tråkke over grenser? Redd for at jeg skal reagere på en uventet måte? Er jeg så åpen som jeg er, så er jeg forberedt på det som måtte komme. Jeg er ikke farlig.
Jeg har fått vite litt hva folk sier eller tenker, for eksempel gjennom venner, eller direkte når folk har fått litt alkohol innabords. Som regel dreier det seg om når folk ser armene mine fulle av arr, eller at jeg sier jeg er ufør på grunn av psykisk lidelse når noen alltid må spørre hva jeg driver med til daglig.
Som oftest er det ikke stygge ting, men at folk blir litt skremte og usikre og lurer på hva i huleste som får meg til å kutte meg selv. Jeg svarer på spørsmål, jeg, for jeg har ingenting å skjule.
Eller bør jeg skjule? Her kommer dilemmaet jeg har tenkt mye på i det siste:
1. Skal jeg være åpen fra første stund, altså ikke skjule noe? Konsekvenser kan være at folk trekker seg bort, blir redde og usikre på meg og derimot kan ødelegge kommende vennskap eller forhold eller hva det måtte være. At jeg kort sagt skremmer dem bort.
2. Eller skal jeg være litt tilbaketrukken med tanke på disse tingene? Skal jeg alltid skjule armene mine, skal jeg ta en hvit løgn om hvor jeg bor og hva jeg driver med til daglig? Konsekvenser her kan være at folk blir knytta til meg, at vi får en relasjon sammen, og SÅ kommer bomben, for sannheten må frem, den kan ikke unngås.
Så hva er best?? Jeg har alltid trodd på åpenhet, men noen ganger får jeg lyst å bare glemme, gjemme bort og skjule alt som har med min psykisk helse å gjøre, for at folk skal se meg som Lise, ikke bare den “syke” Lise.
Jeg er ikke farlig.
