- Gjennom grunnskolen vil en elev sitte rundt 10.000 timer under lærerens undervisning og veiledning
- Hvert femte barn har psykiske vansker
Da jeg gikk på ungdomsskolen, begynte jeg for alvor å få det vanskelig. Jeg var 15. Jeg var trist, snakket om døden, rispet meg på armene og spiste ikke. Blant annet. Heldigvis hadde jeg en lærer som så meg, som ble bekymret, og som valgte å gjøre noe med det.
I perioden 2009-2010 holdt jeg en del foredrag, flere av dem for lærere og helsesøstre rundtom i landet sammen med Psykisk helse i skolen i forbindelse med lærerkurset Hva er det med Monica? Dette kurset har som mål “at lærere gjennom sin kontakt med elevene, tidlig vil oppdage symptomer på at en elev har det vanskelig”.
Under disse foredragene fortalte jeg om da jeg selv gikk på skolen og hvordan jeg hadde det, og jeg brukte min gamle lærer som et godt eksempel, læreren som så meg og som gjorde en forskjell.
Læreren min forsto at noe var galt. Han tok seg tid til å spørre og lytte, og når jeg ikke klarte å snakke, så leste han det jeg skrev. Han tok meg på alvor, og han ordnet i stand samtale med psykolog på ungdomspsykiatrisk – og ble med meg til første time.
Jeg var 15. Jeg var overveldet av kaos og indre smerte, uten å forstå eller tørre å bruke ord. At denne læreren så meg, har betydd veldig mye for meg. Jeg har ønsket å uttrykke min takknemlighet overfor ham. Jeg har gjerne sendt ham et kort til jul, og jeg har sendt ham blader, aviser og magasiner som har trykket tekstene mine. Det har vært fint å vise min gamle norsklærer hva jeg har fått til.
For et par uker siden møtte jeg min gamle lærer igjen. Tolv år senere. Jeg møtte ham igjen, ikke som usikker 15 åring med problemer og uten evne til å snakke, men som voksen og selvstendig. Jeg var både spent og nervøs, men gledet meg veldig, og det var et utrolig fint gjensyn med den personen som faktisk betydde mest for meg da jeg gikk på ungdomsskolen. Det var fint, til og med morsomt, å mimre tilbake og reflektere rundt den gang da, og nå i dag.
Jeg er så glad for at det finnes slike mennesker i læreryrket, at det finnes lærere som evner å se elevene – og som velger å bry seg og handle når det er nødvendig. De kan gjøre en viktig og avgjørende forskjell, slik som var tilfelle med meg.
Som en sterk kontrast til min erfaring, ønsker jeg også (selvfølgelig med tillatelse) å linke til en tekst skrevet av “Lileana” som lever med senvirkninger etter traumer og overgrep. Hun har på sin blogg skrevet en utrolig sterk tekst om det å ikke bli sett, hvor teksten er utformet som brev til de ulike lærerne hun hadde – og som ikke ville se. Blogginnlegget kan du lese her: Ingen ville vite
Les også: Lise som 15-åring
1. mars markeres SIAD (Self Injury Awareness Day), Verdensdagen mot selvskading, over hele verden. SIAD er opprettet for å rette fokus mot og skape mer kunnskap om selvskading. De siste årene har vist at selvskading er et fenomen som forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge, og det er tegn som tyder på at dette tallet har steget de siste årene. For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men åpenhet er den beste medisin. 
