liseliten.com

I kveld tok jeg frem en enkel sirkel med tilhørende ord som jeg skribla ned for en måned siden, planen var å vise den til behandleren min. Plutselig ble jeg sittende og tegne, fargelegge og beskrive sirkelen ytterligere, et gjentagende mønster som jeg føler meg fanget i eller sitter fast i. Kan man kalle det sykdommens sirkel? Jeg vet at jeg må bryte ut av mønsteret og sirkelen, lære meg å snu retning, stoppe opp og ta kontroll over hvilken retning jeg ønsker å gå. Jeg har jo ikke lyst å gå på smell etter smell, og det er jo egentlig litt håpløst når man på en måte vet veldig godt av erfaring hvordan og hvorfor det går som det går, igjen og igjen.

Da jeg for noen uker siden ba om hjelp i forkant – med ord, brøt jeg mitt vante, gamle, innlærte mønster. Og jeg gråt og fortalte om hvor vondt og uutholdelig det føltes å være “midt i mellom“, ikke frisk, ikke kjempesyk (som når du mister deg selv totalt og knapt vet hva som er virkelig eller ikke), men “litt syk”. Det er lettere å legge seg ned, gi opp, gi seg hen til sykdom og handle på impulser, enn å holde ut, holde igjen, balansere og stå midt i mellom og håpe at man overlever stormen. Det er nesten sånn at man kan tenke “få det gjort”, så er det over. Kutt deg, så er det over for denne gang. Kanskje, men igjen blir jo det bare nok en runde i den evige sirkelen, nok en gang, igjen og igjen. Hvor lenge skal du holde på?

Jeg har ingen talenter innenfor tegning, men det er ikke det som er viktig. Nedenfor ser du min sirkel, forenklet. Det hadde vært veldig fint å kunne holde seg på høyre halvdel uten å måtte fullføre sirkelen og gå gjennom helvetet på venstre siden.

Selv om jeg nå sist grep inn i steget før krasjet, så følte jeg fortsatt på trangen til å skade meg, få utløp og nå bunnen, for å kunne komme “i null” og “begynne på ny”. Jeg vet ikke om det gir noen mening, men for meg har det liksom vært nødvendig å “nå bunnen” for å kunne fortsette, for å samle meg og starte med blanke ark igjen. Utfordringen nå var å holde ut, erfare at stormen ville stilne – om jeg bare holdt ut og håndterte det på andre måter, sunne måter. Jeg lærer fortsatt. Jeg gjorde nesten alt riktig denne gangen, nesten. Jeg holdt ut elleve dager i “limbo” før jeg sprakk på selvskadingen mens jeg var innlagt, men det var en seier likevel – fordi jeg prøvde mitt aller beste så lenge jeg klarte, både med å bruke ord og tårer og holde ut, og fordi jeg hadde bedt om hjelp i forkant (og ble sett og hørt). Nesten. Det er faktisk bedre enn ingenting. Det er en start.

Det kunne gått mye verre, jeg unngikk kanskje det største smellet ved å ta ansvar for meg selv og be om hjelp. Akkurat nå føler jeg meg mest som den nervøse skikkelsen inni skallet sitt oppe til høyre. Jeg skal nok ta steget ut snart, og håper å holde meg på riktig side av sirkelen – og forhåpentligvis kaste hele sirkelen i søpla etter hvert. Være fri.

Bare en ørliten detalj sett i ettertid. Sirkelen, de røde pilene, burde vært bølgete, ujevne og ustabile, med topper og bunner. I den store sammenhengen og det store bildet, er veien og sirkelen også full av oppturer og nedturer. Stabilt ustabilt.

Bare så det er sagt, det koster meg litt å dele dette, men jeg tror jeg vil våge – for min egen del. Innlegget har ligget i kladd et par måneder, nå tar jeg det frem.

Hvem er jeg? Hvem har jeg vært, og hvem vil jeg være?

Mitt ‘jeg’ består av mange ulike deler, akkurat slik som med ditt ‘deg’ – og med alle andres. Hvilke deler ønsker jeg skal representere meg, den jeg er? Har visse deler av meg blitt overrepresentert, i forhold til det som er rimelig og rett, det som egentlig er meg?

Hvor godt kommer det frem at jeg er så mye mer enn den syke Lise med et liv som består av innleggelser, selvskading og destruktivitet? Og hvorfor har jeg alltid latt nettopp dette bli overrepresentert i møte med andre mennesker? Forsvar og gardering. “Jeg er ingenting”. Ingen kan vel kritisere eller såre meg som menneske (eller forvente noe som helst av meg) når mitt sanne ‘jeg’ er trygt kapslet inn bak sykdom. At jeg (i mine øyne) ikke er god nok, at jeg begår feil, at jeg ikke klarer, kan eller mestrer, det er selvfølgelig lettere å skrive på noe annet enn på meg selv som menneske.

Er mitt ‘jeg’ egentlig så knuselig, sårbart og skjørt som jeg påstår, at jeg for evig og alltid må beskytte og skjerme det fra den brutale, jævlige virkeligheten jeg tror den er?

Lise har vært i psykiatrien i mange, mange år. Hun har diagnoser og arr og mange utfordringer. Men det finnes mer.

Lise har en tullete, teit humor, ler av det meste, og har selvironi og galgenhumor. Hun elsker sin familie høyere enn alt, og bak sjenanse og prestasjonsangst er hun egentlig veldig sosial. Hun er myk, følsom og lettrørt, selv om hun er fryktelig redd for å erkjenne seg det. Hun elsker havet, sjøen og naturen, er impulsiv, eventyrlysten og griper de sjanser som byr seg, fordi hun ønsker å oppleve mest mulig. Hun er redd for mye, men elsker å trosse sine egne redsler. Lise samler på My Little Pony, og er glad i farger, piercinger og tatoveringer. Hun har en utdannelse innen IT, er glad i å fordype seg i lyrikk og poesi, og er over normalt interessert i språk, grammatikk og rettskriving 8-) Lise er utålmodig, snill og forsiktig, men har mange sterke meninger hun ikke (helt enda) tør å ytre. Lise har kanskje en anelse om hvem og hva hun er, men er fortsatt redd for å hevde seg selv og ta plass.

Jeg har sakte, men sikkert, og plutselig, kjent på et sterkere ønske om å bli sett på som Lise, og ikke bare “pasienten/borderline/selvskader-Lise som egentlig ikke får til noe som helst”, slik jeg noen ganger tidligere heller kunne foretrekke å bli sett som (igjen: forsvar og gardering). Det er skummelt å sette meg på lik linje med alle andre, å bli sett på som likeverdig, når man hele livet har trodd noe annet. Det er skummelt å bli stilt samme krav og forventninger til som de fleste andre, friske, normale mennesker, når man føler man alltid har feilet på det som alle andre har fått til. Jeg har aldri følt at jeg hører til, eller at jeg er verdig nok til å høre til. Usikkerheten, frykten og ambivalensen er der, men i det siste har jeg noen ganger kjent en følelse av protest inni meg. En – antageligvis sunn – protest mot mitt eget (eller sykdommens?) behov for å plassere meg nederst hvor jeg tror jeg hører til (sammen med dritten under skoene dine, osv.).

Det er (for å si det rett ut) en innihelvetes skummel prosess jeg kjenner jeg er i, og føler jeg har vært i det siste halve året-året. Jeg har nesten ikke lyst å si det høyt en gang, fordi jeg føler jeg sprenger noen personlige grenser jeg liksom ikke har “lov til” eller “rett til” å sprenge, selv om jeg innerst inne vet at det er både bra, nødvendig og på høy tid. Indre demoner svarer meg da ved å skrike, «haha, hva faen tror du at du er?? At du er noe, at du betyr noe, at du er bedre enn som så?? Gå og skjær deg opp, din mislykka jævel». Ja, kanskje jeg er mer enn som så, tenker jeg mens jeg kniper igjen øynene i frykt for hva som venter meg fordi jeg (endelig) prøver å gjøre motstand. Det er en evig krig som pågår inni meg, og de siste ti-femten årene har jeg latt sykdom vinne – og latt meg bli ødelagt og skadet, både fysisk og mentalt. Det er som om noe annet i meg for alvor prøver å ta kontroll og bryte fri nå.

Jeg har fortsatt de samme utfordringene som før (heller noen nye i tillegg), de samme problemstillingene og samme “faenskap” jeg noen ganger fortsatt faller tilbake på. Men inni meg kjenner jeg på endringer jeg ikke har klart eller våget å nærme meg før.

Jeg er takknemlig for at jeg har en tålmodig og omsorgsfull, men ærlig og (noen ganger brutalt) direkte behandler som utfordrer meg og lar meg prøve, feile, rase fra meg og finne vei uten å gi meg opp. Takk.

Litt av Lise

For fire år siden tok jeg et bevisst valg om å la bloggen handle om psykiatri og psykisk helse, basert på mine erfaringer. Kanskje jeg kan åpne opp for mer av Lise også?

Følelsesløs. Avstengt. Alltid. Ikke rør meg!

Hun har fått kortison injisert i gamle arr for å gjøre dem penere og mindre smertefulle. Han er rask, han er flink, han er kald. Kjølig profesjonell. Men det blør litt etter stikkene, han setter på et lite plaster. Hjertet hennes synker.

Han stryker langs kantene på plasteret, slik at plasteret skal få mulighet til å feste seg. Noen få (ikke egentlig) ubetydelige fingerstrøk, i løpet av to korte sekund. Noen andres hender, noen annens hud, som stryker over et plaster, plasteret på hennes hud. Berøring.

Uttørket, tørst og i lengsel åpner hun opp – bare og presis – i disse to korte sekund og drikker det hun kan, og ingen vet. Falskt. Oppdiktet. Mistolket, forvrengt, men helt, helt ufarlig, og bare derfor.

Så stenger hun av igjen. Følelsesløs. Avstengt. Alltid. Ikke rør meg!

Av og til glemmer jeg at de fleste, “gjennomsnittsmennesket”, “den vanlige mannen i gata”, ikke er spesielt kjent med temaer som selvskading, innleggelser, psykiatrisk avdeling, medikamenter og ulike diagnoser. Det hender jeg bruker ord og begreper som den vanlige mannen i gata ikke forstår – og som spør hva det betyr. Jeg tenker ikke over at den vanlige mannen i gata kanskje får bakoversveis eller hever øyenbrynene når de besøker bloggen min.

For hvordan kan jeg snakke om et skambelagt tema på den måten jeg gjør, som om det er helt normalt, som om det er helt vanlig, eier jeg ikke skam?? Shame on you, hva er det du driver med?

Vel, for meg og en del andre, så er det kanskje dette som er det “vanlige”, dessverre. Men de aller fleste ønsker å komme dit hvor gjennomsnittsmennesket, den vanlige mannen i gata, er. Det er verken spennende eller gøy å føle seg utenfor majoriteten, som om man tilhører en mindre(verdig) gruppe, hvor man lever i en slags boble hvor likesinnede søker fellesskap.

Hvis man skal bli frisk, få et bedre liv, så må man kunne snakke om det som er vanskelig. Å føle skam, å møte fordommer og forakt, å fornekte og skjule, hvordan kan det bidra til aksept og likeverdighet som er en viktig del av det å komme seg videre?

Jeg har bevisst valgt å ha en såkalt psykiatrisk blogg. Det gir meg mye, på forskjellige plan, å skrive og dele erfaringer, og det er en del av min prosess mot å bli frisk. Jeg har lesere som arbeider med mennesker, og som setter pris på å lære mer. Jeg har lesere som selv har det vanskelig, og som finner håp og trøst. Og jeg har lesere som er den vanlige mannen i gata, men som aksepterer meg som den jeg er. Jeg er mer enn sykdom, vet du?

Blant de gode tilbakemeldingene jeg får fra de fine leserne jeg har, hender det jeg får høre litt andre ting også, ikke direkte, men gjerne via, via, via. Jeg trenger ikke forsvare meg selv, og om det kan se ut som det er nettopp det jeg gjør nå, så er det ikke derfor jeg føler for å skrive dette. Jeg tåler at andre har forskjellig syn på ting, jeg tåler at andre himler med øynene. Det er bare så… synd.. at noen er så raske med å trekke en snever konklusjon.

Hvordan kan du dømme meg ved å skumlese og scrolle deg nedover bloggen min, gjøre opp en mening om meg og hvem jeg er, ved å se bilder av meg i t-skjorte eller fortelle om en hverdag som ikke er som din? Før du trekker en konklusjon, vær åpen for at ikke alle lever et liv som ditt.

Shame on me? Tja.

Så det så.

Les gjerne også: Når lesere går videre til min familie

Lise som lita jente, var fryktelig søt, snill, flink og sjenert, men i blant en liten rakkerunge som av og til kastet stein. Som 10-åring var hun ofte hos legen på grunn av “vondt i magen”. Det ble aldri funnet noen forklaring. Lise skulle først som voksen forstå at vondt i magen som 10-åring, var det samme som å ha det vondt inni seg, men for liten til å forstå hva og hvorfor, eller hvilke ord man kunne bruke.

Lise som 15-åring var fortsatt usikker og sjenert, og hadde verdens dårligste selvtillit, cirka sånn som de fleste andre jenter på 15 år. Hun sammenlignet seg med alle andre og begynte etterhvert å hate seg selv. Hun kastet opp maten, spiste ikke på flere dager, og jogget tre ganger daglig – helt til hun lå i grøfta og kastet opp av anstrengelse. Hun begynte å rispe seg på armene med passeren i pennalet, hver eneste dag, fordi hun hadde det så vondt. Hun følte seg ensom, deprimert og alene, og noen ganger ønsket hun bare å dø. Lise skulle først som voksen forstå hvorfor hun følte alt så mye sterkere enn andre, og hvorfor hun følte det slik.

Lise som 15-åring var flinkest i klassen, men løy på seg dårligere karakterer for å slippe at de andre elevene skulle kalle henne for “gullunge” eller “nerd”. Hun ville være som “de andre”, som “de kule”, og det gikk ikke overens med å være “lærernes gullunge”. “Du kommer aldri til å bli noe, du kommer aldri til å klare deg i livet, du er ingenting”. Lise skulle først som voksen forstå at det var de andre som var misunnelige på henne, og ikke omvent.

Lise som 15-åring byttet ofte venner, kjærester og miljø. Hun løp, nikket og gjorde alt hun ble bedt om, men ingen var der når hun selv trengte hjelp. Hun hadde ingen “bestevenner” og fant aldri sin plass. Hun festet, drakk og skulket skolen for å være som “de andre”, som “de kule”, men i hemmelighet passet hun på å være flink på skolen. På ett område dugde hun – i skjul.

Lise som 15-åring ble tatt ut av klasserommet av sin bekymrede lærer. For ham klarte hun å åpne seg for første gang. Hun skrev og hun skrev alt hun ikke kunne si, og til våren ble læreren med henne til samtale på ungdomspsykiatrisk. Lise turte ikke si noe der, hun klarte ikke, og dermed kunne de ikke hjelpe henne, sa de. For ei sårbar jente føltes det som en avvisning, så hun løp fra kontoret, og skulle aldri mer fortelle noe til noen. Lise skulle klare seg selv.

Lise ble både 16, 17, 18, 19, 20 og 21 år før hun brutalt havnet inn på sykehuset og på lukket akuttavdeling på psykiatrisk sykehus. Lise hadde prøvd å ta livet sitt – og nesten lykkes. Hun fikk ikke hjelp som 15-åring, heller ikke som 16-, 17-, 18-, 19- eller 20-åring. I alle disse årene hadde begynnende problemer vokst seg store, omfattende og kompliserte nok til å bli en alvorlig psykisk lidelse. Lise skulle først som voksen måtte ta et oppgjør med sin fortid og seg selv.

Jeg er voksen nå. Jeg har gått i psykiatrisk behandling i syv år, og jeg går fortsatt. Jeg har mistet så mange år til sykdom, jeg har mistet så mye av meg selv, til sykdom, innleggelser, destruktivitet og smerte. Først nå som voksen har jeg lært å forstå hvorfor jeg utviklet en personlighetsforstyrrelse og ble syk. Først nå som voksen har jeg lært å se sammenhenger fra helt tilbake til da jeg var liten og frem til nåtid – og alt som har skjedd i mellom, men som ikke alle trenger å vite. Det er forbeholdt meg og mine behandlere, og noen av mine nærmeste.

Jeg har akseptert min fortid og at det har formet meg til den jeg er i dag, både på godt og vondt. Men kunne jeg endret én liten detalj, så skulle jeg som 15-åring ha byttet ut setningen “jeg skal klare meg selv” med setningen “jeg trenger hjelp”.

Meg som 14-åring. Hvem kunne visst?

Et dikt skrevet som 15-åring.

Noen tegn på at ting kanskje går i feil retning.

• Når leiligheten ser ut som en forlatt krigssone fordi man ikke orker å rydde etter seg.
  
• Når man glemmer å spise, eller spiser grandiosa til frokost fordi det er for stort tiltak å lage seg noe, selv det å legge brunost på et knekkebrød.
• Når man ligger nesten 20 timer i senga, når man legger seg klokka sju om kvelden, og står opp klokka tre på ettermiddagen, fordi man ikke orker å være i virkeligheten.
• Når man ikke klarer å møte til avtaler eller noe så viktig som jobb, fordi man ikke orker tanken på tiltaket det er å dusje, kle seg eller verst av alt; møte andre folk.
• Når andre blir bekymra fordi de ikke hører noe, fordi man ikke orker å taste en sms.
• Når lyden av andre menneskers samtaler blir så mye å forholde seg til at man faller ut, og ikke lenger hører eller ser annet enn summing og tåke.
• Når man aldri, aldri, aldri gråter, men finner seg selv gråtende på baderomsgulvet.
• Når man etter måneder som skadefri ender opp med sting i armene fordi alt er så uutholdelig.
• Når all kontakt med andre mennesker (sine nære) ender i krangel fordi man er overfølsom, utålmodig og frynsete.
• Når man lurer på hvorfor man i det hele tatt gidder dette.

Check, check, check (osv.) √

Det ordner seg.

Jeg har bare lyst å se fargene igjen.

Hysj, kan du høre henne? Hør så stille hun går i dørene! Kan det virkelig være henne?

Jeg går veien mot den firkantede boksen kalt “normalt liv”. Går, kryper, faller, løper, tryner, kryper, går. Spiller ingen rolle hvordan, bare jeg nærmer meg og til slutt kommer dit. Det er forventet, det er sånn det skal være, det er slik oppskriften er. En lykkelig slutt og en solskinnshistorie hvor vi alle kan klappe i hendene. Bare slik kan alle andre senke skuldrene, omsider slippe brysomme bekymringer og være fornøyd.

For hvem gjør jeg dette?

Jeg har påført mine nære og kjære uendelig mye smerte, sorg og bekymringer i årevis. De har fått lide for mitt drama og min faenskap. Med det mener jeg legevakt, sykehus, innleggelser, skjemmende sår og arr, hvisking og tisking fra omgivelsene, og en konstant frykt for om jeg er i live eller død. Min smerte har sjelden foregått i stillhet, enda jeg i forsøk på å skåne har prøvd å dekke over alle detaljer med stillhet, hemmeligheter og påklistret smil.

Jeg går stille i dørene nå. Jeg ofrer alt for et tilnærmet, såkalt normalt liv, men for hvem? Jeg jobber, har kjæreste, og har i hele syv måneder holdt meg på riktig side av de hvite veggene. Jeg vil aldri mer tilbake dit, og alle andre er så lykkelige på mine vegne. Hvem bestemte at også jeg er lykkelig, fordi jeg går stille i dørene?

Jeg vil bli frisk for familien min, fordi jeg har påført dem uendelig mye smerte i så mange år. Jeg vil bli frisk for kjæresten min, fordi jeg elsker ham og ikke vil miste ham. Jeg vil bli frisk for behandleren min før han avskriver meg, enten ved å bytte jobb, gi meg opp eller presse meg ut. Jeg vil gå først, for å miste er for meget. Se så frisk jeg er! Jeg skal ikke plage deg så mye lenger, ser du?

For hvem gjør jeg dette?

Jeg går stille i dørene, kniper øynene igjen i det smerten blir for stor, forflytter meg til en annen verden frem til jeg kan åpne øynene igjen og fortsette. Akkurat slik det skal være. Akkurat slik du forventer.