Arkiv for kategorien 'Personlig'

Ha det bra, januar

Publisert februar 3, 2012 Personlig , Psykisk helse 37 Comments

Når man sitter med en slags vrangforestilling om at verden hånler av deg og ser ned på deg (“skam deg!”), at du ikke hører til eller har plass i denne verden (“du kan bare våge deg å ta deg til rette!”), at du aldri vil være god nok, at du ikke fortjener annet enn straff og ødeleggelse (“kutt deg!”), helst tilintetgjørelse, med en sterk indre demon som stadig skriker, rakker ned på og kommanderer deg – og i en sårbar periode overtar kontrollen (her kommer “sidetallet” inn, se forrige innlegg)…

…Da er det rett og slett medisin å bli møtt på den måten jeg har blitt her på bloggen de siste dagene, etter flere ukers pause. Så tusen takk for alle varme, gode og støttende ord. Det har vært en god start på det å prøve å “møte verden” igjen, hvor et lite “hei” på bloggen var første forsøk. Jeg hadde ikke ventet det – demonene inni meg hadde på forhånd overbevist meg om det motsatte.

Foreløpig har jeg og behandleren min blitt enige om å ta uke for uke, og ikke tenke lengre frem eller dypere inn enn det jeg makter akkurat nå. Jeg kommer nok heller ikke til å stupe for fullt ut i “verden” igjen med det første, men ta den tiden jeg trenger. Jeg har begynt å ta opp kontakten igjen med venner, og andre områder som jobb, trening, kanskje facebook osv. får komme etterhvert. Aller helst har jeg lyst å forbli i min lille, isolerte, trygge boble, men det blir jo nokså kaldt og ensomt i lengden, spesielt friskt er det heller ikke.

Og selv om jeg fortsatt kjenner på håpløshet, tristhet og fortvilelse, så har jeg ikke i det minste lyst å se tilbake på eller dvele ved disse 3-4 ukene som har vært. Så, ha det bra, januar, kommer ikke til å savne deg!

Hei februar, så fine farger du har

Hei?

Publisert januar 29, 2012 Personlig , Psykisk helse , Smerte 68 Comments

Så er det tre uker siden sist. Tre vanskelige og vonde uker som har vært vanskelige og vonde på en annerledes måte enn før. Jeg vet ikke helt hvor eller hvordan jeg skal ta opp tråden siden sist, hva jeg egentlig har lyst å dele, om jeg i det hele tatt er klar for å returnere til bloggen – eller livet, verden, hverdagen generelt.

Jeg er sliten, jeg har ikke så mye mer å gi. Jeg er lei av å snakke, lei av å tenke og være til, lei av mennesker, lei av jobb, lei av rutiner og plikter, lei av behandling, lei av livet, lei av det som foregår inni meg, lei av å aldri få fred, lei av at det alltid skal koste mer enn det gir, lei av å måtte forholde meg til hva det nå enn måtte være. Derfor har jeg latt være.

Jeg er sykemeldt fra jobb. Jeg har hatt tilbakefall på selvskadingen. Jeg har ikke orket å ha kontakt med noen, knapt gå ut av døren. Jeg har måttet stenge av, jeg har ikke klart noe annet.

Jeg har på en måte latt som jeg ikke lenger eksisterer, for det er slik det føles. Metaforisk sett, men ganske bokstavelig likevel; Jeg er ikke mer enn et sidetall nederst i hjørnet – unødvendig, betraktende og ikke delaktig, mens noen andre (som jeg ikke lenger har kontroll over) har frastjålet meg bokstavene og overtatt handlingen, innholdet og ansvaret for historien som skrives, mitt liv i nåtid. Mine ord, handlinger og avgjørelser er ikke fullt mine egne. Min virkelighetsoppfatning er for tiden ikke slik den burde og vanligvis ville vært, og jeg har ingenting å si.

Jeg tenkte uansett å bare gi en liten lyd fra meg, et livstegn, et hei. Det er vel kanskje et godt tegn i seg selv, med tanke på at pausen hovedsaklig ikke har vært mitt ønske (se avsnittet over). Jeg har lyst å ta kontrollen tilbake.

Jeg befinner meg i en tåke, blind for utveier og avstengt for inntrykk. Jeg kan ikke romme mer.

Ikke slipp meg på halvveien

Publisert januar 3, 2012 Personlig , Psykisk helse 38 Comments

I sommer skrev jeg et blogginnlegg som aldri ble postet. Av samme grunn som med mange andre innlegg: at det der og da føltes for nært, for personlig, for sårbart. Når jeg leser gjennom det nå, så tenker jeg, hvorfor i helvete lot jeg ikke de rundt meg få vite dette mens det sto på? For et halvt år siden?

Det har vært flere runder siden da med time-outs (innleggelser), misforståelser og snakking over hodene på hverandre, sinne, raseri og selvskading – og ikke minst masse redsel og angst. Det har aldri vært et tema alene, men kanskje har det ligget litt skjult i bakgrunnen som en forsterker og trigger for enkelte ting? Det er en tøff vei å gå når man ikke kjenner til noe annet. Trygghet betyr alt.

Ikke slipp meg på halvveien

Er det greit å uten videre mangedoble mengden krav, forventninger, utfordringer og press, fordi man tilsynelatende greier seg bra? Er det greit å mer eller mindre bli overlatt til seg selv, fordi man tilsynelatende har mer kontroll og stabilitet i livet sitt enn tidligere?

Jeg trenger å få puste på et overkommelig nivå før jeg eventuelt tar enda et trappesteg opp. Det føles som at straks jeg får muligheten til å endelig puste ut og senke skuldrene, forventer resten av verden at jeg skal ta elefantsteg og tåle alt – og enda mer. Er plutselig all fortid, bakgrunn, svakheter og begrensninger glemt?

Jeg trenger å få puste.

Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis drukner i nye krav, press, forventninger og utfordringer selv om jeg mestrer mengden jeg har nå. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis må overvinne og klare alt selv om jeg har overvunnet og klart noe.

Jeg trenger å vite og erfare at mine trygghetspersoner er der selv når jeg ikke er syk og dårlig fungerende. Jeg trenger at familie fortsatt er der, at venner fortsatt er der, og ikke minst at behandlingsapparatet fortsatt er der. Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra.

Jeg har minst av alt i verden lyst å falle tilbake i gamle, destruktive mønstre. Men hvor motiverende er det når det å ha det bra er likhetstegn med enda flere krav, forventninger og utfordringer jeg ikke klarer å følge opp (les: å feile og mislykkes), når det å ha det bra er likhetstegn med fravær av nødvendig støtte, omsorg og oppmuntring. Det er ikke så farlig med meg nå, nå som jeg tilsynelatende har det bedre? Er det bare jeg som husker konsekvensene – de mange fallene og skadene?

Sykdom skriker i meg og ber meg skade meg synlig for å kommunisere ut at jeg ikke fikser dette. Jeg famler etter ord som kan være tilstrekkelige. Jeg trenger å få puste! Jeg er redd, jeg! Og jeg er sliten av å finne trygghet i det destruktive og smertefulle, hjelp meg å finne trygghet i det stabile – uten at jeg nødvendigvis må drukne i krav og forventninger jeg ikke klarer å følge opp, uten at jeg nødvendigvis må miste den støtten, omsorgen og oppmuntringen jeg trenger for å komme i mål.

Ikke glem at jeg har mine svakheter og begrensninger, selv om jeg i perioder greier meg bra. Spør meg fortsatt, hvordan har du det? Har du lyst å være med? Hva syns du om dette? Fortell meg fortsatt, jeg bryr meg om deg. Jeg er glad i deg. Du er flink. Jeg ser deg.

Ikke slipp meg på halvveien – det som i dine øyne er en vellykket krysset målstrek. Jeg er ikke der helt enda. La meg få lov å puste. La meg få lov å skynde meg sakte. La meg få lov å føle trygghet.

Take it easy on me ♫

Jeg fulgte henne til legevakten for å sy. Trigging mellom venner.

Publisert desember 19, 2011 Personlig , Selvskading 21 Comments

Denne teksten skrev jeg for et år siden. Siste halvdel av 2010 var relativt turbulent, med flere intoxer (overdoser) og innleggelser på sykehuset/lukket avdeling og en del selvskading, i tillegg til at jeg sluttet (i samarbeid med lege) på en medisin jeg hadde gått på i seks år. Jeg var med andre ord i en veldig sårbar og dårlig periode, og grunnen til at jeg aldri postet denne teksten på bloggen, var fordi jeg følte meg skyldig, fæl, egoistisk, syk og gal som følte det jeg følte, da jeg fulgte en venninne til legevakten for å sy for første gang. Det tok meg nærmere ett år før de sanne følelsene kom frem i lyset, og hun ble forståelig nok skuffet over at jeg ikke hadde vært ærlig.

Det har vært (og er) viktig for meg å få frem at hun ikke har gjort noe galt, hun valgte bare å stole på ordene mine – som jeg ville ha valgt annerledes i dag. Jeg har aldri klandret henne for noe, men jeg har lyst å ta opp et tema som jeg syns er viktig – uavhengig av denne episoden, men brukt som eksempel. Jeg har fått tillatelse til å dele dette, og håper det kan komme noe positivt ut av det. Les med respekt. Takk.

Kladd/råstoff skrevet desember 2010, renskrevet mars 2011:

Plutselig var jeg på den andre siden. Plutselig var jeg hun som fulgte venninna si til legevakten for å sy. Plutselig var jeg bare tilskuer til et drama hvor jeg selv alltid var hovedpersonen. Jeg betraktet det hele fra utsiden. Stille, med noen vaklende, støttende ord innimellom, med store øyne og følelser jeg virkelig ikke ønsket å føle.

For hvordan føltes det for meg å se hennes sår, sammenligne med mine egne, og se henne ligge på benken og bli sydd?

Jeg prøvde å støtte henne og være en venn. Jeg gjorde mitt beste for å være der for henne, men det var vanskelig å være to steder samtidig; støttende ved siden av henne, og i forvirringen og kaoset inni meg.

Jeg er en venn, jeg bryr meg og ønsker bare det beste, men i meg finnes også en selvskader som daglig kjemper i mot skadetrang og indre demoner, som skriker og overveldes av følelser. Rollene var snudd. Situasjonen var smertefull velkjent ned til minste detalj, men jeg var bare tilskuer denne gangen. Triggeren var utløst, og jeg ble overveldet av motstridende følelser, fra den ene ytterkanten til den andre.

«Du blir ikke negativt påvirket av dette?» spurte hun meg. «Nei, jeg gjør ikke det.» Jeg hadde ikke hjerte til å si noe annet. Hun trengte meg, hun var redd, og det var første gang hun måtte til legevakten og sy. Selvfølgelig ønsket jeg å være der for henne! Jeg ante ikke hvordan det ville føles, jeg hadde aldri vært i en slik situasjon før, jeg heller. Og jeg føler meg fæl og egoistisk som ikke klarte å fokusere fullt og helt på henne og hennes smerte.

Jeg har venner som selvskader. Jeg har venner som har gjort det lenge, og som jobber seg ut av det. Jeg kan og vil gjerne følge dem på veien. Men å ha en venn som jobber seg inn i helvetet, og ikke ut, med eskalerende selvskading, jeg vet ikke om jeg klarer å følge noen på den veien. Jeg vet ikke om jeg klarer følelsene og triggingen som følger med. Jeg klarer ikke å se på at en venn beveger seg inn og nedover i sykdom og selvskadingshelvete. Det trigger å følge prosessen som går feil vei, det trigger å være en tilskuer når jeg egentlig vil ut av hele settingen. Det er forferdelig egoistisk, men jeg kan ikke hjelpe det.

Hun har stilt opp for meg, hun har vært med meg i ambulanse etter overdose og kutting. Hvordan kunne jeg påføre henne det, nå når jeg ser hva dette påfører meg? Jeg er så sliten og lei av å hele tiden minnes og trigges. Hvordan skal jeg komme meg ut av det da? Jeg vet ikke om jeg kan orke å følge henne inn på denne veien. Jeg vet hvor langt og dypt det kan gå før hun klarer å snu. Jeg er redd jeg vil følge med i dragsuget.

Desember 2011:

Nå kan jeg heldigvis og med glede fortelle at det ble med denne ene og første gangen hun måtte sy. For henne var dette en slags wake-up-call, ”hva er det jeg driver med”, og kombinert med følelsen av ydmykelse og skam, klarte hun å finne styrke til å jobbe seg ut av det. Jeg er oppriktig glad på hennes vegne og stolt over det arbeidet hun har gjort med å ta opp kampen, for det kunne lett hatt et annet utfall.

Nå vet jeg også at det ikke er unaturlig å føle det som jeg følte, selv om andre kanskje hadde taklet det bedre enn det jeg gjorde. Noen hadde syns det var problemfritt, noen sier at det gjør godt å fokusere på- og hjelpe andre, fordi man da glemmer sin egen smerte og sine egne problemer. Men for meg var sykdommen for sterk, selvskaderen i meg hadde overtaket. Jeg ønsket alldeles ikke å kjenne på disse følelsene, men det var ikke noe jeg kunne velge. Man er ikke fæl, egoistisk, syk og gal om man kjenner på følelsen av å bli trigget.

Men jeg lærte også noe av dette. Jeg lærte at jeg må være forsiktig med å støtte meg for mye på venner som har samme problematikk, fordi det er en fare for at de opplever det samme som jeg gjorde. Jeg lærte også at jeg må sette grenser for meg selv og hva jeg kan klare å ta inn over meg – og være åpen og ærlig om det. Det er en vanskelig balansegang, man vil jo så gjerne støtte, hjelpe og være en venn, men det er også viktig å kjenne etter sine grenser og hva man selv kan klare å tåle.

Illustrasjonsbilde

Min sugar skull

Publisert desember 18, 2011 Kroppskunst/klær/sminke , Personlig 34 Comments

Jeg har ikke vist ordentlige bilder av den nyeste tatoveringen min. Det er en såkalt sugar skull/mexican skull som befinner seg på innsiden av armen min, og den har en helt spesiell og egen betydning for meg. Jeg vurderte om det var nødvendig å si noe om hva og hvorfor, om jeg i det hele tatt hadde lyst – eller om jeg bare skulle vise bilder av det som alene ser ut til å være en nokså badass tatovering ;)

Hodeskalle-tatoveringer i seg selv symboliserer gjerne styrke og overlevelse. Man kan si at min hodeskalle representerer fortid og styggedom, alt jeg har overlevd, alt som har preget meg, satt sine spor, og som alltid vil være en del av meg. Blomster, hjerter, farger og roser representerer fremtid og nye spirer. Jeg kan ikke ta bort det vonde som har hendt meg, men det skal heller ikke få ødelegge alt det fine jeg vil ha i livet mitt. Make the best of it. Og den lille, viktige detaljen – diamanten i pannen – kjernen, meg selv – min egenverdi.

Takk til tattoo artist (Mega)Trond på Leading Light i Sandnes :)

Selv den lengste reise starter med et lite skritt

Publisert desember 14, 2011 Behandling , Hverdag , Personlig , Psykisk helse 23 Comments

Hvordan har du fått det til, hvordan har ting ordnet seg for deg, spør noen meg – fortvilet fra sitt kaoshelvete. Jeg – fått til? Ordnet seg? Det får det til å høres så enkelt ut, men det har vært alt annet enn enkelt. Det har tatt meg årevis for å komme dit jeg er i dag, selv om jeg fortsatt har litt igjen på veien. Veien har vært lang, veien er lang, men “selv den lengste reise starter med et lite skritt”. La meg bruke noen eksempler.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling på det å skulle fungere som alle andre, ha en jobb, eller i det minste en inntekt til å kunne leve. Ingen kan fortelle meg at jeg ikke har forsøkt. Jeg har gått gjennom årevis med sykemeldinger, “arbeid med bistand”, attføring, midlertidig ufør, enda mer prøving og feiling, papirhelvete, søknader, avslag og vedtak. Alt dette i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Derfor var det en lettelse for meg da jeg til slutt, etter å ha prøvd alt uten å lykkes, fikk vedtak om varig ung ufør på grunn av alvorlig psykisk lidelse. Alt ligger til rette for at det er greit at jeg ikke er i stand til å jobbe slik som de fleste andre, fordi jeg har nok med å jobbe med meg selv, nok med å takle hverdagen, nok med å forholde meg til mine utfordringer, og fordi det å være i arbeid er så belastende for meg på områder som gjør at jeg blir syk(ere) og dårlig(ere). Det er først det siste året-halvannet at jeg selv har valgt å forsiktig prøve meg ut i arbeid, på mine premisser – men med visshet og trygghet om at hvis det ikke går, så er det greit! Jeg vil i hvert fall forsøke.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling når det kommer til medisiner. Jeg har prøvd mange forskjellige medisiner, mer enn jeg kan telle på to hender, ulike kombinasjoner, ulike doser, inkludert feilmedisinering som medførte at jeg la på meg 25 kg. Det er de siste årene at vi har funnet en kombinasjon som passer til meg og min kropp.

Jeg har gått gjennom årevis med prøving og feiling med ulike tiltak, tilbud og hjelp. Jeg har hatt nytte og utbytte av forskjellige tiltak og tilbud, alt fra aktiviteter, dagsenter, grupper, mestringskurs, hjelp til bolig og hjelp til forvaltning av økonomi. Jeg har tatt i mot med åpne hender, og det har gjort meg godt.

Jeg har gått gjennom årevis med papirhelvete knyttet til for eksempel og blant annet studielånet mitt (en god utdannelse – uten å være i stand til å jobbe, da kan vi nevne bitterhet, som også tatt tid å fordøye og akseptere). Utsettelser på utsettelser (som man bare kan få et visst antall ganger), renter på renter, søknad om rentefritak, søknad om sletting av gjeld. Alt dette (igjen) i tillegg til en ustabil og sykdomspreget hverdag. Det er først det siste året at vi har fått til en ordning som gjør at jeg kan senke skuldrene.

Jeg har gått gjennom årevis med innleggelser, sykehus, selvskading og destruktiv atferd, og hele 7 år i psykiatrisk behandling. Det er først de to siste årene (!) at ting har begynt å falle på plass og at jeg har kjent store endringer skje inni meg.

Så hvordan har jeg fått det til, hvordan har ting ordnet seg for meg? Alt har ikke ordnet seg for meg, men jeg er på god vei. Det har krevd prøving og feiling, hardt arbeid og TID. Jævlig lang tid (unnskyld ordspråket)! Veien har vært lang, det er sprøtt å se tilbake på hvilket kaoshelvete livet mitt var før. Jeg hadde ingenting på plass. Jeg er ikke i mål helt enda, men mange viktige biter har falt på plass for meg, bit for bit, over en periode på flere år.

Hva vil jeg med dette? Ikke gi opp – selv om det ser håpløst ut akkurat nå. Bit for bit, steg for steg. Det tar tid. Og du vil komme i mål. Det ordner seg.

Mitt forhold til jul

Publisert desember 10, 2011 Personlig , Ukategorisert/annet 31 Comments

Trine spør: Hva tenker du forresten om julen? Er du glad i denne høytiden? Mange som sliter og er sårbare opplever nettopp denne tiden som ekstra sårbar.

I fjor tilbragte jeg juletiden, jul og nyttår på sykehuset, innlagt på tvang. Jeg tror ikke jeg har vært så syk og dårlig som jeg var da, i hvert fall ikke med tanke på intensiteten. Bloggen ble stengt ned, jeg skulle dø, og det hele ble veldig dramatisk og kaotisk. Les gjerne Jenta på gulvet og Jeg mistet meg selv.

Jeg er ikke noe glad i julen. Episoden i fjor hadde ingenting med dette å gjøre, men det var heller ikke ikke trist å gå glipp av julen, faktisk var det like greit å slippe. Jeg hadde ikke tenkt å oppleve den i utgangspunktet, og akkurat da hadde jeg alt annet enn jul å tenke på.

I år er jeg oppriktig glad for at julen ikke blir som i fjor, men at den blir den samme, gamle, på tross av at jeg ikke er noe glad i den. Det er ikke fordi jeg har vonde minner knyttet til den, at jeg ikke liker den. Jeg var veldig glad i julen som liten, og jeg er takknemlig for at jeg har gode minner, i motsetning til mange andre som ikke har det. Jeg gledet meg alltid så mye at jeg ble syk. Vondt i magen av sommerfugler. Jeg klarte aldri å la være å snike i sjokoladekalenderen (det har jeg forresten ikke greid i år heller, lurt å kjøpe Smarties-kalender.. og hva skjedde med den store gleden over én enkel sjokoladekalender, i motsetningen til dagens pakkekalendere til tusenvis av kroner?), og gavene under treet hadde jeg stålkontroll på etter å ha inspisert dem grundig (og da var en barbiedukke mer enn nok, i motsetning til standarden i dag). Juleaften var himmelen, og fortsatt den dag i dag, er julemorgen og formiddag forbeholdt sofa med dyne, julesokk med godteri, og Disneys juleaften og Tre nøtter til Askepott.

Sånn sett er det ikke selve juleaften som er problemet, det er helst tiden og hysteriet og overdrivelsene i forkant jeg har problemer med. Jeg har et vanskelig forhold til gaver, både når det kommer til å gi, og det å få. Gavepresset, gavestresset, gir meg vonde følelser knyttet til forventninger og krav, og det trigger redselen for- og følelsen av å aldri være god nok og aldri strekke til. Dermed blir det å kjøpe gaver et lite helvete, og jeg ender opp med gaver som enten koster for mye (“da må det vel være godt nok”), eller som mangler sjel og omtanke/innsats (“faen ta, få det overstått”).

I tillegg skal man være fryktelig glad og lykkelig i den “vakre og fredelige julen”. Men når man slettes ikke har det fredelig inni seg, når man selv har nok med å prøve å overleve, fungere og holde ut tankekaos, smerte og den vanlige hverdagen, så føles det enda tyngre og ensomt å stå i julehysteriet med “falsk og påtatt glede”.

Men jeg tror jeg stopper her, jeg har da ikke lyst å ta helt knekken på andre juleentusiaster! Dere skjønner tegninga uansett.

Jeg er ikke glad i julen, men jeg er glad for at jeg får feire den på normalt vis i år. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve en ny jul, når situasjonen kunne vært en annen.

Husker dere Ida Speilvendts video fra i fjor, Mitt budskap til jul?
Den er utrolig fin, får nesten litt ordentlig, fin julestemning.
Sitat Ida: «Jeg spurte mine blogglesere om å sende inn sitt julebudskap, dette er resultatet.»

Kaos og stillhet

Publisert desember 4, 2011 Behandling , Personlig , Selvskading , Sykehus 26 Comments

Å drukne. Plutselig eller sakte. Skrevet oktober 2011.

Jeg har vært god på å “takle” overveldende og plutselige bølger av faenskap og kaoshelvete. Overveldende bølger som truer med utslettelse på minuttet, bølger som vekker overlevelsesinstinkt og impulser. Desperate kriseløsninger, verken sunne, riktige eller friske, men løsninger likevel – bare for å overleve. Det har jeg kunnet takle, det har jeg vært god på, i mange, mange år. Det forteller merkene på kroppen min, det forteller journalen min og min historie.

Men hvordan takler man snikende mengder vann som sakte, men sikkert over tid, øker og øker til du står på tå med strak hals for å klare å puste inntil vannet til slutt stiger over hodet? Når verken kropp eller sinn er ”tankeløs” nok til å hente frem kriseløsninger (eller løsninger i det hele tatt), men hvor fornuften fortsatt er smertefull og lammende intakt. Hvordan takler man det?

Det hadde nesten vært lettere med plutselig, overveldende kaos med en hurtig vei ut, tankeløshet og desperate, destruktive kriseløsninger, enn det som føles som å være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død. Vel, det er i hvert fall slik det føles. Kommer jeg faktisk til å drukne nå, har jeg forvillet meg ut i feil spor, eller er dette virkelig en del av veien? For det føles alldeles ikke riktig.

Jeg kan ikke svømme (hvis det er det som er selve løsningen),
og jeg vet ikke om jeg klarer å lære meg det før det er for sent

Jeg skrev dette i oktober, men det føltes for sterkt og for nært til å dele det akkurat da. Det er ofte lettere å fortelle om det i ettertid, når man har fått litt avstand til det. Det betyr ikke nødvendigvis at det er over eller ikke like gjeldende, men at man har fått det litt på avstand.

Det er to uker siden jeg blogga sist, og som bildene i forrige innlegg forteller, så har det ikke vært spesielt greit (for å si det pent). I et par måneder har jeg gått rundt og kjent på noe som føles som å “drukne sakte og være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død”, som skrevet over.

Og plutselig ble det tatt opp noe i behandling som trigget en hel rekke med store, grunnleggende tema i min problematikk, i mitt liv. Plutselig ble jeg rammet av den overveldende bølgen av kaoshelvete som jeg kjenner til, og like plutselig var jeg tilbake i gamle, destruktive spor, med det som vanligvis følger med. Tårer, blod, sinne, fortvilelse, panikk, trassig oppførsel, impulser og innleggelse – etterfulgt av skam, ydmykhet, dårlig samvittighet og etterpåklokskap.

Kaos og stillhet. To kontraster i samme situasjon. Kaoshelvete inni meg, hos meg og i behandling, men stillhet utad mot verden hvor jeg isolerer meg, blir stille, utilgjengelig og fraværende. Ingen aner noe om hvilket helvete som pågår, og det føles både greit og riktig, men også vondt og ensomt.

Jeg har heldigvis et apparat rundt meg som kjenner meg godt, som ønsker å hjelpe meg, og som vet hva som er meg og hva som ikke er meg. Jeg skifter mellom å være rasende sint og skyve dem bort, og å være redd og klamrende. Det er slitsomt, men de viser meg at de er der likevel, at de er stabile og stødige når jeg ikke er det selv. Og jeg våger alltid å ta i mot til slutt, på tross av omveier og litt vingling frem og tilbake.

Jeg er hjemme igjen etter en liten, frivillig innleggelse, og det har gjort meg godt. Det som trigget og utløste denne runden har blitt snakket om, og jeg har fått betryggelse, støtte og forståelse. Jeg håper og tror det verste er over nå.

Ingen glansbilde

Publisert november 15, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 33 Comments

Mobilen slenges i veggen med et brak, og lander på gulvet i flere biter. Stillhet. «Hvis det var ment som et “hold kjeft” til meg, så kunne du sagt det med ord», sier behandleren min. Jeg kjenner jeg blir provosert over at han er så fordømt avslappet, når jeg selv holder på å eksplodere av følelser. Stillhet. Stillhet. Stillhet. Så reiser jeg meg og sier, «Nei vel, hvis du ikke skal si noe, så ser jeg ikke vitsen med å være her lenger, ha en (jævla) god helg!» Det føles som et ørlite berusende, bittelite snev av befrielse når jeg kaster mobilen i veggen eller trassig går ut døra. Men det varer bare noen få sekund, før fornuften, samvittigheten og skamfølelsen dukker opp og plager meg frem til neste time, eller frem til jeg får bedt om unnskyldning.

Jeg har delt flere tekster som forteller litt om min behandling, også tekster som forteller om mine møter med min behandler, og vår pasient/behandler-relasjon (se gjerne kategorien behandling). Jeg er generelt forsiktig med å skrive om andre, og om jeg er i tvil om noe er feil å dele, spør jeg om tillatelse først. Jeg liker å fokusere på det gode og hva som hjelper, og der har jeg heldigvis mye å ta av.

Jeg har fått mange kommentarer som sier at jeg er heldig som har en så fantastisk behandler, at vår pasient/behandler-relasjon høres så god ut, noen sier at de skulle ønske de også hadde en sånn behandler. Ja, jeg er takknemlig for å ha en så flink behandler, som i tillegg er et godt menneske, og for at han har holdt ut med meg i sju år. Men det betyr ikke at det har gått smertefritt og problemfritt. Det har vært mange utfordringer, noen mer intense enn andre. Og sånn er det jo, for de aller fleste.

Jeg har smelt med dører, gått fra timen, kjeftet og grått og sagt mye stygt som jeg egentlig ikke mener. «Du bryr deg faen ikke, jeg er bare en jævla jobb for deg» (jeg banner alltid når jeg er sint). Jeg har slengt ting i veggen, jeg har vært sint på ham, såret, krenket, fornærmet og forbanna, jeg har nektet å møte til time, «jeg kommer ALDRI mer tilbake!!» (noen som kjenner seg igjen?) Og jeg har ved ett ekstremt tilfelle skadet meg selv i desperat fortvilelse med ham i samme rom (ikke på kontoret), og deretter sparket og slått etter ham fordi han selvfølgelig holdt meg fast og tok fra meg skalpellen for å forhindre videre skade. Jeg sier ekstremt tilfelle, fordi jeg i dette tilfellet var veldig syk og ikke i kontakt med meg selv. Og han, som andre, kan jo selvfølgelig også bli fortvilt, såret, sint eller oppgitt noen ganger, de er jo ikke laget av stein de heller, selv om det er “jobben deres”.

Men er det ikke slik det er innimellom, at man blir så utfordret på enkelte områder at det blir vanskelig å holde en fornuftig samtale og kommunisere med ord, fremfor handlinger, hint og poengteringer som i hvert fall ikke gjør det bedre? Behandling er tøft, og det berører så mange vonde tema som gjør det vanskelig og komplisert. Det kan trigge sårbarhet, frykt og følelser i deg som gjør at man reagerer med for eksempel sinne eller angrep eller på impuls. «Projiserer du dette over på meg nå, fordi du ikke vil forholde deg til det?» Jeg kommer ikke unna.

Jeg sier ikke at det er greit å holde på sånn, langt i fra, og det er i hvert fall ikke hensiktsmessig. Men det skjer. Impulser som er vanskelig å kontrollere, følelser som må ut – og som eksploderer når de først får komme ut, og følelser som er så sterke at man ikke rekker å tenke før man har sagt eller gjort noe i affekt. Jeg har måttet lære meg å puste, telle inni meg, avvente, tenke litt etter, svelge noen kameler og bruke ord, og ikke minst, være ærlig.

For jeg har hatt mange forsøk på hint og “stikk”, krypterte setninger og handlinger med et underliggende, hemmelig, skjult budskap i håp om at han skal forstå hva jeg egentlig vil han skal forstå. Men det funker ikke alltid, og når det ikke funker, blir det bare verre, og kanskje en hel del misforståelser i tillegg. Bruk ord.

Når det er sagt, kan jeg like gjerne si dette til meg selv et par hundre ganger til, for episoden jeg fortalte om i starten, med mobilen i veggen og jævla god helg, det var forrige uke, det.

Relatert. Les også:
Forsiktig tilnærming
Når ordene får en litt annen betydning
Øyeblikk # 2
Egne regler og nye vedtekter
Oppskrift på en god behandler
Jeg bare liker deg ikke. Liksom.
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Leserspørsmål: Hvordan snu en dårlig dag til en god?

Publisert november 14, 2011 Leserspørsmål , Personlig , Psykisk helse 15 Comments

Jeg fikk en fin kommentar for en tid tilbake, jeg har kortet den ned litt:

“Jeg har et forslag på et blogginnlegg! Har selv gått til psykolog, og mye handler jo om å snu tilværelsen til noe bra. Kvitte seg med de negative skjemaene og erstatte de med gode relasjoner. Det jeg lurer på, er rett og slett om du kan komme med eksempler og skrive litt om hvordan du snur en dårlig dag/tanke til en god en. (..) Så da hadde det vært interessant og inspirerende å se hvordan andre snur sine dårlige tanker/øyeblikk/dager til noe positivt :) Hvordan jobbe seg mot en bedre hverdag, rett og slett!”

Jeg har ikke noen fasit eller oppskrift, men jeg kan jo si litt om hva jeg tenker om meg og mitt. (Hvis noen har noen tanker om hvordan snu en dårlig dag eller tanke til en god en, kommenter gjerne.) Jeg skal prøve å ikke gjøre det lengre enn nødvendig. Kan først innlede med å beskrive hvordan en dårlig dag og en god dag er for meg med tanke på utfordringer i hverdagen:

Dagsform: dårlig

Noen dager er vanskeligere enn andre, og noen perioder er vanskeligere enn ellers. For meg er dagsformen helt avgjørende på hva jeg tåler, og hvordan jeg tåler det og håndterer det. En av mine utfordringer er å ikke la fallhøyden bli så enormt stor når dagsformen er dårlig sammenlignet med når den er god. Det er lov å være frynsete og sårbar av og til, men det er ikke så veldig greit at utfallet av én og samme ting, blir så enormt forskjellig – bare på grunn av dagsformen.

Hvis jeg er sliten, frynsete og sårbar, skal det naturligvis veldig lite til for å tippe meg over. Små detaljer, noen ganger bagateller og ting jeg ellers ikke ville brydd meg like mye om, kan føles som en katastrofe og tragedie, jeg kan bare legge meg ned og gi opp, orker ikke, vil ikke, samme kan det være.

For å ta et veldig konkret eksempel, kan jeg nevne en episode da jeg var innlagt desember-januar i fjor. Jeg var totalt utmattet, sliten og veldig syk, og hadde absolutt ingenting å gå på. Ingen verdens ting. Vi skulle ha kveldsmat, og jeg spurte «er det ikke mer eplejuice?» Jeg fikk til svar at nei, juice fikk vi bare til frokost og lunsj. Helt greit. Men jeg hadde ingenting å gå på, så jeg begynte å gråte, løp inn på rommet, krøllet meg sammen i senga under dyna, hylgråt, og skulle aldri mer orke eller prøve å ta del i denne verden igjen. Alt var ødelagt. Nå i ettertid er det jo bare komisk, men der og da raste verden sammen igjen, etter å såvidt ha stablet meg på beina igjen, nok til å tørre å gå ut i avdelingen – eller den store, skumle verden – igjen.

Dagsform: god

I bedre perioder er jeg sterkere og mer opplagt, og dermed mer robust. Jeg kan ta ting med et smil, eller jeg kan stusse litt over noe som ble sagt eller gjort, men likevel legge det bak meg og ikke dvele mer ved det. I jobbsammenheng og sammen med kjæresten min kan jeg lett se hvilken form jeg er i (uten å ellers være klar over det), nettopp fordi jeg er i disse situasjonene og relasjonene flere dager i uka, og dermed kan sammenligne og tydelig se hvor forskjellig jeg tåler ”de samme tingene”, alt etter dagsformen.

Betryggelse, bekreftelse, tilbakemeldinger

Jeg finner god støtte i behandleren min når det kommer til usikkerhet, negative tanker og tankekjør rundt ulike situasjoner og ting som blir sagt eller gjort. Jeg trenger mye betryggelse og bekreftelse, og finner trygghet i å forhøre meg med andre, enten det er behandler, en god venn eller kjæresten min. Hva syns de om det som gjør dagen min dårlig, hva tenker de om tankene jeg har? Kanskje er det ikke så ille eller verdt å bekymre seg over? Jeg tror mer på andre enn jeg tror på meg selv, så om noen forteller meg at ”sånn er det”, så er det enklere for meg å tro på det. Jeg øver meg selvfølgelig, gjerne hver dag, på å stole på meg selv og mine egne vurderinger, men ofte trenger jeg betryggelse og bekreftelse fra andre som jeg stoler på.

Avledning, avstand og pause fra tankekjør

Det er mange ganger slik at jo mer man tenker og grubler på noe, jo verre blir det. Jeg kan på kort tid ha laget meg en omfattende teori og sannhet på hvordan ting egentlig er, det “tar helt av” noen ganger. Da er det bra å kunne si stopp, nok, pause, let it go, skape avstand til det. Avledning, gjøre noe annet, få tankeaktiviteten over på noe annet. Ofte er det beste for meg å bare legge meg, sove noen timer. Hvis man klarer å få avstand til det en liten stund, så er det ofte ikke lenger like intenst. Det minner litt om ordtakene om å “sove på det” eller telle til ti.

Finne roten til det vonde

Tidligere sa jeg ofte at jeg ikke visste hvorfor jeg var nedfor, hadde angst eller var sint, det ”bare var sånn”, ingen spesiell grunn. Det tror jeg ikke helt på lenger. For hvis jeg undersøker hver minste hverdagslige detalj, så finner jeg nesten alltid roten til det vonde. Når du da er bevisst på problemet, så er det lettere å ordne opp i, rydde vekk, diskutere eller la det ligge til senere.

ABC-modellen

Jeg skrev tidligere et innlegg om abc-modellen og å finne andre måter og alternativ å se ting på. Abc-modellen kan være veldig nyttig for mange for å bli mer bevisst på automatiske tanker og tankemønstre, og for å bryte negative tanker. Les gjerne innlegget om du er nærmere interessert.

Kort sagt

Så hvordan snur jeg en dårlig dag eller tanke til en god en? Jeg prøver å tenke minst mulig, få tankene over på noe annet enn det som er vondt og vanskelig, gjøre noe jeg vanligvis liker eller syns er gøy (selv om det føles som tiltak der og da), kall det gjerne påfyll. Avledning og pause fra tankene, fordi tankekjøret er slitsomt og gjerne gjør alt verre (“en fjær blir til fem høns”). Foreløpig finner jeg størst trygghet i å forhøre meg med andre og få betryggelse og bekreftelse, som nevnt i avsnittet lenger oppe. Det finnes selvfølgelig og sikkert mange andre måter å snu en dårlig dag til en god, dette er bare eksempler på hva som hjelper meg.

Husk “paraply” i dårlig vær =)

Når rollene blir blandet

Publisert november 12, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 14 Comments

Den siste uka har vært utrolig travel og slitsom, men også spennende, interessant og gøy. Nordens største psykiatrikonferanse, Schizofrenidagene, ble holdt i Stavanger. Jeg har jobbet hver dag og sovet minimalt. Med så mange inntrykk og så mye som skjer, så blir hodet mitt helt propell. Det er en ubehagelig følelse å egentlig være dødssliten, men samtidig gira i hodet, lys våken, propell, tankekjør. Å jobbe opp til 9 timer og deretter kun klare å få sove i 2 små timer, før nok en lang dag på jobb, har vært utrolig slitsomt. Men jeg har også fått høre på mange spennende foredrag og snakket med mennesker jeg ser opp til.

I den jobben jeg har (30-40 % stilling hos PsykOpp), får jeg være med på mange slike seminarer og konferanser. Da står jeg som regel på stand, selger litteratur og hjelper til med det praktiske. Jeg treffer ofte på kjente ansikter, spesielt i sammenheng med rollen jeg har hatt (har) som pasient, som syk. Jeg ser ansikter fra avdelinger jeg har vært innlagt på, leger, psykologer og behandlere, og jeg burde tenke at det er flott å kunne vise en annen og friskere side av meg selv. På den ene siden gjør jeg det, og jeg syns det er kjempehyggelig å si hei og hilse på, men på den andre siden vet jeg ikke hvor komfortabel jeg er med å “blande rollene”. Som med det meste, så liker jeg å ha det sånn eller sånn, enten eller, svart-hvitt. Jeg syns det er veldig vanskelig å forholde meg til gråsonene i mellom, og det samme gjelder egentlig det å være frisk og møte mennesker fra “tiden som syk”, for så å muligens (og som regel) treffe dem igjen på et senere tidspunkt som veldig syk og dårlig. Men hvem vet, kanskje jeg ikke ser dem igjen som syk? Det har skjedd mye viktig og avgjørende det siste året-halvannet, altså “inni meg”. Kanskje jeg kan skrive mer om det senere, jeg sa en del om akkurat dette i innlegget Hvem er jeg? som jeg skrev for et par måneder siden.

Var på koselig middag/fest sammen med jobben i går, som en avslutning på vellykket konferanse, og der kom også andre som var involvert i arbeidet med konferansen. Plutselig var jeg på “fest” sammen med gruppelederen av gruppeterapien jeg ukentlig deltar i. Det var litt rart, og igjen dukket temaet opp, å blande rollene, frisk/syk, pasient/kollega, men vi holdt distanse og snakket ikke sammen, noe som sikkert var riktig å gjøre. Vi var en så stor gjeng uansett, så det føltes naturlig.

Denne helgen skal jeg sove så mye jeg vil og kan, ha alenetid og bare slappe av.

1. Før middagen i går. Jeg sminket armene mine med concealer og pudder, og det funket bra. Jeg skammer meg ikke over arrene mine, de er en del av meg, men i visse sammenhenger og anledninger syns jeg det er ubehagelig å ha røde arr synlig. Jeg ser frem til den dagen de siste få har blitt hvite og myke. Jeg vurderer å fremskynde prosessen med å få kortison injisert i de arrene som er harde og røde, det har jeg som nevnt gjort før også, med hell. Jeg har nemlig ikke tenkt å påføre meg flere arr.
2. Fine, nye spiraler. 16 mm black horn tail spirals fra Diablo Organics, kjøpt på bodyartforms.com
3. Kjærestepar ♥ Hadde med meg kjæresten på middagen, jeg er stolt over å være jenta hans, og det var fint å endelig la de andre få møte ham.

Nyttårsaften 2010

Publisert november 3, 2011 Kjærlighet , Personlig , Sykehus 34 Comments

Det er nyttårsaften, og det snør. Det ble snø til jul i år, men ingen gaver og ingen feiring. Hun foretrakk det slik. Hun hadde ikke tenkt å oppleve julen i år, men det er nyttårsaften, og hun lever fortsatt. Hun befinner seg på lukket avdeling på sykehuset, innlagt på tvang.

Det er nyttårsaften, og det snør. Hun har dusjet og kledd seg, og ser frem til å reise på permisjon til dagen etterpå. De siste ukene har vært kaotiske og smertefulle, men den tyngste tåken har lagt seg, og hun kjenner at hun kunne gjerne tenke seg å tilbringe nyttårsaften sammen med han som hjertet hennes tilhører.

De er bare to på nyttårsaften, alene, men samtidig komplett. De spiser, deler en flaske hvitvin, og smiler. Med munnen, med øynene – og med hjertet.

Når klokka nærmer seg ti om kvelden, kler de seg i gode, varme klær, fjellsko og hver sin hodelykt. Det er kaldt, og det snør og blåser kraftig. De skal til toppen av Lifjell innen midnatt. En annerledes nyttårsfeiring, men for henne helt perfekt med tanke på omstendighetene rundt.

Stigningen er bratt, og bakken består av tjukk, hard is dekket med en hinne av vann, uten noen form for rekkverk eller trær i nærheten å holde fast i. De frykter at det blir umulig å komme seg opp dit i tide. Hun sitter på huk for å ikke skli og renne bakover, hun har egentlig gitt opp, men så kaster han seg over på andre siden, og slenger over et tau til henne. «Ta tauet og klatre bort til meg, jeg holder deg.»

Hun ser rundt seg med lykten spent fast på hodet for å få en oversikt over området rundt. Det er bekmørkt, de er helt alene, det blåser og snør, og mens hun ligger nesten flat på bakken av is, med tauet mellom seg og ham, begynner hun å le. «Fy faen for en nyttårsfeiring, dette er jo en blanding av norsk skrekkfilm på fjellet og en eller annen syk ekspedisjon.»

Bakken flater seg endelig ut lenger oppe, og den siste timen går de så fort de kan, i snø og vind. «Når vi det til tolv?» roper hun. «Ja, hvis vi forter oss,» svarer han. Hun har begynt å bli sliten. Han knytter enden av tauet rundt magen sin, og den andre enden rundt magen hennes, og det siste stykket går han i forveien og drar.

Ti på tolv, ti minutt før midnatt, er de på toppen. De slår av hodelyktene, og utsikten som møter dem er helt fantastisk. Hele Sandnes og Stavanger ligger foran dem og lyser opp. Det blåser storm, og det er umulig å stå oppreist, så de blir sittende trygt og godt sammen på bakken, han med armene rundt henne. Alene, sammen, på det som føles som toppen av verden, stormfullt, men fredfullt, i svarteste natten, og himmelen fylles av fyrverkeri. «Godt nyttår, jeg elsker deg.»

♥

Les også:
Hjertebank (kjærlighet og utfordringer/psykisk sykdom)
Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme (kjærlighet og selvskading)

Gjensyn med læreren som gjorde en forskjell

Publisert november 1, 2011 Fakta , Personlig , Psykisk helse 24 Comments

- Gjennom grunnskolen vil en elev sitte rundt 10.000 timer under lærerens undervisning og veiledning
- Hvert femte barn har psykiske vansker

Da jeg gikk på ungdomsskolen, begynte jeg for alvor å få det vanskelig. Jeg var 15. Jeg var trist, snakket om døden, rispet meg på armene og spiste ikke. Blant annet. Heldigvis hadde jeg en lærer som så meg, som ble bekymret, og som valgte å gjøre noe med det.

I perioden 2009-2010 holdt jeg en del foredrag, flere av dem for lærere og helsesøstre rundtom i landet sammen med Psykisk helse i skolen i forbindelse med lærerkurset Hva er det med Monica? Dette kurset har som mål “at lærere gjennom sin kontakt med elevene, tidlig vil oppdage symptomer på at en elev har det vanskelig”.

Under disse foredragene fortalte jeg om da jeg selv gikk på skolen og hvordan jeg hadde det, og jeg brukte min gamle lærer som et godt eksempel, læreren som så meg og som gjorde en forskjell.

Læreren min forsto at noe var galt. Han tok seg tid til å spørre og lytte, og når jeg ikke klarte å snakke, så leste han det jeg skrev. Han tok meg på alvor, og han ordnet i stand samtale med psykolog på ungdomspsykiatrisk – og ble med meg til første time.

Jeg var 15. Jeg var overveldet av kaos og indre smerte, uten å forstå eller tørre å bruke ord. At denne læreren så meg, har betydd veldig mye for meg. Jeg har ønsket å uttrykke min takknemlighet overfor ham. Jeg har gjerne sendt ham et kort til jul, og jeg har sendt ham blader, aviser og magasiner som har trykket tekstene mine. Det har vært fint å vise min gamle norsklærer hva jeg har fått til.

For et par uker siden møtte jeg min gamle lærer igjen. Tolv år senere. Jeg møtte ham igjen, ikke som usikker 15 åring med problemer og uten evne til å snakke, men som voksen og selvstendig. Jeg var både spent og nervøs, men gledet meg veldig, og det var et utrolig fint gjensyn med den personen som faktisk betydde mest for meg da jeg gikk på ungdomsskolen. Det var fint, til og med morsomt, å mimre tilbake og reflektere rundt den gang da, og nå i dag.

Jeg er så glad for at det finnes slike mennesker i læreryrket, at det finnes lærere som evner å se elevene – og som velger å bry seg og handle når det er nødvendig. De kan gjøre en viktig og avgjørende forskjell, slik som var tilfelle med meg.

Som en sterk kontrast til min erfaring, ønsker jeg også (selvfølgelig med tillatelse) å linke til en tekst skrevet av “Lileana” som lever med senvirkninger etter traumer og overgrep. Hun har på sin blogg skrevet en utrolig sterk tekst om det å ikke bli sett, hvor teksten er utformet som brev til de ulike lærerne hun hadde – og som ikke ville se. Blogginnlegget kan du lese her: Ingen ville vite

Les også: Lise som 15-åring

Når ordene får en litt annen betydning

Publisert oktober 13, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 19 Comments

“Forventninger, forventninger, helvetes forventninger. Dere gjør meg bare til en skuffelse! Jeg var, er og forblir en skuffelse! Slutt å forvente at jeg skal bli frisk over natta! Slutt å forvente at jeg skal klare alt selv! La meg slippe alle de helvetes forventningene! Jeg klarer det ikke, ser dere ikke det!?”

Og plutselig. Sånn helt putselig, forsto jeg at jeg kanskje hadde misforstått noe vesentlig, at det kanskje fantes en forskjell? For alt jeg hørte, så og oppfattet – ble tolket i mitt ikke-friske sinn, til det som var enklest å leve med, til det som lignet mest og passet best til mitt syn på verden og meg selv.

Forventninger. Den tunge byrden av forventninger jeg aldri ville innfri (påsto jeg selv). Oppdiktede sannheter og følelsen av å bli avvist og forlatt. “De bryr seg ikke, ingen bryr seg, de vil bare bli kvitt meg!” tenkte jeg i sinne, fortvilelse og protest – før jeg plutselig stoppet opp. Ville jeg våge å tenke tanken?

For var det ikke en mulighet for at begrepet forventninger kunne byttes ut med noe annet? Fantes det ikke en viss forskjell? Hva om begrepet forventninger kunne byttes ut med begrepet oppmuntring? Eller hva med støtte? Hva med en underliggende betydning som sa… Jeg har tro på deg?

Jeg var så forferdelig sint på deg og alle andre som vågde å forvente noe som helst av meg, fordi dere la denne byrden på meg. Men ønsket jeg virkelig innerst inne å bli behandlet som og sett på som stakkars-lille-deg- du-kommer-ikke-til-å-klare-deg- du-må-bare-få-trøst-og-omsorg-og-  ingenting-annet-i-hele-verden? For hadde ikke alternativet vært nettopp det?

Jeg ser litt annerledes på øynene dine og smilet ditt nå. Ordene treffer på en litt annen måte, på et litt annet sted, når begrepet forventninger har fått en litt annen definisjon. Kanskje du faktisk bare ønsker meg det beste?

Liker du bloggen min? Du finner den også på facebook :)

Bæreevne og overlast

Publisert oktober 10, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 23 Comments

Jeg blir utrolig sliten de dagene jeg har vært på jobb, og spesielt på dager som i dag, hvor jeg har vært både på jobb og i gruppeterapi, som i seg selv er nokså utfordrende og krevende. I gruppeterapi i dag, for eksempel, ble jeg praktisk talt svett. På slike dager er jeg gjerne så sliten etterpå at resten av dagen og kvelden ikke går til så mye annet enn å samle krefter til neste dag.

Jeg tenker ofte på de som jobber hver eneste dag, og forundrer meg over hvordan de klarer det (selv om de fleste til tider syns det er slitsomt å gå på jobb). Men så minner jeg meg selv på å huske at vi har alle ulike utgangspunkt, utfordringer, og grenser. Kanskje er det da også slik at andre forundrer seg over meg og hvorfor ikke jeg “klarer” å jobbe like mye. Jeg ser jo frisk ut. Da lurer jeg på, forstår også de at vi har alle ulike utgangspunkt, utfordringer, og grenser? Hva vet de om min verden, mitt liv og min hverdag?

Jeg har funnet frem en veldig fin og beskrivende kommentar jeg fikk for nærmere ett år siden, fra en leser som kaller seg Magnus. Det er veldig mange fine tilbakemeldinger og kloke ord som jeg husker og tar med meg videre, det skal dere vite :) Med hans tillatelse vil jeg gjerne gjenfortelle noe av det han sa.

”Når ting går galt i livet, lider man av overlast. Hvis en mann kan bære 200 kg, går det naturligvis galt hvis han bærer 250 kg. En mann som kan bære 50 kg, vil det gå fint med hvis han kun bærer på 30 kg. Med andre ord, om livet er vanskelig eller ting går galt, sier det ingenting om at en nødvendigvis har reduserte evner som person eller er svak. Det sier kun noe om at grensen for bæreevnen er overskridet, enten denne evnen går ved 50 kg, eller 200 kg. Uansett hvor sterk en er, går det en grense. At noen lider eller får vanskeligheter i livet, betyr bare at en lider av overlast. Det sier ingenting om hvor sterk eller svak en er som person på forskjellige områder”.

Derfor kan man heller ikke sammenligne seg med andre, ettersom ingen mennesker er like. Vi har ulike grenser, og opplever stressfaktorer forskjellig. For mange er det å være psykisk syk en fulltidsjobb. Hodet, følelsene, tankene, til og med kroppen, arbeider gjerne 24 timer i døgnet. Da kan det være fare for overlast om man i tillegg skal prøve å bære like mye som hvem som helst andre, uten å ta hensyn til sine egne grenser.

Med andre ord, jeg har lov å være strålende fornøyd og stolt over meg selv og min egen innsats, for at jeg faktisk jobber 15 timer i uka – på tross av jeg har en uføregrad som sier at det arbeidet jeg gjør med meg selv – er godt nok, alene og i seg selv. Her går min grense, og den er verken dårligere eller bedre enn din eller noen annens grense.

Jeg er en oppegående og smart jente med masse ressurser, det handler verken om latskap, svakhet eller manglende vilje, men at vi har ulike utgangspunkt, grenser og bæreevne. Ingen skal få fortelle meg noe annet. Gå en dag i mine sko før du dømmer.

Edit: Jeg fikk en kommentar på dette innlegget, og som jeg føler jeg bør ta med her, syns den sier noe viktig. Beskrivelsen over, at noen kan være på 50 kg, mens andre 200, inkluderer ikke at den som kan bære på 50 kg gjerne bærer på veldig mye i tillegg. Ragnhild sier:

“Jeg liker å se det for meg som ett sirkeldiagram der sirkelen er hele du. Noen fyller sirkelen med å jobbe med seg selv, mens andre kan fylle den med jobb, skole, fritidsaktiviteter osv. I noen perioder av livet tar det all kapasitet å jobbe med seg selv, mens senere er det kanskje plass til mer”.

Til slutt, tusen takk for all respons på forrige innlegg! Jeg er så glad for at det ble tatt i mot på den måten jeg håpte. Takk!

Sykdommens sirkel

Publisert oktober 3, 2011 Personlig , Psykisk helse 31 Comments

I kveld tok jeg frem en enkel sirkel med tilhørende ord som jeg skribla ned for en måned siden, planen var å vise den til behandleren min. Plutselig ble jeg sittende og tegne, fargelegge og beskrive sirkelen ytterligere, et gjentagende mønster som jeg føler meg fanget i eller sitter fast i. Kan man kalle det sykdommens sirkel? Jeg vet at jeg må bryte ut av mønsteret og sirkelen, lære meg å snu retning, stoppe opp og ta kontroll over hvilken retning jeg ønsker å gå. Jeg har jo ikke lyst å gå på smell etter smell, og det er jo egentlig litt håpløst når man på en måte vet veldig godt av erfaring hvordan og hvorfor det går som det går, igjen og igjen.

Da jeg for noen uker siden ba om hjelp i forkant – med ord, brøt jeg mitt vante, gamle, innlærte mønster. Og jeg gråt og fortalte om hvor vondt og uutholdelig det føltes å være “midt i mellom“, ikke frisk, ikke kjempesyk (som når du mister deg selv totalt og knapt vet hva som er virkelig eller ikke), men “litt syk”. Det er lettere å legge seg ned, gi opp, gi seg hen til sykdom og handle på impulser, enn å holde ut, holde igjen, balansere og stå midt i mellom og håpe at man overlever stormen. Det er nesten sånn at man kan tenke “få det gjort”, så er det over. Kutt deg, så er det over for denne gang. Kanskje, men igjen blir jo det bare nok en runde i den evige sirkelen, nok en gang, igjen og igjen. Hvor lenge skal du holde på?

Jeg har ingen talenter innenfor tegning, men det er ikke det som er viktig. Nedenfor ser du min sirkel, forenklet. Det hadde vært veldig fint å kunne holde seg på høyre halvdel uten å måtte fullføre sirkelen og gå gjennom helvetet på venstre siden.

Selv om jeg nå sist grep inn i steget før krasjet, så følte jeg fortsatt på trangen til å skade meg, få utløp og nå bunnen, for å kunne komme “i null” og “begynne på ny”. Jeg vet ikke om det gir noen mening, men for meg har det liksom vært nødvendig å “nå bunnen” for å kunne fortsette, for å samle meg og starte med blanke ark igjen. Utfordringen nå var å holde ut, erfare at stormen ville stilne – om jeg bare holdt ut og håndterte det på andre måter, sunne måter. Jeg lærer fortsatt. Jeg gjorde nesten alt riktig denne gangen, nesten. Jeg holdt ut elleve dager i “limbo” før jeg sprakk på selvskadingen mens jeg var innlagt, men det var en seier likevel – fordi jeg prøvde mitt aller beste så lenge jeg klarte, både med å bruke ord og tårer og holde ut, og fordi jeg hadde bedt om hjelp i forkant (og ble sett og hørt). Nesten. Det er faktisk bedre enn ingenting. Det er en start.

Det kunne gått mye verre, jeg unngikk kanskje det største smellet ved å ta ansvar for meg selv og be om hjelp. Akkurat nå føler jeg meg mest som den nervøse skikkelsen inni skallet sitt oppe til høyre. Jeg skal nok ta steget ut snart, og håper å holde meg på riktig side av sirkelen – og forhåpentligvis kaste hele sirkelen i søpla etter hvert. Være fri.

Bare en ørliten detalj sett i ettertid. Sirkelen, de røde pilene, burde vært bølgete, ujevne og ustabile, med topper og bunner. I den store sammenhengen og det store bildet, er veien og sirkelen også full av oppturer og nedturer. Stabilt ustabilt.

Hallo verden, vi prøver igjen

Publisert september 29, 2011 Behandling , Personlig , Sykehus 52 Comments

I dag ble jeg utskrevet, i dag må jeg møte virkeligheten igjen. Jeg har ikke spesielt lyst, men jeg kan ikke rømme fra den eller slippe unna heller – så lenge jeg velger å leve.

Jeg har vært innlagt over tjue ganger de siste årene, de fleste gangene på lukket akuttavdeling på sykehuset. Jeg har som regel blitt så syk at det ofte har endt dramatisk; intox, selvskading, ambulanse, tvang osv. Må det alltid gå så langt? Vil jeg fortsette å tillate det?

Jeg orket ikke nye runder med alt det som hører til. Jeg orket ikke tanken på å bli så dårlig, jeg orket bare ikke. Og jeg visste med meg selv at hvis jeg ikke fikk hjelp nå, så ville jeg havne jeg dit igjen. Jeg orket ikke, jeg ville ikke, og jeg var redd for å dø. Jeg ønsker ofte å dø når jeg blir veldig syk, jeg har vært altfor nær før, og jeg var redd for at jeg ville komme dit igjen. Jeg har jo lyst å leve?

Skulle jeg våge å be om hjelp? Hva om jeg ikke ville bli tatt på alvor? Hva sier man, hvordan sier man det? Det er så mye lettere å våkne et annet sted etter å ha skyldt ned for mange piller, eller å blø og bli sydd sammen – uten å engang ha brukt et eneste ord. Det føles så mye lettere å få hjelp uten å be om det selv. Men ikke minst, hvordan skulle jeg holde ut mørket jeg var i ferd med å gå inn i – uten å flykte i form av selvskading?

«Jeg klarer ikke mer! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg orker ikke nye runder med sykehus, jeg orker ikke bli så syk! Jeg klarer ikke mer, og jeg er redd for hva jeg vil komme til å gjøre!»

Dette er noe av det jeg skrev til min behandler, og dagen etterpå ble jeg tilbudt et opphold på åpen avdeling, en såkalt brukerstyrt plass eller kriseplass, på et sted jeg aldri har vært før. Jeg ble hørt og jeg ble sett, uten blod, uten piller. Jeg opplevde faktisk at jeg ble tatt mer på alvor med ord, og at jeg ble møtt med mer respekt og forståelse med ord. Det var en utrolig god erfaring som jeg vil ta med meg videre.

Det har likevel vært vanskelig, spesielt med tanke på at jeg nå skulle forsøke å holde ut smerten, bruke ord og tårer og gjøre det “riktig”. Okei, jeg har falt og feilet, men jeg har først og fremst brukt ord og tårer. Jeg har tillatt meg selv å bryte sammen og ta i mot en hånd og en klem. Det er stort, for meg.

Det er fortsatt litt tungt, men jeg har i det minste fått avstand, stengt verden ute og ikke deltatt et par ukers tid. Jeg har fått hjelp, jeg har blitt sett og hørt – kun ved hjelp av ord. Jeg har kanskje greid å stoppe en utvikling som kunne endt mye verre for meg selv.

Jeg har fortsatt ikke lyst å delta i “verden”, som er det ordet jeg bruker for å beskrive alt som befinner seg utenfor sykehus, sykdom og meg selv. Jeg syns verden er vanskelig å forholde seg til, men jeg har ikke noe annet valg. Så da prøver vi igjen. Hallo verden!

Takk for kommentarer og støtte på forrige innlegg, tusen hjertelig takk!

Hvem er jeg?

Publisert september 8, 2011 Personlig , Psykisk helse 41 Comments

Bare så det er sagt, det koster meg litt å dele dette, men jeg tror jeg vil våge – for min egen del. Innlegget har ligget i kladd et par måneder, nå tar jeg det frem.

Hvem er jeg? Hvem har jeg vært, og hvem vil jeg være?

Mitt ‘jeg’ består av mange ulike deler, akkurat slik som med ditt ‘deg’ – og med alle andres. Hvilke deler ønsker jeg skal representere meg, den jeg er? Har visse deler av meg blitt overrepresentert, i forhold til det som er rimelig og rett, det som egentlig er meg?

Hvor godt kommer det frem at jeg er så mye mer enn den syke Lise med et liv som består av innleggelser, selvskading og destruktivitet? Og hvorfor har jeg alltid latt nettopp dette bli overrepresentert i møte med andre mennesker? Forsvar og gardering. “Jeg er ingenting”. Ingen kan vel kritisere eller såre meg som menneske (eller forvente noe som helst av meg) når mitt sanne ‘jeg’ er trygt kapslet inn bak sykdom. At jeg (i mine øyne) ikke er god nok, at jeg begår feil, at jeg ikke klarer, kan eller mestrer, det er selvfølgelig lettere å skrive på noe annet enn på meg selv som menneske.

Er mitt ‘jeg’ egentlig så knuselig, sårbart og skjørt som jeg påstår, at jeg for evig og alltid må beskytte og skjerme det fra den brutale, jævlige virkeligheten jeg tror den er?

Lise har vært i psykiatrien i mange, mange år. Hun har diagnoser og arr og mange utfordringer. Men det finnes mer.

Lise har en tullete, teit humor, ler av det meste, og har selvironi og galgenhumor. Hun elsker sin familie høyere enn alt, og bak sjenanse og prestasjonsangst er hun egentlig veldig sosial. Hun er myk, følsom og lettrørt, selv om hun er fryktelig redd for å erkjenne seg det. Hun elsker havet, sjøen og naturen, er impulsiv, eventyrlysten og griper de sjanser som byr seg, fordi hun ønsker å oppleve mest mulig. Hun er redd for mye, men elsker å trosse sine egne redsler. Lise samler på My Little Pony, og er glad i farger, piercinger og tatoveringer. Hun har en utdannelse innen IT, er glad i å fordype seg i lyrikk og poesi, og er over normalt interessert i språk, grammatikk og rettskriving 8-) Lise er utålmodig, snill og forsiktig, men har mange sterke meninger hun ikke (helt enda) tør å ytre. Lise har kanskje en anelse om hvem og hva hun er, men er fortsatt redd for å hevde seg selv og ta plass.

Jeg har sakte, men sikkert, og plutselig, kjent på et sterkere ønske om å bli sett på som Lise, og ikke bare “pasienten/borderline/selvskader-Lise som egentlig ikke får til noe som helst”, slik jeg noen ganger tidligere heller kunne foretrekke å bli sett som (igjen: forsvar og gardering). Det er skummelt å sette meg på lik linje med alle andre, å bli sett på som likeverdig, når man hele livet har trodd noe annet. Det er skummelt å bli stilt samme krav og forventninger til som de fleste andre, friske, normale mennesker, når man føler man alltid har feilet på det som alle andre har fått til. Jeg har aldri følt at jeg hører til, eller at jeg er verdig nok til å høre til. Usikkerheten, frykten og ambivalensen er der, men i det siste har jeg noen ganger kjent en følelse av protest inni meg. En – antageligvis sunn – protest mot mitt eget (eller sykdommens?) behov for å plassere meg nederst hvor jeg tror jeg hører til (sammen med dritten under skoene dine, osv.).

Det er (for å si det rett ut) en innihelvetes skummel prosess jeg kjenner jeg er i, og føler jeg har vært i det siste halve året-året. Jeg har nesten ikke lyst å si det høyt en gang, fordi jeg føler jeg sprenger noen personlige grenser jeg liksom ikke har “lov til” eller “rett til” å sprenge, selv om jeg innerst inne vet at det er både bra, nødvendig og på høy tid. Indre demoner svarer meg da ved å skrike, «haha, hva faen tror du at du er?? At du er noe, at du betyr noe, at du er bedre enn som så?? Gå og skjær deg opp, din mislykka jævel». Ja, kanskje jeg er mer enn som så, tenker jeg mens jeg kniper igjen øynene i frykt for hva som venter meg fordi jeg (endelig) prøver å gjøre motstand. Det er en evig krig som pågår inni meg, og de siste ti-femten årene har jeg latt sykdom vinne – og latt meg bli ødelagt og skadet, både fysisk og mentalt. Det er som om noe annet i meg for alvor prøver å ta kontroll og bryte fri nå.

Jeg har fortsatt de samme utfordringene som før (heller noen nye i tillegg), de samme problemstillingene og samme “faenskap” jeg noen ganger fortsatt faller tilbake på. Men inni meg kjenner jeg på endringer jeg ikke har klart eller våget å nærme meg før.

Jeg er takknemlig for at jeg har en tålmodig og omsorgsfull, men ærlig og (noen ganger brutalt) direkte behandler som utfordrer meg og lar meg prøve, feile, rase fra meg og finne vei uten å gi meg opp. Takk.

Litt av Lise

For fire år siden tok jeg et bevisst valg om å la bloggen handle om psykiatri og psykisk helse, basert på mine erfaringer. Kanskje jeg kan åpne opp for mer av Lise også?

Plasteret i mellom

Publisert august 25, 2011 Personlig , Psykisk helse 26 Comments

Følelsesløs. Avstengt. Alltid. Ikke rør meg!

Hun har fått kortison injisert i gamle arr for å gjøre dem penere og mindre smertefulle. Han er rask, han er flink, han er kald. Kjølig profesjonell. Men det blør litt etter stikkene, han setter på et lite plaster. Hjertet hennes synker.

Han stryker langs kantene på plasteret, slik at plasteret skal få mulighet til å feste seg. Noen få (ikke egentlig) ubetydelige fingerstrøk, i løpet av to korte sekund. Noen andres hender, noen annens hud, som stryker over et plaster, plasteret på hennes hud. Berøring.

Uttørket, tørst og i lengsel åpner hun opp – bare og presis – i disse to korte sekund og drikker det hun kan, og ingen vet. Falskt. Oppdiktet. Mistolket, forvrengt, men helt, helt ufarlig, og bare derfor.

Så stenger hun av igjen. Følelsesløs. Avstengt. Alltid. Ikke rør meg!

Hei du “vanlige mann i gata”

Publisert august 22, 2011 Personlig , Psykisk helse 30 Comments

Av og til glemmer jeg at de fleste, “gjennomsnittsmennesket”, “den vanlige mannen i gata”, ikke er spesielt kjent med temaer som selvskading, innleggelser, psykiatrisk avdeling, medikamenter og ulike diagnoser. Det hender jeg bruker ord og begreper som den vanlige mannen i gata ikke forstår – og som spør hva det betyr. Jeg tenker ikke over at den vanlige mannen i gata kanskje får bakoversveis eller hever øyenbrynene når de besøker bloggen min.

For hvordan kan jeg snakke om et skambelagt tema på den måten jeg gjør, som om det er helt normalt, som om det er helt vanlig, eier jeg ikke skam?? Shame on you, hva er det du driver med?

Vel, for meg og en del andre, så er det kanskje dette som er det “vanlige”, dessverre. Men de aller fleste ønsker å komme dit hvor gjennomsnittsmennesket, den vanlige mannen i gata, er. Det er verken spennende eller gøy å føle seg utenfor majoriteten, som om man tilhører en mindre(verdig) gruppe, hvor man lever i en slags boble hvor likesinnede søker fellesskap.

Hvis man skal bli frisk, få et bedre liv, så må man kunne snakke om det som er vanskelig. Å føle skam, å møte fordommer og forakt, å fornekte og skjule, hvordan kan det bidra til aksept og likeverdighet som er en viktig del av det å komme seg videre?

Jeg har bevisst valgt å ha en såkalt psykiatrisk blogg. Det gir meg mye, på forskjellige plan, å skrive og dele erfaringer, og det er en del av min prosess mot å bli frisk. Jeg har lesere som arbeider med mennesker, og som setter pris på å lære mer. Jeg har lesere som selv har det vanskelig, og som finner håp og trøst. Og jeg har lesere som er den vanlige mannen i gata, men som aksepterer meg som den jeg er. Jeg er mer enn sykdom, vet du?

Blant de gode tilbakemeldingene jeg får fra de fine leserne jeg har, hender det jeg får høre litt andre ting også, ikke direkte, men gjerne via, via, via. Jeg trenger ikke forsvare meg selv, og om det kan se ut som det er nettopp det jeg gjør nå, så er det ikke derfor jeg føler for å skrive dette. Jeg tåler at andre har forskjellig syn på ting, jeg tåler at andre himler med øynene. Det er bare så… synd.. at noen er så raske med å trekke en snever konklusjon.

Hvordan kan du dømme meg ved å skumlese og scrolle deg nedover bloggen min, gjøre opp en mening om meg og hvem jeg er, ved å se bilder av meg i t-skjorte eller fortelle om en hverdag som ikke er som din? Før du trekker en konklusjon, vær åpen for at ikke alle lever et liv som ditt.

Shame on me? Tja.

Så det så.

Les gjerne også: Når lesere går videre til min familie

Lise som 15-åring

Publisert august 19, 2011 Personlig , Psykisk helse 39 Comments

Lise som lita jente, var fryktelig søt, snill, flink og sjenert, men i blant en liten rakkerunge som av og til kastet stein. Som 10-åring var hun ofte hos legen på grunn av “vondt i magen”. Det ble aldri funnet noen forklaring. Lise skulle først som voksen forstå at vondt i magen som 10-åring, var det samme som å ha det vondt inni seg, men for liten til å forstå hva og hvorfor, eller hvilke ord man kunne bruke.

Lise som 15-åring var fortsatt usikker og sjenert, og hadde verdens dårligste selvtillit, cirka sånn som de fleste andre jenter på 15 år. Hun sammenlignet seg med alle andre og begynte etterhvert å hate seg selv. Hun kastet opp maten, spiste ikke på flere dager, og jogget tre ganger daglig – helt til hun lå i grøfta og kastet opp av anstrengelse. Hun begynte å rispe seg på armene med passeren i pennalet, hver eneste dag, fordi hun hadde det så vondt. Hun følte seg ensom, deprimert og alene, og noen ganger ønsket hun bare å dø. Lise skulle først som voksen forstå hvorfor hun følte alt så mye sterkere enn andre, og hvorfor hun følte det slik.

Lise som 15-åring var flinkest i klassen, men løy på seg dårligere karakterer for å slippe at de andre elevene skulle kalle henne for “gullunge” eller “nerd”. Hun ville være som “de andre”, som “de kule”, og det gikk ikke overens med å være “lærernes gullunge”. “Du kommer aldri til å bli noe, du kommer aldri til å klare deg i livet, du er ingenting”. Lise skulle først som voksen forstå at det var de andre som var misunnelige på henne, og ikke omvent.

Lise som 15-åring byttet ofte venner, kjærester og miljø. Hun løp, nikket og gjorde alt hun ble bedt om, men ingen var der når hun selv trengte hjelp. Hun hadde ingen “bestevenner” og fant aldri sin plass. Hun festet, drakk og skulket skolen for å være som “de andre”, som “de kule”, men i hemmelighet passet hun på å være flink på skolen. På ett område dugde hun – i skjul.

Lise som 15-åring ble tatt ut av klasserommet av sin bekymrede lærer. For ham klarte hun å åpne seg for første gang. Hun skrev og hun skrev alt hun ikke kunne si, og til våren ble læreren med henne til samtale på ungdomspsykiatrisk. Lise turte ikke si noe der, hun klarte ikke, og dermed kunne de ikke hjelpe henne, sa de. For ei sårbar jente føltes det som en avvisning, så hun løp fra kontoret, og skulle aldri mer fortelle noe til noen. Lise skulle klare seg selv.

Lise ble både 16, 17, 18, 19, 20 og 21 år før hun brutalt havnet inn på sykehuset og på lukket akuttavdeling på psykiatrisk sykehus. Lise hadde prøvd å ta livet sitt – og nesten lykkes. Hun fikk ikke hjelp som 15-åring, heller ikke som 16-, 17-, 18-, 19- eller 20-åring. I alle disse årene hadde begynnende problemer vokst seg store, omfattende og kompliserte nok til å bli en alvorlig psykisk lidelse. Lise skulle først som voksen måtte ta et oppgjør med sin fortid og seg selv.

Jeg er voksen nå. Jeg har gått i psykiatrisk behandling i syv år, og jeg går fortsatt. Jeg har mistet så mange år til sykdom, jeg har mistet så mye av meg selv, til sykdom, innleggelser, destruktivitet og smerte. Først nå som voksen har jeg lært å forstå hvorfor jeg utviklet en personlighetsforstyrrelse og ble syk. Først nå som voksen har jeg lært å se sammenhenger fra helt tilbake til da jeg var liten og frem til nåtid – og alt som har skjedd i mellom, men som ikke alle trenger å vite. Det er forbeholdt meg og mine behandlere, og noen av mine nærmeste.

Jeg har akseptert min fortid og at det har formet meg til den jeg er i dag, både på godt og vondt. Men kunne jeg endret én liten detalj, så skulle jeg som 15-åring ha byttet ut setningen “jeg skal klare meg selv” med setningen “jeg trenger hjelp”.

Meg som 14-åring. Hvem kunne visst?

Et dikt skrevet som 15-åring.

Når ting går feil vei

Publisert august 18, 2011 Personlig , Psykisk helse 39 Comments

Noen tegn på at ting kanskje går i feil retning.

  • Når leiligheten ser ut som en forlatt krigssone fordi man ikke orker å rydde etter seg.
  • Når man glemmer å spise, eller spiser grandiosa til frokost fordi det er for stort tiltak å lage seg noe, selv det å legge brunost på et knekkebrød.
  • Når man ligger nesten 20 timer i senga, når man legger seg klokka sju om kvelden, og står opp klokka tre på ettermiddagen, fordi man ikke orker å være i virkeligheten.
  • Når man ikke klarer å møte til avtaler eller noe så viktig som jobb, fordi man ikke orker tanken på tiltaket det er å dusje, kle seg eller verst av alt; møte andre folk.
  • Når andre blir bekymra fordi de ikke hører noe, fordi man ikke orker å taste en sms.
  • Når lyden av andre menneskers samtaler blir så mye å forholde seg til at man faller ut, og ikke lenger hører eller ser annet enn summing og tåke.
  • Når man aldri, aldri, aldri gråter, men finner seg selv gråtende på baderomsgulvet.
  • Når man etter måneder som skadefri ender opp med sting i armene fordi alt er så uutholdelig.
  • Når all kontakt med andre mennesker (sine nære) ender i krangel fordi man er overfølsom, utålmodig og frynsete.
  • Når man lurer på hvorfor man i det hele tatt gidder dette.

Check, check, check (osv.) √

Det ordner seg.

Jeg har bare lyst å se fargene igjen.

Jeg går stille i dørene

Publisert august 12, 2011 Personlig , Psykisk helse 36 Comments

Hysj, kan du høre henne? Hør så stille hun går i dørene! Kan det virkelig være henne?

Jeg går veien mot den firkantede boksen kalt “normalt liv”. Går, kryper, faller, løper, tryner, kryper, går. Spiller ingen rolle hvordan, bare jeg nærmer meg og til slutt kommer dit. Det er forventet, det er sånn det skal være, det er slik oppskriften er. En lykkelig slutt og en solskinnshistorie hvor vi alle kan klappe i hendene. Bare slik kan alle andre senke skuldrene, omsider slippe brysomme bekymringer og være fornøyd.

For hvem gjør jeg dette?

Jeg har påført mine nære og kjære uendelig mye smerte, sorg og bekymringer i årevis. De har fått lide for mitt drama og min faenskap. Med det mener jeg legevakt, sykehus, innleggelser, skjemmende sår og arr, hvisking og tisking fra omgivelsene, og en konstant frykt for om jeg er i live eller død. Min smerte har sjelden foregått i stillhet, enda jeg i forsøk på å skåne har prøvd å dekke over alle detaljer med stillhet, hemmeligheter og påklistret smil.

Jeg går stille i dørene nå. Jeg ofrer alt for et tilnærmet, såkalt normalt liv, men for hvem? Jeg jobber, har kjæreste, og har i hele syv måneder holdt meg på riktig side av de hvite veggene. Jeg vil aldri mer tilbake dit, og alle andre er så lykkelige på mine vegne. Hvem bestemte at også jeg er lykkelig, fordi jeg går stille i dørene?

Jeg vil bli frisk for familien min, fordi jeg har påført dem uendelig mye smerte i så mange år. Jeg vil bli frisk for kjæresten min, fordi jeg elsker ham og ikke vil miste ham. Jeg vil bli frisk for behandleren min før han avskriver meg, enten ved å bytte jobb, gi meg opp eller presse meg ut. Jeg vil gå først, for å miste er for meget. Se så frisk jeg er! Jeg skal ikke plage deg så mye lenger, ser du?

For hvem gjør jeg dette?

Jeg går stille i dørene, kniper øynene igjen i det smerten blir for stor, forflytter meg til en annen verden frem til jeg kan åpne øynene igjen og fortsette. Akkurat slik det skal være. Akkurat slik du forventer.

Å trosse det man er redd for

Publisert august 9, 2011 Personlig , Video 50 Comments

Her en kveld så jeg dokumentaren Flesh and blood som handler om body modification i den mer ekstreme retningen som for eksempel implantater, tungesplitting og suspensions (å henge kroppen sin etter kroker). I dokumentaren så vi blant annet en dame som på tross av sin enorme frykt, valgte å henge etter kroker. Hun sa noe veldig bra (og som jeg senere vil sitere) om frykt og hindringer – og som alldeles ikke trenger å ha noe som helst med kroker å gjøre, selv om dette blir brukt som bilde.

Jeg har selv hengt kroppen min etter kroker, min første (og hittil eneste, men ikke siste?) gang i november i fjor. Å henge etter kroker var noe jeg hadde ønsket i mange år, men det tok meg tid å samle mot til å gjennomføre det. Da jeg endelig hadde gjennomført det, ville jeg selvfølgelig dele gleden og opplevelsen. Jeg hadde både film og bilder fra det, og jeg blogget fire relativt “uskyldige” bilder i tillegg til en beskrivelse av hvordan jeg opplevde det.

Jeg ble både skuffet og overrasket da jeg fikk tilbakemeldinger som jeg ikke kunne forstå eller relatere til. Blant annet fikk jeg høre at jeg med dette glorifiserte selvskading, og at fordi jeg var et “forbilde” for så mange unge mennesker, burde jeg ikke dele dette offentlig med andre. Vel, jeg liker å tro at mine lesere klarer å tenke for seg selv, og at ikke alle løper og henger i kroker bare fordi jeg blogga det. (Og hva så om de gjorde, egentlig?)

At jeg vil henge etter kroker har absolutt ingen verdens ting med selvskading å gjøre. At jeg vil henge etter kroker har ingen verdens ting å gjøre med smerten jeg eventuelt måtte bære inni meg. Jeg har vanskelig for å se hvordan noen kan trekke den sammenhengen, men det er nå mitt syn på det, og egentlig ikke noe å diskutere.

Jeg hadde lyst å utfordre meg selv til det maksimale, presse både kropp og sinn, oppleve og erfare, samtidig som jeg alltid har vært fascinert av det. Jeg har et sterkt behov for å gjøre nettopp det jeg er redd for, å overvinne det jeg er redd for. Så jeg gjorde det, jeg gjennomførte det. Hvorfor skulle jeg ikke gjøre det?

Jeg får ofte høre at jeg er modig og tøff, i ulike sammenhenger. Jeg kjenner meg ikke igjen i det. Jeg er redd for veldig mye, jeg. Jeg ser på meg selv som en redd og pysete, liten jente, men jeg er glad i å utfordre meg og faktisk gjennomføre det jeg er redd for (i hvert fall det som er konkret og håndfast). Jeg har blant annet hoppet i fallskjerm fra 10.000 fots høyde. Jeg har dykket nærmere 10 meter ned i sjøen, jeg har hengt kroppen min etter kroker, og jeg har holdt foredrag foran et par tusen mennesker på én gang.

Jeg er ikke mindre redd enn andre bare fordi jeg våger. Jeg har faktisk vært så redd at jeg har tisset på meg (og jeg må selvfølgelig bare le av det)! Forskjellen er vel heller at jeg har et sterkt behov for å overvinne det jeg er redd for. Frykt skal ikke få holde meg igjen for det jeg har lyst å oppleve! Enkelte ting gjør jeg aldri igjen (for eksempel det å dykke), men det er greit det, å forsatt være redd, fordi jeg allerede har trosset det, jeg vet jeg kan og klarer om jeg bare vil. Det er en så fantastisk deilig følelse å klare å gjennomføre noe man i utgangspunktet er livredd for! Man dør jo ikke, bruker jeg å tenke :)

Man kan vel også se det i sammenheng med andre mindre håndfaste utfordringer også? Jeg tør for eksempel ikke ta telefonen. Jeg ringer aldri, aldri, aldri. Det er en hindring som gjør det tungvint for meg i livet, og jeg skulle ønske jeg hadde samme ønske og behov for å overvinne akkurat denne frykten. Kanskje senere?

Sitatet jeg skrev ned fra dokumentaren, fra damen som tross sin enorme frykt valgte å henge etter kroker, er knyttet til opplevelsen, men fint like gjeldende for så mye annet her i livet:

«When you put yourself in a situation that you are so afraid of – and make it through, it makes you realize that there are so many things in your life that you don’t accomplish because you fear»

- Isa Gordon (fra dokumentaren “Flesh and blood” med “body modification artist” Steve Haworth)

Jeg kaller dette bildet magisk, nettopp fordi det var et magisk øyeblikk for meg. Jeg ga slipp på trygghet og avhengighet, og gjorde det jeg var aller mest redd for i hele verden der og da. Jeg fridde meg fra frykten, overgikk mine egne grenser – og fløy. Fri som fuglen.

Her (link youtube) kan du se noen sekunder før dette bildet, før mine hender ga slipp på trygghet.
Slapp av, barnevennlig versjon, ingen kroker, ingen hud, bare elleve sekunder med føtter og gulv :)

Frisk eller syk, sånn eller sånn – eller litt av alt

Publisert juli 20, 2011 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 32 Comments

Enten så er jeg frisk, eller så er jeg syk. Hvorfor kan jeg ikke bare være Lise, som er verken frisk eller syk, eller som er begge deler, eller en mellomting. Hvorfor må jeg hele tiden plassere alt og alle, inkludert meg selv?

Når jeg har gode dager eller en god periode som varer, tenker jeg at nå er jeg endelig frisk! Hurra, det er fantastisk, livet er fantastisk. Jeg kan slutte i behandling (hvorfor skulle jeg trenge det?) og vinke farvel til alt som handler om sykdom – før jeg plutselig befinner meg på akutten, med sting i armene, eller våkner på sykehuset. Hvor ble det av frisk da?

Hvordan er det mulig at ting kan snu så fort, og med så store kontraster? Jeg kan aldri stole på min egen tilstand, og nettopp det syns jeg er vanskelig.

Under en innleggelse i fjor, snakket jeg med en fantastisk dame. Jeg vet ikke hvilken stilling hun hadde, kanskje lege eller psykolog? Og likevel så omsorgsfull og interessert. Vi hadde bare én samtale, men derimot varte samtalen i over to hele timer, dagen etter jeg ble lagt inn på akuttmottaket og skulle overføres til vanlig post. Vi snakket blant annet om nederlag, noe innleggelsen der og da var for meg, og om fremtid. Mye av det hun sa var tøft og vanskelig å ta innover meg, selv om jeg kanskje burde ha vært klar over det fra før av. Jeg var ikke klar over det.

Jeg ble fortalt at jeg måtte innstille meg på at slike tilbakefall og runder som dette kanskje alltid ville være en del av meg, at jeg måtte lære meg å leve med det, men at det forhåpentligvis og mest sannsynlig ville bli sjeldnere og sjeldnere. Kunne jeg klare å leve med tanken på at jeg sannsynligvis ville oppleve tilbakefall og slike runder en gang i blant? «Nei», svarte jeg der og da. «Jeg vil at ting skal være bra for evig og alltid».

Så jeg kan enten: være naiv og superlykkelig – frem til verden brutalt faller i hodet på meg for -nte gang, eller jeg kan være realistisk (pessimistisk?), forkaste den håpløse, naive drømmen, innse at det aldri vil bli bra, og derfor ikke tryne like hardt, bare litt (jeg visste det ville skje, venta på det)? En mellomting kanskje.

Jeg trenger at ting er sånn eller sånn, svart eller hvitt, det er enklest slik. Jeg har lyst å være frisk – helt frisk, “hvis ikke kan det bare være”. Jeg er ikke noe flink på å balansere, akseptere at det finnes flere sider, litt av alt og finne veien etterhvert. Jeg har ikke lyst å gå den lange, usikre veien i mellom. Jeg vil hoppe fra A til Å, uten å måtte gå gjennom alle de forbanna bokstavene i mellom.

Behandleren min ga meg en aha-opplevelse for en god stund tilbake. Han sa, «Det er ikke et annet liv når du blir frisk. Livet er her og nå. Livet er ikke bare lett for noen!» Jeg husker jeg ble litt opprørt og svarte, «Ikke knus drømmene mine da! Jeg trenger å tro på et bedre liv!»

Jeg skjønner hva han mener. Selvfølgelig er det ikke å knuse drømmene mine. Jeg kan ikke stadig bare drømme om det livet som kommer etter et visst tidspunkt eller etter en viss hendelse. Ting vil sjelden være bare sånn eller sånn i dette livet, og det finnes ikke noe som heter enten A eller Å, enten bra eller dårlig, godt eller vondt – og for evig og alltid bare det. Det er litt av alt, og det vil alltid være i forandring.

Likevel har jeg en sykelig trang til å plassere alt og alle, inkludert meg selv. Snill, slem, farlig, ikke farlig, frisk, syk. Sånn eller sånn. Så mye tid og krefter på noe som – i følge min behandler og jeg – kan oppsummeres med én enkel setning: Et forsøk på å skape orden i kaoset.

Overvektig og overmedisinert

Publisert juli 16, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 33 Comments

For nokså presist et år siden skrev jeg litt om en periode hvor jeg var overvektig. Syk og overvektig. Jeg skrev blant annet:

Det er tøft for meg å vise disse bildene. Det bringer frem minner om en tung og vanskelig tid hvor jeg ikke hadde kontroll på noe, minst av alt meg selv. Fastlåst, i meg selv, med sløret blikk og manglende tilstedeværelse. Jenta på disse bildene er ikke den jenta jeg innerst inne er, og helst vil jeg viske dette ut fra hukommelsen. Helst vil jeg benekte at den tiden i det hele tatt har vært, benekte at den jenta på bildene har eksistert. – Utdrag fra Once upon a time.

Jeg har ikke vært så veldig interessert i å fortelle om min vektoppgang- eller nedgang på bloggen min, både fordi jeg vet det er mange som har problemer med mat og vekt, men også fordi dette har vært en vond periode i livet mitt som fortsatt er litt sårt. Men det er flere som spør meg med jevne mellomrom hvordan jeg har klart å gå ned så mye i vekt som jeg har gjort. Jeg vil gjerne fortelle forhistorien først, hvorfor jeg i utgangspunktet gikk fra å være normalvektig på BMI-skalaen, til å tippe over til “overvekt”, og deretter “fedme”.

I 2004 ble jeg innlagt ved psykiatrisk avdeling for første gang på grunn av selvmordsforsøk. Jeg hadde ingen kontakt med psykiatrien fra før av, annet enn at jeg 6 mnd tidligere endelig hadde bedt om hjelp, og fortsatt sto på venteliste da dette skjedde. Jeg var langt nede da jeg begynte i behandling, men i årene fra 2007-2009 var jeg på mitt sykeste, med mye innleggelser, sykehus, selvskading og ustabilitet.

På et punkt begynte jeg på flere medisiner, og i høyere doser. Jeg var veldig syk, gikk sjelden ut av huset, og var passiv og sov mye. I dårlige perioder kunne jeg gjerne ligge i senga døgnet rundt, bare for å stå opp og spise og legge meg igjen. Noen medisiner har vektøkning som en mulig bivirkning, men det som i tillegg viste seg etter et års tid uten blodprøver, var at medisindosene jeg sto på, var nesten tre ganger så mye av hva min kropp tålte. Det som var normal dose for andre, var overmedisinering for min kropp, og da jeg ble dårligere, økte vi dosen enda mer. Det sier bare litt om hvor forskjellig kroppene våre reagerer, og hvor viktig det er med god oppfølging.

Min overvekt og vektoppgang skyldtes med andre ord en kombinasjon av overmedisinering og passivitet, i tillegg til at noen av medisinene ga meg “ulvehunger” på toppen av det hele. Det finnes ingen fantastisk slankekur, diett eller andre triks bak min vektnedgang. Jeg gikk bare tilbake til å være meg selv igjen når medisindosene ble justert og riktige for meg og min kropp.

Selvfølgelig hjalp det også å våkne fra zombie-dvalen og endelig orke å bevege seg ut av den trygge senga. Jeg har hatt, og har, god hjelp av medisiner. Det var ikke medisinene i seg selv som var problemet – men mer doseringen, i tillegg til passivitet. Jeg tenker det er utrolig viktig med oppfølging, ikke minst med tanke på medisiner. Vektoppgang blir en ekstra psykisk belastning i seg selv, og jeg tror det finnes flere tilfeller som meg (den gang) som kanskje går på mer medisiner enn det som strengt tatt er nødvendig?

Det er fortsatt tøft for meg å vise disse bildene, selv om det er fortid, selv om jeg ikke kunne noe for det. Jeg føler skam, selv om jeg vet jeg ikke trenger å føle det. Det bringer frem minner om en tung og vanskelig tid hvor jeg ikke hadde kontroll på noe, minst av alt meg selv. Fastlåst, i meg selv, med sløret blikk og manglende tilstedeværelse. Jenta på disse bildene er ikke den jenta jeg er. Men den jenta her ligner mer på meg. Våken, nysgjerrig på livet, og hjemme i sin egen kropp.

On the edge

Publisert juli 13, 2011 Personlig , Psykisk helse , Smerte 12 Comments

Er det dit jeg er på vei nå? Blir det nok en runde nå?

For min del kunne alt like gjerne gått til helvete. Det ville nesten vært litt befriende å bare flyte med strømmen og følge med ned i dragsuget. Gi slipp på alt og la alt gå. For det er ikke greit om dagen, og det er uvant å “holde igjen”. Jeg får nesten ikke lyst å holde igjen, fordi jeg tenker jeg fortjener det, at det er det som er riktig. Hva faen tror du at du er, at du er bedre enn som så?

Det kunne gått verre, og “etter boka” hadde det kanskje gjort det også, særlig hvis omstendighetene var annerledes? For det føles egentlig ikke at det er for min egen del jeg sitter her, trygg i min egen leilighet, like hel. Det er ikke fordi jeg unner meg noe bedre, eller fordi jeg kjemper så inderlig for friskhet og bedring. Ikke akkurat nå, i det minste. Jeg kjenner på kreftene og trangen til å la meg rive med og gi slipp. Skal, skal ikke? Endeløs fortvilelse og behov for blod og ødeleggelse. Foreløpig er det vegger og knyttenever som har fått gjennomgå.

Jeg bryr meg kanskje ikke om meg selv, men jeg bryr meg mye om andre. Jeg vil ikke skuffe eller ødelegge for andre. Jeg har planer med andre som gleder seg, jeg har ferie ferdig bestilt og betalt sammen med andre, jeg har frem til i dag passet Niko (hunden) i halvannen uke – tross jeg (bokstavelig talt) har gått på veggene – for at mine kjære foreldre skal få dra på ferie, og jeg prøver iherdig å holde fast på jobben jeg er så takknemlig for- og heldig å ha. Samtidig er det også en liten del av meg som frykter at om jeg gir bittelitt slipp, så raser absolutt alt. Og jeg vil virkelig ikke dit igjen, jeg orker ikke, klarer ikke.

Så jeg sitter her, i andres øyne trygg og like hel, men det betyr ikke at ting er så mye mer okei enn det ville vært om jeg lot meg følge med i dragsuget. Jeg står ustø på kanten og kniper øynene igjen i frykt for inntrykk som kan få meg til å falle.

Det er nesten verre, det. Å holde igjen og holde ut. Men til gjengjeld slipper jeg en del smertefulle konsekvenser jeg gjerne måtte forholdt meg til i ettertid – om jeg hadde gitt slipp og latt meg rive med.

Pust.

Levende

Publisert juni 21, 2011 Glede , Personlig , Psykisk helse 34 Comments

Levende. Jeg smaker på ordet, undersøker det, og våger å smile. Jeg er levende. På ekte. I kontrast til I levende live hvor tilfeldigheter og lek med liv og helse var noe av det som fikk meg til å føle meg mest levende. En tom, kald, ensom, livløs sjel som lengtet etter å kjenne et hjerte slå.

Jeg ser, jeg lytter, jeg opplever. Jeg har tatt et steg tilbake fra kanten jeg vanligvis står og balanserer på, alltid på forhånd i forkant. Jeg har tatt et steg tilbake – og jeg tar i mot. Inntrykk. Lyder, sanser, mennesker, følelser. Og meg selv.

Jeg ba deg fortelle meg hva frihet er. Hvor ville jeg finne den, uten å måtte fraskrive meg ansvaret for meg selv, uten å måtte blø, dø eller forgifte meg? Er frihet det samme som å være levende – på ekte?

Hvis jeg tillater meg å puste. Hvis jeg tillater meg å åpne opp og ta i mot. Hvis jeg tillater meg det jeg alltid har nektet meg selv.. Så kan jeg kjenne at hjertet slår, likevel.

Jeg kan sykdom, men jeg vil kunne friskhet. Har man til en viss grad et valg?

Publisert juni 13, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 61 Comments

Psykisk sykdom kan ramme alle. Det er ingen som velger å bli syk. Det er ingen som ønsker å være syk. Men har man ikke til en viss grad et valg mellom å gi opp, gi seg hen til sykdom og flykte fra problemene – eller å se faenskapen i øynene, kjempe og reise seg igjen? Og hvis man virkelig har et valg, vil man – eller tør man – egentlig innse det?

De siste ti årene av mitt liv har dreid seg mye om sykdom, selvskading, behandling, sykehus og innleggelser. Jeg har prøvd meg på “friskt og normalt” liv som innebærer for eksempel jobb, stabilitet i følelsesliv og relasjoner, det sosiale og andre “vanlige” ting, uten at jeg helt har fiksa det. Jeg har tryna og falt mange ganger, jeg har reist meg igjen og tatt skritt videre, men jeg har i perioder også valgt å bli liggende, gi opp og gi meg hen til sykdom. Det er vanskelig å se at man har andre alternativ når man er sliten og har mistet all håp om bedring. Kanskje opplever man også at sykdomspreget atferd paradoksalt nok blir en form for overlevelsesmekanisme, en flykt fra selve problemet – som man kanskje heller ikke vet hva er?

Jeg kan sykdom. Jeg er “flink” på sykdom. Jeg har kunnskap og erfaringer man helst ikke skulle hatt. Jeg kan paragrafer, diagnoser, medikamenter, begreper og fremmedord som for meg har blitt kjente ord. Ikke fordi jeg studerer faget og tilegner meg teoretisk kunnskap, men fordi jeg har vært omgitt av det, fordi jeg har opplevd det i praksis, personlig, fordi jeg er pasient. Sykdom er noe jeg kjenner til, og dermed kan sykdom også lett bli det trygge – i en ellers utrygg verden. Å være pasient kan på mange måter være lettere å forholde seg til, enn det å stille seg på lik linje med alle andre, med de krav og forventninger som hører til. Jeg har aldri valgt å bli syk. Jeg har aldri ønsket å være syk. Men sykdom har med tiden blitt noe jeg kan.

Men jeg vil også kunne friskhet! Jeg vil heller kunne friskhet. Jeg vil være flink på det friske, i det minste mestre det. Jeg har lyst å kunne de små, normale, “kjedelige”, hverdagslige tingene, det som er kalt livet. Jeg har lyst å en dag kanskje være medisinfri. Jeg har lyst å en dag kanskje kunne jobbe ordinært, om så bare en prosentvis del. Jeg har lyst å ha det stabilt. Jeg har lyst å tåle stress, utfordringer og vanskelige følelser uten å gå til grunne og falle tilbake til faenskapen. Jeg vil så gjerne!

Men det hjelper ikke å bare ville, uten å gjøre noe aktivt for det. Motivasjonen svinger, ambivalensen er ofte til stede, og selv om jeg i perioder ønsker å be alt og alle ryke og reise, prøver jeg å holde fast på de “store rammene”. Jeg går i individuell samtalebehandling, jeg går i gruppeterapi, og jeg går på medisiner jeg har positiv effekt av. Jeg er ufør på grunn av psykisk lidelse, men jeg jobber likevel det lille jeg kan, det lille jeg klarer, alt etter formen jeg er i. Jeg skader meg ikke lenger hver dag, hver uke, men med måneder mellom hvert tilbakefall. Jeg vil så gjerne kunne det friske, mestre det friske.

Det er lett å havne i feil spor, hvor man vil gi opp alt og gi seg hen til sykdom, hvor man ikke ser andre valg enn destruktivitet, og slår seg til ro med å være pasient og syk. Jeg har vært der selv, men jeg vil ikke være der. Kanskje har det vært en prosess jeg bare har måttet gå gjennom, kanskje man må lære “the hard way”? Det er mange år som har gått tapt til sykdom, og det er ingen nytte i å tenke “hva hvis den gang”. Men hvis det finnes noen som er i tvil, noen som står på kanten mellom valget å gi opp, gi seg hen til sykdommens sterke krefter, den enkle utveien – eller å ta den harde, tøffe, vanskelige veien, å se faenskapen i øynene, reise seg og prøve enda litt til:

Hva ville du egentlig valgt – om du kunne? Dette?

Eller dette?

Det er ingen som velger å bli syk. Det er ingen som ønsker å være syk. Men har man ikke til en viss grad et valg mellom å gi opp, gi seg hen til sykdom og flykte fra problemene, den lette utveien – eller å ta den harde, tøffe, vanskelige veien, å se faenskapen i øynene, kjempe og reise seg igjen? Og hvis man virkelig har et valg, vil man – eller tør man – egentlig innse det?

Andre, fine bloggere som også har skrevet om sykdom og valg:

Min kjerne bak sykdom og symptomer

Publisert juni 9, 2011 Personlig , Psykisk helse 39 Comments

Gjennom mine seks år i behandling, har jeg sammen med behandlere og psykologer – og spesielt sammen med behandleren min som har fulgt meg alle seks årene – sett en del på fortiden. Naturligvis spør man seg selv, hvorfor er jeg som jeg er, hvorfor sliter jeg med akkurat det jeg gjør, finnes det noen sammenheng? Hva har formet meg i min oppvekst og frem til voksen alder? Hvorfor meg? Hvorfor borderline, en personlighetsforstyrrelse? Hvorfor selvskading, hvorfor ditt, hvorfor datt?

Jeg har aldri opplevd noe avgjørende traumatisk. Jeg har aldri kunnet sette fingen på at det og det er årsaken til at jeg har blitt syk. Noen ganger, spesielt før, skulle jeg ønske at jeg hadde en innlysende årsak, noe konkret å forholde meg til, og dermed lettere forstå hvorfor og hvordan.

Mye av min tid i behandling har dreid seg om de vanskene jeg har hatt der og da, hvordan takle de ulike utfordringene, skaderedusering, rett og slett å holde hodet over vannet. Selvfølgelig har vi gått litt bak i tid for å se om vi kan finne noe nyttig, men stort sett har jeg hatt nok med å komme meg gjennom hverdagen og etablere et best mulig fundament for å ikke gå til grunne slik jeg gjentatte ganger har gjort. Det er kanskje det siste året vi har fått muligheten til å virkelig se nærmere på fortid, barndom, oppvekst og ungdomstid. Jeg føler at jeg er mer klar for å undersøke det litt nærmere nå som det konstante, intense kaoset, og alt som følger med, ikke lenger er like påtrengende.

Jeg har ofte fått høre at jeg har stor innsikt i meg selv og min situasjon, og at jeg har god evne til å reflektere. Jeg forstår at det er riktig, og jeg er i dag veldig glad for at jeg har disse egenskapene, selv om jeg tidligere har mislikt å få høre det. Hvorfor? Fordi det i mine ører har vært det samme som å si “Du forstår jo alt selv, så da trenger du ikke hjelp, du bør/må/skal/får klare deg på egenhånd, du.”

Likevel får jeg jevnlige åpenbaringer og aha-opplevelser, og det kan egentlig være litt spennende, om man ser bort i fra at det er veldig skummelt og veldig vanskelig å skulle innse og akseptere såpass tøffe sannheter. Jeg ser sammenhenger jeg aldri noensinne kunne ha klart å se på egenhånd, men som jeg får hjelp til å finne, se og vurdere om det er verdt å bruke tid på. For å bruke en oppbrukt, men fortsatt like god, metafor; Flere og flere biter faller på plass i mitt puslespill, kartet over mitt liv. Det er lenge siden jeg innstilte meg på at jeg mest sannsynlig aldri vil komme til å finne alle brikkene, at mitt puslespill aldri vil bli fullstendig – og godtatt det. Men kanskje finnes det noen flere brikker jeg likevel kan finne, og fortsatt finner.

«Ja, jeg vet, jeg vet, jeg forstår. Men jeg har ikke lyst å innse det!», sa jeg i behandling i dag. Jeg kunne ha lagt til ordet “enda”, som i “jeg har ikke lyst å innse det – enda”, fordi jeg forstår at det handler om prosesser. Tanker og følelser rundt ny innsikt og nye utfordringer må ofte modnes før man er klar for å ta tak i det.

Det er relativt enkelt for meg å beskrive og fortelle om symptomer, hvordan sykdommen utarter seg i min hverdag og mitt liv, om indre demoner og borderlinemonster, om mekanismer som ligger bak selvskading og destruktivitet, om innleggelser, faenskap og de utfordringene jeg har.

Men å dele det som er kjernen, det blottleggende såre og aller næreste jeg først nå begynner å bli kjent med, det som gir meg forståelse om hvorfor jeg utviklet en personlighetsforstyrrelse og ble syk? Det er noe jeg kjenner er riktig for meg å dele kun med et fåtalls mennesker i mitt liv, først og fremst mine behandlere, de som kan hjelpe meg å bli hel.

Neste side »

Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise Hetland, og i min blogg deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, og gjennom bloggen, artikler og foredrag får jeg bruke mine egne erfaringer til å fortelle andre om psykisk helse og psykiske lidelser. Ellers er jeg ei lita, fargerik Stavangerjente med stor skrivelyst. Les mer om meg under "liseliten" i menyen øverst, vel :)

Copyright – Ha respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Følg meg på Bloglovin'
Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Blogglisten

Bloggurat

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Join 328 other followers

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

foto © Lise Hetland

..og nedturer og smerte..

foto © Lise Hetland
liseliten.com
Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 328 other followers