Arkiv for kategorien 'Personlig'

« Tidligere Innlegg
Neste innlegg »

Jeg kan sykdom, men jeg vil kunne friskhet. Har man til en viss grad et valg?

Publisert juni 13, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 62 Comments

Psykisk sykdom kan ramme alle. Det er ingen som velger å bli syk. Det er ingen som ønsker å være syk. Men har man ikke til en viss grad et valg mellom å gi opp, gi seg hen til sykdom og flykte fra problemene – eller å se faenskapen i øynene, kjempe og reise seg igjen? Og hvis man virkelig har et valg, vil man – eller tør man – egentlig innse det?

De siste ti årene av mitt liv har dreid seg mye om sykdom, selvskading, behandling, sykehus og innleggelser. Jeg har prøvd meg på “friskt og normalt” liv som innebærer for eksempel jobb, stabilitet i følelsesliv og relasjoner, det sosiale og andre “vanlige” ting, uten at jeg helt har fiksa det. Jeg har tryna og falt mange ganger, jeg har reist meg igjen og tatt skritt videre, men jeg har i perioder også valgt å bli liggende, gi opp og gi meg hen til sykdom. Det er vanskelig å se at man har andre alternativ når man er sliten og har mistet all håp om bedring. Kanskje opplever man også at sykdomspreget atferd paradoksalt nok blir en form for overlevelsesmekanisme, en flykt fra selve problemet – som man kanskje heller ikke vet hva er?

Jeg kan sykdom. Jeg er “flink” på sykdom. Jeg har kunnskap og erfaringer man helst ikke skulle hatt. Jeg kan paragrafer, diagnoser, medikamenter, begreper og fremmedord som for meg har blitt kjente ord. Ikke fordi jeg studerer faget og tilegner meg teoretisk kunnskap, men fordi jeg har vært omgitt av det, fordi jeg har opplevd det i praksis, personlig, fordi jeg er pasient. Sykdom er noe jeg kjenner til, og dermed kan sykdom også lett bli det trygge – i en ellers utrygg verden. Å være pasient kan på mange måter være lettere å forholde seg til, enn det å stille seg på lik linje med alle andre, med de krav og forventninger som hører til. Jeg har aldri valgt å bli syk. Jeg har aldri ønsket å være syk. Men sykdom har med tiden blitt noe jeg kan.

Men jeg vil også kunne friskhet! Jeg vil heller kunne friskhet. Jeg vil være flink på det friske, i det minste mestre det. Jeg har lyst å kunne de små, normale, “kjedelige”, hverdagslige tingene, det som er kalt livet. Jeg har lyst å en dag kanskje være medisinfri. Jeg har lyst å en dag kanskje kunne jobbe ordinært, om så bare en prosentvis del. Jeg har lyst å ha det stabilt. Jeg har lyst å tåle stress, utfordringer og vanskelige følelser uten å gå til grunne og falle tilbake til faenskapen. Jeg vil så gjerne!

Men det hjelper ikke å bare ville, uten å gjøre noe aktivt for det. Motivasjonen svinger, ambivalensen er ofte til stede, og selv om jeg i perioder ønsker å be alt og alle ryke og reise, prøver jeg å holde fast på de “store rammene”. Jeg går i individuell samtalebehandling, jeg går i gruppeterapi, og jeg går på medisiner jeg har positiv effekt av. Jeg er ufør på grunn av psykisk lidelse, men jeg jobber likevel det lille jeg kan, det lille jeg klarer, alt etter formen jeg er i. Jeg skader meg ikke lenger hver dag, hver uke, men med måneder mellom hvert tilbakefall. Jeg vil så gjerne kunne det friske, mestre det friske.

Det er lett å havne i feil spor, hvor man vil gi opp alt og gi seg hen til sykdom, hvor man ikke ser andre valg enn destruktivitet, og slår seg til ro med å være pasient og syk. Jeg har vært der selv, men jeg vil ikke være der. Kanskje har det vært en prosess jeg bare har måttet gå gjennom, kanskje man må lære “the hard way”? Det er mange år som har gått tapt til sykdom, og det er ingen nytte i å tenke “hva hvis den gang”. Men hvis det finnes noen som er i tvil, noen som står på kanten mellom valget å gi opp, gi seg hen til sykdommens sterke krefter, den enkle utveien – eller å ta den harde, tøffe, vanskelige veien, å se faenskapen i øynene, reise seg og prøve enda litt til:

Hva ville du egentlig valgt – om du kunne? Dette?

Eller dette?

Det er ingen som velger å bli syk. Det er ingen som ønsker å være syk. Men har man ikke til en viss grad et valg mellom å gi opp, gi seg hen til sykdom og flykte fra problemene, den lette utveien – eller å ta den harde, tøffe, vanskelige veien, å se faenskapen i øynene, kjempe og reise seg igjen? Og hvis man virkelig har et valg, vil man – eller tør man – egentlig innse det?

Andre, fine bloggere som også har skrevet om sykdom og valg:

Min kjerne bak sykdom og symptomer

Publisert juni 9, 2011 Personlig , Psykisk helse 39 Comments

Gjennom mine seks år i behandling, har jeg sammen med behandlere og psykologer – og spesielt sammen med behandleren min som har fulgt meg alle seks årene – sett en del på fortiden. Naturligvis spør man seg selv, hvorfor er jeg som jeg er, hvorfor sliter jeg med akkurat det jeg gjør, finnes det noen sammenheng? Hva har formet meg i min oppvekst og frem til voksen alder? Hvorfor meg? Hvorfor borderline, en personlighetsforstyrrelse? Hvorfor selvskading, hvorfor ditt, hvorfor datt?

Jeg har aldri opplevd noe avgjørende traumatisk. Jeg har aldri kunnet sette fingen på at det og det er årsaken til at jeg har blitt syk. Noen ganger, spesielt før, skulle jeg ønske at jeg hadde en innlysende årsak, noe konkret å forholde meg til, og dermed lettere forstå hvorfor og hvordan.

Mye av min tid i behandling har dreid seg om de vanskene jeg har hatt der og da, hvordan takle de ulike utfordringene, skaderedusering, rett og slett å holde hodet over vannet. Selvfølgelig har vi gått litt bak i tid for å se om vi kan finne noe nyttig, men stort sett har jeg hatt nok med å komme meg gjennom hverdagen og etablere et best mulig fundament for å ikke gå til grunne slik jeg gjentatte ganger har gjort. Det er kanskje det siste året vi har fått muligheten til å virkelig se nærmere på fortid, barndom, oppvekst og ungdomstid. Jeg føler at jeg er mer klar for å undersøke det litt nærmere nå som det konstante, intense kaoset, og alt som følger med, ikke lenger er like påtrengende.

Jeg har ofte fått høre at jeg har stor innsikt i meg selv og min situasjon, og at jeg har god evne til å reflektere. Jeg forstår at det er riktig, og jeg er i dag veldig glad for at jeg har disse egenskapene, selv om jeg tidligere har mislikt å få høre det. Hvorfor? Fordi det i mine ører har vært det samme som å si “Du forstår jo alt selv, så da trenger du ikke hjelp, du bør/må/skal/får klare deg på egenhånd, du.”

Likevel får jeg jevnlige åpenbaringer og aha-opplevelser, og det kan egentlig være litt spennende, om man ser bort i fra at det er veldig skummelt og veldig vanskelig å skulle innse og akseptere såpass tøffe sannheter. Jeg ser sammenhenger jeg aldri noensinne kunne ha klart å se på egenhånd, men som jeg får hjelp til å finne, se og vurdere om det er verdt å bruke tid på. For å bruke en oppbrukt, men fortsatt like god, metafor; Flere og flere biter faller på plass i mitt puslespill, kartet over mitt liv. Det er lenge siden jeg innstilte meg på at jeg mest sannsynlig aldri vil komme til å finne alle brikkene, at mitt puslespill aldri vil bli fullstendig – og godtatt det. Men kanskje finnes det noen flere brikker jeg likevel kan finne, og fortsatt finner.

«Ja, jeg vet, jeg vet, jeg forstår. Men jeg har ikke lyst å innse det!», sa jeg i behandling i dag. Jeg kunne ha lagt til ordet “enda”, som i “jeg har ikke lyst å innse det – enda”, fordi jeg forstår at det handler om prosesser. Tanker og følelser rundt ny innsikt og nye utfordringer må ofte modnes før man er klar for å ta tak i det.

Det er relativt enkelt for meg å beskrive og fortelle om symptomer, hvordan sykdommen utarter seg i min hverdag og mitt liv, om indre demoner og borderlinemonster, om mekanismer som ligger bak selvskading og destruktivitet, om innleggelser, faenskap og de utfordringene jeg har.

Men å dele det som er kjernen, det blottleggende såre og aller næreste jeg først nå begynner å bli kjent med, det som gir meg forståelse om hvorfor jeg utviklet en personlighetsforstyrrelse og ble syk? Det er noe jeg kjenner er riktig for meg å dele kun med et fåtalls mennesker i mitt liv, først og fremst mine behandlere, de som kan hjelpe meg å bli hel.

Du snakker som en foss

Publisert mai 26, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 26 Comments

«Det var mange ord på én gang! Du snakker jo som en foss!» 

Til å være ei som helst er stille og tankefull (noe andre alltid skal kommentere – til min store frustrasjon), var det litt artig å få en sånn kommentar fra behandleren min (og gjett om det var befriende). Det sier vel bare litt om hva som har fylt seg opp den siste tiden. Jeg har ikke engang orket å skrive ned det som foregår inni meg, slik jeg vanligvis gjør – enten i bloggen, på mail eller i personlige notater. Hvor skulle jeg ha begynt. Det skjer så mye for tiden på mange områder i livet, uten at jeg orker eller ønsker å gå noe nærmere inn på det, og alt er ikke like enkelt å forholde seg til.

Jeg har utfordringer i massevis, og det krever mye å skulle tenke, reagere og handle riktig, balansere, eller i det minste unngå å handle altfor feil. Pust med magen, ro ned, hold ut. Jeg klarer å holde fasaden noenlunde fin utad, noe jeg egentlig har blandede følelser rundt. Jeg foretrekker, og er glad for, at det helvetet som foregår inni meg ikke er synlig for, eller går utover andre, men samtidig tar jeg meg selv i å tenke“de skulle faen meg bare visst!” Innad er det jeg som tar oppgjøret, bevisst eller ubevisst, frivillig eller ufrivillig. Selvskading og destruktivitet.

Jeg er så lei av at jeg ikke tillater meg annet enn å smile utad. Det forbanna smilet som er og blir en erstatning for alt som heter å si fra, å mene, å være lei seg, å gråte, å være opprørt, eller for ordet “nei”. Det uskyldige smilet utad, i kontrast til fortvilelsen og sinnet som vendes innover. Det er liksom utelukket at jeg skal kunne “lufte tanker”, gi en tilbakemelding eller si fra om jeg syns noe er urettferdig eller ikke riktig. ”Min mening betyr ingenting, jeg er en dritt, jeg har ingen rett til å mene noe som helst” i tillegg til “huff, men tenk om han/hun blir såret eller lei seg”.

Jeg klamrer meg til det som er trygt og velkjent, og til mennesker som gir meg følelse av trygghet, og hjelpe meg om han, hun eller dét ikke skulle være like trygt som først antatt. Jeg frykter alt som kan skje og ikke skje, derfor velger jeg heller å ikke risikere noe som helst, og for å virkelig være på den sikre siden, har jeg satt opp sperringer mot alt og alle som er nytt og ukjent (altså farlig).

Jeg er oppgitt over meg selv fordi hverdagslige hendelser og mellommenneskelige relasjoner skal kunne bli så vanskelige, i tillegg til at jeg liksom skal greie å holde borderlinemonster og indre demoner under kontroll. Kroppen min er i helspenn, og som jeg skrev på facebook her en kveld; “jeg stuper i seng før jeg stuper i bakken”.

Jeg har ingen konkrete eksempler å dele, ingen konkrete problemstillinger å illustrere med. Bare generelt pisspreik. I’m working on it.

Just smile =))))))
(Sminke, sa du? Nedprioritert.)

Borderlinemonsteret

Publisert mai 23, 2011 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Selvskading 18 Comments

Og så slår det meg i magen, hardt og brutalt, jeg kjenner meg kvalm. Det er  Borderlinemonsteret som melder sin ankomst. Han dukker alltid opp uten forvarsel, plutselig, stormende og overkjørende. Han benytter hver eneste anledning til å sette meg på plass hvor jeg hører til i følge ham, nederst, sammen med dritten under skoene dine.

Stemmene hans er så sterke og høye, så overbevisende at jeg mister begrep om hva som er realitet eller ikke. Jeg kan ikke stå i mot, han overtar alt i meg. Jeg kan ikke tenke mine egne tanker, jeg kan ikke føle mine egne følelser, jeg kjenner bare ham. Borderlinemonsteret. Impulsene overtar, reaksjonen, utageringen, handlingen er utført og skaden er skjedd før jeg rekker å trekke pusten. Jeg innser ikke faenskapen før det er over, og alt er for sent.

Igjen, og igjen, og igjen.

Noe i meg

Publisert mai 12, 2011 Glede , Personlig , Psykisk helse , Smerte 49 Comments

De siste par månedene har jeg blitt mer oppmerksom på noe i meg. Noe veldig fint, men som jeg har vanskelig for å forklare eller beskrive med ord.

Jeg har et bredt ordforråd når det kommer til å skildre smerten. I årevis har jeg lært meg og øvd meg på nettopp dette. Det har vært en befrielse å kunne beskrive helvetet inni meg (og rundt meg) – med de mest intense og smertefulle ordene jeg vet om. Jeg kan male faenskapen med de sorteste og mørkeste fargene, men likevel i tusen nyanser. Å beskrive min egen smerte og faenskap, det er noe jeg kan.

Men hvordan skildrer jeg smertens motsetning? Hvilket ord er det motsatte av ordet smerte, og hvor dekkende er det? Jeg vet ikke hvordan jeg skildrer gleden, lykken, kjærligheten, varmen, og ikke minst, fargene. For meg er disse ordene begrenset, og fremstår egentlig ganske tomme. Hvordan fyller man dem? Hvordan nyanserer man dem? Hvordan kan jeg male ordene i farger som beskriver like godt som ordene jeg farger med smerte?

På denne tiden i fjor sluttet jeg med antidepressiv medisin som jeg hadde gått på i over seks år. Seks lange, kaotiske sykdomsår. Men jeg hadde ikke lyst å gå på så mange forskjellige medisiner lenger. Jeg ville slutte med noe, klare meg uten noe, og denne medisinen ble det åpenbare førstevalget.

Fra å ha vært ute, på riktig side av de hvite veggene, i ett helt år, falt jeg nå tilbake i gamle spor. Innleggelser, intoxer, eskalerende selvskading. Kjent atferd – men nye årsaker. Jeg ble plutselig overveldet av noe jeg ikke hadde forholdt meg til på seks år.. eller kanskje aldri?

Jeg trodde jeg hadde følt alt, alt fra helvete til himmel. Det skulle ikke mangle på følelser. Og det gjorde det heller ikke, jeg hadde altfor mange av dem. Men det jeg tenker nå, er at de opplevdes på en annen måte.

Tøffe, sinte, (ikke egentlig) kalde Lise som aldri gråt, og som syntes det var teit å bli rørt av en film, av musikk, av ord, av kjærlighet. Håpløst.

Min første ”offentlige” knekk, første gang jeg skulle briste i den virkelige verden (og ikke bak de hvite veggene), var da jeg skulle hilse på selveste Arnhild Lauveng, og fortelle henne alle de fine ordene jeg hadde pønsket ut på forhånd. Stålkontroll. Der. Der knakk jeg. Foran henne. På nordens største psykiatrikonferanse! Der. Ikke på en mindre og mer forsiktig arena enn det. Ikke på et trygt kontor med behandler, ikke hjemme alene, ikke i et trygt fang, men akkurat der.

Det var et helvete med alle disse følelsene av en annen dimensjon som overveldet meg. Jeg ville begynne på medisinene igjen. “Jeg klarer ikke dette, jeg vil ikke føle mer!” Og fagfolkene tenkte det samme, ut i fra sine betraktninger. De anbefalte å begynne med medisinene igjen. Og på randen av alt, tvangsinnlagt, suicidal og full av blåmerker og sting, bestemte jeg meg.

«Hvis jeg begynner på dem igjen, må jeg bare ta denne runden igjen senere! Faen ta, få meg gjennom dette – nå eller aldri!» Og så gråt jeg 21 dager i strekk.

De siste par månedene har jeg kjent sterke inntrykk som treffer noe i meg, men på en mer kontrollert måte enn før. Jeg kunne ha kommet med mange eksempler på hva som gjør noe med meg, og hvordan, men jeg frykter det hadde blitt litt for klissete, teit og sentimentalt. Jeg er ikke der helt enda ;)

Om det faktisk er medisinene, eller om det er tilfeldig? Om det ikke skyldes annet enn min egen innsats? Jeg vet ikke. Men om dette bare er skrevet i en rus av en opptur? Nei, det tror jeg ikke. Nedturene og tilbakefallene er her fortsatt, de også, og det vil de mest sannsynlig være en god stund fremover også.

Gåsehud, frysninger, klump i halsen, varmt i hjertet, er nye og ukjente ord som jeg har begynt å bruke på nye, ukjente følelser. Men der stopper det. Det er dét ordforrådet jeg foreløpig har på smertens motsetning. Snevert, med korte og oppbrukte ord. Men de er likevel de sterkeste og mest oppriktige beskrivelsene jeg har. Jeg har bare ikke lært å male dem med farger og nyanser. Jeg har ikke lært å skildre dem..

- enda.

Tilbakeblikk: Vinger knust, 2007

Publisert mai 10, 2011 Dikt av Lise Hetland , Personlig , Sykehus 32 Comments

Det er merkelig å tenke tilbake på da jeg var veldig syk. For meg vil det si 2007, 2008 (toppet seg her), og første halvdel av 2009. Siden da, altså de siste to årene, har jeg sakte men sikkert blitt bedre, mestret mer og fått til mye, men med noen kortere tilbakefall innimellom. Det var en helt annet tilstand og tilværelse den gang. Litt skremmende å tenke tilbake på, og faktisk forstå hvor syk jeg var, men samtidig godt å se hvor langt jeg er kommet.

Jeg vil våge å dele et dikt jeg skrev under en innleggelse fra 2007. Vrangforestillinger og tvangsinnleggelse.  To verdener, to sannheter, og drakampen i mellom. Selvom det er lenge siden, selvom det er nærmere fire år siden, og jeg var et helt annet sted enn jeg er i dag, kan jeg huske og kjenne følelsene på kroppen. Jeg kan på en måte hente meg tilbake til der og da, føle og kjenne, men forskjellen er at jeg fortsatt står med beina på riktig sted. Som om jeg kan betrakte gjennom et vindu, men likevel ha solide vegger i mellom.

.

Sannheten.

Jeg ser hjernevaskingen jeg har vært utsatt for.
Hvorfor har dere presset på meg denne
usanne virkeligheten?
I et øyeblikk kan jeg se sannheten.
La meg klamre meg her
og aldri gi slipp.

Medisiner fulle av løgn.
Ord fulle av usannheter.
Stopp!

Jeg er ikke av denne verden.
Hvorfor skal jeg tro
på deres virkelighet?
Jeg ser virkeligheten
slik den virkelig er.
Stopp!

Vinger knust.

Valget.
Akseptere denne usanne verden
(og smile)
eller hjernevaskes bak låste dører
og psykotiske skrik.

Jeg styrter mot bakken.
Vinger knust.

Jeg vil kjempe imot,
klamre meg her
og aldri gi slipp

på sannheten.

Ondsinnede løgner som skal helbrede meg,
men faen ta dere.
Løgnene vil omsider gripe dere
og blodet som flyter vil forstås.

Jeg klamrer meg til sannheten,
jeg skal aldri gi slipp.
Bare la meg blø og drukne og fly.
Jeg er ingenting verdt i denne verden.

Skrevet av
© Lise Hetland, 2007

Jeg lengter til menneskene

Publisert april 13, 2011 Personlig , Psykisk helse , Smerte 10 Comments

Jeg har lyst å dele en tekst som jeg skrev for lenge siden, hele åtte år tilbake i tid. Ung, sårbar og godt pakket inn i min lille boble av melankoli. Jeg kan fortsatt føle ordene like sterkt, selv om jeg klarer å se litt forbi den tåka jeg var i (og noen ganger er i).

*

Jeg var alltid så redd mennesker. Jeg savnet dem og ville være en av dem, men samtidig følte jeg at jeg var den eneste i verden som var riktig menneskelig.

Jeg var borte mange ganger. Gal, sa du. Forvirret sa noen, og enkelte sa bare syk. Jeg mente bare at jeg var menneskelig. Så fryktelig menneskelig. For jeg så jo alt sammen, jeg kjente alt sammen. Og alt var så vondt, så fortærende smertefullt. Og noen ganger, da jeg i et øyeblikk kunne føle at det fantes godhet, da var alt så uendelig vakkert.

Det føltes som om jeg var den eneste i denne verden som syntes det var brutalt å såre. De gjorde det hele tiden, med vilje. Jeg kunne se det, misunnelsen, hatet, sjalusien. Hvordan de kunne ønske å gjøre vondt, hvordan det gjorde dem godt å gjøre andre vondt. Jeg var alltid så redd, for jeg kjente alt så inderlig nært.

Jeg var ikke blant dem, men jeg ønsket meg dit. Men hvordan kunne jeg nå dit når jeg alltid forsvant til det uvirkelige med rødfargen kvelende rundt min menneskelige hud?

Jeg drømte alltid om nærheten. Jeg trodde jeg kunne huske hvordan det kjentes, men jeg var ikke sikker. Jeg husket bedre vinden som kilte meg, eller nattesøvnens drømmende hvisk, men jeg var ikke sikker på om det var det samme. Jeg visste ikke hvorfor jeg var redd, men jeg var det. Du sa jeg var kald, jeg hadde hørt jeg var overfladisk, men selv følte jeg at jeg var tusen ganger mer menneskelig enn du som sa det. Om du bare kunne sett det varme og levende som var inni meg.

(…)

Jeg elsket aller mest ordene. Og jeg tror ordene elsket meg også, for de kom alltid til meg, de var der alltid. Jeg elsket alt de ga meg, og jeg ga dem alt av meg. Jeg kunne låse meg inn i ordene og leve der for evig, om jeg bare ikke måtte opp og puste en gang i blant. Det var noen ganger slik. Kvelende. Og jeg var ikke sikker på om jeg ville dø, egentlig.

Jeg er så redd menneskene, men jeg lengter til dem.

© Lise Hetland
2003

Gyldiggjøring av smerte

Publisert mars 31, 2011 Personlig , Psykisk helse , Selvskading 32 Comments

Det har ikke vært så altfor mange blogginnlegg i det siste, og det har sin grunn. Positive og fine har de også vært, men så er jo blogg noe annet enn selve virkeligheten også.

Det har vært følelser og tanker jeg ikke har hatt så lyst å kjenne på, ikke hatt lyst å forholde meg til, og dermed har jeg blokkert ut den biten. Noen ganger er det sikkert både godt og nødvendig å stoppe tankekjøret, men det er sikkert ikke like lurt å stenge av den biten som hører til fornuft, realitet, konsekvenser (og alle disse andre pompøse greiene det noen ganger føles som). Kast hele prosjektet på båten, kast både håp, innsats, vilje og grenser på båten. Ship o’hoy. Eller ikke.

Jeg har sagt det før, men jeg er sliten. Hvem blir ikke det av å konstant slites i en indre drakamp av fornuft og følelser, friskhet og sykdom og destruktive krefter? Stopp! Jeg trenger pause! Men det jeg ikke helt har forstått enda, er at det finnes ingen pauseknapp. Jeg benytter meg av “løsninger” jeg tror gir meg pause, og kanskje gjør det det for et øyeblikk også, men de er ikke riktige, og de er heller ikke bra.

«Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer», sa jeg til behandleren min for et par uker siden.

Jeg har ikke nevnt for noen at jeg nå i mars rundet 3 måneder uten selvskading. Jeg har ikke sagt så mye om kampen og kreftene jeg har kjempet i mot hver dag, mer eller mindre. Jeg har ikke orket tanken på å få ros om hvor flink jeg er. Og ikke vil jeg snakke om de tre månedene nå heller, og ikke vil jeg snakke om “hvor flink jeg var som ihvertfall klarte 3 måneder”. Det har ingenting å si lengre.

Og her kommer en feilaktig, farlig og ikke-frisk tankegang. Jeg har en slags forvridd oppfatning om at mine følelser og min smerte ikke er (like) gyldige om jeg ikke skader meg. Ordene “Jeg har det vondt” føles så tomme, små og ubetydelige. Ordene alene føles svake og verdiløse. Ord alene blir liksom ikke nok. Det tar ikke bort smerten. Jeg kan ikke rømme fra smerten bare ved å si ordene på samme måte som jeg kan med selvskadingen. Jeg får ikke samme uttrykk for smerten. Og jeg snakker ikke om å uttrykke meg overfor andre, men overfor meg selv. «SÅ vondt har jeg. SÅ fortvilet er jeg, at jeg kutter opp armene mine og må få andre til å “reparere meg”». Da er smerten plutselig gyldig, en realitet, en sannhet. Jeg trenger å se smerten for å gyldiggjøre den. Først da får jeg fred. Først da er det konkret, noe jeg har fått uttrykt, noe jeg kan forholde meg til.

Men jeg gjentar, dette er selvfølgelig en feilaktig, farlig og ikke-frisk tankegang, for smerten ER like gyldig selv om man ikke skader seg. Den er like gyldig med ord, og den er like gyldig med tårer.

Det er noe jeg må innse, forstå og våge å tro på, hvis ikke blir det vanskelig å komme seg ut av dette og videre. For hvem vil leve slik? Ikke jeg.

Men. Jeg har hatt en fantastisk god time i behandling i dag. Jeg møtte opp i vranglås, med skylapper og sting i armen. Svartkledd var jeg visst også. Påtrengende tårer, vekksnudd stol, skjelvende kropp og nervøs fnising som forsvar. Da jeg dro hjem igjen, kunne jeg i det minste gi et smil som var ekte, og var i stand til å sette ord på følelsene og forholde meg til dem igjen. Og de var verken mer eller mindre gyldige av den grunn.

Dårlige egenskaper med en tvist

Publisert mars 27, 2011 Personlig , Psykisk helse 31 Comments

Arnhild Lauveng (psykolog og forfatter, tidligere diagnostisert med schizofreni i 10 år) har i bøkene sine og i mange av sine foredrag nevnt noen av sine hjelpere på veien. En av dem var hennes attføringsrådgiver som hadde tro på henne, og som snudde hennes “negative” egenskaper til noe positivt. At hun var sta og trassig kunne være fordeler i sammenheng med å studere og nå sine mål (bli psykolog).

Tenk om vi alle kunne snudd våre dårlige egenskaper til noe positivt? Trenger egentlig alt å være negativt? Jeg har som alle andre både gode og dårlige egenskaper. De dårlige kan man alltids jobbe litt med, men går det an å trekke noe positivt ut av dem også? Her er mine forsøk.

Egenskaper jeg har, som mest sannsynlig vil bli sett på som negative, men med en positiv vri:

  • Utålmodig. Det må vel være en fordel at jeg liker å få ting gjort eller avklart raskest mulig? Fortgang i sakene, takk!
  • Tenker for mye/overanalyserer. Det gir meg i det minste evnen til å kunne reflektere, og kanskje derfor bedre forstå både meg selv, andre og sammenhenger mellom ting.
  • Sårbar. Jeg tror det gjør meg til et bedre medmenneske. Enkelt og greit.
  • Tendens til å overreagere. Jeg reagerer når jeg føler noe er urettferdig, og det må jo være det motsatte av å være likegyldig? Altså en bra ting. Kanskje man heller kan se på det som “engasjert”? :)
  • Impulsiv. Det er en stor frihet i det å bare kunne hoppe i ting, ta ting på sparket og oppleve. Egentlig er det en flott egenskap, så lenge man bruker impulsiviteten riktig (og ikke faller for destruktive impulser)
  • Litt ubesluttsom/vinglete? Det kan være en fordel å kunne endre mening. Tenk om man skulle tviholde og være sta på noe som er veldig negativt? Jeg kan være i vranglås og på vei mot helvete, og heldigvis er det ikke så vanskelig (f.eks for behandleren min) og geleide meg inn på en ny retning.
  • Emosjonelt ustabil. Jeg kjenner på intens glede, jeg kjenner på intens smerte, det er en følelesmessig berg- og dalbanetur med ekstremvarianter av alle typer følelser. Men vet du hva? Det gjør meg pokker til et levende menneske som er i stand til å virkelig føle på alt som livet bringer med seg!

Q: Klarer du å snu dine negative egenskaper til noe positivt? Prøv :)

Du skulle ikke ha gledet deg så mye

Publisert mars 22, 2011 Personlig , Psykisk helse 22 Comments

«Du skulle ikke ha gledet deg så mye» hvisker stemmene hånlig og bedrevitende. Jeg føler meg plutselig litt liten, litt flau og litt skamfull. Så pinlig at jeg vågde å glede meg? Jeg prøver å tenke på alle som har gledet seg sammen med meg og heiet på meg, men stemmene er sterke. «Så dum du er. Alle ler av deg. Alle har ventet på at du skal falle. Og du falt. For du skulle ikke ha gledet deg så mye….!».

Hadde fallet – eller landingen – vært mer skånsom om jeg ikke hadde gledet meg så mye? Hadde avstanden vært kortere, hadde fallet – eller landingen – gjort mindre vondt? Er det vits å glede seg når man allerede vet at man kommer til å tryne (eller vet man det?)? Er det da bedre å spasere nede på bunnen hvor man ikke kan falle, eller skal man våge å fly litt, om man kan? Skal man holde litt tilbake sånn for sikkerhetsskyld, eller skal man ta den helt ut og danse på skyene om man kan?

Jeg vet ikke. Fornuften tenker noe, hjertet tenker noe, og følelsene tenker noe. Og det er ikke så enkelt som å “bare stole på fornuften”, for her er ingenting adskilt. Her er det meste blandet og mikset i en fin, liten røre, og jeg vet ikke helt hva som er hva. Det er idiotisk at det i det hele tatt skal være et tema. «Go with the flow», var det en medpasient på psykiatrisk som gikk rundt og repeterte femti ganger daglig. Kanskje han hadde et poeng eller to.

«Du skulle ikke ha gledet deg så mye». Ekkoet forplanter seg fra å være en svak og mindreverdig stemme til å bli en stor og stygg sannhet som fyller hvert hulrom i meg. Og når jeg først har begått feilen og latt meg romme, blir alt plutselig en personlig greie!? Nærmest en konspirasjon fra verden, skjebnen, eller “de som trekker i trådene”, som jeg selv liker å kalle det for i mine paranoide øyeblikk.

«Hvorfor skal ikke jeg få lov å ha det bra?! Hvorfor! Hvorfor blir jeg straffet! Hvorfor meg! Helvete!»

Man blir en smule selvsentrert. Alt er urettferdig, verden er dritt og all dritten som skjer, skjer meg – og det skjer nettopp meg, fordi jeg-skal-tydeligvis-ikke-få-ha-det-braaaa-for-#/&%”$#&”#!. Føkk verden liksom. Da begynner det kanskje å gå litt langt.

Jeg har lyst å glede meg uten å føle at jeg ikke bør, kan, tør eller fortjener det. Jeg har lyst å glede meg uten at det skal få innbilte konsekvenser eller bli en synd i seg selv. Jeg forbanner verden, skjebnen eller “de som trekker i trådene” for at de straffer meg og ikke tillater meg å ha det bra, men er det ikke egentlig en forklaring jeg selv har diktet opp for å gjøre det enklere å forholde meg til? Er det ikke egentlig min egen stemme som sier «Du skulle ikke ha gledet deg så mye»?

Jeg forstår at jeg er redd for å ha det bra, når jeg gang på gang tryner. Eller for å si det mer riktig; jeg er ikke redd for å ha det bra, jeg er redd for fallhøyden, fallet og (krasj)landingen. Når man allerede føler seg litt ihjelslått med blåmerker, brister og halvreparerte skader etter langtids prøving og feiling, så har man ikke så veldig lyst å tryne igjen.

The road to hell is paved with good intentions

Publisert mars 13, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 25 Comments

Vi trenger alle å bli stilt noen krav i livet, noen forventninger. Hvor mye eller lite er individuelt, men jeg tror livet hadde vært ganske meningsløst om man ikke hadde noe av det. Selv syntes jeg en periode at det var trygt å “bare” være psykiatrisk pasient, fordi jeg ikke ble stilt de samme kravene og forventningene som vanligvis stilles i den store, skumle verden utenfor.

Jeg har vært både fillete, frynsete, hullete, revnet i kantene, knust og plastret og skjør. Det har helt klart satt spor og formet meg. Jeg er ikke like hel, sterk og blankpolert som mange andre. Små, hverdagslige, normale krav kan gjøre at jeg går i oppløsning, fordi jeg fortsatt har en sårbarhet.

Hvis jeg føler meg presset og stresset, hvis jeg føler at jeg blir stilt mer krav og forventninger enn jeg kanskje er i stand til å håndtere, så snubler jeg og faller. Selv om det dreier seg om noe mindre på et helt annet og eget område, blir likevel hele meg, hverdagen min og livet mitt påvirket. Plutselig trekker jeg meg fra alt. Fra jobb, fra det sosiale, fra trening, fra spising, fra familie, til og med fra behandling. Jeg trekker meg fra alt, enten jeg vil eller ei.

Plutselig blir verden for stor, for kaotisk, for skremmende, for overveldende til at jeg klarer å ta del i den.

Min behandler nevnte et sitat som jeg syns passer utmerket. «The road to hell is paved with good intentions». Mennesker rundt meg kan gjerne ha de beste og fineste intensjonene. De kan ønske å inkludere meg, løfte meg og gi meg mer ansvar, i aller beste hensikt. Problemet er bare at om det ikke går i riktig tempo for meg, om det blir for mye eller for raskt, kjører det meg rett til helvete istedet for å gjøre meg godt.

Jeg føler dessuten ofte skam og dårlig samvittighet når jeg blir presset og stresset, fordi jeg tenker og føler at dette burde jeg egentlig klare å håndtere. Fordi det sett utenfra burde vært ganske så overkommelig og bra. Istedet for å føle meg liten og svak, istedet for å ta plass og ytre mine ønsker og behov, har jeg heller alltid nikket og sagt ja til alt. Det er enklest slik, men det går hardt utover meg selv. Jeg kommer i ubalanse, jeg faller, og i verste fall blir innlagt eller skader meg selv.

Det høres sikkert logisk og fornuftig ut, men jeg trengte hjelp til å se denne sammenhengen. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg den siste tiden bare har villet ligge i sengen, hvorfor jeg ikke har klart å komme på jobb, være sosial, trene, spise og holde avtaler. Det lille som har stresset meg på ett lite område, har påvirket hverdagen min på alle områder. Den sammenhengen klarte jeg ikke å se selv, men jeg ser det nå.

Det føles plutselig litt lettere, fordi da er det ikke lenger alt, hele livet, alle områder i livet mitt som er håpløst og uutholdelig, selv om det føles slik. Da er det kanskje ikke hundre problemer å ta fatt i, hundre området i livet mitt som er vanskelig, men kanskje bare ett eller noen få.

Derfor har jeg også stor tro på det å ta én ting om gangen. Løsner det på ett område, kan det løsne seg på mange flere.

Jeg svelgde noen kameler, beit i det sure eplet, gjorde meg liten og svak (men samtidig sterk?) og sa nei, dette klarer jeg ikke. Jeg ble møtt på det på en god måte, og det føles litt lettere nå. Kanskje klarer jeg det senere, men ikke akkurat nå. Min fremgang må gå i et tempo jeg klarer å holde følge med uten å falle.

Øyeblikk # 2

Publisert mars 10, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 41 Comments

Hun sitter bitteliten og sammenkrøllet i den samme, vante stolen på det samme, vante kontoret i samtale med sin behandler. Det samme, vante opplegget som de siste fem årene. Det er ekstra tøft i dag. Hun er sårbar og sliten, og kjenner at samtaleemnet går henne litt for nære. Hun rister nervøst med beina og tenker at dette blir mer enn hun kan håndtere. Det blir for mye, for nære smerten, for intenst. Hun vil ikke føle på dette, hun vil ikke forholde seg til dette, ikke nå! Panikken griper henne, hun må vekk, og plutselig løper hun fra kontoret uten å se seg tilbake, i stripete knestrømper og ballerinakjole. Hun løper så fort hun klarer, hiver etter pusten når hun ikke klarer å løpe mer, og setter seg ned på asfalten og gråter.

Hun hører mobilen varsle om ny tekstmelding, tar den frem og leser. Det er fra han. Han som sitter igjen på kontoret og på magisk vis alltid forstår og vet hva som skal til.

«Du, vi skal ikke sette oss på en benk i byen og spise en pølse?»

Hun ler gjennom tårene.

Det er en flott sommerdag denne dagen. Og ikke lenge etterpå, sitter de sammen på en benk i byen – og spiser pølser. Hun har rødsprengte øyne og sier ingenting, men myser med øynene mot sola og våger å smile litt igjen.

Les også Øyeblikk # 1

Jeg må snu dette

Publisert mars 8, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 23 Comments

Klokka 04:42 i morges hørte jeg fuglekvitter. Det må være deilig å våkne til fuglekvitter, men det er litt deprimerende når man innser at nok en natt er gått uten søvn. Ikke at jeg har problemer med å sove, men når man har sovet hele dagen, så er det ikke like enkelt å komme på rett spor igjen.

Det er på rett spor jeg må komme igjen. Nedturen begynner å vise seg utad, og det forverrer egentlig alt. Ikke klarer jeg å komme meg på jobb, jeg har droppa ut av yogaen. Ikke orker jeg å lage meg mat, og ikke har jeg trent på flere uker, om man ser bort i fra disse nattlige, akutte og intense løperundene i nabolaget når selvskadingstrangen melder seg. Det funker i det minste på akkurat dét. Jeg må snu dette. Jeg må, for jeg vet altfor godt hvor lett det er å falle i medfart når du allerede er i gang. Jeg må snu dette.

I januar og halve februar hadde jeg sikkert en “hypoman episode”, om jeg skal diagnostisere meg selv. “Hypomani er betegnelsen på en lettere form for mani. Ved hypomani, som ved mani, kan pasienten ha mindre søvnbehov, økt kreativitet, unormalt øket energi, raske tanker, mange ideer, økt produktivitet og mer impulsiv atferd” (wikipedia). Jeg trente hver dag, jobbet mer enn jeg trengte, var (overdrevent?) opptatt av sunt kosthold, nytt og bedre liv, motivasjon på topp og energi nok til både to og tre personer. Nå skulle det faen meg ordne seg! Jippi og hurra, la oss feire og løpe i mål.

Jeg velger å stå opp. Klokka er snart seks, og om jeg hadde vært heldig, hadde jeg kanskje sovnet om en time, og da er det bare litt over to timer til vekkerklokka ringer og jobben kaller. Kjenner jeg meg rett, blir det et helvete og nærmest umulig å komme seg opp. Da er det kanskje bedre å døgne, holde ut til kvelden, og forhåpentligvis komme på rett spor igjen når det gjelder søvnen i det minste? Det blir i såfall en lang dag med jobb og to og en halv time med yoga som slutter klokka 22 i kveld. Har ikke lyst å droppe yogaen enda en gang, ettersom jeg ikke var der sist uke.

Jeg må snu dette. Jeg nekter å treffe bunnen igjen.

Bilde som garantert samstemmer med hvordan jeg følte meg for en måned siden. Haha..

Egne regler og nye vedtekter

Publisert mars 7, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 25 Comments

Det er onsdag, og som hver onsdag sitter vi på kontoret hans og snakker, diskuterer, gråter og ler. De første årene så jeg ned i bakken, stirret ihjel teppet på gulvet eller var overdrevent opptatt av hendene mine. Helst kunne stolen min vende litt bort fra han, slik at jeg ikke følte jeg ble sett på. Jeg visste ikke om jeg ble det, siden jeg aldri så opp, men det var best å være sikker. Nå vender jeg stolen noen ganger litt mer mot ham, slik at jeg lettere kan se på ham. Jeg syns at blikkontakt tilfører samtalen noe mer, men det kommer an på hva vi snakker om. Jeg har en tendens til å vende tilbake til gulvstirringen når det blir for nære eller for sårt.

«Du sier du er svak om du gråter. Syns du at andre er svake om de gråter?» spør han.

«Nei. Jeg vet at det ikke er svakt, jeg vet at det er bra og alt det der, men det er annerledes når det gjelder meg.» Selvfølgelig, tenker jeg og ser ut i luften.

«Og du tenker at om du feiler, så er du ikke verdt en dritt og fortjener helvete. Syns du det om andre som også begår feil?»

«Nei. Jeg vet at det er menneskelig å feile. Ingen er feilfrie, men det er annerledes når det gjelder meg. Jeg kan ikke feile.» Selvfølgelig ikke, tenker jeg igjen. Så spør han,

«Hva er det som gjør deg så spesiell? Hvorfor er du så spesiell at det fins egne regler som gjelder kun for deg og ikke resten av verden?»

Jeg kjenner at jeg blir litt fornærmet over måten han spør på. Hva som gjør meg så spesiell? Hva er det for noe å si? Tror han at jeg liksom syns jeg er spesiell? Hva mener han med det? At jeg ikke er spesiell? Jeg blir forvirret av mine egne tanker, så jeg stopper tankestrømmen og vedtar bestemt,

«Det bare er sånn.»

Jeg ser ham rett i øynene og venter på respons. Jeg har alle antenner ute. Jeg vurderer blikket hans, øynene hans, kroppsholdning og eventuelle bevegelser. Jeg vurderer pusten hans, ventetiden før han svarer, og til slutt hva han svarer. På en måte virker han overrasket, eller kanskje han prøver å spille overrasket? Og likevel føles det som om han visste presis hva jeg kom til å svare, som om han kjenner til diskusjonen. Same shit, different patient? Jeg kjenner jeg er sliten av å tenke så inni helvetes mye.

«Det bare er sånn? Hvem har bestemt det?» spør han.

Han vrir på hodet og holder blikket mitt, noe jeg tolker som at han er spent på å høre svaret. Med mindre han later som. Jeg kjenner jeg begynner å bli oppgitt.

«Det bare er sånn, vel! Og sånn må det være, det er sånn det skal være.»

Jeg forstår hva han vil frem til, og jeg vet at det er riktig. Jeg er på lik linje med alle andre i denne verden. Jeg er like mye verdt som alle andre, og jeg har like mye lov å feile som alle andre. Bla bla bla bla.

Jeg vet hva som er riktig å tenke. Jeg vet at min teori er feil, og at den bare gjør meg vondt, men likevel holder jeg fast på den. Jeg er ikke helt villig til å tenke annerledes (enda?). Fordi det er så mye enklere sånn. Så mye tryggere. Tenk om jeg bare blir lurt! Tenk om jeg skulle gå rundt som en idiot og tro at jeg er noe, kan noe, betyr noe, mens sannheten er en annen. Tenk om jeg skulle være lykkelig fordi jeg tror at det som gjelder for andre, også gjelder for meg, mens alle andre ler bak ryggen min fordi jeg er så dum som tror det er sånn når det egentlig ikke er sånn!

Vi fortsetter å diskutere frem og tilbake, og jeg vet at mine argumenter ikke overbeviser noen, heller ikke meg selv, men jeg trenger å tro på det likevel (eller gjør jeg det?).

«Tror du ikke det er på tide å endre reglene nå, Lise? Du kan jo skrive et blogginnlegg om det. “Nye vedtekter”, kan du kalle det for», sier han og blunker spøkefullt.

«Haha», sier jeg og fnyser tilbake, vel vitende om at jeg til slutt kommer til å ta utfordringen.

Hvorfor må jeg stupe med hodet først mot betongbakken?

Publisert februar 22, 2011 Personlig , Psykisk helse 34 Comments

Jeg er i et tydelig mønster som gjentar seg igjen og igjen. Andre gjør meg oppmerksom på det støtt og stadig, og det er virkelig ingen problem for meg å se det selv. Problemet er å bryte mønsteret. Jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være så vanskelig å bryte mønsteret når man likevel er fullt klar over det og likevel går på veggen igjen og igjen.

Jeg starter på null med fulladede batterier, med pågangsmot, velvilje og positivitet. Det går veldig bra en stund, men så tappes batteriene mer og mer etterhvert, og jeg kjenner det går nedover. Ofte tror jeg at jeg fortsatt har litt igjen å gå på, men plutselig smeller det. Og når det smeller, smeller det kraftig. Jeg krasjer. Dette krasjet fører som regel til selvskading, legevakt og suturer. Det kan gå måneder mellom hver gang jeg skader meg, men når jeg først gjør det, blir det stygt. Ofte ender også krasjet i innleggelse på psykiatrisk sykehus, og noen ganger også innleggelse på somatisk etter intox. Det er som om jeg virkelig må nå bunnen (og helst ligge der og stange hodet en stund) før jeg finner styrke og mot til å “starte på ny”.

Sånn går sirkelen, igjen og igjen og igjen. Jeg er klar over det, og jeg prøver virkelig å unngå å krasje. Jeg har fortsatt til gode å oppleve å kunne snu retningen uten å måtte krasje først. Hvordan gjør jeg det? Er det i det hele tatt mulig (for meg)? Foreløpig prøver jeg å utsette og forsinke prosessen så godt jeg kan. Det er ikke bare enkelt det heller, å føle at man må dra smerten ut i det uendelige og prøve og håpe at det skal snu. Noen ganger tenker jeg, men i helvete da, kan jeg ikke bare krasje og få det unnagjort, for deretter å stable meg på beina igjen med den deilige følelsen av energi, pågangsmot, håp og gode intensjoner.

Hvorfor kan det ikke vare? Eller hvorfor kan det ikke i det minste gå i bølger (slik det normalt sett gjerne gjør for oss mennesker), uten at jeg må stupe med hodet først mot betongbakken? Hvorfor må jeg alltid krasje og nå den dypeste bunnen, for så å plastres og repareres for å komme på rett spor igjen?

Etter hver runde, hvert fall og hvert krasj, sier jeg at jeg har lært. Jeg skal ikke gjøre samme feil igjen, jeg skal lytte til kroppen, ta det rolig og gjøre ting som gir og gjør meg bra. Og jeg syns virkelig at jeg gjør en god jobb der. Jeg gjør liksom alt riktig (gjør jeg ikke?). Likevel gjentar mønsteret og sirkelen seg igjen og igjen.

Jeg kjenner at kreftene mine tappes. Jeg er ikke like sterk og positiv lenger. Jeg er sliten, og jeg vet ikke hvordan jeg kan snu det. Jeg vil for alt i verden ikke oppleve enda en krasjlanding, det tror jeg ikke at jeg klarer. Jeg vil ut av dette mønsteret, men jeg vet ikke hvordan. Jeg har alle forutsetningene til å kunne bryte ut, men jeg får det likevel ikke til.

Hvordan har du det egentlig for tiden?

Publisert februar 16, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 26 Comments

Noen spurte meg, «Hvordan har du det egentlig for tiden?»

Jeg har ikke blogget så mye i det siste om hvordan jeg har det her og nå. Jeg ser også at mange innlegg har vært mer generelle eller om hendelser i fortid. Hvorfor er det sånn?

Noe er i ferd med å skje inni meg, noe som også påvirker bloggen. Jeg klarer ikke helt å sette fingen på hva, eller beskrive det med ord, fordi jeg er ikke sikker selv. Men jeg tror det som er i ferd med å skje, er en bra ting – for meg personlig. Om det er bra eller mindre bra for bloggen, det er jeg usikker på. Enn så lenge, får jeg bare se ting an. Jeg kjenner også på at jeg er sliten for tiden og har nok med å henge med i svingene, derfor er det lettere å blogge om noe som er litt mer på avstand i forhold til hvordan jeg har det akkurat nå.

Og hvordan har jeg det akkurat nå? Jeg er ikke sikker, jeg vet ikke. Humørsvingninger og ustabilt følelsesliv er noe som alltid har vært en del av min hverdag (og som er ett av hovedtrekkene ved den den diagnosen jeg har), men jeg føler enda sterkere på det nå for tiden. Jeg er frynsete, sårbar og sliten, jeg balanserer på tynn line, og er kjemperedd for å miste balansen.

Jeg kjenner i øyeblikk på så intens glede og lykkefølelse at det nesten føles som om jeg skal lette fra bakken. Jeg har spennende planer og gode ting i livet mitt, og da syns jeg det er vanskelig å bare være “glad og takknemlig”. Her snakker vi lykkerus og mani, altså utover det som kanskje er normalt. Fantastisk deilig der og da – så lenge det varer. For før jeg vet ordet av det, blir jeg slått over ende med verden fallende i hodet på meg. Selvskadingstrang, overveldende angst, impulser, destruktivitet og det som verre er. Brått, uventet og plutselig. Det er klart man blir sliten av å stadig rives mellom to ytterkanter med så stor avstand, og på rekordtid.

Det som egentlig er det beste ved det hele, er at jeg faktisk holder ut, men like riktig er det å si at å holde ut er det jævligste også. Jeg skader meg ikke, jeg tar ikke overdose på medisiner, jeg tvinger meg opp av senga, og møter på jobb og til avtaler. Det er temmelig jævlig når det står på. Her står jeg uten mine gamle, vante rømningsveier og mestringsstrategier. Her står jeg, og har aller mest lyst å bare gi meg hen. Men det er ikke et valg jeg har lyst å ta stilling til, derfor velger jeg ikke å handle. Jeg bare er, og står, og holder ut. Jeg har mer enn noensinne lyst å bli frisk nå. Sånn på ordentlig, ordentlig. Jeg har selvsagt aldri ønsket å være syk, men det er lettere å gi etter for sykdom og destruktive krefter enn det er å faktisk holde ut. Det er det som er selve kampen.

Så hvordan jeg har det? Jeg vet ikke. Det er umulig å gi et svar som er gyldig den neste timen, det neste døgnet, den neste uka. Og jeg tror det tryggeste for meg nå, er å bare akseptere at sånn er det akkurat nå, og ikke gjøre så mye ut av det, enten det er sånn eller sånn. Noe annet blir for farlig, så det er det jeg gjør. Jeg prøver å stå i følelsene, enten det er opp eller ned, og bare holde ut. Å bare være – uten å handle for mye på det jeg måtte føle.

Vinter 2010

Liten, mindre, minst

Publisert februar 10, 2011 Personlig , Psykisk helse , Sykehus 31 Comments

Jeg kjente kulden før du i det hele tatt entret rommet. Jeg var livredd. Jeg var veldig syk og innlagt på tvang. Tenkte du noen gang over at jeg var redd? Tenkte du noen gang over alternative tilnærmingsmetoder enn å kommandere, påstå og overkjøre?

Jeg gråt og gjorde motstand, jeg ville ikke bli med. Selvfølgelig ville jeg ikke det. Og de andre kom slik du ba dem om, tok tak i meg, løftet meg, og spente meg fast.

Jeg gråt og gjorde motstand, alt jeg kunne. Og du, du sto med hevet hode og betraktet situasjonen. Med en hånlig tone i stemmen, og noe jeg oppfattet som en ørliten tendens til latter, utbrøt du,

- dette blir bare for dumt.

Jeg gråt og slåss og følte meg så utrolig liten. Liten, mindre, minst. Ikke fordi jeg gråt, ikke fordi jeg ble holdt fast, men på grunn av deg. Armene som holdt meg fast gjorde det i det minste med profesjonell omsorg.

Og du passet på å ta farvel med et ekstra, lite ord du gjerne kunne spart deg for, men kanskje hadde du behov for å vise din avsky mot meg og min oppførsel?

- Ha det bra. Hel-dig-vis.

Heldigvis for deg ble jeg flyttet videre til en annen avdeling, heldigvis for deg var jeg ikke lenger ditt problem. Var det det du prøvde å si? Det holdt kanskje ikke å si “ha det bra”, punktum?

Små ting, små detaljer, kanskje vil du si bagateller? Men likevel så stor effekt på et lite menneske i en sårbar situasjon. Likesom personal I på den andre siden av skalaen, det varme mennesket som gjorde noe så enkelt som å legge dyna over meg, jenta på gulvet, for at jeg ikke skulle fryse. Små ting, små detaljer, men absolutt ikke bagateller.

Les Jenta på gulvet.

I levende live

Publisert februar 7, 2011 Personlig , Psykisk helse , Sykehus 36 Comments

Smerte.
Tomt.
Dødt.
Ensomt.
Kaldt.
Livløst.
Uutholdelig.

Hun åpner øynene litt etter litt, og kommer tilbake til seg selv. Hun har vært borte lenge, men hun kjenner situasjonen. Hun vet, uten å vite, at magesekken er skyllet for eventuelle pillerester og motgift er satt. Hun vet, uten å vite, at hun var og kanskje fortsatt er i fare. Hun vender hodet mot venstre og kikker på monitoren hun er koblet til. Den viser hvilepuls på 170, slik det har holdt seg de siste 24 timene. Og hun kan føle det. Hun kan tydelig føle hjertet sitt som hardt og hurtig hamrer og slår i brystet hennes. Hun kan føle det. Hun kan føle innsiden av kroppen og hjertet som arbeider desperat – for henne. Nesten som om hun er av betydning, nesten som om noe eller noen vil kjempe for henne? Og samtidig og likevel kjenner hun en ubeskrivelig følelse av ro som fyller henne. Hun kan føle det. Hun kan føle kontrastene mellom stillhet, svakhet og indre ro – og hjertet som hardt og hurtig slår – for henne. Aldri føler hun seg mer levende enn det hun gjør akkurat nå. Levende. I live. Så nær, men fortsatt her.

Jeg vil føle noe annet.
Jeg vil være.
Jeg vil leve.

På ekte.

Fra ufør til arbeid

Publisert februar 3, 2011 Hverdag , Personlig , Psykisk helse 62 Comments

Dette er et veldig langt innlegg, men om noe som er veldig viktig for meg. Takk til dere som tar dere tid til å lese hele teksten! ♥

Med tanke på hvilken dag det er i morgen, har jeg i kveld kikket litt i permen min med utskrifter fra journalen min. Epikriser og erklæringer. Jeg lette nemlig etter noen visse påstander, eller mer riktig; prognoser.

Jeg har fullført utdannelse med gode karakterer. Bachelor IT. Jeg skulle bli karrierekvinne. Jeg hadde alle drømmene og planene klare. Selvom livet gikk til helvete på alle andre plan, mestret jeg i det minste skolearbeid. Der kunne jeg rømme fra hverdagen, fordype meg i ord, bokstaver, tall og formler. Og jeg var flink, kjempeflink. Jeg levde for karakterene, det eneste, lille beviset som fortalte meg at jeg kunne noe. Jeg dugde til noe! Men det var en stor, stor forskjell mellom det å studere på egenhånd, og det å skulle være i arbeidslivet.

Krav, forventninger, forpliktelser, sosialt og arbeidsmiljø og mennesker å forholde seg til. Og på toppen (eller i bunn) en psykisk lidelse som preget livet mitt på de aller fleste områder. Jeg jobbet (kjempet) “hele” 4 måneder som IT-konsulent før verden raste sammen. Tiden som fulgte var et mareritt. Sykemeldinger, søknader, papirhelvete, arbeid med bistand, utsettelser på tilbakebetaling av studielån, søknad om frysning av studielån, stort press på å komme meg ut i arbeid, prøving og feiling x antall ganger, innleggelser på innleggelser, avslag, klager, enda mer papirhelvete, og til slutt og endelig; vedtak om uføretrygd grunnet psykisk lidelse og varig nedsatt arbeids- og inntektsevne.

Det var en stor lettelse, en befrielse å få pause fra det presset jeg opplevde fra alle kanter i forhold til arbeid og inntekt. Endelig kunne jeg puste ut og fokusere på å bli bedre, på å bli frisk! Og jeg har jobbet godt de siste årene. Kanskje ikke for inntekt og for arbeidslivet, men for og med meg selv. Jeg har brukt mye tid i behandling, både samtaleterapi, gruppeterapi og kurs i mestre både det ene og andre. Det har vært rom for å prøve og feile i trygge rammer, og det har vært rom for at jeg har kunnet utvikle meg i mitt eget tempo.

I fjor, 4. februar 2010, hadde jeg min første arbeidsdag hos PsykOpp som informasjonsmedarbeider, 3 dager x 5 timer i uka. De kjente til litt av historien min. Jeg hadde allerede holdt flere foredrag gjennom PsykOpps Brukerforum, jeg hadde skrevet artikler for bladet deres, og tilbudt meg å hjelpe til under større arrangementer. Jeg ble tilbudt fast jobb, og selvom jeg bare klarte 15 timer uka, var det et stort steg for meg på min vei mot bedring. Jeg fikk nye krav og forventninger i livet mitt, men i en sunnere og riktigere mengde.

Når man er ufør, har man rett til å tjene en liten sum årlig i tillegg til trygden. Det at jeg nå tjente litt, gjorde at jeg ble fratatt bostøtten min, som faktisk var samme beløp som det jeg ville tjene i måneden. Det vil si at jeg egentlig jobbet/jobber gratis, jeg tjente ingenting på det. Jeg fikk ingenting igjen for å presse meg så hardt for å få til et mer normalt liv. Jeg kunne like gjerne brukt dagene mine til å sove lenge, spilt volleyball på sykehuset og gått i behandling. Jeg hadde fått akkurat like mye utbetalt. Det syns jeg er fryktelig urettferdig, men jeg har likevel trøstet meg med at det vil lønne seg i det lange løp. Og det tror jeg sier en del om viljen min og ønsket mitt om å få til, om å bli bedre, om å bli frisk.

Det første halve året var veldig utfordrende for meg. Det var en stor omstilling, mye inntrykk og mye å forholde seg til, og også mye arbeid med å ikke la sykdommen ta styring. Jeg var mye sliten, og har også hatt tre innleggelser det siste året. Jeg formidlet min bekymring til sjefen min, i forhold til å miste jobben ettersom jeg hadde hatt en del fravær på grunn av innleggelsene. Jeg glemmer ikke svaret hun ga. “Hvis du hadde hatt diabetes eller en hjertesykdom, tror du at du hadde mista jobben fordi du måtte på sykehuset?” Tenk å se det på den måten! Det var så utrolig fint. Det har også vært mye lettere for meg å komme tilbake og fortsette på jobb etter en dag (eller periode) borte, fordi jeg med den forståelsen har sluppet mye skamfølelse og dårlig samvittighet som jeg vet har hindret meg før.

Jeg føler meg veldig heldig som får jobbe hos PsykOpp. Kollegaene er fantastiske mennesker, arbeidet er givende og spennende, og ikke minst kjenner de til situasjonen min. I morgen, 4. februar, har jeg vært ansatt i ett helt år. Det har vært tøft og vanskelig, det har krevd veldig mye av meg, men samtidig har det gitt meg så utrolig mye! Jeg får bidra med noe, jeg har noe å gå til, hverdagen min har mer mening, og det er fantastisk å ha en så sunn og frisk del i livet mitt.

Prognosene var dårlige. Det var med god grunn jeg ble ufør. Jeg er fortsatt ufør, men jeg jobber det jeg kan og klarer. Jeg har gått inn for dette med hele min vilje og hele mitt ønske. Jeg vil – og jeg kan!

*

Takk til min behandler som alltid har hatt tro på meg!
Og takk til PsykOpp som har gitt meg den muligheten jeg har fått.

På egne bein. Jeg er livredd!

Publisert januar 29, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 26 Comments

Jeg har vært i ukentlig behandling i seks år. Det er lenge, og  jeg har den siste tiden kjent på en del vanskelige følelser knyttet til dette. Jeg har kjent på følelsen av å mislykkes eller ikke få til, hvorfor har ikke jeg kommet videre, hvorfor er jeg fortsatt i behandling? Jeg har kjent på redsel, fordi jeg har vært så heldig og hatt én og samme behandler siden starten. Jeg er redd for å miste min behandler nå, rett før målstreken. Vil jeg klare å starte på ny? Vil alt være bortkastet? Jeg blir uvel av tanken på alt som må i orden for at jeg skal stå på egne bein, jeg blir uvel av å vite at tiden snart er inne.

Jeg har brukt år på å lære å forstå meg selv og se sammenhenger. Jeg har brukt år på å bearbeide og utvikle meg, på å finne alternative mestringsstrategier, på å mestre livet og de utfordringene jeg har. Jeg har brukt år på innleggelser og selvskading og en hel del andre ting som hører til et sykt liv, og ikke et friskt. Jeg har opplevd det meste, jeg har kjent på det meste, og det er ikke mange områder igjen av meg å utforske. Ting faller på plass. Jeg lærer, og jeg forstår.

En dag skal jeg stå på egne bein, uten psykiatrien, uten spesielle tiltak, uten en behandler, uten et sikkerhetsnett. Alene. Voksen. Ansvarlig for eget liv. Det skremmer livet av meg. Selvfølgelig gjør det det!

Jeg har måttet få hjelp til det meste, alt fra medisinstyring til økonomistyring, jeg er ufør, men med et flott og tilpasset jobbopplegg, og jeg har leilighet gjennom sykehuset. Opplegget og sikkerhetsnettet rundt meg er trygt og behagelig, men jeg skal ikke være pasient resten av livet. Jeg kan ikke utsette lenger, jeg må ut i den virkelige verden, jeg må løsrive meg for å kunne klare meg selv. Bare tanken på dette har vært en lang prosess.

Det er mye som må på plass, og tiden fremover vil bestå av mange delmål. Jeg kan blant annet nevne noen områder:

  • Medisiner. I første omgang må jeg kunne klare å styre medisinene mine selv og ha kontroll. Kanskje en gang i fremtiden kan jeg slutte på medisiner også.
  • Arbeid. Kommer jeg til å være 100% ufør resten av livet, eller vil jeg justere graden og være en viss prosentandel i arbeid? Her trengs det mye planlegging.
  • Bolig. Jeg kan ikke ha leilighet gjennom sykehuset for alltid. Jeg må ut på det private markedet, leie eller kjøpe, og ved sistnevnte, også ta opp lån.
  • Økonomi. Jeg får hjelp til forvaltning, og her er jeg i gang med første delmål, akkurat nå. Jeg skal styre mine egne penger nå.

Jeg har lyst å gråte ved tanken på hvor mange praktiske ting som faktisk må på plass, og alle utfordringene ved det. Disse årene har jo først og fremst dreid seg om å bearbeide, forstå, lære og mestre. Det har vært fokus på å tilrettelegge, å ivareta og begrense skader. Og så står man omsider og plutselig ved en milepæl. Man skal videre.

Jeg kjenner på en enorm angst. Jeg klarer knapt å snakke om disse tingene uten å bryte sammen. Jeg føler press og jeg føler hastverk, fordi det er så på høy tid å komme seg videre nå. Alle mener det, og jeg vet det er riktig. Jeg har bare lyst å løpe alt jeg kan og aldri se meg tilbake. Jeg har lyst å kaste meg inn forbi målstreken og være trygg for alltid. Frisk. Ferdig. For alltid. Jeg bruker så mye energi på å bremse ned hver dag, fordi jeg vet det er så lett å snuble. Hva om jeg snubler igjen? Det forventes at jeg skal kunne klare meg selv nå etterhvert. Jeg føler at jeg går på overtid, og at det ikke er rom for fall eller feilsteg. Alt det praktiske kommer til å ta tid. Veien foran meg virker uendelig lang. Jeg trodde jeg nærmet meg mål, men jeg var kanskje aldri klar over hvilken eviglang vei med opprydding som ville komme i tillegg.

Jeg skal stå på egne bein, uten psykiatrien, uten spesielle tiltak, uten en behandler, uten et sikkerhetsnett. Alene. Voksen. Ansvarlig for eget liv. Ikke i dag, ikke i morgen, men snart. Jeg er livredd!

Oppskrift på en god behandler

Publisert januar 27, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 39 Comments

Før sommeren i fjor skrev jeg en artikkel i PsykOppNytt, kalt Relasjoner på godt og vondt. Jeg fikk også med meg min behandler gjennom seks år på dette, og artikkelen ble en todelt greie med først og fremst mine egne tanker og erfaringer, men også en behandlers side av saken. Jeg syns vi fikk til en ganske spennende artikkel sammen. Helt på slutten listet jeg opp noen punkter som jeg syns har vært viktige i behandling og i en pasient/behandler-relasjon, og som jeg har lyst å dele med dere.

Jeg vet at også fagpersoner og helsepersonell leser bloggen min, og det syns jeg er stas, spesielt når det kommer til slike innlegg som dette. Jeg kalte forresten innlegget opprinnelig for “oppskrift på en drømmebehandler“, men jeg ombestemte meg og byttet ut ordet “drøm” med “god”. Punktene er nemlig ikke så sensasjonelle og urimelige at det bare kan oppnås i en drømmeverden.

Min oppskrift på en god behandler:

  • En som ser hele Lise, ikke bare diagnosen
  • Bli kjent med meg (pasient) og mine grenser, muligheter og begrensninger
  • Tålmodighet. Tar seg tid og gir tid
  • Kontinuitet og stabilitet i pasient/behandler-relasjonen
  • Gir ansvar, arbeidsoppgaver og stiller krav når jeg er klar for det (ikke i krisetilstand, det blir som bensin på bål) *
  • Holder løfter og avtaler og stiller samme krav til meg
  • Viser respekt, forståelse og empati
  • Formidler håp og påpeker fremskritt i behandlingen
  • Har en støttende holdning
  • Støtte og kompenserende tilnærming når jeg er ute av stand til å ivareta alt i livet selv
  • En som tåler og klarer å arbeide med min atferd som noen ganger er preget av “barnslig” forsvar, kommunikasjon eller selvdestruktivitet *
  • Ikke lar seg provosere til å sende/overføre tilbakemeldinger med samme valør *
  • Hente lærdom av tidligere erfaringer og forsøk

Hva tenker dere? Er det for mye å kreve? Jeg syns egentlig ikke det. Jeg syns mange av punktene over er noe man bør forvente fra en behandler. Jeg er klar over at det finnes noen av de som ikke er like egnet til å jobbe med mennesker, jeg har selv møtt på noen av dem, blant annet mitt første møte med psykiatrien som 15-åring, som virkelig gjorde skade på meg. Heldigvis finnes det mange nydelige mennesker som ønsker å hjelpe, og de bør man gi en sjangs og åpne opp for.

Jeg har forresten satt en stjerne * ved tre punkter som jeg syns kan gjøre skade om de blir “brutt”, og som jeg føler mange fagpersoner/helsepersonell har veldig lett for å bomme på/være uenig i. Jeg kjente jeg hadde et lite behov for å markere akkurat det ;) Sånn, da var det gjort.

“Oppskriften” og punktene over er som sagt min definisjon på en god behandler, og elementer som jeg syns er viktige i en behandler/pasient-relasjon. Og jeg kan vel også si at jeg er så heldig som har en behandler som scorer på disse punktene. Når en strever med en psykisk lidelse trenger vi andre mennesker rundt oss, som kan gi trygghet, vise empati, lindre smerte og vise vei. Relasjonen blir utrolig viktig for å finne fotfestet igjen. Det er derfor så viktig at relasjonsbehandling får fokus og gode vilkår for utvikling. Den kloke og desverre nylig avdøde psykiater Lars Thorgaard kaller det vekstfremmende relasjoner.

Jeg har hørt utsagn som “lett for DEG å si som har sånn-og-sånn behandler og er i sånn-og-sånn behandling”, og det syns jeg ikke er rettferdig. Jeg har like mye arbeid å gjøre, jeg, selvom jeg har en god behandler og behandlerrelasjon. Det er jeg som må gjøre den harde jobben. Det er jeg som må ta skrittene, det er jeg som må endre mitt reaksjons-, tanke- og handlingsmønster, og ikke minst velge å ta i mot hjelpen jeg tilbys. Ingen kan gjøre det for meg, ikke engang en drømmebehandler. Og ingen kan gjøre det for deg, heller. Men at det sparer dyrebar tid, det tror jeg på.

Bilde av meg og min behandler fra artikkel “Relasjoner – på godt og vondt”

Fire år. Mitt liv, min sykdom, min blogg

Publisert januar 18, 2011 Blogg-relatert , Personlig , Psykisk helse 57 Comments

Jeg begynte å blogge i 2007. Nesten fire år av mitt liv og min sykdomshistorie har ligget ute på denne bloggen. Veldig mye kan skje på fire år. Ikke bare hendelser, men spesielt det som skjer inni deg, eller med deg. Jeg kan tydelig se utviklingen min når jeg ser tilbake på blogginnleggene mine, spesielt fra de to første årene.

Jeg var ikke særlig kritisk til hva jeg delte, eller kanskje enda viktigere; hvordan jeg delte det. Det var ikke så mange innlegg basert på tanker og refleksjoner rundt erfaringene jeg gjorde meg, men mer konkret hva disse erfaringene var. Unødvendige detaljer, beskrivelser og rent hendelsesforløp, gjerne i en litt “tøff-i-trynet”-holdning. Jeg kan vel kanskje si at jeg på den tiden var på vei lenger ned og dypere inn i psykiatrien og sykdom, selvom min sykehistorie startet mange år tidligere. Feil retning. Stadig nye (ikke-friske) erfaringer og eskalering av både det ene og det andre.

Det er trist å si det, men det er ofte den type blogger som er mest “underholdende” og “spennende” for andre å lese også. Folk liker å lese om drama, folk liker å få innblikk i en annerledes og mer ekstrem verden enn de selv er vant med. Jeg klandrer ingen for det, det er sånn vi mennesker er. Jeg er ikke opptatt av å ha flest mulig lesere. Jeg har de fineste leserne ♥, som både kan reflektere sammen med meg, ta med seg noe videre, og støtte meg frem på riktig vei; nemlig opp og ut av sykdom og psykiatri.

De siste dagene har jeg slettet rundt 200 av totalt 700 innlegg på bloggen. Hele året 2007 er slettet, det samme er også første halvdel av 2008 og store deler av siste halvdel, og ellers litt småplukk her og der. Det er ingen krise om folk leser eller har lest de innleggene jeg har sletta. Jeg har alltid vært åpen og ærlig, og jeg angrer ikke på noe. Jeg kunne gjerne hatt dem liggende ute fortsatt, men jeg tenker at det har jeg egentlig ikke så stort behov for. Jeg syns ikke den type blogginnlegg er meg (lenger), og mange av dem er uansett ganske dårlige ;) Jeg kunne kanskje beholdt dem for å vise kontrastene bedre, for å vise hvordan jeg tenkte (eller ikke tenkte) den gangen, men jeg tror faktisk ikke det hadde gjort noen bedre forskjell.

Samtidig føles det godt å kunne legge visse ting bak meg. Historien min og alle erfaringene mine vil jeg alltid ha med meg, og det er ikke nødvendig for verken meg eller andre at flere år gammelt råskap er trykket svart på hvitt og tilgjengelig i nåtid.

Jeg har fortsatt over fem hundre innlegg på bloggen, den inneholder fortsatt innlegg fra mer enn de to siste årene mine. Det er fortsatt mine erfaringer og mine utfordringer, min prosess og mine oppturer og nedturer. Det er fortsatt min blogg, og du er fortsatt hjertelig velkommen til å følge meg videre.

Jeg tenkte egentlig å illustrere med et bilde fra 2007,
men det får heller bli et tilfeldig bilde av meg den dag i dag :)

Jenta på gulvet

Publisert januar 13, 2011 Personlig , Sykehus 62 Comments

Ambulansepersonellet slipper taket i armene hennes, plasserer henne på et rom, og sender ansvaret videre. “Siden du er såpass urolig, må du holde deg inne på rommet”. Hun synker ned i en krok på gulvet, med knærne opp under haken og ansiktet gjemt. Hun skammer seg litt, hun er sliten, men mest av alt er hun forferdelig sint, og uten å være klar over det, distansert fra seg selv.

Alt hun ser er gulv og føtter, for selv om hun er sint og kald, er det fortsatt noe i henne som er for sårbart til å kunne møte noens øyne. De sitter i døråpningen, sperrer for utgangen og liksom passer på. Og leser blad. Hvorfor snakke til henne? Hun svarer jo ikke, og holder for ørene om noen prøver. Det vil si, den ene gangen de prøvde. Med jevne mellomrom sier de navnet hennes, for å sjekke om hun denne gangen vil svare. Ingen respons, etterfulgt av stillhet som kun brytes av lyden av papir og blad som vendes.

Hun vil ikke samarbeide, ikke denne gangen. Hun vil hjem, hun vil dø. Hun har blod i håret, og klærne skjuler blåmerker på bein, armer og håndledd etter fysiske kamper med de som skulle hjelpe, de som skulle redde et liv. Hun klarte ikke se det på den måten. Ikke enda. For henne var dette inntrengere som tok fra henne valget og muligheten til å gjennomføre det hun endelig hadde klart å samle styrke og mot til. Armene hennes er fulle av blåmerker, sting og arr, og for henne føles det helt riktig. Det stemmer liksom, slik det skal være. Skadet. Ødelagt. Nesten som om kroppen speiler sjelen.

Senga er urørt, håndklærne som ligger pent brettet er også urørt. Alt er urørt. Hun legger seg på det kalde, harde gulvet og krøller seg sammen til en ball i hjørnet, og prøver å sove. Med jevne mellomrom kommer noen bort og sier navnet hennes, med spørsmålstegn bak, uten å få respons. En gang er det en som sier, “ja ja, du kommer til å få skikkelig vondt i ryggen i morgen hvis du skal ligge der”. Som om hun brydde seg om dét?

Men så, når det nærmer seg natt, hører hun en ny stemme. Den er annerledes. Den er myk, rolig og omsorgsfull. Hun presenterer seg, I, heter hun. Hun setter seg på huk, og jenta på gulvet kjenner en hånd på skulderen sin. “Jeg får så vondt av deg der du ligger. Kom så skal jeg hjelpe deg opp i sengen”. Jenta svarer ikke denne gangen heller, og etter en stund, fortsetter den snille stemmen. “Jeg legger hvertfall dyna over deg, så du ikke fryser”. Og så tar hun dyna ned fra sengen og legger den forsiktig over jenta på gulvet.

Akkurat der og da, samtidig som dyna møter kroppen hennes, faller hele jentas forsvar i grus. Det kalde, harde laget som skulle beskytte henne fra den kalde, harde verden, faller sammen, og plutselig er hun naken, sårbar og redd. Hun ligger fortsatt helt stille, nå uten å puste, i frykt for at noen skulle se hva som akkurat skjedde – med henne. Etter at hun har trukket pusten noen ganger, og ser at verden rundt fortsatt står, lar hun seg hjelpe, og setter seg opp på sengekanten.

For første gang den dagen, sier jenta noe, så lavt at man nesten ikke kan høre det, med mindre man hører etter. “Jeg kan ikke legge meg i sengen, for det betyr at jeg tar i mot hjelp, og det kan jeg ikke tillate meg”. I setter seg på huk slik at jenta kan se ansiktet hennes uten å måtte heve det bøyde hodet sitt. Hun smiler forsiktig og svarer, “det vil ikke tjene deg på noen måte å ligge på gulvet. Nå er du uansett her, så la oss prøve å gjøre det beste ut av det, okei?”. Jenta hvisker et “ja”, og legger seg til slutt i senga. I, mennesket med den varme, snille stemmen, pakker dyna trygt og godt rundt jenta som ikke lenger ligger på gulvet, og omsider sovner hun.

.

Takk.

Hva er meg og hva er sykdom?

Publisert januar 11, 2011 Behandling , Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse 72 Comments

Dystopia Kaotika sa det så godt på sin blogg etter å nylig ha fått sin diagnose: “Planen min er nå å finne ut hva som er lidelsen og hva som er meg”. Det høres logisk og fornuftig ut, men kanskje er dette noe man egentlig ikke tenker så mye over?

Hvor går grensene? Hva og hvem er Lise og hva er sykdom? Er det i hele tatt et markert skille, eller er grensene visket bort?

Jeg kan tenke meg at hvis man har vært syk lenge, eller hvis sykdommen har grepet godt tak om deg og ditt liv, så kan det være vanskelig å skille hva som er hva, eller hvem som er hvem. Hvem snakker, tenker og handler nå, er det meg eller er det sykdommen? Og hvilken stemme skal jeg høre på? Hvordan vet jeg hva som er hva?

En periode i livet mitt var jeg bare pasient. Det var den rollen jeg inntok og aksepterte, dessuten var den veldig “trygg” og velkjent. “Trygg” som i at krav, forventninger og utfordringer ikke var de samme som ute i den virkelige verden, og fordi det var noe jeg kjente til. Dessuten krever det mye mer å kjempe i mot kreftene og kjempe for seg selv, enn det å bare la seg rive med av sykdom. Innleggelser, sykehus, selvskading, behandling. Det var meg. Pasient. Spilte ingen rolle hvem Lise var, Lise var bare pasient. Fantes det en Lise i det hele tatt?

Jeg tror kanskje at mange av grensene mine har vært visket bort. Ikke alle, men mange. Jeg har vært syk lenge, det er det jeg kjenner til. Min diagnose, emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse (veldig godt beskrevet på wikipedia), er dessuten ingen “tilleggslidelse” (om man kan si det sånn) som f.eks depresjon eller psykose, det er en del av min personlighet, slik jeg er og har blitt skrudd sammen opp gjennom årene. En skjeiv utvikling. Inn på feil spor, på villspor vil jeg kanskje påstå, og ned i grøfta hvor du står i fare for å spinne deg dypere ned og ødelegge både for deg selv og for muligheter rundt. Det nytter ikke å behandle bort gjørma. Jeg kan selvfølgelig få hjelp til å komme meg opp av grøfta og inn på veien, men jeg må selv sørge for å holde meg på rett kurs, og jeg må selv (gjerne med litt hjelp) reparere skadene og bytte ut gamle, ødelagde deler med nye og friske.

Omprogrammering er et bra ord som behandleren min bruker. Det krever mye tid og hardt arbeid å rive alle biter fra hverandre, undersøke hver del, kartlegge, forstå, vende og snu, og deretter forsøke å pusle dem sammen igjen, litt mer riktig, litt mer anvendelig, og som holder vann. Og også da finne ut hva som er meg, og hva som er sykdom.

Jeg har vært i fast og regelmessig behandling i seks år. Det er lenge, men ting tar tid. Det har vært en tøff reise med knall og fall og smertefulle konsekvenser, men så har det også vært spennende, verdifullt og nyttig å bli kjent med alle de forskjellige sidene av meg selv. Det hender jeg mister meg selv, og da er det viktig å kunne skille mellom hva som er sykdom og hva som er meg. Slik kan jeg finne meg selv igjen og bedre forstå hvilke deler av meg selv jeg trenger å jobbe med for å komme i mål: et godt og stabilt liv, helt eller tilnærmet frisk.

Selvfølgelig var det ikke mulig for meg å bli frisk som 20-åring, når jeg ikke engang hadde kommet i behandling

Publisert januar 7, 2011 Behandling , Personlig , Psykisk helse 40 Comments

For en del år siden brukte jeg tid på diverse forum på internett, og ble kjent med andre som hadde psykiske lidelser og drev med selvskading. Jeg er utrolig glad i de jeg ble kjent med, og som jeg fortsatt har i livet mitt, men føler personlig at det var greit å melde seg ut av forumene etter en tid. Selvom det ga meg mye, tror jeg heller ikke at det alltid var like bra.

Så jeg kjenner til folk, jeg kjenner til bloggere, og kjente og ukjente rundt meg blir friske og skadefrie. Jeg unner dem det av hele mitt hjerte, men innrømmer at det ikke alltid er like enkelt å føle at alle andre blir bra, men ikke jeg. Som om alt og alle går videre, mens jeg sitter fast. Jeg er tross alt 27 år gammel, mens de fleste jeg ser blir friske og bra, knapt er rundet 20.

La oss legge sammen 2 + 2, selvom jeg måtte få hjelp til å i det hele tatt få øye på regnestykket. Jeg fikk ikke hjelp før jeg var i tjueårene, enda jeg hadde slitt med mye siden begynnelsen av tenårene. Det er veldig lang tid å gå alene, det. Syv-åtte år med problemer, vonde følelser, mørke tanker og selvskading, helt alene og på egenhånd. Sånt er farlig, kjempefarlig. Det har satt seg godt i min personlighet, mitt liv og min hverdag, og det har formet meg. Selvfølgelig var det ikke mulig for meg å bli frisk som 20-åring, når jeg ikke engang hadde kommet i behandling.

Jeg tenkte alltid at jeg ikke var syk nok til å trenge hjelp. Det var liksom ikke ille nok, andre fortjente hjelpen mer enn meg, det var nok bare filleproblemer. Da jeg til slutt tok mot til meg og oppsøkte skolepsykologen som 21-åring, fikk jeg høre: Du trenger mer hjelp enn hva jeg kan tilby.

En periode tenkte jeg mye på hvordan livet hadde vært om jeg fikk hjelp som 15-åring. Riktignok ble min lærer på ungdomsskolen med meg til ungdomspsykiatrisk for samtale, men jeg kom aldri tilbake igjen fordi jeg var redd og følte meg avvist. Hva om jeg hadde kommet i behandling da, og ikke seks år senere? Hva om jeg hadde prøvd litt mer, hva om de hadde prøvd litt mer? Jeg var bitter en stund. Fordi ting hadde blitt som de ble, fordi jeg ble så hardt rammet, fordi jeg ikke fikk (eller tok i mot) hjelp da jeg var 15.

Disse spørsmålene ble jeg ferdig med for lenge siden. Ingenting kan endres, gjort er gjort, og jeg prøver å se fremover. I forhold til min problematikk, hvor lenge jeg gikk uten hjelp og hvor lenge jeg har vært i behandling, har jeg tatt kjempesteg i riktig retning. Jeg har kommet langt, men har fortsatt litt igjen å gå.

Likevel er jeg opptatt av det grunnleggende; å få hjelp så tidlig som mulig. Jeg ønsker at alle som sliter skal forstå hvor viktig det er å få hjelp tidlig! Er du ikke “syk nok”? Er det ikke “alvorlig nok”? Det gjør ingenting å “bare rispe seg litt”? Det er ikke så “farlig” å tenke på selvmord? Jo, det er farlig, og det gjør noe.

Ikke gjør som jeg gjorde. Ikke gå alene og tro at det ordner seg med tiden, det gjør sjelden det. Snakk med en lærer, snakk med helsesøster, snakk med fastlegen, snakk med skolepsykologen, snakk med venner eller familie. Snakk med noen. Da er sjansen stor for at du raskt er på beina igjen med hele livet foran deg.

Motgift

Publisert desember 5, 2010 Behandling , Personlig , Psykisk helse 15 Comments

Jeg elsker metaforer. Jeg bruker det veldig mye når jeg prøver å forklare ting, og når jeg skriver. Min behandler er også glad i å bruke metaforer, og jeg tror våre samtaler hadde sett ganske så kryptiske ut om man ikke forsto bruken av metaforer. Uansett:

Forrige uke skjedde det noe som fikk meg til å reagere med å rømme. Løpe vekk og hjem (den fine “løp for faen, løp”), vekk fra min behandler, hjem under dyna og lage min egen sannhet. Det var katastrofe, tragedie, the end, grunn nok til å skade seg, slette bloggen, forsvinne og ikke lenger eksistere. En liten tanke gikk fra å være bare en liten tanke, til å bli en sannhet så stor og stygg og fæl at jeg aldri mer kunne være i denne verden.

Min behandler lar meg heldigvis ikke slippe unna med mental selvtortur og farvel til verden, selvom det er det jeg insisterer på der og da (hvordan skulle jeg våge noe annet?). For å bruke hans metafor: Når noen har fått i seg noe giftig, må ambulansen komme og vi må få satt motgift. Sånn er det jo i virkeligheten. Og når jeg da har tatt overdose på min egen gift (negative tanker, vrangtanker, destruktivitet osv.), så trenger jeg motgift, som i dette tilfellet er samtaler, andre synspunkt, andre input, en trygg hånd som forsiktig drar meg ned fra min egen lille planet, tilbake til virkeligheten og realiteten. Forhindre at giften sprer seg, setter seg og gjør (mer) skade. Slik motgift er uvurderlig. Hadde ikke jeg fått min dose motgift da, hadde jeg bare gått og blitt mer og mer forgiftet og tatt skade på en eller annen måte, fysisk eller psykisk.

Noen ganger er jeg skeptisk til om jeg i det hele tatt vil ha motgift, fordi jeg er redd for å gi slipp på den sannheten jeg tror er sann, eller den sannheten som er tryggest å tro på. Heldigvis, heldigvis, har jeg ukentlig tilgang på motgift og behandling. Og med tiden skal jeg bli immun mot min egen gift, eller enda bedre; slutte å forgifte meg selv med den dritten jeg holder på med. I mellomtiden må jeg bare være takknemlig for at det finnes motgift – og at jeg velger å ta i mot det.

Takk for at du aldri gir meg opp

Det er ikke så farlig med meg

Publisert desember 2, 2010 Personlig , Psykisk helse 23 Comments

Jeg ser et problem: Jeg bryr meg alt for lite om meg selv. Man kan vel også si at jeg mange ganger gir blanke faen i meg selv. Jeg er ikke flink til å ta vare på meg selv, og jeg tror faktisk at det kan være med på å holde meg litt igjen når vi snakker om fremgang og veien mot å bli frisk. For det er ikke alltid like enkelt å orke å kjempe for seg selv og et bedre liv, når man egentlig gir faen i seg selv.

Første gangen jeg ble klar over det, var ikke fordi jeg innså det selv, men fordi noen bemerket det. Jeg var 17 år gammel, og en person spurte meg: Hvorfor bryr du deg så jævlig lite om deg selv?? Jeg husker ikke sammenhengen, men jeg var selv skyldig i at jeg kom til å sitte ute hele vinternatta og fryse ihjel. Og jeg brydde meg ikke om det, samme kunne det være.

Om jeg skulle gitt selvverdet mitt en stemme, ville det sagt noe som:

Det er ikke så farlig med meg. Det betyr ingenting hva jeg ønsker og vil, det betyr ingenting hvilke behov jeg og kroppen min har (f.eks mat og søvn). Det betyr ingenting om noe er urettferdig eller om jeg blir overkjørt av andre. Det betyr ingenting om jeg gir opp og ødelegger alt. Det er bare livet mitt det dreier seg om, det er bare fremtiden min det står på. Til helvete med det, det gjør ingenting. Det er ikke så farlig med meg.

Jeg så ikke helt problemet med det før, for det var jo bare sannheten, sånn det var. Men selvfølgelig er det et problem når terskelen for å la alt gå til helvete er så lav som den er, bare fordi jeg bryr meg alt for lite om konsekvensene og meg selv. Selvfølgelig er det et problem, når det ikke er et problem å la alt gå til helvete.

Jeg har hatt en skikkelig rævva dag i dag, for å si det mildt. Og jeg spurte meg selv, “hvorfor klarer ikke jeg dét og dét, når alle andre gjør det? Hvorfor klarer ikke jeg kjempe og kave meg til det?” Det er ikke det at jeg ikke vil eller kjemper nok, men jeg er noen ganger villig til å la alt gå til helvete fordi jeg ikke orker mer. En del av svaret kan være fordi jeg er syk og har mer enn nok med det jeg allerede strever med, men en annen viktig del av svaret er så enkelt som at jeg bryr meg alt for lite om meg selv. “Hvorfor? Det er jo ikke så farlig med meg. Til helvete kan det gå.”

Behandlingsresistent

Publisert november 27, 2010 Behandling , Personlig , Psykisk helse , Sykehus 30 Comments

Under mine innleggelser i 2007, hadde jeg en behandler på sykehuset som jeg syns hadde en altfor tøff-i-trynet-holdning og “jeg vet alt”-holdning. Jeg skulle så gjerne ha delt noen utrolige påstander h*n skrev i journalen, som er så sykt provoserende og latterlige, men jeg velger å ikke gjøre det. Nettopp fordi det er såpass drøyt, og det som en lege sier, vil jo noen tro litt på – selvom min versjon og sannhet er en helt annen.

Denne personen jobba også på legevakten innimellom og sydde sårene mine et par ganger (etter utskrivelse). “Javel, Lise”, sier h*n og smiler bredt mens h*n smekker på seg hanskene. “Takk for sist. Hvorfor har du kutta deg nå da?” Unnskyld meg, takk for sist? Jeg syns ikke akkurat det er noe å takke for sist, for. Hva skjer med den arrogante holdningen din, forresten?

“Du må gjøre det slutt med typen din. Du bør gjøre det slutt med typen din”. Hvorfor det, når det ikke var noe problem eller hadde noe med saken å gjøre? Hvilken rett har du til å nærmest beordre meg til noe på den måten? “Du har satt på lengre hår, ser jeg. Det er ikke deg”. Jeg spurte da ikke etter din mening heller, hvorfor skal jeg ikke få glede meg over ny frisyre?

“Ingenting hjelper, pasienten er behandlingsresistent”. “Man tviler på om hun i det hele tatt vil klare å fungere i ordinær jobb”. Lenge leve håpet. Aldri noensinne vil jeg si meg enig i påstanden om at jeg er/var behandlingsresistent. Det vet jeg at mine behandlere som har fulgt meg i 6 år, ikke vil gjøre heller. Hvordan kunne du trekke den konklusjonen etter å ha snakket med meg bare noen få ganger på avdelingen? Hva visste du om min prosess og indre utvikling? Ble jeg sett på som behandlingsresistent fordi jeg ikke ble frisk de månedene du var min behandler på sykehuset? Altså, når man har vært syk i 10 år, så vil jeg nå tro at de fleste bruker litt lengre tid enn noen måneder på å bli frisk?

Jeg har vært i helvete. Jeg har opplevd å ikke ha noe i livet mitt. Ufør, overmedisinert, adresse på psykiatrisk. Men behandlingsresistent? Jeg har hatt, og har, god effekt av både medisiner og samtalebehandling, jeg har kommet langt, og jobben har jeg selv gjort – ved hjelp av min tid i behandling. Jeg har begynt å jobbe litt, jeg bor for meg selv, jeg holder foredrag og har det ganske greit. Jeg kan ikke si det er så mye drama i livet mitt lenger, og takk og pris for det.

Jeg tenker ikke noe på det til daglig, men jeg gjorde mine tanker da jeg så gjennom journalen min. Det finnes engler i systemet, og det finnes noen av dem som er mindre flinke. Mindre flinke som jeg har møtt på, må jeg bare heise på skuldrene av og tenke, synd for deg og oss den gang, men det var da. Men jeg skulle nesten håpet at du var blant de tusen fagpersonene som hørte på foredraget mitt under Schizofrenidagene nå nylig. In your face, ville jeg tenkt da.

I disagree with people who say never look back, because how else are you supposed to see how far you’ve come

Fortell meg hva frihet er

Publisert november 25, 2010 Personlig , Psykisk helse 28 Comments

Hvilken frihet er det jeg søker og føler når jeg løper ut i veien med biler som kommer mot meg i fart. Øyeblikket hvor ingenting er i min makt, hvor tiden står stille og alt kan skje.

Hvilken frihet er det jeg søker og føler når blodet mitt får renne fra selvpåførte kutt. Øyeblikket hvor tiden står stille og ingenting annet betyr noe som helst.

Hvilken frihet er det jeg søker og føler når jeg skyller ned altfor mange piller i visshet om at jeg snart blir borte. Øyeblikket hvor gjort er gjort, hvor ingenting lenger er i min makt, hvor tiden står stille og alt kan skje.

Hvilken  frihet er det jeg søker og føler når jeg fraskriver meg ansvaret for meg selv. Øyeblikket hvor jeg overlater alt til tilfeldighetene.

Jeg ville ikke dø, sier jeg alltid. Jeg ville bare være fri. Fri fra hva? Fri fra meg selv? Fri fra verden? Fri fra smerten?

Tror du ikke jeg føler skam og avsky over min meningsløse selvdestruktivitet som ikke bringer meg noe sted annet enn et stakkarslig lite øyeblikks frihet? Om jeg i det hele tatt skulle overleve?

Fortell meg hva frihet er. Fortell meg hvordan jeg kan puste fritt uten å kveles av min egen eksistens. Fortell meg hvordan jeg skal forene frihet med liv og bakkekontakt, så kanskje jeg kan akseptere livet og meg selv.

Påvirkningskraft

Publisert november 23, 2010 Blogg-relatert , Personlig 25 Comments

Det er ikke bare-bare å blogge, spesielt ikke om man blogger med fullt navn. Enda mer utfordrende kan det bli om bloggen får mange lesere, eller om man blogger om noe som er tabu.

Vi skal takle alle former for tilbakemeldinger, både gode og ikke fullt så gode. Vi skal takle at folk snakker bak ryggene våre, vi skal takle at andre har meninger om oss, hvem vi er, hva vi gjør og hva vi skriver. Vi har skrekkeksempelet med kjære Gudrun som fikk avslag fra Nav på bakgrunn av hennes blogg. Ting vi legger ut for verden kan bli brukt i mot oss. Kanskje vil man av andre også bli sett på som et forbilde, noe som forsåvidt er kjempefint, men med det kommer også et slags ansvar for hva man formidler og hvordan. Påvirkningskraft. Selvfølgelig kan man drite i alle andre og blogge om det man vil, men noen ganger er ikke det like enkelt.

Jeg setter pris på og tenker over alle konstruktive tilbakemeldinger jeg får. Jeg ønsker absolutt ikke å bidra til noe negativt. Jeg får stort sett positive tilbakemeldinger, men jeg har mer enn én gang fått høre at jeg må passe meg for hva jeg skriver, og hvordan, fordi de mener jeg har unge lesere som ser opp til meg. Jeg tar det selvfølgelig til etterretning, men jeg blir også noen ganger provosert eller trist. Gleden ved å blogge blir ikke det samme om alle andre skal sette grenser og rammer for hva du skal blogge om og ikke. Jeg føler allerede at jeg setter grenser nok selv.

Men helt klart, alt dette er noe som følger med blogging. Vi er alle klar over det, og vi har selv valgt å blogge. Jeg har derfor lite å si, men jeg ønsker å forsvare meg selv på ett konkret område, selvom tilbakemeldingen er fra et absolutt nydelig menneske i aller beste hensikt. Grunnen til at jeg nevner det her, er fordi når ett menneske tenker noe, så er det ofte mange andre som tenker det samme.

Å henge i kroker er for meg ingen form for selvskading, det har jeg allerede presisert. Suspension er en form for kunst, det er en interesse jeg har, og jeg liker å utfordre meg selv. Folk er forskjellige, noen syns det er avskyelig og reagerer kraftig, mens andre syns det er tøft og fascinerende. Jeg følger mitt hjerte. Jeg klarer ikke tro at mitt valg om å henge i kroker kan påvirke unge jenter med problemer negativt. Jeg er et menneske på lik linje med alle andre, med mangler og feil, og med egne interesser. Ingen trenger å følge etter. Jeg tror ikke at en perfekt blogg av en perfekt person som er akkurat perfekt syk, akkurat perfekt frisk og med akkurat perfekte interesser og perfekte meninger, gir andre særlig mye. Ikke meg heller, for den saks skyld.

Jeg er meg. Jeg håper at jeg sprer glede, informasjon og følelser gjennom min blogg, gode som vonde, men aldri med ønske om å oppfordre til noe negativt.

Edit: Anbefaler å lese Ingeborgs velformulerte og gode innlegg om påvirkning her. Ingeborgs blogg er i seg selv verdt å besøke!

“(…) Og det er ikke deres feil. På ingen måte. Det er deres brillers feil. Våre briller, øynene vi ser og leser med, som vil oversette andres ord til hva de oppfattes som. Om disse brillene er sykdomskonkave eller traumekonvekse, kan blogger som viser en ukjent verden brukes som et lokkende drømmeland mot et liv annerledes enn hva man er i. Med andre ord ligger påvirkningskraften i budskapet latent om man vil det eller ikke. Ansvaret ligger delt mellom sender og mottager”

« Forrige side — Neste side »

Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise Hetland, og i min blogg deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, og gjennom bloggen, artikler og foredrag får jeg bruke mine egne erfaringer til å fortelle andre om psykisk helse og psykiske lidelser. Ellers er jeg ei lita, fargerik Stavangerjente med stor skrivelyst. Les mer om meg under "liseliten" i menyen øverst, vel :)

Copyright – Ha respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Følg meg på Bloglovin'
Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Blogglisten

Bloggurat

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 385 andre følgere

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

foto © Lise Hetland

..og nedturer og smerte..

foto © Lise Hetland
liseliten.com