Arkiv for kategorien 'Selvskading'

Å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det

Publisert mai 3, 2012 Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 19 Comments

Avdelingen jeg var innlagt ved nå gjennom april måned, var ny for meg. Jeg hadde aldri vært innlagt der før, og jeg kjente ikke til de som jobbet der. Alt var nytt og ukjent, men egentlig syns jeg det var veldig greit å på en måte starte med blanke ark og forholde meg til mennesker som ikke kjente meg fra før.

Jeg har delte opplevelser og følelser knyttet til det å være innlagt på lukket akuttavdeling på sykehuset. Jeg har alltid hatt god nytte av innleggelser, jeg har hatt mange fine møter med flinke og gode mennesker, men jeg har også ofte kjent på utrygghet, press og redsel for å bli skrevet ut for tidlig på grunn av stadig fulle avdelinger. Jeg har ofte følt at de som jobber der sjelden har tid fordi det er så travelt, og at det er de som “gjør mye ut av seg” som får mest oppmerksomhet.

Det er nesten litt triggende i seg selv, det å føle seg usynlig, bagatellisert og “glemt” fordi man ikke gjør så mye ut av seg. Er ikke min smerte, mine problemer, jeg, like viktig? Og så blir alle de negative tankene og følelsene om en selv bare bekreftet og forsterket, og mønsteret gjentar seg på ny.

Når man i lang tid (for min del i fjorten år) har brukt selvskading som mestringsstrategi for å holde ut indre smerte, som en måte å overleve på, er det vanskelig å skulle lære seg og benytte seg av andre måter å håndtere kaos og smerte på. Selvskadingen har tross alt hatt en funksjon, selv om den er usunn, farlig, syk og (ofte) etterlater varige arr.

Jeg trenger å oppleve at min stemme er viktigere og større enn stemmene som forteller at jeg må, skal og fortjener å skade meg. Jeg trenger å oppleve at det finnes andre og bedre løsninger, at jeg faktisk ikke trenger selvskadingen. Og underveis i denne prosessen trenger jeg mengder med støtte og bekreftelse.

Hvis vi alle er enige om og opptatt av at man skal bruke ord fremfor handlinger, så må man også lytte til og ta ordene på alvor. Hvis man ikke opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor ved å fortelle og snakke om smerten, så er veien tilbake til selvskadingen så mye kortere. “Se hvor vondt jeg har det.”

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa noe om dette under forrige innleggelse, ti ganger, minst? Jeg var helt utkjørt etter alt som hadde skjedd de siste ukene, det var ingenting igjen av meg, jeg hadde ingenting å gå på. Jeg var livredd for å kjenne på avvisning og det å ikke bli tatt på alvor, jeg følte at det ville jeg ikke makte (en gang til). Jeg ønsket så sårt å oppleve at det var okei å “bare” ha det umenneskelig vondt – uten å måtte uttrykke det, om enn overfor meg selv.

“Når ting stormer og jeg er alene med mitt kaos ute i verden, så kan det noen ganger ende dramatisk. Fordi jeg er utrygg og redd, og fordi alt følels uutholdelig. Et kaoshelvete uten like. Det er viktig for meg nå å vite at andre VET og FORSTÅR at ting fortsatt er jævlig – selv om jeg ikke skader meg. Det er nytt for meg og det er vanskelig å ikke gjøre det jeg har gjort i alle år. Jeg ønsker å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det! At jeg bare kan få være trygg (fra meg selv?), få puste og få mulighet til å bli meg selv igjen, uten at jeg må straffe meg for å overleve, eller bevise smerten og helvetet på noen måte for å bli tatt på alvor.”

Jeg leste dette opp for psykologen. Jeg sa at jeg var redd de skulle tro at alt var greit fordi jeg ikke skadet meg (slik jeg alltid har gjort), og at nå og derfor skulle de sende meg hjem igjen til mitt eget lille helvete. Jeg hadde et lite håp om å bli forstått, men jeg hadde ikke sett for meg den utrolig fine tilbakemeldingen jeg fikk.

«Vi tenker faktisk det stikk motsatte av det du er redd for. Vi tenker at oi, wow, for en utrolig tøff, vanskelig og god jobb Lise gjør med å stå i dette helvetet – uten å skade seg selv, for en kamp! Vi vet hvor vanskelig og tøft det er, vi forstår at du ønsker hjelp, ønsker å få det bedre, nettopp ved å ta denne kampen. Dette vil vi hjelpe deg å komme gjennom. Vi sender deg ikke hjem før du selv føler du er klar for det, vi tar deg på alvor.»

Tenk at noen kunne se og forstå meg og min kamp – uten at jeg trengte å gjøre noe som helst annet enn å snakke om det? Tenk at jeg ble tatt mer på alvor ved å fortelle med ord enn å fortelle med blod? Tenk at jeg har kommet meg gjennom flere ukers helvete uten selvskading. Jeg våget å stole på at jeg kan være naken med smerten, og overleve den – uten å måtte dekke over den med mere smerte, en annen smerte. Jeg som i utgangspunktet følte meg liten, svak og uviktig, ubetydelig, kjente at jeg vokste og plutselig følte meg sterk, modig! Jeg kjente på en motivasjon om at ja, dette kan jeg klare, dette vil jeg klare! Jeg trenger ikke selvskadingen? Jeg trenger faktisk ikke selvskadingen! Ingen gjør det.

LFSS

Mennesker med din diagnose..

Publisert mars 25, 2012 Borderline-relatert , Selvskading , Sykehus 66 Comments

23.03.12.

Folk får ha sine egne meninger om dette temaet, det er helt okei og en annen sak – men jeg vil bli møtt som meg selv, og ikke som en diagnose. Utsagnene over passer ikke inn i mitt sykdomsbilde, kanskje i noen andres, men ikke i mitt. Jeg er Lise! Ikke borderline. Kan du ikke bli kjent med meg og mine behov heller?

Dette blir et nokså langt innlegg fra en veldig tøff uke, takk for at du tar deg tid til å lese, takk for at du leser med respekt.

Onsdag 21. mars. Jeg har det veldig vanskelig, noe jeg har hatt lenge, og jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg som aldri gråter, gråter i samtale med behandler. Jeg forteller om skadetrang, at jeg føler meg død og at jeg ikke holder ut mer. Det blir snakk om innleggelse, kanskje jeg trenger litt mer hjelp og oppfølging nå? Å ha mennesker rundt meg, være et tryggere sted, en liten pause? Jeg kjenner at jeg blir lettere, for den brukerstyrte plassen jeg har benyttet meg av tidligere, har fungert så bra, spesielt med tanke på forebygging. Det ville gjort godt, tenker jeg, men blir kjempelei meg da jeg får jeg vite at plassen er lagt ned, og at alternativet blir sykehuset. Det vil jeg ikke, jeg vil heller klare meg selv. Jeg orker ikke å være på lukket akuttavdeling hvor ingen har tid, hvor man må skrike høyest for å få hjelp, og hvor man er på vei ut igjen så snart man har satt en halv tå innforbi.

Torsdag formiddag 22. mars. Jeg får beskjed om ny time fredag, neste dag. Hva med i dag da, blir det ingen time i dag likevel? Hvordan skal jeg holde ut? Jeg forteller om alle pillene jeg har samlet opp, hvor hardt jeg har kjempet for å ikke ta dem, og undrer meg om ingen faktisk forstår alvoret? Jeg har vanskelig for å be om hjelp, kreve noe og ta plass, og i mine øyne har jeg allerede gitt uttrykk for at jeg trenger hjelp. «Klarer du deg til fredag, eller skal vi skaffe mer hjelp?» er spørsmålet. Jeg vet at jeg skulle ha svart «nei, jeg klarer meg ikke, jeg trenger hjelp NÅ». Men det var – og er – så vanskelig å si det, å kreve! «Jeg klarer meg….» svarer jeg og håper det er sant. Jeg har ikke lyst å mase mer eller være til bry, jeg har ikke lyst å ta mer plass enn nødvendig.

Skuffa. Lei meg. Fortvilt. Alene. Jeg klarer ikke mer, jeg holder ikke ut. Hvorfor forstår ingen alvoret? Hva gjør jeg nå? Og i kaos og fortvilelse, i mangel på andre utveier, ender det med at jeg faller tilbake i gammelt mønster og svelger alle pillene.

Jeg har tidligere skrevet om mitt forhold til intoxer, og etter et tilfelle for 1,5 år siden hvor jeg opplevde å være ved bevissthet under ventrikkelskylling, så sa jeg “aldri mer”. Og til forskjell fra den gangen, hvor jeg nærmest måtte få gjort det med tvang, så kunne jeg ikke få gjort det fort nok nå. Jeg ble plutselig så redd for meg selv, med et hjerte som slo 180 slag i minuttet – og ikke ville gå ned. Høye leververdier og lavt blodtrykk. Jeg våkner til spørsmålet «er du klar over at du kunne ha skadet organene dine om du ikke hadde fått motgift nå?»

Jeg vil jo egentlig ikke dø. Jeg vil bare ut av den fortvilte, uutholdelige situasjonen jeg er i. Fortvilte handlinger, desperate forsøk. Hjelp meg!?

Fredag 23. mars. Jeg har blitt flyttet til observasjonsposten og får fortsatt motgift. Jeg har nylig snakket med mamma, som spurte meg «er de snille med deg?» Ja, faktisk, alle jeg har møtt denne gangen, både på legevakt, under ventrikkelskylling og videre på posten, har vært snille. Jeg har blitt møtt på forståelse og respekt, ikke ett eneste menneske har sagt eller gjort noe for å føle meg liten! Dessverre ingen selvfølge (spesielt ikke når det kommer til selvskading og intoxer), og dessverre måtte det komme -

Samtale med psykiater – eller var det turnuslege? Ikke ferdig utdanna, yngre enn meg selv, og sikkert veldig flink til å lese (og da mener jeg bøker, ikke mennesker). Jeg innser at det vil være best å ta i mot en innleggelse, i hvert fall til over helga, og jeg velger å overse den nedlatende måten hun snakker til meg på. «Så hva kan vi hjelpe deg med, hva trenger du?» spør hun. «Jeg har ikke lyst å være alene nå.. Jeg er redd meg selv, og jeg tror jeg trenger å ha noen rundt meg, kanskje bare til over helga?» svarer jeg med ord, høyt og tydelig, og det koster meg mye! Jeg ligger fortsatt med intravenøst og har såvidt kommet til meg selv. Hun har aldri møtt meg før, vet ingenting om meg, mine problemer eller hva som hjelper meg. Hun har ikke snakket med meg et minutt engang, og hun sier:

«Jeg tror ikke vi har noe å tilby deg. Mennesker med din diagnose har ikke godt av å være innlagt. Jeg tror ikke det vil bli så mye bedre til mandag, jeg. Du er et voksent menneske og må ta ansvar for deg selv, du må selv ta ansvar for medisiner og selvskading. Vi vil bare gjøre deg en bjørnetjeneste å frita deg for det ansvaret».

Jeg kan ikke tro mine egne ører! Hva er det de lærer dem?? Jeg er så opprørt at jeg vet ikke om jeg skal grine eller le, og ordene bare renner ut av meg. «Jeg kan ikke tro at du virkelig sier dette!? Hvordan kan du dømme meg og vite hva som funker for meg på grunn av en jævla diagnose?! Folk er forskjellige! Ser du ikke at noen ganger er det nødvendig å få slippe dette ansvaret for en liten stund!? At andre må overta ansvaret når du ikke klarer det selv!?»

Hun går for å ringe behandleren min for en “second opinion”, og han sier seg klart uenig i hennes vurdering. Heldigvis har jeg mennesker på mitt lag som kjenner meg og vet hva jeg trenger (hva med de som ikke har det?). Hun beklager seg og innrømmer sin feilvurdering, og sier at jeg bør være her noen dager likevel, hun forstår det nå. Jeg derimot, jeg er så sjokkert, fortvilet, såret, krenket og provosert, og klarer ikke holde igjen gråten. «Jeg drar hjem! Jeg vil ikke tvinge til meg hjelp som andre ikke mener jeg trenger!» Da hun har gått, røsker jeg ut veneflonen, kler på meg mine egne klær og bare går. Jeg er så sint, så fortvila og opprørt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

«Lise, vent» hører jeg, og en av pleierne kommet etter meg. «Hvor skal du? Hvordan gikk det i samtalen?» Bare det å kjenne at noen bryr seg, gjør at jeg knekker sammen. «Det e’ det største rauhålet eg har møtt någen gang!» svarer jeg og lar henne holde rundt meg. Vi går tilbake igjen og jeg blir værende en stund til, får snakket med lege om det medisinske, og blir enige om åpen retur til psykiatrisk avdeling dersom det skulle bli vanskelig(ere). For jeg vil hjem.

Jeg ønsket så veldig gjerne hjelp, jeg ga uttrykk for det, først med ord, deretter med en fortvilt, farlig og dum handling, deretter med sårbare ord – som ble totalt avfeid og avvist. Ting kunne selvfølgelig ha blitt gjort noe annerledes fra min side, men jeg er bare et menneske. Jeg gjør så godt jeg kan, selv om det noen ganger blir feil. Trenger ikke jeg like mye hjelp som andre, har ikke jeg rett på hjelp, fortjener jeg ikke like mye hjelp, fordi jeg har en diagnose ved navn Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Slik føltes det! Jeg følte meg totalt tråkka på. Selvfølgelig var det ikke like lett for meg å ta i mot en innleggelse etter dette.

I epikriser fra tidligere innleggelser, har det stått skrevet at “pasienten profitterte på en lengre innleggelse”. Ja, det gjorde jeg, er det så oppsiktsvekkende? Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) – og jeg profitterer på innleggelser, jeg profitterer på å få hjelp. Ikke på tross av diagnose, men fordi jeg er meg!

Jeg er flink til å benytte meg av hjelpen som tilbys, og jeg er takknemlig for den. Jeg har kommet langt ved å ta i mot, og jeg jobber hardt med meg selv. Jeg vil så gjerne få det bedre, bli frisk(ere), men det blir vanskelig når andre skal behandle meg ut i fra en diagnose som står i papirene, og ikke ut i fra mennesket jeg er og behovene jeg har. Så fortell meg, i hvilket pensum, i hvilken bok, i hvilket kapittel står det skrevet at jeg, Lise (!), ikke har godt av å få hjelp og avlastning fra ansvar, når jeg faktisk har behov for det?

Helgen har vært tung og vanskelig. Det var en ny og utrygg opplevelse å gå direkte fra kaos, overdose og overvåking – til å stå helt på egenhånd med mange av de samme vanskelige følelsene som før, noen mer forsterket. Heldigvis har jeg venner og familie som stiller opp uten engang å behøve å spørre eller snakke – fordi de vet jeg ikke bør være alene (takk Siri, Solvor og Camilla). Det har vært et kaos uten like, og jeg har brukt et par timer på å få sortert alt dette – i dette innlegget. Jeg ser frem til å snakke med behandleren min og forhåpentligvis finne en plan videre. Mamma har oppmuntret meg til å skrive en klage på hvordan jeg ble møtt i en så sårbar krise, og det tenker jeg å gjøre. Jeg kjente på følelser og reaksjoner som tidligere kunne drevet meg til å gjøre noe fatalt, det er uakseptabelt å møte pasienter på en sånn måte. Legg boka til side – og se meg!

Verdensdagen mot selvskading

Publisert februar 29, 2012 Psykisk helse , Selvskading 30 Comments

1. mars markeres SIAD (Self Injury Awareness Day), Verdensdagen mot selvskading, over hele verden. SIAD er opprettet for å rette fokus mot og skape mer kunnskap om selvskading. De siste årene har vist at selvskading er et fenomen som forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge, og det er tegn som tyder på at dette tallet har steget de siste årene. For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men åpenhet er den beste medisin. (kilder: wikipedia, ung.no)

Det finnes bedre måter å håndtere
det som er vondt og vanskelig
enn å skade seg selv

Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) selger oransje armbånd. LFSS har et ønske om at armbåndet skal vise at man støtter en god sak, et felleskap uten å trenge å snakke om det. LFSS drives av frivillige, og inntektene vil gå til LFSS sitt arbeid. For å bestille armbånd, send epost til post@selvskading.org med din adresse. Armbåndet koster 70 kr (inkl. porto) og sendes i anonym konvolutt sammen med faktura.

Bilde lånt fra LFSS sin facebookside

Nyttige lenker:

Relaterte blogginnlegg:

Jeg fulgte henne til legevakten for å sy. Trigging mellom venner.

Publisert desember 19, 2011 Personlig , Selvskading 21 Comments

Denne teksten skrev jeg for et år siden. Siste halvdel av 2010 var relativt turbulent, med flere intoxer (overdoser) og innleggelser på sykehuset/lukket avdeling og en del selvskading, i tillegg til at jeg sluttet (i samarbeid med lege) på en medisin jeg hadde gått på i seks år. Jeg var med andre ord i en veldig sårbar og dårlig periode, og grunnen til at jeg aldri postet denne teksten på bloggen, var fordi jeg følte meg skyldig, fæl, egoistisk, syk og gal som følte det jeg følte, da jeg fulgte en venninne til legevakten for å sy for første gang. Det tok meg nærmere ett år før de sanne følelsene kom frem i lyset, og hun ble forståelig nok skuffet over at jeg ikke hadde vært ærlig.

Det har vært (og er) viktig for meg å få frem at hun ikke har gjort noe galt, hun valgte bare å stole på ordene mine – som jeg ville ha valgt annerledes i dag. Jeg har aldri klandret henne for noe, men jeg har lyst å ta opp et tema som jeg syns er viktig – uavhengig av denne episoden, men brukt som eksempel. Jeg har fått tillatelse til å dele dette, og håper det kan komme noe positivt ut av det. Les med respekt. Takk.

Kladd/råstoff skrevet desember 2010, renskrevet mars 2011:

Plutselig var jeg på den andre siden. Plutselig var jeg hun som fulgte venninna si til legevakten for å sy. Plutselig var jeg bare tilskuer til et drama hvor jeg selv alltid var hovedpersonen. Jeg betraktet det hele fra utsiden. Stille, med noen vaklende, støttende ord innimellom, med store øyne og følelser jeg virkelig ikke ønsket å føle.

For hvordan føltes det for meg å se hennes sår, sammenligne med mine egne, og se henne ligge på benken og bli sydd?

Jeg prøvde å støtte henne og være en venn. Jeg gjorde mitt beste for å være der for henne, men det var vanskelig å være to steder samtidig; støttende ved siden av henne, og i forvirringen og kaoset inni meg.

Jeg er en venn, jeg bryr meg og ønsker bare det beste, men i meg finnes også en selvskader som daglig kjemper i mot skadetrang og indre demoner, som skriker og overveldes av følelser. Rollene var snudd. Situasjonen var smertefull velkjent ned til minste detalj, men jeg var bare tilskuer denne gangen. Triggeren var utløst, og jeg ble overveldet av motstridende følelser, fra den ene ytterkanten til den andre.

«Du blir ikke negativt påvirket av dette?» spurte hun meg. «Nei, jeg gjør ikke det.» Jeg hadde ikke hjerte til å si noe annet. Hun trengte meg, hun var redd, og det var første gang hun måtte til legevakten og sy. Selvfølgelig ønsket jeg å være der for henne! Jeg ante ikke hvordan det ville føles, jeg hadde aldri vært i en slik situasjon før, jeg heller. Og jeg føler meg fæl og egoistisk som ikke klarte å fokusere fullt og helt på henne og hennes smerte.

Jeg har venner som selvskader. Jeg har venner som har gjort det lenge, og som jobber seg ut av det. Jeg kan og vil gjerne følge dem på veien. Men å ha en venn som jobber seg inn i helvetet, og ikke ut, med eskalerende selvskading, jeg vet ikke om jeg klarer å følge noen på den veien. Jeg vet ikke om jeg klarer følelsene og triggingen som følger med. Jeg klarer ikke å se på at en venn beveger seg inn og nedover i sykdom og selvskadingshelvete. Det trigger å følge prosessen som går feil vei, det trigger å være en tilskuer når jeg egentlig vil ut av hele settingen. Det er forferdelig egoistisk, men jeg kan ikke hjelpe det.

Hun har stilt opp for meg, hun har vært med meg i ambulanse etter overdose og kutting. Hvordan kunne jeg påføre henne det, nå når jeg ser hva dette påfører meg? Jeg er så sliten og lei av å hele tiden minnes og trigges. Hvordan skal jeg komme meg ut av det da? Jeg vet ikke om jeg kan orke å følge henne inn på denne veien. Jeg vet hvor langt og dypt det kan gå før hun klarer å snu. Jeg er redd jeg vil følge med i dragsuget.

Desember 2011:

Nå kan jeg heldigvis og med glede fortelle at det ble med denne ene og første gangen hun måtte sy. For henne var dette en slags wake-up-call, ”hva er det jeg driver med”, og kombinert med følelsen av ydmykelse og skam, klarte hun å finne styrke til å jobbe seg ut av det. Jeg er oppriktig glad på hennes vegne og stolt over det arbeidet hun har gjort med å ta opp kampen, for det kunne lett hatt et annet utfall.

Nå vet jeg også at det ikke er unaturlig å føle det som jeg følte, selv om andre kanskje hadde taklet det bedre enn det jeg gjorde. Noen hadde syns det var problemfritt, noen sier at det gjør godt å fokusere på- og hjelpe andre, fordi man da glemmer sin egen smerte og sine egne problemer. Men for meg var sykdommen for sterk, selvskaderen i meg hadde overtaket. Jeg ønsket alldeles ikke å kjenne på disse følelsene, men det var ikke noe jeg kunne velge. Man er ikke fæl, egoistisk, syk og gal om man kjenner på følelsen av å bli trigget.

Men jeg lærte også noe av dette. Jeg lærte at jeg må være forsiktig med å støtte meg for mye på venner som har samme problematikk, fordi det er en fare for at de opplever det samme som jeg gjorde. Jeg lærte også at jeg må sette grenser for meg selv og hva jeg kan klare å ta inn over meg – og være åpen og ærlig om det. Det er en vanskelig balansegang, man vil jo så gjerne støtte, hjelpe og være en venn, men det er også viktig å kjenne etter sine grenser og hva man selv kan klare å tåle.

Illustrasjonsbilde

Arr og finklær

Publisert desember 7, 2011 Kroppskunst/klær/sminke , Leserspørsmål , Selvskading 35 Comments

«Dette er søkeord andre brukte for å komme til din blogg»

Hvordan skjule arr. Arr og finklær. Dette er eksempler på tema og spørsmål jeg har fått flere ganger, enten personlig på bloggen, eller at andre har søkt/googlet det og tilfeldigvis havnet inn på min blogg. Jeg skrev om dette rundt juletider i fjor også, men med tanke på at jeg forhåpentligvis har fått noen nye lesere siden da, så skriver jeg litt om på det gamle blogginnlegget og poster på ny.

Jeg har ofret mange tårer i fortvilelse over armene mine og arrene jeg har, spesielt i situasjoner hvor jeg ønsker å pynte meg og kle meg i kjole. Det var et større tema for meg tidligere enn det er nå, og jeg tror det handler om at jeg har lært meg å bedre akseptere arrene mine, gi litt mer f* i hva andre tenker, og selvfølgelig også fordi jeg ikke skader meg like mye som før.

Jeg skulle likevel fortsatt ønske jeg kunne ha på meg kjoler og topper uten å måtte ha valget mellom å dekke til armene – eller å bli møtt med undrende blikk og eventuelt kommentarer, spørsmål og fordommer.

Jeg har akseptert at arrene er en del av meg og min historie, jeg skammer meg ikke over krigene jeg har kjempet, men som oftest ønsker jeg å bare være som alle andre. Jeg ønsker ikke oppmerksomhet eller blikk, jeg vil bare være en av mengden og fellesskapet.

Bolero er en fin løsning når en ønsker å ha på seg noe fint, men samtidig skjule armene. Jeg er veldig glad i tubetopper, og derfor er ”armvarmere” min favoritt. Det er enkelt å lage armvarmere ut fra tights og strømpebukser som du klipper til og bretter eller syr kant på.

Nå må ikke noen misforstå dette innlegget. Det betyr ikke at det er mer “greit” å skade seg, bare fordi det finnes måter å skjule det på. Men det er sårt og fortvilende å måtte dekke seg til i gensere og jakker i anledninger hvor en gjerne vil ha på seg noe fint (og som ofte er kortermet). Tenk heller over dét før du skader deg selv. Du sitter igjen med merker for livet som ikke vil forsvinne. Sannsynligvis er du et helt annet sted i livet om 5 år, og vil sitte angrende igjen.

Venstre: Sorte armvarmere laget av en tights i bomull, kjøpt på barneavdelingen på H&M. Den hadde allerede fin kant nederst, som da er øverst på armene mine. Det avklipte området har jeg bare brettet inn nede ved håndleddet. Jeg bruker disse til alt!
Høyre: Det finnes mange armvarmere å få kjøpt, men de fleste stopper ved albuen. Disse er kjøpt på Soda i Stavanger, som nå er nedlagt.

Venstre: Sort bolero kjøpt på b-young for mange år siden.
Høyre: Bildet er tatt i et bryllup jeg var i for noen år siden. Jeg kjøpte meg en hvit blondestrømpebukse på H&M som jeg klippet av føttene og overdel på, og sydde kant på, helt enkelt.

Sorte blondehansker kjøpt på H&M nå i desember. Disse er lange nok til å dekke overarmene også.

Så til dere som spør og søker på nett etter hvordan skjule arr, det finnes mange alternativer som går sammen med finklær. Eller du kan være tøff og modig å stå for den du er. Du skal aldri skamme deg over deg selv og krigene du har kjempet. Vær stolt av deg selv, med eller uten arr!

Kaos og stillhet

Publisert desember 4, 2011 Behandling , Personlig , Selvskading , Sykehus 26 Comments

Å drukne. Plutselig eller sakte. Skrevet oktober 2011.

Jeg har vært god på å “takle” overveldende og plutselige bølger av faenskap og kaoshelvete. Overveldende bølger som truer med utslettelse på minuttet, bølger som vekker overlevelsesinstinkt og impulser. Desperate kriseløsninger, verken sunne, riktige eller friske, men løsninger likevel – bare for å overleve. Det har jeg kunnet takle, det har jeg vært god på, i mange, mange år. Det forteller merkene på kroppen min, det forteller journalen min og min historie.

Men hvordan takler man snikende mengder vann som sakte, men sikkert over tid, øker og øker til du står på tå med strak hals for å klare å puste inntil vannet til slutt stiger over hodet? Når verken kropp eller sinn er ”tankeløs” nok til å hente frem kriseløsninger (eller løsninger i det hele tatt), men hvor fornuften fortsatt er smertefull og lammende intakt. Hvordan takler man det?

Det hadde nesten vært lettere med plutselig, overveldende kaos med en hurtig vei ut, tankeløshet og desperate, destruktive kriseløsninger, enn det som føles som å være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død. Vel, det er i hvert fall slik det føles. Kommer jeg faktisk til å drukne nå, har jeg forvillet meg ut i feil spor, eller er dette virkelig en del av veien? For det føles alldeles ikke riktig.

Jeg kan ikke svømme (hvis det er det som er selve løsningen),
og jeg vet ikke om jeg klarer å lære meg det før det er for sent

Jeg skrev dette i oktober, men det føltes for sterkt og for nært til å dele det akkurat da. Det er ofte lettere å fortelle om det i ettertid, når man har fått litt avstand til det. Det betyr ikke nødvendigvis at det er over eller ikke like gjeldende, men at man har fått det litt på avstand.

Det er to uker siden jeg blogga sist, og som bildene i forrige innlegg forteller, så har det ikke vært spesielt greit (for å si det pent). I et par måneder har jeg gått rundt og kjent på noe som føles som å “drukne sakte og være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død”, som skrevet over.

Og plutselig ble det tatt opp noe i behandling som trigget en hel rekke med store, grunnleggende tema i min problematikk, i mitt liv. Plutselig ble jeg rammet av den overveldende bølgen av kaoshelvete som jeg kjenner til, og like plutselig var jeg tilbake i gamle, destruktive spor, med det som vanligvis følger med. Tårer, blod, sinne, fortvilelse, panikk, trassig oppførsel, impulser og innleggelse – etterfulgt av skam, ydmykhet, dårlig samvittighet og etterpåklokskap.

Kaos og stillhet. To kontraster i samme situasjon. Kaoshelvete inni meg, hos meg og i behandling, men stillhet utad mot verden hvor jeg isolerer meg, blir stille, utilgjengelig og fraværende. Ingen aner noe om hvilket helvete som pågår, og det føles både greit og riktig, men også vondt og ensomt.

Jeg har heldigvis et apparat rundt meg som kjenner meg godt, som ønsker å hjelpe meg, og som vet hva som er meg og hva som ikke er meg. Jeg skifter mellom å være rasende sint og skyve dem bort, og å være redd og klamrende. Det er slitsomt, men de viser meg at de er der likevel, at de er stabile og stødige når jeg ikke er det selv. Og jeg våger alltid å ta i mot til slutt, på tross av omveier og litt vingling frem og tilbake.

Jeg er hjemme igjen etter en liten, frivillig innleggelse, og det har gjort meg godt. Det som trigget og utløste denne runden har blitt snakket om, og jeg har fått betryggelse, støtte og forståelse. Jeg håper og tror det verste er over nå.

Nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne

Publisert november 13, 2011 Selvskading , Sykehus 29 Comments

Pannen hennes har noen få striper som strekker seg fra venstre til høyre. Kinnene hennes, begge sider, inneholder de samme stripene, bare kortere og mer tilfeldig plassert. Tynne, tynne linjer, nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne, og som hun såvidt kan kjenne dersom hun stryker langs huden. Linjene - tynne, tynne arr – er fra tre år tilbake, da mye var annerledes enn i dag.

I 2008 var jeg innlagt på åpen avdeling, på distriktpsykiatrisk senter. Jeg var ganske dårlig på den tiden, og vekslet mellom åpen avdeling og lukket akuttavdeling på sykehuset, selv om jeg (midlertidig, på ubestemt tid) hadde boadresse på den åpne avdelingen.

Jeg husker en episode hvor jeg hadde skadet meg selv, jeg husker det fordi jeg blir påminnet det hver dag, når jeg ser meg selv i speilet. Jeg hadde skadet meg selv i ansiktet. Jeg kan huske (og føle) det enorme sinnet og selvhatet, trangen til å ødelegge meg selv, vansire meg selv, ansiktet mitt. Jeg brukte det jeg fant. Heldigvis og takk og pris hadde de tatt fra meg de “vanlige redskapene” som nok ville ha laget større skade enn det som ble laget da. Hvordan ville ansiktet mitt sett ut i dag da?

Samme dag ble jeg overført og innlagt på lukket avdeling på sykehuset. Den gang følte, trodde og mente jeg at de på den åpne avdelingen bare ville bli kvitt meg, at de brukte første og beste anledning til å sende ansvaret videre til noen andre, og at det var ment som en straff. Straff fordi jeg hadde skadet meg, fordi jeg hadde brutt avtalene, fordi jeg hadde plaget dem og vært til bry (for noen som sikkert ikke brydde seg uansett). Sykehus som straff, fordi det var der jeg hadde aller minst lyst til å være.

Alle i hele verden var onde og ville meg vondt, og jeg skulle være den som var styggest med meg selv. «Se, jeg vet hva dere alle tenker, jeg vet hva jeg fortjener, og jeg gjør akkurat det som er forventet og nødvendig. Er det godt nok nå for helvete?»

Da jeg etter en ukes tid fikk returnere til den åpne avdelingen, så jeg at navnet mitt på tavla som forteller romnummer og kontaktperson, var fjernet. Jeg ble rasende fornærmet. For meg ble det en tydelig bekreftelse på alt jeg allerede følte, og det ble et stort nummer ut av det faktum at de hadde fjernet navnet mitt fra tavla. At man ikke kan være innskrevet og innlagt på to avdelinger samtidig, det at jeg ikke kunne stå oppført som innlagt på den åpne avdelingen når jeg var innlagt på sykehuset, det klarte jeg ikke tro på. Det var ingenting annet enn dårlige unnskyldninger over noe de halvhjertet prøvde å skjule for å slippe konsekvensene av å fortelle (det jeg mente var) sannheten.

Man ser annerledes på ting når man har fått distanse til det, noe som for meg kan ha tatt år i noen tilfeller. Hvordan noe man har ment, følt og trodd på av hele sitt hjerte, med så mye følelser og alvor at det nesten handler om liv og død, viser seg å være så fjernt, så lite og så.. “uviktig” i det store hele. Men slik er det jo gjerne når man står midt oppi kaoset og smerten, og alt annet betyr lite og ingenting.

Jeg ser at det var riktig at jeg ble flyttet over til sykehuset når jeg trengte mer enn hva de kunne gi eller gjøre. Jeg vet at verden ikke bare er ond, og at jeg slettes ikke fortjener å være stygg med meg selv. Å fjerne navnet mitt fra en tavle er heller ikke ensbetydende med å fjerne eller utslette hele min eksistens, verdi eller betydning. Jeg ser det. Men jeg gjorde ikke det da.

De tynne, tynne linjene i ansiktet er nesten helt usynlige, men synlige likevel – for meg. Jeg ser dem i speilet hver eneste dag og når jeg dekker over dem med sminke. Jeg har mine tydelige og synlige arr på armer og lår, men for meg er det stripene i ansiktet som ingen andre ser, som er den største påminnelsen om at ting faktisk endrer seg. Heldigvis. Men det gjør ikke arrene jeg har påført kroppen min i sinne og affekt.

Å leve eller dø – og ydmykelsen i mellom

Publisert oktober 8, 2011 Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 41 Comments

Advarer om detaljerte beskrivelser rundt ventrikkelskylling og mine opplevelser av intox. Jeg ønsker ikke å skrive noe som kan trigge, tvert i mot håper jeg det kan virke avskremmende. Les med respekt og ha forståelse for at det ligger mange kompliserte, overveldene og vanskelige følelser og fortvilelse til grunn i en slik handling.

Jeg var sjelden redd. Jeg var verken glad i meg selv eller livet, og jeg var relativt likegyldig til utfallet av handlingene mine. Jeg våknet flere ganger på sykehuset dager senere, med beskjed om at jeg har vært heldig. Jeg brydde meg ikke så mye, jeg ville bare vekk fra smerten, og på en måte var det en syk form for spenning i en ellers uutholdelig verden. Ville jeg leve eller dø?

Med tiden åpnet jeg øynene for at livet kanskje kunne være verdt å leve. Jeg hadde en flink og god behandler som lærte meg å forstå meg selv og mitt eget sykdomsbilde. Jeg hadde familie og venner, og opplevde at livet kunne være litt fint innimellom likevel.

I tillegg fikk jeg se hvor galt det kan gå. Jeg fikk se et ungt menneske gå fra å være oppegående og frisk (i kroppen), til å sitte i rullestol, invalid og totalt pleietrengende. Jeg ble utrolig skremt. Tanken på å kanskje være like uheldig, ta skade og bli “grønnsak” gjorde noe med meg. Jeg forsto plutselig hvor farlig det var å forgifte kroppen sin, og jeg ble redd for å ta overdose igjen. Jeg maktet ikke tanken på å risikere skade på organer, i verste fall hjerneskade og bli pleietrengende og “grønnsak”, og jeg var ikke sikker på om jeg egentlig ønsket å dø heller. Jeg var sjelden redd, før jeg forsto alvoret. Var det verdt det? Det er ikke verdt det.

Den siste gangen jeg tok en overdose, var jeg så fortvilet at jeg ikke så annen utvei, samtidig som jeg var redd for å ta for mye også, av årsakene nevnt over. Det førte til at jeg for første gang var ved bevissthet da jeg kom inn på sykehuset, en ydmykende og fæl opplevelse som skremte meg enda mer. Det er ett år siden sist, og jeg tenker, aldri mer. Derfor ønsker jeg ikke å ha ansvar for mer enn ukentlig dosett for medisinene mine, i tilfelle jeg skulle miste kontrollen. Jeg tar ansvar.

Jeg vil ikke dø. Jeg vil ikke bli “grønnsak”. Jeg vil ikke oppleve ventrikkelskylling igjen. Jeg ønsker heller ikke påføre de som er glad i meg så mye smerte, sorg og redsel som det jeg har gjort på grunn av mine handlinger. Jeg trenger ikke å risikere liv og helse for å få hjelp eller klare å holde ut virkeligheten.

Ventrikkelskylling.

Det er tungt å åpne øynene. Folk kler av meg, kobler meg til ledninger og snakker om ventrikkelskylling. Jeg er redd og begynner å gråte, sier at jeg ikke vil. Det er første gang jeg er ved bevissthet etter en overdose. Det er første gang jeg opplever dette i våken tilstand.

De er tre personer, de setter meg opp i sittende stilling, trer en blå plastduk-lignende sak over meg og setter en stor bøtte foran meg. De sier at selv om jeg føler meg oppegående, så sliter hjertet, og at de må få ut alle tablettrestene som tas opp i blodet akkurat nå. Blodtrykket er lavt og pulsen slår ujevnt på 170. Jeg gjør motstand og er fortvilt. Jeg vil ikke! De sier at det vil være mye lettere for alle parter om jeg samarbeider. Jeg kommer ikke unna, og går heller motvillig med på det, enn å få det gjort med tvang.

De putter et munnstykke mellom tennene mine så jeg ikke klarer å tygge igjen. To personer holder armene mine fast og presser hodet mitt frem, mens en tredje person fører en tjukk slange inn i munnen, ned halsen og ned i magen. Jeg brekker meg, spyr, raper, hoster og gråter om hverandre. Slangen beveges opp og ned for å fremprovosere brekninger, og jeg kjenner kald væske bli tømt inn i magen min, og ut igjen. Jeg gråter, får ikke puste, spyr og brekker meg og prøver å gjøre motstand. Jeg føler meg ydmyket, liten og på mitt aller, aller laveste. De presser hodet mitt frem, holder armene mine fast og fortsetter. Det føles som et overgrep, og prosessen som varer i 10 minutt føles som evigheter.

Når væsken som kommer i retur er ren nok, settes motgiften. To store tuber med sort kull føres ned i magen gjennom slangen. Jeg fortsetter å brekke meg av slangen og følelsen av påfyll i magen. Når alt er gjort, trekker de opp slangen, og jeg ser en av dem forlate rommet, bærende på en gjennomsiktig plastpose med alt som har vært i magen min, for undersøkelse.

Jeg gråter og vil gjemme meg under dyna, men sykehusskjorta, sengetøyet, haken og halsen min er full av spy og slim. Jeg blir skiftet på, som en liten unge. Jeg føler meg så ufattelig liten, flau og skamfull. På mitt aller, aller laveste.

Skrevet juni 2011

Levende. Jeg smaker på ordet, undersøker det, og våger å smile. Jeg er levende. På ekte. I kontrast til I levende live hvor tilfeldigheter og lek med liv og helse var noe av det som fikk meg til å føle meg mest levende. En tom, kald, ensom, livløs sjel som lengtet etter å kjenne et hjerte slå.

Jeg ser, jeg lytter, jeg opplever. Jeg har tatt et steg tilbake fra kanten jeg vanligvis står og balanserer på, alltid på forhånd i forkant. Jeg har tatt et steg tilbake – og jeg tar i mot. Inntrykk. Lyder, sanser, mennesker, følelser. Og meg selv.

Jeg ba deg fortelle meg hva frihet er. Hvor ville jeg finne den, uten å måtte fraskrive meg ansvaret for meg selv, uten å måtte blø, dø eller forgifte meg? Er frihet det samme som å være levende – på ekte?

Hvis jeg tillater meg å puste. Hvis jeg tillater meg å åpne opp og ta i mot. Hvis jeg tillater meg det jeg alltid har nektet meg selv.. Så kan jeg kjenne at hjertet slår, likevel ♥

Jeg skader meg ikke lenger

Publisert august 28, 2011 Blogg-relatert , Leserspørsmål , Psykisk helse , Selvskading 47 Comments

For noen uker siden skrev jeg et innlegg kalt Til du som ikke lenger skader deg, hvor jeg stilte noen spørsmål rundt det å komme seg ut av selvskadingen. Jeg ønsket å høre hvordan det har vært for andre, og kanskje ville jeg (og andre) finne motivasjon, håp og inspirasjon. Jeg har fått fantastisk ærlige, utdypende og gode svar fra nærmere 50 personer som tidligere skadet seg selv, men som ikke lenger gjør det.

Det har vært utrolig fint å lese alle svarene, og jeg har prøvd å få til en slags oppsummering som jeg vil dele i dette innlegget. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og vil du lese svarene i sin helhet, kan du lese dem her.

Hvor lenge har du vært skadefri?

Blant de nærmere 50 svarene jeg fikk, hadde de som svarte vært skadefrie i alt fra 1 uke og opp til hele 7 år. Flertallet hadde ikke skadet seg på 1-2 år.

Det som jeg ble oppmerksom på i flere av svarene, er at mange skriver f.eks ”jeg har vært skadefri i 2 år, med 1 sprekk”. Det er en kjempefin måte å se det på, og kanskje også mer riktig og rettferdig enn å la to år gå i søpla på grunn av en sprekk eller to? Hva med alle de andre 729 skadefrie dagene?

Hva fikk deg til å slutte med selvskading? Hva er din drivkraft?

Barn og morsrollen

Flere nevner at de sluttet å skade seg selv med tanke på fremtidige barn, både som en av flere grunner, eller ene og alene som hovedgrunn. Noen nevner at de allerede har barn, og at de sluttet i det de fant ut at de var gravide. Det handler om et ønske om å ikke være en selvskadende mor, et ønske om å ikke blande inn barna i sykdom eller få spørsmål om arr, i alt et ønske om å være en god mor og et forbilde for sine barn.

Viktige mennesker i livet

Mange nevner kjærester, forloveder og ektemenn, venner og familie og alle som bryr seg, og som bekymrer seg, blir redde og triste (og noen sinte) når de skader seg. De ønsker ikke å såre eller skuffe de som er glad i dem lenger. Kjærligheten og tilliten de blir vist spiller en positiv rolle.

Ønske om å bli frisk/bevisstgjørelse/”fikk nok”

Mange nevner at de etter flere år med selvskading og alt som følger med av skam og konsekvenser, innså  at nok var nok, og at de faktisk har en fremtid. De ble rett og slett lei av å ha det sånn som de hadde det, og innså at selvskading ikke hjalp eller løste noen problemer. De innså at de måtte ta tak i livet sitt selv og lære seg andre måter å takle problemer på. Flere ønsket/ønsker å bli friske og uavhengige, og forstår at selvskading ikke er en del av det.

Jobb

Flere nevner jobb og arbeid som en av grunnene til at de sluttet å skade seg selv. Arbeid med barn og mennesker er noe som går igjen, og at det ikke passer seg med arr.

Hjelp

Noen sier det var avgjørende at de fikk god hjelp av behandlere som fokuserte på de bakenliggende problemene, eller at en lengre innleggelse uten mulighet til å skade seg var til hjelp. Det å ha noen å snakke med når ting ble vanskelig, å ha en skulder å gråte på og benytte seg av avledningsteknikker, er også nevnt. Støtte og hjelp til å lære seg andre måter å håndtere vanskelige følelser på, er viktig for å kunne komme seg ut av selvskadingen.

Arr

Flertallet nevner arr som en av grunnene til at de sluttet. Arr og skam, det å være lei av å skjule og alltid måtte forholde seg til sår og nye arr. De ønsker ikke flere arr, og for noen er det viktig å ikke ha (flere) arr i begivenheter som konfirmasjon eller bryllup.

Noe som gradvis gikk over

Mens de fleste forteller at det å slutte med selvskading var en bevisst avgjørelse og en vanskelig prosess, er det også noen som nevner at det gikk over av seg selv, og at de etter hvert ikke lenger hadde samme behov for å skade seg. Det har vært i sammenheng med å vokse, bli friskere og få det bedre med seg selv.

Spesielle hendelser

Noen nevner at det har vært spesielle hendelser som har fått dem til å slutte med selvskading. Noen har nevnt at de opplevde å miste noen i ulykke (”hvordan kan jeg utsette andre for dette når jeg ser hva ulykken gjorde med dem?”) eller hatt en skremmende eller ubehagelig opplevelse knyttet til selvskading.

Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

Avhengighet/trang til å skade

De aller fleste forteller at det vanskeligste har vært å ikke skade seg når skadetrangen kommer, og den kommer gjerne ofte. Selvskading blir en form for avhengighet, og flere bruker ordet ”abstinenser”. Mange føler at selvskadingen har vært en del av dem (i veldig lang tid), og at noe mangler når de ikke lenger skader seg. Avhengigheten prøver gjerne å lure deg med setninger som ”du har jo allerede så mange arr, hva gjør ett ekstra?” og “bare en siste gang”.

Å stå i smerten og finne andre måter å håndtere vanskelige følelser

Det har vært vanskelig for de fleste å måtte stå i den psykiske smerten og holde ut, uten å kunne bruke selvskading som avreagering og/eller for å flytte fokus. Hvordan skal man reagere når man er vant til å reagere destruktivt? Det er vanskelig å bryte innøvde mønstre og endre tankegangen, og mange har hatt vanskelig for å finne andre alternativer og løsninger for uttrykk og utløp for følelser.

Straff

Noen tar opp temaet straff og behovet for å være selvdestruktiv, og at det har vært vanskelig å ikke lenger kunne straffe seg selv. Det er vanskelig å forstå og akseptere at man fortjener å være god mot seg selv.

Arr

Flere nevner at det å ha arr har vært vanskelig i ettertid. Det er vanskelig å måtte forklare arrene, og man er gjerne et helt annet sted i dag enn det man var når man tidligere skadet seg. Arrene representerer ikke lenger den man føler man er eller hvordan man har det.

Rene armer er ikke det samme som å ha det bra

Noen har svart at det har vært vanskelig at andre har trodd at man er frisk og har det bra fordi det ikke lenger finnes synlige bevis (sår). Det er ikke slik det fungerer, da sykdom og smerte ligger i følelsene og tankene, og ikke utenpå kroppen.

Trigging

Det er lett å bli trigget av noe man ser eller hører. Både ord, beskrivelser og gjenstander kan minne om selvskading, noe som kan være tøft når man først prøver å venne seg av med selvskading som mestringsstrategi (og komme seg ut av avhengigheten).

Hvordan håndterer du vanskelige følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

De fleste forteller at det har vært fryktelig vanskelig å finne andre måter å håndtere følelser på, og at det fortsatt er vanskelig. Noen forteller at de har erstattet selvskading med andre destruktive mestringsstrategier, for eksempel ved å spise eller ikke spise, og at det føles som å måtte velge mellom to onder.

Likevel er det nevnt mange gode alternativer som som kan fungere som avledning eller utløp:

  • Snakke med noen! (sitat “det hjelper virkelig å snakke om det og gråte litt, mens noen lytter, tør å stille kritiske spørsmål og er tålmodig selv om du blir sint”)
  • Bruke kreativiteten: male, tegne, skrive (sitat “skriving er terapi vettu :)”)
  • Fysisk aktivitet: gå en tur, sykle, trene (sitat ”trening gir en himmelsk følelse og det er lettere å slappe av hjemme etterpå”)
  • Vise følelser, gråte, skrike, kjefte, få det ut!
  • Sove, holde ut, vente til det går over
  • Synge, spille musikk, høre på musikk
  • Spille kort, tetris og andre spill (sitat “noen ganger handler det bare om å ha noe å gjøre, og da er kortspill, turer og filmer en bra løsning. Jeg kan love deg at jeg nærmer meg verdensmester nivå når det kommer til Tetris!”)
  • Se tv, se film (sitat “jeg legger meg i senga, pakker meg godt inn i dynen og setter på en episode south park på tven”)
  • Lese (sitat “som oftest trenger jeg egentlig bare en pause fra min egen verden, og da begraver jeg meg dypt ned i bøker”)
  • Ta en lang, varm dusj
  • Være sammen med andre, familie eller venner (sitat “deretter lufter jeg de mer overfladiske delene av det med venner om dette føles nødvendig, og vi finner på noe hyggelig, eller jeg går en lang tur og prøver å fokusere på ting jeg syns er bra, motiverende, inspirerende og interessant.”)
  • Ta seg selv i nakkeskinnet (sitat ”enkelte ganger sporer man av og kommer innpå gammelt tankemønster og da må man ta seg selv i nakkeskinnet og føre seg selv på rett spor igjen! VANSKELIG men viktigst av alt: IKKE UMULIG!”)
  • Se på bilder av de du er glad i, huske på de gode øyeblikkene
  • Tenke gjennom hva som skjer her og nå (sitat ”vanskelige følelser prøver jeg nå å sortere og tenke gjennom: hvorfor kommer de? hva kan jeg gjøre (annet enn å skade meg) for å få det bedre?”
  • Være rundt dyr, gå i stallen osv.
  • Vaske og rydde (sitat ”skaper kontroll utenfor, i stedetfor å gjøre utsiden like kaotisk som innsiden”)
  • Belønning for å holde ut (sitat “så er jeg flink og finner belønninger underveis, f.eks ved 2.5 år en ny tattoo osv.”)

Jeg vil samtidig anbefale et innlegg Karianne har skrevet om alternative mestringsstrategier og hvordan holde ut skadetrang: Selvhjelp – kampen mot sebrastripene

Hvordan føles det å være skadefri?

Det var mange forskjellige svar på dette spørsmålet, de aller fleste veldig positive og godt å lese, men mange har svart at de har blandede følelser. Samtidig som en føler seg mer fri, friskere, og opplever mestring og kontroll, er det også mange som opplever usikkerhet, redsel og et slags savn og en sorg, da man gir slipp på en ”trygg utvei” man alltid har hatt.

Ord som blir nevnt, er for eksempel rart, bra, kaotisk, naturlig, friskt, fantastisk, skummelt, skremmende, forferdelig, deilig, godt og vondt.

Det er vanskelig å oppsummere andres beskrivelser av følelser. Jeg syns svarene i seg selv sier det så godt, derfor velger jeg heller noen beskrivende utdrag.

«Det føles bra! Å oppleve mestring.»

«Føles friskere. Mer normalt.»

«Jeg ville sagt fantastisk, men det er så mye mer enn det. Det finnes ikke ord som er sterke nok til å beskrive det. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Jeg føler meg fri.»

«Jeg er stolt – selv om kanskje ikke alle andre synes det er en så stor bragd, så er det nok noe av det største og vanskeligste jeg har oppnådd i mitt liv.»

«Skummelt syns jeg. Det er så mye vanskeligere å forklare vonde tanker og følelser med ord, når jeg er vant til å vise dem med blod og sting.»

«Å være selvskadingsfri er en befrielse på alle punkt og jeg ønsker for alle å få oppleve det samme som jeg har opplevd selv!»

«Fantastisk mesteparten av tiden! Men i sentimentale, tunge øyeblikk kan jeg ta meg i å savne å kutte.»

«Godt.. men er livredd for å miste grepet og begynne igjen.»

«Om jeg skal være helt ærlig med deg – så føler jeg meg veldig naken.»

«Det føles godt. Og litt vondt. For selvskadingen var jo meg? Har jeg mistet en bit av meg selv? Nei. Du vil framdeles være deg selv, bare uten selvskadingen. Og det er OK!»

«Å være skadefri er langt mer komfortabelt enn å være selvskader.»

«Det føles fantastisk. Jeg føler meg fri og levende.»

Utvalgte sitater

«Man får ikke mer omsorg, sympati, hjelp eller forståelse selv om man skader seg selv. Selv om man bruker tårer av blod, fremfor vanlige tårer og ord. Der og da kan det nok virke sånn, men det har nok med at mange av helsepersonellet har som jobb å “ta vare på oss” som sliter med sånne ting. Jeg velger å kalle det “falsk omsorg”.»

«Jeg synes det er viktig at folk rundt (behandlere, familie og andre støttepersoner) forstår at en selvskader ikke er frisk selv om hun/han ikke selvskader. Alt er ikke en dans på roser selv om man ikke lenger skader seg. Nei, heller tvert imot. All den innvendige smerten som jeg før tok ut via blod, hvor er den nå? Jo, den er inni meg. Og den må takles på andre måter.»

«Jeg er en fin jente, som er både ærlig og snill. Jeg har venner og familie jeg er glad i – som også er glade i meg. Jeg trenger jo ikke å selvskade, ikke når jeg har ord og stemme. Det er kanskje det viktigste jeg har lært i hele mitt liv, å tørre å bruke stemmen.»

«Jeg gråt på nærmeste skulder, kjempet i mot sterke følelser og smakte på livet uten sykdom. Jeg var så heldig å kjenne at livet smakte bedre uten selvskadingen!»

«Det er en god kombinasjon av selvbeherskelse, flytte fokus og aksept.»

«Man har ALLTID ett valg, selv om det er vanskelig for følelsene å forstå av og til.»

«Det var ingen lege, psykolog eller psykiater som fortalte meg at “NÅMÅDUSLUTTE” også slutta jeg. Nei, det var JEG og MIN vilje som fikk meg til og faktisk ta tak i meg selv, og deretter slutte. Så, det gir meg håp om at jeg med tiden skal bli frisk fra spiseforstyrrelsen og depresjonen også.»

«Det er DU som bestemmer hvordan du skal takle en situasjon. Det er DU som bestemmer hvem og hva som skal være i livet ditt. Det er du som bestemmer uansett!!»

Tusen hjertelig takk til alle som tok seg tid til å dele sine erfaringer! ♥

Jeg håper dette innlegget kan bidra til noe positivt, på en eller annen måte. Jeg har i hvert fall fått mye ut av å lese og sette meg inn i alle kommentarene og svarene – for så å samle alt til én tekst. Så mange forskjellige svar, men likevel så mye til felles. Hvis femti personer kan fortelle meg at de ikke lenger skader seg selv, så hvorfor skal ikke jeg kunne klare det, eller du?

Når man bare vil synke i jorda

Publisert august 16, 2011 Psykisk helse , Selvskading 31 Comments

Jeg kunne ha skrevet et lengre innlegg om hvordan min helg har vært, hvordan smerte, kaos og fortvilelse omsider fikk begeret til å renne over, om å gå stille i dørene kontra å smelle med dørene (men ende opp med å smekke sine egne fingre i stedenfor). Jeg kunne ha skrevet om tap av kontroll, konsekvenser og ydmykelse, om ord som kom ut feil, og om mennesker som ikke skulle hørt. Jeg kunne skrevet om ambulanse, legevakt og suturer, om alt som ble verre enn det var, eller jeg kunne skrevet om nederlag og den enorme skamfølelsen jeg kjenner på akkurat nå, over å ha ydmyket meg selv. Jeg kunne ha skrevet om mye, men detaljene skal begraves og glemmes, og jeg skal aldri mer sette mine bein der igjen.

Jeg ante ikke at det “morsomme” svanebildet jeg tok et par dager før, kom til å bli et godt bilde på hvordan jeg føler meg akkurat nå: Jeg har lyst å synke i jorda, stikke hodet i sanden og forbli der. Jeg er skamfull, sint på meg selv, og så klart lei meg. Men detaljene skal begraves og glemmes, jeg vil ikke se meg tilbake.

Til du som ikke lenger skader deg

Publisert august 4, 2011 Selvskading 70 Comments

Jeg kom hjem fra Sverige og Danmark for noen dager siden, og reiser noen dager igjen, en liten uke, denne gangen på hyttetur. Når jeg tar ferie, tar jeg ordentlig ferie, også fra mobil og internett som sluker mye tid og oppmerksomhet hos meg. Jeg kobler ut mest mulig fra den vanlige hverdagen, det vanlige livet, krav, forventninger og ellers trygge rutiner. Jeg syns det er utrolig deilig. Anbefales.

I mellomtiden har jeg et lite ønske jeg har tenkt på en stund. Jeg vet ikke om det er interesse for det, eller om det er mulig, men jeg skulle så gjerne ønske å høre fra de av dere som leser bloggen, som tidligere har drevet med selvskading, men som har kommet seg ut av det. (Les gjerne om ulike former for selvskading: Ikke all selvskading er synlig.) Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne delt noen erfaringer med meg?

Det hadde vært så fint å komme hjem til et kommentarfelt med viktige kilder til motivasjon, håp og inspirasjon. Ikke bare for meg, men for andre også? Selv er jeg to måneder skadefri, og for tiden kjenner jeg på sterk motivasjon til å komme ut av det, så hvorfor ikke gi motivasjonen ekstra næring nå mens muligheten er der? Hadde ikke det vært noe å ta med seg videre i livet, i kampen? Har du lyst å dele med meg? Jeg lurer litt på..

  • Hvor lenge har du vært skadefri?
  • Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
  • Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
  • Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
  • Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
  • Hvordan føles det å være skadefri?
  • Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?

Du trenger selvfølgelig ikke svare på alle spørsmålene om de er vanskelige å svare på! Alle tilbakemeldinger er verdsatt og velkomne, korte eller lange!

Takk! ♥

Jeg har verden for mine føtter. Våger jeg å ta sjansen, våger jeg å gi slipp?

Les gjerne også:

Å drikke gift og håpe at andre dør av det

Publisert juli 9, 2011 Selvskading 23 Comments

«Slutt å stramme grepet!»

Sykdom skriker i meg og ber meg skade meg synlig denne gangen for å kommunisere ut at jeg ikke fikser dette. Gamle, innlærte, håpløse mønstre jeg har lært meg å se, identifisere og forstå, men samtidig ikke klarer å bryte ut av. Jeg famler etter ord som kan være tilstrekkelige, men jeg vet ikke hvor eller hvordan jeg bruker dem – om jeg i det hele tatt skulle finne ordene.

«Slutt å stramme grepet! Ser du for faen at jeg ikke fikser dette!?»

Jeg skammer meg og gremmes over at disse syke stemmene bor i meg, i mine tanker og i min kropp, og får mine egne hender til å utføre skaden. Jeg forstår! Jeg forstår symptomene, årsakene, konsekvensene og innbilt, løgnaktig, falsk effekt. Hvorfor lar jeg da disse indre stemmene ta kontrollen når jeg vet alt det er og ikke er? Hvorfor straffer jeg meg selv i sinne og protest?

Svake faen.

Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme

Publisert juni 27, 2011 Kjærlighet , Selvskading 94 Comments

Hun våkner av at han stryker henne mykt og forsiktig over armen, fra skulder og ned til håndledd, og opp igjen, over striper og ujevnheter, over arr, historie og skam. Hun orker ikke å åpne øynene helt enda, men smiler og kryper tettere inntil ham. Akkurat her kunne hun bli for evig. I hans armer, med hans hud tett inntil sin.

Han fortsetter å stryke henne over armen. Hun syns det er godt når han gjør det, og hun er glad for at hun lar ham. Hun kunne lett ha dyttet bort hånda hans, snudd ryggen til i skam eller reagere med å bli sint, men hun gjør ikke det. Hun er glad for at hun lar ham få lov å stryke over armene hennes.

«Syns du det er ekkelt?» spør hun med lav og skamfull stemme. «Syns du jeg er ekkel, at armene mine er ekle?» Hun vet egentlig hva han vil svare, men holder likevel pusten i redsel for å høre noe annet. «Nei» svarer han. «Du er ikke det.» Han sier det som om det skulle være fakta og ikke hans subjektive mening, og akkurat nå godtar hun det uten å blunke. Hun trenger å tro på det. Hun trenger å høre det.

«Du tenker mer over arrene dine enn det jeg gjør», sa han en dag. Hun kikket ned i bakken og følte plutselig at hun måtte forsvare seg selv. «Det er ikke du som må leve med det», svarte hun kort. Var det bare hun selv som tenkte over det?

Hun brydde seg ikke så mye om hva andre tenkte (eller var det nettopp det hun gjorde?). Graden av skamfølelse var avhengig av hvem og i hvilken situasjon, men ellers måtte de veldig gjerne tenke at hun var ekkel og stygg. Var det ikke det som var sannheten da? Se så jævla ekkel jeg er, kunne hun tenke og insistere på at andre skulle syns det, slik at virkeligheten kunne samstemme med slik hun så seg selv.

Men det var verre å ikke bry seg når det gjaldt han. Hun ville ikke at han skulle syns hun var ekkel. Hun var redd for at han skulle syns det. Hun kunne ikke forstå hvordan han alltid bare så forbi det. Var han ikke flau over henne? Hvorfor var han ikke flau over henne? Syns han ikke at det er ekkelt, at hun er ekkel, at armene hennes er ekle?

«Du er verdens fineste», sier han og pakker armene rundt henne.

Borderlinemonsteret

Publisert mai 23, 2011 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Selvskading 18 Comments

Og så slår det meg i magen, hardt og brutalt, jeg kjenner meg kvalm. Det er  Borderlinemonsteret som melder sin ankomst. Han dukker alltid opp uten forvarsel, plutselig, stormende og overkjørende. Han benytter hver eneste anledning til å sette meg på plass hvor jeg hører til i følge ham, nederst, sammen med dritten under skoene dine.

Stemmene hans er så sterke og høye, så overbevisende at jeg mister begrep om hva som er realitet eller ikke. Jeg kan ikke stå i mot, han overtar alt i meg. Jeg kan ikke tenke mine egne tanker, jeg kan ikke føle mine egne følelser, jeg kjenner bare ham. Borderlinemonsteret. Impulsene overtar, reaksjonen, utageringen, handlingen er utført og skaden er skjedd før jeg rekker å trekke pusten. Jeg innser ikke faenskapen før det er over, og alt er for sent.

Igjen, og igjen, og igjen.

Gjesteinnlegg: Om å angre på selvskadingen

Publisert april 18, 2011 Selvskading 30 Comments

For en tid tilbake kom jeg over innlegget “Om å angre på selvskadingen” på Louise sin blogg. Det gjorde inntrykk, og jeg har flere ganger gått tilbake for å lese det igjen. Med hennes tillatelse får jeg dele teksten med dere lesere. Jeg håper det gjør like stort inntrykk på dere som det gjorde på meg. Takk for at jeg får bruke teksten din på bloggen min, Louise ♥

Om å angre på selvskadingen

Lite visste hun at hun skulle jobbe med barn og unge, da hun selv var et barn og ikke visste noe om hvor lenge et liv egentlig varer. Hun er fremdeles ung, men vet at livets dynamikk er i stadig forandring og ingen følelser er kroniske.

Man er ikke deprimert for alltid, og ens identitet er ikke fastsatt når man er 16, like lite som at man vet hva man skal gjøre med livet sitt når man ikke engang kan se for seg neste dag.

Derfor angrer hun. Hun angrer fordi hun har vært delaktig i at identiteten til den 16 år gamle usikre og deprimerte jenta skal prege identiteten til den 25 år gamle kroppen hun er i nå.

Hun fikk en eneste kropp å ta vare på her i livet, og nå er den – om ikke ødelagt – men iallefall preget av et liv hun ikke vil være en del av lenger. Hun trenger ikke denne måten å leve på lenger, men hun blir påmint om det hver eneste dag.

Hun ønsker hun kunne gå tilbake i tid, og fortelle den 16 år gamle jenta alt hun vet nå. Blant annet at arrene er der for alltid, selv lenge etter at følelsene er borte.

Hadde hun visst det som hun vet nå, så hadde hun ikke måttet skjule armer og ben hver gang hun er med familie, er på jobb, møter nye mennesker eller er med barn. Men hun visste ikke, hun skjønte ikke.

Hun er lykkelig nå, så lykkelig som hun aldri har vært før. Men hun bærer kroppen til en som har vært så bunnløst ulykkelig og himla deprimert, og det må hun gjøre når hun er 29, 35, 46, 68 og 74. Og alle aldrene imellom.

Hvem tenker på det når man i sin desperasjon velger å merke kroppen sin med ulykkelighet?

© Louise – http://edoscrinium.blogg.no

Om selvskading på God morgen Norge

Publisert april 6, 2011 Fakta , Selvskading 10 Comments

Ville bare tipse om God morgen Norge på tv2 i morgen torsdag 7. april kl 08:10 hvor temaet er selvskading. Leder av LFSS (Landforeningen for forebygging av selvskading og selvmord) Lena-Maria Haugerud og Kristin Ribe, tidligere selvskader og forfatter av boka Selvskadingens dynamikk stiller, i tillegg til professor Lars Mehlum, psykiater og professor i suicidologi. Etter innslaget vil Lena-Maria Haugerud, Kristin Ribe og Anita Johanna Tørmoen, terapeut i selvskadingsprosjektet ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Du kan stille spørsmål her.

Gyldiggjøring av smerte

Publisert mars 31, 2011 Personlig , Psykisk helse , Selvskading 32 Comments

Det har ikke vært så altfor mange blogginnlegg i det siste, og det har sin grunn. Positive og fine har de også vært, men så er jo blogg noe annet enn selve virkeligheten også.

Det har vært følelser og tanker jeg ikke har hatt så lyst å kjenne på, ikke hatt lyst å forholde meg til, og dermed har jeg blokkert ut den biten. Noen ganger er det sikkert både godt og nødvendig å stoppe tankekjøret, men det er sikkert ikke like lurt å stenge av den biten som hører til fornuft, realitet, konsekvenser (og alle disse andre pompøse greiene det noen ganger føles som). Kast hele prosjektet på båten, kast både håp, innsats, vilje og grenser på båten. Ship o’hoy. Eller ikke.

Jeg har sagt det før, men jeg er sliten. Hvem blir ikke det av å konstant slites i en indre drakamp av fornuft og følelser, friskhet og sykdom og destruktive krefter? Stopp! Jeg trenger pause! Men det jeg ikke helt har forstått enda, er at det finnes ingen pauseknapp. Jeg benytter meg av “løsninger” jeg tror gir meg pause, og kanskje gjør det det for et øyeblikk også, men de er ikke riktige, og de er heller ikke bra.

«Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer», sa jeg til behandleren min for et par uker siden.

Jeg har ikke nevnt for noen at jeg nå i mars rundet 3 måneder uten selvskading. Jeg har ikke sagt så mye om kampen og kreftene jeg har kjempet i mot hver dag, mer eller mindre. Jeg har ikke orket tanken på å få ros om hvor flink jeg er. Og ikke vil jeg snakke om de tre månedene nå heller, og ikke vil jeg snakke om “hvor flink jeg var som ihvertfall klarte 3 måneder”. Det har ingenting å si lengre.

Og her kommer en feilaktig, farlig og ikke-frisk tankegang. Jeg har en slags forvridd oppfatning om at mine følelser og min smerte ikke er (like) gyldige om jeg ikke skader meg. Ordene “Jeg har det vondt” føles så tomme, små og ubetydelige. Ordene alene føles svake og verdiløse. Ord alene blir liksom ikke nok. Det tar ikke bort smerten. Jeg kan ikke rømme fra smerten bare ved å si ordene på samme måte som jeg kan med selvskadingen. Jeg får ikke samme uttrykk for smerten. Og jeg snakker ikke om å uttrykke meg overfor andre, men overfor meg selv. «SÅ vondt har jeg. SÅ fortvilet er jeg, at jeg kutter opp armene mine og må få andre til å “reparere meg”». Da er smerten plutselig gyldig, en realitet, en sannhet. Jeg trenger å se smerten for å gyldiggjøre den. Først da får jeg fred. Først da er det konkret, noe jeg har fått uttrykt, noe jeg kan forholde meg til.

Men jeg gjentar, dette er selvfølgelig en feilaktig, farlig og ikke-frisk tankegang, for smerten ER like gyldig selv om man ikke skader seg. Den er like gyldig med ord, og den er like gyldig med tårer.

Det er noe jeg må innse, forstå og våge å tro på, hvis ikke blir det vanskelig å komme seg ut av dette og videre. For hvem vil leve slik? Ikke jeg.

Men. Jeg har hatt en fantastisk god time i behandling i dag. Jeg møtte opp i vranglås, med skylapper og sting i armen. Svartkledd var jeg visst også. Påtrengende tårer, vekksnudd stol, skjelvende kropp og nervøs fnising som forsvar. Da jeg dro hjem igjen, kunne jeg i det minste gi et smil som var ekte, og var i stand til å sette ord på følelsene og forholde meg til dem igjen. Og de var verken mer eller mindre gyldige av den grunn.

I natt løp jeg

Publisert mars 4, 2011 Psykisk helse , Selvskading 24 Comments

Verdensdagen mot selvskading

Publisert februar 28, 2011 Fakta , Selvskading 24 Comments

1. mars markeres SIAD (Self Injury Awareness Day), Verdensdagen mot selvskading, over hele verden. SIAD er opprettet for å rette fokus mot og skape mer kunnskap om selvskading. De siste årene har vist at selvskading er et fenomen som forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge, og det er tegn som tyder på at dette tallet har steget de siste årene. For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men åpenhet er den beste medisin. (kilder: wikipedia, ung.no)

Jeg kom tilfeldigvis over en side jeg ikke har sett før, og tenkte jeg ville dele den med dere. www.selvskading.info drives av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo, og gir informasjon om selvskading, hvor og hvordan du kan få hjelp, svar på ofte stilte spørsmål (F.A.Q), samt råd til venner og foreldre. Siden inneholder også flere videosnutter med informasjon.

I tillegg vil jeg også tipse om LFSS, Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, en brukerorganisasjon for pårørende, brukere og fagpersoner som er berørte av selvskadings- og/eller selvmordsproblematikk. Anbefaler siden deres på facebook som oppdateres jevnlig.

I morgen skal jeg skaffe meg en oransj sløyfe og vise min støtte
- fordi det finnes bedre måter å håndtere det som er vondt og vanskelig
enn å skade seg selv

Egne innlegg relatert:

Øyeblikk

Publisert februar 14, 2011 Selvskading , Sykehus 30 Comments

Så tok han hånden hennes, og holdt den i hans. «Klem hånden min», sa han. Og hun forsto at han skulle sjekke om alle nerver og sener var intakt. Men stille i seg selv, lot hun som han holdt hånda hennes av omsorg. Så lukket hun øynene og klemte den.

Leserspørsmål: Hvordan forteller jeg familien min om selvskadingen?

Publisert januar 22, 2011 Leserspørsmål , Psykisk helse , Selvskading 34 Comments

Jeg fikk et spørsmål på bloggen min, og jeg syns vedkommende fortjener et godt svar. Det er et vanskelig spørsmål som sikkert andre også har tenkt, eller tenker på. Jeg kan velge å svare alene, men jeg tror det er bra å høre flere synspunkter og erfaringer når det gjelder dette.

Har dere lyst å hjelpe “anonym” med forslag, råd og erfaringer? Vet dine nærmeste om det? Hvordan fikk de vite det? Hvis du kan sette deg inn i situasjonen til den ene eller andre parten, hvordan skulle du ønske det ble gjort? Har du blitt fortalt av noen? Legg gjerne igjen kommentar. Takk!

“Jeg har skadet meg selv i en liten periode nå. Ingen i familien min vet og derfor lurte jeg på hvordan jeg skal få sagt i fra? Jeg skader meg ikke så mye nå lenger, men jeg vil virkelig fortelle dem så jeg slipper å skjule armene mine for evig tid. Lurte også på hvordan du sa det eller hvis du ikke sa det familien din fikk vite det og hvordan dem reagerte? Blir utrolig takknemelig for svar og råd” – Anonym

Jeg syns det er vanskelig å huske presis hvordan mine nærmeste fant ut at jeg skadet meg selv. Det var nok ikke noe jeg delte frivillig, og det kunne helt sikkert ha kommet frem på andre og bedre måter. Det er så lenge siden. Likevel tok jeg et “oppgjør” for mindre enn to år siden, da jeg for første gang valgte å inkludere familien min, og inviterte dem med til et møte sammen med min behandler. De hadde ikke sett armene mine på flere år, og derfor valgte jeg å sitte i t-skjorte på dette møtet. Det var tryggere å få det “overstått” i en sånn setting.

Selvom familien min elsker meg og aksepterer meg, så syns jeg likevel det er litt sårt å blottlegge armene. Jeg liker ikke påminnelsen. Jeg vet at min smerte smerter de som er glad i meg. Og selvom det bare er arr og ingen sår, selvom jeg har det bra, så vil det fortsatt være en påminnelse om noe vondt som var. Jeg må kanskje bare ta tiden til hjelp?

Hvis du er i behandling, kan det være en god løsning å gjøre det på den måten. Ha et møte, du og familien din og behandlerne dine. For de fleste er det sikkert sykt skremmende, kanskje også uaktuelt. Selv brukte jeg mange år på å føle meg klar for det. Det ble anbefalt og foreslått fra dag 1, men det var helt uaktuelt for min del. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg gjort det mye tidligere. Møtet løsnet noe viktig for meg, og for min familie også. Det er fortsatt et ikke-tema for meg, men det er veldig godt å føle at jeg ikke lenger trenger å skjule noe.

Hvis du ikke er i behandling, så kan det kanskje være en løsning å skrive det? Gi dem et brev hvor du forteller? Da får du hvertfall sagt det du ønsker, og de får også tenkt gjennom det. Man må ikke nødvendigvis snakke om det i ettertid, men da vet de hvertfall om det.

Har dere lyst å hjelpe “anonym” med forslag, råd og erfaringer? Legg gjerne igjen kommentar! Til anonym: Lykke til ♥

Jeg linker samtidig til et tidligere innlegg rettet mot pårørende. Innlegget lagde jeg sammen med dere lesere (takk!) :

Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv?

Jeg mistet meg selv

Publisert januar 5, 2011 Blogg-relatert , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 60 Comments

Som en skilpadde forsvant jeg inn i skallet mitt, og med meg tok jeg både blogg, mobil og facebookprofil. Jeg skulle bort, alt skulle bort, og ingenting skulle vitne om at jeg noen gang hadde vært. I den tilstanden jeg var, fantes verken fornuft, forstand, begreper eller selvkontroll.

Onsdag for 3 uker siden ble for meg dramatisk. Alt jeg var og er forsvant i smellet. Fortvilelse og et enormt sinne jeg i mange år har undertrykt, fant plutselig og “endelig” veien ut. Det kunne ikke stoppes. Alle grenser var borte, og jeg mistet meg selv totalt. På en syk og skremmende måte, har jeg aldri før følt meg så fri og så fanget på samme tid.

Det var ikke Lise som ble hentet av ambulanse, eller som sparket og slo og ble fastholdt. Det var ikke Lise som måtte sys og legges inn mot sin vilje. Det var heller ikke Lise som knuste glass og slo seg vrang. Men kanskje var det Lise som gråt i flere timer hver dag, etter at sinnet hadde lagt seg og forsvaret brutt sammen. Som om tjue år med fraværende, fortrengt gråt ble tatt igjen på tjue dager. Kanskje var det Lise som ga fra seg barberbladet, ubrukt, og heller tillot seg å bryte sammen, igjen og igjen.

Jeg har fått meg selv tilbake, mer eller mindre. Jeg trodde virkelig jeg skulle gå under denne gangen, og kanskje hadde jeg gjort det om ingen hadde grepet inn (les: komt seg inn i leiligheten min og tatt kontrollen). De siste tre ukene har jeg hovedsaklig gjort tre ting: sove, gråte og snakke. Og sammen med pause og skjerming fra hverdagen og “verden der ute”, har jeg stablet meg litt på beina igjen.

Jeg har tittet litt ut av skallet de siste dagene, orientert meg litt og forberedt meg. Jeg beveger meg forsiktig ut. Jeg vakler litt, og underlaget føles noe utrygt, men aldri før har jeg hatt et sterkere ønske om å bli…bra. Aldri noensinne ønsker jeg å risikere å oppleve dette igjen. Aldri. Jeg er skremt av denne episoden (og meg selv), og jeg har fått nok av at sykdom skal få prege livet mitt så mye som det har gjort. Kanskje er dette mitt vendepunkt. Jeg vet ikke, men jeg håper det.

Det har utvilsomt vært en spesiell jul og nyttårsfeiring, tilbragt på lukket akuttpost. Jeg vil takke for alle de nydelige, støttende og oppmuntrende kommentarene og mailene jeg har fått fra dere lesere! Det er helt utrolig at så mange har tatt seg tid til å legge igjen noen ord til meg! Tusen takk! ♥

Den nærmeste tiden kommer jeg sannsynligvis til å prioritere en del andre og viktigere ting enn bloggen og internett generelt (facebook hvor jeg fortsatt ikke er, og lesing av blogger). Selvom jeg ble utskrevet fra sykehuset i dag, har jeg fortsatt ting jeg må ta hensyn til. Jeg trenger å finne fotfeste og fordøye alt som har skjedd, og ikke minst – sammen med mine behandlere – legge en plan for tiden fremover. Men som flere av dere har skrevet til meg; jeg kommer sterkere tilbake! :)

Over og ut

Publisert desember 12, 2010 Psykisk helse , Selvskading 27 Comments

Jeg trodde at det var over, at jeg slapp unna denne gangen. Sydd og reparert – over og ut. Du trodde det var så enkelt, ja? Nå som kvalmen og omgangssyken (som kom over meg på legevakten), har lagt seg, kommer tankene og følelsene. Jeg trodde jeg slapp unna, men egentlig har fokuset bare vært et annet sted.

Jeg kan seriøst ikke stole på tankene mine nå, it’s a fucking mess, og jeg orker ikke prøve å kartlegge eller sortere noe som helst i håp om å komme til bedre fornuft. Jeg visker ut teksten jeg skriver, og kanskje er det best slik. Jeg tror det lureste for meg nå, er å bare legge meg, sove lengst mulig og vente på mandag, vente på hverdagen, til folk jeg kan kontakte er tilbake på jobb.

Over og ut. For nå.

fall

Publisert desember 11, 2010 Dikt av Lise Hetland , Selvskading 14 Comments

.

jeg faller
faller
faller

vektløs
ubetydelig
ingenting

jeg faller
gisper etter luft
faller
faller

vektløs
ubetydelig
ingenting

la meg
treffe
bunnen

la meg
føle

noe

.

Skrevet av
© Lise Hetland

Jeg skrev dette diktet tidligere i uka, og jeg traff omsider bunnen. Jeg var på skadestua hos legevakten i fem timer. Ikke bare fordi legen brukte evigheter på å sy, men han ble også avbrutt og måtte rykke ut på oppdrag to ganger underveis (smart med én lege på vakt).

Og så kan vi snakke om maks flaks. Jeg føler at alle har hatt omgangssyken den siste tiden, inkludert mine små tantebarn som jeg har klemt på, og selvfølgelig måtte det bryte ut hos meg mens jeg var på legevakten. Jeg spydde sikkert tjue ganger, det var ydmykende nok i seg selv, jeg følte meg elendig, var sint og stressa og ville bare hjem. Jeg orka ikke vente på verken stivkrampesprøyte eller antibiotika som de mente jeg skulle ha, jeg ville bare komme meg hjem så fort som mulig.

Det går heldigvis både uker og måneder mellom slike fall (eller krasjlandinger) som dette, og jeg har ingen planer om å gå tilbake til det verre. Og uansett hvor mange ekle følelser som er knyttet til det, pleier jeg alltid å føle en viss lettelse, men jeg gjorde ikke det denne gangen. Egentlig var jeg bare skuffa, skamfull og sint på meg selv. Jeg følte meg litt som et spørsmålstegn, hva pokker skjedde? Tanken kom og handlingen var gjort på rekordtid, jeg rakk ikke en gang å tenke over det! Og med tanke på at jeg har tilbragt det siste halvannet døgnet i fosterstilling og spydd, hadde jeg definitivt greid meg uten.

Kan du da forstå?

Publisert november 29, 2010 Psykisk helse , Selvskading 23 Comments

Merk: En veldig, veldig banal og forenklet sammenligning for deg som ikke forstår utfordringen i begrepet å holde ut.

Se for deg at du i utgangspunktet er litt frynsete og sårbar, litt på kanten og bittelitt irritabel, at du er sliten og lengter etter ro og fred. Se for deg at en veldig plagsom person som aldri gir deg fred, pirker deg på ryggen uten stans. Hallo, hallo, HALLO, hallo, hallo, hallo, hallooo, HALLO, hallo, hallo, hallo, halloooo. Klarer du å se for deg hvordan du lukker øynene, teller til 10 og prøver å ikke bry deg? Klarer du å se for deg hvor lett det er å eksplodere og skrike for full hals, Ja for faen, hva er det!!?? La meg være!!

Jeg har en demon inni meg som daglig pirker meg på ryggen. Han rakker ned på meg, han plager meg, han lyver, han spytter på meg, han ler av meg og omslutter meg til jeg ikke får puste. Jeg lukker øynene, teller til fem hundre og tjue millioner, men han forsvinner ikke. De snakker om avledning, om å være sterk og holde ut. Kan du se for deg hvor lett det er for meg å “eksplodere” og kutte faenskapen vekk, akkurat som du får lyst å skrike “gi meg fred”? Etterfulgt av stillhet, deilig, deilig stillhet og fred.

Om han bare var en plagsom person. Jeg kunne ha skreket til ham om å gi meg fred, jeg kunne ha sperret og blokket og skaffet besøksforbud. Jeg kunne ha løpt fra ham og gjemt meg, jeg kunne til og med drept ham. Men han vil ikke slutte å plage meg om jeg skriker til ham. Jeg kan ikke sperre eller blokke eller skaffe besøksforbud. Jeg kan ikke løpe fra ham, gjemme meg eller drepe ham. Han er ikke fysisk, og han er ikke en egen person. Han er inni meg, og han er meg. Kan du da forstå hvordan jeg noen ganger ikke klarer å holde ut mer, og gjør det jeg må for å få fred?

Infisert tankegang

Publisert oktober 19, 2010 Personlig , Selvskading 61 Comments

Jeg sliter veldig med tanker om selvskading for tiden. Det siste året har det gått lang tid mellom hver gang jeg har skadet meg, kanskje måneder. Det betyr ikke at ting er lettere, gudene vet hvor hardt jeg kjemper i mot. Det er den der “siste gangen” som forfølger meg. Bare én runde til, så er jeg ferdig – for alltid. Bare én gang til..

Det går ikke én eneste dag uten at jeg tenker på det. Det er så ufattelig slitsomt! Dagligdagse ord minner meg på det (rentekutt, ukeblad, sy klær osv.). Helt normale mønster, tegninger og bilder minner meg på det (“Hmm..det mønsteret i teppet der ligner på et sånn-og-sånn kutt”). Glass, kniver, hylla i butikken med barberblad. Over alt, hele tia.

Jeg leser mange blogger, i all slags kategorier og temaer. Den siste tiden har jeg måttet “snu i døra” når jeg kommer inn på blogger som går i detaljer rundt selvskading. Jeg blir bare så opprørt. “Hvorfor kan de få lov å kutte seg, og ikke jeg!?” Selvfølgelig er det ingen privilegium å kunne kutte seg, selvfølgelig unner jeg ingen å slite med dette, men når jeg daglig kjemper i mot trangen til å skade meg, så føles det på en måte urettferdig at jeg pines og kjemper for å stå i mot. Det blir litt sånn, herregud, er det egentlig verdt å kjempe for? Jeg får i det minste noen dager, kanskje uker, fri fra faenskapet i hodet om jeg bare gjør det.

Og hvem har interesse av å vite at jeg endte opp med 60 sting i armen min? Jeg er ikke interessert i å vite det. Risp eller kutt, same shit begge deler. Jeg vet inderlig godt at det ikke handler om antall sting, dybde eller antall kutt. Det er samme faenskap uansett.

Men så har man sine egne regler da, sine egne unntak. Jeg vet med meg selv at jeg ikke får ro i sjelen før jeg i mine øyne har gjort det “godt nok”. Og med et skrudd sinn som gjennom tretten år (!) har blitt infisert av selvskadingens helvete, så vil det antallet du oppgir, den beskrivelsen du gir, integreres i mitt hode og bidra til definisjonen av “godt nok”. Jeg vil ikke vite. Jeg kan ikke, om jeg skal overleve dette. Når er det nok da? Når armen er amputert? Faen heller.

Jeg vet ikke en gang hva jeg vil med dette innlegget. Jeg er bare så oppgitt og fortvila! Hvorfor går det aldri bort? Hvorfor skal jeg ha så behov for å være stygg med meg selv, for å lette en smerte jeg ikke kan kontrollere? Hvordan kan det ha seg at jeg lengter etter å gjøre noe så sinnsykt som å skjære meg til blods?

Faen!

Ps: Ingen må ta seg nær av eller føle seg truffet angående blogging og selvskading. For å ta den klassiske: it’s not you, it’s me. Jeg trenger å skåne meg selv.

Jeg ville bare være fri

Publisert september 24, 2010 Personlig , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 38 Comments

Se for deg at livet ditt består av mange ulike veier, mange ulike muligheter. Du sitter i førersetet, du velger selv hvor du vil kjøre, du følger trafikkreglene, sender bilen på service, og fyller bensin når den trenger det.

Men så var det meg da. Jeg suger i bilkjøring, både bokstavelig talt, og metaforisk når det gjelder livet mitt. Jeg kjører i tusen kilometer timen på motorveien, kjører forbi avkjørsel etter avkjørsel, uten å se meg for motgående kjøretøy. Noen ganger krasjer jeg, og jeg lærer aldri.

Sideveiene jeg stadig går glipp av, består av et annet landskap, et vakkert landskap hvor glede, hjelp, sårbarhet, svakhet (styrke) og alt det gode finnes. Den ekte Lise finnes også der, for personen i førersetet er ikke egentlig meg. Det er noe sykt, noe destruktivt, et faenskap som tar over meg, som tar kontroll, styring og undertrykker den Lise jeg egentlig er, inni der et sted.

Det er krig inni meg hver dag. Krangling og slossing om hvem som skal få være i førersetet. Lise vil gråte, Lise vil være sårbar, Lise vil be om hjelp. Og fienden i førersetet kommanderer meg til å holde kjeft, skjerpe meg, være hard, tøff, sterk – og kjøre videre i tusen kilometer timen uten å la blikket vike.

Mandag kveld. Jeg så avkjørselen i sidesynet. Jeg kunne ha snudd (eller kunne jeg?). Jeg ville bare være fri. Fri! Så jeg krasjet. Hardt, jævlig og presist.

Blålys. Akutten. Ventrikkelskylling. Motgift. Suturering av kutt. Psykiatrisk. Same shit over and over again.

Jeg ville ikke dø. Jeg ville for faen bare være fri.

gammelt bilde. same shit.

Noen ganger lengter jeg tilbake

Publisert september 19, 2010 Personlig , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 31 Comments

Selvom min sykehistorie startet for veldig mange år siden, vil jeg kanskje påstå at hele 2008 og første halvdel av 2009, var min verste periode. Det var innleggelser på innleggelser, og en kort periode hadde jeg folkeregistrert adresse på psykiatrisk. Det var mye selvskading, mange legevaktbesøk for å bli lappet sammen, og en del turer innom somatisk på grunn av intoxer. Jeg ble uføretrygdet, fikk ikke styre min egen økonomi, og hadde ingen sted å bo. Hver dag var en kamp om å holde ut. Det kunne nesten ikke vært verre??

Derfor høres det kanskje helt absurd ut å si at jeg noen ganger lengter tilbake. Men la meg få presisere hva jeg lengter tilbake til. Jeg lengter ikke tilbake til smerten, håpløsheten, ustabiliteten og faenskapen. Jeg lengter ikke tilbake til dramaet og alle de smertefulle konsekvensene (både for meg og de rundt meg). Jeg lengter ikke tilbake til situasjonen jeg var i.

Men noen ganger savner jeg det å slippe kontrollen, eller å ikke ha noen kontroll i det hele tatt. Jeg savner “friheten” i å være tankeløs, å gi faen, å ikke bry seg om noe som helst, det å bare flyte med strømmen av impulser og destruktivitet uten mål og mening, og det å ikke ha (eller ta) ansvar for livet mitt.

Alt dette krevde mye mindre av meg, enn det gjør å ta kontroll, ta ansvar, og tenke og handle riktig. Jeg sier ikke at det var lettere da, når jeg sier at det kanskje var den “lette” utveien. Den lette utveien var å bare la meg rive med av sykdommen. Det ble ufattelig mye drama, kaos, smerte og faenskap ut av det, men det var “lettere” enn å faktisk ta kontroll over meg selv og livet mitt. For nettopp det er utrolig krevende!

Jeg sliter med mye av det samme som for 1-2 år siden, og det har krevd mye vilje og hardt arbeid for å ikke agere på følelsene og tankene. Jeg er sliten, jeg! Jeg er trøtt av alle kampene inni meg, for det er stadig en frisk og en syk side som krangler inni meg. Fornuft mot følelser. Jeg lengter etter en timeout, en pause, et fristed! Og derfor lengter jeg noen ganger tilbake til det å bare slippe kontrollen. Å gi faen og bare la meg rive med.

Jeg har bygget mye det siste året. Jeg har begynt å jobbe litt, jeg bor i egen leilighet og greier å ha det noenlunde stabilt. Jeg er takknemlig for støtten og hjelpen jeg får. Jeg er takknemlig for alle muligheter jeg har fått, og at jeg har gjort det rette og tatt i mot. Jeg vil ikke rasere alt jeg har kjempet for å få til til, og jeg vil absolutt ikke risikere å havne tilbake til den ufattelig håpløse situasjonen jeg var i før. Men noen ganger lengter jeg tilbake, noen ganger savner jeg å bare slippe kontrollen.

Jeg er sliten.

Jeg ser på andre, jeg også

Publisert september 11, 2010 Reise , Selvskading 45 Comments

Dag 4, Rhodos, Hellas

Jeg ser tre innfødte jenter. Hun ene ser på meg, ser ned på armene mine, og som om hun blir skutt, rykker hun til, snur seg mot de to andre og hvisker åpenlyst. Og så snur de seg alle og ser på meg. Jeg står allerede med armene bak på ryggen, skuler surt på dem og viser tydlig at jeg forstår hva de hvisker om. I dette øyeblikket er jeg bare sint og provosert over hvor åpenlyst de ser, hvisker og viser reaksjonen sin. I dette øyeblikket klarer jeg ikke å bare late som ingenting, eller som jeg pleier å gjøre mot folk som ser; smile til dem.

Jeg er ikke akkurat anonym med åtte ansiktspiercinger. Og det er selvfølgelig helt greit, jeg har valgt det selv, og er vant med at folk av og til kikker litt ekstra. Men nå, med bare armer i tillegg, følte jeg meg sårbar, blottlagt og til utstilling for andres blikk, latterliggjøring og forhåndsdømming.

Det tok meg over en uke i syden før jeg greide å senke skuldrene og slutte å se rundt meg for å se om folk kikket. Jeg følte meg hysterisk usikker. Jeg turte ikke å gå inn i en butikk eller annet alene, jeg turte ikke snakke med folk, vågde knapt å svare før jeg listet meg bort, slik jeg kunne være i trygghet – alene.

Sannheten er at det var kun jeg som var så forbanna fokusert på det. Med unntak av jentene beskrevet over, enser de fleste ingenting, de fleste bryr seg ikke. Det var kun ett menneske som spurte meg hva jeg hadde på armene. Jeg hadde bestemt meg for at hvis noen skulle spørre, så skulle jeg bruke Karianne’s svar på det. “It’s personal”. Enkelt og greit.

Dessuten. Jeg ser på andre, jeg også. Kanskje jeg til og med også hvisker og sier de andre skal se på vedkommende. Det kan hende det er fordi jeg syns hårfrisyren, klærne, et eller annet, ser bra ut, det kan hende det er fordi noe er annerledes, skiller seg ut. Det betyr ikke at jeg dømmer personen og ler inni meg av vedkommende, så hvorfor skulle alle andre gjøre det mot meg? Og hva så? Det er ikke farlig om folk ser på deg, du gjør det jo selv.

Solen har hjulpet. Fargen på arrene går nå i ett med huden, på avstand synes de ikke noe særlig. Og akkurat det gir meg mer mot til å kunne gå i det jeg vil, for nå forteller armene om et tilbakelagt stadie. De skriker ikke og røper at jeg er inni faenskapen her og nå. Nå får målet være å holde seg på dette stadiet. Tross alle vrangtanker og indre faenskap som ønsker å ødelegge meg, så ønsker jeg å være hel.

Ser du mønsteret?

Publisert september 7, 2010 Selvskading 31 Comments

Om jeg bare hadde gjort det ordentlig, så skulle det vært nok.
Om jeg bare hadde gjort det godt nok, så skulle jeg vært fornøyd.
Om jeg bare hadde fått den straffen jeg fortjener, så kunne jeg lagt det bak meg.
Om jeg bare hadde gjort en avslutning, en ordentlig, siste gang, så skulle jeg være ferdig

- for alltid.

April/mai 2010. Jeg husker ikke datoen, men jeg husker antall sting. Jeg husker de jobbet med meg i 2 timer. Jeg husker jeg krampegråt uten stans, og at mamma var med meg for første gang og holdt meg i hånda. Den store sprekken, min såkalte avslutning, min siste, ordentlige straff. Jeg husker jeg tenkte, ja nå har du faen fått en ordentlig avslutning! Aldri mer skal du lengte etter dette! Aldri mer! FERDIG!

August 2010. Håner du meg? Hvorfor gror du, hvorfor visker du bort all smerte, alle krefter, all historie, all straff? Hvorfor leges du? Hvorfor i helvete håner du meg. Hva med avslutningen? Hva med straffen, hva med min bekreftelse på at jeg har gjort opp min straff? Den er borte.

Jeg er hel, og sirkelen gjentar seg atter en gang.

Om jeg bare hadde gjort det ordentlig, så skulle det vært nok.
Om jeg bare hadde gjort det godt nok, så skulle jeg vært fornøyd.
Om jeg bare hadde fått den straffen jeg fortjener, så kunne jeg lagt det bak meg.
Om jeg bare hadde gjort en avslutning, en ordentlig, siste gang, så skulle jeg være ferdig

- for alltid.

Neste side »

Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise Hetland, og i min blogg deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, og gjennom bloggen, artikler og foredrag får jeg bruke mine egne erfaringer til å fortelle andre om psykisk helse og psykiske lidelser. Ellers er jeg ei lita, fargerik Stavangerjente med stor skrivelyst. Les mer om meg under "liseliten" i menyen øverst, vel :)

Copyright – Ha respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Følg meg på Bloglovin'
Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Blogglisten

Bloggurat

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 391 andre følgere

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

foto © Lise Hetland

..og nedturer og smerte..

foto © Lise Hetland
liseliten.com