Selvskading « liseliten.com

Arkiv for kategorien 'Selvskading'

Svar på tilbakemeldinger x 2

Å finne seg selv

Siv Bente spør, “Dette er bare nysgjerrighet fra min side, men du har hatt en “identitet” som selvskader i 12(?) år, dvs siden du var 15år. Føler du nå att du prøver å finne ut hvem du er (og skal bli), på samme måte som tenåringer gjør det? At du har utsatt hele “bli voksenprosessen”?

Takk for spørsmål (og i tillegg fine ord!). Jeg har kanskje ikke tenkt over akkurat dette, men når jeg tenker på det, så tror jeg at det ligger mye i det. Jeg tror nok at jeg kan påstå at selvskading har vært en del av min identitet. Eller for å si det på en annen måte, det er ikke min identitet, og har heller aldri vært det, men det føles slik – for meg. Det er hva jeg er, hvem jeg er. Jeg kjenner jo ikke til et liv uten.

Det som jeg også kom til å tenke på i denne sammenheng, er hvordan mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse i mange situasjoner ofte kan sammenlignes med hvordan et barn reagerer, tenker og handler. Primitive forsvarsteknikker er noe som går igjen. Nå skal ikke jeg kun “identifisere” meg med en diagnose, men jeg ser mange sammenhenger og mønstre.

Jeg tenker at det er ikke bare når det kommer til veien ut av selvskading, at det handler om å finne seg selv, men rundt hele utfordringen med å komme ut av en psykisk lidelse. En personlighetsforstyrrelse defineres som personlighetstrekk som avviker fra det normale, og ihvertfall jeg jobber, sammen med mine behandlere, med å tillære meg sunne og mer adekvate måter å tenke, handle og reagere på. Det blir på en måte en slags søken det også, å finne seg selv oppi alt kaoset, og å finne veien ut. Å finne frem til Lise, Lise uten borderline, Lise uten selvskading.

Status??

Kjære Thea ga meg en kommentar, “Hvis du trenger utløp -for all del skriv! Men hvis det er fordi du er redd for å ikke lenger ha en “status” eller at du er redd for å ikke lenger være syk nok uten selvskading (jeg vet ikke nå bare antar jeg..)… Så er det ikke sykdommen din jeg er så glad i. Det er deg!”. (Gla i deg også, Thea :))

Til å begynne med ble jeg fryktelig fornærmet over kommentaren, selvom den også inneholder gode hensikter. Jeg svarte i kommentarfeltet, “Hva mener du med status? Opprettholder jeg mitt 12 år lange forhold til selvskading fordi jeg vil ha en status? Fordi jeg er redd å ikke være syk nok? VIL jeg være syk, er det slik jeg fremstår? Jeg er ikke enig her, og skjønner ikke hvordan du kan si noe sånn”.

Ja, det var mitt impulsive svar, og det var mine umiddelbare tanker. Og jeg tenker det fortsatt, selvom jeg kanskje nå åpner for muligheten til at hun er inne på noe av det samme som Siv Bente er inne på? Kanskje jeg identifiserer meg som selvskader, men jeg er overhode ikke ute etter å ha en slags status, hva enn det måtte bety. Jeg er heller ikke “redd for å ikke lenger være syk nok uten selvskading”.

Det første som slo meg, var tanken om “er det slik andre oppfatter meg?” Som om jeg vil være syk eller ha status (hva slags status?)? Her sitter jeg og kjemper meg halvt ihjel for å komme meg ut av selvskadingen, for å bli frisk, får å komme ut i arbeidslivet, for å få kontroll på saker og tilnærme meg et sunt og friskt liv. Og jeg prøver også å formidle håp og bedring gjennom det jeg skriver.

Men jeg er åpen og ærlig, og jeg må tåle andres meninger. Jeg vil gjerne høre hva dere tenker, for om noen tar så inderlig feil av meg, så vil jeg gjerne ha muligheten til å rette opp!

Takk for tilbakemeldinger, tankevekkere og spørsmål :)

Farlig avhengig av selvskading

Publisert februar 24, 2010 Bilder , Personlig , Psykisk helse , Refleksjoner , Selvskading 19 Comments

Jeg er en løgner.

Det er fire måneder siden jeg skadet meg sist. Det føles som en evighet! Jeg har vært, og fortsatt er, innstilt på at den tid er over. Ingen mer skading. Jeg har til og med kjent på friske tanker som “hvordan kan noen i det hele tatt kutte seg til blods?? Så grusomt!” Jeg har tenkt friske tanker. Som om jeg stiller meg utenfor og ser det hele slik det faktisk er: absurd.

Likevel har jeg dager hvor jeg lengter og lengter. I dag er en slik dag, enda jeg har det fint. Hvor sykt er ikke det? Det kommer ikke snikende, det kommer plutselig. Ting som minner meg, ting som bringer assosiasjoner, og plutselig lengsel, kanskje helt ut av det blå. Akkurat nå har jeg ikke behov for å skade meg fordi jeg har det vondt, for jeg har det ikke vondt. Likevel lengter jeg.

Etter lang tid med selvskading brukt for å mestre vanskelige følelser, blir det en avhengighet. I mitt tilfelle hele elleve år. Avhengigheten får deg inn i en ond sirkel, et ondt mønster, hvor den opprinnelige hensikten ikke lenger er hensikt alene. Du har kanskje ikke lenger et uutholdelig behov for å kunne mestre og overleve, men man har blitt avhengig av følelsen, ettervirkningen og synet. Det er farlig. Du blir avhengig av noe du i utgangspunktet kunne klart deg uten.

Dette var mitt. Det var meg. Selvskadingen var meg. Du hater det, men samtidig elsker. Det er din trygghet, din trøst, din utvei, det er ditt, bare ditt. Du får en kjærlighet til det som er så langt fra friskt som mulig, men det er forståelig når du skjønner hva det faktisk gir deg. Men det er ikke friskt. Det er sykt, og det er farlig, og det er avhengighetsskapende. Du blir blind for omfanget og for hva det virkelig er, fordi det blir deg.

Jeg kjenner på lengselen. Som jeg lengter! Men staheten min, håpet, og samtidig redselen for å havne tilbake i det helvetet det faktisk er, holder meg fra å gjøre det. Dessuten har jeg innsett at jeg faktisk fortjener bedre. Jeg finner trygghet, trøst og utveier på andre måter nå. Jeg mestrer ting på sunne, friske måter, og det er jo forferdelig trist å skulle ødelegge seg selv på grunn av en lengsel som en ikke trenger å sette til liv.

Avhengigheten blir en ekstra byrde, en ekstra dragning mot helvetet. Jeg skulle ønske at jeg ikke lot meg bli avhengig, at jeg ikke lot meg skade meg selv når jeg faktisk kunne ha latt være (om jeg virkelig gikk inn for det). Du må ville, du må ønske, du må holde ut. Det er mulig.

Fire måneder uten selvskading. Jeg lengter, herregud som jeg lengter, men ikke f*** om det skal ta over livet mitt igjen. Jeg orker det rett og slett ikke. Du sier du ikke vil slutte fordi dette er ditt, men det er ikke deg. Det er løgn. Det er en demon som vil ødelegge deg sakte, men sikkert. Se faenskapen i øynene, og snu.

Forresten, jeg fikk så mange, gode kommentarer på innlegget om selvmord og egoisme. Jeg svarte på alle kommentarene deres i kommentarfeltet på innlegget. Takk!

To write love on her arms day 2010

Publisert februar 13, 2010 Bilder , Psykisk helse , Selvskading 7 Comments

To Write Love on Her Arms Day, February 12th – 13th, 2010

To Write Love on Her Arms is a non-profit movement dedicated to presenting hope and finding help for people struggling with depression, addiction, self-injury and suicide. TWLOHA exists to encourage, inform, inspire and also to invest directly into treatment and recovery.

To post or not to post…that is the question..

Jeg nærmer meg 4 måneder fri. Jeg lærer meg å bli glad i meg selv. Love yourself. Jeg vil ikke lenger være stygg med meg selv. Jeg fortjener bedre. Det er veldig uvant og ukomfortabelt for meg å fortelle meg slike setninger, men desto viktigere er det å få sagt det enda mer. Jeg må bytte ut all dritten jeg forteller meg selv daglig, med noe annet. Jeg får panikk bare av å tenke på, at jeg må tenke positivt om meg selv. Det blir for mye for meg å svelge. Men å fortelle meg selv at “jeg fortjener bedre”, det må jeg klare å fortelle meg selv. “Å elske seg selv, og akseptere den man er, er nøklene til positive forandringer”. Å bruke ordet elske er å dra det litt langt for min del, og enda mer å svelge. Men jeg må lære å bli glad i meg selv, for å få det bedre. Jeg vil bli bedre.

Love yourself.

Da har du ikke sett styrken jeg har

Publisert februar 10, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 28 Comments

Jeg har vært litt stille på nettfronten, enda det “bare” har vært to dager pc-fri. Jeg har rett slett måttet ta noen forhåndsregler. Har dere hørt om stress-sårbarhetsmodellen? Det ligger vel egentlig i navnet. Økning i stressnivå, øker sårbarheten.

Det har kanskje ikke vært de største omveltningene for meg, men å komme ut i jobb etter noen år som ufør, og plutselig ha forpliktelser ( = angst), tidligere morgener og forandring i døgnrytme og mengde søvn, gjør litt med en. Dessuten har jeg måttet takle et par andre ting i livet som jeg ikke ønsker å dele på bloggen. Så alt i alt har jeg blitt bittelitt presset og stresset, som igjen har gjort meg mer sårbar.

Jeg har vært high and low. Mer enn noen sinne, mer intenst enn noen gang. Humørsvingninger. Jeg skadet meg ikke, men jeg gråt. Lenge og mye. Noe jeg kjempet hardt imot, fordi jeg ikke tillater ikke meg selv å vise meg sårbar. Jeg slo av tankene mine som bare ble verre, ved å legge meg til å sove (jeg er heldig og har den evnen at jeg kan sove hvor som helst, når som helst). Jeg ba om hjelp, fordi jeg følte meg utrygg. Jeg slo av pc’en og trakk meg tilbake fra omverden, istedet for å la meg provosere, bli såret og føle meg kritisert, på grunn av filleting. Det gjør gjerne at jeg tar i bruk forsvarsmekanismer som ikke gjør noe godt, for hverken meg eller andre. Borderline-symptomene kommer mer frem når jeg er mer sårbar, og de har jeg bestemt meg for å ikke agere på.

For rundt et halvt år siden fikk jeg en wake-up-call. En ordentlig aha-opplevelse, noe som fikk meg til å innse at jeg ikke lenger vil la meg bli kontrollert av hverken diagnose eller psykisk shit. Jeg vil ikke tilbake til sykehus, innleggelser, intoxer, sying og legevakt, faenskap og ustabilitet som går utover ikke bare meg, men også mine nærmeste. Tidligere når ting ble uutholdelig, kunne jeg lett bare la meg rive med og havne i samme suppa, samme mønster, gang på gang. Da slapp jeg i det minste å kjempe, jeg slapp å sloss, og jeg slapp å stå i smerten. Det var lettere å bare la faenskapen ta over meg.

Jeg vil ikke det lengre. Jeg vil ikke. Og jeg har en styrke inni meg jeg aldri har kjent før, og den skal jeg bruke for hva den er verdt. Folk påstår at mennesker med min diagnose er uhelbredelige og bare opptar plass i psykiatrien som andre fortjener mer. Well, fuck them. Da har du ikke sett styrken jeg har.

Surfer på bølger i medvind

Publisert februar 4, 2010 Personlig , Psykisk helse , Selvskading 34 Comments

Jeg har tidligere sagt at jeg aldri har, og aldri kommer til å telle antall skadefrie dager. Jeg føler det legger et press på meg, og at nederlaget blir større dersom jeg sprekker og må plutselig starte på null igjen. Tall generelt fører med seg mye elendighet.

Men det har seg slik at jeg husker datoen fra sist veldig godt, noe som gjør at jeg er bevisst ved hvert månedsskifte. Og jeg har holdt meg i 3 måneder. Det er mye for meg, og jeg er fast bestemt på å ikke gå tilbake på dette. Ikke uten å ha kjempet det jeg kan.

I dag mens jeg vandra i byen, tenkte jeg over selvskading, mer bestemt kutting. Jeg fikk en virkelig frisk tanke, og tenkte “herregud..noe så uforståelig og grusomt at noen vil skjære i sin egen arm!?” Jeg ble litt overraska over tanken, for er det noen som forstår en selvskaders tankegang, så er det meg.

Ting faller på plass for tiden. Jeg har surfet på en medbølge i medvind det siste halve året, og jeg føler meg på en måte manisk. Jeg er ikke manisk, men jeg føler meg likevel som en propell på lykkerus.

Vi har begynt å trappe ned på medisiner. Rettere sagt den ene av tre ulike. Jeg har blitt veldig gira i det siste og hoppet opp og ned med setninger ala “da kan vi begynne å trappe ned på denne også? Eller hva med en halv av den heller? Eller kutte ut hele? Jeg trenger dem ikke!” Men jeg har kommet litt til fornuft (ved god hjelp av min fantastiske behandler). Det er viktig å ikke gå helt bananas, ihvertfall ikke tulle med medisiner, nå når det er så mange nye ting som skjer. Jeg tar meg selv i nakken og tenker at nå må jeg roe ned bittelitt, for det er altfor lett å gå på en smell. Men jeg har fortsatt håp og mot, for dette skal jeg fikse. Litt om litt.

Og i morgen skal jeg gi meg selv en gave, fordi jeg fortjener det! Det er jeg i stand til å innrømme. Jeg fortjener det. Jeg skal ha 60 minutter full kroppsmassasje/aromaterapi. Armene mine er grodde, helet og rene. For meg er det flott.

Keloider

Publisert januar 28, 2010 Personlig , Psykisk helse , Selvskading 14 Comments

Aller først vil jeg bare takke så masse for alle fine og støttende kommentarer på gladnyheten min!! Det betyr mye for meg at andre deler min glede med meg :) Tusen takk!!

Jeg liker ikke å snakke om arr, men angående dette med arr og arrfjerning. De fleste av mine arr går nedover i huden, mens andre er noenlunde flate eller utoverstående. Noen hvite, andre røde, men fargen på alle arr vil blekes med tid, og sånn er det for alle. Jeg vet at mine arr aldri vil forsvinne, og mesteparten vil være synlige resten av livet. Jeg har hørt med leger angående fjerning av arr, men dette vil ikke hjelpe noe særlig på min type arr. Dessuten føler jeg uansett ikke for å utsette meg for så mye når dette er en del av meg og den jeg er, meg og min historie. Jeg har slått meg til ro med det og akseptert det. Dette er en del av meg.

Derimot har jeg et fåtalls arr som har utviklet seg mer enn de burde, såkalt keloide-arr. Disse er harde, store og veldig utstående. De gjør til tider vondt, og klør mye. Derfor skal jeg fremover få injeksjoner i disse, en 4-6 ganger, for å myke dem opp, flate dem ut og jevne ut fargen. Jeg vet at mange arr normalt er harde i lengre perioder, men disse har utviklet seg mer enn de burde.

I fjor vår begynte jeg med arrkrem, noe som var bortkasta penger. Men som sagt, jeg har akseptert meg som jeg er, og er ikke spesielt opptatt etter å fjerne arrene. De er en del av meg, men som sagt skal jeg behandle de verste og mest plagsomme arrene. Det er heldigvis ikke så mange av den typen hos meg.

Er det noen av dere som har erfaringer med arr og arrfjerning?

Bilde av keloide

Klok av skade

Publisert januar 27, 2010 Personlig , Psykisk helse , Refleksjoner , Selvskading 21 Comments

Dette kommer rett fra leveren, men like mye fra hjertet, og jeg håper ingen føler seg støtt. Dessuten snakker jeg ikke om alle, jeg skjærer ikke alle over én kam, men dette er tanker jeg har gjort meg om noe som jeg syns ofte går igjen.

Det er så lett å være etterpåklok. Jeg ser så mange unge jenter som beveger seg inn på farlig terreng, mot et liv i psykiatrien. Jeg leser mange blogger til yngre jenter som sliter med det samme som jeg sliter og har slitt med de siste ti årene. Jeg ser desperasjonen etter hjelp og rop etter å bli sett og hørt. Jeg hører på deres store og lange oppramsinger av voksende antall symptomer, voksende antall diagnoser og tendenser til en ubevisst og skjult konkurranse om å være sykest.

Jeg klandrer ingen, jeg dømmer ingen, for jeg har vært der selv. Jeg har så lyst å rope til dem alle, ikke gå lengre, ikke beveg dere nærmere inn på dette, riv dere løs før det er for sent, få hjelp og ikke minst TA IMOT den hjelpen som tilbys. Men her sitter jeg, klok av skade, og kan ikke hjelpe på noen som helst måte.

Jeg er heldig. Jeg er egentlig kjempeheldig, som har det systemet rundt meg som jeg har. Det har tatt meg mange, mange år å komme dit jeg er i dag, og jeg har hatt et godt system rundt meg. Men jeg vet hvordan det er, å kjenne tilfredshet jo større, verre og dypere kuttene er. Jeg vet hvor farlig det er når man først har blitt avhengig, og bare må gå lengre og lengre for å oppnå samme effekt.

Jeg har ikke mangel på forståelse og medfølelse. Jeg sitter her, klok av skade, full av arr som aldri vil forsvinne. Jeg har en fremtid, og det har disse jentene også. Jeg vet ikke om jeg skal henvende meg til “dere” eller “dem”, ut i fra hvem som leser. Men det finnes andre måter å få hjelp på, andre måter å be om hjelp på, andre måter å takle smerten. Men her sitter jeg og hater hva jeg sier, fordi jeg er så forbanna etterpåklok.

Det er ikke kult å være psykiatrisk pasient. Det er ikke kult å ha flest mulig symptomer og flest mulig diagnoser, og å gå på mest mulig medisiner. Jeg sier ikke at folk selv syns det, men jeg tenker på denne tendensen til skjulte, ubevisste former for konkurranser. Si meg gjerne i mot, men jeg har kjent på følelsen selv, og er sikker på at flere også kjenner til det. Jeg tror aller mest det handler om å bli sett, om å bli hørt. Jeg liker ikke ordet oppmerksomhet, så jeg velger å si behov for å bli sett og hørt. Smerten er ekte, problemene er ekte, jeg vet det. Jeg selv skulle ønske jeg handlet annerledes før jeg ga meg hen til sykehus, selvskading og annen faenskap.

Men igjen, her sitter jeg etterpåklok og sliter med å formulere meg på mest mulig skånsom måte, for jeg vet hvor lite det hjelper når andre sitter med pekefing og forteller deg hva som er rett og galt. Jeg vet også, at selvom jeg er “klok” her og nå, så trenger jeg kanskje å lese gjennom dette når jeg har det jævlig selv.

At jeg er etterpåklok og klok av skade, betyr ikke at jeg ikke forstår deres smerte. Jeg føler med dere, for jeg unner ingen denne smerten og dette kaoset som fører til så mye vondt. Jeg forstår. Men vær så snill, prøv å tenk dere om bittebittelitt. Det finnes andre måter å takle smerten og å få erkjennet smerten deres. Du blir sett, du blir hørt, vær så snill og ta i mot.

bilde: weheartit.com

Hold ut

Publisert januar 18, 2010 Psykisk helse , Refleksjoner , Selvskading 13 Comments

Det finnes mange ulike mestringsstrategier og overlevelsesteknikker for å takle psykisk smerte og psykiske problemer. Det finnes positive mestringsstrategier som skal hjelpe. Jeg har til tider blitt temmelig frustrert over alle de samme “rådene” som gjentas gang på gang, og jeg har bedt både menneskene og tipsene deres ryke og reise. Trening meg her og trening meg der. Være aktiv, være sosial, snakke om det, skrive om det og så videre. Selvfølgelig har det positiv effekt, det er dokumentert, men der og da nekter jeg å tro på det. Dessuten er det forferdelig vanskelig å gjøre noe med det. Derfor kan man fort velge sine egne mestringsstrategier som ikke alltid er så positive. Da tenker jeg på blant annet selvskading, både fysisk og psykisk. Det kan også være selvmordsforsøk eller rop om hjelp ved å bruke handling istedet for ord, men også å isolere seg selv, enten det gjelder for folk eller for situasjoner.

Det er så lett å bare grave seg ned og aldri komme opp igjen. Man orker ikke kjempe. Men man trenger ikke være sterk og kjempe tjuefire timer i døgnet. Av og til trenger man å samle styrke for å klare å kjempe. Jeg tenker at alfa omega er å bare holde ut. Å holde ut er mer enn godt nok når man er på bunn og ikke finner styrke til å kjempe. Hold ut. Legg fra deg tankene om å skade deg eller gjøre noe destruktivt, bare hold ut.

For to dager siden var jeg temmelig nær å skade meg selv igjen (jeg har fortsatt 2 skadefrie måneder bak meg). Jeg tenkte jeg holder ikke ut, jeg klarer ikke, la meg slippe denne smerten! Men jeg lot være å skade meg. Jeg måtte bare bite tennene sammen og holde ut, og det gikk over til slutt. Jeg klarte meg også denne gangen.

Når det føles uutholdelig og ulevelig – bare hold ut. Du trenger ikke gjøre noe, du trenger ikke kjempe om du ikke klarer. Bare hold ut. Det er mer enn godt nok.

Rundt tall på nyttårsaften

Publisert januar 2, 2010 Personlig , Psykisk helse , Selvskading 22 Comments

På selveste nyttårsaften var det presis 2 mnd siden jeg skadet meg selv sist, og presis 6 mnd siden jeg ble utskrevet fra mitt hittil (og forhåpentligvis) siste opphold på lukket avdeling, sykehuset. Jeg har aldri vært fan av å telle dager, rett og slett fordi skuffelsen blir så stor ved å starte på 0 igjen dersom jeg skulle sprekke. Derimot syns jeg selveste nyttårsaften var en fin dag med et fint rundt tall på det.

Jeg drømmer fortsatt om én siste gang med selvskading, én aller siste og aldri mer, men det vil aldri bli en siste gang. Den eventuelle “siste gangen” vil aldri bli en avslutning og “aldri mer”-følelse. Defor er det heller ikke verdt det.

Jeg drømmer fortsatt om én siste gang, men det er mulig å leve med savnet. Jeg kan ikke garantere at jeg aldri mer vil skade meg, men håpet om at savnet blir mindre med tiden, driver meg til en dag til, en dag til, en dag til uten.

To måneder høres ufattelig lite ut. 8 uker. Men for en som har selvskadet hyppig i over 10 år, så er det mye. Jeg skal ikke sammenligne mine bragder med andres, for mine bragder er mine, og kun mine. Det er stort for meg. Jeg vet har havnet tilbake på selvskadingen før, og det kan skje igjen, men det har ingenting for seg å ha den innstillingen. Jeg tar dag for dag, og hver dag uten er en seier.

Reprise: Jeg ser på meg selv og tenker, hva har jeg gjort?

Publisert januar 2, 2010 Personlig , Psykisk helse , Refleksjoner , Selvskading 3 Comments

16 juni 2008. For første gang går det virkelig opp for meg hva jeg har gjort mot meg selv i ti hele år. Jeg ser meg selv i speilet og jeg ser på armene mine.

For første gang kjenner jeg avsky mot mine selvpåførte arr. Utallige arr jeg aldri brydde meg om å skjule, utallige arr jeg hadde en slags kjærlighet for. De var mine. Mitt. Min smerte foreviget og forflyttet fra sjel til kropp. Hva har jeg gjort mot meg selv?

Jeg vil aldri angre på smerten jeg har påført meg selv, for smerten har gjort det ulevelige levelig, og en dag vil jeg være smerten takknemlig for at jeg er her i dag. Jeg vil aldri angre på smerten jeg har påført meg, men jeg skulle ønske smerten ikke hadde vært så synlig.

For første gang ser jeg omfanget av hva jeg har gjort. Overarmer, underarmer, lår, høyre, venstre, arr, utallige arr. For første gang tenker jeg på konsekvensene, fremtiden. Jeg har vært (og er?) en liten fortvila jente som lindrer smerten ved å smerte seg selv, men senere en mor, en voksen, en ansatt, med arr som aldri vil forsvinne. Jeg vil aldri komme unna.

Jeg ser på meg selv og tenker, hva har jeg gjort? Jeg er merket for livet. Merker som for evig og alltid vil vekke tanker, fordommer og spørsmål hos dem som ser. Jeg angrer ikke på smerten jeg har påført meg selv, men jeg skulle ønske jeg ikke hadde ødelagt meg selv.

Error

Publisert desember 20, 2009 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Selvskading 29 Comments

Hver gang skyggene kommer, fryser jeg. Aldri har jeg holdt et blad i hånda mi uten å fryse, uten å skjelve. Det er kaldt. Arrene trer frem med sine mørke farger og roper etter mer. Jeg fryser. Det skremmer meg, for jeg vet ikke hvor hardt det slår meg. Valget tas på under et tiendels sekund. Valget om å stå imot, eller valget om å gi seg hen. Velger jeg sistnevnte, så er det ingen vei tilbake.

Jeg er kvalm. Fysisk uvel med trang til å kaste opp. Hjertet mitt raser og slår hardt og hurtig. Jeg får umiddelbart behov for å fjerne meg fra verden, slette alle spor etter min eksistens. Igjen. Realiteten slår meg, og jeg skjemmes over å ha blottlagt meg for verden. Hvem i helvete vil ha noe med et sånt menneske som meg å gjøre. Folk roser meg for å sette et ansikt på psykiske lidelser, for alt jeg har å lære andre. Men hvem i helvete vil involvere seg med noe som meg. Det er komfortabelt å betrakte fra utsiden og fascineres av faenskapen, men helt ærlig, hvem faen ønsker noe mer å gjøre med meg som menneske.

Status: offline.

error
error
error

2009 i bilder

Publisert desember 18, 2009 Arbeid og hverdag , Bilder , Borderline-relatert , Glede , Minner/beretninger , Oppdrag , Personlig , Psykisk helse , Selvskading , Smerte , Sykehus , Turer/ferie , Venner/familie 12 Comments

I fjor på denne tiden hadde jeg en oppsummering av året som hadde vært. Desember er riktignok ikke over, men jeg tenkte å ta en oppsummering av 2009 og frem til desember. Jeg tenkte å gjøre det litt mer interessant ved å bruke bilder. Jeg er ingen proff på dette, flere bilder er tatt med mobil, og jeg har bare pusla sammen et bilde som beskriver hver måned. Første del av året var nokså tøft, men det ble bedre.

Januar 2009

Januar var min første måned alene i egen leilighet, derfor nøklene. Det var godt å bo for seg selv, men det var en tøff måned. Det må ha vært den heftigste måneden noensinne når det kommer til selvskadingen min. Jeg var mye på legevakten for å sy, noe som også vises på bilde 4 (gjort uskarpt med hensikt). Hånda forteller om intox og sykehus. Enough said.

Februar 2009

Februar måned var også litt turbulent. Jeg var utrolig sint på “verden” og ganske opprørt over noe som stormet i livet mitt den perioden (enough said her også..). Det gikk fortsatt i selvskading, og jeg hadde et kort opphold på DPS. Gleden var å reise til fjells og endelig teste ut årets snø på snowboard. Det er livet!

Mars 2009

I mars måned lærte jeg meg å gråte – med ekte tårer. Jeg hadde et kort opphold på DPS, og jeg bestemte meg for å gå inn for å prøve å slutte med selvskading. Jeg begynte smått med mestringsboka som jeg fortsatt bruker. Tantebarna mine har alltid vært viktige for meg, og de holder meg alltid oppe!

April 2009

April var en bra måned. Høydepunktet var å besøke Ida på østlandet. Hadde en periode hvor jeg måtte forandre mye – noe jeg ofte “må” gjøre. Fikk meg lilla hår, brune linser og en tullepiercing i hånda. Vendepunktet dette året var et familiemøte sammen med behandlerne mine. Jeg har alltid holdt familien utenfor for å skåne dem, men dette var noe av det beste jeg har gjort hittil. (bilde oppe til høyre er googlet)

Mai 2009

Hele mai måned var jeg på sykehuset, akuttpost. Jeg var nokså sliten, ting forverret seg, og jeg var på bristepunktet. Det var dessuten presis 10 år siden jeg hadde mitt første møtet med psykiatrien. Hurra. Not. Jeg hadde likevel en helg på Folgefonna isbre sammen med kjekke folk, hvor jeg også fikk stått på snowboard – i slutten av mai måned. Det var bra! (bilde nede til høyre tatt av Jon Hansen)

Juni 2009

Juni måned hadde jeg bursdag! Da ble det “champagne”. Jeg fikk to stjerner tattovert, og to av mine dikt ble publisert i diktsamlingen Himmelbrev. Neste bilde vil jeg ikke si så mye om, men jeg kan si at broer ble brent, ting avsluttet, brudd og tap. Ellers var det strålende vær og jeg var mye hjemme hos familien (svart/hvitt bilde av meg er redigert av Kristel Liljen).

Juli 2009

Juli var en fantastisk måned! Min kjære bror giftet seg, og jeg leste dikt for dem i kirka. Bryllupet var nydelig. Jeg møtte endelig Ida igjen, denne gangen besøkte hun meg. Tattooconvention ble holdt i Stavanger, hvor jeg fikk meg piercing, fikk møte verdens mest piercede dame, og jeg viste klær på moteshow. Og endelig, endelig dro jeg på bloggtreff og fikk møte mine vakre engler (bilde av englene redigert av Kristel Liljen)!!

August 2009

August var tid for syden! Jeg og slekta mi reiste til Rhodos for å være med og feire mitt søskenbarn Lilliana sitt bryllup. Eventyrlig bryllup og fantastisk ferie! Det gikk fortsatt bra – og bedre – med meg, og jeg fikk prøve meg med ukesdosett. Det skulle jeg klare. Jeg jobbet fortsatt mot selvskading og gjorde alt for å holde meg unna. Bildet viser en strikk smelt mot håndleddet.

September 2009

September var en kontrastfylt måned. Jeg var veldig, veldig glad, livet var endelig stabilt, og jeg følte meg lykkelig. Innimellom grep paranoiaen meg. Kanskje fordi jeg endelig hadde landet litt fra alt kaoset, og jeg endte opp med å slette meg her og der, fjerne meg fra alle steder, og gikk i skjul en periode. Jeg vurderte også å slette bloggen, men heldigvis gjorde jeg ikke det.

Oktober 2009

Oktober var veldig fin, men utrolig travel! Jeg møtte journalisten fra Oslo som skal skrive en oppgave om meg, og jeg tok henne med til Prekestolen. Herlig tur. Oppdragene mine gikk forsatt bra. Kjære Liljen besøkte meg også, noe som var helt fantastisk. Vi fikk oss microdermals, hun på kinnbenet, og jeg i pannen.

I oktober, tross alt stresset, reflekterte jeg veldig mye over meg selv, livet mitt, hva som hadde vært og hva som ville bli. Jeg innså mye, og mye var tøft. Det var tøft å “face’e” virkeligheten. Jeg falt litt tilbake på selvskadingen, men tok meg kraftig sammen. Jeg tror det var på denne tiden at jeg sa til meg selv at NÅ er jeg ferdig med min “karriere” som psykisk syk. Dette er nok!

November 2009

November var en nydelig måned. Glede og HÅP. Jeg har vært i helvete, men jeg har klart meg. Dessuten kiler det i magen min ♥

Psykopp Nytt nr. 4/2009

Publisert desember 15, 2009 Arbeid og hverdag , Oppdrag , Psykisk helse , Selvskading 9 Comments

Min artikkel om selvskading er nå publisert i det nyeste nummeret av Psykopp Nytt. Jeg er stolt og fornøyd! Jeg håper dere har lyst å lese den! Bladet kan kjøpes på Psykopp i Breigata, Stavanger, eller bestilles på psykopp.no! Jeg kommer ikke til å legge den ut på bloggen (selvfølgelig).

pluss en side ren tekst / uten bilder

Begrepet “sebrapike”, greit eller ikke greit?

Publisert desember 14, 2009 Psykisk helse , Refleksjoner , Selvskading 18 Comments

Jeg fikk et spørsmål / kommentar fra en leser kalt anantharika. Det er et godt spørsmål som jeg ikke har tenkt så mye over selv, og dersom andre har lyst å si sin mening om det, så legg igjen en kommentar! Spørsmålet var:

“Husker ikke om jeg har sagt det før, men jeg blir umåtelig provosert av termen “sebrapike” som du bruker om deg selv. Det føles som en slags romantisering av det hele og jeg tror ikke det er sunt for hverken deg eller de som leser det, å bruke det ordet. Mener ingenting vondt, men hva er dine tanker om det? Ser du poenget mitt? Når jeg ble frisk var det iallfall viktig å lære å tenke på nytt, å ta kontroll over tankene, og å f.eks. fjerne meg fra litteraturen og filmene som på merkelig vis klarte å gjøre sykdommen min til noe “kult” (og som trøstet, og forsvarte). Blablabla. Poenget, å innse at du ikke er en “sebrapike”, du “gråter ikke blod” etc.: du angriper din egen kropp og kutter deg opp, “enkelt” og greit, og det er verken kult eller bra, det er sykt og det vil vi slutte med :) og da må vi først bruke de rette ordene på det”.

Begrepet sebrapike kommer fra boka Zebraflickan, selvbiografien til Sofia Åkerman, ei jente som tidligere slet med blant annet selvskading. Arr som dannes etter kutting blir til slutt hvite striper, som hos en sebra.

Det forundrer meg ikke at det er en selvskader som har kommet på ordet, eller at det er selvskadere som bruker ordet. Det er nok ikke en romantisering, men kanskje det er lettere å leve med den beskrivelsen for den som skader seg? Selvskading er forbundet med skam og dårlig samvittighet, og kanskje er det lettere å innse sin egen atferd ved å kalle seg sebrapike? For det høres faktisk finere ut enn ordet selvskader, men det er jo ikke det. Kanskje det er litt for skummelt å innse at man er en selvskader, men at man gradvis kan begynne å kjenne på det, ved å i det minste bruke et annet ord som betegner det samme.

Jeg ser poenget ditt veldig godt, og jeg er på mange måter enig. Nå som jeg har forstått hva jeg driver / har drevet med, nettopp selvskading, og ikke minst det at jeg er på bedringens vei etter så mange år, gjør at jeg lettere kan akseptere hva det er. Selvskading er fælt, du angriper kroppen din, og det er ikke friskt.

Du sier at ordet sebrapike kan virke som trøst og forsvar, og den ser jeg. Men er det riktig eller galt? En selvskader er sannsynligvis veldig sårbar og kjemper sin egen indre kamp, og kanskje man trenger den tryggheten i å kalle seg sebrapike? For jeg tror at det er helst selvskadere selv som bruker ordet sebrapike og som ser på seg selv som en sebrapike, mens andre som ikke skader seg selv, ser på det som hva det faktisk er; selvskading.

Jeg tenker at dersom en selvskader lettere klarer å innse problemet sitt ved å bruke et mindre skummelt og mindre direkte ord som sebrapike, så hvorfor ikke? Er det noen har lyst å begynne å selvskade, eller fortsette med det, fordi det er “kulere” å være sebrapike enn å være selvskader? Jeg tror ikke det. Det handler jo om så mye mer, men det er nok lettere å leve med betegnelsen sebrapike.

Det var et himla godt spørsmål som jeg sliter med å svare på. Men alle har nok sine egne meninger rundt dette, og det kan variere fra det ene ytterpunktet til det andre. I noen tilfeller er det kanskje best å legge bort ordet sebrapike og “face’e” problemet, mens andre ganger trenger man å støtte seg litt på ordet sebrapike. Det er hvertfall lettere å leve med det, men det betyr selvfølgelig ikke at det er mer OK å selvskade.

Q: hva tenker du? Handler det om det samme når spiseforstyrrede jenter omtaler seg med et navn/nick som inneholder ordet “ana” (anoreksia) eller “mia” (bulimi)?

Edit: Mange bra svar i kommentarfeltet. Her er noen utdrag fra andres meninger:

M: Men sebrapike høres “finere” ut enn selvskader. Men egentlig så prøver man bare å skjule og undertrykke det man driver med? Ufarlige gjøre det ?

Madeleine: Jeg ER ikke en sykdom eller en handling, jeg er Madeleine og jeg har en sykdom og jeg gjør dumme ting, men prøver å unngå å identifisere meg selv som sykdommen.

Camilla: Hvis man klarer å “godta” at man er selvskader ved å bruke begrepet sebrapike, kan det ikke da være vanskeligere å komme ut av?

Mariann: Hvis det gjør det lettere for andre å omtale det som sebrastriper, så må det også være greit – så lenge fokus fremdeles er på å bli “frisk”.

Kaja: Jeg er ikke en sebrapike, jeg kutter meg selv. “enkelt” og greit.

Millie: Så lenge en er ærlig med seg selv og andre om hva man er, spiller det vel ingen rolle hvilket navn man har på det, vel?

Syns bildet var litt morsomt, og kanskje litt beskrivende også?

Boksen. Jeg fortjener bedre!

Publisert desember 10, 2009 Personlig , Psykisk helse , Refleksjoner , Selvskading 15 Comments

Jeg har i en stund nå tenkt over dette med å kvitte meg med “utstyret” jeg bruker til å skade meg med. Jeg har ikke skadet meg på lenge, men det har vært en trygghet å ha bladene og skalpellene tilgjengelig, sånn i tilfelle det skulle bli uutholdelig. Å kaste alt er tøft, selvom jeg bare kunnet skaffet meg nytt. Det er på en måte symbolikken med å kvitte seg med det, som om jeg gir fra meg tryggheten min. Trygghet er alt.

Jeg og min behandler kom frem til en fin, alternativ løsning. Jeg trenger ikke kaste utstyret, men jeg putter alt i en boks. Boksen plasserer vi på poliklinikken (hvor jeg går i behandling), og da finnes det på en måte fortsatt. Når trangen blir for stor, kan jeg heller si fra at nå trenger jeg å snakke om boksen. Det blir konkret og håndfast, og jeg har tatt et enda et steg videre, uten for stor følelse av å miste meg selv.

Jeg fortjener bedre. Jeg fortjener bedre enn å påføre meg denne smerten og ødelegge meg selv. Det gjør du også.

Ja, jeg har gjort innholdet uskarpt…og jeg vet at bildekvaliteten ellers suger. Kamera mitt er ødelagt, mobilen streika, og jeg lever med en mobil fra steinalderen.

Les mer om mine innlegg om selvskading under kategorien selvskading

Usynlig kamp

Publisert desember 6, 2009 Bilder , Personlig , Psykisk helse , Selvskading 32 Comments

Foto © Lise Hetland. Fortsatt med min gamle, elendige mobil

Jeg drømmer fortsatt om en aller siste gang. Én siste avslutning og aldri mer. Det har gnagd på meg lenge, men jeg har fortsatt ikke skadet meg. Jeg møter denne kampen hver eneste dag. Når jeg legger meg om kveldene, sovner jeg med tanken i hodet. Alle ord jeg leser og hører, alt jeg ser, minner meg om det.

I dag spesielt hadde jeg lyst å bare gi opp. Gi meg hen, en siste gang. Jeg har dem over alt. Bladene, skalpellene. De ligger i veska, i skapet, i skuffene, under bordet, steder jeg aldri selv visste jeg ville finne dem. Jeg klarer ikke kaste dem, jeg får ikke puste ved tanken av å ikke ha muligheten. Men jeg vet også at om impulsene skulle ta meg, så hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom ting dersom jeg ikke hadde noe tilgjengelig.

Men de er her. Og jeg har holdt meg så fantastisk lenge. Jeg har kun hatt et par glipp, og jeg har ikke vært på legevakten og sydd på et halvt år. Jeg vet ikke om jeg skal kjenne meg stolt, eller om jeg skal kjenne savn? Det er den evige følelsen av ambivalens som råder, og jeg kjemper hver dag for å ikke havne på feil side.

Ja, livet er stabilt og bra for tiden. Mer enn noen gang. Jeg har ikke vært innlagt på et halvt år, jeg mestrer hverdagen temmelig bra og jeg smiler mye. Men det betyr ikke at jeg er fri. Ikke enda. Jeg tenker på det hver dag, og jeg kjemper. Det er en usynlig kamp som kun du selv er vitne til. Det sliter meg ut innimellom, men da sover jeg heller et ekstra døgn før jeg står opp med nye krefter igjen.

Jeg drømmer fortsatt om en aller siste gang. Én siste avslutning og aldri mer. Men det funker ikke slik, man lurer bare seg selv. Just let it go.

Jeg har vært i helvete, men jeg har klart meg

Publisert november 19, 2009 Borderline-relatert , Personlig , Selvskading 19 Comments

Gårsdagens og nattens tanker (se forrige innlegg) har lagt seg og ligger mer i skyggesonen igjen. Jeg kom meg gjennom det uten å ty til gamle mestringsstrategier. Jeg kom meg gjennom det.

Jeg har vært hos min behandler i dag, og jeg fikk et par timer til rådighet til å bla i journalen min på pc’en. Jeg begynte å lese fra starten, fra 1999, mitt første møte med psykiatrien. Det var rart å lese hva andre behandlere, leger og psykologer tenkte og hvordan de beskrev meg. Det var ikke noe som var spesielt overraskende, men det var ganske interessant likevel.

Jeg hadde et opphold fra psykiatrien mellom 2000 og 2004, så jeg fikk kommet meg til starten på 2005 før tia gikk ut, og det er jo rundt da det blir “spennende” å lese. Blir litt feil å se det på den måten, men det er jo de siste fem årene som har vært turbulente, vanskelige og dramatiske. Jeg har lyst å se tilbake på hva som har vært, og lese om meg selv sett utenfra. Det kan kanskje dukke opp ting jeg ikke er enig i, eller som jeg ikke liker å lese, men jeg føler meg klar for det.

Jeg tenker at jeg har vært gjennom det verste. Jeg tenker at det kan ikke bli verre enn hva jeg allerede har vært gjennom de siste fem årene. Det verste har vært. Jeg sliter fortsatt med enkelte ting og møter på mange utfordringer. Jeg kan ha dårlige perioder og tilbakefall, men det verste er over. Jeg er ikke der lenger.

Det har vært nær-døden-opplevelser, vrangforestillinger, nærpsykoser, medisiner og vektoppgang, selvskading, blod og sting, skade på sener og nerver, intoxer, pumping og motgift, innleggelser og sykehus. Poenget er ikke å ramse opp og “skryte” på meg alt jeg har erfart, men for å markere at det har vært et helvete. Jeg har vært der! Og det er en trygghet å vite at det kan ikke bli verre enn det allerede har vært.

Jeg har ingenting å frykte. Jeg har nådd bunnen tidligere, jeg har vært i helvete, men jeg har klart meg! Og jeg akter å komme meg enda lengre. Jeg vil bli ferdig med min “karriere” som psykiatrisk pasient. Det er nok. Rollen som psykiatrisk pasient er trygt, og det er velkjent, men jeg tror det finnes et bedre liv for meg der ute.

Bare én og aldri mer

Publisert november 19, 2009 Personlig , Selvskading 12 Comments

Det er en tanke som ligger i bakgrunnen, i skyggen, i tåken og gråsonen. Jeg prøver å undertrykke tanken. Jeg prøver å overse den, ignorere den, innbille meg at den ikke finnes. Men den gjør det, den finnes. Jeg prøver å rømme fra den, avlede, tenke på noe annet og gjøre noe annet. Men den er der. Den finnes i bakgrunnen.

Jeg har tatt tanken frem i lyset og kjent på den. Jeg har kjent så forbanna etter at jeg nesten fysisk kan ta på den. Jeg har grått og jeg har snakket om den og satt ord på den.

Men den forsvinner ikke. Faen, tenker jeg. Dette går ikke. Jeg har kun hatt fire sprekk på over seks måneder, det er egentlig kjempebra. Klapp på skulderen til meg, joda. Men tanken forsvinner ikke.

“Én siste gang. Bare én gang til! Bare én! Jeg lover, bare én! Men jeg må gjøre det ordentlig, bare én, én, én ordentlig siste gang. En så heftig siste gang at jeg aldri mer trenger å gjøre det. Aldri mer. Bare ett siste helvete. Én aller siste gang med blod, legevakt og sting, skam og faenskap. Bare eeeeen så lover jeg, aldri mer! Jeg lover! Bare én!”

Jeg lurer bare meg selv. Faen. Fornuften sier jeg bare lurer meg selv, men tankene sier at jeg trenger bare en gang til. Bare én.

bildet er googlet

Ikke all selvskading er synlig

Publisert november 17, 2009 Psykisk helse , Refleksjoner , Selvskading 36 Comments

En kommentar fra en leser kalt Meg inspirerte meg til å skrive litt om mangfoldet rundt selvskading. Dette er absolutt ikke ment som tips for ulike måter å skade seg på, men for å bevisstgjøre omfanget og hvor mange som faktisk lider under dette. Og jeg vil bare presisere at det jeg skriver er basert på mine egne tanker og erfaringer, og at alle mennesker er forskjellige.

Når man hører ordet selvskading tenker kanskje flertallet på kutting, gjerne på armene. Denne formen er muligens den mest utbredte formen, men det finnes langt flere.

Jeg ble egentlig “lettet” over å lese definisjonen på selvskading på wikipedia. Der sto det skrevet “Selvskading er en fellesbetegnelse på atferd hvor en person bevisst påfører seg selv fysisk eller psykisk smerte”. Misforstå meg rett, hva jeg mener med “lettet”, er at det faktisk står at å påføre seg psykisk smerte også er en form for selvskading. Psykisk selvskading. Ikke all selvskading trenger å være synlig.

(tekst fortsetter under bilde)

Fysisk selvskading sier seg kanskje selv, det er å skade seg selv fysisk, enten det er å klore seg, rispe seg, kutte seg, slå i veggen, brenne seg eller andre måter.

Psykisk selvskading er heller ikke så uvanlig, men er mindre konkret og kanskje vanskeligere å definere. Jeg prøvde å finne informasjon om psykisk selvskading, men jeg fant lite om det. For å si det kort, så kan psykisk selvskading beskrives som det å utsette seg for ydmykelse eller farlige situasjoner.

Når jeg tenker på psykisk selvskading tror jeg at jeg kan kjenne meg igjen i noe. Jeg tenker at jeg kanskje er innom psykisk selvskading for eksempel når jeg er inne i en dårlig periode og hater meg selv så mye at jeg prøver å fremprovosere sinne hos andre. Typ “Slå meg, si stygge ting til meg, hat meg” fordi jeg føler jeg fortjener det. Eller kanskje løpe ut i veien og gi faen, det får gå som det går, blir jeg påkjørt, så blir jeg påkjørt.
Edit: I kommentarfeltet har andre også nevnt psykisk selvskading og sex, og det å la seg utnytte. Mange kjenner seg også sikkert igjen med det med å konstant snakke nedlatende til seg selv.

Som jeg sa, så fant jeg lite informasjon om psykisk selvskading, men personlig tror jeg at fysisk og psykisk selvskading ofte drives av samme krefter. Vonde følelser og indre smerte.

Selvskading er komplekst og individuelt og man kunne skrevet side opp og side ned om denne triste, uhensiktsmessige og fæle måten å mestre følelser på. Det skal ikke jeg gjøre, men jeg hadde med dette innlegget lyst å si noe om selvskading og at det ikke alltid trenger å være synlig.

Jeg skulle ønske at alle som selvskader, inkludert meg selv, kunne forstå og tro på at du fortjener ikke denne smerten, du fortjener bedre, og det blir ikke bedre ved å gjøre deg selv vondt.

Er det noen som kjenner seg igjen, eller som kanskje har mer å tilføye om psykisk selvskading?

Når vennskapet settes på prøve: å være venn med en psykisk syk person

Publisert november 15, 2009 Bilder , Borderline-relatert , Glede , Personlig , Selvskading , Venner/familie 24 Comments

Min kjære, kjære Ida har skrevet en utrolig flott, spennende og interessant tekst om hvordan hun opplever å være venn med en psykisk syk person – om å være venn med meg. Et utfordrende vennskap som mot alle odds har vart gjennom 12 år. Jeg er enormt glad i Ida og håper dere vil lese teksten hun har skrevet. Teksten er ærlig og direkte, noe som kan være litt skummelt for meg, men alt i alt tror jeg denne teksten er noe de fleste kan kjenne seg igjen i, enten som syk eller pårørende.

tekst: Ida Sundmoen Dahle, november 2009

Når vennskapet settes på prøve: å være venn med en psykisk syk person

Da Lise spurte om jeg ville skrive et innlegg om mitt syn på psykiske lidelser, ble jeg overlykkelig over å få æren. Bloggen til Lise er fantastisk, og er en stor inspirasjon for meg. Grunnen til at Lise spurte meg, er vel fordi jeg er en såkalt “normal” person uten store problemer. Jeg lider ofte av luksusproblemer, men det er en annen sak. Jeg er kanskje “mannen i gata”, men nå er ikke jeg hvem som helst heller. Jeg er Ida, Lises beste venn gjennom tolv år, og hun er min. Jeg har levd med Lises problemer tett på meg, selv om vi har hatt et avstandsforhold gjennom Internett, hun på vestlandet, jeg på østlandet.

Hva er så mitt syn på psykiske lidelser? Hva tenker jeg om selvskading?

For å svare på disse spørsmålene, vil jeg fortelle litt om mitt vennskap til Lise som lever med diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Lise og jeg fant hverandre gjennom det nye og spennende Internettet en gang på midten av 90-tallet. Begge slet med typiske tenåringsproblemer, og vi fant fort tonen. Vi skrev milelange mailer om alt og ingenting, og ingen kjente oss bedre enn hverandre. På den tida syntes jeg Lise var tøff, kul og modig, og jeg kunne bare drømme om å være like tøff, kul og modig som henne. Hun hadde problemer, liksom. Virkelig problemer! Og det var ikke måte på heller – gutteproblemer, venneproblemer, selvtillitsproblemer, spiseforstyrrelser og så videre. Jeg var vanvittig glad i henne, jeg så opp til henne og beundret henne. Selv om hun ikke hadde det så greit, virket det som om hun hadde et veldig spennende liv, ulikt fra mitt eget. På lik linje så hun opp til meg, satte meg på en pidestall høyt der oppe hvor hun ikke kunne nå opp. Vi lengtet begge etter hverandres liv.

(teksten fortsetter under bildet)

LiseIda

Fra vårt første møte i 1999? 16 år gamle.

Etter hvert begynte problemene å bli flere og større, alvorligere. Hun gjorde ofte spontane, ugjennomtenkte ting, i både positiv og negativ retning. Hun begynte å bli selvdestruktiv og suicidal. Hva kunne jeg gjøre? Ikke stort annet enn å støtte henne med gode ord, samt å snakke med foreldrene de gangene hun ville ta livet sitt (noe som forøvrig gjorde Lise rimelig forbanna). Jeg følte meg ofte hjelpesløs siden jeg var på andre siden av landet. Jeg syntes det var vanskelig.

Lise og jeg har ikke bare vært gode venner. Vi har krangla. Jeg har vært sint på henne. Skuffa over henne. Hvorfor påfører hun meg denne fortvilelsen? Utrolig egoistisk tankegang, men det føltes slik. Én gang har vi til og med avslutta vennskapet. Hvorfor? Som regel krangla vi på grunn av en eller annen dum misforståelse. Ord og uttrykk kan lett tolkes annerledes over nett enn ansikt til ansikt. Men den gangen vi avslutta vennskapet, hadde jeg fått nok. Lise var inne i en veldig dårlig periode, og trengte mer oppmerksomhet og støtte enn det jeg klarte å gi henne på daværende tidspunkt. Jeg følte jeg alltid hadde stilt opp for henne, men at det aldri var bra nok. Det er innvikla, men det hele endte med at jeg ikke orka mer mas. Rett og slett. Det føltes nesten som om jeg var utbrent på akkurat henne. Jeg hadde ikke mer å gi. Lise på sin side mente jeg hadde blitt vond og kald, og at jeg hadde gitt henne opp, og etter mange sinte meldinger tok vi en pause på godt og vel et halvt år. Dette er ca tre år siden.

Jeg tror egentlig pausa gjorde begge godt, selv om jeg på ingen måte er stolt over hvordan forholdet hadde utviklet seg. Nå setter jeg nærmest enda større pris på vennskapet, og jeg vil aldri mer ta det for gitt. Det er som med vennskap, som med forhold. Man kan ikke ta ting for gitt. Hver dag prøver jeg å forstå. Jeg vil forstå hvordan Lise har det. Jeg synes det er vanskelig å sette meg inn i hennes situasjon, hennes bunnløse sorg og fortvilelse, men jeg vil alltid forsøke. Lise og jeg har besøkt hverandre mange ganger, og det er ikke mulig å se at Lise lider av psykiske problemer. Hun er en livsglad, sprudlende, jordnær og humoristisk jente. Hun skjuler sine sorger meget godt.

(teksten fortsetter under bildet)

djevel

Ida og Lise, halloween 2002

Selvskading. Et ønske om oppmerksomhet?

Lise er en sebrapike, en selvskader. Er det én ting med denne psykdommmen som gjør meg vondt langt inn i hjerterota, er det å se bilder av Lises oppkuttede armer, fulle av blod, arr og åpne sår. Jeg kan på en måte forestille meg grunnen til at hun gjør det. Da jeg for rundt to år siden brått ble dumpa av en kjæreste, hadde jeg så store og dype sår i hjertet mitt, at jeg i et øyeblikk mista besinnelsen og rispa opp håndleddet med en kjøkkenkniv, bare for å få smerten til å forsvinne. Jeg følte meg gal og uaktsom, men mest av alt modig over at jeg hadde gjort noe så fælt mot meg selv. Jeg har jo sett Lises armer blir verre og verre opp gjennom åra, og jeg har alltid tenkt at jeg aldri kommer til å gjøre noe sånt mot meg selv. I ettertid forstår jeg hvor lett det kan være å havne i en situasjon som selvskader. Jeg kan med sikkerhet si at jeg aldri kommer til å gjøre noe sånt igjen, men at jeg i hvert fall forstår selvskading litt bedre. Jeg synes selvskading er umåtelig dumt, fælt, uutholdelig.

Før var jeg ganske sikker på at diverse ting Lise gjorde eller sa, var fordi hun ønsket oppmerksomhet rundt seg selv. Hun fortalte om planlagte selvmordforsøk, og av og til fikk jeg bilder av nye kutt. Det var vanskelig å ikke tenke at hun gjør det på grunn av oppmerksomhet, når det skjedde gang på gang på gang på gang. ”Om hun virkelig vil dø, så får hun det til. Da forteller hun ikke om planene sine til noen!” tenkte jeg. Nå vet jeg at slike meldinger er et desperat rop om hjelp, støtte og trøst. Det betyr ”Se meg! Se smerten min!” Det er ikke annet enn et ønske om at noen skal forstå, at noen skal se hvor ekte smerten hennes er. Å ikke få forståelse, gjør bare vondt verre. Nå er jeg så heldig å stadig få innsyn i Lises tankegang, så jeg vet godt at hun aldri vil noe vondt. Dessverre finnes det folk der ute som mener annerledes, som kanskje er redd for å bli kjent med sebrapikene & Co på grunn av problemer som ikke kan pekes på. Kanskje de ikke vil forstå eller kanskje de ikke har empati nok. De mister uansett noe som kan bli et verdifullt vennskap.

“Å ha psykiske lidelser må være noe av det verste som finns”, sa et nært familiemedlem til meg. Jeg sier meg fullstendig enig. Å ikke orke å møte morgendagen, å bare ville grave seg ned dag etter dag, må være så vondt, så håpløst, så ensomt. Den smerten selvskadere innehar, må være så mørk og forferdelig som solformørkelse, dommedag og helvete hver dag året rundt. Det er mange som opplever å ikke bli tatt på alvor, når de oppsøker hjelp. Folk som sliter med problemer sier det er en kamp å få hjelp. Hvorfor er det slik? Tviholder Staten så grådig på pengene, at kun de som holder ut lengst får den hjelper de trenger? Det å fysisk oppsøke hjelp er et stort skritt i riktig retning, men det hjelper ikke når man blir møtt med motgang. Slik jeg har forstått det, er det hvert fall slik for mange.

Jeg synes det er stort av Lise og alle andre med psykiske problemer å være så åpne om det. Jeg beundrer dere styrken. Det jeg derimot ikke liker er når en person tenker på seg selv som først og fremst ”syk”, ikke først og fremst ”meg”. Da har man latt det ta fullstendig overhånd, og man ser ikke seg selv for bare psykdommen. Lise er Lise. Lise er ikke sin egen diagnose. Lise er Lise med en diagnose. Om man først er blitt utredet og fått en diagnose, skal det ikke misbrukes. Lise sier selv at hun har to sider, en fornuftig, reflekterende og frisk side, og en destruktiv side med en svart-hvitt tankegang. Hun kan skylde på psykdommen for ”gale” ting hun sier og gjør, men ikke alltid. Det bør være en balansegang. Man kan ikke gjemme seg bak problemene og skylde på dem.

Mitt ønske

Lise og jeg har til dags dato et godt vennskap som garantert skal vare livet ut. Vi finner alltid på mye gøy når vi er sammen, og har stort sett daglig kontakt via meldinger og Internett, hvor vi kan snakke om alt og ingenting. Jeg må nesten le av meg selv, men jeg blir fortsatt redd og uvel når jeg ikke får svar på en melding på en stund. Heldigvis viser det seg alltid at det bare er gamle bekymringer som slår til.

Mitt største ønske når det gjelder Lise, er at hun skal bli friskmeldt. Hun kommer alltid til å leve med sin personlighetsforstyrrelse, men jeg er hundre prosent sikker på at dagen kommer da hun kan leve et såkalt normalt liv. Hun er på god vei til å slutte med selvskadingen, selv om hun har tilbakefall av og til. Hun har kommet langt fra den jenta jeg ble kjent med for 12 år siden. Hun er like fantastisk og stor for meg nå som da, men hun har vokst på et personlig plan som gjør at jeg er utrolig stolt av henne. Hun er en ekte og sann venn.

Jeg har også et stort ønske om at fordommer mot psykisk helse skal minke. Jeg vil ha det fram i lyset! Alle kommer til å slite en gang i løpet av livet. Folk skal ikke gå rundt og være redde for denne moderne galskapen. Vi er bare mennesker!

Er det noen der ute som er venn med folk som sliter psykisk, og som kjenner seg igjen? Hva tenker dere sebrapiker om mitt syn på selvskading?

tekst: Ida Sundmoen Dahle, november 2009

dyne

Ida og Lise, aldri en dag uten sprell og moro!

200620081386

Ida og Lise. Venner gjennom tykt og tynt.

Ida; Tusen takk for ditt vennskap. Jeg er utrolig takknemlig for å ha deg i livet mitt. Jeg vil heller aldri, som du nevner, ta dette for gitt. Takk, Ida!

Neste Side »