Det har vært (og er) viktig for meg å få frem at hun ikke har gjort noe galt, hun valgte bare å stole på ordene mine – som jeg ville ha valgt annerledes i dag. Jeg har aldri klandret henne for noe, men jeg har lyst å ta opp et tema som jeg syns er viktig – uavhengig av denne episoden, men brukt som eksempel. Jeg har fått tillatelse til å dele dette, og håper det kan komme noe positivt ut av det. Les med respekt. Takk.

Kladd/råstoff skrevet desember 2010, renskrevet mars 2011:

Plutselig var jeg på den andre siden. Plutselig var jeg hun som fulgte venninna si til legevakten for å sy. Plutselig var jeg bare tilskuer til et drama hvor jeg selv alltid var hovedpersonen. Jeg betraktet det hele fra utsiden. Stille, med noen vaklende, støttende ord innimellom, med store øyne og følelser jeg virkelig ikke ønsket å føle.

For hvordan føltes det for meg å se hennes sår, sammenligne med mine egne, og se henne ligge på benken og bli sydd?

Jeg prøvde å støtte henne og være en venn. Jeg gjorde mitt beste for å være der for henne, men det var vanskelig å være to steder samtidig; støttende ved siden av henne, og i forvirringen og kaoset inni meg.

Jeg er en venn, jeg bryr meg og ønsker bare det beste, men i meg finnes også en selvskader som daglig kjemper i mot skadetrang og indre demoner, som skriker og overveldes av følelser. Rollene var snudd. Situasjonen var smertefull velkjent ned til minste detalj, men jeg var bare tilskuer denne gangen. Triggeren var utløst, og jeg ble overveldet av motstridende følelser, fra den ene ytterkanten til den andre.

«Du blir ikke negativt påvirket av dette?» spurte hun meg. «Nei, jeg gjør ikke det.» Jeg hadde ikke hjerte til å si noe annet. Hun trengte meg, hun var redd, og det var første gang hun måtte til legevakten og sy. Selvfølgelig ønsket jeg å være der for henne! Jeg ante ikke hvordan det ville føles, jeg hadde aldri vært i en slik situasjon før, jeg heller. Og jeg føler meg fæl og egoistisk som ikke klarte å fokusere fullt og helt på henne og hennes smerte.

Jeg har venner som selvskader. Jeg har venner som har gjort det lenge, og som jobber seg ut av det. Jeg kan og vil gjerne følge dem på veien. Men å ha en venn som jobber seg inn i helvetet, og ikke ut, med eskalerende selvskading, jeg vet ikke om jeg klarer å følge noen på den veien. Jeg vet ikke om jeg klarer følelsene og triggingen som følger med. Jeg klarer ikke å se på at en venn beveger seg inn og nedover i sykdom og selvskadingshelvete. Det trigger å følge prosessen som går feil vei, det trigger å være en tilskuer når jeg egentlig vil ut av hele settingen. Det er forferdelig egoistisk, men jeg kan ikke hjelpe det.

Hun har stilt opp for meg, hun har vært med meg i ambulanse etter overdose og kutting. Hvordan kunne jeg påføre henne det, nå når jeg ser hva dette påfører meg? Jeg er så sliten og lei av å hele tiden minnes og trigges. Hvordan skal jeg komme meg ut av det da? Jeg vet ikke om jeg kan orke å følge henne inn på denne veien. Jeg vet hvor langt og dypt det kan gå før hun klarer å snu. Jeg er redd jeg vil følge med i dragsuget.

Desember 2011:

Nå kan jeg heldigvis og med glede fortelle at det ble med denne ene og første gangen hun måtte sy. For henne var dette en slags wake-up-call, ”hva er det jeg driver med”, og kombinert med følelsen av ydmykelse og skam, klarte hun å finne styrke til å jobbe seg ut av det. Jeg er oppriktig glad på hennes vegne og stolt over det arbeidet hun har gjort med å ta opp kampen, for det kunne lett hatt et annet utfall.

Nå vet jeg også at det ikke er unaturlig å føle det som jeg følte, selv om andre kanskje hadde taklet det bedre enn det jeg gjorde. Noen hadde syns det var problemfritt, noen sier at det gjør godt å fokusere på- og hjelpe andre, fordi man da glemmer sin egen smerte og sine egne problemer. Men for meg var sykdommen for sterk, selvskaderen i meg hadde overtaket. Jeg ønsket alldeles ikke å kjenne på disse følelsene, men det var ikke noe jeg kunne velge. Man er ikke fæl, egoistisk, syk og gal om man kjenner på følelsen av å bli trigget.

Men jeg lærte også noe av dette. Jeg lærte at jeg må være forsiktig med å støtte meg for mye på venner som har samme problematikk, fordi det er en fare for at de opplever det samme som jeg gjorde. Jeg lærte også at jeg må sette grenser for meg selv og hva jeg kan klare å ta inn over meg – og være åpen og ærlig om det. Det er en vanskelig balansegang, man vil jo så gjerne støtte, hjelpe og være en venn, men det er også viktig å kjenne etter sine grenser og hva man selv kan klare å tåle.

Illustrasjonsbilde

Hvordan skjule arr. Arr og finklær. Dette er eksempler på tema og spørsmål jeg har fått flere ganger, enten personlig på bloggen, eller at andre har søkt/googlet det og tilfeldigvis havnet inn på min blogg. Jeg skrev om dette rundt juletider i fjor også, men med tanke på at jeg forhåpentligvis har fått noen nye lesere siden da, så skriver jeg litt om på det gamle blogginnlegget og poster på ny.

Jeg har ofret mange tårer i fortvilelse over armene mine og arrene jeg har, spesielt i situasjoner hvor jeg ønsker å pynte meg og kle meg i kjole. Det var et større tema for meg tidligere enn det er nå, og jeg tror det handler om at jeg har lært meg å bedre akseptere arrene mine, gi litt mer f* i hva andre tenker, og selvfølgelig også fordi jeg ikke skader meg like mye som før.

Jeg skulle likevel fortsatt ønske jeg kunne ha på meg kjoler og topper uten å måtte ha valget mellom å dekke til armene – eller å bli møtt med undrende blikk og eventuelt kommentarer, spørsmål og fordommer.

Jeg har akseptert at arrene er en del av meg og min historie, jeg skammer meg ikke over krigene jeg har kjempet, men som oftest ønsker jeg å bare være som alle andre. Jeg ønsker ikke oppmerksomhet eller blikk, jeg vil bare være en av mengden og fellesskapet.

Bolero er en fin løsning når en ønsker å ha på seg noe fint, men samtidig skjule armene. Jeg er veldig glad i tubetopper, og derfor er ”armvarmere” min favoritt. Det er enkelt å lage armvarmere ut fra tights og strømpebukser som du klipper til og bretter eller syr kant på.

Nå må ikke noen misforstå dette innlegget. Det betyr ikke at det er mer “greit” å skade seg, bare fordi det finnes måter å skjule det på. Men det er sårt og fortvilende å måtte dekke seg til i gensere og jakker i anledninger hvor en gjerne vil ha på seg noe fint (og som ofte er kortermet). Tenk heller over dét før du skader deg selv. Du sitter igjen med merker for livet som ikke vil forsvinne. Sannsynligvis er du et helt annet sted i livet om 5 år, og vil sitte angrende igjen.

Venstre: Sorte armvarmere laget av en tights i bomull, kjøpt på barneavdelingen på H&M. Den hadde allerede fin kant nederst, som da er øverst på armene mine. Det avklipte området har jeg bare brettet inn nede ved håndleddet. Jeg bruker disse til alt!
Høyre: Det finnes mange armvarmere å få kjøpt, men de fleste stopper ved albuen. Disse er kjøpt på Soda i Stavanger, som nå er nedlagt.

Venstre: Sort bolero kjøpt på b-young for mange år siden.
Høyre: Bildet er tatt i et bryllup jeg var i for noen år siden. Jeg kjøpte meg en hvit blondestrømpebukse på H&M som jeg klippet av føttene og overdel på, og sydde kant på, helt enkelt.

Sorte blondehansker kjøpt på H&M nå i desember. Disse er lange nok til å dekke overarmene også.

Så til dere som spør og søker på nett etter hvordan skjule arr, det finnes mange alternativer som går sammen med finklær. Eller du kan være tøff og modig å stå for den du er. Du skal aldri skamme deg over deg selv og krigene du har kjempet. Vær stolt av deg selv, med eller uten arr!

Jeg har vært god på å “takle” overveldende og plutselige bølger av faenskap og kaoshelvete. Overveldende bølger som truer med utslettelse på minuttet, bølger som vekker overlevelsesinstinkt og impulser. Desperate kriseløsninger, verken sunne, riktige eller friske, men løsninger likevel – bare for å overleve. Det har jeg kunnet takle, det har jeg vært god på, i mange, mange år. Det forteller merkene på kroppen min, det forteller journalen min og min historie.

Men hvordan takler man snikende mengder vann som sakte, men sikkert over tid, øker og øker til du står på tå med strak hals for å klare å puste inntil vannet til slutt stiger over hodet? Når verken kropp eller sinn er ”tankeløs” nok til å hente frem kriseløsninger (eller løsninger i det hele tatt), men hvor fornuften fortsatt er smertefull og lammende intakt. Hvordan takler man det?

Det hadde nesten vært lettere med plutselig, overveldende kaos med en hurtig vei ut, tankeløshet og desperate, destruktive kriseløsninger, enn det som føles som å være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død. Vel, det er i hvert fall slik det føles. Kommer jeg faktisk til å drukne nå, har jeg forvillet meg ut i feil spor, eller er dette virkelig en del av veien? For det føles alldeles ikke riktig.

Jeg kan ikke svømme (hvis det er det som er selve løsningen),
og jeg vet ikke om jeg klarer å lære meg det før det er for sent

Jeg skrev dette i oktober, men det føltes for sterkt og for nært til å dele det akkurat da. Det er ofte lettere å fortelle om det i ettertid, når man har fått litt avstand til det. Det betyr ikke nødvendigvis at det er over eller ikke like gjeldende, men at man har fått det litt på avstand.

Det er to uker siden jeg blogga sist, og som bildene i forrige innlegg forteller, så har det ikke vært spesielt greit (for å si det pent). I et par måneder har jeg gått rundt og kjent på noe som føles som å “drukne sakte og være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død”, som skrevet over.

Og plutselig ble det tatt opp noe i behandling som trigget en hel rekke med store, grunnleggende tema i min problematikk, i mitt liv. Plutselig ble jeg rammet av den overveldende bølgen av kaoshelvete som jeg kjenner til, og like plutselig var jeg tilbake i gamle, destruktive spor, med det som vanligvis følger med. Tårer, blod, sinne, fortvilelse, panikk, trassig oppførsel, impulser og innleggelse – etterfulgt av skam, ydmykhet, dårlig samvittighet og etterpåklokskap.

Kaos og stillhet. To kontraster i samme situasjon. Kaoshelvete inni meg, hos meg og i behandling, men stillhet utad mot verden hvor jeg isolerer meg, blir stille, utilgjengelig og fraværende. Ingen aner noe om hvilket helvete som pågår, og det føles både greit og riktig, men også vondt og ensomt.

Jeg har heldigvis et apparat rundt meg som kjenner meg godt, som ønsker å hjelpe meg, og som vet hva som er meg og hva som ikke er meg. Jeg skifter mellom å være rasende sint og skyve dem bort, og å være redd og klamrende. Det er slitsomt, men de viser meg at de er der likevel, at de er stabile og stødige når jeg ikke er det selv. Og jeg våger alltid å ta i mot til slutt, på tross av omveier og litt vingling frem og tilbake.

Jeg er hjemme igjen etter en liten, frivillig innleggelse, og det har gjort meg godt. Det som trigget og utløste denne runden har blitt snakket om, og jeg har fått betryggelse, støtte og forståelse. Jeg håper og tror det verste er over nå.

I 2008 var jeg innlagt på åpen avdeling, på distriktpsykiatrisk senter. Jeg var ganske dårlig på den tiden, og vekslet mellom åpen avdeling og lukket akuttavdeling på sykehuset, selv om jeg (midlertidig, på ubestemt tid) hadde boadresse på den åpne avdelingen.

Jeg husker en episode hvor jeg hadde skadet meg selv, jeg husker det fordi jeg blir påminnet det hver dag, når jeg ser meg selv i speilet. Jeg hadde skadet meg selv i ansiktet. Jeg kan huske (og føle) det enorme sinnet og selvhatet, trangen til å ødelegge meg selv, vansire meg selv, ansiktet mitt. Jeg brukte det jeg fant. Heldigvis og takk og pris hadde de tatt fra meg de “vanlige redskapene” som nok ville ha laget større skade enn det som ble laget da. Hvordan ville ansiktet mitt sett ut i dag da?

Samme dag ble jeg overført og innlagt på lukket avdeling på sykehuset. Den gang følte, trodde og mente jeg at de på den åpne avdelingen bare ville bli kvitt meg, at de brukte første og beste anledning til å sende ansvaret videre til noen andre, og at det var ment som en straff. Straff fordi jeg hadde skadet meg, fordi jeg hadde brutt avtalene, fordi jeg hadde plaget dem og vært til bry (for noen som sikkert ikke brydde seg uansett). Sykehus som straff, fordi det var der jeg hadde aller minst lyst til å være.

Alle i hele verden var onde og ville meg vondt, og jeg skulle være den som var styggest med meg selv. «Se, jeg vet hva dere alle tenker, jeg vet hva jeg fortjener, og jeg gjør akkurat det som er forventet og nødvendig. Er det godt nok nå for helvete?»

Da jeg etter en ukes tid fikk returnere til den åpne avdelingen, så jeg at navnet mitt på tavla som forteller romnummer og kontaktperson, var fjernet. Jeg ble rasende fornærmet. For meg ble det en tydelig bekreftelse på alt jeg allerede følte, og det ble et stort nummer ut av det faktum at de hadde fjernet navnet mitt fra tavla. At man ikke kan være innskrevet og innlagt på to avdelinger samtidig, det at jeg ikke kunne stå oppført som innlagt på den åpne avdelingen når jeg var innlagt på sykehuset, det klarte jeg ikke tro på. Det var ingenting annet enn dårlige unnskyldninger over noe de halvhjertet prøvde å skjule for å slippe konsekvensene av å fortelle (det jeg mente var) sannheten.

Man ser annerledes på ting når man har fått distanse til det, noe som for meg kan ha tatt år i noen tilfeller. Hvordan noe man har ment, følt og trodd på av hele sitt hjerte, med så mye følelser og alvor at det nesten handler om liv og død, viser seg å være så fjernt, så lite og så.. “uviktig” i det store hele. Men slik er det jo gjerne når man står midt oppi kaoset og smerten, og alt annet betyr lite og ingenting.

Jeg ser at det var riktig at jeg ble flyttet over til sykehuset når jeg trengte mer enn hva de kunne gi eller gjøre. Jeg vet at verden ikke bare er ond, og at jeg slettes ikke fortjener å være stygg med meg selv. Å fjerne navnet mitt fra en tavle er heller ikke ensbetydende med å fjerne eller utslette hele min eksistens, verdi eller betydning. Jeg ser det. Men jeg gjorde ikke det da.

De tynne, tynne linjene i ansiktet er nesten helt usynlige, men synlige likevel – for meg. Jeg ser dem i speilet hver eneste dag og når jeg dekker over dem med sminke. Jeg har mine tydelige og synlige arr på armer og lår, men for meg er det stripene i ansiktet som ingen andre ser, som er den største påminnelsen om at ting faktisk endrer seg. Heldigvis. Men det gjør ikke arrene jeg har påført kroppen min i sinne og affekt.

Jeg var sjelden redd. Jeg var verken glad i meg selv eller livet, og jeg var relativt likegyldig til utfallet av handlingene mine. Jeg våknet flere ganger på sykehuset dager senere, med beskjed om at jeg har vært heldig. Jeg brydde meg ikke så mye, jeg ville bare vekk fra smerten, og på en måte var det en syk form for spenning i en ellers uutholdelig verden. Ville jeg leve eller dø?

Med tiden åpnet jeg øynene for at livet kanskje kunne være verdt å leve. Jeg hadde en flink og god behandler som lærte meg å forstå meg selv og mitt eget sykdomsbilde. Jeg hadde familie og venner, og opplevde at livet kunne være litt fint innimellom likevel.

I tillegg fikk jeg se hvor galt det kan gå. Jeg fikk se et ungt menneske gå fra å være oppegående og frisk (i kroppen), til å sitte i rullestol, invalid og totalt pleietrengende. Jeg ble utrolig skremt. Tanken på å kanskje være like uheldig, ta skade og bli “grønnsak” gjorde noe med meg. Jeg forsto plutselig hvor farlig det var å forgifte kroppen sin, og jeg ble redd for å ta overdose igjen. Jeg maktet ikke tanken på å risikere skade på organer, i verste fall hjerneskade og bli pleietrengende og “grønnsak”, og jeg var ikke sikker på om jeg egentlig ønsket å dø heller. Jeg var sjelden redd, før jeg forsto alvoret. Var det verdt det? Det er ikke verdt det.

Den siste gangen jeg tok en overdose, var jeg så fortvilet at jeg ikke så annen utvei, samtidig som jeg var redd for å ta for mye også, av årsakene nevnt over. Det førte til at jeg for første gang var ved bevissthet da jeg kom inn på sykehuset, en ydmykende og fæl opplevelse som skremte meg enda mer. Det er ett år siden sist, og jeg tenker, aldri mer. Derfor ønsker jeg ikke å ha ansvar for mer enn ukentlig dosett for medisinene mine, i tilfelle jeg skulle miste kontrollen. Jeg tar ansvar.

Jeg vil ikke dø. Jeg vil ikke bli “grønnsak”. Jeg vil ikke oppleve ventrikkelskylling igjen. Jeg ønsker heller ikke påføre de som er glad i meg så mye smerte, sorg og redsel som det jeg har gjort på grunn av mine handlinger. Jeg trenger ikke å risikere liv og helse for å få hjelp eller klare å holde ut virkeligheten.

Ventrikkelskylling.

Det er tungt å åpne øynene. Folk kler av meg, kobler meg til ledninger og snakker om ventrikkelskylling. Jeg er redd og begynner å gråte, sier at jeg ikke vil. Det er første gang jeg er ved bevissthet etter en overdose. Det er første gang jeg opplever dette i våken tilstand.

De er tre personer, de setter meg opp i sittende stilling, trer en blå plastduk-lignende sak over meg og setter en stor bøtte foran meg. De sier at selv om jeg føler meg oppegående, så sliter hjertet, og at de må få ut alle tablettrestene som tas opp i blodet akkurat nå. Blodtrykket er lavt og pulsen slår ujevnt på 170. Jeg gjør motstand og er fortvilt. Jeg vil ikke! De sier at det vil være mye lettere for alle parter om jeg samarbeider. Jeg kommer ikke unna, og går heller motvillig med på det, enn å få det gjort med tvang.

De putter et munnstykke mellom tennene mine så jeg ikke klarer å tygge igjen. To personer holder armene mine fast og presser hodet mitt frem, mens en tredje person fører en tjukk slange inn i munnen, ned halsen og ned i magen. Jeg brekker meg, spyr, raper, hoster og gråter om hverandre. Slangen beveges opp og ned for å fremprovosere brekninger, og jeg kjenner kald væske bli tømt inn i magen min, og ut igjen. Jeg gråter, får ikke puste, spyr og brekker meg og prøver å gjøre motstand. Jeg føler meg ydmyket, liten og på mitt aller, aller laveste. De presser hodet mitt frem, holder armene mine fast og fortsetter. Det føles som et overgrep, og prosessen som varer i 10 minutt føles som evigheter.

Når væsken som kommer i retur er ren nok, settes motgiften. To store tuber med sort kull føres ned i magen gjennom slangen. Jeg fortsetter å brekke meg av slangen og følelsen av påfyll i magen. Når alt er gjort, trekker de opp slangen, og jeg ser en av dem forlate rommet, bærende på en gjennomsiktig plastpose med alt som har vært i magen min, for undersøkelse.

Jeg gråter og vil gjemme meg under dyna, men sykehusskjorta, sengetøyet, haken og halsen min er full av spy og slim. Jeg blir skiftet på, som en liten unge. Jeg føler meg så ufattelig liten, flau og skamfull. På mitt aller, aller laveste.

Skrevet juni 2011

Levende. Jeg smaker på ordet, undersøker det, og våger å smile. Jeg er levende. På ekte. I kontrast til I levende live hvor tilfeldigheter og lek med liv og helse var noe av det som fikk meg til å føle meg mest levende. En tom, kald, ensom, livløs sjel som lengtet etter å kjenne et hjerte slå.

Jeg ser, jeg lytter, jeg opplever. Jeg har tatt et steg tilbake fra kanten jeg vanligvis står og balanserer på, alltid på forhånd i forkant. Jeg har tatt et steg tilbake – og jeg tar i mot. Inntrykk. Lyder, sanser, mennesker, følelser. Og meg selv.

Jeg ba deg fortelle meg hva frihet er. Hvor ville jeg finne den, uten å måtte fraskrive meg ansvaret for meg selv, uten å måtte blø, dø eller forgifte meg? Er frihet det samme som å være levende – på ekte?

Hvis jeg tillater meg å puste. Hvis jeg tillater meg å åpne opp og ta i mot. Hvis jeg tillater meg det jeg alltid har nektet meg selv.. Så kan jeg kjenne at hjertet slår, likevel ♥

Det har vært utrolig fint å lese alle svarene, og jeg har prøvd å få til en slags oppsummering som jeg vil dele i dette innlegget. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og vil du lese svarene i sin helhet, kan du lese dem her.

Hvor lenge har du vært skadefri?

Blant de nærmere 50 svarene jeg fikk, hadde de som svarte vært skadefrie i alt fra 1 uke og opp til hele 7 år. Flertallet hadde ikke skadet seg på 1-2 år.

Det som jeg ble oppmerksom på i flere av svarene, er at mange skriver f.eks ”jeg har vært skadefri i 2 år, med 1 sprekk”. Det er en kjempefin måte å se det på, og kanskje også mer riktig og rettferdig enn å la to år gå i søpla på grunn av en sprekk eller to? Hva med alle de andre 729 skadefrie dagene?

Hva fikk deg til å slutte med selvskading? Hva er din drivkraft?

Barn og morsrollen

Flere nevner at de sluttet å skade seg selv med tanke på fremtidige barn, både som en av flere grunner, eller ene og alene som hovedgrunn. Noen nevner at de allerede har barn, og at de sluttet i det de fant ut at de var gravide. Det handler om et ønske om å ikke være en selvskadende mor, et ønske om å ikke blande inn barna i sykdom eller få spørsmål om arr, i alt et ønske om å være en god mor og et forbilde for sine barn.

Viktige mennesker i livet

Mange nevner kjærester, forloveder og ektemenn, venner og familie og alle som bryr seg, og som bekymrer seg, blir redde og triste (og noen sinte) når de skader seg. De ønsker ikke å såre eller skuffe de som er glad i dem lenger. Kjærligheten og tilliten de blir vist spiller en positiv rolle.

Ønske om å bli frisk/bevisstgjørelse/”fikk nok”

Mange nevner at de etter flere år med selvskading og alt som følger med av skam og konsekvenser, innså  at nok var nok, og at de faktisk har en fremtid. De ble rett og slett lei av å ha det sånn som de hadde det, og innså at selvskading ikke hjalp eller løste noen problemer. De innså at de måtte ta tak i livet sitt selv og lære seg andre måter å takle problemer på. Flere ønsket/ønsker å bli friske og uavhengige, og forstår at selvskading ikke er en del av det.

Jobb

Flere nevner jobb og arbeid som en av grunnene til at de sluttet å skade seg selv. Arbeid med barn og mennesker er noe som går igjen, og at det ikke passer seg med arr.

Hjelp

Noen sier det var avgjørende at de fikk god hjelp av behandlere som fokuserte på de bakenliggende problemene, eller at en lengre innleggelse uten mulighet til å skade seg var til hjelp. Det å ha noen å snakke med når ting ble vanskelig, å ha en skulder å gråte på og benytte seg av avledningsteknikker, er også nevnt. Støtte og hjelp til å lære seg andre måter å håndtere vanskelige følelser på, er viktig for å kunne komme seg ut av selvskadingen.

Arr

Flertallet nevner arr som en av grunnene til at de sluttet. Arr og skam, det å være lei av å skjule og alltid måtte forholde seg til sår og nye arr. De ønsker ikke flere arr, og for noen er det viktig å ikke ha (flere) arr i begivenheter som konfirmasjon eller bryllup.

Noe som gradvis gikk over

Mens de fleste forteller at det å slutte med selvskading var en bevisst avgjørelse og en vanskelig prosess, er det også noen som nevner at det gikk over av seg selv, og at de etter hvert ikke lenger hadde samme behov for å skade seg. Det har vært i sammenheng med å vokse, bli friskere og få det bedre med seg selv.

Spesielle hendelser

Noen nevner at det har vært spesielle hendelser som har fått dem til å slutte med selvskading. Noen har nevnt at de opplevde å miste noen i ulykke (”hvordan kan jeg utsette andre for dette når jeg ser hva ulykken gjorde med dem?”) eller hatt en skremmende eller ubehagelig opplevelse knyttet til selvskading.

Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

Avhengighet/trang til å skade

De aller fleste forteller at det vanskeligste har vært å ikke skade seg når skadetrangen kommer, og den kommer gjerne ofte. Selvskading blir en form for avhengighet, og flere bruker ordet ”abstinenser”. Mange føler at selvskadingen har vært en del av dem (i veldig lang tid), og at noe mangler når de ikke lenger skader seg. Avhengigheten prøver gjerne å lure deg med setninger som ”du har jo allerede så mange arr, hva gjør ett ekstra?” og “bare en siste gang”.

Å stå i smerten og finne andre måter å håndtere vanskelige følelser

Det har vært vanskelig for de fleste å måtte stå i den psykiske smerten og holde ut, uten å kunne bruke selvskading som avreagering og/eller for å flytte fokus. Hvordan skal man reagere når man er vant til å reagere destruktivt? Det er vanskelig å bryte innøvde mønstre og endre tankegangen, og mange har hatt vanskelig for å finne andre alternativer og løsninger for uttrykk og utløp for følelser.

Straff

Noen tar opp temaet straff og behovet for å være selvdestruktiv, og at det har vært vanskelig å ikke lenger kunne straffe seg selv. Det er vanskelig å forstå og akseptere at man fortjener å være god mot seg selv.

Arr

Flere nevner at det å ha arr har vært vanskelig i ettertid. Det er vanskelig å måtte forklare arrene, og man er gjerne et helt annet sted i dag enn det man var når man tidligere skadet seg. Arrene representerer ikke lenger den man føler man er eller hvordan man har det.

Rene armer er ikke det samme som å ha det bra

Noen har svart at det har vært vanskelig at andre har trodd at man er frisk og har det bra fordi det ikke lenger finnes synlige bevis (sår). Det er ikke slik det fungerer, da sykdom og smerte ligger i følelsene og tankene, og ikke utenpå kroppen.

Trigging

Det er lett å bli trigget av noe man ser eller hører. Både ord, beskrivelser og gjenstander kan minne om selvskading, noe som kan være tøft når man først prøver å venne seg av med selvskading som mestringsstrategi (og komme seg ut av avhengigheten).

Hvordan håndterer du vanskelige følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

De fleste forteller at det har vært fryktelig vanskelig å finne andre måter å håndtere følelser på, og at det fortsatt er vanskelig. Noen forteller at de har erstattet selvskading med andre destruktive mestringsstrategier, for eksempel ved å spise eller ikke spise, og at det føles som å måtte velge mellom to onder.

Likevel er det nevnt mange gode alternativer som som kan fungere som avledning eller utløp:

• Snakke med noen! (sitat “det hjelper virkelig å snakke om det og gråte litt, mens noen lytter, tør å stille kritiske spørsmål og er tålmodig selv om du blir sint”)
• Bruke kreativiteten: male, tegne, skrive (sitat “skriving er terapi vettu :)”)
• Fysisk aktivitet: gå en tur, sykle, trene (sitat ”trening gir en himmelsk følelse og det er lettere å slappe av hjemme etterpå”)
• Vise følelser, gråte, skrike, kjefte, få det ut!
• Sove, holde ut, vente til det går over
• Synge, spille musikk, høre på musikk
• Spille kort, tetris og andre spill (sitat “noen ganger handler det bare om å ha noe å gjøre, og da er kortspill, turer og filmer en bra løsning. Jeg kan love deg at jeg nærmer meg verdensmester nivå når det kommer til Tetris!”)
• Se tv, se film (sitat “jeg legger meg i senga, pakker meg godt inn i dynen og setter på en episode south park på tven”)
• Lese (sitat “som oftest trenger jeg egentlig bare en pause fra min egen verden, og da begraver jeg meg dypt ned i bøker”)
• Ta en lang, varm dusj
• Være sammen med andre, familie eller venner (sitat “deretter lufter jeg de mer overfladiske delene av det med venner om dette føles nødvendig, og vi finner på noe hyggelig, eller jeg går en lang tur og prøver å fokusere på ting jeg syns er bra, motiverende, inspirerende og interessant.”)
• Ta seg selv i nakkeskinnet (sitat ”enkelte ganger sporer man av og kommer innpå gammelt tankemønster og da må man ta seg selv i nakkeskinnet og føre seg selv på rett spor igjen! VANSKELIG men viktigst av alt: IKKE UMULIG!”)
• Se på bilder av de du er glad i, huske på de gode øyeblikkene
• Tenke gjennom hva som skjer her og nå (sitat ”vanskelige følelser prøver jeg nå å sortere og tenke gjennom: hvorfor kommer de? hva kan jeg gjøre (annet enn å skade meg) for å få det bedre?”
• Være rundt dyr, gå i stallen osv.
• Vaske og rydde (sitat ”skaper kontroll utenfor, i stedetfor å gjøre utsiden like kaotisk som innsiden”)
• Belønning for å holde ut (sitat “så er jeg flink og finner belønninger underveis, f.eks ved 2.5 år en ny tattoo osv.”)

Jeg vil samtidig anbefale et innlegg Karianne har skrevet om alternative mestringsstrategier og hvordan holde ut skadetrang: Selvhjelp – kampen mot sebrastripene

Hvordan føles det å være skadefri?

Det var mange forskjellige svar på dette spørsmålet, de aller fleste veldig positive og godt å lese, men mange har svart at de har blandede følelser. Samtidig som en føler seg mer fri, friskere, og opplever mestring og kontroll, er det også mange som opplever usikkerhet, redsel og et slags savn og en sorg, da man gir slipp på en ”trygg utvei” man alltid har hatt.

Ord som blir nevnt, er for eksempel rart, bra, kaotisk, naturlig, friskt, fantastisk, skummelt, skremmende, forferdelig, deilig, godt og vondt.

Det er vanskelig å oppsummere andres beskrivelser av følelser. Jeg syns svarene i seg selv sier det så godt, derfor velger jeg heller noen beskrivende utdrag.

«Det føles bra! Å oppleve mestring.»

«Føles friskere. Mer normalt.»

«Jeg ville sagt fantastisk, men det er så mye mer enn det. Det finnes ikke ord som er sterke nok til å beskrive det. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Jeg føler meg fri.»

«Jeg er stolt – selv om kanskje ikke alle andre synes det er en så stor bragd, så er det nok noe av det største og vanskeligste jeg har oppnådd i mitt liv.»

«Skummelt syns jeg. Det er så mye vanskeligere å forklare vonde tanker og følelser med ord, når jeg er vant til å vise dem med blod og sting.»

«Å være selvskadingsfri er en befrielse på alle punkt og jeg ønsker for alle å få oppleve det samme som jeg har opplevd selv!»

«Fantastisk mesteparten av tiden! Men i sentimentale, tunge øyeblikk kan jeg ta meg i å savne å kutte.»

«Godt.. men er livredd for å miste grepet og begynne igjen.»

«Om jeg skal være helt ærlig med deg – så føler jeg meg veldig naken.»

«Det føles godt. Og litt vondt. For selvskadingen var jo meg? Har jeg mistet en bit av meg selv? Nei. Du vil framdeles være deg selv, bare uten selvskadingen. Og det er OK!»

«Å være skadefri er langt mer komfortabelt enn å være selvskader.»

«Det føles fantastisk. Jeg føler meg fri og levende.»

Utvalgte sitater

«Man får ikke mer omsorg, sympati, hjelp eller forståelse selv om man skader seg selv. Selv om man bruker tårer av blod, fremfor vanlige tårer og ord. Der og da kan det nok virke sånn, men det har nok med at mange av helsepersonellet har som jobb å “ta vare på oss” som sliter med sånne ting. Jeg velger å kalle det “falsk omsorg”.»

«Jeg synes det er viktig at folk rundt (behandlere, familie og andre støttepersoner) forstår at en selvskader ikke er frisk selv om hun/han ikke selvskader. Alt er ikke en dans på roser selv om man ikke lenger skader seg. Nei, heller tvert imot. All den innvendige smerten som jeg før tok ut via blod, hvor er den nå? Jo, den er inni meg. Og den må takles på andre måter.»

«Jeg er en fin jente, som er både ærlig og snill. Jeg har venner og familie jeg er glad i – som også er glade i meg. Jeg trenger jo ikke å selvskade, ikke når jeg har ord og stemme. Det er kanskje det viktigste jeg har lært i hele mitt liv, å tørre å bruke stemmen.»

«Jeg gråt på nærmeste skulder, kjempet i mot sterke følelser og smakte på livet uten sykdom. Jeg var så heldig å kjenne at livet smakte bedre uten selvskadingen!»

«Det er en god kombinasjon av selvbeherskelse, flytte fokus og aksept.»

«Man har ALLTID ett valg, selv om det er vanskelig for følelsene å forstå av og til.»

«Det var ingen lege, psykolog eller psykiater som fortalte meg at “NÅMÅDUSLUTTE” også slutta jeg. Nei, det var JEG og MIN vilje som fikk meg til og faktisk ta tak i meg selv, og deretter slutte. Så, det gir meg håp om at jeg med tiden skal bli frisk fra spiseforstyrrelsen og depresjonen også.»

«Det er DU som bestemmer hvordan du skal takle en situasjon. Det er DU som bestemmer hvem og hva som skal være i livet ditt. Det er du som bestemmer uansett!!»

Tusen hjertelig takk til alle som tok seg tid til å dele sine erfaringer! ♥

Jeg håper dette innlegget kan bidra til noe positivt, på en eller annen måte. Jeg har i hvert fall fått mye ut av å lese og sette meg inn i alle kommentarene og svarene – for så å samle alt til én tekst. Så mange forskjellige svar, men likevel så mye til felles. Hvis femti personer kan fortelle meg at de ikke lenger skader seg selv, så hvorfor skal ikke jeg kunne klare det, eller du?

Jeg ante ikke at det “morsomme” svanebildet jeg tok et par dager før, kom til å bli et godt bilde på hvordan jeg føler meg akkurat nå: Jeg har lyst å synke i jorda, stikke hodet i sanden og forbli der. Jeg er skamfull, sint på meg selv, og så klart lei meg. Men detaljene skal begraves og glemmes, jeg vil ikke se meg tilbake.

I mellomtiden har jeg et lite ønske jeg har tenkt på en stund. Jeg vet ikke om det er interesse for det, eller om det er mulig, men jeg skulle så gjerne ønske å høre fra de av dere som leser bloggen, som tidligere har drevet med selvskading, men som har kommet seg ut av det. (Les gjerne om ulike former for selvskading: Ikke all selvskading er synlig.) Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne delt noen erfaringer med meg?

Det hadde vært så fint å komme hjem til et kommentarfelt med viktige kilder til motivasjon, håp og inspirasjon. Ikke bare for meg, men for andre også? Selv er jeg to måneder skadefri, og for tiden kjenner jeg på sterk motivasjon til å komme ut av det, så hvorfor ikke gi motivasjonen ekstra næring nå mens muligheten er der? Hadde ikke det vært noe å ta med seg videre i livet, i kampen? Har du lyst å dele med meg? Jeg lurer litt på..

• Hvor lenge har du vært skadefri?
• Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
• Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
• Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
• Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
• Hvordan føles det å være skadefri?
• Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?

Du trenger selvfølgelig ikke svare på alle spørsmålene om de er vanskelige å svare på! Alle tilbakemeldinger er verdsatt og velkomne, korte eller lange!

Takk! ♥

Jeg har verden for mine føtter. Våger jeg å ta sjansen, våger jeg å gi slipp?

Les gjerne også:

• Ikke all selvskading er synlig
• Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv? (skrevet sammen med dere blogglesere)
• Gyldiggjøring av smerte
• Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme

Sykdom skriker i meg og ber meg skade meg synlig denne gangen for å kommunisere ut at jeg ikke fikser dette. Gamle, innlærte, håpløse mønstre jeg har lært meg å se, identifisere og forstå, men samtidig ikke klarer å bryte ut av. Jeg famler etter ord som kan være tilstrekkelige, men jeg vet ikke hvor eller hvordan jeg bruker dem – om jeg i det hele tatt skulle finne ordene.

«Slutt å stramme grepet! Ser du for faen at jeg ikke fikser dette!?»

Jeg skammer meg og gremmes over at disse syke stemmene bor i meg, i mine tanker og i min kropp, og får mine egne hender til å utføre skaden. Jeg forstår! Jeg forstår symptomene, årsakene, konsekvensene og innbilt, løgnaktig, falsk effekt. Hvorfor lar jeg da disse indre stemmene ta kontrollen når jeg vet alt det er og ikke er? Hvorfor straffer jeg meg selv i sinne og protest?

Svake faen.

Hun våkner av at han stryker henne mykt og forsiktig over armen, fra skulder og ned til håndledd, og opp igjen, over striper og ujevnheter, over arr, historie og skam. Hun orker ikke å åpne øynene helt enda, men smiler og kryper tettere inntil ham. Akkurat her kunne hun bli for evig. I hans armer, med hans hud tett inntil sin.

Han fortsetter å stryke henne over armen. Hun syns det er godt når han gjør det, og hun er glad for at hun lar ham. Hun kunne lett ha dyttet bort hånda hans, snudd ryggen til i skam eller reagere med å bli sint, men hun gjør ikke det. Hun er glad for at hun lar ham få lov å stryke over armene hennes.

«Syns du det er ekkelt?» spør hun med lav og skamfull stemme. «Syns du jeg er ekkel, at armene mine er ekle?» Hun vet egentlig hva han vil svare, men holder likevel pusten i redsel for å høre noe annet. «Nei» svarer han. «Du er ikke det.» Han sier det som om det skulle være fakta og ikke hans subjektive mening, og akkurat nå godtar hun det uten å blunke. Hun trenger å tro på det. Hun trenger å høre det.

«Du tenker mer over arrene dine enn det jeg gjør», sa han en dag. Hun kikket ned i bakken og følte plutselig at hun måtte forsvare seg selv. «Det er ikke du som må leve med det», svarte hun kort. Var det bare hun selv som tenkte over det?

Hun brydde seg ikke så mye om hva andre tenkte (eller var det nettopp det hun gjorde?). Graden av skamfølelse var avhengig av hvem og i hvilken situasjon, men ellers måtte de veldig gjerne tenke at hun var ekkel og stygg. Var det ikke det som var sannheten da? Se så jævla ekkel jeg er, kunne hun tenke og insistere på at andre skulle syns det, slik at virkeligheten kunne samstemme med slik hun så seg selv.

Men det var verre å ikke bry seg når det gjaldt han. Hun ville ikke at han skulle syns hun var ekkel. Hun var redd for at han skulle syns det. Hun kunne ikke forstå hvordan han alltid bare så forbi det. Var han ikke flau over henne? Hvorfor var han ikke flau over henne? Syns han ikke at det er ekkelt, at hun er ekkel, at armene hennes er ekle?

«Du er verdens fineste», sier han og pakker armene rundt henne.