liseliten.com

Først av alt vil jeg takk for den utrolige tilbakemeldingen på innlegget hvor jeg spurte dere om hjelp til å skrive dette innlegget. Jeg ble spurt om å skrive litt om hvordan pårørende (venner og familie) bør takle at noen de er glad i er selvdestruktive.

“Nytter det å si noe, eller må en bare se på at et mennesket lider og skader seg? Når en evt. ser tegn på ny selvskading, bør en late som ingenting, eller skal en si noe?”

Jeg hadde mine tanker rundt det, men spurte også dere lesere om innspill og kommentarer. Jeg er overveldet av tilbakemeldingene, og syns det har vært utrolig spennende og lærerikt å lese deres svar og innspill. Jeg får egentlig litt presentasjonsangst for å skrive dette innlegget, for det var så utrolig mange bra svar. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og langt ble det også. Jeg føler likevel at jeg ikke kunne korte ned noe særlig mer, for å få med det jeg følte var viktigst. Jeg vil anbefale alle å lese alle de gode og verdifulle innspillene her .

Jeg har prøvd å gjøre det mer lettlest og oversiktlig ved bruk av mange undertitler, ettersom dette innlegget blir litt langt.

Jeg vil også understreke at alle mennesker er forskjellige, alle har ulike behov, grenser og ønsker, og det som føles riktig for én, er kanskje ikke like riktig for en annen. Jeg tror at forsiktig tilnærming er en god måte for å føle seg frem på hva som er mest riktig.

Foreldre og familie

Viktig å huske om en person som selvskader ”i skjul”:
- Ønsker å skåne familien fra smerte
- Samvittighet, skam og skyldfølelse

Basert på svarene fra de aller fleste, og inkludert mine egne tanker, er det en vesentlig forskjell på hvordan man ønsker at foreldre og familie skal forholde seg til det, og hvordan en ønsker at venner skal forholde seg til det. Familien står vanligvis nærmest, og selv om det er familien som kanskje bryr seg mest, så gjør nettopp dette det, motstridende nok, litt vanskeligere å være åpen om og snakke om ting på. Man vet og forstår at familien bryr seg så inderlig, noe som gjør at en gjerne vil skåne familien. Man er redd for å være til bry og skape bekymring.

Familie, spesielt foreldre, vil ofte klandre seg selv og lure på hva de har gjort galt for at deres datter (eller sønn) skader seg. Men som flere sier, det er ingen å skylde på, og absolutt ikke for å skylde på noen, det handler om en mestringsstrategi for å holde ut en uutholdelig følelse eller situasjon.

Oppfør deg rolig.

Man bør holde seg rolig når man evt. oppdager eller er klar over at en person skader seg. En klem, et omsorgsfullt spørsmål om hvordan en har det eller om en vil snakke om det, eller bare vise og fortelle at en er der. Det er dessverre slik at foreldre ikke er dem man ønsker mest å snakke med om såre og personlige ting. Det tenker jeg er ganske naturlig, og at foreldre ikke må ta det personlig. Det er nok noe de kjenner til selv fra sin ungdom.

Å bare vite om det

Noen av dem som selvskader synes det er greit at foreldre bare vet om det, og at det er godt nok. Jeg er under denne kategorien i dag. Familien min vet om det, og det er en lettelse å føle meg fri og slippe å skjule. Men jeg vil likevel ikke snakke med dem om det. Ikke fordi de er som de er (de er fantastiske mennesker og familie), men fordi det føles unaturlig og ubehagelig å snakke med dem om det. Jeg vil heller bruke min behandler, eller evt. venner, til å snakke om det.

Når den som selvskader reagerer med sinne når familie vier selvskading oppmerksomhet

Enkelte (opplever disse i mindretall) finner støtte og samtalepartnere i foreldre, noe som er helt fantastisk. Men mange, deriblant meg, kan bli fryktelig sinte og be foreldrene om å ikke blande seg. Jeg er av den typen, kanskje i en ekstrem grad. Har foreldrene mine spurt et lite spørsmål, kommet med en tilnærming eller kommentar, enten det er vennlig eller ikke, så har jeg eksplodert. Jeg blir sint, men egentlig er det kanskje mest fordi jeg skammer meg og ikke vil snakke med dem om det.

Jeg reagerer oftest med å bli sint og si ”Slutt å snakk om det!”. Og det jeg syns er viktig for foreldre å vite, er at det ikke handler om dem. Det handler om den som selvskader, hennes/hans problemer og hennes/hans måte å takle ting på.

”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Lov meg at du aldri skader deg selv igjen!”

De verste “feilene” pårørende kan gjøre, er å reagere med sinne, eller generelt overreagere. Ja, det er et alvorlig tema og god grunn til å bry seg og reagere, men måten man viser det på har mye å si. ”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Ser du ikke hvor vondt du gjør oss! Lov meg at du aldri gjør sånn igjen!” Skamfølelsen og den dårlige samvittigheten vil bare bli enda større, noe som igjen gjør at en i hvert fall ikke ønsker å snakke om det, og at en holder det skjult. Det er en avhengighet og overlevelsesstrategi, det er for enkelt å bare tro en kan slutte ved å kreve det.

(tekst fortsetter etter bildet)

Kontrollering, følelse av overgrep

Noen har også opplevd vonde erfaringer i forbindelse med foreldres sterke reaksjoner, for eksempel å bli tvunget til å vise sårene sine, nærmest holdt fast og kroppsvisitert, eller opplevd ransaking av rommet og fjerning av all mulig redskap. Det funker ikke slik. Hold hodet kaldt, ikke prøv å kontrollere vedkommende eller hennes/hans handlinger, men vis omsorg, helst forsiktig og ikke i overveldende eller påtrengende grad.

Vær behjelpelig

”Skal vi bare sitte og se på og godta at våre nære og kjære skader seg selv?”. Nei. Men en viktig huskeregel, er at du som familiemedlem eller forelder, ikke skal være behandler eller ha ansvar for at vedkommende ikke skader seg. Men det du kan bidra med, er å hjelpe vedkommende til å få riktig hjelp. Det er et stort og skremmende steg å be om hjelp, men med støtte kan det være lettere. Vær behjelpelig med å ta noen telefoner, tilby deg å være med til legen (for samtale eller for henvisning til behandler), eller still opp på andre måter. Vis at du er der.

Tålmodighet

Jeg er klar over at det er veldig smertefullt for de rundt som er glad i vedkommende. De vil uten tvil ofre alt for at barnet sitt (eller søster, bror, kjæreste, datter, venn osv.) skal slutte å skade seg selv, men man kan ikke oppnå det med hverken bestikkelser, trusler, trygling, kontroll eller andre måter. Den som skader seg må først og fremst ønske å ta i mot hjelp, og deretter starter en prosess som krever lang tid og mye krefter. De rundt føler seg utrolig hjelpesløse og fortvilte, men man må ha tålmodighet, og heller ofre sine krefter på å gi omsorg og støtte.

Mitt forhold til min familie

Jeg har et godt forhold til mine foreldre, de kjenner saken og historien, og de er støttende og stolte av meg som menneske. Men jeg ønsker ikke å snakke med foreldrene mine om selvskading eller mine problemer. Jeg vet jeg har foreldre som hadde taklet det bra og som hadde syns det var godt å snakke med meg om det, men jeg selv ønsker ikke dette.

Jeg ønsker å være den sprudlende, morsomme minstejenta i familien, slik som jeg alltid har vært. Jeg ønsker å være Lise, den som diskuterer spennende og kloke tema med bror og far, og den som snakker sladder og jenteting med mor og søster. Vi kan snakke om viktige og alvorlige ting, eller bare tøyse og ha det bra sammen.

Jeg trenger ikke, og ønsker ikke, å snakke om mitt indre, mine personlige problemer, for å føle at jeg har den beste familien jeg kunne fått. Jeg elsker dem, og jeg elsker det slik det er i dag. Jeg er meg, Lise. For meg er det godt nok at de vet, og at de er glade i meg.

(tekst fortsetter etter bildet)

Venner

Venner betyr også mye, men har en annen rolle. Venner vil/kan man gjerne snakke med om alt, og man er på et likejevnt nivå. Jeg kjenner mye på dette selv. Jeg kan gjerne snakke om det med venner, og gå i kortermet rundt dem uten at det gjør meg noe, men når det kommer til foreldre og familie er det straks litt vanskeligere. Jeg tror det gjelder for de fleste. Familie er så nært og så personlig (på godt og vondt).

Sett deg selv i samme situasjon

Det er alltid en verdifull egenskap å kunne tilnærme seg forsiktig. Føle seg forsiktig frem, ”er dette noe han/hun ønsker å snakke om, eller vil han/hun bare at jeg skal vite det?” Fortell og vis at du er der, at du lytter, at du er en venn. Sinne og sterke reaksjoner er uheldig, akkurat det samme som gjelder foreldre. Sinne, ”skjerp deg”-holdning, eller andre reaksjoner som får en til å føle seg latterliggjort, hjelper lite og gjør bare vondt verre. Nei, venner skal ikke gi slike følelser, men det er et sårbart tema, og det ikke lett å vite hvordan en skal reagere eller forholde seg til det. Men prøv å tenke, hvordan skulle du, som er venn med en som selvskader, ønske at noen reagerte om du fortalte noe sårt og personlig?

Vær en venn, ikke støttekontakt

I tillegg er det fint å i ettertid bare fortsette å være en venn, akkurat som før, og ikke gjør en altfor big deal ut av det. Fortsett å være en venn. Kanskje vedkommende bare trengte å lufte det eller slippe å skjule det, for så og fortsette som vanlig. En venn skal være en venn. En venn lytter og stiller opp, og finner på ting sammen. En venn skal ikke være en ”støttekontakt” eller behandler.

Mitt forhold til mine venner

Jeg har venner som har slitt med selvskading, og i disse finner jeg en forståelse ingen andre kan ha. Med disse vennene trenger jeg ikke forklare eller beskrive, for de skjønner hvordan det er. Det er veldig fint når jeg trenger å snakke med noen som forstår. Og så har jeg venner som ikke har noen personlig erfaring med selvskading i det hele tatt, men som er minst like viktige for meg. I dem finner jeg også støtte, en annen viktig type støtte og alternative synspunkter som kan dra meg over til de friske tankene. Jeg for min del foretrekker å gå i dybden på problematikken i samtale med behandleren min. Med mine venner ønsker jeg kanskje ikke å gå så veldig i dybden eller prate i timesvis om det, men kanskje si litt kort om hva som står på og hvorfor, få litt støtte og forståelse, vite at de er der, og deretter gjøre helt vanlige, fine, morsomme venneting og snakke om helt hverdagslige tema.

- Hold deg rolig!
- Vis eller fortell at du er der, uten å være for pågående
- Vis omsorg (også uten å være for påtrengende)
- Oppfør deg som vanlig i ettertid, jeg tror ikke noen ønsker særbehandling eller å bli sett annerledes på
- Spør gjerne (på en vennlig måte), men respekter hvis vedkommende ikke ønsker å snakke om det
- Vær behjelpelig med å skaffe vedkommende hjelp (det er ikke ditt ansvar å være behandler)

- Ikke kjeft eller reager med sinne
- Ikke be om eller krev at vedkommende skal slutte å skade seg
- Ikke overreager (enten det er i form av sinne, sjokk, redsel, sorg eller skuffelse)
- Ikke klandre deg selv, eller gi personen skyldfølelse ”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Ser du ikke hvor vondt du gjør oss!”
- Åpenhet er en god og viktig ting, men det er ikke alltid hyggelig (eller nødvendig) å oppdage at hele slekta og halve verden er informert (for å sette det på spissen) uten at man har gitt tillatelse til det

Jeg har lyst å trekke frem små utdrag fra noen av tilbakemeldingene som er kommet inn i kommentarfeltet (offentlig), noe som viste seg å være veldig vanskelig ettersom alt burde tatt med! Anbefaler som sagt å lese alles helhetlige innspill her.

Jeg vil at de skal vise at de er der, om jeg har lyst til å snakke om det. Min selvskading er noe jeg må håndtere alene, på min måte og i mitt tempo. Om noen presser seg på meg, vil det bare gjøre vondt verre
- Joakim

Både ho og psykriataren min kunne fortald meg tidelegare at eg ville angre (…), om at folk kom til å stirre, og spørje, og forhandsdøme. Dei gjorde ikkje det, og no sit eg igjen med ein arm som eg hatar meir enn noko anna.
- Eirin

Det beste er kanskje å spørre? “Hvordan vil du at jeg skal forholde meg til dette?” – da kan den det gjelder uttale seg om hvilken oppmerksomhet dette skal få, og hvor mye hjelp han eller hun vil ha fra de nærmeste.
- Rebecca

Jeg skulle heller ønske at det ble stilt spørsmål som “hva gjorde at du skadet deg denne gangen da?” og ikke bli oppgitt over meg, for det gjør bare ting værre!!
- Camilla Desiré

De endevendte rommet mitt (…) og pappa holdt meg fast en gang mens han tvang meg til å vise dem det jeg hadde gjort. (…) Det var forferdelig vondt, mye vondere enn den psykiske smerten jeg bar på. Først at de innvaderte privatlivet mitt på den måten, og etterpå fordi jeg så hvor forferdelig de hadde det.
- Anonym

De skal snakke med vedkommende om det, på en vennlig og konstruktiv måte, og prøve å legge fram mulige løsninger som kan gjennomføres enten med eller uten hjelp
- Millie

Når mamma fikk vite at jeg hadde kuttet megselv, gav hun meg en lang, god klem, og så snakket vi ikke mer om det før kvelden kom. Jeg syns det var veldig greit.
- Siri

Jeg er av den typen som nekter å snakke om det, eller vise frem selvskadingen min til de rundt meg hvis de ber meg om det. Dette er noe jeg må få bestemme selv når det føles riktig for meg
- Marti

Jeg tror det er viktig for pårørende å finne en balanse mellom for mye og for lite oppmerksomhet (…) Kanskje bare ved å si “jeg ser at du har skadet deg og skjønner at du ikke har det så lett. Jeg er her for deg hvis du vil snakke.” Uten å lage noe drama.
- Mellomlinjene

Vennene mine var der, og behandlet meg slik jeg ville bli behandlet; som en venn, ikke en stakkarslig mentalpasient
- Lotte

Når jeg var syk satte jeg aller mest pris på at jeg bare fikk nærhet. Ingen visste noe om det så for meg var det stor trøst å komme på legevakta å bli “fikset”, bli tatt vare på.(…) Det aller viktigste for meg i timene/dagene etter selvskading trengte jeg nærhet, en klem, ei hånd å holde i.
- Ina

Støtte, et forsøk på å forstå, en klem, noen trøstende ord
- Renate

Det nytter ikke å komme med leksjoner. For meg så er det ro og trygghet jeg trenger. (…)At jeg ser at de er rolige så blir jeg og det
- Marie

Jeg tror det er viktig å vise omsorg først og fremst
- Benedikte

Jeg håper dette innlegget ga svar på noen spørsmål. Husk at alle mennesker er forskjellige, og har ulike behov, grenser og ønsker. Tusen takk for hjelpen, hver og en av dere som har sendt mail eller kommentert! ♥

Les også:
“Tenker dere hvordan det er å være pårørende?”
LFSS’ pårørendegrupper

Jeg fikk et spørsmål / kommentar fra en leser kalt anantharika. Det er et godt spørsmål som jeg ikke har tenkt så mye over selv, og dersom andre har lyst å si sin mening om det, så legg igjen en kommentar! Spørsmålet var:

“Husker ikke om jeg har sagt det før, men jeg blir umåtelig provosert av termen “sebrapike” som du bruker om deg selv. Det føles som en slags romantisering av det hele og jeg tror ikke det er sunt for hverken deg eller de som leser det, å bruke det ordet. Mener ingenting vondt, men hva er dine tanker om det? Ser du poenget mitt? Når jeg ble frisk var det iallfall viktig å lære å tenke på nytt, å ta kontroll over tankene, og å f.eks. fjerne meg fra litteraturen og filmene som på merkelig vis klarte å gjøre sykdommen min til noe “kult” (og som trøstet, og forsvarte). Blablabla. Poenget, å innse at du ikke er en “sebrapike”, du “gråter ikke blod” etc.: du angriper din egen kropp og kutter deg opp, “enkelt” og greit, og det er verken kult eller bra, det er sykt og det vil vi slutte med :) og da må vi først bruke de rette ordene på det”.

Begrepet sebrapike kommer fra boka Zebraflickan, selvbiografien til Sofia Åkerman, ei jente som tidligere slet med blant annet selvskading. Arr som dannes etter kutting blir til slutt hvite striper, som hos en sebra.

Det forundrer meg ikke at det er en selvskader som har kommet på ordet, eller at det er selvskadere som bruker ordet. Det er nok ikke en romantisering, men kanskje det er lettere å leve med den beskrivelsen for den som skader seg? Selvskading er forbundet med skam og dårlig samvittighet, og kanskje er det lettere å innse sin egen atferd ved å kalle seg sebrapike? For det høres faktisk finere ut enn ordet selvskader, men det er jo ikke det. Kanskje det er litt for skummelt å innse at man er en selvskader, men at man gradvis kan begynne å kjenne på det, ved å i det minste bruke et annet ord som betegner det samme.

Jeg ser poenget ditt veldig godt, og jeg er på mange måter enig. Nå som jeg har forstått hva jeg driver / har drevet med, nettopp selvskading, og ikke minst det at jeg er på bedringens vei etter så mange år, gjør at jeg lettere kan akseptere hva det er. Selvskading er fælt, du angriper kroppen din, og det er ikke friskt.

Du sier at ordet sebrapike kan virke som trøst og forsvar, og den ser jeg. Men er det riktig eller galt? En selvskader er sannsynligvis veldig sårbar og kjemper sin egen indre kamp, og kanskje man trenger den tryggheten i å kalle seg sebrapike? For jeg tror at det er helst selvskadere selv som bruker ordet sebrapike og som ser på seg selv som en sebrapike, mens andre som ikke skader seg selv, ser på det som hva det faktisk er; selvskading.

Jeg tenker at dersom en selvskader lettere klarer å innse problemet sitt ved å bruke et mindre skummelt og mindre direkte ord som sebrapike, så hvorfor ikke? Er det noen har lyst å begynne å selvskade, eller fortsette med det, fordi det er “kulere” å være sebrapike enn å være selvskader? Jeg tror ikke det. Det handler jo om så mye mer, men det er nok lettere å leve med betegnelsen sebrapike.

Det var et himla godt spørsmål som jeg sliter med å svare på. Men alle har nok sine egne meninger rundt dette, og det kan variere fra det ene ytterpunktet til det andre. I noen tilfeller er det kanskje best å legge bort ordet sebrapike og “face’e” problemet, mens andre ganger trenger man å støtte seg litt på ordet sebrapike. Det er hvertfall lettere å leve med det, men det betyr selvfølgelig ikke at det er mer OK å selvskade.

Q: hva tenker du? Handler det om det samme når spiseforstyrrede jenter omtaler seg med et navn/nick som inneholder ordet “ana” (anoreksia) eller “mia” (bulimi)?

Edit: Mange bra svar i kommentarfeltet. Her er noen utdrag fra andres meninger:

M: Men sebrapike høres “finere” ut enn selvskader. Men egentlig så prøver man bare å skjule og undertrykke det man driver med? Ufarlige gjøre det ?

Madeleine:  Jeg ER ikke en sykdom eller en handling, jeg er Madeleine og jeg har en sykdom og jeg gjør dumme ting, men prøver å unngå å identifisere meg selv som sykdommen.

Camilla: Hvis man klarer å “godta” at man er selvskader ved å bruke begrepet sebrapike, kan det ikke da være vanskeligere å komme ut av?

Mariann: Hvis det gjør det lettere for andre å omtale det som sebrastriper, så må det også være greit – så lenge fokus fremdeles er på å bli “frisk”.

Kaja: Jeg er ikke en sebrapike, jeg kutter meg selv. “enkelt” og greit.

Millie: Så lenge en er ærlig med seg selv og andre om hva man er, spiller det vel ingen rolle hvilket navn man har på det, vel?

Syns bildet var litt morsomt, og kanskje litt beskrivende også?