Sykehus « liseliten.com

Arkiv for kategorien 'Sykehus'

I en dør, i en kjeller, på et sykehus

Publisert desember 20, 2011 Psykisk helse , Sykehus 19 Comments

Midt oppi all faenskap og tragedie, finner jeg små lysglimt ved å være innlagt på samme avdeling som ham. Min barndomskamerat. Vi går mer enn tjue år tilbake i tid, vi var ikke mer enn 5 år gamle da vi ble kjent: «Hei, ka du hette? Ska eg ver med deg?».

Jeg har ikke sett ham på mange år, og plutselig er vi på samme avdeling. Han er like luring som jeg alltid har husket ham, og da vi får utgang for å gå i “kiosken”, stikker vi ned i den skumle, mørke, ekle kjelleren som vanligvis er låst. I veggen er det en liten dør, den er sikkert ikke mer enn en meter høy.

«Kom da» sier han og vinker meg bort mens han åpner døren.
«Du, det er ikke lov!» svarer jeg. Typisk meg.
«Drit i det da, det er ingen som finner oss her eller sjekker her» sier han og nærmest kryper inn døra. Lovlydig som jeg er, kjenner jeg hjertet banke i spenning, nesten som en liten unge som er med på en rampestrek, nokså uskyldig, men fortsatt litt spennende fordi det egentlig ikke er lov. Jeg hadde aldri våget å gå inn den døra med hvem som helst, men jeg har full tillit til barndomskameraten min, velfortjent. Så trekker jeg pusten, ler litt og blir med på leken.
«Ja ja, vi er jo gale uansett, det står i papirene! Ingen kan ta oss på det!»

Bak døra befinner det seg en slags tunnell med masse rør inni. Man kan knapt stå oppreist, og det er egentlig ganske skummelt, men samtidig veldig spennende.

«Lystgass» leser jeg høyt fra etikettene på rørene. Vi ler og spøker om hva vi skulle ha gjort med disse rørene og denne lystgassen om vi virkelig hadde vært gale, og for en liten stund, glemmer jeg alt det vonde og hvorfor jeg i utgangspunktet er på dette stedet, på dette sykehuset.

«Okei, nå går vi tilbake» sier jeg. Så går vi tilbake til avdelingen med tunge skritt, og hører dørene låses bak oss.

Kaos og stillhet

Publisert desember 4, 2011 Behandling , Personlig , Selvskading , Sykehus 26 Comments

Å drukne. Plutselig eller sakte. Skrevet oktober 2011.

Jeg har vært god på å “takle” overveldende og plutselige bølger av faenskap og kaoshelvete. Overveldende bølger som truer med utslettelse på minuttet, bølger som vekker overlevelsesinstinkt og impulser. Desperate kriseløsninger, verken sunne, riktige eller friske, men løsninger likevel – bare for å overleve. Det har jeg kunnet takle, det har jeg vært god på, i mange, mange år. Det forteller merkene på kroppen min, det forteller journalen min og min historie.

Men hvordan takler man snikende mengder vann som sakte, men sikkert over tid, øker og øker til du står på tå med strak hals for å klare å puste inntil vannet til slutt stiger over hodet? Når verken kropp eller sinn er ”tankeløs” nok til å hente frem kriseløsninger (eller løsninger i det hele tatt), men hvor fornuften fortsatt er smertefull og lammende intakt. Hvordan takler man det?

Det hadde nesten vært lettere med plutselig, overveldende kaos med en hurtig vei ut, tankeløshet og desperate, destruktive kriseløsninger, enn det som føles som å være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død. Vel, det er i hvert fall slik det føles. Kommer jeg faktisk til å drukne nå, har jeg forvillet meg ut i feil spor, eller er dette virkelig en del av veien? For det føles alldeles ikke riktig.

Jeg kan ikke svømme (hvis det er det som er selve løsningen),
og jeg vet ikke om jeg klarer å lære meg det før det er for sent

Jeg skrev dette i oktober, men det føltes for sterkt og for nært til å dele det akkurat da. Det er ofte lettere å fortelle om det i ettertid, når man har fått litt avstand til det. Det betyr ikke nødvendigvis at det er over eller ikke like gjeldende, men at man har fått det litt på avstand.

Det er to uker siden jeg blogga sist, og som bildene i forrige innlegg forteller, så har det ikke vært spesielt greit (for å si det pent). I et par måneder har jeg gått rundt og kjent på noe som føles som å “drukne sakte og være smertefullt til stede i en sakte, langsom, pinefull død”, som skrevet over.

Og plutselig ble det tatt opp noe i behandling som trigget en hel rekke med store, grunnleggende tema i min problematikk, i mitt liv. Plutselig ble jeg rammet av den overveldende bølgen av kaoshelvete som jeg kjenner til, og like plutselig var jeg tilbake i gamle, destruktive spor, med det som vanligvis følger med. Tårer, blod, sinne, fortvilelse, panikk, trassig oppførsel, impulser og innleggelse – etterfulgt av skam, ydmykhet, dårlig samvittighet og etterpåklokskap.

Kaos og stillhet. To kontraster i samme situasjon. Kaoshelvete inni meg, hos meg og i behandling, men stillhet utad mot verden hvor jeg isolerer meg, blir stille, utilgjengelig og fraværende. Ingen aner noe om hvilket helvete som pågår, og det føles både greit og riktig, men også vondt og ensomt.

Jeg har heldigvis et apparat rundt meg som kjenner meg godt, som ønsker å hjelpe meg, og som vet hva som er meg og hva som ikke er meg. Jeg skifter mellom å være rasende sint og skyve dem bort, og å være redd og klamrende. Det er slitsomt, men de viser meg at de er der likevel, at de er stabile og stødige når jeg ikke er det selv. Og jeg våger alltid å ta i mot til slutt, på tross av omveier og litt vingling frem og tilbake.

Jeg er hjemme igjen etter en liten, frivillig innleggelse, og det har gjort meg godt. Det som trigget og utløste denne runden har blitt snakket om, og jeg har fått betryggelse, støtte og forståelse. Jeg håper og tror det verste er over nå.

Nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne

Publisert november 13, 2011 Selvskading , Sykehus 28 Comments

Pannen hennes har noen få striper som strekker seg fra venstre til høyre. Kinnene hennes, begge sider, inneholder de samme stripene, bare kortere og mer tilfeldig plassert. Tynne, tynne linjer, nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne, og som hun såvidt kan kjenne dersom hun stryker langs huden. Linjene - tynne, tynne arr – er fra tre år tilbake, da mye var annerledes enn i dag.

I 2008 var jeg innlagt på åpen avdeling, på distriktpsykiatrisk senter. Jeg var ganske dårlig på den tiden, og vekslet mellom åpen avdeling og lukket akuttavdeling på sykehuset, selv om jeg (midlertidig, på ubestemt tid) hadde boadresse på den åpne avdelingen.

Jeg husker en episode hvor jeg hadde skadet meg selv, jeg husker det fordi jeg blir påminnet det hver dag, når jeg ser meg selv i speilet. Jeg hadde skadet meg selv i ansiktet. Jeg kan huske (og føle) det enorme sinnet og selvhatet, trangen til å ødelegge meg selv, vansire meg selv, ansiktet mitt. Jeg brukte det jeg fant. Heldigvis og takk og pris hadde de tatt fra meg de “vanlige redskapene” som nok ville ha laget større skade enn det som ble laget da. Hvordan ville ansiktet mitt sett ut i dag da?

Samme dag ble jeg overført og innlagt på lukket avdeling på sykehuset. Den gang følte, trodde og mente jeg at de på den åpne avdelingen bare ville bli kvitt meg, at de brukte første og beste anledning til å sende ansvaret videre til noen andre, og at det var ment som en straff. Straff fordi jeg hadde skadet meg, fordi jeg hadde brutt avtalene, fordi jeg hadde plaget dem og vært til bry (for noen som sikkert ikke brydde seg uansett). Sykehus som straff, fordi det var der jeg hadde aller minst lyst til å være.

Alle i hele verden var onde og ville meg vondt, og jeg skulle være den som var styggest med meg selv. «Se, jeg vet hva dere alle tenker, jeg vet hva jeg fortjener, og jeg gjør akkurat det som er forventet og nødvendig. Er det godt nok nå for helvete?»

Da jeg etter en ukes tid fikk returnere til den åpne avdelingen, så jeg at navnet mitt på tavla som forteller romnummer og kontaktperson, var fjernet. Jeg ble rasende fornærmet. For meg ble det en tydelig bekreftelse på alt jeg allerede følte, og det ble et stort nummer ut av det faktum at de hadde fjernet navnet mitt fra tavla. At man ikke kan være innskrevet og innlagt på to avdelinger samtidig, det at jeg ikke kunne stå oppført som innlagt på den åpne avdelingen når jeg var innlagt på sykehuset, det klarte jeg ikke tro på. Det var ingenting annet enn dårlige unnskyldninger over noe de halvhjertet prøvde å skjule for å slippe konsekvensene av å fortelle (det jeg mente var) sannheten.

Man ser annerledes på ting når man har fått distanse til det, noe som for meg kan ha tatt år i noen tilfeller. Hvordan noe man har ment, følt og trodd på av hele sitt hjerte, med så mye følelser og alvor at det nesten handler om liv og død, viser seg å være så fjernt, så lite og så.. “uviktig” i det store hele. Men slik er det jo gjerne når man står midt oppi kaoset og smerten, og alt annet betyr lite og ingenting.

Jeg ser at det var riktig at jeg ble flyttet over til sykehuset når jeg trengte mer enn hva de kunne gi eller gjøre. Jeg vet at verden ikke bare er ond, og at jeg slettes ikke fortjener å være stygg med meg selv. Å fjerne navnet mitt fra en tavle er heller ikke ensbetydende med å fjerne eller utslette hele min eksistens, verdi eller betydning. Jeg ser det. Men jeg gjorde ikke det da.

De tynne, tynne linjene i ansiktet er nesten helt usynlige, men synlige likevel – for meg. Jeg ser dem i speilet hver eneste dag og når jeg dekker over dem med sminke. Jeg har mine tydelige og synlige arr på armer og lår, men for meg er det stripene i ansiktet som ingen andre ser, som er den største påminnelsen om at ting faktisk endrer seg. Heldigvis. Men det gjør ikke arrene jeg har påført kroppen min i sinne og affekt.

Nyttårsaften 2010

Publisert november 3, 2011 Kjærlighet , Personlig , Sykehus 34 Comments

Det er nyttårsaften, og det snør. Det ble snø til jul i år, men ingen gaver og ingen feiring. Hun foretrakk det slik. Hun hadde ikke tenkt å oppleve julen i år, men det er nyttårsaften, og hun lever fortsatt. Hun befinner seg på lukket avdeling på sykehuset, innlagt på tvang.

Det er nyttårsaften, og det snør. Hun har dusjet og kledd seg, og ser frem til å reise på permisjon til dagen etterpå. De siste ukene har vært kaotiske og smertefulle, men den tyngste tåken har lagt seg, og hun kjenner at hun kunne gjerne tenke seg å tilbringe nyttårsaften sammen med han som hjertet hennes tilhører.

De er bare to på nyttårsaften, alene, men samtidig komplett. De spiser, deler en flaske hvitvin, og smiler. Med munnen, med øynene – og med hjertet.

Når klokka nærmer seg ti om kvelden, kler de seg i gode, varme klær, fjellsko og hver sin hodelykt. Det er kaldt, og det snør og blåser kraftig. De skal til toppen av Lifjell innen midnatt. En annerledes nyttårsfeiring, men for henne helt perfekt med tanke på omstendighetene rundt.

Stigningen er bratt, og bakken består av tjukk, hard is dekket med en hinne av vann, uten noen form for rekkverk eller trær i nærheten å holde fast i. De frykter at det blir umulig å komme seg opp dit i tide. Hun sitter på huk for å ikke skli og renne bakover, hun har egentlig gitt opp, men så kaster han seg over på andre siden, og slenger over et tau til henne. «Ta tauet og klatre bort til meg, jeg holder deg.»

Hun ser rundt seg med lykten spent fast på hodet for å få en oversikt over området rundt. Det er bekmørkt, de er helt alene, det blåser og snør, og mens hun ligger nesten flat på bakken av is, med tauet mellom seg og ham, begynner hun å le. «Fy faen for en nyttårsfeiring, dette er jo en blanding av norsk skrekkfilm på fjellet og en eller annen syk ekspedisjon.»

Bakken flater seg endelig ut lenger oppe, og den siste timen går de så fort de kan, i snø og vind. «Når vi det til tolv?» roper hun. «Ja, hvis vi forter oss,» svarer han. Hun har begynt å bli sliten. Han knytter enden av tauet rundt magen sin, og den andre enden rundt magen hennes, og det siste stykket går han i forveien og drar.

Ti på tolv, ti minutt før midnatt, er de på toppen. De slår av hodelyktene, og utsikten som møter dem er helt fantastisk. Hele Sandnes og Stavanger ligger foran dem og lyser opp. Det blåser storm, og det er umulig å stå oppreist, så de blir sittende trygt og godt sammen på bakken, han med armene rundt henne. Alene, sammen, på det som føles som toppen av verden, stormfullt, men fredfullt, i svarteste natten, og himmelen fylles av fyrverkeri. «Godt nyttår, jeg elsker deg.»

♥

Les også:
Hjertebank (kjærlighet og utfordringer/psykisk sykdom)
Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme (kjærlighet og selvskading)

Å leve eller dø – og ydmykelsen i mellom

Publisert oktober 8, 2011 Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 36 Comments

Advarer om detaljerte beskrivelser rundt ventrikkelskylling og mine opplevelser av intox. Jeg ønsker ikke å skrive noe som kan trigge, tvert i mot håper jeg det kan virke avskremmende. Les med respekt og ha forståelse for at det ligger mange kompliserte, overveldene og vanskelige følelser og fortvilelse til grunn i en slik handling.

Jeg var sjelden redd. Jeg var verken glad i meg selv eller livet, og jeg var relativt likegyldig til utfallet av handlingene mine. Jeg våknet flere ganger på sykehuset dager senere, med beskjed om at jeg har vært heldig. Jeg brydde meg ikke så mye, jeg ville bare vekk fra smerten, og på en måte var det en syk form for spenning i en ellers uutholdelig verden. Ville jeg leve eller dø?

Med tiden åpnet jeg øynene for at livet kanskje kunne være verdt å leve. Jeg hadde en flink og god behandler som lærte meg å forstå meg selv og mitt eget sykdomsbilde. Jeg hadde familie og venner, og opplevde at livet kunne være litt fint innimellom likevel.

I tillegg fikk jeg se hvor galt det kan gå. Jeg fikk se et ungt menneske gå fra å være oppegående og frisk (i kroppen), til å sitte i rullestol, invalid og totalt pleietrengende. Jeg ble utrolig skremt. Tanken på å kanskje være like uheldig, ta skade og bli “grønnsak” gjorde noe med meg. Jeg forsto plutselig hvor farlig det var å forgifte kroppen sin, og jeg ble redd for å ta overdose igjen. Jeg maktet ikke tanken på å risikere skade på organer, i verste fall hjerneskade og bli pleietrengende og “grønnsak”, og jeg var ikke sikker på om jeg egentlig ønsket å dø heller. Jeg var sjelden redd, før jeg forsto alvoret. Var det verdt det? Det er ikke verdt det.

Den siste gangen jeg tok en overdose, var jeg så fortvilet at jeg ikke så annen utvei, samtidig som jeg var redd for å ta for mye også, av årsakene nevnt over. Det førte til at jeg for første gang var ved bevissthet da jeg kom inn på sykehuset, en ydmykende og fæl opplevelse som skremte meg enda mer. Det er ett år siden sist, og jeg tenker, aldri mer. Derfor ønsker jeg ikke å ha ansvar for mer enn ukentlig dosett for medisinene mine, i tilfelle jeg skulle miste kontrollen. Jeg tar ansvar.

Jeg vil ikke dø. Jeg vil ikke bli “grønnsak”. Jeg vil ikke oppleve ventrikkelskylling igjen. Jeg ønsker heller ikke påføre de som er glad i meg så mye smerte, sorg og redsel som det jeg har gjort på grunn av mine handlinger. Jeg trenger ikke å risikere liv og helse for å få hjelp eller klare å holde ut virkeligheten.

Ventrikkelskylling.

Det er tungt å åpne øynene. Folk kler av meg, kobler meg til ledninger og snakker om ventrikkelskylling. Jeg er redd og begynner å gråte, sier at jeg ikke vil. Det er første gang jeg er ved bevissthet etter en overdose. Det er første gang jeg opplever dette i våken tilstand.

De er tre personer, de setter meg opp i sittende stilling, trer en blå plastduk-lignende sak over meg og setter en stor bøtte foran meg. De sier at selv om jeg føler meg oppegående, så sliter hjertet, og at de må få ut alle tablettrestene som tas opp i blodet akkurat nå. Blodtrykket er lavt og pulsen slår ujevnt på 170. Jeg gjør motstand og er fortvilt. Jeg vil ikke! De sier at det vil være mye lettere for alle parter om jeg samarbeider. Jeg kommer ikke unna, og går heller motvillig med på det, enn å få det gjort med tvang.

De putter et munnstykke mellom tennene mine så jeg ikke klarer å tygge igjen. To personer holder armene mine fast og presser hodet mitt frem, mens en tredje person fører en tjukk slange inn i munnen, ned halsen og ned i magen. Jeg brekker meg, spyr, raper, hoster og gråter om hverandre. Slangen beveges opp og ned for å fremprovosere brekninger, og jeg kjenner kald væske bli tømt inn i magen min, og ut igjen. Jeg gråter, får ikke puste, spyr og brekker meg og prøver å gjøre motstand. Jeg føler meg ydmyket, liten og på mitt aller, aller laveste. De presser hodet mitt frem, holder armene mine fast og fortsetter. Det føles som et overgrep, og prosessen som varer i 10 minutt føles som evigheter.

Når væsken som kommer i retur er ren nok, settes motgiften. To store tuber med sort kull føres ned i magen gjennom slangen. Jeg fortsetter å brekke meg av slangen og følelsen av påfyll i magen. Når alt er gjort, trekker de opp slangen, og jeg ser en av dem forlate rommet, bærende på en gjennomsiktig plastpose med alt som har vært i magen min, for undersøkelse.

Jeg gråter og vil gjemme meg under dyna, men sykehusskjorta, sengetøyet, haken og halsen min er full av spy og slim. Jeg blir skiftet på, som en liten unge. Jeg føler meg så ufattelig liten, flau og skamfull. På mitt aller, aller laveste.

Skrevet juni 2011

Levende. Jeg smaker på ordet, undersøker det, og våger å smile. Jeg er levende. På ekte. I kontrast til I levende live hvor tilfeldigheter og lek med liv og helse var noe av det som fikk meg til å føle meg mest levende. En tom, kald, ensom, livløs sjel som lengtet etter å kjenne et hjerte slå.

Jeg ser, jeg lytter, jeg opplever. Jeg har tatt et steg tilbake fra kanten jeg vanligvis står og balanserer på, alltid på forhånd i forkant. Jeg har tatt et steg tilbake – og jeg tar i mot. Inntrykk. Lyder, sanser, mennesker, følelser. Og meg selv.

Jeg ba deg fortelle meg hva frihet er. Hvor ville jeg finne den, uten å måtte fraskrive meg ansvaret for meg selv, uten å måtte blø, dø eller forgifte meg? Er frihet det samme som å være levende – på ekte?

Hvis jeg tillater meg å puste. Hvis jeg tillater meg å åpne opp og ta i mot. Hvis jeg tillater meg det jeg alltid har nektet meg selv.. Så kan jeg kjenne at hjertet slår, likevel ♥

Hallo verden, vi prøver igjen

Publisert september 29, 2011 Behandling , Personlig , Sykehus 52 Comments

I dag ble jeg utskrevet, i dag må jeg møte virkeligheten igjen. Jeg har ikke spesielt lyst, men jeg kan ikke rømme fra den eller slippe unna heller – så lenge jeg velger å leve.

Jeg har vært innlagt over tjue ganger de siste årene, de fleste gangene på lukket akuttavdeling på sykehuset. Jeg har som regel blitt så syk at det ofte har endt dramatisk; intox, selvskading, ambulanse, tvang osv. Må det alltid gå så langt? Vil jeg fortsette å tillate det?

Jeg orket ikke nye runder med alt det som hører til. Jeg orket ikke tanken på å bli så dårlig, jeg orket bare ikke. Og jeg visste med meg selv at hvis jeg ikke fikk hjelp nå, så ville jeg havne jeg dit igjen. Jeg orket ikke, jeg ville ikke, og jeg var redd for å dø. Jeg ønsker ofte å dø når jeg blir veldig syk, jeg har vært altfor nær før, og jeg var redd for at jeg ville komme dit igjen. Jeg har jo lyst å leve?

Skulle jeg våge å be om hjelp? Hva om jeg ikke ville bli tatt på alvor? Hva sier man, hvordan sier man det? Det er så mye lettere å våkne et annet sted etter å ha skyldt ned for mange piller, eller å blø og bli sydd sammen – uten å engang ha brukt et eneste ord. Det føles så mye lettere å få hjelp uten å be om det selv. Men ikke minst, hvordan skulle jeg holde ut mørket jeg var i ferd med å gå inn i – uten å flykte i form av selvskading?

«Jeg klarer ikke mer! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg orker ikke nye runder med sykehus, jeg orker ikke bli så syk! Jeg klarer ikke mer, og jeg er redd for hva jeg vil komme til å gjøre!»

Dette er noe av det jeg skrev til min behandler, og dagen etterpå ble jeg tilbudt et opphold på åpen avdeling, en såkalt brukerstyrt plass eller kriseplass, på et sted jeg aldri har vært før. Jeg ble hørt og jeg ble sett, uten blod, uten piller. Jeg opplevde faktisk at jeg ble tatt mer på alvor med ord, og at jeg ble møtt med mer respekt og forståelse med ord. Det var en utrolig god erfaring som jeg vil ta med meg videre.

Det har likevel vært vanskelig, spesielt med tanke på at jeg nå skulle forsøke å holde ut smerten, bruke ord og tårer og gjøre det “riktig”. Okei, jeg har falt og feilet, men jeg har først og fremst brukt ord og tårer. Jeg har tillatt meg selv å bryte sammen og ta i mot en hånd og en klem. Det er stort, for meg.

Det er fortsatt litt tungt, men jeg har i det minste fått avstand, stengt verden ute og ikke deltatt et par ukers tid. Jeg har fått hjelp, jeg har blitt sett og hørt – kun ved hjelp av ord. Jeg har kanskje greid å stoppe en utvikling som kunne endt mye verre for meg selv.

Jeg har fortsatt ikke lyst å delta i “verden”, som er det ordet jeg bruker for å beskrive alt som befinner seg utenfor sykehus, sykdom og meg selv. Jeg syns verden er vanskelig å forholde seg til, men jeg har ikke noe annet valg. Så da prøver vi igjen. Hallo verden!

Takk for kommentarer og støtte på forrige innlegg, tusen hjertelig takk!

En utstrakt hånd

Publisert september 14, 2011 Behandling , Smerte , Sykehus 49 Comments

Jeg står på kanten av stupet og balanserer, falle eller ikke falle? Jeg tar i mot en utstrakt hånd og sier takk for at jeg får en seng og et trygt sted å være – inntil verden ikke lenger er like utrygg og smertefull å leve i som nå.

Smile Empty Soul – Self Inflicted (Spotify)

Min kjære nabo

Publisert august 21, 2011 Blogg-relatert , Dikt av Lise Hetland , Sykehus 29 Comments

For et par uker siden hadde Caroline en utfordring på bloggen sin hvor leserne sendte inn et tema, som igjen ble tildelt noen andre. Jeg fikk utfordringen å skrive en tekst med temaet “min kjære nabo”. Jeg valgte å skrive et dikt.
-

Hei du

som bor i rommet
ved siden av mitt

Hvem er det du slåss mot
når jeg hører kroppen din

gå løs på veggene
dine
som også er veggene
mine?

Hvem er det du skriker til
når jeg hører deg skrike

i et rom
hvor ingen andre enn
bare du
er

Er du ikke alene?

Jeg hører deg gråte om natten
jeg hører deg gråte en smerte
jeg aldri hører andre steder enn
akkurat
her

her bak disse veggene

Siden jeg hører
deg
kan du høre
meg?

Hvilken smerte har brakt deg hit?

-
Skrevet av
© Lise Hetland

Les flere dikt under kategorien dikt.

Tilbakeblikk: Vinger knust, 2007

Publisert mai 10, 2011 Dikt av Lise Hetland , Personlig , Sykehus 32 Comments

Det er merkelig å tenke tilbake på da jeg var veldig syk. For meg vil det si 2007, 2008 (toppet seg her), og første halvdel av 2009. Siden da, altså de siste to årene, har jeg sakte men sikkert blitt bedre, mestret mer og fått til mye, men med noen kortere tilbakefall innimellom. Det var en helt annet tilstand og tilværelse den gang. Litt skremmende å tenke tilbake på, og faktisk forstå hvor syk jeg var, men samtidig godt å se hvor langt jeg er kommet.

Jeg vil våge å dele et dikt jeg skrev under en innleggelse fra 2007. Vrangforestillinger og tvangsinnleggelse. To verdener, to sannheter, og drakampen i mellom. Selvom det er lenge siden, selvom det er nærmere fire år siden, og jeg var et helt annet sted enn jeg er i dag, kan jeg huske og kjenne følelsene på kroppen. Jeg kan på en måte hente meg tilbake til der og da, føle og kjenne, men forskjellen er at jeg fortsatt står med beina på riktig sted. Som om jeg kan betrakte gjennom et vindu, men likevel ha solide vegger i mellom.

Sannheten.

Jeg ser hjernevaskingen jeg har vært utsatt for.
Hvorfor har dere presset på meg denne
usanne virkeligheten?
I et øyeblikk kan jeg se sannheten.
La meg klamre meg her
og aldri gi slipp.

Medisiner fulle av løgn.
Ord fulle av usannheter.
Stopp!

Jeg er ikke av denne verden.
Hvorfor skal jeg tro
på deres virkelighet?
Jeg ser virkeligheten
slik den virkelig er.
Stopp!

Vinger knust.

Valget.
Akseptere denne usanne verden
(og smile)
eller hjernevaskes bak låste dører
og psykotiske skrik.

Jeg styrter mot bakken.
Vinger knust.

Jeg vil kjempe imot,
klamre meg her
og aldri gi slipp

på sannheten.

Ondsinnede løgner som skal helbrede meg,
men faen ta dere.
Løgnene vil omsider gripe dere
og blodet som flyter vil forstås.

Jeg klamrer meg til sannheten,
jeg skal aldri gi slipp.
Bare la meg blø og drukne og fly.
Jeg er ingenting verdt i denne verden.

Skrevet av
© Lise Hetland, 2007

De små tingene som gjør en forskjell

Publisert mai 2, 2011 Behandling , Psykisk helse , Sykehus 26 Comments

Merk: Initialene (eller andre detaljer) til personer jeg skriver om, trenger ikke nødvendigvis stemme overens med deres navn i virkeligheten. Anonymisering og sånt :)

Jeg har vært innlagt på flere forskjellige avdelinger, enten på grunn av endret bosted, fulle avdelinger eller sommertider og stengte avdelinger. Sist jeg var innlagt, i desember og januar, var jeg på en avdeling jeg har vært på før. Jeg fikk beskjed om avtale med psykologen, og jeg spurte hvem som skulle være min psykolog mens jeg var der. «Egentlig er det P, men han er *******, så du får snakke med ei som heter M». Der og da ville jeg nesten falle på kne og prise høyere makter for at P var borte fra jobb en periode. Jeg skal ikke snakke vondt om noen, jeg kjenner ham ikke, men skrekken etter første og brutale møte (merk: min opplevelse av det) fra 2009 sitter i. Jeg fant faktisk frem et gammelt innlegg jeg skrev om det, fra mai 2009. Hvordan jeg opplevde ham og møtet kan du lese i innlegget (husk: to år gammelt) kalt (haha) Ulv i fåreklær.

Uansett, jeg hadde ikke møtt M før. M er en kvinne, og bare dét gjorde meg redd. Jeg har alltid vært redd jenter og damer. Jeg kunne nesten ikke snakke med jenter og damer før inntil noen år siden. Alle jeg skulle forholde meg til måtte være av det motsatte kjønn. Jeg hadde bare guttevenner, og jeg ville bare ha mannlig lege, mannlig behandler osv. Jeg har heldigvis lært meg å gi ting et forsøk, og jammen viste ikke M seg å være en av de flinkeste og mest engasjerte og omsorgsfulle personene jeg har møtt på i systemet. Hun tok seg alltid god tid til meg og avtalene våre, og virket oppriktig interessert og engasjert i meg, min problematikk og hva som var til mitt beste. Sånt merker man tydelig.

Noe som også gjorde inntrykk på meg, var da jeg påsto at «nå sitter du bare og skriver at jeg er manipulerende og kommer med tomme trusler og bare vil ha oppmerksomhet», og alle andre fæle ord, egenskaper og beskrivelser jeg kunne komme på. Da var hun så ærlig og fin, og rettet skriveboka si åpent mot meg så jeg kunne lese (noe jeg ikke ville). Hun ville nemlig ikke at jeg skulle mene, tro og påstå ting om henne som ikke var sant. Det ville hun ikke ha på seg, det var ikke rettferdig. Hun viste meg en menneskelig side av seg selv, for ja – noen ganger er det lett å tenke at slike folk er utdannet til å tåle alt, dette er bare jobben deres, jeg er bare en jobb, jeg kan si hva pokker jeg vil. Det gjorde meg litt mer ydmyk, og ga meg mer tillit og respekt for henne, spesielt når jeg var i et modus hvor jeg tenkte at “alle er onde og slemme og vil meg vondt, derfor kan jeg være sint, trassig, slem og skyte vilt i forsvar uten at det gjør noe”. Nei, jeg kan ikke egentlig ikke det.

En annen ting jeg syns var omtenksomt, var ved utskrivelsen. Jeg vet at de mange blir “lært opp” til å ikke hilse på tidligere pasienter ute, det er nemlig ikke alle som ønsker at omverden skal se at man kjenner til helsepersonell, eller som i det hele tatt ønsker å ha noe med dem eller det å gjøre i ettertid. I stedet spurte hun meg, «Hvis jeg møter deg på gata, har du lyst å si hei, eller foretrekker du å ikke hilse?» Jøss, tenkte jeg. Så snilt. For selv om folk er ulike, syns jeg det er litt vondt å bli oversett eller ignorert om vi ses i en annen setting. «Jo, vi kan si hei», svarte jeg. Og da jeg tilfeldigvis møtte henne på gata noen måneder etterpå, smilte hun til meg og hilset. Det gjør litt godt å bli husket også, selv om det kanskje ikke er de mest ønskelige tingene man blir husket for.

Det er ikke alltid de store tingene som avgjør, men de bittesmå. Det er slike mennesker som gjør en forskjell, de som er den lille forskjellen.

Crappy mobilbilde (likesom formen på den tia), utenfor psykiatrisk, julen 2010

Øyeblikk # 3

Publisert april 7, 2011 Psykisk helse , Sykehus 17 Comments

Jeg er akkurat like stor som jeg skal være, der jeg står med stødige bein og våkne, klare øyne. (Relativt) frisk, på friske ærender, men på et ikke-friskt sted. Jeg ser lukkede, låste dører, ambulanse og politi, men gangene er alltid like stille. Kjent sted, kjente ansikter og kjente scenarier jeg gjerne skulle vært foruten å kjenne.

Jeg er bare tilskuer denne gangen. En feilplassert statist som egentlig ikke skal være i bildet. Jeg har ingen hovedrolle, ingen birolle, handlingen og hendelsene angår ikke meg. Ikke denne gangen. Og jeg skal fortsatt være akkurat like stor som jeg er og skal være, med eller uten den store hovedrollen som den lille, syke, forvirrede og uselvstendige pasienten.

Jeg kjenner stillheten. Jeg er stillheten, for kaoset er ikke mitt. Ikke denne gangen, ikke nå. Jeg ser med våkne, klare øyne, jeg ser hva alle andre ser, og hører hva alle andre hører. Realiteten, slik den faktisk er, og slik jeg aldri før har opplevd den – akkurat her.

Men beina mine som nettopp var så stødige, føles svake og luften tung å puste. Jeg kan ikke lenger kjenne hjertet mitt som banker i brystet, jeg kan bare høre det. Ekkoet. Jeg kan ikke unngå å kjenne tyngden og dragsuget fra gamle rester av minner, smerte og mørke. Jeg krymper i størrelse, i betydning, i verdi. Så liten jeg er. Så liten jeg plutselig er.

Øyeblikk # 1
Øyeblikk # 2

Gjengangere

Publisert mars 17, 2011 Psykisk helse , Smerte , Sykehus 24 Comments

Jeg så deg ofte i gangene, akkurat slik du så meg i gangene. Jeg så deg i hagen om sommeren hvor vi spilte volleyball på gresset. Oss pasienter mot de ansatte, på en altfor liten bane i nedoverbakke. Du lo, og det samme gjorde jeg. Vi så hverandre, og vi smilte alltid forsiktig og sa hei. Noen ganger kunne jeg høre det tydelig, mens andre ganger kunne jeg bare se munnen forme ordet. Vi hilste i stillhet, med blikk, øyne og smil, fra pasient til pasient. Medpasienter. År etter år møtte vi på hverandre. Vi kjente hverandre uten å egentlig kjenne hverandre. Vi var gjengangere. Gjengangere. Ordet smaker vondt, men jeg skulle ønske du fortsatt gikk i gangene. Med meg, eller uten meg. Men du går ikke i gangene lenger, og aldri vil du gå i gangene igjen heller. Jeg håper du har funnet fred.

Øyeblikk

Publisert februar 14, 2011 Selvskading , Sykehus 30 Comments

Så tok han hånden hennes, og holdt den i hans. «Klem hånden min», sa han. Og hun forsto at han skulle sjekke om alle nerver og sener var intakt. Men stille i seg selv, lot hun som han holdt hånda hennes av omsorg. Så lukket hun øynene og klemte den.

Liten, mindre, minst

Publisert februar 10, 2011 Personlig , Psykisk helse , Sykehus 30 Comments

Jeg kjente kulden før du i det hele tatt entret rommet. Jeg var livredd. Jeg var veldig syk og innlagt på tvang. Tenkte du noen gang over at jeg var redd? Tenkte du noen gang over alternative tilnærmingsmetoder enn å kommandere, påstå og overkjøre?

Jeg gråt og gjorde motstand, jeg ville ikke bli med. Selvfølgelig ville jeg ikke det. Og de andre kom slik du ba dem om, tok tak i meg, løftet meg, og spente meg fast.

Jeg gråt og gjorde motstand, alt jeg kunne. Og du, du sto med hevet hode og betraktet situasjonen. Med en hånlig tone i stemmen, og noe jeg oppfattet som en ørliten tendens til latter, utbrøt du,

- dette blir bare for dumt.

Jeg gråt og slåss og følte meg så utrolig liten. Liten, mindre, minst. Ikke fordi jeg gråt, ikke fordi jeg ble holdt fast, men på grunn av deg. Armene som holdt meg fast gjorde det i det minste med profesjonell omsorg.

Og du passet på å ta farvel med et ekstra, lite ord du gjerne kunne spart deg for, men kanskje hadde du behov for å vise din avsky mot meg og min oppførsel?

- Ha det bra. Hel-dig-vis.

Heldigvis for deg ble jeg flyttet videre til en annen avdeling, heldigvis for deg var jeg ikke lenger ditt problem. Var det det du prøvde å si? Det holdt kanskje ikke å si “ha det bra”, punktum?

Små ting, små detaljer, kanskje vil du si bagateller? Men likevel så stor effekt på et lite menneske i en sårbar situasjon. Likesom personal I på den andre siden av skalaen, det varme mennesket som gjorde noe så enkelt som å legge dyna over meg, jenta på gulvet, for at jeg ikke skulle fryse. Små ting, små detaljer, men absolutt ikke bagateller.

Les Jenta på gulvet.

I levende live

Publisert februar 7, 2011 Personlig , Psykisk helse , Sykehus 36 Comments

Smerte.
Tomt.
Dødt.
Ensomt.
Kaldt.
Livløst.
Uutholdelig.

Hun åpner øynene litt etter litt, og kommer tilbake til seg selv. Hun har vært borte lenge, men hun kjenner situasjonen. Hun vet, uten å vite, at magesekken er skyllet for eventuelle pillerester og motgift er satt. Hun vet, uten å vite, at hun var og kanskje fortsatt er i fare. Hun vender hodet mot venstre og kikker på monitoren hun er koblet til. Den viser hvilepuls på 170, slik det har holdt seg de siste 24 timene. Og hun kan føle det. Hun kan tydelig føle hjertet sitt som hardt og hurtig hamrer og slår i brystet hennes. Hun kan føle det. Hun kan føle innsiden av kroppen og hjertet som arbeider desperat – for henne. Nesten som om hun er av betydning, nesten som om noe eller noen vil kjempe for henne? Og samtidig og likevel kjenner hun en ubeskrivelig følelse av ro som fyller henne. Hun kan føle det. Hun kan føle kontrastene mellom stillhet, svakhet og indre ro – og hjertet som hardt og hurtig slår – for henne. Aldri føler hun seg mer levende enn det hun gjør akkurat nå. Levende. I live. Så nær, men fortsatt her.

Jeg vil føle noe annet.
Jeg vil være.
Jeg vil leve.

På ekte.

Jenta på gulvet

Publisert januar 13, 2011 Personlig , Sykehus 61 Comments

Ambulansepersonellet slipper taket i armene hennes, plasserer henne på et rom, og sender ansvaret videre. “Siden du er såpass urolig, må du holde deg inne på rommet”. Hun synker ned i en krok på gulvet, med knærne opp under haken og ansiktet gjemt. Hun skammer seg litt, hun er sliten, men mest av alt er hun forferdelig sint, og uten å være klar over det, distansert fra seg selv.

Alt hun ser er gulv og føtter, for selv om hun er sint og kald, er det fortsatt noe i henne som er for sårbart til å kunne møte noens øyne. De sitter i døråpningen, sperrer for utgangen og liksom passer på. Og leser blad. Hvorfor snakke til henne? Hun svarer jo ikke, og holder for ørene om noen prøver. Det vil si, den ene gangen de prøvde. Med jevne mellomrom sier de navnet hennes, for å sjekke om hun denne gangen vil svare. Ingen respons, etterfulgt av stillhet som kun brytes av lyden av papir og blad som vendes.

Hun vil ikke samarbeide, ikke denne gangen. Hun vil hjem, hun vil dø. Hun har blod i håret, og klærne skjuler blåmerker på bein, armer og håndledd etter fysiske kamper med de som skulle hjelpe, de som skulle redde et liv. Hun klarte ikke se det på den måten. Ikke enda. For henne var dette inntrengere som tok fra henne valget og muligheten til å gjennomføre det hun endelig hadde klart å samle styrke og mot til. Armene hennes er fulle av blåmerker, sting og arr, og for henne føles det helt riktig. Det stemmer liksom, slik det skal være. Skadet. Ødelagt. Nesten som om kroppen speiler sjelen.

Senga er urørt, håndklærne som ligger pent brettet er også urørt. Alt er urørt. Hun legger seg på det kalde, harde gulvet og krøller seg sammen til en ball i hjørnet, og prøver å sove. Med jevne mellomrom kommer noen bort og sier navnet hennes, med spørsmålstegn bak, uten å få respons. En gang er det en som sier, “ja ja, du kommer til å få skikkelig vondt i ryggen i morgen hvis du skal ligge der”. Som om hun brydde seg om dét?

Men så, når det nærmer seg natt, hører hun en ny stemme. Den er annerledes. Den er myk, rolig og omsorgsfull. Hun presenterer seg, I, heter hun. Hun setter seg på huk, og jenta på gulvet kjenner en hånd på skulderen sin. “Jeg får så vondt av deg der du ligger. Kom så skal jeg hjelpe deg opp i sengen”. Jenta svarer ikke denne gangen heller, og etter en stund, fortsetter den snille stemmen. “Jeg legger hvertfall dyna over deg, så du ikke fryser”. Og så tar hun dyna ned fra sengen og legger den forsiktig over jenta på gulvet.

Akkurat der og da, samtidig som dyna møter kroppen hennes, faller hele jentas forsvar i grus. Det kalde, harde laget som skulle beskytte henne fra den kalde, harde verden, faller sammen, og plutselig er hun naken, sårbar og redd. Hun ligger fortsatt helt stille, nå uten å puste, i frykt for at noen skulle se hva som akkurat skjedde – med henne. Etter at hun har trukket pusten noen ganger, og ser at verden rundt fortsatt står, lar hun seg hjelpe, og setter seg opp på sengekanten.

For første gang den dagen, sier jenta noe, så lavt at man nesten ikke kan høre det, med mindre man hører etter. “Jeg kan ikke legge meg i sengen, for det betyr at jeg tar i mot hjelp, og det kan jeg ikke tillate meg”. I setter seg på huk slik at jenta kan se ansiktet hennes uten å måtte heve det bøyde hodet sitt. Hun smiler forsiktig og svarer, “det vil ikke tjene deg på noen måte å ligge på gulvet. Nå er du uansett her, så la oss prøve å gjøre det beste ut av det, okei?”. Jenta hvisker et “ja”, og legger seg til slutt i senga. I, mennesket med den varme, snille stemmen, pakker dyna trygt og godt rundt jenta som ikke lenger ligger på gulvet, og omsider sovner hun.

Takk.

Jeg mistet meg selv

Publisert januar 5, 2011 Blogg-relatert , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 60 Comments

Som en skilpadde forsvant jeg inn i skallet mitt, og med meg tok jeg både blogg, mobil og facebookprofil. Jeg skulle bort, alt skulle bort, og ingenting skulle vitne om at jeg noen gang hadde vært. I den tilstanden jeg var, fantes verken fornuft, forstand, begreper eller selvkontroll.

Onsdag for 3 uker siden ble for meg dramatisk. Alt jeg var og er forsvant i smellet. Fortvilelse og et enormt sinne jeg i mange år har undertrykt, fant plutselig og “endelig” veien ut. Det kunne ikke stoppes. Alle grenser var borte, og jeg mistet meg selv totalt. På en syk og skremmende måte, har jeg aldri før følt meg så fri og så fanget på samme tid.

Det var ikke Lise som ble hentet av ambulanse, eller som sparket og slo og ble fastholdt. Det var ikke Lise som måtte sys og legges inn mot sin vilje. Det var heller ikke Lise som knuste glass og slo seg vrang. Men kanskje var det Lise som gråt i flere timer hver dag, etter at sinnet hadde lagt seg og forsvaret brutt sammen. Som om tjue år med fraværende, fortrengt gråt ble tatt igjen på tjue dager. Kanskje var det Lise som ga fra seg barberbladet, ubrukt, og heller tillot seg å bryte sammen, igjen og igjen.

Jeg har fått meg selv tilbake, mer eller mindre. Jeg trodde virkelig jeg skulle gå under denne gangen, og kanskje hadde jeg gjort det om ingen hadde grepet inn (les: komt seg inn i leiligheten min og tatt kontrollen). De siste tre ukene har jeg hovedsaklig gjort tre ting: sove, gråte og snakke. Og sammen med pause og skjerming fra hverdagen og “verden der ute”, har jeg stablet meg litt på beina igjen.

Jeg har tittet litt ut av skallet de siste dagene, orientert meg litt og forberedt meg. Jeg beveger meg forsiktig ut. Jeg vakler litt, og underlaget føles noe utrygt, men aldri før har jeg hatt et sterkere ønske om å bli…bra. Aldri noensinne ønsker jeg å risikere å oppleve dette igjen. Aldri. Jeg er skremt av denne episoden (og meg selv), og jeg har fått nok av at sykdom skal få prege livet mitt så mye som det har gjort. Kanskje er dette mitt vendepunkt. Jeg vet ikke, men jeg håper det.

Det har utvilsomt vært en spesiell jul og nyttårsfeiring, tilbragt på lukket akuttpost. Jeg vil takke for alle de nydelige, støttende og oppmuntrende kommentarene og mailene jeg har fått fra dere lesere! Det er helt utrolig at så mange har tatt seg tid til å legge igjen noen ord til meg! Tusen takk! ♥

Den nærmeste tiden kommer jeg sannsynligvis til å prioritere en del andre og viktigere ting enn bloggen og internett generelt (facebook hvor jeg fortsatt ikke er, og lesing av blogger). Selvom jeg ble utskrevet fra sykehuset i dag, har jeg fortsatt ting jeg må ta hensyn til. Jeg trenger å finne fotfeste og fordøye alt som har skjedd, og ikke minst – sammen med mine behandlere – legge en plan for tiden fremover. Men som flere av dere har skrevet til meg; jeg kommer sterkere tilbake! :)

Hei

Publisert desember 19, 2010 Sykehus 166 Comments

Jeg vil gjerne få informere dere om at Lise er innlagt, og kommer til å være det til over jul. Hun har fått mange bekymringsmeldinger fra dere som leser bloggen, og vil gjerne at dere skal vite at hun setter stor pris på omtanken. Lise kommer tilbake, smil.

Så mens Lise tilbringer jula på psyk og prøver å komme seg til hektene igjen, hadde det vært koselig om dere ville fylt kommentarfeltet med hjerter og oppmuntringsord. Vi vet alle at Lise fortjener en plass i sola.

Tusen takk for all støtte, og riktig god jul til dere alle!

- Ida (speilvendt.org)

Behandlingsresistent

Publisert november 27, 2010 Behandling , Personlig , Psykisk helse , Sykehus 30 Comments

Under mine innleggelser i 2007, hadde jeg en behandler på sykehuset som jeg syns hadde en altfor tøff-i-trynet-holdning og “jeg vet alt”-holdning. Jeg skulle så gjerne ha delt noen utrolige påstander h*n skrev i journalen, som er så sykt provoserende og latterlige, men jeg velger å ikke gjøre det. Nettopp fordi det er såpass drøyt, og det som en lege sier, vil jo noen tro litt på – selvom min versjon og sannhet er en helt annen.

Denne personen jobba også på legevakten innimellom og sydde sårene mine et par ganger (etter utskrivelse). “Javel, Lise”, sier h*n og smiler bredt mens h*n smekker på seg hanskene. “Takk for sist. Hvorfor har du kutta deg nå da?” Unnskyld meg, takk for sist? Jeg syns ikke akkurat det er noe å takke for sist, for. Hva skjer med den arrogante holdningen din, forresten?

“Du må gjøre det slutt med typen din. Du bør gjøre det slutt med typen din”. Hvorfor det, når det ikke var noe problem eller hadde noe med saken å gjøre? Hvilken rett har du til å nærmest beordre meg til noe på den måten? “Du har satt på lengre hår, ser jeg. Det er ikke deg”. Jeg spurte da ikke etter din mening heller, hvorfor skal jeg ikke få glede meg over ny frisyre?

“Ingenting hjelper, pasienten er behandlingsresistent”. “Man tviler på om hun i det hele tatt vil klare å fungere i ordinær jobb”. Lenge leve håpet. Aldri noensinne vil jeg si meg enig i påstanden om at jeg er/var behandlingsresistent. Det vet jeg at mine behandlere som har fulgt meg i 6 år, ikke vil gjøre heller. Hvordan kunne du trekke den konklusjonen etter å ha snakket med meg bare noen få ganger på avdelingen? Hva visste du om min prosess og indre utvikling? Ble jeg sett på som behandlingsresistent fordi jeg ikke ble frisk de månedene du var min behandler på sykehuset? Altså, når man har vært syk i 10 år, så vil jeg nå tro at de fleste bruker litt lengre tid enn noen måneder på å bli frisk?

Jeg har vært i helvete. Jeg har opplevd å ikke ha noe i livet mitt. Ufør, overmedisinert, adresse på psykiatrisk. Men behandlingsresistent? Jeg har hatt, og har, god effekt av både medisiner og samtalebehandling, jeg har kommet langt, og jobben har jeg selv gjort – ved hjelp av min tid i behandling. Jeg har begynt å jobbe litt, jeg bor for meg selv, jeg holder foredrag og har det ganske greit. Jeg kan ikke si det er så mye drama i livet mitt lenger, og takk og pris for det.

Jeg tenker ikke noe på det til daglig, men jeg gjorde mine tanker da jeg så gjennom journalen min. Det finnes engler i systemet, og det finnes noen av dem som er mindre flinke. Mindre flinke som jeg har møtt på, må jeg bare heise på skuldrene av og tenke, synd for deg og oss den gang, men det var da. Men jeg skulle nesten håpet at du var blant de tusen fagpersonene som hørte på foredraget mitt under Schizofrenidagene nå nylig. In your face, ville jeg tenkt da.

I disagree with people who say never look back, because how else are you supposed to see how far you’ve come

Kan du se meg?

Publisert november 8, 2010 Personlig , Psykisk helse , Smerte , Sykehus 60 Comments

Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Jeg kan skade meg mens du ser på, jeg kan knuse ting ute i avdelingen slik at alle ser det. Jeg kan utløse alarmen og få dere alle til å se meg. Også jeg kan. ~~Om jeg må.~~ Også jeg har gjort det, en sjelden gang i desperat rop om hjelp.

For jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten. Jeg smiler høflig, selvom det er det vondeste i verden. Jeg sier takk, selvom stemmen min knapt klarer å bære ordene. Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som krever lite og ingenting av tid og krefter og ekstra tiltak.

Men også jeg gråter. Også jeg har det vondt. Munnen min skriker kanskje ikke, men det gjør barnet inni meg. Høyt og skjærende og smertefullt. Kroppen min slår ikke, kroppen min sparker ikke, men inni meg slåss jeg alt jeg kan mot demoner, angst og kaos som sakte spiser meg opp.

Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Kan du se meg da?

Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som smiler høflig, sier takk og ikke kan lyve. Men også jeg trenger å bli sett. Også jeg trenger å bli hørt.

Kan du se meg? Kan du høre meg?

Fornøyd klapper de seg selv på skulderen

Publisert oktober 2, 2010 Psykisk helse , Sykehus 51 Comments

Ingen gardiner, ingen dusjforheng, ingenting. Man kunne jo komme til å henge seg. Speil av plast, ingen møbler, ingenting. Man kunne jo komme til å knuse noe og skade seg.

Hun går gjennom metalldetektoren som ikke slår ut på gjenstandene hun har gjemt i bh’en. De gjennomsøker tingene hennes, men glemmer å se bak dekselet på mobilen.

Hun syns nesten synd på dem for innsatsen de gjør, der de står fornøyd og gjør sine strenge rutiner. De skulle bare visst hvor lettlurte de er. De skulle bare visst hvilken fantasi og kreativitet som finnes i et skadet sinn.

Hun flirer inni seg i det de serverer henne mat og drikke i plastkopper og på plasttallerkner, mens hun teller antall knuselige gjenstander på avdelingen og vurderer skadeomfang.

Jeg hadde lurt dere trill rundt om jeg ville. Jeg hadde greit å kutte meg før du rakk å komme tilbake på tilsyn hvert 10.minutt. Jeg hadde greid å ta livet mitt før du noengang hadde mistenkt noe. Og etter et par ukers tid kunne jeg nok en gang tatt en heftig overdose på pillene dere gir meg og som jeg later som jeg svelger, kombinert med pillene jeg har fått i bytte av mine medpasienter.

Hun blomstrer. Øynene glitrer og kinnene gløder. Personalet skriver i journalen, ”Pasienten virker fornøyd og fin i kontakten. Pasientens tilstand ansees å være stabilisert”. Fornøyd klapper de seg selv på skulderen for sitt flotte arbeid. Og hun – hun står i full blomst, mens hun gjentar inni seg, ”Her! Her skal jeg dø”.

Takknemlighet, utskrivelse og fjelltur

Publisert september 26, 2010 Hverdag , Mine kjære , Sykehus 15 Comments

Jeg kjenner at jeg vegrer meg for å ta del i verden igjen. Orker ikke, vil ikke. Jeg klarer ikke tenke på det, jeg tenker hvertfall å utsette det til mandag. Til uka. Jeg har ubesvarte mail, flere ubesvarte forespørsler, jeg orker ikke svare på sms’er engang.

Jeg skrev meg ut fra psykiatrisk, lukket akuttavdeling, i går. Jeg kjenner at jeg kunne hatt godt av å være der noen dager til, noe de også anbefalte, men jeg “orka” bare ikke mer. Er så lei av å forholde meg til folk jeg ikke kjenner så godt, de beste samtalene har jeg uansett med mine faste behandlere på utsiden. Men noe jeg gjerne kunne takket ja til, er å bli skjermet fra verden og hverdagen, å få ro og fred og trygg nattesøvn. Jeg sover aldri så godt som når jeg er innlagt. Ulåste dører og en haug med mentalpasienter, I don’t care. Jeg føler meg så trygg, folk passer på meg og titter innom meg om natta. Trygghet.

Jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe aktivt for å få tankegangen over på noe annet. Noe som kunne slite meg ut både fysisk og psykisk. Så jeg og Beate dro til Prekestolen i dag! Å reise til et 600 meter høyt stup dagen etter utskrivelse fra psykiatrisk kan jo høres litt tvilsomt ut, men det var med en god hensikt ;) Det var en hard tur, men med mye latter, tross alt. Jeg elsker humoren som jeg og Beate har, den er bare syk. Svart galgenhumor.

Og Beate, takk for alt du har gjort for meg, spesielt den siste uka! Du har vært der for meg hele tiden, du skaffet meg hjelp, du reiste til og med hjem til leiligheten min og vaska den for blod. Jeg føler meg veldig ydmyk, og ønsker aldri, aldri å sette deg i en sånn situasjon igjen! Jeg er utrolig takknemlig, og håper jeg kan være like god støtte for deg når du trenger det ♥

I morgen skal jeg sove så lenge jeg klarer, gjøre lite og ingenting, og forberede meg på hverdagen igjen.

Jeg ville bare være fri

Publisert september 24, 2010 Personlig , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 38 Comments

Se for deg at livet ditt består av mange ulike veier, mange ulike muligheter. Du sitter i førersetet, du velger selv hvor du vil kjøre, du følger trafikkreglene, sender bilen på service, og fyller bensin når den trenger det.

Men så var det meg da. Jeg suger i bilkjøring, både bokstavelig talt, og metaforisk når det gjelder livet mitt. Jeg kjører i tusen kilometer timen på motorveien, kjører forbi avkjørsel etter avkjørsel, uten å se meg for motgående kjøretøy. Noen ganger krasjer jeg, og jeg lærer aldri.

Sideveiene jeg stadig går glipp av, består av et annet landskap, et vakkert landskap hvor glede, hjelp, sårbarhet, svakhet (styrke) og alt det gode finnes. Den ekte Lise finnes også der, for personen i førersetet er ikke egentlig meg. Det er noe sykt, noe destruktivt, et faenskap som tar over meg, som tar kontroll, styring og undertrykker den Lise jeg egentlig er, inni der et sted.

Det er krig inni meg hver dag. Krangling og slossing om hvem som skal få være i førersetet. Lise vil gråte, Lise vil være sårbar, Lise vil be om hjelp. Og fienden i førersetet kommanderer meg til å holde kjeft, skjerpe meg, være hard, tøff, sterk – og kjøre videre i tusen kilometer timen uten å la blikket vike.

Mandag kveld. Jeg så avkjørselen i sidesynet. Jeg kunne ha snudd (eller kunne jeg?). Jeg ville bare være fri. Fri! Så jeg krasjet. Hardt, jævlig og presist.

Blålys. Akutten. Ventrikkelskylling. Motgift. Suturering av kutt. Psykiatrisk. Same shit over and over again.

Jeg ville ikke dø. Jeg ville for faen bare være fri.

gammelt bilde. same shit.

Noen ganger lengter jeg tilbake

Publisert september 19, 2010 Personlig , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 31 Comments

Selvom min sykehistorie startet for veldig mange år siden, vil jeg kanskje påstå at hele 2008 og første halvdel av 2009, var min verste periode. Det var innleggelser på innleggelser, og en kort periode hadde jeg folkeregistrert adresse på psykiatrisk. Det var mye selvskading, mange legevaktbesøk for å bli lappet sammen, og en del turer innom somatisk på grunn av intoxer. Jeg ble uføretrygdet, fikk ikke styre min egen økonomi, og hadde ingen sted å bo. Hver dag var en kamp om å holde ut. Det kunne nesten ikke vært verre??

Derfor høres det kanskje helt absurd ut å si at jeg noen ganger lengter tilbake. Men la meg få presisere hva jeg lengter tilbake til. Jeg lengter ikke tilbake til smerten, håpløsheten, ustabiliteten og faenskapen. Jeg lengter ikke tilbake til dramaet og alle de smertefulle konsekvensene (både for meg og de rundt meg). Jeg lengter ikke tilbake til situasjonen jeg var i.

Men noen ganger savner jeg det å slippe kontrollen, eller å ikke ha noen kontroll i det hele tatt. Jeg savner “friheten” i å være tankeløs, å gi faen, å ikke bry seg om noe som helst, det å bare flyte med strømmen av impulser og destruktivitet uten mål og mening, og det å ikke ha (eller ta) ansvar for livet mitt.

Alt dette krevde mye mindre av meg, enn det gjør å ta kontroll, ta ansvar, og tenke og handle riktig. Jeg sier ikke at det var lettere da, når jeg sier at det kanskje var den “lette” utveien. Den lette utveien var å bare la meg rive med av sykdommen. Det ble ufattelig mye drama, kaos, smerte og faenskap ut av det, men det var “lettere” enn å faktisk ta kontroll over meg selv og livet mitt. For nettopp det er utrolig krevende!

Jeg sliter med mye av det samme som for 1-2 år siden, og det har krevd mye vilje og hardt arbeid for å ikke agere på følelsene og tankene. Jeg er sliten, jeg! Jeg er trøtt av alle kampene inni meg, for det er stadig en frisk og en syk side som krangler inni meg. Fornuft mot følelser. Jeg lengter etter en timeout, en pause, et fristed! Og derfor lengter jeg noen ganger tilbake til det å bare slippe kontrollen. Å gi faen og bare la meg rive med.

Jeg har bygget mye det siste året. Jeg har begynt å jobbe litt, jeg bor i egen leilighet og greier å ha det noenlunde stabilt. Jeg er takknemlig for støtten og hjelpen jeg får. Jeg er takknemlig for alle muligheter jeg har fått, og at jeg har gjort det rette og tatt i mot. Jeg vil ikke rasere alt jeg har kjempet for å få til til, og jeg vil absolutt ikke risikere å havne tilbake til den ufattelig håpløse situasjonen jeg var i før. Men noen ganger lengter jeg tilbake, noen ganger savner jeg å bare slippe kontrollen.

Jeg er sliten.

Første innleggelse, 2004. Spirende håp og uvitenhet.

Publisert august 26, 2010 Personlig , Psykisk helse , Sykehus 30 Comments

Da jeg som 21-åring ble lagt inn på psykiatrisk sykehus for første gang, hadde jeg absolutt ingen kunnskap eller kjennskap til det å være innlagt. Jeg hadde som 15-åring kun hatt et par korte møter med psykolog på ungdomspsykiatrisk, men jeg kom aldri mer tilbake fordi jeg følte meg avvist og dårlig behandlet. Fra dette tidspunktet handlet det om å “klare meg selv”, noe jeg til slutt, mer enn fem år senere, ikke lenger klarte. Jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus, etter flere “borte-vekke-dager” på somatisk og intensiv etter et veldig alvorlig selvmordsforsøk.

Jeg visste ingenting om hvordan det var å være innlagt eller hva som skulle skje fremover. Jeg husker jeg endelig kjente spiren til et brennende håp om at ting skulle bli bra. Nå skulle jeg være på sykehuset lenge, flere måneder, og bli frisk! – trodde jeg. Selvfølgelig trodde jeg det? Denne innleggelsen varte knapt en måned, og jeg husker jeg sa noe som “Jeg ville dø, og holdt på å dø for bare noen uker siden, og så sender dere meg hjem med en haug med resepter?” Krisen var over, og jeg trengte ikke være der lenger, mente de. Poliklinisk behandling startet, en times samtaleterapi per uke.

Og hva visste vel jeg om begrepet svingdørpasient? Hva visste vel jeg om at jeg de neste seks årene kom til å ha nærmere tjue innleggelser, med varighet på alt fra et par dager til mitt lengste opphold på over tre måneder.

I fem år hadde verden dreid seg om å holde ut. Jeg var destruktiv, og jeg visste ikke hvor kompleks problematikken min var. Jeg hadde ikke den type innsikt eller forståelse, alt jeg kjente til, var én hel og stor smerte. Jeg trodde at en innleggelse skulle fikse meg, reparere meg og ta bort smerten. Jeg visste ikke at denne ene, komplette smerten besto av tusenvis av komplekse fragmenter som kom til å kreve flere år med behandling.

Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg husker “Det du tror vil ta uker, vil ta måneder, og det du tror vil ta måneder, vil ta år.” Jeg syns det høres veldig riktig ut, ihvertfall med tanke på mine egne erfaringer. Selv nå, seks år senere, oppdager jeg i behandling viktige og avgjørende tema som ikke har blitt snakket om før, men som trenger å arbeides med. Det er rart å tenke på hvor lite jeg visste og forsto den gang, men hvordan kunne jeg vite noe annet?

Jeg følte lenge at jeg ikke kom noen vei, selvom jeg gikk jevnlig i behandling. Jeg ser nå at jeg faktisk gjorde det, og fortsatt gjør, men det skjer så gradvis at du kanskje ikke forstår det før senere. Det finnes ingen mirakelkur som gjør deg frisk over natta, men ikke gi opp håpet. Det tar bare litt tid.

Bilde tatt høsten 2004, litt før min første innleggelse.
Mitt motto den gang var “bare smil, samme hva, bare smil”

Tilbakefall & co.

Publisert juli 12, 2010 Personlig , Psykisk helse , Sykehus 41 Comments

Jeg har alltid fortalt meg selv (og andre) at jeg er klar over at nedturer kan og mest sannsynlig vil komme. Det gikk et helt år uten innleggelser, det gikk et helt år som var temmelig stabilt til å være meg, for første gang på mangfoldige år. Joda, noen nedturer og noen fall innimellom, men det gikk an å komme seg opp igjen på en mer menneskelig måte enn det helvetet som ble satt i gang før. Ting gikk min vei, jeg begynte å få orden på livet.

“Jeg er klar over at nedturer vil komme”, sa jeg og var trygg på at det kom ikke til å bli noe megastort problem. Nedturer og fall skjedde jo allerede i ny og ne, men jeg trodde virkelig aldri at jeg ville falle så hardt og brutalt som jeg gjorde nå for et par uker siden. Ikke i mine fjerneste drømmer. Nærmere detaljer har jeg ikke gått inn på, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller. Man skulle tro jeg hadde lært litt på alle disse årene, og ikke minst latt pessimisten i meg råde litt mer, men jeg var kanskje for rusa på livets medgang til å tro noe annet? (Æsj, det høres ut som en tragisk klisjé).

“Dette er jo et alvorlig tilbakefall”, sa spesialistpsykologen på psykiatrisk. På en måte var det godt at noen faktisk så alvoret, men det føltes også som om jeg knuste i enda flere biter. “Hvordan er det å leve med tanken om at du vil komme til å få slike tilbakefall innimellom i årene fremover?” Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. “Nei, for å være ærlig så hadde jeg egentlig trodd at ting var fikset nå”. Naiv. Kanskje ikke fikset for godt, men jeg trodde ikke fallet kunne bli så hardt, så brutalt, at jeg ville miste meg selv såpass mye. Jeg kan visst trøste meg med at det vil gå lenger og lenger tid mellom hvert tilbakefall, og at de ikke vil varer like lenge, og kanskje tilslutt aldri mer få tilbakefall.

“Jeg kommer aldri til å få et liv, jeg kommer aldri til å fikse noe, jeg kommer aldri til å bli frisk, jeg kommer aldri…” og så videre. Alt håp var ute for meg, nå kunne jeg like gjerne legge inn årene og la strømmen og dragsuget ta meg. Jeg skulle ikke stå i mot hvertfall, hvorfor skulle jeg ofre krefter på det, når jeg likevel aldri kom til å bli bra?

Overraskende nok tok det ikke lang tid før jeg kom til meg selv igjen og ned fra min lille planet fjern fra realiteten. Det var ikke nødvendig med uker og måneder inne på sykehuset. Ikke var det særlig med selvskading eller drama heller (bortsett fra en rimelig drøy dose sinne og full blomstring av ekstremt hyggelige symptomer (not)).

Jeg ble skrevet ut i dag, men reiste hjem allerede på fredag som var. Jeg har vært på jobb og ting nærmer seg det normale. Jeg er bare litt frynsete i kantene foreløpig. En del av meg er lettere sjokkskadet av å se tilbake på de to siste ukene, mens en annen del er bare sykt letta over hvor fort og greit jeg tross alt kom ut av det.

Du tok meg nesten, din jævel! Bare nesten!

Foto: DR

Hundre og førti tusen km/t

Publisert juli 9, 2010 Personlig , Psykisk helse , Sykehus 21 Comments

Tusen takk for omsorgsfulle kommentarer og tilbakemeldinger. Forstår at noen har vært veldig bekymra, og takk for omtanken.

Jeg skal ikke pynte på sannheten, heller ikke overdrive, men de to siste ukene har vært sånn ca. tilnærmet helvete, pluss minus. Jeg forsto egentlig hvilken vei det gikk, og ba jobben om en uke fri til å hente meg inn igjen (selvom jeg bare jobber et par små dager i uka, og det dreide seg om alt annet enn akkurat jobb). Jeg skulle nok ha pauset litt før, for skaden var vel allerede skjedd.

Jeg var først knapt en halv dag på psykiatrisk sykehus etter en latterlig og impulsiv idiothandling som endte i et døgn og to på somatisk sykehus. For jeg – jeg skulle da ikke legges inn. Dette skulle jeg klare selv, frisk som faen og ressurssterk som alle påstår, hurra for ett år uten innleggelser og så videre. Sint, forbanna, destruktiv og ute av kontroll. Niks, nope og nei, armer i kors og nesa i været og med kurs hjem. Smart? Ikke spesielt.

Det gikk vel to dager hjemme før det bar inn igjen. Jeg måtte bare innse fakta, jeg kom ikke ut av dette på egenhånd. Faktisk hadde jeg greid å føkke det veldig pent og pyntelig til i løpet av de to dagene, uten å gå mer inn på det. Jeg kjente ikke meg selv igjen, og det gjorde ikke andre heller, uten å gå nærmere inn på det også. Men ute av kontroll kan man trygt si det var, på alle mulige måter.

Det har på sett og vis vært veldig godt å droppe ut av verden en kort periode. Egentlig har jeg lyst å droppe ut av verden i en uendelig lang periode (for alltid?), men det hadde sikkert ikke vært spesielt sunt, hensiktsmessig, fordelaktig, adekvat og hundre andre finslige ord på det. You get the point. Jeg skrives ut på mandag, etter planen. Mer orker jeg ikke si – nå.

Aldri hadde jeg sett for meg at jeg kom til å krasje så hardt. Men sånn går det når man nylig har fått lappen på lykke og friskt liv og kjører i ca. hundre og førti tusen km/t uten å ta hensyn til verken trafikkregler eller slitasje på kjøretøyet.

Det er en sånn gang.

Publisert juni 30, 2010 Personlig , Psykisk helse , Sykehus 35 Comments

Det er en sånn gang hvor alt er uutholdelig. Det er en sånn gang hvor det gode egentlig er til å føle på, men tåken hindrer deg i å se. Det er en sånn gang hvor ingenting lindrer og hvor prosessen videre nedover ikke kan stoppes. Det styrter nemlig for fort, for plutselig, impulsene er for store, håp knust og tanker om konsekvenser blokkert. Alle tiltak er utelukket – hos deg, for deg, i deg. Det finnes ingen gyldig utvei, annet enn…

Det er en sånn gang hvor man ikke ønsker å dø, men man orker ikke holde ut. Det er en sånn gang hvor man bare vil sove, sove bort det vonde og våkne til noe bedre.

Det er en sånn gang.

Det er en sånn gang hvor jeg legger mitt liv og min kropp i dine hender. Jeg har ingen makt, ingen kontroll og ingen valg. Akkurat slik det må bli. Ta avgjørelser for meg når jeg sover, la meg leve, la meg dø? Stikk i meg, tapp så mye blod du vil. Skyll magesekken min, gi meg motgift og væske. Sy meg sammen, plastre meg, mål mine verdier. Ta fra meg kontrollen, ta fra meg valget, ta fra meg dagen,

for dette
makter
ikke
jeg.

Vær så snill og reparer meg.

Sykehuset, 28 juni 2010

Holdninger til medisiner og innleggelser

Publisert juni 23, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Selvskading , Sykehus 42 Comments

Noen er veldig skeptiske til både medisiner og innleggelser, spesielt når det kommer til diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Noen mener at det ikke går an å medisinere det bort, og det er jo forsåvidt sant også. Man blir ikke frisk av medisiner alene. Noen mener også at innleggelser bare gjør alt verre, og at det ikke har noen nytte. Sånn er det kanskje for noen, men ikke alle. Alle er forskjellige, både når det kommer til behov og hva som funker og ikke funker. Det som funker for meg, funker kanksje ikke for andre. Og omvendt. Sånn vil det alltid være.

Når jeg snakker med mennesker som har slike sterke meninger, havner jeg fort i forsvar. Det er klart det er sårt å høre andre påstå slikt, for det er så feil for meg. Jeg er hvor jeg er i dag, takket være både medisiner, innleggelser, og selvfølgelig mest av alt på grunn av fantastiske mennesker og behandlere som har stått ved meg i alle disse årene. Og selvfølgelig vilje og oppriktig ønske om å bli frisk, noe som ikke alltid har vært der, men kommet gradvis.

Medisiner

Man kan ikke medisinere bort en diagnose, men medisiner har gjort meg veldig bra. Medisiner skal ikke være en behandling i seg selv, men med formål å lette symptomene og være en hjelp til å kunne ta i mot behandling (for eksempel samtaleterapi) på best mulig måte.

Jeg har prøvd mange ulike medisiner, men de siste par årene har jeg gått på medisiner som har passet veldig bra for meg, både når det gjelder type medisin og dosering. Målet er selvfølgelig å kunne ha et fint liv uten medisiner, og jeg har faktisk akkurat i dag seponert én av medisinene etter gradvis nedtrapping over tid.

Jeg er positiv til medisiner, og da mener jeg selvfølgelig brukt slik legen har forskrevet. Noen har kanskje dårlige erfaringer med medisiner, enten fordi de har vært helt feil for dem, eller fordi de har fått feil dosering, men medisiner kan også være nødvendig for å kunne fungere. Slik har det vært for meg.

Jeg har fått medisiner for mine tilbakevendende depresjoner, for mine grensepsykoser og vrangforestillinger, og for min ekstreme ustabilitet og humørsvingninger der toppene ikke bare er skyhøye, men til universets ende, og hvor bunnene ikke er i kjelleren, men i helvete (gjerne innom begge motpolene flere ganger daglig = slitsomt). For meg har det vært avgjørende.

Innleggelser

(tekst fortsetter etter bildet)

Mange er også skeptiske til innleggelser, og noen ganger kan det være fordi man ikke ønsker å motta hjelp. Mange setter seg på bakbeina, rømmer og nekter å samarbeide. Jeg har selv vært tvangsinnlagt en del ganger når jeg rett og slett ikke har sett mitt eget beste, men jeg har de aller fleste gangene hatt god effekt av innleggelser. Man blir ikke frisk fra en personlighetsforstyrrelse ved å være innlagt, men det har hjulpet meg i kriser.

Jeg har ved opphold på psykiatrisk fått ro og pause til å skjermes fra verden og komme til meg selv igjen, jeg har hatt støtte og mennesker rundt meg i kriser, og i mange tilfeller har det vært en livredder. Jeg har også vært innlagt frivillig, og da har jeg gjort mitt ytterste for å prøve å samarbeide og få noe ut av innleggelsen, selvom det er tøft som faen.

Desverre kan man lett ende opp som svingdørspasient, ofte fordi man bli skrevet ut for tidlig. Selv har jeg hatt best effekt av de lengre innleggelsene. En klok lege sa “det er ikke vits å skrive deg ut, for så å skrive deg inn igjen”. Han skjønte greia.

Men tro ikke at det har gått smertefritt og knirkefritt for seg selvom jeg er såpass positiv (nå) og synes jeg har et fantastisk apparat rundt meg. Det har vært tvangsinnleggelser og alvorlige selvmordsforsøk, jeg har møtt på helsepersonell fra helvete, det har vært motvillighet og gi-faen-tendenser. Det har tross alt tatt meg mange år å komme dit jeg er i dag, men jammen er det verdt det. Uten tvil. Jeg har litt igjen å gå, men å snu nå er ikke et valg!

1 år. 12 mnd. 365 dager.

Publisert mai 31, 2010 Glede , Personlig , Psykisk helse , Sykehus 68 Comments

På vei hjem fra behandling noen uker siden, rettere sagt den 3. mai, tikket det inn en mms fra kjære Ingunn. Hun sendte meg noen bilder og teksten “Dette er deg for akkurat ett år siden”. Bildene var bilder som jeg hadde sendt henne 3. mai 2009, fra psykiatrisk sykehus, lukket avdeling. Hun gjorde meg bevisst på at det faktisk har gått et helt år.

31. mai 2009 ble jeg skrevet ut etter 4 uker og 2 dager på lukket akuttpost. Dette var ingen “spesiell” innleggelse, men en av de mange og hyppige de siste seks årene. Det som gjør den spesiell i dag, er at det er ett år siden, noe som også vil si at jeg har vært her, i den faktiske virkeligheten, et helt år.

Who cares? I do! Jeg kjenner glede over at jeg ikke lenger er der jeg var for ett år siden, jeg kjenner meg overrasket, fordi det føles som i går (men samtidig ikke), og jeg kjenner meg trist når jeg ser bildene og minnes tilstanden jeg var i. Men selvfølgelig, mest av alt glad og veldig takknemlig.