liseliten.com

En internettfri uke. En ukes internettforbud? Vel, mer som en sterk anbefaling – som jeg sist uke valgte å følge. Formen min var rimelig føkka allerede før dagen hadde startet, og i samtale med psykologen fikk vi nøstet opp i hva som plaget meg og hvorfor.

Gjennom en blogg jeg følger fast (som i utgangspunktet ikke er/var en psykiatriblogg) ble jeg indirekte servert et heftig bilde av selvskading, av grove, åpne kutt i vedkommendes arm. Indirekte som i at jeg ikke var sterk nok til å ikke klikke meg videre til hvor dette bildet befant seg, enda jeg visste hva det dreide seg om.

Bildet trigget og utløste et ras av følelser. Bildet vekket indre demoner og stemmer som vi til en viss grad har greid å dempe med midlertidig medisinøkning under denne innleggelsen. Gjør det, gjør det, gjør det. Svak, svak, svak. Kutt deg, for faen, dø.

“Jeg har bare lyst å rive ut hjernen min, tråkke på den og rive den i stykker, jeg orker ikke mer!”

Dagens kaos og ubalanse skyldtes ting jeg hadde sett på internett. Ikke bare det nevnte bildet, men detaljer og inntrykk fra andre kanaler. Ting jeg ikke trenger på toppen av det jeg er innlagt for og strever med. Ting jeg helt sikkert ville taklet bedre om jeg ikke hadde vært i den sårbare situasjonen jeg er i nå.

Skjerming fra “verden der ute” har alltid vært nødvendig og avgjørende for meg og min bedring når jeg først har blitt så dårlig at jeg trenger innleggelse. Lite besøk, lite kontakt med omverden, pause fra inntrykk, og ikke minst beskyttelse fra meg selv. Jeg trenger tid, og jeg trenger pause for å bli bedre og komme tilbake i balanse for å klare møte “verden der ute” igjen.

Internettfri uke var og er ingen problem, så avhengig er jeg ikke, men i ren refleks, av gammel vane, tar jeg frem mobilen og surfer meg gjennom facebook, grupper, blogger og instagram når jeg har et ledig sekund. Og ledige sekunder blir det mange av når man er innlagt på lukket avdeling. Dermed blir “verden der ute” fortsatt (for) nær, på feil tidspunkt. Et slags “internettforbud” var egentlig en lettelse, og helt på sin plass.

Nylig her en dag kjente jeg at jeg var rastløs, jeg tror faktisk jeg kjedet meg litt. Og det er alltid et godt og tydelig tegn på at jeg begynner å komme meg. Når jeg begynner å bli uthvilt, når fortvilelsen, håpløsheten og depresjonen begynner å slippe taket. Når kaoset og bråket innvendig tar mindre plass og det blir mer rom for det hverdagslige, friske, normale – som å kjede seg fordi man tross alt har tilbragt de siste tre ukene på lukket avdeling, da er man kommet et godt stykke på vei.

Jeg skrev på facebook at jeg skulle ønske jeg hadde en liten bærbar pc å skrive på, det er så tungvindt å skrive på mobil når man først trenger å skrive. Marthe tipsa meg om at jeg kunne koble tastatur til iPhone (takk!), noe jeg selv ikke hadde tenkt på, så nå har jeg mulighet til å skrive (og blogge) når jeg har lyst og behov for det. Og det har jeg nå.

Jeg begynte å bli dårlig tidlig november, og siden da har det bare gått nedover, uten at jeg trenger å gå så mye mer inn på episoder akkurat nå. I jula forverret det seg mer, men jeg tenkte at jeg ville og måtte holde ut til etter nyttår da behandleren min var tilbake.

I sommer lagde vi ny kriseplan. Jeg har aldri benyttet meg aktivt av kriseplan fordi jeg har hatt tett samarbeid og oppfølging fra behandler og poliklinikken, som også har lagt meg inn på sykehuset når det har vært behov for det. Men i romjulen ble det mer akutt i den forstand at jeg begynte å miste kontroll.

Behandleren min hadde ferie, og jeg forsto, som de rundt meg også forsto, at å vente til etter nyttår kunne være for sent. Jeg ga samboeren min tillatelse til å ringe Dps, punkt to i kriseplanen (da punkt 1 var å kontakte behandler – som da var på ferie). Jeg hadde aldri møtt Dps før, og jeg kommer aldri til å møte dem igjen heller. De skal strykes fra kriseplanen, det er vi alle enige om.

Jeg møtte opp på Dps som avtalt i telefonen, med pakket bag, et snev av håp, og en ørliten følelse av stolthet. Nå gjør jeg det rette, jeg følger kriseplanen! Se på meg!

«Vi kan dessverre ikke hjelpe deg». Stillhet, eviglang stillhet, skuffelse og fortvilelse. Hvorfor skulle jeg komme hit da, for å bli avvist ansikt til ansikt? For å bli tilbudt en samtale med noen jeg aldri har møtt før og som dessverre ikke kan hjelpe meg?

Aller mest hadde jeg lyst å miste fatningen og brøle at det er faen meg greit det, takk for hjelpen, følg med på dødsannonsene, og smelle med døra. ”Ikke ydmyk deg selv nå”, tenkte jeg inni meg og svelgte klumpen i halsen. «Jeg har lyst å gå nå, kan jeg gå?» spurte jeg rolig og kontrollert. «Ja, vi kan ikke holde deg igjen.» «Hadet» sa jeg og gikk. Tankene raste inni meg, dette kom til å gå galt. Første plan var derfor å grave meg ned i senga i forsøk på å stenge det verste ute.

«Problematikken er for alvorlig og krevende for oss, hun hører nok til på sykehuset» sa de på telefonen til samboer som var like fortvilet. Okei? De har aldri møtt meg før. Hva er vits med Dps da, hva er vits med kriseplan?

Blir jeg først avvist, så er det vanskelig å ta i mot hjelp etterpå, da kan det bare være. Jeg vil ikke tvinge til meg hjelp. Jeg prøvde, jeg gjorde mitt, løpet er kjørt, never mind, det får gå som det går.

Det ble en del telefonsamtaler mellom samboer, behandleren min (som fortsatt var på ferie), Dps, legevakten og akuttmottaket. Jeg gikk til slutt med på innleggelse på akuttpost på sykehuset hvor jeg vanligvis er innlagt, hvor jeg kjenner til de ansatte, og hvor jeg opplever å få hjelp. Men ville jeg bli tatt på alvor når jeg kom inn før det gikk galt, og ikke etter?

«Så bra at du er kommet til oss nå, de står med åpne armer på avdelingen og venter på deg. Dette skal vi hjelpe deg gjennom.»

Jeg trenger ikke Dps, jeg har det jeg trenger. Behandleren min, sykehuset og mine nærmeste. Jeg er takknemlig over å få være her, over å bli sett og tatt på alvor. Jeg vil ikke spolere denne muligheten til å få hjelp når de faktisk tilbyr meg hjelp. Så jeg gråter med tårer fremfor å gråte med blod. Jeg lar meg selv være sårbar og knuse i tusen biter – og få hjelp til å bygge meg opp. Jeg sier ærlig at nå har jeg ikke kontroll, kan du sitte med meg? Det er forjævlig tøft.

En del av meg har bare lyst å gi slipp, miste kontrollen og flyte med strømmen av følelser og impulser, letteste utvei, men så er det en annen del av meg som rett og slett ikke orker mer. Jeg orker bare ikke flere runder med kaos og konsekvenser, det gjør alt så mye verre, selv om det føles som en redning og utvei der og da. Jeg er så ufattelig sliten og lei. Jeg har bare lyst å bli bedre igjen nå, og veien ut er gjennom.

Jeg så deg ofte i gangene, akkurat slik du så meg i gangene. Jeg så deg i hagen om sommeren hvor vi spilte volleyball på gresset. Oss pasienter mot de ansatte, på en altfor liten bane i nedoverbakke. Du lo, og det samme gjorde jeg. Vi så hverandre, og vi smilte alltid forsiktig og sa hei. Noen ganger kunne jeg høre det tydelig, mens andre ganger kunne jeg bare se munnen forme ordet. Vi hilste i stillhet, med blikk, øyne og smil, fra pasient til pasient. Medpasienter. År etter år møtte vi på hverandre. Vi kjente hverandre uten å egentlig kjenne hverandre. Vi var gjengangere. Gjengangere. Ordet smaker vondt, men jeg skulle ønske du fortsatt gikk i gangene. Med meg, eller uten meg. Men du går ikke i gangene lenger, og aldri vil du gå i gangene igjen heller. Jeg håper du har funnet fred.

- skrevet mars 2011.

Jeg gikk i disse gangene for første gang i november 2004, 21 år gammel, redd og uviten og med en politimann i hver arm. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men jeg ville ikke leve. Jeg visste ingenting om psykiatri, jeg visste ingenting om verken behandling eller diagnoser eller hva en sengepost i det hele tatt var. Jeg kom brått og direkte fra den brutale virkeligheten “der ute” og inn på psykiatrisk avdeling med låste dører.

Et par måneder senere gikk jeg i disse gangene igjen. Denne gangen hadde jeg ligget på intensiven i forkant, overlevd noe jeg ikke skulle overlevd. Episoden jeg har referert til som “mitt første møte med psykiatrien”, fordi det var slik jeg opplevde det.

Bildet over er tatt nå i november 2012, åtte år siden første gang jeg gikk i disse gangene. Gjennom åtte lange og trøblete år og et tyvetalls innleggelser har jeg gått i disse gangene. Noen ganger på tvang, andre ganger frivillig. Noen ganger med håp og livsgnist, andre ganger fortapt og helt uten håp. I dørene bak gangene og i etasjene over har jeg både lagt meg ned for å dø og kjempet mine kamper (og vunnet).

Det er ikke så ofte jeg går i disse gangene som inneliggende pasient lenger. Det er over et halvt år siden siste innleggelse, og det går tid mellom hver gang. “Det blir bedre”, sa de alltid, og det gjaldt også for meg selv om jeg aldri klarte å tro på det. Likevel går jeg her i gangene hver eneste uke fordi jeg deltar i gruppeterapi her på sykehuset. Til jul har jeg fullført ett og et halvt år i psykodynamisk gruppeterapi.

Jeg møter fortsatt på gjengangere. Pasienter jeg har vært innlagt med for flere år siden, noen helt tilbake til første gang for åtte år siden. Mange ser jeg aldri igjen, forhåpentligvis fordi de har blitt friske og mestrer et godt og bedre liv “der ute”. Men så er det også noen av dem som har valgt å avslutte livet før de noen gang kom så langt. Jeg tenker ofte på dem, sørger og skulle ønske de fikk oppleve at det kom til å ordne seg, samtidig som jeg forstår dem, fordi jeg har vært der selv, fordi det like gjerne kunne ha vært meg.

Jeg kjenner flere som “hater” disse gangene. Sykdom i veggene. Jeg har hatt et vanskelig forhold til dem, jeg også, fordi det er så mange vonde minner og opplevelser knyttet til dem. Krisesituasjoner hvor man har det ulevelig vondt, kaotiske tilstander og kanskje bruk av tvang.

“Her har jeg trasket i åtte år” tenkte jeg og tok et bilde fordi jeg syns det passet. Nei, jeg hater ikke disse gangene, jeg er takknemlig for dem. Disse gangene har tross alt holdt meg i live, de har vært en del av min prosess, og jeg er hvor jeg er i dag delvis på grunn av dem. Den dagen jeg ikke lenger går i disse gangene, er det fordi jeg har blitt frisk og lever et godt og bedre liv – her ute, hvor jeg og du hører til og fortjener å være.

Merk: Initialene (eller andre detaljer) til personer jeg skriver om, trenger ikke nødvendigvis stemme overens med deres navn i virkeligheten. Anonymisering og sånt :)

Jeg har vært innlagt på flere forskjellige avdelinger, enten på grunn av endret bosted, fulle avdelinger eller sommertider og stengte avdelinger. Sist jeg var innlagt, i desember og januar, var jeg på en avdeling jeg har vært på før. Jeg fikk beskjed om avtale med psykologen, og jeg spurte hvem som skulle være min psykolog mens jeg var der. «Egentlig er det P, men han er *******, så du får snakke med ei som heter M». Der og da ville jeg nesten falle på kne og prise høyere makter for at P var borte fra jobb en periode. Jeg skal ikke snakke vondt om noen, jeg kjenner ham ikke, men skrekken etter første og brutale møte (merk: min opplevelse av det) fra 2009 sitter i. Jeg fant faktisk frem et gammelt innlegg jeg skrev om det, fra mai 2009. Hvordan jeg opplevde ham og møtet kan du lese i innlegget (husk: to år gammelt) kalt (haha) Ulv i fåreklær.

Uansett, jeg hadde ikke møtt M før. M er en kvinne, og bare dét gjorde meg redd. Jeg har alltid vært redd jenter og damer. Jeg kunne nesten ikke snakke med jenter og damer før inntil noen år siden. Alle jeg skulle forholde meg til måtte være av det motsatte kjønn. Jeg hadde bare guttevenner, og jeg ville bare ha mannlig lege, mannlig behandler osv. Jeg har heldigvis lært meg å gi ting et forsøk, og jammen viste ikke M seg å være en av de flinkeste og mest engasjerte og omsorgsfulle personene jeg har møtt på i systemet. Hun tok seg alltid god tid til meg og avtalene våre, og virket oppriktig interessert og engasjert i meg, min problematikk og hva som var til mitt beste. Sånt merker man tydelig.

Noe som også gjorde inntrykk på meg, var da jeg påsto at «nå sitter du bare og skriver at jeg er manipulerende og kommer med tomme trusler og bare vil ha oppmerksomhet», og alle andre fæle ord, egenskaper og beskrivelser jeg kunne komme på. Da var hun så ærlig og fin, og rettet skriveboka si åpent mot meg så jeg kunne lese (noe jeg ikke ville). Hun ville nemlig ikke at jeg skulle mene, tro og påstå ting om henne som ikke var sant. Det ville hun ikke ha på seg, det var ikke rettferdig. Hun viste meg en menneskelig side av seg selv, for ja – noen ganger er det lett å tenke at slike folk er utdannet til å tåle alt, dette er bare jobben deres, jeg er bare en jobb, jeg kan si hva pokker jeg vil. Det gjorde meg litt mer ydmyk, og ga meg mer tillit og respekt for henne, spesielt når jeg var i et modus hvor jeg tenkte at “alle er onde og slemme og vil meg vondt, derfor kan jeg være sint, trassig, slem og skyte vilt i forsvar uten at det gjør noe”. Nei, jeg kan ikke egentlig ikke det.

En annen ting jeg syns var omtenksomt, var ved utskrivelsen. Jeg vet at de mange blir “lært opp” til å ikke hilse på tidligere pasienter ute, det er nemlig ikke alle som ønsker at omverden skal se at man kjenner til helsepersonell, eller som i det hele tatt ønsker å ha noe med dem eller det å gjøre i ettertid. I stedet spurte hun meg, «Hvis jeg møter deg på gata, har du lyst å si hei, eller foretrekker du å ikke hilse?» Jøss, tenkte jeg. Så snilt. For selv om folk er ulike, syns jeg det er litt vondt å bli oversett eller ignorert om vi ses i en annen setting. «Jo, vi kan si hei», svarte jeg. Og da jeg tilfeldigvis møtte henne på gata noen måneder etterpå, smilte hun til meg og hilset. Det gjør litt godt å bli husket også, selv om det kanskje ikke er de mest ønskelige tingene man blir husket for.

Det er ikke alltid de store tingene som avgjør, men de bittesmå. Det er slike mennesker som gjør en forskjell, de som er den lille forskjellen.

Crappy mobilbilde (likesom formen på den tia), utenfor psykiatrisk, julen 2010