Arkiv for kategorien 'Sykehus'



Jeg ville bare være fri

Se for deg at livet ditt består av mange ulike veier, mange ulike muligheter. Du sitter i førersetet, du velger selv hvor du vil kjøre, du følger trafikkreglene, sender bilen på service, og fyller bensin når den trenger det.

Men så var det meg da. Jeg suger i bilkjøring, både bokstavelig talt, og metaforisk når det gjelder livet mitt. Jeg kjører i tusen kilometer timen på motorveien, kjører forbi avkjørsel etter avkjørsel, uten å se meg for motgående kjøretøy. Noen ganger krasjer jeg, og jeg lærer aldri.

Sideveiene jeg stadig går glipp av, består av et annet landskap, et vakkert landskap hvor glede, hjelp, sårbarhet, svakhet (styrke) og alt det gode finnes. Den ekte Lise finnes også der, for personen i førersetet er ikke egentlig meg. Det er noe sykt, noe destruktivt, et faenskap som tar over meg, som tar kontroll, styring og undertrykker den Lise jeg egentlig er, inni der et sted.

Det er krig inni meg hver dag. Krangling og slossing om hvem som skal få være i førersetet. Lise vil gråte, Lise vil være sårbar, Lise vil be om hjelp. Og fienden i førersetet kommanderer meg til å holde kjeft, skjerpe meg, være hard, tøff, sterk – og kjøre videre i tusen kilometer timen uten å la blikket vike.

Mandag kveld. Jeg så avkjørselen i sidesynet. Jeg kunne ha snudd (eller kunne jeg?). Jeg ville bare være fri. Fri! Så jeg krasjet. Hardt, jævlig og presist.

Blålys. Akutten. Ventrikkelskylling. Motgift. Suturering av kutt. Psykiatrisk. Same shit over and over again.

Jeg ville ikke dø. Jeg ville for faen bare være fri.

gammelt bilde. same shit.

Noen ganger lengter jeg tilbake

Selvom min sykehistorie startet for veldig mange år siden, vil jeg kanskje påstå at hele 2008 og første halvdel av 2009, var min verste periode. Det var innleggelser på innleggelser, og en kort periode hadde jeg folkeregistrert adresse på psykiatrisk. Det var mye selvskading, mange legevaktbesøk for å bli lappet sammen, og en del turer innom somatisk på grunn av intoxer. Jeg ble uføretrygdet, fikk ikke styre min egen økonomi, og hadde ingen sted å bo. Hver dag var en kamp om å holde ut. Det kunne nesten ikke vært verre??

Derfor høres det kanskje helt absurd ut å si at jeg noen ganger lengter tilbake. Men la meg få presisere hva jeg lengter tilbake til. Jeg lengter ikke tilbake til smerten, håpløsheten, ustabiliteten og faenskapen. Jeg lengter ikke tilbake til dramaet og alle de smertefulle konsekvensene (både for meg og de rundt meg). Jeg lengter ikke tilbake til situasjonen jeg var i.

Men noen ganger savner jeg det å slippe kontrollen, eller å ikke ha noen kontroll i det hele tatt. Jeg savner “friheten” i å være tankeløs, å gi faen, å ikke bry seg om noe som helst, det å bare flyte med strømmen av impulser og destruktivitet uten mål og mening, og det å ikke ha (eller ta) ansvar for livet mitt.

Alt dette krevde mye mindre av meg, enn det gjør å ta kontroll, ta ansvar, og tenke og handle riktig. Jeg sier ikke at det var lettere da, når jeg sier at det kanskje var den “lette” utveien. Den lette utveien var å bare la meg rive med av sykdommen. Det ble ufattelig mye drama, kaos, smerte og faenskap ut av det, men det var “lettere” enn å faktisk ta kontroll over meg selv og livet mitt. For nettopp det er utrolig krevende!

Jeg sliter med mye av det samme som for 1-2 år siden, og det har krevd mye vilje og hardt arbeid for å ikke agere på følelsene og tankene. Jeg er sliten, jeg! Jeg er trøtt av alle kampene inni meg, for det er stadig en frisk og en syk side som krangler inni meg. Fornuft mot følelser. Jeg lengter etter en timeout, en pause, et fristed! Og derfor lengter jeg noen ganger tilbake til det å bare slippe kontrollen. Å gi faen og bare la meg rive med.

Jeg har bygget mye det siste året. Jeg har begynt å jobbe litt, jeg bor i egen leilighet og greier å ha det noenlunde stabilt. Jeg er takknemlig for støtten og hjelpen jeg får. Jeg er takknemlig for alle muligheter jeg har fått, og at jeg har gjort det rette og tatt i mot. Jeg vil ikke rasere alt jeg har kjempet for å få til til, og jeg vil absolutt ikke risikere å havne tilbake til den ufattelig håpløse situasjonen jeg var i før. Men noen ganger lengter jeg tilbake, noen ganger savner jeg å bare slippe kontrollen.

Jeg er sliten.

Første innleggelse, 2004. Spirende håp og uvitenhet.

Da jeg som 21-åring ble lagt inn på psykiatrisk sykehus for første gang, hadde jeg absolutt ingen kunnskap eller kjennskap til det å være innlagt. Jeg hadde som 15-åring kun hatt et par korte møter med psykolog på ungdomspsykiatrisk, men jeg kom aldri mer tilbake fordi jeg følte meg avvist og dårlig behandlet. Fra dette tidspunktet handlet det om å “klare meg selv”, noe jeg til slutt, mer enn fem år senere, ikke lenger klarte. Jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus, etter flere “borte-vekke-dager” på somatisk og intensiv etter et veldig alvorlig selvmordsforsøk.

Jeg visste ingenting om hvordan det var å være innlagt eller hva som skulle skje fremover. Jeg husker jeg endelig kjente spiren til et brennende håp om at ting skulle bli bra. Nå skulle jeg være på sykehuset lenge, flere måneder, og bli frisk! – trodde jeg. Selvfølgelig trodde jeg det? Denne innleggelsen varte knapt en måned, og jeg husker jeg sa noe som “Jeg ville dø, og holdt på å dø for bare noen uker siden, og så sender dere meg hjem med en haug med resepter?” Krisen var over, og jeg trengte ikke være der lenger, mente de. Poliklinisk behandling startet, en times samtaleterapi per uke.

Og hva visste vel jeg om begrepet svingdørpasient? Hva visste vel jeg om at jeg de neste seks årene kom til å ha nærmere tjue innleggelser, med varighet på alt fra et par dager til mitt lengste opphold på over tre måneder.

I fem år hadde verden dreid seg om å holde ut. Jeg var destruktiv, og jeg visste ikke hvor kompleks problematikken min var. Jeg hadde ikke den type innsikt eller forståelse, alt jeg kjente til, var én hel og stor smerte. Jeg trodde at en innleggelse skulle fikse meg, reparere meg og ta bort smerten. Jeg visste ikke at denne ene, komplette smerten besto av tusenvis av komplekse fragmenter som kom til å kreve flere år med behandling.

Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg husker “Det du tror vil ta uker, vil ta måneder, og det du tror vil ta måneder, vil ta år.” Jeg syns det høres veldig riktig ut, ihvertfall med tanke på mine egne erfaringer. Selv nå, seks år senere, oppdager jeg i behandling viktige og avgjørende tema som ikke har blitt snakket om før, men som trenger å arbeides med. Det er rart å tenke på hvor lite jeg visste og forsto den gang, men hvordan kunne jeg vite noe annet?

Jeg følte lenge at jeg ikke kom noen vei, selvom jeg gikk jevnlig i behandling. Jeg ser nå at jeg faktisk gjorde det, og fortsatt gjør, men det skjer så gradvis at du kanskje ikke forstår det før senere. Det finnes ingen mirakelkur som gjør deg frisk over natta, men ikke gi opp håpet. Det tar bare litt tid.

Bilde tatt høsten 2004, litt før min første innleggelse.
Mitt motto den gang var “bare smil, samme hva, bare smil”

Tilbakefall & co.

Jeg har alltid fortalt meg selv (og andre) at jeg er klar over at nedturer kan og mest sannsynlig vil komme. Det gikk et helt år uten innleggelser, det gikk et helt år som var temmelig stabilt til å være meg, for første gang på mangfoldige år. Joda, noen nedturer og noen fall innimellom, men det gikk an å komme seg opp igjen på en mer menneskelig måte enn det helvetet som ble satt i gang før. Ting gikk min vei, jeg begynte å få orden på livet.

“Jeg er klar over at nedturer vil komme”, sa jeg og var trygg på at det kom ikke til å bli noe megastort problem. Nedturer og fall skjedde jo allerede i ny og ne, men jeg trodde virkelig aldri at jeg ville falle så hardt og brutalt som jeg gjorde nå for et par uker siden. Ikke i mine fjerneste drømmer. Nærmere detaljer har jeg ikke gått inn på, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller. Man skulle tro jeg hadde lært litt på alle disse årene, og ikke minst latt pessimisten i meg råde litt mer, men jeg var kanskje for rusa på livets medgang til å tro noe annet? (Æsj, det høres ut som en tragisk klisjé).

“Dette er jo et alvorlig tilbakefall”, sa spesialistpsykologen på psykiatrisk. På en måte var det godt at noen faktisk så alvoret, men det føltes også som om jeg knuste i enda flere biter. “Hvordan er det å leve med tanken om at du vil komme til å få slike tilbakefall innimellom i årene fremover?” Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. “Nei, for å være ærlig så hadde jeg egentlig trodd at ting var fikset nå”. Naiv. Kanskje ikke fikset for godt, men jeg trodde ikke fallet kunne bli så hardt, så brutalt, at jeg ville miste meg selv såpass mye. Jeg kan visst trøste meg med at det vil gå lenger og lenger tid mellom hvert tilbakefall, og at de ikke vil varer like lenge, og kanskje tilslutt aldri mer få tilbakefall.

“Jeg kommer aldri til å få et liv, jeg kommer aldri til å fikse noe, jeg kommer aldri til å bli frisk, jeg kommer aldri…” og så videre. Alt håp var ute for meg, nå kunne jeg like gjerne legge inn årene og la strømmen og dragsuget ta meg. Jeg skulle ikke stå i mot hvertfall, hvorfor skulle jeg ofre krefter på det, når jeg likevel aldri kom til å bli bra?

Overraskende nok tok det ikke lang tid før jeg kom til meg selv igjen og ned fra min lille planet fjern fra realiteten. Det var ikke nødvendig med uker og måneder inne på sykehuset. Ikke var det særlig med selvskading eller drama heller (bortsett fra en rimelig drøy dose sinne og full blomstring av ekstremt hyggelige symptomer (not)).

Jeg ble skrevet ut i dag, men reiste hjem allerede på fredag som var. Jeg har vært på jobb og ting nærmer seg det normale. Jeg er bare litt frynsete i kantene foreløpig. En del av meg er lettere sjokkskadet av å se tilbake på de to siste ukene, mens en annen del er bare sykt letta over hvor fort og greit jeg tross alt kom ut av det.

Du tok meg nesten, din jævel! Bare nesten!

Foto: DR

Hundre og førti tusen km/t

Tusen takk for omsorgsfulle kommentarer og tilbakemeldinger. Forstår at noen har vært veldig bekymra, og takk for omtanken.

Jeg skal ikke pynte på sannheten, heller ikke overdrive, men de to siste ukene har vært sånn ca. tilnærmet helvete, pluss minus. Jeg forsto egentlig hvilken vei det gikk, og ba jobben om en uke fri til å hente meg inn igjen (selvom jeg bare jobber et par små dager i uka, og det dreide seg om alt annet enn akkurat jobb). Jeg skulle nok ha pauset litt før, for skaden var vel allerede skjedd.

Jeg var først knapt en halv dag på psykiatrisk sykehus etter en latterlig og impulsiv idiothandling som endte i et døgn og to på somatisk sykehus. For jeg – jeg skulle da ikke legges inn. Dette skulle jeg klare selv, frisk som faen og ressurssterk som alle påstår, hurra for ett år uten innleggelser og så videre. Sint, forbanna, destruktiv og ute av kontroll. Niks, nope og nei, armer i kors og nesa i været og med kurs hjem. Smart? Ikke spesielt.

Det gikk vel to dager hjemme før det bar inn igjen. Jeg måtte bare innse fakta, jeg kom ikke ut av dette på egenhånd. Faktisk hadde jeg greid å føkke det veldig pent og pyntelig til i løpet av de to dagene, uten å gå mer inn på det. Jeg kjente ikke meg selv igjen, og det gjorde ikke andre heller, uten å gå nærmere inn på det også. Men ute av kontroll kan man trygt si det var, på alle mulige måter.

Det har på sett og vis vært veldig godt å droppe ut av verden en kort periode. Egentlig har jeg lyst å droppe ut av verden i en uendelig lang periode (for alltid?), men det hadde sikkert ikke vært spesielt sunt, hensiktsmessig, fordelaktig, adekvat og hundre andre finslige ord på det. You get the point. Jeg skrives ut på mandag, etter planen. Mer orker jeg ikke si – nå.

Aldri hadde jeg sett for meg at jeg kom til å krasje så hardt. Men sånn går det når man nylig har fått lappen på lykke og friskt liv og kjører i ca. hundre og førti tusen km/t uten å ta hensyn til verken trafikkregler eller slitasje på kjøretøyet.

Det er en sånn gang.

Det er en sånn gang hvor alt er uutholdelig. Det er en sånn gang hvor det gode egentlig er til å føle på, men tåken hindrer deg i å se. Det er en sånn gang hvor ingenting lindrer og hvor prosessen videre nedover ikke kan stoppes. Det styrter nemlig for fort, for plutselig, impulsene er for store, håp knust og tanker om konsekvenser blokkert. Alle tiltak er utelukket – hos deg, for deg, i deg. Det finnes ingen gyldig utvei, annet enn…

Det er en sånn gang hvor man ikke ønsker å dø, men man orker ikke holde ut. Det er en sånn gang hvor man bare vil sove, sove bort det vonde og våkne til noe bedre.

Det er en sånn gang. 

Det er en sånn gang hvor jeg legger mitt liv og min kropp i dine hender. Jeg har ingen makt, ingen kontroll og ingen valg. Akkurat slik det bli. Ta avgjørelser for meg når jeg sover, la meg leve, la meg dø? Stikk i meg, tapp så mye blod du vil. Skyll magesekken min, gi meg motgift og væske. Sy meg sammen, plastre meg, mål mine verdier. Ta fra meg kontrollen, ta fra meg valget, ta fra meg dagen,

for dette
makter
ikke
jeg.

Vær så snill og reparer meg.

Sykehuset, 28 juni 2010

Holdninger til medisiner og innleggelser

Noen er veldig skeptiske til både medisiner og innleggelser, spesielt når det kommer til diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Noen mener at det ikke går an å medisinere det bort, og det er jo forsåvidt sant også. Man blir ikke frisk av medisiner alene. Noen mener også at innleggelser bare gjør alt verre, og at det ikke har noen nytte. Sånn er det kanskje for noen, men ikke alle. Alle er forskjellige, både når det kommer til behov og hva som funker og ikke funker. Det som funker for meg, funker kanksje ikke for andre. Og omvendt. Sånn vil det alltid være.

Når jeg snakker med mennesker som har slike sterke meninger, havner jeg fort i forsvar. Det er klart det er sårt å høre andre påstå slikt, for det er så feil for meg. Jeg er hvor jeg er i dag, takket være både medisiner, innleggelser, og selvfølgelig mest av alt på grunn av fantastiske mennesker og behandlere som har stått ved meg i alle disse årene. Og selvfølgelig vilje og oppriktig ønske om å bli frisk, noe som ikke alltid har vært der, men kommet gradvis.

Medisiner

Man kan ikke medisinere bort en diagnose, men medisiner har gjort meg veldig bra. Medisiner skal ikke være en behandling i seg selv, men med formål å lette symptomene og være en hjelp til å kunne ta i mot behandling (for eksempel samtaleterapi) på best mulig måte.

Jeg har prøvd mange ulike medisiner, men de siste par årene har jeg gått på medisiner som har passet veldig bra for meg, både når det gjelder type medisin og dosering. Målet er selvfølgelig å kunne ha et fint liv uten medisiner, og jeg har faktisk akkurat i dag seponert én av medisinene etter gradvis nedtrapping over tid.

Jeg er positiv til medisiner, og da mener jeg selvfølgelig brukt slik legen har forskrevet. Noen har kanskje dårlige erfaringer med medisiner, enten fordi de har vært helt feil for dem, eller fordi de har fått feil dosering, men medisiner kan også være nødvendig for å kunne fungere. Slik har det vært for meg.

Jeg har fått medisiner for mine tilbakevendende depresjoner, for mine grensepsykoser og vrangforestillinger, og for min ekstreme ustabilitet og humørsvingninger der toppene ikke bare er skyhøye, men til universets ende, og hvor bunnene ikke er i kjelleren, men i helvete (gjerne innom begge motpolene flere ganger daglig = slitsomt). For meg har det vært avgjørende.

Innleggelser

(tekst fortsetter etter bildet)

Mange er også skeptiske til innleggelser, og noen ganger kan det være fordi man ikke ønsker å motta hjelp. Mange setter seg på bakbeina, rømmer og nekter å samarbeide. Jeg har selv vært tvangsinnlagt en del ganger når jeg rett og slett ikke har sett mitt eget beste, men jeg har de aller fleste gangene hatt god effekt av innleggelser. Man blir ikke frisk fra en personlighetsforstyrrelse ved å være innlagt, men det har hjulpet meg i kriser.

Jeg har ved opphold på psykiatrisk fått ro og pause til å skjermes fra verden og komme til meg selv igjen, jeg har hatt støtte og mennesker rundt meg i kriser, og i mange tilfeller har det vært en livredder. Jeg har også vært innlagt frivillig, og da har jeg gjort mitt ytterste for å prøve å samarbeide og få noe ut av innleggelsen, selvom det er tøft som faen.

Desverre kan man lett ende opp som svingdørspasient, ofte fordi man bli skrevet ut for tidlig. Selv har jeg hatt best effekt av de lengre innleggelsene. En klok lege sa “det er ikke vits å skrive deg ut, for så å skrive deg inn igjen”. Han skjønte greia.

Men tro ikke at det har gått smertefritt og knirkefritt for seg selvom jeg er såpass positiv (nå) og synes jeg har et fantastisk apparat rundt meg. Det har vært tvangsinnleggelser og alvorlige selvmordsforsøk, jeg har møtt på helsepersonell fra helvete, det har vært motvillighet og gi-faen-tendenser. Det har tross alt tatt meg mange år å komme dit jeg er i dag, men jammen er det verdt det. Uten tvil. Jeg har litt igjen å gå, men å snu nå er ikke et valg!

1 år. 12 mnd. 365 dager.

På vei hjem fra behandling noen uker siden, rettere sagt den 3. mai, tikket det inn en mms fra kjære Ingunn. Hun sendte meg noen bilder og teksten “Dette er deg for akkurat ett år siden”. Bildene var bilder som jeg hadde sendt henne 3. mai 2009, fra psykiatrisk sykehus, lukket avdeling. Hun gjorde meg bevisst på at det faktisk har gått et helt år.

31. mai 2009 ble jeg skrevet ut etter 4 uker og 2 dager på lukket akuttpost. Dette var ingen “spesiell” innleggelse, men en av de mange og hyppige de siste seks årene. Det som gjør den spesiell i dag, er at det er ett år siden, noe som også vil si at jeg har vært her, i den faktiske virkeligheten, et helt år.

Who cares? I do! Jeg kjenner glede over at jeg ikke lenger er der jeg var for ett år siden, jeg kjenner meg overrasket, fordi det føles som i går (men samtidig ikke), og jeg kjenner meg trist når jeg ser bildene og minnes tilstanden jeg var i. Men selvfølgelig, mest av alt glad og veldig takknemlig.

Sykehus er ikke en del av min hverdag lengre,

og det har det ikke vært på et helt år. 12 måneder. 365 dager. Kan du se forskjell?

Mai 2009, sykehuset.

April 2010

Mai 2010 
 

Om å lese i journalen sin

Før jul brukte jeg litt tid hos min behandler til å lese gjennom journalen min som ligger inne elektronisk. Grunnen til at jeg ville lese den, var av ren nysgjerrighet, og jeg var klar over at det kunne være skrevet ting som jeg ikke ville være enig i.

Jeg startet å lese fra 1999. Jeg ville ta det fra starten, men jeg ble etter et par timer veldig nysgjerrig og hoppet frem til siste år, 2009. Jeg har altså igjen å lese fra 2005 og frem til 2008, men foreløpig har jeg ikke noen umiddelbar trang til å lese resten. Lesningen dabbet litt av før jul på naturlig måte, ettersom andre ting i livet var viktigere å ta opp enn akkurat dét.

Jeg fant mye rart i journalen. Noe fikk meg til å le, noe gjorde meg sint, og mye var egentlig bare b-o-r-i-n-g. Alt i alt er det ganske interessant å lese hva som blir skrevet om meg. Jeg tok et valg om å ikke lese min behandlers notater, rett og slett fordi jeg ikke vil at noe skal kunne forstyrre min relasjon til ham. Epikriser, innleggelsesnotater, erklæringer, utskrivelsesnotater og notater fra andre behandlere ville jeg lese. 

Mens jeg satt og leste fra innleggelser, noe som betyr notater fra morgen, dag og kveld, følte jeg litt panikk. Jeg var klar over at alt ble dokumentert, men makan. Søvnen, smilet, kontakten, måten du spiser på, alt. Er man ikke paranoid fra før av, så kan man fint bli det av å lese journal fra innleggelser. Jeg forstår at man blir observert når man er innlagt, selvfølgelig blir man det, det var bare veldig overveldende å lese. Og 3 notater per dag ganger x antall dager ganger x antall år. Det blir litt lesestoff.

Jeg skjønner hvorfor man bør være “klar” for å lese i journalen sin. Det kan gjerne hende at helsepersonellets oppfatninger er en annen enn din egen, og det kan være både opprørende og sårende å lese dersom ting blir beskrevet helt annerledes enn hva en selv opplevde der og da. Jeg tror en skal tenke seg om to ganger før en velger å lese journalen. Ikke fordi det nødvendigvis står noe feil, men fordi det er såpass personlig og sårt.

Journalen min er fair enough, ingen big deal. Mesteparten som står er selvsagt, jeg har jo (mer eller mindre) visst om hva som har foregått. Det man har mindre kontroll over, det er hvordan andre beskriver deg. Og dette kan variere fra psykolog til psykolog, fra person til person, og fra pasient til pasient. Det gjenspeiler deres syn på et menneske, selvom de skal beskrive mest mulig ut i fra faglig ståsted.

Jeg har et par eksempler som er så på kanten at jeg kunne hatt lyst å dele dem. Likevel våger jeg ikke å dele dem, for selvom det fra mitt synspunkt er latterlig, er det også veldig sårt. Hvem vil vel ikke utelukke at en psykolog og spesialist kanskje har litt rett, selvom jeg mener det er feil? Jeg kan hvertfall si at jeg har blitt både provosert og sjokkert av noen av beskrivelsene, men det er nå så. Utsagnene jeg sikter til er ikke mange, dessuten er disse personene ikke i mitt “team” og det er tilbakelagt tid.

Heldigvis har jeg et team nå som ser meg som det mennesket jeg faktisk er, tross mine symptomer og mekanismer og alt som hører sykdom til. Selvom jeg har et par år igjen å lese fra journalen min, har jeg ikke særlig behov for det. Ikke nå. Jeg trenger ikke å overlesse meg med fortida når jeg endelig er på vei ut av den.

Utdrag fra innkomstjournal, medisinsk avdeling.
Grunnen til at jeg valgte
akkurat dette, er fordi beskrivelsene ikke går for nære på meg som (syk) person eller andre ubehagelige detaljer. Dessuten har jeg ikke så mye i papirform hjemme.  

Q: Har du lest i din journal?

Mye har forandret seg på få år

Aller først republiserer jeg en liten tekst fra en god tid tilbake. En liten tekst om en liten episode, så fjernt og fremmed, men likevel så nært og velkjent. Selve blogginnlegget kommer etter teksten.

Lille, snille, rolige ”Lisa” – høst 2007

Hun hyler, skriker og gråter om hverandre. Bordlampen kastes i veggen og knuses, sammen med andre gjenstander i nærheten. Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av seg.

Fortvilelsen og sinnet over å ikke få fatt i medisinene bygger seg bare større. Hun trenger en utvei, og tanken om å ta alle pillene har satt seg. Som et desperat barn ligger hun i senga, sammenkrøllet, og med hele medisinskapet i armene. Hun har ikke nøkkel, men redselen for å miste muligheten er for stor.

Det nytter ikke å roe henne ned. Forsøk på omsorg, forsøk på rolig tilsnakk, forsøk med streng tone, ingenting hjelper. Det blir bare verre, og plutselig sitter hun med kutt i ansiktet og på armene. Blodet renner, hun hyler og risper til i ansiktet og på armene med barberbladet, om igjen og om igjen, helt til han klarer å holde hendene hennes fast.

De kjører henne til legevakten. Hun vil ikke, men blir dratt med av flere personer som truer med å ringe politi eller ambulanse. Hun er like urolig, og tviholder på barberbladet som er gjemt inni hånda si.

De frakter henne inn på skadestua. Hun er fortsatt urolig, gråter og skjelver og nekter å gi fra seg barberbladet. De truer med politi og forsterkninger om hun ikke gir det fra seg. Legen sier hun skal få det tilbake etterpå, etter at de har stellet sårene hennes. Hun gråter og sier at han må love det, love det! Og legen kommer med overbevisende løfter om at hun skal få det tilbake etterpå. Hun gråter og gir det fra seg og lar dem sy og stelle sårene hennes.

Hun setter seg opp og sier skjelvende, få det tilbake, du lovte å gi det tilbake, få det tilbake, du lovte! Legen sier at nei, hun kan ikke få det tilbake. Hun blir igjen opprørt og roper og gråter. Følelsen av å bli løyet til svir like mye som fortvilelsen over å ikke ha tryggheten i hånda. Bladet.

Hun roper igjen og igjen at han har lovet å gi det tilbake, og prøver desperat å åpne skuffer og hyller for å finne noe alternativ. To politimenn har allerede kommet inn og holder henne fast. Hun roper og vrir seg, sparker og slår, men de holder for fast. De ber henne bli med til akuttmottaket på psykiatrisk, men hun sier nei. De tilbyr henne å bli med frivillig, men hun nekter. Hun skal ikke inn dit, hun skal hjem!

Hun prøver å løpe mot døren, løp, er alt som står i hodet hennes. Men politimennene tar henne på hver sin side, setter henne inn i bilen og kjører til akuttmottaket på psykiatrisk. Hun er sliten, så fryktelig sliten.

De kommer frem til mottaket, og hun orker ikke gjøre motstand lenger. Det nytter ikke. Hun er så fryktelig sliten. Sliten i kroppen og sliten i hodet. Hun har gitt opp og lar seg følges inn på rommet sitt. Kjente mennesker, kjente rom, kjent seng og kjent sengetøy. Hun legger seg på senga. Sliten, men fortsatt opprørt og fortvila, samtidig som hun tenker at nå kan hun gi fra seg kontrollen.

Ta bort det vonde, vær så snill.

 

Mye har forandret seg på få år. Jeg har vært i helvete, flere ganger, og jeg er alltid redd for at jeg skal havne dit igjen. Samtidig vet jeg at ting har forandret seg. Jeg har forandret meg, livet har forandret seg. Å se tilbake på de verste periodene føles så fjernt, så fremmed, hendte dette virkelig meg? Men likevel er det så nært, så velkjent og så veldig meg.

I sommer er det ett år siden siste innleggelse. Et helt år. Det føles som en seier i seg selv, jeg har klart meg selv i snart et år, sammenlignet med alle årene før. Dårlige perioder kommer og går, jeg beveger meg av og til inn på feil retning, håndhilser på destruktiviteten som stadig lokker og ønsker meg velkommen tilbake. Av og til besøker jeg min gamle verden, stryker varsomt over alle vrangforestillinger og lar meg trøste av skalpellen. Av og til, men ikke lenger alltid.

Mye har forandret seg på få år. Jeg kjenner stadig redsel for å havne dit igjen, samtidig forstår jeg at jeg trolig har vokst og lært såpass mye at jeg ikke kommer til å havne dit igjen. Jeg har mange ganger følt en frustrasjon over alle årene jeg på mange måter har mistet, men akkurat nå kjenner jeg en stor glede og mestringsfølelse av at jeg, jeg har faktisk kommet meg et stykke på vei. Tap er ikke når du faller, men når du nekter å reise deg igjen. Fortsett å reise deg.

 
Les også:

Stjålne år
Jeg har vært i helvete, men jeg har klart meg
Ting kan lett snu
Da har du ikke sett styrken jeg har

Da har du ikke sett styrken jeg har

Jeg har vært litt stille på nettfronten, enda det “bare” har vært to dager pc-fri. Jeg har rett slett måttet ta noen forhåndsregler. Har dere hørt om stress-sårbarhetsmodellen? Det ligger vel egentlig i navnet. Økning i stressnivå, øker sårbarheten.

Det har kanskje ikke vært de største omveltningene for meg, men å komme ut i jobb etter noen år som ufør, og plutselig ha forpliktelser ( = angst), tidligere morgener og forandring i døgnrytme og mengde søvn, gjør litt med en. Dessuten har jeg måttet takle et par andre ting i livet som jeg ikke ønsker å dele på bloggen. Så alt i alt har jeg blitt bittelitt presset og stresset, som igjen har gjort meg mer sårbar.

Jeg har vært high and low. Mer enn noen sinne, mer intenst enn noen gang. Humørsvingninger. Jeg skadet meg ikke, men jeg gråt. Lenge og mye. Noe jeg kjempet hardt imot, fordi jeg ikke tillater ikke meg selv å vise meg sårbar. Jeg slo av tankene mine som bare ble verre, ved å legge meg til å sove (jeg er heldig og har den evnen at jeg kan sove hvor som helst, når som helst). Jeg ba om hjelp, fordi jeg følte meg utrygg. Jeg slo av pc’en og trakk meg tilbake fra omverden, istedet for å la meg provosere, bli såret og føle meg kritisert, på grunn av filleting. Det gjør gjerne at jeg tar i bruk forsvarsmekanismer som ikke gjør noe godt, for hverken meg eller andre. Borderline-symptomene kommer mer frem når jeg er mer sårbar, og de har jeg bestemt meg for å ikke agere på.

For rundt et halvt år siden fikk jeg en wake-up-call. En ordentlig aha-opplevelse, noe som fikk meg til å innse at jeg ikke lenger vil la meg bli kontrollert av hverken diagnose eller psykisk shit. Jeg vil ikke tilbake til sykehus, innleggelser, intoxer, sying og legevakt, faenskap og ustabilitet som går utover ikke bare meg, men også mine nærmeste. Tidligere når ting ble uutholdelig, kunne jeg lett bare la meg rive med og havne i samme suppa, samme mønster, gang på gang. Da slapp jeg i det minste å kjempe, jeg slapp å sloss, og jeg slapp å stå i smerten. Det var lettere å bare la faenskapen ta over meg.

Jeg vil ikke det lengre. Jeg vil ikke. Og jeg har en styrke inni meg jeg aldri har kjent før, og den skal jeg bruke for hva den er verdt. Folk påstår at mennesker med min diagnose er uhelbredelige og bare opptar plass i psykiatrien som andre fortjener mer. Well, fuck them. Da har du ikke sett styrken jeg har.

I hate you – don’t leave me

høsten 2008,

Jeg går i gangene. Frem og tilbake, hurtig, nesten løpende. Jeg er opprørt, pusten er rask og ujevn, og føttene går fortere og fortere. Jeg får beskjed om å roe meg ned fordi jeg opprører de andre pasientene. Jeg er sint, sint på alt og alle, ikke minst på meg selv, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg svarer ikke, og fortsetter i samme tempo, frem og tilbake. Om jeg vil ha samtale? Ikke faen. Jeg blir mer og mer fortvila, men jeg nekter å gi meg. Jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke! Jeg har lyst å skrike, hyle, hjelp meg, jeg klarer ikke mer.

To av personalet kommer bort og holder meg fast og sier at jeg må roe meg. Jeg blir enda mer fortvilet og utagerende, og en tredje person kommer for å holde meg fast. Jeg roper og ber dem slippe meg, slipp meg for faen, slipp! Jeg skriker og prøver å rive meg løs, sparker og slår, men jeg kommer ikke unna. De holder for fast.

Jeg bryter sammen og gråter. Da slipper de taket og følger meg inn på rommet. Da er det ingen lenger som holder meg. Jeg gråter og hikster, mens hodet mitt henger ned og jeg prøver å skjule redselen min. Hvorfor kan ingen holde rundt meg nå? Jeg har endelig lagt ned forsvaret mitt og sitter sårbar og svak på sengekanten. Hvorfor er det ingen som kan holde meg nå? De snakker til meg, men jeg klarer ikke svare. Jeg lengter bare etter noen som kan holde meg i hånda, stryke meg på ryggen og si at det kommer til å gå bra.

Jeg skjelver og våger ikke å se opp. Jeg er for sårbar. For sårbar til å si noe som helst. Jeg er ikke den sinte, utagerende jenta som skriker og slår til andre må holde henne fast. Akkurat her og nå er jeg bare meg. Hvorfor kan ingen holde rundt meg nå?

2009 i bilder

I fjor på denne tiden hadde jeg en oppsummering av året som hadde vært. Desember er riktignok ikke over, men jeg tenkte å ta en oppsummering av 2009 og frem til desember. Jeg tenkte å gjøre det litt mer interessant ved å bruke bilder. Jeg er ingen proff på dette, flere bilder er tatt med mobil, og jeg har bare pusla sammen et bilde som beskriver hver måned. Første del av året var nokså tøft, men det ble bedre.

 

Januar 2009

Januar var min første måned alene i egen leilighet, derfor nøklene. Det var godt å bo for seg selv, men det var en tøff måned. Det må ha vært den heftigste måneden noensinne når det kommer til selvskadingen min. Jeg var mye på legevakten for å sy, noe som også vises på bilde 4 (gjort uskarpt med hensikt). Hånda forteller om intox og sykehus. Enough said.

Februar 2009

Februar måned var også litt turbulent. Jeg var utrolig sint på “verden” og ganske opprørt over noe som stormet i livet mitt den perioden (enough said her også..). Det gikk fortsatt i selvskading, og jeg hadde et kort opphold på DPS. Gleden var å reise til fjells og endelig teste ut årets snø på snowboard. Det er livet!

Mars 2009

I mars måned lærte jeg meg å gråte – med ekte tårer. Jeg hadde et kort opphold på DPS, og jeg bestemte meg for å gå inn for å prøve å slutte med selvskading. Jeg begynte smått med mestringsboka som jeg fortsatt bruker. Tantebarna mine har alltid vært viktige for meg, og de holder meg alltid oppe!

April 2009

 

April var en bra måned. Høydepunktet var å besøke Ida på østlandet. Hadde en periode hvor jeg måtte forandre mye – noe jeg ofte “må” gjøre. Fikk meg lilla hår, brune linser og en tullepiercing i hånda. Vendepunktet dette året var et familiemøte sammen med behandlerne mine. Jeg har alltid holdt familien utenfor for å skåne dem, men dette var noe av det beste jeg har gjort hittil. (bilde oppe til høyre er googlet)

Mai 2009

Hele mai måned var jeg på sykehuset, akuttpost. Jeg var nokså sliten, ting forverret seg, og jeg var på bristepunktet. Det var dessuten presis 10 år siden jeg hadde mitt første møtet med psykiatrien. Hurra. Not. Jeg hadde likevel en helg på Folgefonna isbre sammen med kjekke folk, hvor jeg også fikk stått på snowboard – i slutten av mai måned. Det var bra! (bilde nede til høyre tatt av Jon Hansen)

Juni 2009

Juni måned hadde jeg bursdag! Da ble det “champagne”. Jeg fikk to stjerner tattovert, og to av mine dikt ble publisert i diktsamlingen Himmelbrev. Neste bilde vil jeg ikke si så mye om, men jeg kan si at broer ble brent, ting avsluttet, brudd og tap. Ellers var det strålende vær og jeg var mye hjemme hos familien.

Juli 2009

Juli var en fantastisk måned! Min kjære bror giftet seg, og jeg leste dikt for dem i kirka. Bryllupet var nydelig. Jeg møtte endelig Ida igjen, denne gangen besøkte hun meg. Tattooconvention ble holdt i Stavanger, hvor jeg fikk meg piercing, fikk møte verdens mest piercede dame, og jeg viste klær på moteshow. Jeg begynte å samle på originale My Little Pony fra 80-tallet :) 

August 2009

August var tid for syden! Jeg og slekta mi reiste til Rhodos for å være med og feire mitt søskenbarn Lilliana sitt bryllup. Eventyrlig bryllup og fantastisk ferie! Det gikk fortsatt bra – og bedre – med meg, og jeg fikk prøve meg med ukesdosett. Det skulle jeg klare. Jeg jobbet fortsatt mot selvskading og gjorde alt for å holde meg unna. Bildet viser en strikk smelt mot håndleddet.

September 2009

September var en kontrastfylt måned. Jeg var veldig, veldig glad, livet var endelig stabilt, og jeg følte meg lykkelig. Innimellom grep paranoiaen meg. Kanskje fordi jeg endelig hadde landet litt fra alt kaoset, og jeg endte opp med å slette meg her og der, fjerne meg fra alle steder, og gikk i skjul en periode. Jeg vurderte også å slette bloggen, men heldigvis gjorde jeg ikke det.

Oktober 2009

Oktober var veldig fin, men utrolig travel! Jeg møtte journalisten fra Oslo som skal skrive en oppgave om meg, og jeg tok henne med til Prekestolen. Herlig tur. Oppdragene mine gikk forsatt bra (blomster).

I oktober, tross alt stresset, reflekterte jeg veldig mye over meg selv, livet mitt, hva som hadde vært og hva som ville bli. Jeg innså mye, og mye var tøft. Det var tøft å “face’e” virkeligheten. Jeg falt litt tilbake på selvskadingen, men tok meg kraftig sammen. Jeg tror det var på denne tiden at jeg sa til meg selv at NÅ er jeg ferdig med min “karriere” som psykisk syk. Dette er nok!

November 2009

November var en nydelig måned. Glede og HÅP. Jeg har vært i helvete, men jeg har klart meg. Dessuten kiler det i magen min ♥

Om medisinering

Legemiddel: Et legemiddel eller medikament er et farmasøytisk produkt som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte. (wikipedia)

Tekst fortsetter under bildet

Bilde lånt herfra

Jeg tenkte si litt om medisiner og mine erfaringer og tanker rundt det, og da mener jeg medisiner brukt i psykiatrien. Jeg har følt at dette med medisiner skal være litt hysj-hysj og ikke diskuteres så åpent om, men jeg tror ikke jeg kommer til å si noe “farlig” eller galt. Akkurat navn og doser er ikke så relevant og trenger ikke bli nevnt.

Det er mange som er i mot bruk av medisiner, av ulike grunner. Noen er bekymret hva medisinene gjør med kroppen, og andre mener man skal bruke andre metoder enn medisinering. Jeg har ikke akkurat satt meg så veldig inn i hvorfor noen er negative det. Jeg kommer heller ikke til å si noe om tung tvangsmedisinering, ettersom jeg ikke har erfaring med det selv.

Selv er jeg positiv til medisiner, dersom det kan gjøre livet litt mindre uutholdelig. Selvfølgelig bør man ikke ta medisiner om man ikke trenger det (selvsagt) eller om kan løse ting på andre måter, men det kan gjøre livet mer levelig. Om en ikke orker møte hverdagen, om man er psykotisk, om man trenger å stable seg på beina, så kan det muligens hjelpe for en periode (eller lengre, for noen).

Selv går jeg på antidepressiva, antipsykotika og stemningstabiliserende. Denne kombinasjonen funker veldig bra for meg. Jeg har gått på disse medisinene en god stund, men er nå i gang med å trappe ned på antipsykotika ettersom det ikke er så stor del av min problematikk lengre. En dag skal jeg være medisinfri, det vet jeg at jeg klarer. Jeg trenger ikke disse for å kunne leve, men frem til jeg mestrer livet på egenhånd, så er det en del av prosessen min nå. Jeg føler meg ikke trygg nok til å kunne administrere medisinene mine selv (av åpenlyse grunner?), men det kommer. Alt til sin tid.

Jeg opplever derimot at noen leger er veldig ivrige etter å “kaste medisiner” etter deg. Spør, og du får. Spør du ikke, blir du tilbudt. Slik opplever jeg det. Spesielt når jeg har vært innlagt er de veldig på dette med medisiner. Sovemedisin her og beroligende der. Kanskje de tror (eller håper) at det skal være en snar og lettvint løsning der og da på et langvarig problem?

“Hørt på psykiatrisk: Våkn opp, det er på tide med sovemedisinen”. Haha.

Og det er der jeg tenker at man ikke nødvendigvis trenger å ty til medisiner så fort og så enkelt. Jeg er positiv til medisiner, men innen visse grenser. Og ja, jeg er klar over unntak, men jeg tenker i det store og hele bildet.

Jeg har selv opplevd å vær overmedisinert. Jeg gikk på flere ulike medisiner med altfor høy dose. Kroppen min tåler veldig lite, og en normal dose for andre mennesker, var overmedisinering for meg. Konsekvensen var at jeg la på meg 25 kg og egentlig bare ble mer deprimert og passiv.

Mine behandlere og leger rundt meg har likevel passet greit på meg, tross den hurtige vektoppgangen som skjedde på under et år. Vi fant en kombinasjon og dosering som passet meg, og jeg fikk kreftene tilbake og gikk tilbake til min gamle, normale vekt.

Jeg trapper som sagt ned på antipsykotika, tar blodprøver og har som vanlig god oppfølging med ukentlig behandling. Det er ikke tull at man ikke skal slutte brått med medisiner, den smellen har jeg selv gått på! Ikke finn på det.

En dag skal jeg være medisinfri, det vet jeg at jeg klarer. Jeg trenger ikke disse for å kunne leve, men frem til jeg mestrer livet på egenhånd, så er det en del av prosessen min nå.

Q: Hva mener du om medisinering i psykiatrien? Hvilke erfaringer har du?

 

På denne dagen i fjor

Ett år har gått fort.
Og jeg er ikke lenger på samme sted.

Not anymore.

 

“Det uutholdelige i min verden driver meg i desperasjon og galskap”

skrevet på sykehuset tre dager senere

På besøk til min gamle avdeling

Jeg var innlagt på Sandnes/Varatun DPS flere ganger da jeg bodde i Sandnes, og den ene innleggelsen varte i tre måneder i fjor høst. Jeg ble veldig knytta til personalet, og følte veldig trygghet der. Jeg ble også kjent med Hanna som også var innlagt og som har blitt ei av mine beste venninner.

Både jeg og Hanna bytta kommune i fjor og har ikke lenger vært tilknytta Varatun DPS. Vi bestemte oss derfor for å dra til vår gamle avdeling i dag og besøke personalet. Vi hadde med blomster og takkekort, og satt en liten time og småprata med de som var på jobb. Det var godt å se dem igjen og gleden deres over å se oss så oppegående i forhold til i fjor.

Vi takket for støtte og hjelp, og sa at vi aldri ville glemme dem. “Me komme aldri te å glømma dokkor heller! Me tenke på dokkor innimellom” sa de.

Det gjorde godt.

Tavlen over inneliggende pasienter.
Jeg og Hanna var ofte de eneste. Fast invetar ;)

“Ta bort det vonde, vær så snill”

Lille, snille, rolige “Lisa” – høst 2007

Hun hyler, skriker og gråter om hverandre. Bordlampen kastes i veggen og knuses, sammen med andre gjenstander i nærheten. Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av seg.

Fortvilelsen og sinnet over å ikke få fatt i medisinene bygger seg bare større. Hun trenger en utvei, og tanken om å ta alle pillene har satt seg. Som et desperat barn ligger hun i senga, sammenkrøllet, og med hele medisinskapet i armene. Hun har ikke nøkkel, men redselen for å miste muligheten er for stor.

Det nytter ikke å roe henne ned. Forsøk på omsorg, forsøk på rolig tilsnakk, forsøk med streng tone, ingenting hjelper. Det blir bare verre, og plutselig sitter hun med kutt i ansiktet og på armene. Blodet renner, hun hyler og risper til i ansiktet og på armene med barberbladet, om igjen og om igjen, helt til han klarer å holde hendene hennes fast.

De kjører henne til legevakten. Hun vil ikke, men blir dratt med av flere personer som truer med å ringe politi eller ambulanse. Hun er like urolig, og tviholder på barberbladet som er gjemt inni hånda si.

De frakter henne inn på skadestua. Hun er fortsatt urolig, gråter og skjelver og nekter å gi fra seg barberbladet. De truer med politi og forsterkninger om hun ikke gir det fra seg. Legen sier hun skal få det tilbake etterpå, etter at de har stellet sårene hennes. Hun gråter og sier at han må love det, love det! Og legen kommer med overbevisende løfter om at hun skal få det tilbake etterpå. Hun gråter og gir det fra seg og lar dem sy og stelle sårene hennes.

Hun setter seg opp og sier skjelvende, få det tilbake, du lovte å gi det tilbake, få det tilbake, du lovte! Legen sier at nei, hun kan ikke få det tilbake. Hun blir igjen opprørt og roper og gråter. Følelsen av å bli løyet til svir like mye som fortvilelsen over å ikke ha tryggheten i hånda. Bladet.

Hun roper igjen og igjen at han har lovet å gi det tilbake, og prøver desperat å åpne skuffer og hyller for å finne noe alternativ. To politimenn har allerede kommet inn og holder henne fast. Hun roper og vrir seg, sparker og slår, men de holder for fast. De ber henne bli med til akuttmottaket på psykiatrisk, men hun sier nei. De tilbyr henne å bli med frivillig, men hun nekter. Hun skal ikke inn dit, hun skal hjem!

Hun prøver å løpe mot døren, løp, er alt som står i hodet hennes. Men politimennene tar henne på hver sin side, setter henne inn i bilen og kjører til akuttmottaket på psykiatrisk. Hun er sliten, så fryktelig sliten.

De kommer frem til mottaket, og hun orker ikke gjøre motstand lenger. Det nytter ikke. Hun er så fryktelig sliten. Sliten i kroppen og sliten i hodet. Hun har gitt opp og lar seg føre inn på rommet sitt. Kjente mennesker, kjente rom, kjent seng og kjent sengetøy. Hun legger seg på senga. Sliten, men fortsatt opprørt og fortvila, samtidig som hun tenker at nå kan hun gi fra seg kontrollen.

Ta bort det vonde, vær så snill.

Ting kan lett snu!

På denne tiden i fjor var livet mitt her og der og overalt hvor det ikke skulle være. Det vil si kaos, på ville veier, på skråplanet, kjørt rett i dass.

Jeg har hatt mange opp- og nedturer i livet, men i fjor på denne tia var alt bare feil.

Jeg hadde ingenting. Ingenting. Det var alt som sto i hodet mitt. Jeg hadde ingenting. Jeg hadde samla opp et stort tresifret antall ulike piller og medisiner og ble tvangsinnlagt, heldigvis før jeg tok dem, for da hadde jeg ikke vært her.

Jeg flytta inn på psykiatrisk for en periode og fikk adressa mi endra dit. Det var ukult.

Det var x antall intoxer, xx antall sting og ja, det er ikke behov for å gå i detaljer, men jeg finner ikke riktig ord for å beskrive livet på den tia. Kjørt rett i dass, med null håp om noe som helst.

Mye har skjedd på ett år. Et år er egentlig ganske lite, for det går utrolig fort. Og på ett år har så mye skjedd. Plutselig hadde jeg egen leilighet og bodde alene for første gang, plutselig hadde jeg litt jobb og noe som ga mening, og likevel fortsatt mennesker rundt meg som hjelper og støtter meg.

Jeg har blogga meg gjennom to år, og jeg er glad for at jeg har tatt vare på alt jeg har skrevet, det å kunne se tilbake på alt som har skjedd på den korte tiden. Spesielt varmer det meg når jeg fortsatt får fine og støttende kommentarer fra de samme gode hjertene som kommenterte meg den gang da!!

Jeg sier ikke at nå er alt fantastisk og at slik vil det alltid være. Livet er ingen dans på roser, og det vil det nok aldri være for noen i denne verden. Men jeg kjenner glede og stabilitet, som jeg ikke kan huske å ha kjent slik jeg gjør nå. Jeg har lyst å leve! Nedturer kan komme, tilbakesteg kan hende, men du vil være sterkere enn noengang og komme deg gjennom det!

Jeg tenker veldig mye på noen spesielle akkurat nå, og det er vel mest i den hensikt at jeg skriver dette innlegget. Jeg vet dere sliter med å holde ut, og jeg er fryktelig redd for dere. Jeg skulle så gjerne kunne gi dere noe som kunne hjelpe, noe som kunne få dere til å holde ut. For jeg tror, at det alltid går bra til slutt! Man må bare holde ut!

Ting kan lett snu!
Det går alltid bra tilslutt, man må bare holde ut!

Visste du at det tar 3 måneder for en pasient å bli institusjonalisert?

Jeg kommer med enda en visste-du-at-greie. Det snakkes mye om institusjonalisering (veldig kort ord forresten) av innlagte pasienter. At en må forhindre at pasientene blir institusjonalisert; for avhengig av den falske tryggheten, for avhengig av regler og rammer og igjen, den falske tryggheten.

Likevel kan jo vi pasienter også si noe på personalet som jobber på avdelingene, personalet som arbeider med oss pasienter? Dette med å se oss som enkeltindivider, bruke hjertet og ikke bare hodet osv?

Så: Visste du at det tar 3 måneder for en pasient å bli institusjonalisert, men det tar 2 måneder for en ansatt å bli det samme!

Noe å tenke på?

Kafékos

Kakao og krem, mimring, klemmer, alvor og latter.

Ingen kan ha det så moro
som to gamle medpasienter med galgenhumor
og felles minner fra galehuset.

Jeg har savna deg!

Photobucket

Medpasienter og vennskap på avdelingen


Når man er innlagt, spesielt over lengre tid, finner man seg venner og selskap i medpasienter. Det er ofte mye dødtid på avdelingen; tiden mellom avtalene og behandlingene, tiden der man ikke er på rommet eller gråter eller er for dårlig. Tiden der hvor man bare eksisterer og venter på at tiden skal gå.

Man er i samme situasjon og man får en spesiell kontakt. Man blir veldig gode venner, man finner på ting sammen, og snakker om personlige ting. Man ser hverandre i vonde og ekte situasjoner, man slipper å spille, man finner kanskje på rampestreker sammen på avdelingen, og man trøster hverandre. Det blir litt spesielle forhold.

Jeg har blitt kjent med mange pasienter under mine innleggelser, og jeg syns de er fantastiske mennesker. Kontakten man får er spesiell, og man blir knytta. Vi bestemmer oss ofte for å holde kontakt utenfor sykehuset også, når man blir utskrevet. Man har planer om ditt og datt sammen, for vennskapet føles så sterkt.

Men jeg har lært meg, det blir sjelden sånn. Man går tilbake til sine egne liv, og kanskje blir det bare med en sms her og der eller en hilsen på facebook. Det er trist, med tanke på hvor “fantastisk” vennskapet på avdelingen var, men samtidig føles det litt naturlig at det blir slik. Det er ikke sikkert det hadde blitt noe mer uansett, eller at det hadde blitt det samme. Man gjør nok det beste ut av det som er på avdelingen, og blir veldig sammensveisa der og da på grunn av omstendighetene.

Jeg vil uansett aldri glemme noen av de jeg har blitt kjent med, for det var dem som bringte frem smil og som var der, bokstavelig talt. Vi var på samme sted, i samme situasjon.

Derimot har jeg heldigvis fortsatt kontakt med ei kjempejente jeg ble kjent med under innleggelsen som varte fra september til desember 08. Hun er nå en av mine beste venner. Nå til uka skal jeg også møte ei jeg var innlagt med nå sist i mai og juni. Det blir spennende og rart å treffe henne under andre omstendigheter, jeg savner henne.

Jeg husker hver og en av dere, alle sammen, og det vil jeg alltid gjøre! Jeg ønsker dere det beste og håper virkelig at dere har det bra!

Tilbake

Nå har jeg blitt utskrevet fra psykehuset etter å ha vært der 4 uker og 2 dager. Jeg vet ikke om jeg er så veldig mye bedre, tross gode samtaler, støtte og behandling. Føler meg fortsatt litt ustabil i forhold til tanker og følelser som svinger fra den ene ytterkanten til den andre.

Det har vært mye selvskading. Jeg har på en måte rømt helt tilbake til det og ikke engang prøvd å kjempe imot. Og man blir faktisk ganske sliten av å holde på slik, for det blir så altoppslukende.
Jeg orker ikke holde på slik – igjen. Jeg vil kaste skalpellene, kaste bladene, helst for godt. Jeg må bare samle litt styrke først. Jeg er for sliten til å stå ved et så vanskelig valg nå. Men det kommer.

Lille pille

Kan jeg få, kan jeg få, 1-2-3-4-5 om dagen, inn i munnen, under tunga, inn med vannet, svelg svelg, ut av munnen, ned i lommen. 1-2-3-4-5. Repeat. Repeat.

Play.
(Unnskyld for å ha lurt dere. Men jeg fikk da smellen jeg fortjente)
 
Skrevet av © Lise Hetland

Ulv i fåreklær

Jeg sitter i senga, ferdig lappet sammen og ferdig utgrått (trodde jeg), da min primærkontakt T kommer inn sammen med en mann kalt P. Han ser snill ut. Jeg føler alltid trygghet nær voksne menn i omsorgsyrker. Han håndhilser med et kraftig grep og sier han er psykolog og skal være min behandler mens jeg er på sykehuset.

Det er alltid skummelt å treffe nye mennesker som man skal åpne seg for, men jeg er åpent innstilt og en smule stolt over at jeg vil prøve å få til dette. Han sier først at han vet ingenting om meg, og at jeg bare må fortelle “alt”. Alt?? Før jeg får åpna munnen sier han “for jeg har alt annet enn tid. Det vil si jeg har dårlig tid og må gjøre deg bedre på kortest mulig tid”.
Jeg prøver å bite det i meg og si at jo, jeg kan fortelle, men det er vanskelig å fortelle alt med en gang, at jeg kanskje trenger litt tid å bli trygg på? Da kommer neste regle på rullende bånd om at han ikke har tid til den slags tull, å bli kjent med ham osv.
Hvem sa jeg ville kjenne ham? Si meg, er det noen som klarer å brette ut hele livet, alle erfaringer, alle opplevelser, alle følelser, alle tanker, alt, alt, ALT – etter å ha møtt en ukjent, “altvitende” psykolog i ett minutt?
Mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er utrolig sårbare for avvisning, og trenger mye trygghet og bekreftelse. Samtidig er tillit veldig viktig ettersom de i utgangspunktet ofte er mistenkelige til andre. Og for meg føltes det virkelig som en avvisning.
Jeg føler meg såret, krenket og opprørt, og roper til ham “fy faen, en sånn holdning som du kommer med her, det takler jeg ikke!” Jeg smeller igjen døren og skriker etter at noen skal låse meg ut fra skjerming og inn til avdelingen. Jeg gir blanke i hvem som er der, jeg gråter og sparker og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. “Ikke faen om jeg skal ha han der som behandler!”.
Etter mye om og men i flere dager uten at ønsket mitt går gjennom, går jeg med på å treffe P igjen. Ikke fordi jeg vil gi ham en sjangs, men fordi jeg brenner etter å fortelle hvordan jeg følte det første møtet var. Og jeg skal ikke være sint og hysterisk pasient, jeg skal fortelle ham saklig og ekte – og jeg håper han angrer seg (noe slike personer helt sikkert aldri gjør).
Og dårlig tid? Vel, jeg sa til T - primærkontakten min - hvis dere har så dårlig tid, så sparer dere mer tid på å gi meg ny behandler, enn at jeg skal bruke dobbelt så lang tid for å åpne meg for P.
Dessuten. Det er ødelagt og kan aldri repareres.

Tilbake til det gamle

Advarsel: muligens triggende beskrivelser

Lørdag. Frarøvet.

Mitt desperate forsøk på å smugle inn barberblader på skjerming var nytteløst. Personal “S” forsøker å overtale meg til å gi det fra meg. Trusler om alarm og kroppsvisitering får meg til å tenke, og jeg lurer på om det er verdt det.Jeg vil så gjerne ha dette bladet hos meg, jeg trenger det, og behovet er så sterkt at jeg nesten i protest vil holde fast til det. Jeg gråter. S sier at om jeg bare forteller hvor det er, så skal hun ta det, istedet for at jeg selv må gjennom den tunge avgjørelsen om å gi det fra meg selv.

Jeg svarer stille mellom snufsingen at det ligger ved halebeinet, under buksestrikken. S tar bladet, og roser meg for å være sterk og flink. Hun lukker døren etter seg idet hun går, og jeg vet ikke om jeg syns det er greit eller ikke.

Mandag. Første glipp.
Jeg spør om å låne en barberhøvel for å barbere legger i dusjen. De stoler litt vell mye på meg idet jeg får utlevert en av høvlene de har tatt fra meg.Hjertet hamrer hardt og fort, for jeg vet at jeg må være rask. Jeg vet jeg kun har et par minutt alene, og bladene er vanskelige å få ut. Jeg knekker dem ut i rekordfart og lar det skje. Jeg røsker til på undersiden av armen og blir skremt av synet. Styrken var feilberegna etter forsøk med sløve plastgjenstander og annet som kunne skade meg.

Jeg ser på blodet som blander seg med vannet, og det fanger meg. Likevel er det ikke nok. Jeg kutter tre ganger til, men redselen fra første kutt sitter i meg og legger en demper på styrken. Helvetes pingle sier jeg til meg selv, idet personalet banker på døren og kommer inn. Jeg ser ned i bakken og skammer meg. Jeg er mer bekymra for om de er skuffet og sinte på meg, enn jeg er skuffet av meg selv.

Legen syr sårene mine, og jeg faller i søvn med tanken, er jeg her igjen?

Det måtte bare bli sånn

Jeg husker ikke hva som gikk galt, det bare gjorde det. Og jeg fulgte med til akuttmottaket, og jeg ble lagt inn. Ny avdeling, nye mennesker. Forsåvidt greit.

Å be om hjelp

Det er fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen min. Og jeg mistenker at det kan bli litt “uregelmessig” oppdatering og fraværende kommentering på bloggene deres. Jeg sliter med tilgang fra pcen min, og skriver nå fra en annen pc, men håper å få orden på det!

Jeg var innlagt ei uke, kom hjem sist onsdag. Jeg ba om hjelp selv – med ord. Jeg har på en måte fått nok av å bli så dårlig at det ender med destruktive ting som involverer for eksempel legevakt og sykehus og akutte innleggelser.
Jeg har lært meg å be om hjelp før det går for langt, slik at jeg kan pause og forebygge. Og det føles egentlig ganske bra, for alt blir så mye mer stabilt og lettere. Og når man ikke har falt så langt ned som det går an, så skal det heller ikke så mye til før man kommer seg opp igjen.
Tid og ro, trygge mennesker rundt meg og pause fra verden hjelper godt. Det som hjelper aller mest for meg er det å komme seg bort fra verden. Stenge verden ute og ta pause fra hverdagslivet, være en annen plass og ta avstand fra både mobil og internett. Ikke alltid bra i lengden, men for meg gjør det veldig godt for en liten periode. Få ting på avstand.
2008 og starten på 2009 har vært ganske tøft for meg, men likevel har jeg klart meg bra i det nye året med tanke på hvordan det kunne gått hvis jeg hadde forblitt i mine gamle, vandte handlingsmønstre. Riktignok har det vært sykehus, overdose, selvskading og sying, men alt i alt har jeg greid meg bedre enn jeg vanligvis ville gjort. I det minste sjeldnere og med litt mer kontroll og tilstedeværelse psykisk sett.
Jeg syns jeg har kommet meg langt ettersom jeg nå klarer å be om hjelp før det går for langt. Jeg kjenner meg selv ganske godt, og vet hva som vil skje om jeg ikke ber om hjelp. Det er godt å slippe alt styr, smerte, kaos, konsekvenser og følger om jeg impulsivt skulle følge mine behov for å ødelegge meg selv eller handle destruktivt for å be om hjelp.
Det er vanskelig, for jeg kjenner selvsagt trangen til å bare løsrive meg, slippe all kontroll og kjøre på, men, det er faktisk bedre å be om hjelp!

Tilbake

Jeg har hatt en god uke på DPS. En god pust i bakken, avkobling fra verden, og nå er jeg tilbake. Det er egentlig ikke så mye å si om den saken, jeg har rett og slett ikke gjort noenting som helst, annet enn å prate når ting har vært vanskelige. Og det er rart hvor lite som egentlig skal til for å komme seg litt ovenpå igjen. Trygge, gode mennesker og mye tid.

Time out

Etter mye destruktive tanker og handlinger i det siste (blandt annet nok en tur på legevakten i går), tar jeg en time out på Sandnes/Varatun DPS en liten uke.

"Jeg visste det. Jeg bare visste det!"

Du leser ikke bloggen min, du vet ikke jeg har en blogg, du er ikke noe mer enn ansatt som jobber på avdelingen hvor jeg er innlagt. Ikke noe mer.

(Eller?)

Fra første stund utstrålte du en slags snill trygghet, en moderlig, varm trygghet samtidig som du var morsom og fikk meg til å le. Jeg så opp til deg. Jeg likte deg. Du var ofte min kontaktperson og jeg knytta meg til deg. Jeg stolte på deg, jeg åpna meg, jeg trodde du ville meg vel.

Hvor mange ganger skal jeg gå på den smellen?

Alt dette med å våge å slippe noen inn, våge å stole på andre, våge å gi av seg selv, våge ditt og våge datt. Hvorfor skal man ofre det når man mest sannsynlig vil bli såret uendelig mye mer?

En barnslig tanke inni meg sier “Jeg visste det. Jeg bare visste det!”

Du er ikke noe mer enn en ansatt…Og jeg er trolig ikke noe mer enn en av mange pasienter, altså jeg er en jobb. Men jeg er et menneske i en sårbar situasjon, det er derfor jeg er her. Jeg er et menneske som knytter seg til mennesker som er trygge for meg. Derfor var du ikke bare en ansatt for meg.

Jeg føler meg sviktet. Så utrolig såret og dolket i ryggen. Og jeg har grunn til å føle det slik, selvom jeg kanskje tar det ekstra hardt. Det er vondt. Kjempevondt.

Jeg går ikke inn på hva som er sagt og gjort her. Det er ingen hensikt i det, og det spiller egentlig ingen rolle.

Men jeg føler meg så utrolig sviktet og såret. Jeg skulle ønske du kunne se det. Sånn på ordentlig..

« Forrige sideNeste side »


Hei og takk for besøket!

Jeg heter Lise Hetland, og i min blogg deler jeg mine tanker, følelser og opplevelser. Jeg har vært i psykiatrien i mange år, og gjennom bloggen, artikler og foredrag får jeg bruke mine egne erfaringer til å fortelle andre om psykisk helse og psykiske lidelser. Ellers er jeg ei lita, fargerik Stavangerjente med stor skrivelyst. Les mer om meg under "liseliten" i menyen øverst, vel :)

Copyright – Ha respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Følg meg på Bloglovin'
Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Blogglisten

Bloggurat

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 385 andre følgere

Bla i mitt arkiv

Livet består av oppturer og gleder..

foto © Lise Hetland

..og nedturer og smerte..

foto © Lise Hetland
liseliten.com