De siste par månedene har jeg blitt mer oppmerksom på noe i meg. Noe veldig fint, men som jeg har vanskelig for å forklare eller beskrive med ord.
Jeg har et bredt ordforråd når det kommer til å skildre smerten. I årevis har jeg lært meg og øvd meg på nettopp dette. Det har vært en befrielse å kunne beskrive helvetet inni meg (og rundt meg) – med de mest intense og smertefulle ordene jeg vet om. Jeg kan male faenskapen med de sorteste og mørkeste fargene, men likevel i tusen nyanser. Å beskrive min egen smerte og faenskap, det er noe jeg kan.
Men hvordan skildrer jeg smertens motsetning? Hvilket ord er det motsatte av ordet smerte, og hvor dekkende er det? Jeg vet ikke hvordan jeg skildrer gleden, lykken, kjærligheten, varmen, og ikke minst, fargene. For meg er disse ordene begrenset, og fremstår egentlig ganske tomme. Hvordan fyller man dem? Hvordan nyanserer man dem? Hvordan kan jeg male ordene i farger som beskriver like godt som ordene jeg farger med smerte?
På denne tiden i fjor sluttet jeg med antidepressiv medisin som jeg hadde gått på i over seks år. Seks lange, kaotiske sykdomsår. Men jeg hadde ikke lyst å gå på så mange forskjellige medisiner lenger. Jeg ville slutte med noe, klare meg uten noe, og denne medisinen ble det åpenbare førstevalget.
Fra å ha vært ute, på riktig side av de hvite veggene, i ett helt år, falt jeg nå tilbake i gamle spor. Innleggelser, intoxer, eskalerende selvskading. Kjent atferd – men nye årsaker. Jeg ble plutselig overveldet av noe jeg ikke hadde forholdt meg til på seks år.. eller kanskje aldri?
Jeg trodde jeg hadde følt alt, alt fra helvete til himmel. Det skulle ikke mangle på følelser. Og det gjorde det heller ikke, jeg hadde altfor mange av dem. Men det jeg tenker nå, er at de opplevdes på en annen måte.
Tøffe, sinte, (ikke egentlig) kalde Lise som aldri gråt, og som syntes det var teit å bli rørt av en film, av musikk, av ord, av kjærlighet. Håpløst.
Min første ”offentlige” knekk, første gang jeg skulle briste i den virkelige verden (og ikke bak de hvite veggene), var da jeg skulle hilse på selveste Arnhild Lauveng, og fortelle henne alle de fine ordene jeg hadde pønsket ut på forhånd. Stålkontroll. Der. Der knakk jeg. Foran henne. På nordens største psykiatrikonferanse! Der. Ikke på en mindre og mer forsiktig arena enn det. Ikke på et trygt kontor med behandler, ikke hjemme alene, ikke i et trygt fang, men akkurat der.
Det var et helvete med alle disse følelsene av en annen dimensjon som overveldet meg. Jeg ville begynne på medisinene igjen. “Jeg klarer ikke dette, jeg vil ikke føle mer!” Og fagfolkene tenkte det samme, ut i fra sine betraktninger. De anbefalte å begynne med medisinene igjen. Og på randen av alt, tvangsinnlagt, suicidal og full av blåmerker og sting, bestemte jeg meg.
«Hvis jeg begynner på dem igjen, må jeg bare ta denne runden igjen senere! Faen ta, få meg gjennom dette – nå eller aldri!» Og så gråt jeg 21 dager i strekk.
De siste par månedene har jeg kjent sterke inntrykk som treffer noe i meg, men på en mer kontrollert måte enn før. Jeg kunne ha kommet med mange eksempler på hva som gjør noe med meg, og hvordan, men jeg frykter det hadde blitt litt for klissete, teit og sentimentalt. Jeg er ikke der helt enda ;)
Om det faktisk er medisinene, eller om det er tilfeldig? Om det ikke skyldes annet enn min egen innsats? Jeg vet ikke. Men om dette bare er skrevet i en rus av en opptur? Nei, det tror jeg ikke. Nedturene og tilbakefallene er her fortsatt, de også, og det vil de mest sannsynlig være en god stund fremover også.
Gåsehud, frysninger, klump i halsen, varmt i hjertet, er nye og ukjente ord som jeg har begynt å bruke på nye, ukjente følelser. Men der stopper det. Det er dét ordforrådet jeg foreløpig har på smertens motsetning. Snevert, med korte og oppbrukte ord. Men de er likevel de sterkeste og mest oppriktige beskrivelsene jeg har. Jeg har bare ikke lært å male dem med farger og nyanser. Jeg har ikke lært å skildre dem..
- enda.
foto: 
strayed.
withering.
growing.
one last drop.
ugliness. concealed.
damaged.
lost.
longing to be free.
