.
det hender jeg gråter
for deg
jeg ser på deg
med undrende øyne
stadig
for jeg ser
deg
jeg vil røre ved deg
for du er så vakker
men jeg er redd
du vil briste
og blø
så jeg gråter
for deg
og ber i stillhet
om at du er like hel
i morgen
Arkiv for kategorien 'Smerte'
Jeg lengter, men jeg venter
Publisert januar 25, 2010 Glede , Smerte , Ukategorisert/annet 14 CommentsJeg er en mester i kunsten å tolke. Jeg er en mester, men hva hjelper det å være verdensmester i å finne alternativer, når man aldri finner svaret. Jeg ønsker så gjerne å lene meg på den vakre tolkningen, den lekne og den gode, men jeg er redd for å ta feil. Noe i meg dras i motsatt retning. Den trygge, men smertefulle varianten. Jeg river meg i håret, svelger fjorten kameler og venter. Jeg er redd for neste trekk, kanskje jeg tråkker over grensen, slik jeg i utgangspunktet gjorde. Jeg vil ikke tråkke over igjen. Kanskje jeg får meg et slag i magen og brister hjertet, jeg vet ikke. Jeg lengter, men jeg venter, og jeg har aldri vært god på å vente. Jeg vet ikke hva jeg venter på, eller om jeg venter forgjeves, men jeg venter likevel. Bittelitt til.
Du skjønner, jeg er bare litt redd.
Opp og ned, men frem, frem, frem
Publisert januar 24, 2010 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Smerte 11 CommentsDet foregår mye rundt meg om dagen, både positivt og negativt. Masse inntrykk, lite tid og svingninger i stemningsleie (som det så fint heter). For et par dager siden fikk jeg meg en hard knekk som et resultat av ulike ytre påkjenninger. Torsdagen var virkelig, virkelig tøff, men med noen som holdt meg oppe, klarte jeg meg gjennom dagen. Dagen etter fikk jeg en utrolig flott nyhet (som jeg vil fortelle om senere), og når et par andre ting ble oppklart, var jeg plutselig høyt, høyt oppe. Da jeg kom inn på min behandlers kontor, smilende og strålende glad, ble han sittende som et overraska spørsmålstegn med replikken “Nå følger jeg ikke helt med i svingningene her!”. Det var litt komisk, faktisk.
Gårsdagens smerte og faenskap ble litt glemt, men det betyr ikke at det var mindre vondt der og da av den grunn. Smerten og fortvilelsen var ekte, og det er skummelt å tenke hvor fort det kan snu. Det hadde vært litt kjipt om jeg handlet ut i fra smerten og tok livet mitt (for å sette det på spissen), når neste dag hadde vært helt fin. Det tenker man ikke på der og da. Man blir fortvilet og vil bare ut av smerten så fort som mulig. Jeg prøver å lære meg å huske på at det snur. Ting blir bra!
“Everything will be okay in the end. If it’s not okay, it’s not the end”
Et av kjennetegnene på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som jeg er diagnostisert med, er intense og ustabile følelser, og impulsive handlinger. Det er kanskje ut i fra dette at uvitende mennesker ofte slenger med leppa om at man er en oppmerksomhetstrengende dramaqueen, som jeg skrev om i forrige innlegg. Selvom det kan svinge fra himmel til helvete, og omvendt, på kort tid, betyr ikke det at det ikke oppleves like vondt som andres smerte. Det er like ekte.
Selvom jeg svinger, så er det ikke bare “drama”. Mine følelser er ekte, og når ting stormer som verst, så er det like smertefullt og jævlig som andres vedvarende smerte som f.eks ved en alvorlig depresjon. Ja, det er slitsomt å svinge, og kanskje også litt for de rundt meg? Jeg prøver hvertfall å ta en ekstra pust, telle til ti og tenke, før jeg agerer på følelsene. Det høres ut som en selvfølge å gjøre det, men det er fort gjort å glemme å tenke.
Det siste halve året har likevel vært fantastisk stabilt, helhetlig. Skummelt stabilt, uvant, men godt. Mine dårlige perioder kommer helst når det er mange ytre påkjenninger, men stort sett har det gått bra. Jeg får høre av mine behandlere at denne veien har jeg gått selv. Det gode arbeidet er det jeg som har gjort, det er min egen fortjeneste, men jeg vet også; jeg hadde aldri kommet så langt uten en som viste meg veien og holdt meg i hånda underveis.
Oppmerksomhetstrengende dramaqueen
Publisert januar 21, 2010 Personlig , Psykisk helse , Smerte 29 CommentsJeg skriker lydløst etter omsorgen du prøver å vise meg. Hold rundt meg! Men jeg lar deg ikke holde, jeg tillater meg ikke å ta i mot. Jeg skyver deg bort i redsel for å være sårbar. Jeg vil bare slippe taket, men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke..
Jeg gråter for alle andre, men aldri for meg selv. Jeg klarer ikke bry meg om meg selv, jeg klarer ikke ta vare på meg selv. Jeg vil ikke kjenne på det. Worthless. Jeg fortjener ikke annet enn hat og straff. You make me sick!
Jeg drømmer meg bort med tanker om piller, men pillene tas i fra meg. Jeg drømmer meg bort med tanker om skading og blod og smerte. Innleggelse? Nei takk. Jeg vil bare sove. Jeg er så sliten.
Ord om å holde ut, ord om bedring og tilbakelagt helvete. Så sterk, så flink, så frisk. Og det verste med det hele ved å kringkaste smerten jeg føler, er at det bare er tragisk.
Who cares anyway. Straks jeg ytrer min smerte er jeg bare en oppmerksomhetstrengende dramaqueen.
Tror du at du kjenner meg? Tror du at du vet hvem jeg er? Fordi jeg deler alt, tror du? Jeg deler ikke alt. Jeg har sårbare sider ved meg som er så såre at jeg ikke vil dele dem. Jeg har utfordringer du ikke vet om, som du ikke kjenner til. Jeg har hemmeligheter jeg også, som alle andre. Jeg kjenner smerter som jeg ikke deler. Jeg kjenner frykt, jeg kjenner redsel, som jeg ikke deler. Smertene inderst inne har jeg for meg selv. Jeg er ikke bare det du leser. Jeg er ikke bare “sterk, åpen og modig”. For hva vet du om mine sårbarheter og hemmeligheter.
I mine jævligste tider har jeg aldri hatet et ord så mye som jeg har hatet ordet “ressurssterk”. “Du har så mange ressurser”. Hva hjelper det mot smerten? Hvem bryr seg om ressurser? Jeg hater ordet ressurser, også i dag. Ordet som skal gjøre meg så mye bedre enn det jeg faktisk er. Ordet som skaper forventninger, krav.
Jeg har det bedre i dag enn noen gang før. Jeg har gjort kilometer lange skritt de siste årene. Jeg har ofret blod, tårer, krefter, tid og kjempet for å komme dit jeg er i dag. Jeg våger å ta til meg rosen jeg har fått for det, og jeg er evig takknemlig. Men det er så mye mer jeg ikke deler. Jeg er mer enn det du leser. Jeg er ikke bare “sterk, åpen og modig”. For hva vet du egentlig om mine sårbarheter og hemmeligheter.
Jeg er mer enn bare ord.
Ord i natten, skrevet en desembernatt i 2007.
Dragsug mot et helvete jeg allerede kjenner fra før. Hulrommet, tomrommet spiser meg innvendig og etterlater rester av knuste drømmer og avlivet håp. Håp om et liv, drøm om en lykke. Men engler jeg trodde på har forlatt meg og jeg ligger i grus og biter og råtner og gråter. Endeløse, verdiløse tårer uten en lyd. Hvem kan se min forfallende sjel bak lysende, løgnaktig smil. Elsk meg, elsk meg bare litt, men se meg, hør meg, jeg råtner i min egen stillhet av sorg.
*
Hvorfor i helvete er du ikke glad i meg. Du gjentar og gjentar, du er glad i meg, du er her, men jeg er blind og jeg er døv, for tårer brenner mitt syn og jeg hører bare lyden av min kropp som drukner i min fortvilelse. Jeg krever og krever, men jeg visner og dør for hvert krav du ikke kan tilfredstille. Min sjel består av åpne sår og jeg ber på mine knær, hvorfor i helvete er du ikke glad i meg.
Edit: Én kommentar ballet på seg til flere misforståelser. NEI, det handler ikke om et mannfolk!! I hvertfall ikke om en eks. Jeg kommer aldri til å snakke om mine gamle kjærester her på bloggen. Det blir mellom oss, og slik skal det være. Sånn. Så kan dere roe dere med å trekke konklusjoner om hvem det er om, og heller lese teksten. Takk :)
Jeg tenker på deg av og til. Bare innimellom, for det gjør vondt. Som regel er jeg sint og hatsk når jeg tenker på deg, men det er vel min måte å beskytte meg på. Jeg vil hate deg, for det gjør alt lettere å forholde seg til, lettere å leve med. Å være sint på deg gjør smerten og sårheten om til noe annet. Jeg legger kanskje all skyld over på deg ved å gjøre det slik. Frita meg selv.
Jeg har vondt for å skjønne at du kunne være så brutal. Jeg vet jeg gjorde en feil, men det gjorde du også. Den gang. Jeg la meg flat, blottla min sårbare sjel for at du skulle ta meg tilbake i ditt liv. I mange måneder hadde jeg forberedt meg på å være sterk, og vise den styrken ved å vise meg svak. Jeg trodde det skulle gå bra, men du tråkket på meg. Jeg kan forstå at det var for sent, men jeg klarer ikke skjønne hvordan du kunne være så brutal.
Jeg trodde jeg skulle gå under. At verden skulle oppløses og jeg falle mellom bitene. Men jeg gjorde ikke det. Jeg tenkte at du skulle ikke få ødelegge for meg. Jeg har gjort mitt beste, men det var ikke nok. Og det får være ditt valg, ditt tap. Ja, faktisk klarer jeg å se det på den måten nå i ettertid.
Så jeg tenker ikke så mye på deg. Hvorfor skulle jeg? Jeg vil ikke smerte meg selv ved å tenke på det, for det endrer ingenting. Men av og til dukker du opp. Sånn innimellom. Det gjør vondt, men jeg hater deg ikke. Jeg sier jeg hater deg, men det gjør bare smerten litt lettere å leve med.
Bilde: meg
Foto: min behandler
Redigert av © Lise Hetland
Edit: Én kommentar ballet på seg til flere misforståelser. NEI, det handler ikke om et mannfolk! I hvertfall ikke om en eks. Jeg kommer aldri til å snakke om mine gamle kjærester her på bloggen. Det blir mellom oss, og slik skal det være.
I hate you – don’t leave me
Publisert desember 20, 2009 Borderline-relatert , Psykisk helse , Smerte , Sykehus 10 Commentshøsten 2008,
Jeg går i gangene. Frem og tilbake, hurtig, nesten løpende. Jeg er opprørt, pusten er rask og ujevn, og føttene går fortere og fortere. Jeg får beskjed om å roe meg ned fordi jeg opprører de andre pasientene. Jeg er sint, sint på alt og alle, ikke minst på meg selv, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg svarer ikke, og fortsetter i samme tempo, frem og tilbake. Om jeg vil ha samtale? Ikke faen. Jeg blir mer og mer fortvila, men jeg nekter å gi meg. Jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke! Jeg har lyst å skrike, hyle, hjelp meg, jeg klarer ikke mer.
To av personalet kommer bort og holder meg fast og sier at jeg må roe meg. Jeg blir enda mer fortvilet og utagerende, og en tredje person kommer for å holde meg fast. Jeg roper og ber dem slippe meg, slipp meg for faen, slipp! Jeg skriker og prøver å rive meg løs, sparker og slår, men jeg kommer ikke unna. De holder for fast.
Jeg bryter sammen og gråter. Da slipper de taket og følger meg inn på rommet. Da er det ingen lenger som holder meg. Jeg gråter og hikster, mens hodet mitt henger ned og jeg prøver å skjule redselen min. Hvorfor kan ingen holde rundt meg nå? Jeg har endelig lagt ned forsvaret mitt og sitter sårbar og svak på sengekanten. Hvorfor er det ingen som kan holde meg nå? De snakker til meg, men jeg klarer ikke svare. Jeg lengter bare etter noen som kan holde meg i hånda, stryke meg på ryggen og si at det kommer til å gå bra.
Jeg skjelver og våger ikke å se opp. Jeg er for sårbar. For sårbar til å si noe som helst. Jeg er ikke den sinte, utagerende jenta som skriker og slår til andre må holde henne fast. Akkurat her og nå er jeg bare meg. Hvorfor kan ingen holde rundt meg nå?
2009 i bilder
Publisert desember 18, 2009 Borderline-relatert , Glede , Hverdag , Mine kjære , Oppdrag , Personlig , Psykisk helse , Reise , Selvskading , Smerte , Sykehus 14 CommentsI fjor på denne tiden hadde jeg en oppsummering av året som hadde vært. Desember er riktignok ikke over, men jeg tenkte å ta en oppsummering av 2009 og frem til desember. Jeg tenkte å gjøre det litt mer interessant ved å bruke bilder. Jeg er ingen proff på dette, flere bilder er tatt med mobil, og jeg har bare pusla sammen et bilde som beskriver hver måned. Første del av året var nokså tøft, men det ble bedre.
Januar 2009
Januar var min første måned alene i egen leilighet, derfor nøklene. Det var godt å bo for seg selv, men det var en tøff måned. Det må ha vært den heftigste måneden noensinne når det kommer til selvskadingen min. Jeg var mye på legevakten for å sy, noe som også vises på bilde 4 (gjort uskarpt med hensikt). Hånda forteller om intox og sykehus. Enough said.
Februar 2009
Februar måned var også litt turbulent. Jeg var utrolig sint på “verden” og ganske opprørt over noe som stormet i livet mitt den perioden (enough said her også..). Det gikk fortsatt i selvskading, og jeg hadde et kort opphold på DPS. Gleden var å reise til fjells og endelig teste ut årets snø på snowboard. Det er livet!
Mars 2009
I mars måned lærte jeg meg å gråte – med ekte tårer. Jeg hadde et kort opphold på DPS, og jeg bestemte meg for å gå inn for å prøve å slutte med selvskading. Jeg begynte smått med mestringsboka som jeg fortsatt bruker. Tantebarna mine har alltid vært viktige for meg, og de holder meg alltid oppe!
April 2009
April var en bra måned. Høydepunktet var å besøke Ida på østlandet. Hadde en periode hvor jeg måtte forandre mye – noe jeg ofte “må” gjøre. Fikk meg lilla hår, brune linser og en tullepiercing i hånda. Vendepunktet dette året var et familiemøte sammen med behandlerne mine. Jeg har alltid holdt familien utenfor for å skåne dem, men dette var noe av det beste jeg har gjort hittil. (bilde oppe til høyre er googlet)
Mai 2009
Hele mai måned var jeg på sykehuset, akuttpost. Jeg var nokså sliten, ting forverret seg, og jeg var på bristepunktet. Det var dessuten presis 10 år siden jeg hadde mitt første møtet med psykiatrien. Hurra. Not. Jeg hadde likevel en helg på Folgefonna isbre sammen med kjekke folk, hvor jeg også fikk stått på snowboard – i slutten av mai måned. Det var bra! (bilde nede til høyre tatt av Jon Hansen)
Juni 2009
Juni måned hadde jeg bursdag! Da ble det “champagne”. Jeg fikk to stjerner tattovert, og to av mine dikt ble publisert i diktsamlingen Himmelbrev. Neste bilde vil jeg ikke si så mye om, men jeg kan si at broer ble brent, ting avsluttet, brudd og tap. Ellers var det strålende vær og jeg var mye hjemme hos familien.
Juli 2009
Juli var en fantastisk måned! Min kjære bror giftet seg, og jeg leste dikt for dem i kirka. Bryllupet var nydelig. Jeg møtte endelig Ida igjen, denne gangen besøkte hun meg. Tattooconvention ble holdt i Stavanger, hvor jeg fikk meg piercing, fikk møte verdens mest piercede dame, og jeg viste klær på moteshow. Jeg begynte å samle på originale My Little Pony fra 80-tallet :)
August 2009
August var tid for syden! Jeg og slekta mi reiste til Rhodos for å være med og feire mitt søskenbarn Lilliana sitt bryllup. Eventyrlig bryllup og fantastisk ferie! Det gikk fortsatt bra – og bedre – med meg, og jeg fikk prøve meg med ukesdosett. Det skulle jeg klare. Jeg jobbet fortsatt mot selvskading og gjorde alt for å holde meg unna. Bildet viser en strikk smelt mot håndleddet.
September 2009
September var en kontrastfylt måned. Jeg var veldig, veldig glad, livet var endelig stabilt, og jeg følte meg lykkelig. Innimellom grep paranoiaen meg. Kanskje fordi jeg endelig hadde landet litt fra alt kaoset, og jeg endte opp med å slette meg her og der, fjerne meg fra alle steder, og gikk i skjul en periode. Jeg vurderte også å slette bloggen, men heldigvis gjorde jeg ikke det.
Oktober 2009
Oktober var veldig fin, men utrolig travel! Jeg møtte journalisten fra Oslo som skal skrive en oppgave om meg, og jeg tok henne med til Prekestolen. Herlig tur. Oppdragene mine gikk forsatt bra (blomster).
I oktober, tross alt stresset, reflekterte jeg veldig mye over meg selv, livet mitt, hva som hadde vært og hva som ville bli. Jeg innså mye, og mye var tøft. Det var tøft å “face’e” virkeligheten. Jeg falt litt tilbake på selvskadingen, men tok meg kraftig sammen. Jeg tror det var på denne tiden at jeg sa til meg selv at NÅ er jeg ferdig med min “karriere” som psykisk syk. Dette er nok!
November 2009
November var en nydelig måned. Glede og HÅP. Jeg har vært i helvete, men jeg har klart meg. Dessuten kiler det i magen min ♥
Jeg hater døden, og jeg frykter den. Jeg vet det er en naturlig del av livet, men det vil aldri gjøre det lettere av den grunn. Jeg blir også dårlig av å tenke på at jeg har ønsket så veldig å dø selv og såvidt har håndhilst på den tidligere.
Jeg fikk vite i dag at min kjære helsesøster har gått bort. Jeg hadde et nært forhold til helsesøster. Hun var der for meg i alle årene på ungdomsskolen og jeg hadde samtaler med henne hver uke. Hun hjalp meg og støttet meg, og vi holdt kontakten i alle år etterpå også. Jeg tenkte tidligst i går på hva jeg skulle skrive i årets julekort til henne.
Jeg har grått litt, og jeg har tent et lys. Jeg skulle opprinnelig forberede et 60 min langt foredrag jeg skal holde i morgen, men det kjennes litt vanskelig å holde fokus. I morgen skal jeg holde hodet hevet og tenke på henne mens jeg forteller min historie.
Takk for alt du var for meg.
Hvil i fred, kjære Regine.
Etter 15 lange måneder i kamp mot kreften, har du nå endelig funnet fred.
Du har nådd inn til våre hjerter og endret våre liv med din styrke, ditt mot og ditt engasjement. Takk, Regine. Hvil i fred.
“Torsdag 3. desember 2009 klokken 14.02 sovnet vår kjære Regine stille inn i sin seng med både mamma, pappa, lillesøster og kattepus ved sin side”
(hentet fra Regines blogg http://sinober.blogg.no)
Sympati er egenskapen å vise følelser som følge av en annen persons følelser, eller som en følge av en annen persons lidelse kilde: wikipedia
En må gjerne føle med meg og ha sympati, det er helt greit, men noe jeg ikke syns er greit, er setninger som “stakkars deg” eller “jeg syns synd på deg”. Det er kanskje godt ment noen ganger, mens andre ganger er det ikke det. Selv syns jeg det lukter ironi og nedlatenhet / overlegenhet av slike setninger.
Kanskje jeg indirekte ber om det selv ved å brette ut mine følelser i form av syt og klag, men jeg mener ikke å be om det. Jeg ber ikke om sympati, men om du føler med meg så er det helt fint. Ingenting galt med det, tvert imot.
Jeg kan ikke kreve noe av noen, men i den grad det går, så ikke syns synd på meg. Don’t pity me.
Takk.
Jeg har ingenting spennende å si for tiden. Ingenting interessant, ingenting fornuftig, ingenting. Jeg har ingenting å si.
Men jeg sa til behandleren min;
Det hadde vært å foretrekke å klikke mentalt, kutte seg og totalt miste fotfeste, enn å sitte her med tårer og snørr og kjenne på den enorme smerten og ensomheten.
Om det å bli bedre er å kjenne på og holde ut smerten, så er det nesten hakket bedre å miste kontroll og havne på galehus.
Men ellers har jeg ingenting å si.
Ingenting.
så stille
tomtordene formuleres
på papiret
jeg lever
jeg ertror du
mens hjertet mitt
lar være å slå
for ekkoet
gjør for vondtså stille
tomter jeg
skrevet av © Lise Hetland,
6 november 2009
Jeg er så skuffet.
Jeg har alltid hatt en liten beskyttende rustning ved å ha den innstillingen at mennesker er i utgangspunktet onde. Eller kalde, egoistiske, whatever. Trist tenker du kanskje, men trygt har det vært. De gode menneskene som har fortjent tillit og kjærlighet, de har fått det fordi de har fortjent det. Det har vært en grei måte å leve på. En grei måte å filtrere, selvom jeg klarer å se det utenfra at det blir veldig “sort-hvitt-tenkning, grov inndeling og sikkert en del som faller utenfor”. Bla bla bla. Motsigelser, motstridende tanker, kamp mellom fornuft og følelser, men det er en annen historie.
Jeg får stadig høre fra alle kanter at jeg må legge ned forsvaret og tro at det finnes godhet, tro at menneskene er gode. Og jeg har prøvd, og jeg prøver. Selvfølgelig ønsker jeg å tro at verden er full av gode mennesker.
Alle er enige i at verden kan være ond. Verden er brutal, folk dreper, det finnes krig, mishandling og så videre. Men det gjelder visstnok å se litt nærmere på de små tingene i livet. Det gode i mennesker.
Jeg prøver.
Men hva når jeg får bekreftet gang på gang at verden er som jeg i utgangspunktet tenkte? Jeg kan jobbe hardt og lenge for å våge å tro at mennesker er gode, men straks jeg gjør det får jeg slag i trynet.
Jeg kan ikke begripe hvordan enkelte mennesker bevisst kan gå inn for å si noe så utspekulert og ondsindig, med eneste formål å såre!? Denne gangen handler det ikke om noe jeg har erfart, men noe som har gått utover en av mine beste venner. For én gang skyld kan jeg med hele mitt hjerte forsvare mitt utgangspunkt. Jeg sier ikke det at det bare finnes onde mennesker i verden, absolutt ikke, men man skal passe seg for å være for godtroende også. Det kan være giftig for sjelen.
Jeg bevarer mine nære og kjære godt inntil hjertet fordi jeg vet at de er sjeldne.
Jeg er bare så skuffet. Skuffet over mine medmennesker. Fy skam.
Hun pleide alltid å si “jeg er ikke av denne verden”. Verden føltes så kald, så overfladisk, så giftig. Hun lurte ofte på hvordan hun skulle klare å overleve blant disse menneskene som ikke var som henne.
I hennes verden var det bare hun som hadde følelser. Hun var den eneste som så sannheten, den eneste som hadde sannheten om denne verden. Ingen andre så det, for de hadde ikke evnen. Hun var ikke av denne verden.
Noen ganger rømte hun inn i seg selv. Hun var ikke klar over det, men det hendte at de ikke fikk kontakt med henne. Ørene lyttet, men de hørte ikke. Øynene var åpne, men hun så ikke. Hun hadde nok med seg selv, og nok med sine tanker. Hvordan skulle hun klare å overleve her?
Disse menneskene som vandret rundt, som travelt forflyttet seg fra sted til sted for å fullføre dagenes gjøremål, hvem var de? Hun kunne se det i øynene deres. De levde ikke, de bare eksisterte. Hun var den eneste levende i denne verden, og det smertet å være så alene.
Ingen kunne noensinne forstå, for hennes følelser var ikke av denne verden. De var ekte. Ingen av disse kalde kroppene kalt mennesker kunne forstå hva hun følte.
Medfødt sårbarhet. En sårbarhet som ikke hørte til i denne verden blant giftige mennesker. En sårbarhet som verden ikke kunne romme.
Selvopphøyelse. Grensepsykose. Tomme ord som disse menneskene prøvde å bortforklare hennes menneskelighet med. Men ingen så, ingen kunne vite, for de hadde ikke evnen.
Forvirret. Ustabil. Fraværende. Vrangforestillinger.
Hun fikk nesten vondt i hjertet av å være vitne til naiviteten til disse menneskene. Det nyttet ikke krangle på det, for de ville aldri kunne forstå. Hun var ikke av denne verden.
Eksistens, men inget liv.
skrevet av © Lise Hetland
hvilken rett har jeg til å klage
Publisert november 2, 2009 Dikt av Lise Hetland , Selvskading , Smerte 9 Comments.
det lukter smerte
og blod
idet jeg lar vannet
renne over meg
det er vondt
men hvilken rett har jeg
til å klage
det beskyttende laget
renner bort
og det røde
får fri flyt
renner og blandes
med det rene vannet
det lukter smerte
og blod
og jeg kan syne min sjel
det er vondt
men hvilken rett har jeg
til å klage
skrevet av
© Lise Hetland
Jeg kan ikke skylde på diagnosen min
Publisert oktober 29, 2009 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Smerte 13 Comments(Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke. Skal?)
Jeg hatet dere. Jeg forbannet dere! Dere hadde såret meg, sviktet meg og gått bak ryggen min. Dere hadde gjort meg så vondt at jeg ikke lenger klarte å ha dere i livet mitt.
Om det dere gjorde var bevisst eller ikke, det kunne jeg ikke vite, men jeg klarte ikke leve med usikkerheten. Jeg kunne ikke leve med smerten og usikkerheten om hva deres hensikter var. Jeg kunne ikke begripe hvordan dere kunne gjøre meg så vondt.
Jeg ville ikke miste dere, men følelsen av å allerede være i ferd med å miste dere fikk meg til å bryte. Jeg var så såret, så sviktet. Litt verdighet ville jeg ha igjen. Hvor mye skulle jeg finne meg i? For “noe” inni meg påsto å vite sannheten om alt og alle.
Jeg prøver å gi litt etter. Jeg prøver å se det gjennom deres øyne, men det er smertefullt. Det er smertefullt å se at jeg er delskyldig. Det er smertefullt å ta innover meg at jeg selv har greid å ødelegge noe av det mest verdifulle jeg hadde.
Sinnet har lagt seg, og savnet trer frem. Jeg benektet alltid savnet. Alt jeg klarte å tillate meg selv var å være sint på dere.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var min sykdom som ødela, og at det var greit. Jeg har så lyst å skrike “det var ikke meg!” Det var dette “noe” inni meg som påsto å vite sannheten om alt og alle. Dette “noe” som består av en vond klump av redsel og frykt.
Men man slipper ikke unna med alt bare fordi man er syk, det har jeg lært meg. Jeg kan ikke alltid legge skylden på diagnosen min. Jeg vet at den påvirker meg, men jeg må lære å ta ansvar. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å se det i tide! Hvorfor i helvete lot jeg det gå så langt.
(Tilgi meg)
Tårer
© Lise Hetland
Relatert: Å innrømme sine feil
“Stjålne år”
Publisert oktober 28, 2009 Borderline-relatert , Personlig , Psykisk helse , Smerte 11 CommentsJeg klarer ikke helt å sette navn på følelsen jeg har akkurat nå og som jeg har hatt litt i det siste. Jeg klarer ikke helt å plassere hva det er jeg føler. Kanskje det går over, jeg vet ikke.
Det minner kanskje om en følelse av dårlig samvittighet eller skyldfølelse. Kanskje et snev av oppgitthet også. Det er så altfor lett å være “etterpåklok og angre”, og jeg prøver å fortelle meg selv “det er ikke din feil, og det var aldri din feil, du kunne ikke noe for det, og du kan ikke noe for det”.
Jeg har kasta bort så mye! Jeg har kasta bort tid og krefter på “ingenting”. Jeg har påført meg selv og andre smerte og bekymringer, for “ingenting”. Ved å være syk.
Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke kan forandre det som har vært, at det ikke er eller var min feil, og at det ikke er forgjeves. Jeg prøver å innbille meg at jeg har tillært meg verdifull kunnskap og verdifulle egenskaper på alle disse bortkasta årene.
Jeg husker smerten, jeg husker håpløsheten, jeg husker forvirringen og frustrasjonen. Jeg husker blodet, tårene, sykehus og låste dører, jeg husker skrik, syner og angst. Jeg kjenner det så godt at jeg kan smake det. Likevel føles det så fjernt. Jeg kan få tilbakefall og havne dit igjen, jeg vil ikke kalle meg 100% frisk, men nå er alt så rolig og stabilt og tomt. Hvilken verden har jeg havna i? Jeg er vant med min egen verden av kaos og faenskap og her sitter jeg igjen som et spørsmålstegn.
Jeg har kasta bort viktige og gode relasjoner. Jeg har kasta bort så mange fine ungdomsår som jeg ikke får igjen. Jeg trodde jeg skulle være takknemlig for gode tider, og det er jeg også, men ettersmaken av tapte år og tapte relasjoner er vond.
(tilgi meg)
Foto: pappa min
© Lise Hetland
foto © Lise Hetland
De sier at øynene er sjelens speil. Det har jeg alltid vært enig i, men jeg har aldri vært klar over hvor avslørende øynene faktisk kan være. Jeg vil komme med noen egne eksempler.
Mamma sa nylig til meg at hun alltid visste hvordan jeg hadde det, bare ved å se på meg. At øynene mine fikk et slags matt teppe over seg når jeg hadde det dårlig. Mamma sier at øynene mine stråler nå, og at det gjør henne glad.
Elin i Psykopp, min “arbeidsgiver” så meg sist ifjor, før jeg nå nylig prata med henne ansikt til ansikt. Hun sa at det strålte av øynene mine, at jeg hadde et helt nytt blikk i forhold til i fjor. Og i fjor var et utrolig vondt og vanskelig år for meg med mye innleggelser.
Læreren min fra ungdomsskolen som jeg først så igjen nå, omtrent 10 år senere, fortalte meg at øynene mine hadde et nytt lys, at de var klare og trygge i forhold til for så lenge siden da jeg var så syk. Den gang hadde jeg et usikkert og flakkende blikk.
På videregående sa jeg aldri noe som helst i timene. Da ei lærerinne slutta på skolen ville hun si noe om hver elev. Jeg tenkte å nei, det er ingenting å si om meg, for jeg er usynlig i timene. Jeg ble rørt da hun sa “Lise, som aldri sa et ord, men med øyne som sa alt”.
En kan prøve å skjule smerten sin med å ta på en maske og spille, men øynene vil alltid røpe deg. Jeg trodde jeg kunne skjule alt, men jeg kunne faktisk ikke det. Jeg har det bra for tiden, på en helt annen måte enn tidligere, men jeg visste virkelig ikke at øynene mine kunne fortelle så mye.
Les gjerne mitt innlegg om blikkontakt
Å innrømme sine feil
Publisert oktober 24, 2009 Borderline-relatert , Personlig , Smerte 10 CommentsNår psykdommen min blomstrer for fullt hender det (altfor ofte) at jeg sier og gjør utrolig mye dumt (helst på impuls) som skaper fryktelig mye problemer for meg selv, og som muligens drar med seg uskyldige(?) ofre. Når man er i en slik fase eller tilstand ser man ikke at feilen er ens egen. En kan hate og klandre verden og alle dens drittsekker fordi det er en selv som alltid har rett i alt. Å sitte på det magiske ordet sannheten.
Og når man blir bedre og lander ned på jorda igjen, kommer fornuften med sine koselige bivirkninger. Anger, skam, smerte og ødelagde relasjoner. Jeg angrer, fordi jeg ser at det jeg har sagt og det jeg har gjort har vært urimelig og urettferdig. Jeg skammer meg fordi jeg har vært påståelig og handla som jeg har gjort. Jeg kjenner smerte fordi jeg har mista viktige relasjoner og har såret andre.
Det letteste hadde vært å bare skyve den fornuftige delen av meg bort, og heller klamre meg til den trygge “sannheten” om at det er alle andre som har feil, alle andre som er slemme, alle andre – men ikke meg. Da slipper jeg å ta på meg ansvar for det som har skjedd.
Sånn sett hadde det kanskje vært mindre smertefullt å peise på fra en annen planet og frita seg for all ansvar fordi det er verden som feiler noe – ikke meg. Men hvilket liv blir det?
Jeg er kommet til et stadie hvor jeg lenge har forstått og skjønt, men hvor jeg ønsker å være ydmyk og innrømme mine feil.
Jeg har så lyst å be om tilgivelse. Jeg har så lyst å ordne opp. Jeg ønsker, men jeg er så redd. Å legge fra seg den harde og trygge beskyttelsen og faktisk vise seg fra sin sårbare side, det er så forbanna skummelt.
Jeg skulle ønske at du (dere) visste hvor vanskelig det er for meg å prøve å rette opp i mine feiltrinn. Jeg forstår og innrømmer mine feil, jeg angrer og vil gjøre det godt igjen, det er bare så fryktelig vanskelig å ta steget videre.
Jeg har så lyst å fortelle deg (dere) at jeg har lært. Jeg er bare så redd det er for sent.
(Tilgi meg)
Til du som farger livets tårer om til regnbuer (og hele veien tilbake igjen)
Publisert oktober 21, 2009 Smerte 10 CommentsDenne teksten skrev jeg for mange, mange år siden. Den har to varianter, den ene kalt “til du som farger livets tårer om til regnbuer”, mens den andre varianten er kalt “til du som farger livets tårer om til regnbuer, og hele veien tilbake igjen”. De beskriver hver sin side av et smertefullt forhold en ikke klarer å komme ut av, fordi kjærligheten er så sterk. Det handler om å være i et smertefullt forhold med sjalusi og kontroll. Jeg starter med den fine versjonen, når kjærligheten er god. Jeg tror en må lese begge versjoner av samme tekst for å kunne forstå det vanskelige å være i et smertefullt forhold (med mindre du har vært der selv).
Til du som farger livets tårer om til regnbuer
Jeg vet ikke om det er øynene dine som berører meg eller om det er smilet ditt. Det kunne like godt vært hendene dine, eller ordene dine, eller bare måten du sover på. Kanskje det er huden din som fanger meg. Duften..Det lukter deg, bare deg, og jeg kan egentlig ikke beskrive den. Det lukter bare deg. Og det kiler inni meg, jeg kan ikke få nok.
Jeg kan ikke lenger se sannheten, eller fakta. Alt er bare så drømmende deilig med deg i mine tanker. Og det er greit det, å se rosafarger, for det kiler.
Øynene dine farger meg og pensler livets tårer om til regnbuer. Jeg føler meg tvers gjennom naken når du ser på meg, men det er greit, for jeg vet at hos deg er jeg trygg. Jeg prøver å se til endes inn i øynene dine, men det tar aldri slutt. Bak det vakre ser jeg bare noe enda vakrere igjen.
Noen ganger gjør det likevel vondt. Det gjør vondt å ligge ved siden av deg og kjenne varmen fra kroppen din og å føle huden din. Det gjør vondt å høre pusten din og kjenne hjertet ditt dunke. Det er så overveldende og det rører meg. Det føles nesten mer enn hva mitt hjerte kan motta. Og jeg kan ikke annet enn å smile i natten. Og du vet det ikke. Du vet ikke at jeg betrakter deg når du sover, og at jeg stryker over huden din og kysser deg lett.
Du farger livets tårer om til regnbuer, og jeg elsker det for det.
♥
Til du som farger livets tårer om til regnbuer, og hele veien tilbake igjen.
Jeg vet ikke om det er øynene dine som smerter meg eller om det er måten du ser på meg. Eller ikke ser på meg. Kanskje det er huden din som fanger meg. Duften…det lukter deg, bare deg. Og hjertet vrenger seg inni meg, for jeg kan ikke få nok. Det er du som bestemmer.
Jeg kan ikke lenger se sannheten, eller fakta. Alt er bare så fryktelig smertefullt med deg i mine tanker. Jeg klarer ikke komme meg bort.
Øynene dine misfarger meg og gjør regnbuer om til tårer. Jeg føler meg tvers gjennom naken når du ser på meg, og jeg ønsker jeg var tildekket. Smertene er så direkte, så nære.
Jeg prøver å se meg klok på deg, men det tar aldri slutt. Jeg lengter og det gjør vondt. Og jeg må aldri føle meg vakker i nærhet av deg og verden. Da fryser regnbuer og alt blir grått. Kun du får lov å bestemme når jeg skal føle meg vakker. Og da skal ikke verden se meg. Bare du.
Jeg streber, og du vet det. Jeg tror du vil det. Jeg ønsker å føle at du noen gang kunne komme til meg, strebe etter meg. Jeg ville elsket å gi deg!
Hvor er fargene dine? Jeg ser dem av og til, men jeg ser lite av dem når du er i min nærhet. Likevel vil du ikke la meg gå. Noen ganger ser jeg små tegn på at du fortsatt elsker meg. Jeg forstår ikke.
Og i morgen farger du livets tårer om til regnbuer. Og hele veien tilbake igjen.
Men sånn ellers:
Lenge leve borderline! Hurra!
Jeg dreit meg ut.
Jeg kasta bort sjangsen, jeg ødela, jeg fucka til, og det er min egen feil.
Jeg vil bare lukke øynene og skru tiden en måned tilbake.
Lenge leve borderline!
&%#¤/(?#”/&¤!¤?=%&”#(?&!”"!&
Én ting er å baksnakke noen og slenge dritt. Det er umodent og ukult, men okei, det får være deres lille meningsfulle hobby. Noe jeg derimot blir veldig frustrert og såret over, er når folk sprer usanne rykter. Begge deler er stygt gjort, men å spre usanne rykter er hakket verre. Jeg kan drite en lang i om folk snakker dritt om meg, det får være deres versjoner og synspunkter om “sannheten”, men å lyve og fortelle andre ting om meg som ikke er sant, bare for pur helvete, bare fordi du ikke fikk det som du ville – fy faen så lavt, sier jeg bare.
Jeg liker ikke vendingen. Jeg liker meg ikke her nede hvor alt er tiltak, hvor jeg helst ikke ønsker å eksistere, og hvor senga og dyna er min beste venn. Det er til og med et tiltak å selvskade.
Derimot har jeg andre uhensiktsmessige strategier som slår inn som substitutt for kutting. Men jeg skriver aldri om det her på bloggen (nei jeg deler faktisk ikke alt).
Og jeg begynner å bli litt fed up av min egen blogg som stort sett går i sutring og evige gjentakelser om smerte og shit.
Kan ikke noe skje snart?
Verden er svart-hvitt. Menneskene er svart-hvitt. Alt er svart-hvitt. Men aldri du. Du har vært min kloke, reddende, hvite engel på tronen over alt. Respekt. Beundring. Tillit. Elsk.
Alt.
Jeg oppfører meg som en 4-åring som ikke får det som jeg vil. En foranna liten drittunge.
For første gang i livet mitt er jeg sint på deg. Og jeg har ingen gyldig grunn! Jeg føler meg liten, dum, stygg og fæl, en smule fornærmet, en smule krenket, og jeg har egentlig bare lyst å forsvinne.
Helst slette meg fra denne verden. Fra hele universet, sånn for sikkerhetsskyld.
Faen.
Strong on the surface,
not all the way through…
not all the way through…
Aller siste gang (igjen). Ingen som ikke har vært der kan forstå
Publisert september 21, 2009 Personlig , Selvskading , Smerte 17 Comments
Det er avskyelig. Jeg er avskyelig. Jeg stryker over sårene mine, med et slags savn og en slags sorg over at dette ikke skal skje igjen. Jeg har sagt det før, og naiv (eller sta?) som jeg er, sier jeg farvel igjen.
Jeg plukker på sårene, åpner dem igjen, gjør alt for å forhindre groprosessen. Jeg prøver desperat å leve lengst mulig på- og få mest mulig ut av denne syke rusen som selvskadingen har gitt meg, før jeg sier farvel igjen. Jeg er redd for at sårene skal gro, jeg er redd for at de skal forsvinne. Jeg klamrer meg til “aller siste gang” – igjen.
Min hud, mine sår. Sjelen min på utsiden. Min skjulte, undertrykte og fortrengte smerte – vrengt ut, synlig for meg. Synlig for meg.
Jeg skammer meg fryktelig og angrer meg. Igjen.
Ingen som ikke har vært der kan forstå. Ingen som ikke har vært der kan forstå avhengigheten. Ingen som ikke har vært der kan forstå det enorme hat/elsk-forholdet.
Da jeg rispet meg for første gang med passeren da jeg var 14 år, ante jeg ingenting om hvilket helvete det skulle dra meg inn i.
Jeg klarer ikke å nå deg, regnet er for tungt. Jeg kan skimte deg i det fjerne, men jeg vet ikke om du klarer å se meg. Jeg prøver å nå deg, men du forsvinner så lett. Hva gjør jeg feil? Jeg klarer ikke å nå deg, for regnet blinder meg. Jeg har lyst å rope, men hvor langt skal jeg gå? Jeg prøver å nå deg, men regnet er for tungt.
Jeg går i ly nå.
Det er opp til deg.
Ting kan lett snu!
Publisert september 9, 2009 Borderline-relatert , Glede , Mine kjære , Psykisk helse , Selvskading , Smerte , Sykehus 17 Comments
På denne tiden i fjor var livet mitt her og der og overalt hvor det ikke skulle være. Det vil si kaos, på ville veier, på skråplanet, kjørt rett i dass.
Jeg har hatt mange opp- og nedturer i livet, men i fjor på denne tia var alt bare feil.
Jeg hadde ingenting. Ingenting. Det var alt som sto i hodet mitt. Jeg hadde ingenting. Jeg hadde samla opp et stort tresifret antall ulike piller og medisiner og ble tvangsinnlagt, heldigvis før jeg tok dem, for da hadde jeg ikke vært her.
Jeg flytta inn på psykiatrisk for en periode og fikk adressa mi endra dit. Det var ukult.
Det var x antall intoxer, xx antall sting og ja, det er ikke behov for å gå i detaljer, men jeg finner ikke riktig ord for å beskrive livet på den tia. Kjørt rett i dass, med null håp om noe som helst.
Mye har skjedd på ett år. Et år er egentlig ganske lite, for det går utrolig fort. Og på ett år har så mye skjedd. Plutselig hadde jeg egen leilighet og bodde alene for første gang, plutselig hadde jeg litt jobb og noe som ga mening, og likevel fortsatt mennesker rundt meg som hjelper og støtter meg.
Jeg har blogga meg gjennom to år, og jeg er glad for at jeg har tatt vare på alt jeg har skrevet, det å kunne se tilbake på alt som har skjedd på den korte tiden. Spesielt varmer det meg når jeg fortsatt får fine og støttende kommentarer fra de samme gode hjertene som kommenterte meg den gang da!!
Jeg sier ikke at nå er alt fantastisk og at slik vil det alltid være. Livet er ingen dans på roser, og det vil det nok aldri være for noen i denne verden. Men jeg kjenner glede og stabilitet, som jeg ikke kan huske å ha kjent slik jeg gjør nå. Jeg har lyst å leve! Nedturer kan komme, tilbakesteg kan hende, men du vil være sterkere enn noengang og komme deg gjennom det!
Jeg tenker veldig mye på noen spesielle akkurat nå, og det er vel mest i den hensikt at jeg skriver dette innlegget. Jeg vet dere sliter med å holde ut, og jeg er fryktelig redd for dere. Jeg skulle så gjerne kunne gi dere noe som kunne hjelpe, noe som kunne få dere til å holde ut. For jeg tror, at det alltid går bra til slutt! Man må bare holde ut!
Ting kan lett snu!
Det går alltid bra tilslutt, man må bare holde ut!
