liseliten.com

Tilbake i regnfulle Stavanger, og jeg er plutselig så utrolig sliten. Kanskje litt på grunn av en lang og hektisk hjemreise med flybytte, forsinkelser og hastverk, men godt mulig at skrotten trenger litt hvile etter å ha intensivt levd det glade liv en ukes tid ;) Veldig verdt det, kommer til å leve lenge på dette. Jeg og Ida har snekra sammen en ganske så fin, liten videosnutt fra våre dager i Paris, hva syns dere? Fnis.

Her en kveld så jeg dokumentaren Flesh and blood som handler om body modification i den mer ekstreme retningen som for eksempel implantater, tungesplitting og suspensions (å henge kroppen sin etter kroker). I dokumentaren så vi blant annet en dame som på tross av sin enorme frykt, valgte å henge etter kroker. Hun sa noe veldig bra (og som jeg senere vil sitere) om frykt og hindringer – og som alldeles ikke trenger å ha noe som helst med kroker å gjøre, selv om dette blir brukt som bilde.

Jeg har selv hengt kroppen min etter kroker, min første (og hittil eneste, men ikke siste?) gang i november i fjor. Å henge etter kroker var noe jeg hadde ønsket i mange år, men det tok meg tid å samle mot til å gjennomføre det. Da jeg endelig hadde gjennomført det, ville jeg selvfølgelig dele gleden og opplevelsen. Jeg hadde både film og bilder fra det, og jeg blogget fire relativt “uskyldige” bilder i tillegg til en beskrivelse av hvordan jeg opplevde det.

Jeg ble både skuffet og overrasket da jeg fikk tilbakemeldinger som jeg ikke kunne forstå eller relatere til. Blant annet fikk jeg høre at jeg med dette glorifiserte selvskading, og at fordi jeg var et “forbilde” for så mange unge mennesker, burde jeg ikke dele dette offentlig med andre. Vel, jeg liker å tro at mine lesere klarer å tenke for seg selv, og at ikke alle løper og henger i kroker bare fordi jeg blogga det. (Og hva så om de gjorde, egentlig?)

At jeg vil henge etter kroker har absolutt ingen verdens ting med selvskading å gjøre. At jeg vil henge etter kroker har ingen verdens ting å gjøre med smerten jeg eventuelt måtte bære inni meg. Jeg har vanskelig for å se hvordan noen kan trekke den sammenhengen, men det er nå mitt syn på det, og egentlig ikke noe å diskutere.

Jeg hadde lyst å utfordre meg selv til det maksimale, presse både kropp og sinn, oppleve og erfare, samtidig som jeg alltid har vært fascinert av det. Jeg har et sterkt behov for å gjøre nettopp det jeg er redd for, å overvinne det jeg er redd for. Så jeg gjorde det, jeg gjennomførte det. Hvorfor skulle jeg ikke gjøre det?

Jeg får ofte høre at jeg er modig og tøff, i ulike sammenhenger. Jeg kjenner meg ikke igjen i det. Jeg er redd for veldig mye, jeg. Jeg ser på meg selv som en redd og pysete, liten jente, men jeg er glad i å utfordre meg og faktisk gjennomføre det jeg er redd for (i hvert fall det som er konkret og håndfast). Jeg har blant annet hoppet i fallskjerm fra 10.000 fots høyde. Jeg har dykket nærmere 10 meter ned i sjøen, jeg har hengt kroppen min etter kroker, og jeg har holdt foredrag foran et par tusen mennesker på én gang.

Jeg er ikke mindre redd enn andre bare fordi jeg våger. Jeg har faktisk vært så redd at jeg har tisset på meg (og jeg må selvfølgelig bare le av det)! Forskjellen er vel heller at jeg har et sterkt behov for å overvinne det jeg er redd for. Frykt skal ikke få holde meg igjen for det jeg har lyst å oppleve! Enkelte ting gjør jeg aldri igjen (for eksempel det å dykke), men det er greit det, å forsatt være redd, fordi jeg allerede har trosset det, jeg vet jeg kan og klarer om jeg bare vil. Det er en så fantastisk deilig følelse å klare å gjennomføre noe man i utgangspunktet er livredd for! Man dør jo ikke, bruker jeg å tenke :)

Man kan vel også se det i sammenheng med andre mindre håndfaste utfordringer også? Jeg tør for eksempel ikke ta telefonen. Jeg ringer aldri, aldri, aldri. Det er en hindring som gjør det tungvint for meg i livet, og jeg skulle ønske jeg hadde samme ønske og behov for å overvinne akkurat denne frykten. Kanskje senere?

Sitatet jeg skrev ned fra dokumentaren, fra damen som tross sin enorme frykt valgte å henge etter kroker, er knyttet til opplevelsen, men fint like gjeldende for så mye annet her i livet:

«When you put yourself in a situation that you are so afraid of – and make it through, it makes you realize that there are so many things in your life that you don’t accomplish because you fear»

- Isa Gordon (fra dokumentaren “Flesh and blood” med “body modification artist” Steve Haworth)

Jeg kaller dette bildet magisk, nettopp fordi det var et magisk øyeblikk for meg. Jeg ga slipp på trygghet og avhengighet, og gjorde det jeg var aller mest redd for i hele verden der og da. Jeg fridde meg fra frykten, overgikk mine egne grenser – og fløy. Fri som fuglen.

Her (link youtube) kan du se noen sekunder før dette bildet, før mine hender ga slipp på trygghet.
Slapp av, barnevennlig versjon, ingen kroker, ingen hud, bare elleve sekunder med føtter og gulv :)

Er du blant dem som elsker psykiatriske filmer? Da bør du følge med på dramaserien In treatment. Nå har sesong 2 startet, går hverdager kl 21:30 på NRK2.

“I den amerikanske dramaserien In Treatment står terapi i fokus. Serien går føre seg hos psykoanalytikar Paul Weston, og vi følgjer ein pasient om dagen måndag til torsdag. På fredagar går Paul til sin eigen terapeut”.

Trailer fra sesong 1: