Været har vært helt fantastisk, og jeg og Ida (som forresten hadde bursdag i går, hurra!) har som vanlig hatt det superkult. Et stikkord: latter! Kommer nok til å dele flere bilder senere, men her er et knippe bilder fra iPhone/instagram. Følg meg på instagram: liseliten 

Jeg reiser til Paris for å besøke Ida, min beste venn siden fjortisalderen. Pariiiiis ♥ Jeg har også lyst å si takk for alle de fine tilbakemeldingene her på bloggen, setter utrolig stor pris på det!

mistet du en del av deg

noe endret seg
noe gikk galt
og fortsatte å gå galt

føttene dine tråkket ikke stien som forventet

stor og ferdig utviklet
feil

leter du etter stien du
som alle andre skulle gått
men ikke gikk

kjenner du på sorgen nå
kjenner du på savnet nå

etter det vakre som en gang var
som skulle bli
men ikke ble

og ikke lenger er
.

© Lise Hetland

Avdelingen jeg var innlagt ved nå gjennom april måned, var ny for meg. Jeg hadde aldri vært innlagt der før, og jeg kjente ikke til de som jobbet der. Alt var nytt og ukjent, men egentlig syns jeg det var veldig greit å på en måte starte med blanke ark og forholde meg til mennesker som ikke kjente meg fra før.

Jeg har delte opplevelser og følelser knyttet til det å være innlagt på lukket akuttavdeling på sykehuset. Jeg har alltid hatt god nytte av innleggelser, jeg har hatt mange fine møter med flinke og gode mennesker, men jeg har også ofte kjent på utrygghet, press og redsel for å bli skrevet ut for tidlig på grunn av stadig fulle avdelinger. Jeg har ofte følt at de som jobber der sjelden har tid fordi det er så travelt, og at det er de som “gjør mye ut av seg” som får mest oppmerksomhet.

Det er nesten litt triggende i seg selv, det å føle seg usynlig, bagatellisert og “glemt” fordi man ikke gjør så mye ut av seg. Er ikke min smerte, mine problemer, jeg, like viktig? Og så blir alle de negative tankene og følelsene om en selv bare bekreftet og forsterket, og mønsteret gjentar seg på ny.

Når man i lang tid (for min del i fjorten år) har brukt selvskading som mestringsstrategi for å holde ut indre smerte, som en måte å overleve på, er det vanskelig å skulle lære seg og benytte seg av andre måter å håndtere kaos og smerte på. Selvskadingen har tross alt hatt en funksjon, selv om den er usunn, farlig, syk og (ofte) etterlater varige arr.

Jeg trenger å oppleve at min stemme er viktigere og større enn stemmene som forteller at jeg må, skal og fortjener å skade meg. Jeg trenger å oppleve at det finnes andre og bedre løsninger, at jeg faktisk ikke trenger selvskadingen. Og underveis i denne prosessen trenger jeg mengder med støtte og bekreftelse.

Hvis vi alle er enige om og opptatt av at man skal bruke ord fremfor handlinger, så må man også lytte til og ta ordene på alvor. Hvis man ikke opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor ved å fortelle og snakke om smerten, så er veien tilbake til selvskadingen så mye kortere. “Se hvor vondt jeg har det.”

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa noe om dette under forrige innleggelse, ti ganger, minst? Jeg var helt utkjørt etter alt som hadde skjedd de siste ukene, det var ingenting igjen av meg, jeg hadde ingenting å gå på. Jeg var livredd for å kjenne på avvisning og det å ikke bli tatt på alvor, jeg følte at det ville jeg ikke makte (en gang til). Jeg ønsket så sårt å oppleve at det var okei å “bare” ha det umenneskelig vondt – uten å måtte uttrykke det, om enn overfor meg selv.

“Når ting stormer og jeg er alene med mitt kaos ute i verden, så kan det noen ganger ende dramatisk. Fordi jeg er utrygg og redd, og fordi alt følels uutholdelig. Et kaoshelvete uten like. Det er viktig for meg nå å vite at andre VET og FORSTÅR at ting fortsatt er jævlig – selv om jeg ikke skader meg. Det er nytt for meg og det er vanskelig å ikke gjøre det jeg har gjort i alle år. Jeg ønsker å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det! At jeg bare kan få være trygg (fra meg selv?), få puste og få mulighet til å bli meg selv igjen, uten at jeg må straffe meg for å overleve, eller bevise smerten og helvetet på noen måte for å bli tatt på alvor.”

Jeg leste dette opp for psykologen. Jeg sa at jeg var redd de skulle tro at alt var greit fordi jeg ikke skadet meg (slik jeg alltid har gjort), og at nå og derfor skulle de sende meg hjem igjen til mitt eget lille helvete. Jeg hadde et lite håp om å bli forstått, men jeg hadde ikke sett for meg den utrolig fine tilbakemeldingen jeg fikk.

«Vi tenker faktisk det stikk motsatte av det du er redd for. Vi tenker at oi, wow, for en utrolig tøff, vanskelig og god jobb Lise gjør med å stå i dette helvetet – uten å skade seg selv, for en kamp! Vi vet hvor vanskelig og tøft det er, vi forstår at du ønsker hjelp, ønsker å få det bedre, nettopp ved å ta denne kampen. Dette vil vi hjelpe deg å komme gjennom. Vi sender deg ikke hjem før du selv føler du er klar for det, vi tar deg på alvor.»

Tenk at noen kunne se og forstå meg og min kamp – uten at jeg trengte å gjøre noe som helst annet enn å snakke om det? Tenk at jeg ble tatt mer på alvor ved å fortelle med ord enn å fortelle med blod? Tenk at jeg har kommet meg gjennom flere ukers helvete uten selvskading. Jeg våget å stole på at jeg kan være naken med smerten, og overleve den – uten å måtte dekke over den med mere smerte, en annen smerte. Jeg som i utgangspunktet følte meg liten, svak og uviktig, ubetydelig, kjente at jeg vokste og plutselig følte meg sterk, modig! Jeg kjente på en motivasjon om at ja, dette kan jeg klare, dette vil jeg klare! Jeg trenger ikke selvskadingen? Jeg trenger faktisk ikke selvskadingen! Ingen gjør det.

LFSS

I dag var en perfekt dag for å dra til Prekestolen. Jeg har sikkert vært der 10-15 ganger før, men det er en flott tur som jeg mer enn gjerne går igjen. I dag har vært en sånn dag hvor jeg har kjent på ordentlig lykkefølelse. Sol, natur, kjæreste, hund, mestring. Livet. Første bilde er forresten mot Stavanger og bybroa over til Hundvåg hvor jeg er oppvokst ♥ Elsker byen min. Har du vært på Prekestolen før?

Pizza for sultne mager // Mushroom perlesmykke fra Etsy //
Flybillett til hvor!?! ♥ // Kjærestekos slash hundekos. Og en labb.

For fem uker siden, etter et døgn på observasjonsposten etter en overdose medisiner, tok jeg mot til meg og ba om hjelp. Jeg ba om hjelp, men jeg ble avvist, stigmatisert og sendt hjem av en lege på grunnlag av hennes syn på ”mennesker med din diagnose..”. Jeg har skrevet om dette her: Mennesker med din diagnose..

Denne episoden gjorde veldig mye med meg, jeg var allerede i utgangspunktet sårbar og veldig dårlig. I journal fra oppholdet jeg har hatt på psykiatrisk den siste måneden, har de beskrevet det hele som traumatisk. Jeg ble sparket mens jeg allerede lå nede, på mitt mest sårbare.

Alt hun sa og fikk meg til å føle, ble til sannheter for meg, enda alle andre mente det motsatte. Sannheter som sykdom og indre demoner allerede har fortalt meg i halve mitt liv, men som jeg har jobbet med å ikke tro på. ”Jeg fortjener ikke hjelp, jeg er ikke verdt noe, jeg er ingenting”. Hvem kunne jeg stole på nå? Var alle egentlig som henne og tenkte som henne? Alt jeg hadde lært om å bruke ord og be om hjelp, var det bare løgn alt sammen?!

Alt og alle ble farlig, jeg stolte ikke på noen, og jeg skulle aldri noensinne ta i mot hjelp igjen. Alt av sykdom i meg ble trigget og utløst, alt jeg hadde jobbet for falt i grus. Jeg mistet meg selv totalt. Kaos, virkelighetsbrist, uutholdelig smerte.

Jeg så kun to valg, to mulige utveier. ”Enten så tar du livet av deg, eller så flykter du til helvete vekk fra alt.” Samme hvor, bare vekk, NÅ. Jeg valgte det siste. Jeg måtte bort, tok et hvilket som helst tog, første mulige transportmiddel som gikk, og endte opp i Kristiansand hvor jeg meningsløst vandret i gatene i over fire timer. Gråtende, fortvilt og bortkommen i en by jeg ikke kjente, 23 mil hjemmefra. Aldri har jeg følt meg så alene og forlatt i hele verden som jeg gjorde da, enda det var jeg som hadde forlatt alt det kjente, men som med ett ble for fremmed, for utrygt og uutholdelig.

Litt før midnatt, etter å ha gått frem og tilbake og rundt og rundt i fire timer, innså jeg alvoret og galskapen oppi det hele. Hva faen er det jeg driver med, hva faen er det som skjer. Dette kan ikke fortsette, det har gått for langt. Skulle jeg krype til korset og be om hjelp – likevel, og en gang til? Eller skulle jeg sette meg ned og vente til neste dag for å finne en plan videre, fortsette å flykte, eller dø?

Det var nesten seks dager siden jeg ble avvist og sendt hjem fra sykehuset etter overdose medisiner. I seks dager hadde jeg tviholdt på siste rest av stolthet og siste rest av krefter. Men også siste rest av forsvaret mitt falt i grus. Jeg klarte ikke mer.

Jeg trosset alle vrangtanker og dro til legevakten. I mine øyne, i den situasjonen jeg var i, betydde det å krype til korset og risikere å bli avvist på nytt, noe jeg på forhånd tenkte at jeg ikke ville klare. I ettertid har jeg trengt mye bekreftelse på at jeg gjorde det riktige, for jeg klarte ikke se det selv. Jeg var redd det var et tegn på svakhet, for i mitt hode mente jo alle at jeg ikke trengte hjelp?

På legevakten i Kristiansand ble jeg møtt på en utrolig god og omsorgsfull måte. De trodde jeg kom dit på grunn av såret i pannen, for jeg klarte ikke snakke, jeg bare gråt. Jeg klarte etter hvert å forklare hva som hadde skjedd, og fikk overnatte på akuttmottaket. Det var der jeg fikk høre ordene ”du er trygg nå. Vi skal passe på deg”, de aller fineste ordene jeg kunne fått. Det var alt jeg egentlig hadde ønsket og bedt om i utgangspunktet! At noen kunne hjelpe meg, og for en liten periode overta ansvaret og passe på meg, noe jeg åpenlyst ikke klarte selv akkurat da.

Jeg ble overført til sykehuset hjemme i Stavanger dagen etterpå, frivillig. Avdelingen jeg har vært innlagt ved den siste måneden, er en spesialavdeling for psykose og personlighetsforstyrrelser. Til tross for en vond og vanskelig situasjon, så har det vært et trygt og godt opphold på en utrolig fin avdeling. Jeg har fått den tiden, støtten og tryggheten jeg har trengt for å komme tilbake til normalen og meg selv. Det er skremmende å se tilbake på hvor intenst det hele har vært, og hvor lett jeg kunne ha falt på det andre valget, men jeg er nå her, fullt og helt meg selv igjen og like hel (og takk for det).

Jeg er utskrevet etter en måned på sykehuset,
og faktisk veldig klar for å gi Prosjekt Livet et nytt forsøk.

Babysteps. Ett om gangen.

Hvis noen prøver å kommentere med en epostadresse som er knyttet til en wordpress.com-konto, så må de logge inn på wordpress.com før de kan kommentere. WordPress.com-konto og gravatar.com-konto er samme ting. Så enten må du logge inn på wordpress før du kan kommentere, eller så må du bruke en annen epostadresse som ikke er knyttet til en wordpress.com-konto (har du mistet passordet ditt, kan du be om å få tilsendt nytt på wordpress.com).

Er det noen som fortsatt har problemer med å kommentere? Setter kjempestor pris på tilbakemeldinger, så jeg håper det går i orden nå. Takk!