Og det mest smertefulle minnet: synet av han som sitter på huk, nede på gulvet og nesten under meg – og tørker opp blodet mitt med tørkepapir. Det vage og tåkete minnet av han som står igjen mens jeg, verdens mest forferdelige menneske, trilles inn på akutten.

Det er mange år siden, jeg var syk, veldig syk, men synet av han på gulvet er noe som har brent seg fast på netthinnen. Det gjør vondt å tenke på det. Samvittigheten plagde meg lenge (og noen ganger fortsatt, men jeg prøver å ikke tenke på det), og i lang tid brukte jeg mye tid på å unnskylde meg overfor han.

Hvorfor jeg gjorde noe så dumt? Det var selvfølgelig ikke bevisst, aldri i verden, og det var heller ikke planlagt. Trangen etter å skade meg, og veien til å faktisk skade meg på de ulike måtene, skjedde på få sekund. Impulser på rekke og rad som jeg ikke klarte stoppe. Mentaliseringssvikt. Jeg følte og jeg handlet, uten stadiet i mellom: mentalisering – evnen til å forstå, stoppe opp, se seg selv, reflektere, og tenke over konsekvenser. Kaos. Sterke, uutholdelige følelser – rett over i tankeløs handling.

Det er et vondt minne jeg prøver å legge bak meg, og kanskje blir det lettere å gå videre nå som jeg setter ord på det. Jeg ville aldri utsatt han eller noen andre for det jeg utsatte han for, og jeg håper og tror at han vet det.

For en tid tilbake bestemte jeg meg for at i stedet for å si «åh, jeg har alltid hatt lyst til…» – så skal jeg heller gjøre det jeg alltid har hatt lyst til. For hva hindrer meg? Alder? Tid, prioriteringer? Mangel på tro på meg selv? Føkk it, jeg lever bare én gang. I så mange år har sykdom preget livet mitt og hverdagen min, og nå har jeg lyst å fylle livet mitt med ting som gir meg påfyll. Aktiviteter, glede, venner, ny læring og mestring.

Min tredje utfordring, min tredje, lille “drøm” jeg aldri har gjort noe med – før nå, i dag: Surfing.

Jeg vil først innlede med å si at jeg er livredd for å få hodet under vann. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det vannskrekk heller, fordi jeg er glad i å svømme og være i vann så lenge jeg slipper å få vann i ansiktet og hodet under vann. Denne problemstillingen går jo ikke akkurat overens med surfing hvor man er garantert å falle i og under vann, spesielt når man aldri har prøvd det før, som i mitt tilfelle.

Jeg digger snowboard, jeg digger skateboard, jeg elsket flow rider da jeg prøvde det da vi var på cruise i fjor, og jeg har alltid hatt lyst å prøve surfing. Hovedgrunnen til at jeg ikke har gjort det, er nettopp angsten for å få hodet under vann. For hvordan skulle det gått? Jeg får panikk og kaver hysterisk for å komme meg oppå igjen, jeg klarer ikke stenge vannet ute og ender opp med å gispe i panikk og svelge det som føles som litervis med vann, etterfulgt av hosteanfall og enda litt mer angst. Koselig.

Jeg var nervøs i morges, grugledet meg, redd for hva jeg skulle utsette meg for. Det er tungt og vanskelig å komme seg opp på brettet (når man er nybegynner), det blir mest surfing liggende på brettet, kjekt det også! Så jeg hadde ett mål for meg selv; å komme meg opp på beina. Jeg tenkte jeg kanskje hadde et fortrinn med tanke på at jeg har stått på brett før, men problemet var som sagt å komme seg oppå. Noenlunde som armhevinger, i bevegelse, med mine fiskeboller? Armene svikta, og jeg ble temmelig frustrert, for jeg skulle pokker ikke reise hjem før jeg hadde klart å reise meg. Og jeg klarte det, til slutt!

Nå er jeg helt gelé i kroppen, men jeg er fornøyd, glad og stolt. Det store for meg var ikke om jeg mestra surfebrettet eller ei, det store for meg var å overvinne angsten for å få hodet under vann. Jeg starta det hele med å bli slått i bakken av første bølge og sluke noen liter med vann, som forventet. Jeg ble lei meg og følte meg litt dum og utenfor, for de andre var så modige, kasta seg ut i det og lagde ingen dramatisk scene da de falt, slik som jeg sikkert gjorde. Men så ble jeg litt sint, sint på en positiv måte, at jeg skal søren meg klare dette. Og etter noen timer i vannet, etter å ha blitt slått ned av bølger gang på gang og med et halsrør sårt av salt, marsjerte jeg ut i vannet med hevet hode, nye teknikker og tråla meg gjennom bølgene og hadde det kjempegøy! Fy faen så bra det føles å gjøre ting jeg alltid har hatt lyst til, men ikke har våget å gjøre. Gjør det!

“Å mislykkes betyr ikke at jeg har oppført meg dumt – det betyr at jeg våget å prøve.” – ukjent

Alt annet enn flatterende bilder av meg, men hvem bryr seg.:

Jeg er heldig som bor så nær Jæren med sine flotte strender.

Haha, der bak er jeg.

Sluke-to-liter-vann-øyeblikk.

Sykt høye bølger! Høyt på angst-for-å-få-hodet-under-vann-skalaen.

Surfehåret. Neida.

Twenty years from now you will be more disappointed by the things that you didn’t do than by the ones you did do. So throw off the bowlines. Sail away from the safe harbor. Catch the trade winds in your sails. Explore. Dream. Discover.
- Mark Twain

I veldig mange år dreide alt seg om å overleve, holde ut, og klamre seg fast til håpet om at det ville bli bedre, slik alle lovet meg. Dag for dag, time for time. Noen ganger orket jeg ikke mer, klarte ikke lenger kjempe i mot, og sykdommen tok overhånd. Ville (måtte) bare skade meg, ville (klarte) ikke leve, satte meg selv i fare og lot resten være opp til skjebnen – eller tilfeldighetene for dem som ikke tror på den slags.

I dag blir jeg redd når jeg tenker på den syltynne tråden jeg har balansert på i så mange år, døden på den ene siden, livet på den andre siden. Begge deler var (og er) skremmende, så da var det ofte best å bare legge seg ned litt og fokusere på å puste.

“Bare vent litt på meg, så kommer jeg, ikke press meg for mye for jeg har ikke fotfeste, kan du holde hånden min i mens?”.

Og jeg har hender å holde i, til og med armer som tar meg i mot når jeg faller, eller er i ferd med å falle. Da tenker jeg mest på sikkerhetsnettet rundt meg, behandleren min og sykehuset hvor jeg har hatt og har mine innleggelser. Mine nære, kjære kan ikke ta meg i mot når jeg først faller, og det er heller ikke deres oppgave å redde meg. Til slike fall krever det som oftest egen kompetanse og i perioder låste dører og fratakelse av ansvar. Men mine nære, kjære kan løfte meg opp når jeg ligger nede (og når jeg står oppreist). De har nemlig sin egen kompetanse kalt kjærlighet.

Det er ikke alltid plass til så veldig mye mer når sykdom og monstre opptar all plass og all tid, og man verken har krefter, mulighet eller lyst til å gjøre det man så gjerne ville gjort om tilstanden var en annen. Akkurat nå er tilstanden en annen, og jeg lever så hardt jeg kan, så lenge jeg kan.

I går skulle mamma plent ha meg med på kunstutstilling, av alle ting. Jeg hadde ikke lyst å si nei, så vi dro, og kunstutstillingen var kjempefin! På vei hjem sa mamma at pizzarestauranten (som noen i familien vår eier) hadde en feillagd pizza vi kunne få gratis, så vi dro innom og henta den (og to til som jeg ikke visste om siden mamma hentet dem i en sånn varmepose-ting). Mamma var i usedvanlig godt humør og både flirte og lo, og nå forstår jeg jo hvorfor. Kunstutstilling, du liksom. Feillagd pizza, haha. Fem på.

Da jeg kom hjem lå det masse ballonger i yttergangen, jeg tenkte at det var nå koselig og artig gjort av kjæresten/samboeren min. Jeg begynte å lure på hvor han var siden han ikke svarte meg, tenkte at han sikkert skulle tøyse med meg, skremme meg eller noe. Jeg gikk inn i stua, og der sto en hel haug med glade folk og ropte “gratulerer med dagen”! Alle vennene mine, søsken, kjæresten min, fullt oppkledd og med vinglass i hånda og champagne til meg. Jeg var så sjokkert at jeg nesten ikke kunne tro det var sant. Jeg hadde ingen anelse!

Kjæresten min var redd jeg skulle bli sint eller syns det var dumt gjort, for alle vet at jeg ikke er glad i å ha bursdag. Jeg sletter meg fra facebook og håper at dagen skal gå forbi i stillhet. Det handler vel litt om at jeg tenker at det ikke er noe å feire, at jeg ikke fortjener å feires (og den syke tankerekken om at ingen vil ha meg her, at andre ler av meg fordi jeg tror jeg hører til og har rett til å være her, at jeg heller burde vært død), og det handler om at jeg er så redd for å bli eldre, voksen.

Selvfølgelig ble jeg ikke sint for overraskelsesfesten, jeg ble kjempeglad – og rørt! Den syke tankerekken nevnt over kan gå og ta seg en bolle. For noen venner jeg har! For en mann jeg har! For noen fine folk jeg har i livet mitt! Festen ble kjempevellykka, og jeg storkoste meg. Tusen takk!

Selve dagen min som var på fredag, var også perfekt. Den ble feiret på verdens fineste sted, på sjøen, sammen med mine nærmeste (mamma, pappa, søsken, tantebarn og kjæresten). Det var det jeg ønska meg. En fredelig dag med båten.

For en bursdag! :)

Lettrørt. Utålmodig. Sjenert. Takknemlig. Piercinger. Tatoveringer. Empatisk. B-menneske. Impulsiv. Tøysete. Barnslig. Reflektert. Klamrende. Hest og ridning. Ydmyk. Pliktoppfyllende. Stjerner. Farger. Rosa. Følsom. Skrive. Datter. Venninne. Søster. Kjæreste. Tante. Smart. Åpen. Lukket. Avhengig. Selvstendig. Perfeksjonist. Sjøen. Redd. Egentlig sosial. Bokstaver og ord. Synestesi. Eventyrlysten. Galgenhumor. Hunder. Usikker. Vinglete. Kreativ. Snill. Volleyball. My Little Pony.

Men så kom jeg på at jeg faktisk har skrevet om dette før. Lise – kontra pasientrollen. Hvem er jeg? Hvem har jeg vært, og hvem vil jeg være?

Bilde fra Hva er meg og hva er sykdom? (Linselusa Ida ♥ idasundae.com)

Hvem er jeg?

*publisert 2011

Mitt ‘jeg’ består av mange ulike deler, akkurat slik som med ditt ‘deg’ – og med alle andres. Hvilke deler ønsker jeg skal representere meg, den jeg er? Har visse deler av meg blitt overrepresentert, i forhold til det som er rimelig og rett, det som egentlig er meg?

Hvor godt kommer det frem at jeg er så mye mer enn den syke Lise med et liv som består av innleggelser, selvskading og destruktivitet? Og hvorfor har jeg alltid latt nettopp dette bli overrepresentert i møte med andre mennesker? Forsvar og gardering. “Jeg er ingenting”. Ingen kan vel kritisere eller såre meg som menneske (eller forvente noe som helst av meg) når mitt sanne ‘jeg’ er trygt kapslet inn bak sykdom. At jeg (i mine øyne) ikke er god nok, at jeg begår feil, at jeg ikke klarer, kan eller mestrer, det er selvfølgelig lettere å skrive på noe annet enn på meg selv som menneske.

Er mitt ‘jeg’ egentlig så knuselig, sårbart og skjørt som jeg påstår, at jeg for evig og alltid må beskytte og skjerme det fra den brutale, jævlige virkeligheten jeg tror den er?

Lise har vært i psykiatrien i mange, mange år. Hun har diagnoser og arr og mange utfordringer. Men det finnes mer.

Lise har en tullete, teit humor, ler av det meste, og har selvironi og galgenhumor. Hun elsker sin familie høyere enn alt, og bak sjenanse og prestasjonsangst er hun egentlig veldig sosial. Hun er myk, følsom og lettrørt, selv om hun er fryktelig redd for å erkjenne seg det. Hun elsker havet, sjøen og naturen, er impulsiv, eventyrlysten og griper de sjanser som byr seg, fordi hun ønsker å oppleve mest mulig. Hun er redd for mye, men elsker å trosse sine egne redsler. Lise samler på My Little Pony, og er glad i farger, piercinger og tatoveringer. Hun har en utdannelse innen IT, er glad i å fordype seg i lyrikk og poesi, og er over normalt interessert i språk, grammatikk og rettskriving 8-) Lise er utålmodig, snill og forsiktig, men har mange sterke meninger hun ikke (helt enda) tør å ytre. Lise har kanskje en anelse om hvem og hva hun er, men er fortsatt redd for å hevde seg selv og ta plass.

Jeg har sakte, men sikkert, og plutselig, kjent på et sterkere ønske om å bli sett på som Lise, og ikke bare “pasienten/borderline/selvskader-Lise som egentlig ikke får til noe som helst”, slik jeg noen ganger tidligere heller kunne foretrekke å bli sett som (igjen: forsvar og gardering). Det er skummelt å sette meg på lik linje med alle andre, å bli sett på som likeverdig, når man hele livet har trodd noe annet. Det er skummelt å bli stilt samme krav og forventninger til som de fleste andre, friske, normale mennesker, når man føler man alltid har feilet på det som alle andre har fått til. Jeg har aldri følt at jeg hører til, eller at jeg er verdig nok til å høre til. Usikkerheten, frykten og ambivalensen er der, men i det siste har jeg noen ganger kjent en følelse av protest inni meg. En – antageligvis sunn – protest mot mitt eget (eller sykdommens?) behov for å plassere meg nederst hvor jeg tror jeg hører til (sammen med dritten under skoene dine, osv.).

Det er (for å si det rett ut) en innihelvetes skummel prosess jeg kjenner jeg er i, og føler jeg har vært i det siste halve året-året. Jeg har nesten ikke lyst å si det høyt en gang, fordi jeg føler jeg sprenger noen personlige grenser jeg liksom ikke har “lov til” eller “rett til” å sprenge, selv om jeg innerst inne vet at det er både bra, nødvendig og på høy tid. Indre demoner svarer meg da ved å skrike, «haha, hva faen tror du at du er?? At du er noe, at du betyr noe, at du er bedre enn som så?? Gå og skjær deg opp, din mislykka jævel». Ja, kanskje jeg er mer enn som så, tenker jeg mens jeg kniper igjen øynene i frykt for hva som venter meg fordi jeg (endelig) prøver å gjøre motstand. Det er en evig krig som pågår inni meg, og de siste ti-femten årene har jeg latt sykdom vinne – og latt meg bli ødelagt og skadet, både fysisk og mentalt. Det er som om noe annet i meg for alvor prøver å ta kontroll og bryte fri nå.

Jeg har fortsatt de samme utfordringene som før (heller noen nye i tillegg), de samme problemstillingene og samme “faenskap” jeg noen ganger fortsatt faller tilbake på. Men inni meg kjenner jeg på endringer jeg ikke har klart eller våget å nærme meg før.

Jeg er takknemlig for at jeg har en tålmodig og omsorgsfull, men ærlig og (noen ganger brutalt) direkte behandler som utfordrer meg og lar meg prøve, feile, rase fra meg og finne vei uten å gi meg opp. Takk.

Litt av Lise

Les også:
Dårlige egenskaper med en tvist (inspirert av Arnhild Lauveng og “I morgen var jeg alltid en løve”)

Pas. forutsettes kjent.

Mellom fremmedord som ikke er så fremmede, mellom faguttrykk og teorier bestått i praksis, mellom tall, bokstaver og forkortelser -

prøver jeg

å finne

meg.
.

En annen grunn til at jeg sjelden deler noe “uredigert”, er fordi jeg fremstiller situasjoner, opplevelser, relasjoner og mennesker slik jeg og mitt såkalte Borderlinemonster oppfatter det, fremfor hvordan det egentlig er (noe jeg ikke klarer å se der og da). Jeg farger situasjonene med mitt eget kaos, slik at andre – dere lesere – ville sett på det med samme øyne. Jeg og mitt sykdomspreget syn ville fått støtte, noe som igjen hadde forsterket alt det vonde og feilaktige.

Akkurat dét var forresten noe jeg syns var vanskelig i gruppeterapi. Jeg delte ting som var farget av kaoset mitt, og i stedet for å få motsigelser og bekreftelser på at sånn er det ikke, det er bare noe du føler, så fikk jeg støtte og medhold fra de andre deltagerne. De ville meg bare vel og støtte meg, men egentlig trengte jeg mest at noen avkreftet det jeg følte og trodde (som var feil).

Så jeg tenkte å dele hele tre versjoner av en og samme tekst fra i høst. 1. En “fin og redigert” versjon (dikt) jeg lett kunne ha blogget. 2. Den opprinnelige, uredigerte teksten jeg ikke ville blogge, og 3. En utfordring fra behandleren min: et “mot-dikt”, å skrive om det som egentlig ligger bak ordene. Les i sammenheng med Det gjør vondt å bli selvstendig.

Det virker kanskje tungvint, komplisert, rotete og “mye mas” for en (i andres øyne) liten sak, men for meg er det viktige ting, arbeid og prosesser som går over tid, og som trenger andre vinklinger.

1. Pyntet. Den “fine” versjonen (dikt):

How can I go forward when I don’t know which way I’m facing

jeg skjønner
at du ikke lenger vil ta følge
med meg

men jeg forstår ikke
hvorfor du ikke kan vise meg
veien?

jeg skjønner
at du ikke lenger vil ta meg
i mot

men jeg forstår ikke
hvordan du bare kan tillate meg
å falle?

jeg skjønner
at det er nå, i dette øyeblikk
at du forlater meg

jeg faller evig

gå.
.

2. Upyntet. Den opprinnelige teksten jeg ikke ville blogge av tre grunner: 1. Den er skrevet i affekt, og jeg vet ikke om jeg hadde vært så komfortabel med det i ettertid. 2. Det ville vært et urettferdig “angrep” mot vedkommende, i dette tilfellet min behandler, selv om jeg aldri nevner navn. 3. Jeg ville fremstilt situasjonen og ham feilaktig, jeg ville farget ham med mitt eget kaos, slik at andre ville sett på ham med samme øyne.

Ditt valg

«Jeg har ikke lyst å leve lenger.»
- Det får være ditt valg, det får du selv stå til ansvar for, ingen kan stoppe deg om du virkelig vil.

«Jeg har lyst å kutte meg.»
- Det får være ditt valg, det får du selv stå til ansvar for, ingen kan stoppe deg om du virkelig vil.

«Jeg tenker å slutte med medisiner.»
- Det får være ditt valg, det får du selv stå til ansvar for, ingen kan stoppe deg om du virkelig vil.

«Jeg tenker å slutte i behandling.»
- Det får være ditt valg, det får du selv stå til ansvar for, ingen kan stoppe deg om du virkelig vil.

Slutt!! Slutt for faen å si det!

Plattformen som en gang var stor, stødig og trygg å stå på, rommer nå knapt mine egne føtter. Jeg vingler, sklir på kanten og veiver med armene for å holde meg på plass. Det er ikke lett å få fotfeste på en alt for liten overflate, bølgene slår sterkere mot en liten flate enn en stor.

DU skaper bølger! DU har slått i stykker platformen min!!

Jeg vet ikke hvilken retning som er riktig, jeg vet ikke om valgene jeg tenker på er rett eller galt. Jeg skjønner at du ikke lenger vil ta følge med meg, men jeg forstår ikke hvorfor du i det minste ikke kan vise meg veien! Jeg skjønner at du ikke lenger vil ta meg i mot, men jeg forstår ikke hvordan du bare kan tillate meg å falle! Du forventer jeg skal ta valg på egenhånd, du forventer jeg skal finne svarene i meg selv, du forventer jeg skal finne trygghet i meg selv.

Det finnes ingen trygghet i meg, jeg har ingen anelse om hva som er riktig eller galt, så hvordan kan du forvente at jeg skal ta de rette valgene helt på egenhånd?

Det får være ditt valg, det får du selv stå til ansvar for, ingen kan stoppe deg om du virkelig vil.

Jeg tar det som en utfordring. En forventning. En trigger! ……
.

3. Analysert. Mot-dikt. Å prøve å sette ord på hva diktet og teksten over egentlig handler om:

Overlevelse

jeg kan ikke overleve

redselen for -
tanken om -
og risikoen for -

at du forlater meg

så jeg bestemmer at du

lyver
svikter
forlater

meg

for jeg kan overleve
at jeg hadde rett
i at du ville dra

da du dro
.

Relatert: Det gjør vondt å bli selvstendig

.

*Publisert på bloggen januar 2011

Planen var uansett å reise til hytta på 17. mai, og jeg har sett frem til å komme meg vekk fra folk og støy. Tre 17. mai’er har jeg vært innlagt, to har jeg sovet bort (meldt meg ut av verden), men selvfølgelig har jeg hatt mange fine 17. mai’er også, med full feiring. 17. mai i år ble tilbragt på fjellet, på tur, med hund og kjæreste og lyden av fuglekvitter, rennende vann og sauebjeller. Tre dager borte fra hverdagen hjemme har vært utrolig deilig, og ting er ikke fullt så tungt nå.

Jeg bruker kameraet mitt altfor lite, jeg er litt for utålmodig til å sette meg inn i dette med innstillinger og prøve meg frem, iPhone har liksom vært en enkel løsning. Denne helga har jeg fått brukt kameraet litt, så her er noen bilder fra min 17. mai(helg), en blanding av iPhone-bilder og fra kamera (og noen fra instagram: liseliten).

Snap! Der røyk båndet – igjen, rett av. Zimbad er liten, men sterk som fy, og veldig, veldig ivrig.“Er du snart ferdig så vi kan ta bilde?” Haha, one happy dog.Aldri opp i senga, aldri! Men vi er jo ikke hjemme nå…? :)Skyter på blink, utrooolig kjekt!Her er dyrene vi skjøt på ;) Når alle er nede, popper de opp igjen, smart.Og plutselig ble det sommer ♥