Så pakker jeg sårbarheten min inn i en annen form. Og jeg spør.

«Har du noen gang vært redd for meg?»
Egentlig spør jeg: Bryr du deg om meg?

«Hadde du blitt lei deg om jeg døde?»
Egentlig spør jeg: Betyr jeg noe?

«Hvis jeg hadde spurt om å få kontroll over medisinene mine, hadde jeg fått det da?»
Egentlig spør jeg: Tar du meg på alvor?

«Syns du jeg er pingle?»
Egentlig spør jeg: Kan du fortelle meg at det er nok nå?

«Kommer jeg aldri til å bli frisk? Kommer det aldri til å bli bra?»
Egentlig fisker jeg etter svarene “jo” og “ja”, og vær så snill å utfyll svarene med håp?

Så pakker jeg noen ganger også redselen min inn i en annen form. Og jeg sier.

«Bare gå! Stikk! La meg være i fred!» eller «Jeg går nå, kommer ikke tilbake, ha det bra.»
Egentlig sier jeg: Ikke gå fra meg, ikke avvis meg! Jeg makter det ikke – derfor avviser jeg deg først!

«Jeg gir FAEN!»
Egentlig sier jeg: Jeg klarer ikke dette! Jeg ødelegges, jeg rives i stykker, men ingen skal få se hvor svak og knuselig jeg er!

Så pakker jeg det hele ut igjen, ser du kjernen?

Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg en dag klarer å tro på det selv. Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg ikke lenger trenger det fra andre – fordi det finnes i meg selv.

Les gjerne også:
Dette hører JEG når du sier
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

Nei, det visste du nok ikke. For jeg, jeg satt fint og rolig i passasjersetet ved siden av deg.

Vet du hvor mye det krever av meg, hver eneste dag, å oppføre meg noenlunde ”normalt”, slik som deg og alle andre? Vet du hvor mye det krever av meg å kontrollere smerte, fortvilelse, sinne og impulser, hvor mye det krever å bare være – rolig – her og nå, fremfor å skade meg, kutte meg eller svelge for mange piller, fremfor å smelle hodet i veggen, rope, kjefte og slenge ting i veggen, fremfor å løpe ut i veien eller kaste meg ut av bilen i fart?

Nei, det vet du nok ikke. For jeg, jeg står fint og rolig med stødig blikk. Fremgang siden i fjor, siden i forfjor, året før? Kontroll? Stabilitet? Kurert, frisk, problem solved, eller noe sånt?

Du vet for faen ikke hvilke krefter jeg bruker på noe som ikke du eller andre tenker over eller bruker krefter på.

Jeg klandrer deg ikke. Det ville jo vært… rart og merkelig, galskap, å skulle rose noen for å… oppføre seg helt “normalt”?

Eller?.

Okei, føles litt kleint å ta bilde av seg selv i speilet…men sånn blir det

Her en dag fant jeg min gamle bølge/krepptang fra slutten av 90-tallet. Brukte den i luggen/siden der hvor håret var langt nok, muligens litt harry (?), men jeg tror kanskje jeg liker det likevel? Typisk at hele tanga knakk etterpå (faktisk), så lenge varte dét. Flittig brukt i mine yngre og langhåra dager, haha, den var sikkert 10-12 år gammel..

I mellomtiden venter jeg på et sett nye dreads (extensions), hvis jeg er heldig. I need a change.
(og det gjør virkelig bloggen også. Headeren, for eksempel, er fra 2010… Det kommer!)

…Da er det rett og slett medisin å bli møtt på den måten jeg har blitt her på bloggen de siste dagene, etter flere ukers pause. Så tusen takk for alle varme, gode og støttende ord. Det har vært en god start på det å prøve å “møte verden” igjen, hvor et lite “hei” på bloggen var første forsøk. Jeg hadde ikke ventet det – demonene inni meg hadde på forhånd overbevist meg om det motsatte.

Foreløpig har jeg og behandleren min blitt enige om å ta uke for uke, og ikke tenke lengre frem eller dypere inn enn det jeg makter akkurat nå. Jeg kommer nok heller ikke til å stupe for fullt ut i “verden” igjen med det første, men ta den tiden jeg trenger. Jeg har begynt å ta opp kontakten igjen med venner, og andre områder som jobb, trening, kanskje facebook osv. får komme etterhvert. Aller helst har jeg lyst å forbli i min lille, isolerte, trygge boble, men det blir jo nokså kaldt og ensomt i lengden, spesielt friskt er det heller ikke.

Og selv om jeg fortsatt kjenner på håpløshet, tristhet og fortvilelse, så har jeg ikke i det minste lyst å se tilbake på eller dvele ved disse 3-4 ukene som har vært. Så, ha det bra, januar, kommer ikke til å savne deg!

Hei februar, så fine farger du har

Jeg er sliten, jeg har ikke så mye mer å gi. Jeg er lei av å snakke, lei av å tenke og være til, lei av mennesker, lei av jobb, lei av rutiner og plikter, lei av behandling, lei av livet, lei av det som foregår inni meg, lei av å aldri få fred, lei av at det alltid skal koste mer enn det gir, lei av å måtte forholde meg til hva det nå enn måtte være. Derfor har jeg latt være.

Jeg er sykemeldt fra jobb. Jeg har hatt tilbakefall på selvskadingen. Jeg har ikke orket å ha kontakt med noen, knapt gå ut av døren. Jeg har måttet stenge av, jeg har ikke klart noe annet.

Jeg har på en måte latt som jeg ikke lenger eksisterer, for det er slik det føles. Metaforisk sett, men ganske bokstavelig likevel; Jeg er ikke mer enn et sidetall nederst i hjørnet – unødvendig, betraktende og ikke delaktig, mens noen andre (som jeg ikke lenger har kontroll over) har frastjålet meg bokstavene og overtatt handlingen, innholdet og ansvaret for historien som skrives, mitt liv i nåtid. Mine ord, handlinger og avgjørelser er ikke fullt mine egne. Min virkelighetsoppfatning er for tiden ikke slik den burde og vanligvis ville vært, og jeg har ingenting å si.

Jeg tenkte uansett å bare gi en liten lyd fra meg, et livstegn, et hei. Det er vel kanskje et godt tegn i seg selv, med tanke på at pausen hovedsaklig ikke har vært mitt ønske (se avsnittet over). Jeg har lyst å ta kontrollen tilbake.

Jeg befinner meg i en tåke, blind for utveier og avstengt for inntrykk. Jeg kan ikke romme mer.

Hodelykta på

Sterkt nok lys i hvert fall, haha

Utsikt mot Stavanger, byen i mitt hjerte ♥ Se for dere å stå her nyttårsaften klokka tolv og se på fyrverkeriet :) Klikk på bildet for et lite hakk større bilde.

Utsikt mot Sandnes

Vil også bare si (som jeg sa på facebook) tusen hjertelig takk for alle de fine tilbakemeldingene på forrige innlegg! Det gjør så godt når andre faktisk forstår noe jeg er redd ingen kan forstå. Takk ♥

Det har vært flere runder siden da med time-outs (innleggelser), misforståelser og snakking over hodene på hverandre, sinne, raseri og selvskading – og ikke minst masse redsel og angst. Det har aldri vært et tema alene, men kanskje har det ligget litt skjult i bakgrunnen som en forsterker og trigger for enkelte ting? Det er en tøff vei å gå når man ikke kjenner til noe annet. Trygghet betyr alt.

Ikke slipp meg på halvveien

Er det greit å uten videre mangedoble mengden krav, forventninger, utfordringer og press, fordi man tilsynelatende greier seg bra? Er det greit å mer eller mindre bli overlatt til seg selv, fordi man tilsynelatende har mer kontroll og stabilitet i livet sitt enn tidligere?

Jeg trenger å få puste på et overkommelig nivå før jeg eventuelt tar enda et trappesteg opp. Det føles som at straks jeg får muligheten til å endelig puste ut og senke skuldrene, forventer resten av verden at jeg skal ta elefantsteg og tåle alt – og enda mer. Er plutselig all fortid, bakgrunn, svakheter og begrensninger glemt?

Jeg trenger å få puste.

Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis drukner i nye krav, press, forventninger og utfordringer selv om jeg mestrer mengden jeg har nå. Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis må overvinne og klare alt selv om jeg har overvunnet og klart noe.

Jeg trenger å vite og erfare at mine trygghetspersoner er der selv når jeg ikke er syk og dårlig fungerende. Jeg trenger at familie fortsatt er der, at venner fortsatt er der, og ikke minst at behandlingsapparatet fortsatt er der. Jeg trenger å bli trygget på at det ikke er farlig å ha det bra.

Jeg har minst av alt i verden lyst å falle tilbake i gamle, destruktive mønstre. Men hvor motiverende er det når det å ha det bra er likhetstegn med enda flere krav, forventninger og utfordringer jeg ikke klarer å følge opp (les: å feile og mislykkes), når det å ha det bra er likhetstegn med fravær av nødvendig støtte, omsorg og oppmuntring. Det er ikke så farlig med meg nå, nå som jeg tilsynelatende har det bedre? Er det bare jeg som husker konsekvensene – de mange fallene og skadene?

Sykdom skriker i meg og ber meg skade meg synlig for å kommunisere ut at jeg ikke fikser dette. Jeg famler etter ord som kan være tilstrekkelige. Jeg trenger å få puste! Jeg er redd, jeg! Og jeg er sliten av å finne trygghet i det destruktive og smertefulle, hjelp meg å finne trygghet i det stabile – uten at jeg nødvendigvis må drukne i krav og forventninger jeg ikke klarer å følge opp, uten at jeg nødvendigvis må miste den støtten, omsorgen og oppmuntringen jeg trenger for å komme i mål.

Ikke glem at jeg har mine svakheter og begrensninger, selv om jeg i perioder greier meg bra. Spør meg fortsatt, hvordan har du det? Har du lyst å være med? Hva syns du om dette? Fortell meg fortsatt, jeg bryr meg om deg. Jeg er glad i deg. Du er flink. Jeg ser deg.

Ikke slipp meg på halvveien – det som i dine øyne er en vellykket krysset målstrek. Jeg er ikke der helt enda. La meg få lov å puste. La meg få lov å skynde meg sakte. La meg få lov å føle trygghet.

Take it easy on me ♫

Hovedinngang psykiatrisk, jula 2010 (mobiltelefon-kvalitet)

2011 startet dårlig, men jeg bestemte meg for at mitt nye år skulle starte 5. januar 2011, dagen jeg ble utskrevet fra lukket akuttavdeling. Den siste måneden hadde vært en av de aller tøffeste noensinne, men jeg følte jeg hadde fått hjelp (på tross av at det ble brukt tvang). Jeg var innstilt på å gi livet et nytt forsøk. Relaterte innlegg: Liten, mindre, minst, Jeg mistet meg selv, Jenta på gulvet, De små tingene som gjør en forskjell.

Behandling og veien mot friskhet

Våren 2011 ble det søkt om plass i psykodynamisk gruppeterapi med varighet på 1,5 år. Jeg fikk plass og begynte før sommeren. Jeg fikk høre at det kunne være veldig nyttig å gå i gruppeterapi i tillegg til og etter flere år i individuell samtalebehandling (6 år for min del), og jeg var villig til å prøve det meste for å komme enda et skritt videre på veien. Man kan lære utrolig mye om seg selv og sin problematikk på “kontoret sammen med behandler”, men det er enkelte ting man ikke får utfordret seg på på samme måte som man gjør i en gruppe sammen med andre. Jeg føler allerede at jeg har lært mer om meg selv.

I september og november hadde jeg brukerstyrte innleggelser på opp til 14 dager. Det var mitt første møte med brukerstyrt, og jeg opplevde å bli sett, hørt og tatt på alvor – kun ved bruk av ord. Det var, for å si det rett ut, en fantastisk god opplevelse. Behandlingsopplegget ble tilpasset meg og mine behov og ønsker (og ikke omvendt, slik det gjerne kan føles som). Jeg sitter igjen med gode opplevelser av brukerstyrte innleggelser, og har fått erfare at nedturene og fallene kan – med litt hjelp fra andre – snu retning uten at bunnen nødvendigvis må nås. Jeg lærer meg å be om hjelp med ord, før det går for langt. Relaterte innlegg: Hallo verden, vi prøver igjen.

Jeg kan telle på mindre enn to hender hvor mange ganger jeg har skadet meg selv i 2011. Skadesprekkene har medført legevakt og suturer, men med tanke på at året har 365 dager med nærmest daglig skadetrang, er jeg kjempefornøyd med flere enn 355 dager skadefri! Relaterte innlegg: Gyldiggjøring av smerte, Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme, Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading).

Be who you want to be (not what others want to see)

Jeg fikk tre nye tatoveringer i 2011: mamma og pappa på føttene, og en sugar skull på innsiden av armen (les om betydningen her). Septum (ring i nesen) ble strekt for andre gang, til 2,4 mm, og jeg nådde målet om 16 mm i ørene. Håret har vært lilla, rosa og blondt, med og uten dreads :)

Mestring

Jeg hadde i over to år fått hjelp til forvaltning av økonomi gjennom Nav, og i februar overtok jeg styring over egen økonomi, etter eget ønske. Det har gått over all forventning, og det føles bra å ha kontrollen selv – og mestre det.

Februar var også måneden hvor jeg på tross av sykdom, ustabilitet og uforutsigbarhet, hadde vært i arbeid i et helt år, mye takket være en fleksibel og støttende arbeidsgiver som allerede kjente til min historie. Jeg har tidligere skrevet om min vei fra ufør til arbeid.

Skriving og drømmer

Jeg har fått smake litt på den gamle, store drømmen jeg alltid har hatt, drømmen om å bli journalist (men også drømmen jeg la fra meg i frykt for å måtte snakke med og forholde meg til andre mennesker, min største frykt). Jeg skrev min første reportasje, Barnas Time (om barn som pårørende), og jeg dro til Haugesund for å se og skrive om teaterstykket Sår i sjelen, som min venninne Merete ♥ står bak (idé og manus). Jeg fikk også publisert tekster (egenerfaring, på forespørsel) i bladet ROSinfo, i tillegg til at bildet mitt ble brukt på forsiden.

Foredrag

Etter å ha holdt rundt 30 foredrag i perioden 2008-2010, bestemte jeg meg for å legge det på hylla. Jeg var sliten og følte jeg hadde gitt det jeg ønsket og kunne. Jeg gjorde likevel et unntak i november, da jeg (som året før) ble spurt om å holde foredrag på Skoledagen under Schizofrenidagene. Jeg fortalte min historie til 1700 tredjeklassinger (vgs), i tillegg til at min egen film ble vist (kommer for salg på DVD).

Mennesker som har satt spor

I 2011 har jeg besøkt bestevenninnene mine Ida i Oslo og Marie i Trondheim – hvor jeg også fikk være til stede da Marie fødte sin sønn! Jeg har funnet en fantastisk venninne i Camilla det siste året, og jeg har også lyst å nevne navn som Solvor, Gudrun, Unni, Merete, Ingeborg, Tora, Hanna og en liten hilsen til “mine gode naboer/jentene i huset” :) Jeg og kjæresten har hatt en uke sammen på Lanzarote, og dro i sommer til Sverige og Danmark på jakt etter berg- og dalbaner! Kjæresten min har sett både Lise og borderlinemonsteret i meg – men elsker meg likevel ♥ Tenk det!

Gamle bilder, men jeg liker dem :) Lise og Marie til venstre, Ida og Lise til høyre

Jeg har lyst å takke min behandler som har “holdt ut” med meg og vært der for meg enda et år. Han har rakt ut en hånd når jeg har trengt det, tatt i mot faenskap og likevel stått stødig, og hjulpet meg å finne veien videre og nå nye mål – steg for steg. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten.

(Bildet over (postet før, med tillatelse) er tatt i forbindelse med artikkelen “Relasjoner på godt og vondt” som ble publisert i PsykOpp Nytt nr. 2/2010. Første del skrevet av meg (personlige tanker og erfaringer), og andre del skrevet av ham (fra behandlers synspunkt))

Jeg syns 2011 har vært et ganske bra år, alt i alt, spesielt sammenlignet med mange tidligere år. Nedturene, fallene, har vært kortere i varighet og sjeldnere i hyppighet det siste året. Jeg tror jeg er på rett vei.

Ønsker alle et godt 2012!
Takk til alle som har fulgt meg gjennom 2011! ♥

Tidligere i år lagde jeg også, etter ønske fra dere, et eget innlegg med bilder av piercingene jeg har og har hatt. Det kan du lese her: Mine piercinger.