Takk for følget

Gjennom åtte år har jeg blogget og delt godt over tusen tekster om min personlige reise. Mer enn et tiår av livet mitt har vært sterkt preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling, og jeg har latt andre få ta nær del i dette gjennom bloggen, men også gjennom andre kanaler, som for eksempel foredrag og litt i media.

Jeg startet bloggen som et lite sted hvor jeg kunne bearbeide og uttrykke meg, og på veien fikk jeg mange lesere og frem til den dag i dag trofaste følgere. Det jeg har fått gjennom bloggen; støtte, fellesskap, håp, innsikt, og kanskje mest av alt, mening, har betydd så utrolig mye for meg og min bedring. Det har dessuten vært viktig for meg å nå ut, for også selv å kanskje kunne gi andre håp og mer kjennskap til hvordan det kan være å leve med psykisk sykdom.

Jeg er på et annet sted i livet nå, et sted jeg ikke trodde var mulig eller ment for meg. I september i år er det to år siden jeg skadet meg selv, to år siden siste innleggelse. Hvem skulle trodd det! Jeg kan fortsatt ha det vanskelig, og jeg er fortsatt sårbar for enkelte ting og på enkelte områder, og må ta hensyn til det. Men jeg har funnet en balanse som gjør at jeg kan ha det godt og stabilt. Jeg har funnet meg selv som så lenge var gjemt og glemt bak sykdom, diagnoser og symptomer, og jeg har funnet ting som gjør meg godt.

Over tusen blogginnlegg har blitt krympet ned til litt over hundre blogginnlegg. Om jeg har greid å riktig sile ut det som er okei å ta vare på – det vet jeg ikke, men jeg håper det. Det føles riktig for meg å trekke meg litt tilbake nå, beholde noe tilgjengelig for alle, og noe for meg selv.

Tusen takk for følget!

 

Recovery

♥ Recovery is an evolution, not a sudden miracle.
♥ You are going to want to give up. Don’t.
♥ Relapse is part of recovery. Dust yourself off and move forward again.
♥ Strength grows in the moments when you think you can’t go on but you keep going anyway.
♥ Stop beating yourself up. You are a work in progress; which means you get there a little at a time,
not all at once.
♥ You are enough.
♥ You are worth recovery.
♥ Remember… You are the most important person in your recovery.

Tilbakeblikk: Nå kommer sykebilen

Desember 2010

Det er blod i leiligheten, møbler er blitt dyttet ut av sin vanlige plassering, og skapet er ødelagt. Jeg hører høye lyder som visstnok kommer fra meg, mennesker og stemmer i bakgrunnen, og behandleren min som nærmest kaster seg over meg for å ta fra meg skalpellen jeg har gått løs på meg selv med.

Jeg sitter på gulvet med knær og hender i bakken og hodet hengende i mellom. Jeg har blod i håret, 48 sting i den ene armen og blør fra den andre. Det er en liten dam med tårer rett under meg. Lydene som kommer fra meg minner mer om uling enn gråt.

Han sitter på på gulvet, på knærne, sammen med meg, skrått foran meg og holder meg fast, beskytter meg fra meg selv. Jeg har gitt opp kampen. Jeg har gitt opp å gjøre motstand og prøve å skade meg enda mer. Nå ligger jeg bare på alle fire og uler ut min bunnløse smerte. Jeg har mistet meg selv totalt og alle grensene mine er borte.

«Nå kommer sykebilen».

Året som har vært

Hvor starter man etter 4 måneders pause? Det må være rekordlenge for mine syv år med blogging. For en del år siden måtte jeg begrense meg og avtale med meg selv at det fikk holde med 3 innlegg i uken. Mye usagt, mange oppdagelser, bearbeiding og mye på hjertet. Bloggen var (og er) et sted hvor jeg kunne bearbeide, rydde og sette ord på min prosess, med uvurderlig støtte og tilbakemeldinger fra trofaste lesere. Jeg er 100 % sikker på at denne bloggen har bidratt stort til min tilfriskning.

Og det er vel slik man ser går igjen hos mange som blogger om psykisk helse og sin personlige reise. Innleggene blir ofte færre i takt med at man blir bedre.

Jeg har ikke like mye på hjertet lenger. Det er ikke så mange nye oppdagelser, aha-opplevelser, gjennombrudd i behandling eller bearbeiding lenger – fordi jeg har vært gjennom det. Etter ti år i behandling, både individuell terapi, gruppeterapi og et tredvetalls innleggelser, har jeg fått en så enorm innsikt og forståelse av meg selv, min sykdom og hvorfor og hvordan ting henger sammen. Det har jeg gitt meg en større trygghet og ro i meg selv, samtidig som at livet mitt, følelseslivet mitt, er mer stabilt, og det er mer rom for andre ting enn sykdom. Nyoppdagede interesser (hest, ridning og løping), opplevelser, annet fokus. Min vei til å bli hel, står det i beskrivelsen av bloggen. Og jeg nærmer jeg. Jeg vil være modig nok og si at jeg jobbet hardt for dette, med god hjelp fra behandler og sykehus.

2015 har kanskje vært det beste året jeg har hatt i mitt voksne liv. 2015 har vært helt uten innleggelser, helt uten selvskading, og siden påsken i fjor har jeg vært hos min behandler to (!) ganger. Det er en bragd for meg å ha kommet hit jeg er i dag. Selvsagt har jeg fortsatt vanskelige perioder og ting jeg sliter med, men jeg holder hodet over vannet og kommer meg gjennom det, med et mye større antall gode dager enn dårlige.

2015 har inneholdt mange positive og spennende opplevelser. Blant annet har jeg deltatt i 9 forskjellige løp og startet flere stevner med hest. Jeg har hatt verdens fineste venninnetur til London sammen med Marie, og jeg har vært på en fantastisk villmarkstur i Jotunheimen sammen med kjæreste og hund. Telt og ryggsekk, 70 tilbakelagte kilometere, 5000 høydemetere og ubeskrivelig fine inntrykk. Jeg har også sluttet på antipsykotisk medisin.

FullSizeRender(1)

Med det samme vi er inne på 2015, kan vi nevne bloggens statistikk: Your 2015 year in blogging:

I 2015 hadde jeg ikke mer enn 15 innlegg på bloggen. Likevel har bloggen hatt 81.000 visninger. Mine mest leste innlegg var:

Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har klart det
Det første kuttet, innlegget fra 2014 som fortsatt blir mye lest og diskutert.
Siste pille

Jeg skriver litt fortsatt da. Ofte blir det liggende i notater på mobilen, noe havner på instagram (@ liseliten). Noe kan jeg kanskje dele på bloggen. Til de som har spurt; nei, jeg har ikke sluttet å blogge, men innleggene blir kanskje færre. Bloggen består, uansett hvordan den vil bli brukt, og jeg håper andre fortsatt kan ha nytte av den. Dere er velkommen til å bla i arkivet eller se under fanen Utvalgte innlegg.

Jeg håper 2016 vil behandle dere bra ♥ Takk for at dere titter innom.

Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det

Jeg skadet meg selv i cirka 15 år. De første årene – fra jeg var 14 til 20 år gammel – skadet jeg meg til og fra, før det så eskalerte i både omfang og hyppighet. Da jeg endelig fikk hjelp i en alder av 21, var det gått så langt at jeg var blitt syk. Diagnoser, medisiner, innleggelser og mer og mer selvskading i ulike former, synlige og ikke synlige.

Lenge følte jeg at selvskadingen var livsviktig for meg. En nødvendighet for å klare å holde ut alt det uutholdelige, og jeg var verken klar for eller villig til å gi slipp på det. «Ikke enda».

Men det ble ikke bare en «nødvendighet», det ble en avhengighet og etter hvert noe jeg mistet kontroll over. Impulser, grensepsykoser, mentaliseringssvikt, jeg følte ikke alltid at det var et valg jeg selv tok. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig å komme seg ut av, hvilket grep det hadde på meg. Hvis jeg tok bort selvskadingen nå, hva hadde jeg da? Hva skulle jeg da gjøre? I mitt hode var alternativet å dø eller å skade seg, for det var helt utenkelig at jeg ville overleve å kjenne på den smerten jeg så iherdig prøvde å flykte fra – bevisst eller ubevisst.

I 2010, 27 år gammel, bestemte jeg meg for alvor – nå var det nok. Nok arr, nok forgiftninger, nok løgner, skam og risiko. Nok flukt. Det var på tide å konfrontere det vanskelige. Flere år med behandling og samtaler begynte å gi utbytte. Jeg skjønte at selvskadingen ikke var en løsning, men tvert imot en forsterkelse av det vonde. Kortvarig lindring som bare krevde mer og mer, og som bare gjorde alt verre. Et språk og et uttrykk som ikke ledet noen vei. Selvskading ga næring til sykdommen. Jeg kom aldri til å bli frisk om jeg fortsatte å skade meg, og jeg ville jo bli frisk, og det noe så inderlig! Nå var jeg bestemt på å virkelig gå inn for å jobbe meg ut av selvskadingshelvetet. Og det har tatt år.

«Bare en gang til, bare en siste gang, så er det nok». Men det ble aldri nok. Når stingene var fjernet, når sårene var grodd og arrene bleknet, var helvetet i gang igjen. Stemmene som fortalte meg at jeg måtte skade meg. Den naive troen på at alt ville bli bedre bare jeg fikk skade meg litt.

På et punkt var jeg så fortvilt og desperat at jeg kontaktet en hypnoterapeut (uten at det ble noe mer med det). Kunne noen hypnotisere meg ut av selvskadingshelvetet? For det så så håpløst ut. Hva var galt med meg? Hvorfor kom alle andre seg ut av det, men ikke jeg? Men et lite og skjørt håp inni meg sa: Om jeg greier å komme meg ut av dette, om jeg virkelig blir fri en dag, så vil JEG ha æren for det. Jeg vil at det skal være MITT arbeid, MIN fortjeneste, og ikke fordi noen «hjernevaska» meg til å klare det. Jeg vil være stolt over å ha greid dette selv.

De siste årene, etter at jeg gikk «all in» for å komme meg ut av det, har det gått opp og ned, frem og tilbake (og frem igjen), slik det ofte er med slike prosesser. Det har vært episoder med selvskading, men det har også – og aller mest – vært perioder (måneder) helt uten selvskading. Det har vært en tøff prosess.

Jeg innfant meg til slutt med at jeg sikkert måtte leve med skadetrangen. Kanskje jeg en dag skulle greie å slutte med selvskading, men jeg måtte nok akseptere at trangen og tankene ville være der – kanskje hver dag. Ofte påtrengende, nesten uutholdelig, andre ganger bare tanker som streifet innom. Alltid var det noe som minnet meg om selvskading, alltid var det situasjoner som trigget trangen.

Men en dag slo det meg, og jeg sa det høyt, overrasket. «Jeg tror det har gått mange UKER siden jeg tenkte på selvskading sist!» Og slik har det vært. Jeg plages ikke hver dag, jeg får fred fra skadetanker. Stemmene som tidligere overdøyvet alt, brølte og maste om at jeg måtte skade meg, de hører jeg ikke så mye fra lenger. De prøver seg selvsagt, noen ganger vinner de nesten, men jeg står støtt. Når det blir vanskelig snakker jeg om det, gråter litt, tar meg en løpetur eller får påfyll av ro og glede i stallen.

I morgen er det ett år siden jeg sist skadet meg selv. Ett år uten en eneste selvpåført skramme på kroppen min, ett år uten sykehus og innleggelse.

Ett år skadefri, still going strong. Jeg tror kanskje, kanskje, at jeg har greid det.

Fra Stavanger marathon, august 2015

Les også:
Det første kuttet
Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading)
Jeg skulle bare skade meg litt, og så gikk det galt
Utvalgte innlegg

Siste pille

sistepille

Klokka er fem på morgenen i skrivende stund. Jeg har greid å sove litt av og på, etter å ha døgnet forrige natt (og greid å holde meg til kvelden). Det vil si, jeg sovnet endelig i halv åtte-tiden på morgenen før vekkerklokken ringte ikke lenge etterpå og en dag på jobb ventet.

Etter 7 måneder med nedtrapping av Seroquel/Quetiapin er jeg endelig i mål. Jeg er stolt og glad for å ha kommet til det punktet at jeg ikke lenger har behov for antipsykotisk medisin, at jeg nå er uten, og for at det har gått såpass greit. Fysiske, kortvarige reaksjoner kan jeg leve med, det er i det store og hele ingenting sammenlignet med om jeg skulle blitt dårlig psykisk. Jeg har gått på disse medisinene i 7-8 år, og har hatt nytte av dem. I perioder, ofte under innleggelser, har dosen blitt økt for en liten periode, for så å gå ned til vanlig dose igjen når det verste er over.

Bildet over delte jeg på Instagram, og jeg har fått litt spørsmål her og der, de fleste spør om det samme. Tenkte derfor å svare på dem i dette innlegget, og håper det er til hjelp :)

Hvilken dose gikk du på, og hvor mye trappet du ned om gangen?

Jeg syns ikke dose er så viktig å nevne. Det er så individuelt hvordan man responderer på medisin. Selv tåler jeg lite medisiner og var derfor overmedisinert en periode, med verdier langt over anbefalt på en dose som for andre er normal. I løpet av de siste 7 månedene har jeg trappet ned forsiktig og lite om gangen, og minket dosen annenhver uke.

Hva har du brukt Seroquel mot? Selv går jeg på dem for å få sove.

Seroquel er antipsykotisk medisin, ofte brukt mot schizofreni og bipolar lidelse. Søvnighet er en vanlig bivirkning, så noen bruker dem også i lavere doser for å få sove. Jeg har gått på Seroquel på grunn av grensepsykoser.

La du på deg av Seroquel?

Jeg gikk opp 25 kg, men samtidig hang dette sammen med at jeg var overmedisinert (og på flere medisiner. Les: Overvektig og overmedisinert). Da vi nedjusterte dosen til å passe min kropp og toleranse forsvant kiloene igjen i løpet av et år, cirka. Jeg har i mange år gått fast på ulike medisiner og vært normalvektig, så medisiner trenger ikke være ensbetydende med vektøkning, selv om det er en vanlig bivirkning.

Fikk du noen bivirkninger av nedtrappingen?

Første halvdel opplevde jeg litt fysiske reaksjoner de første dagene etter ny nedtrapping. Jeg var urolig, hadde rare drømmer/mareritt, svettet mye (spesielt om natten, kunne våkne gjennomvåt av svette) og sov med bøtte ved senga på grunn av kvalme (heldigvis ble den aldri brukt). Jeg syns det var rart å skulle reagere med så forsiktig nedtrapping, men jeg har gått på dem i lang tid, og det er en relativt tung medisin, så det er nok naturlig. I hvert fall i følge Google og andres erfaringer.

Halvveis i nedtrappingen tok jeg en liten pause. Da følte jeg meg såpass sliten, sårbar og frynsete, på randen av å bryte sammen, og det var lurt å pause til jeg var kommet meg litt ovenpå igjen.

Siste halvdel av nedtrapping merket jeg lite, ingen reaksjoner, kun positivt – i form av at jeg var og er mer opplagt. Det var nytt for meg å sovne av naturlig trøtthet og ikke av nedsløving og «koma-følelse», og det var nytt for meg å slippe ørten ulike vekkerklokker for å klare å våkne fra «koma-dvalen». Jeg sover faktisk en del med ørepropper for tiden fordi jeg ikke lenger sover like tungt («koma») og kan våkne av lyder (for eksempel fra hunden og en samboer som står grytidlig opp). Å ikke få sove er noe jeg først opplever nå etter å ha sluttet helt, men det har tross alt bare gått noen dager, så jeg regner med det snart går seg til :)

Hvordan hadde du det med medisin, og hvordan har du det uten?

Det er over to år siden jeg opplevde «ting» som medisinen skal hjelpe mot og har hjulpet meg med. Jeg har lenge ønsket å trappe ned, men samtidig har jeg vært redd med tanke på at jeg gjennomgikk et halvt års helvete (for å si det rett ut) da jeg trappet ned og kvittet meg med antidepressiva i 2010 etter 5-6 år på, og plutselig måtte forholde meg til enda mer følelser (les: Jenta som hadde stålkontroll (følelsesvrak) og Noe i meg, refleksjoner våren 2011).

Derfor har vi brukt god tid på nedtrapping, og det har også handlet om riktig timing. Jeg var veldig dårlig i fjor høst (les: Jeg skulle bare skade meg litt – og så gikk det galt), og dermed ble nedtrappingen utsatt til jeg følte meg sterk nok og frisk nok. Jeg tror det hadde vært verre å slutte dersom jeg fortsatt hadde hatt behov for medisinen, og dersom jeg fortsatt hadde vært dårlig på andre måter (= mer sårbar). Jeg følte meg klar, og tiden var inne.

borestrand

Fra forrige ukes knallvær, og etter en herlig løpetur på stranda. De har hatt rett hele tiden, uansett hvor lite jeg trodde på det. Det blir faktisk bedre, og det er håp for alle!

Du har jo ikke så mange arr som det andre har

Jeg hadde vært skadefri over lang tid, armene mine spesielt, hadde vært helt urørt i noen år. Arrene som en gang var både rød og lilla, klumpete, humpete og skrikete, var nå hvite eller hudfarga, flate, myke og fine. I godt lys og på avstand var de nærmest usynlige. Ingen kunne forestille seg at den fine huden en gang i tiden besto av tresifrede antall suturer innvendig og utvendig.

Så deilig det var – at ingen la merke til armene mine lenger. Jeg kunne gå i t-skjorte, jeg også, og ingen la merke til noe uvanlig. Jeg var vanlig. For en seier. Etter 15 år med selvskading var jeg på god vei til å bli fri, til å kunne legge det bak meg.

Jeg fortalte henne historien min, slik som avtalt, slik som etterspurt, og hun noterte. Jeg hadde sagt ja til å bidra med min historie, kanskje jeg kunne gi håp til andre. Hyggelig dame, godt voksen. Jeg fortalte henne om et halvt liv som syk, om årevis med innleggelser, sykehus og selvskading, og om livet mitt i dag som tilnærmest frisk. Så spør hun, oppriktig nysgjerrig og ingenting vondt ment:

«Men… du har jo ikke så mange arr som det andre har…?»

Hva var det for en ting å si? Jeg ble lei meg, selvfølgelig, skuffet. Hva hadde det med saken å gjøre? Hvor mange eller hvor få arr jeg hadde sammenlignet med andre? Hvor er sammenhengen?

Jeg smilte litt forlegent og svarte at nei, kanskje ikke. Jeg har arr, men de er gamle, så de viser ikke så godt. Og så bra, for meg! Men jeg følte at jeg på en eller annen merkelig måte måtte forsvare meg selv. Som om min historie, mine opplevelser og min smerte ikke var like gyldig fordi jeg ikke hadde så mange arr som det andre har? Jeg lot som ingenting, håpte at tiden skulle gå fort slik at jeg kunne komme meg ut og bort derfra. Aller mest hadde jeg lyst å gå hjem og kappe av meg armen, gi henne stumpen og spørre henne om det var godt nok.

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Tross skadetrang og gamle, påtrengende sykdomsmonstere som plutselig dukket opp og forstyrret alt, lot jeg armene mine forbli like rene og fine. Kroppen min fortjener at jeg er snill mot den, og ingen dum kommentar skal få ødelegge flere års arbeid for bedring. Jeg tok kontakt med behandleren min, ba om hjelp, snakket om det. Så gråt jeg litt og gikk en lang tur etterpå. Krisen avverget.

Folk kan være ekle med vilje, det er relativt lett å gjennomskue og takle, og preller av meg. Hadde det blitt sagt for å såre med vilje, så kunne jeg børstet det av meg, men dette var ikke vondt ment. Det var ektement. Og det gjør meg veldig forvirra. Hva mener hun med at jeg ikke har så mange arr?

Det er ikke det det handler om. Det handler ikke om hvor mange arr man har, eller hvor store eller små de er! Smerten noen bærer på innsiden kan ikke dømmes utifra det man ser på utsiden!

IMG_4112 copy

Til bursdagen min halvannen uke siden fikk jeg tur til Danmark av og sammen med kjæresten min. Der møtte vi på en fin tavle med både morsomme og virkelig fine bidrag, og den måtte jeg også skrive på. Ser du hva jeg skriver? :)


Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 936 andre følgere

Følg meg på facebook!