Verdien av å skrive

Tidligere, altså helt frem til for ca. fem år siden, var jeg ikke i stand til å snakke. Det vil si, jeg kunne snakke, men jeg sa jeg lite eller ingenting. Helst ingenting. Når læreren spurte meg om noe i timene, hvisket jeg alltid «vet ikke«, enda jeg så godt visste svaret. Jeg snek meg unna fremføringer på skolen, med fravær og løgner, alt for å slippe.

På ungdomsskolen var læreren min bekymret for meg og pratet med meg utenom timene. Jeg var også hos helsesøster ofte, men jeg sa ingenting. Jeg klarte ikke. Jeg klarte bare nikke og riste på hodet. Og sulte meg, og blø. Læreren min tok meg med til samtale på ungdomspsykiatrisk, men det jeg ble møtt med der har satt dype spor. «Har du ingenting å si, har du ingenting her å gjøre». Jeg løp og løp, uten å se meg tilbake.

tekst fortsetter under bildet
Bilde: meg
Foto: min behandler

Stillhet.

Men var det noe jeg kunne, så var det å skrive. Jeg skrev og jeg skrev, jeg har over tolv hundre – ett tusen to hundre – dikt fra tiden på ungdomsskolen og start på videregående. Jeg leverte disse diktene og tekstene til min stakkars lærer, men han leste, og han lyttet.

Da jeg kom inn i psykiatrien noen år senere, hadde jeg fortsatt samme problemet. Jeg sa ingenting. Jeg satt med så mange ord, så mange beskrivelser, men jeg klarte ikke si det. Noe jeg syns er litt tragikomisk å tenke på, er at jeg kunne få et spørsmål fra noen som satt ved siden av meg. Jeg svarte «har du penn og papir?», og så skrev jeg svaret mitt på lappen og ga tilbake.

I psykiatrien har jeg også blitt møtt med negativ holdning til dette med å skrive. Eller, alle sier at man bør skrive og sette ord på tankene, og klart det hjelper, men hva når ingen vil lese det? Og heller presse på at du må snakke og at de ikke kan drive å lese seg frem. Hva gjør man da?

Heldigvis fikk jeg en behandler som tillot meg å skrive. Han skjønte at jeg trengte pennen. I et helt år møtte jeg opp til timene med et brev, hver eneste gang. Jeg møtte opp med et brev som han leste der og da, og deretter stilte han meg som spørsmål som jeg klarte å svare ja eller nei på. Mer enn det klarte jeg ikke på det tidspunktet. Men denne behandleren ga meg tid, og litt etter litt lærte jeg å SI ordene som jeg skrev.

Om noen ikke er i stand til å snakke, så la dem fortelle gjennom skrevne ord. Gi dem en start, en forsiktig tilnærming, en mulighet til å åpne seg. Det nytter ikke å tvinge noen til å snakke, og jeg grøsser ved tanken på behandlere som har en «snakker ikke du, så snakker ikke jeg»-holdning hvor en sitter i stillhet en hel time.

Jeg har gått i behandling i rundt seks år, og det er i disse årene at jeg har lært meg å snakke. For en del år siden måtte jeg ha med meg erklæring fra psykolog om at jeg ikke klarte å ha foredrag/fremføring foran klassen. Og i dag holder jeg foredrag foran mange mennesker, og jeg kan fortsatt ikke begripe det når jeg tenker tilbake.

Takk for at jeg fikk lov å skrive!

20 Responses to “Verdien av å skrive”


  1. 1 Liljen - life as it is desember 15, 2009, kl. 02:58

    Så viktig innlegg. Dette burde ALLE behandlere lese!!!
    Min eks-behandler lot meg også skrive, og det var så trygt og godt. Da visste jeg at jeg fikk fortalt det jeg trengte å fortelle.

  2. 2 Arianne desember 15, 2009, kl. 03:23

    Jeg hadde samme problemet. Plages enda med at jeg ikke klarer å si hva som er galt. Hvorfor jeg er lei meg fks. Å snakke er ikke problemet, men det å fortelle hva som er galt.

  3. 3 Hannah desember 15, 2009, kl. 03:25

    Takk for kommentar på bloggen min :)

  4. 4 Hannah desember 15, 2009, kl. 03:30

    Dette var et veldig bra innlegg. Jeg hadde det på eksakt samme måte når det gjaldt å skrive ned svar til folk…

  5. 5 anantharika desember 15, 2009, kl. 03:44

    Ja. Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Har sosialangst og en helt for jævlig prestasjonsangst, jeg snakket ikke i det hele tatt et par år på grunnskolen, og var «vet ikke»-jenta bakerst i klasserommet sånn ellers. :) Dette er det eneste som henger igjen i dag, må fortsatt ha legeattest på angsten min for å få tilrettelagt obligatoriske muntlige prøver/eksamener på universitetet (får gjøre de skriftlig, takk gud:p) :) Har jobbet mye med meg selv og angsten min de siste årene, men det som har med skole å gjøre nekter liksom å slippe taket. Går jeg inn i ei skolebygning, så blir jeg med ett stum og tilbakestående og tør ikke se noen i øynene :) Da ble jeg veldig overrasket i vår da jeg fikk (min livs første) jobb, i en butikk der vi er nødt til å imøtegå hver eneste kunde og spørre om vi kan hjelpe. Og jeg står jo i den butikken og er mer utadvendt og trygg og sikker enn jeg har vært før i mitt liv – jeg trodde ikke jeg hadde det i meg! Men det har jeg! Så målet mitt nå er å gjennomføre muntlig eksamen våren 2011 – altså i mitt siste semester. Det hadde vært en så SYK stor seier å klare det, før jeg sier takk og farvel til skole for alltid.. :D phew.

  6. 6 B desember 15, 2009, kl. 04:20

    Mitt første med psykiatrien fikk jeg kommentaren «Hvis du ikke sier noe kan vi ikke hjelpe deg» – mens de lo, og dette var på INFO-møte, det aller første møte. Jeg var pissredd og så langt nede som jeg aldri har vært før. Heldigvis var moren min med meg, hun sa ifra og jeg fikk en unnskyldning noen mnd. senere når jeg fortalte psykologen min om det. Jeg følte meg på en måte mobba fordi jeg ikke kunne uttrykke meg gjennom ord.

    Veldig bra innlegg. Er desverre alt for mange som har det slik å da er det siste en trenger å bli «tråkka» på for hvordan man er.

  7. 7 Wenche desember 15, 2009, kl. 09:09

    Først må jeg bare si at det er et veldig godt og sterkt skrevet innlegg. Som gir oss utenfor stående et bilde av hva dere må gå gjennom.
    Så må jeg si at jeg er skremt og veldig overrasket over behandlingen flere av dere er møtt med hos ulike behandlere.
    En trenger jo ikke så mye mer en sunn fornuft så vet en at det finnes mange måter å utrykke seg på om en ikke kan » snakke «nemlig ved å tegne eller skrive. Det er jo en begynnelse å bygge videre på.
    Bra at du likevel har møtt noen på din vei har tatt den på alvor.
    Etter å ha lest dette innlegge mange ganger er jeg om mulig enda
    mer imponert over deg, og hva du har gått/går gjennom.At du i det hele klare å dele det med oss. Tenk på alle du hjelper med dette.Både de som er er i samme situasjon og oss uten forstående som kanskje kan bli bedre medmennesker.
    Det er bare en ting å si, du er unik og har min største respekt for den jobben du gjør.
    Heier på deg =0)

  8. 8 Tone desember 15, 2009, kl. 10:29

    Det bildet er så utrolig sterkt!!

    Jeg har også skrevet en del til behandleren min, og det gjør så godt! Når jeg skriver klarer jeg å bruke alle de ordene som jeg ikke bruker når jeg snakker.

    Forferdelig å se hvordan du ble møtt i ungdomspsykiatrien, jeg trodde ikke sånt skulle være mulig! Det viser jo bare hvor mange inkompetente mennesker som sitter rundt omkring. Men det er hvertfall godt at du har funnet en behandler som forstår hvor viktig det er for deg, og som forstår verdien av å skrive.

    Fortsett å skrive, Lise!

  9. 9 Tonje H desember 15, 2009, kl. 12:05

    Ord kan si så mye mer enn ordene som renner ut av munnen. Når man får skrive ned tankene sine får man også tid til å tenke igjennom hva man ønsker å formidle. Jeg syns skrevne ord er bedre. De er i alle fall mer gjennomtenkt enn det jeg til vanlig snakker om.

  10. 10 Elliande desember 15, 2009, kl. 12:56

    Åh! Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Jeg greier heller ikke sette ord på ting muntlig. Jeg sliter utrolig mye med det å bare fortelle hvordan jeg har det, og svare på spørsmål. Men skrive, det kan jeg. Håper jeg en dag kommer like langt som deg, og lærer å sette ord på ting muntlig også.

    Du skriver så mange flotte innlegg :)

  11. 11 M desember 15, 2009, kl. 13:34

    Å skrive er så utrolig viktig. i behandlingen nå – jeg aner ikke hvor mange a4 sider jeg har gitt til min behandler, når jeg ikke greier å si ting så skriver jeg det.

    bra innlegg lise:)

  12. 12 lisbeth desember 15, 2009, kl. 14:09

    Jeg er enig med dere, å skrive er utrolig viktig.
    Jeg er utrolig glad for at jeg får lov til å skrive i stedenfor å si ting. =)
    På ene dps’en eg er innlagt er det mere sånn «vi snakker sammen».
    Og mye av den «greit, vi kan godt være stille, siden du ikke sier noe»…
    Hater stillhet!

    Flott innlegg Lise, elsker bildet. :)

  13. 13 Monica Christine desember 15, 2009, kl. 14:47

    Så utrolig godt det var å lese denne teksten. Jeg snakker mye, men ikke om det som er vanskelig. Da vet jeg ikke hva jeg skal si og tuller det hele vekk. Derfor tror kanskje ikke menneskene rundt meg at jeg egentlig har det vondt. Men når jeg skriver klarer jeg å formulere ordene på en bedre måte, en måte som gjenspeiler den smerteen jeg kjenner på hver eneste dag. Hvis jeg tar kontakt med psykolog kommer jeg nok til å skrive et brev om hvordan jeg har det. Ser ikke for meg at jeg skal klare å si alt…

    Du er så sterk, Lise. Jeg beundrer deg virkelig.

  14. 14 Sandra Jeanette desember 15, 2009, kl. 17:02

    Du skriver så fengende, og jeg kjenner den tidligere med igjen i mye av det du skriver. Når jeg gikk til helsesøsteren, og til psykologen i starten klarte jeg også bare å svare ja og nei, og gråte, gråte var jeg flink til!

    Etterhvert ble jeg nok flinkere til å snakke, men jeg merker at det fortsatt henger litt igjen. Jeg prøver mitt beste, for det at jeg ikke klarer å snakke er ikke noe jeg vil at skal ødelegge alt det fantastiske jeg har bygd opp til nå. Når jeg får spørsmål om noe jeg synes er vanskelig å svare på lar jeg heller være å svare, og tro meg, det har skapt problemer for meg, særlig i forholdet til meg og kjæresten. Men jeg prøver! :) Og han vet det, det er vel det som teller :)

    Det er bra du har lært å snakke!

  15. 15 Rare Damen desember 16, 2009, kl. 17:37

    “Har du ingenting å si, har du ingenting her å gjøre”.

    Fy faen, sånt skal man ikke si om man jobber innen psykiatri! Nå føler jeg at jeg ble forbanna på vedkommende!

    Jeg har kjempeproblemer med å formulere meg muntlig om psyken min, så jeg kjenner meg igjen. Litt, i hvert fall, ettersom jeg ellers har munndiaré om unyttige ting. Skriftlig føler jeg det er mye lettere.

    Det her er en fantastisk, sterk og dyp blogg. Takk for at du skriver den! <3

  16. 16 Anette desember 16, 2009, kl. 19:43

    Hei:)
    Du er helt utrolig flink med ord Lise.
    Jeg så alt for godt hvordan det er, å har opplevd den situasjonen selv.
    Men alt blir mye bedre når man får skrevet det ned i stedet for å sitte å snakke… Så teksten din var helt utrolig:)

  17. 17 Beate desember 16, 2009, kl. 22:22

    Jeg har ikke mye å si, men føler virkelig for å skrive noe.. Fantastisk, Lise, du skriver så bra og beskriver problematikk som jeg trodde kun var for meg selv..

  18. 18 Anbelaw desember 18, 2009, kl. 00:07

    Føler meg veldig igjen i det du skriver. Akkurat slik har jeg det nå, jeg går i 10.klasse. Jeg har ingen venner, tør ikke å se folk i øynene eller prate med mennesker i det hele tatt. Ikke en gang med familien min. På fritiden min sover jeg eller sitter ved dataen.. Føler at livet mitt ikke er verdt å leve lengre.. Har mest lyst til å bare gi opp, er så lei av å pine meg gjennom hver dag. Har hatt det sånn i mange mange år nå og uansett hva jeg gjør så blir ikke ting bedre. Jeg har sosialangst og er nesten aldri på skolen, når jeg først er der så sitter jeg der bare i min egen verden og følger ikke med i det hele tatt. Så ser ikke noen vits i å være på skolen.
    Jeg har ikke karakterer i noen fag og har utrolig mye fravær, så jeg har vel ikke noen framtid i det hele tatt. Håper du kan gi meg noen tips til hva jeg kan gjøre, for jeg orker snart ikke mer av dette.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!