Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv?

Først av alt vil jeg takk for den utrolige tilbakemeldingen på innlegget hvor jeg spurte dere om hjelp til å skrive dette innlegget. Jeg ble spurt om å skrive litt om hvordan pårørende (venner og familie) bør takle at noen de er glad i er selvdestruktive.

“Nytter det å si noe, eller må en bare se på at et mennesket lider og skader seg? Når en evt. ser tegn på ny selvskading, bør en late som ingenting, eller skal en si noe?”

Jeg hadde mine tanker rundt det, men spurte også dere lesere om innspill og kommentarer. Jeg er overveldet av tilbakemeldingene, og syns det har vært utrolig spennende og lærerikt å lese deres svar og innspill. Jeg får egentlig litt presentasjonsangst for å skrive dette innlegget, for det var så utrolig mange bra svar. Det har vært en utfordring å prøve å sette dette sammen til ett innlegg, og langt ble det også. Jeg føler likevel at jeg ikke kunne korte ned noe særlig mer, for å få med det jeg følte var viktigst. Jeg vil anbefale alle å lese alle de gode og verdifulle innspillene her .

Jeg har prøvd å gjøre det mer lettlest og oversiktlig ved bruk av mange undertitler, ettersom dette innlegget blir litt langt.

Jeg vil også understreke at alle mennesker er forskjellige, alle har ulike behov, grenser og ønsker, og det som føles riktig for én, er kanskje ikke like riktig for en annen. Jeg tror at forsiktig tilnærming er en god måte for å føle seg frem på hva som er mest riktig.

Foreldre og familie

Viktig å huske om en person som selvskader ”i skjul”:
– Ønsker å skåne familien fra smerte
– Samvittighet, skam og skyldfølelse

Basert på svarene fra de aller fleste, og inkludert mine egne tanker, er det en vesentlig forskjell på hvordan man ønsker at foreldre og familie skal forholde seg til det, og hvordan en ønsker at venner skal forholde seg til det. Familien står vanligvis nærmest, og selv om det er familien som kanskje bryr seg mest, så gjør nettopp dette det, motstridende nok, litt vanskeligere å være åpen om og snakke om ting på. Man vet og forstår at familien bryr seg så inderlig, noe som gjør at en gjerne vil skåne familien. Man er redd for å være til bry og skape bekymring.

Familie, spesielt foreldre, vil ofte klandre seg selv og lure på hva de har gjort galt for at deres datter (eller sønn) skader seg. Men som flere sier, det er ingen å skylde på, og absolutt ikke for å skylde på noen, det handler om en mestringsstrategi for å holde ut en uutholdelig følelse eller situasjon.

Oppfør deg rolig.

Man bør holde seg rolig når man evt. oppdager eller er klar over at en person skader seg. En klem, et omsorgsfullt spørsmål om hvordan en har det eller om en vil snakke om det, eller bare vise og fortelle at en er der. Det er dessverre slik at foreldre ikke er dem man ønsker mest å snakke med om såre og personlige ting. Det tenker jeg er ganske naturlig, og at foreldre ikke må ta det personlig. Det er nok noe de kjenner til selv fra sin ungdom.

Å bare vite om det

Noen av dem som selvskader synes det er greit at foreldre bare vet om det, og at det er godt nok. Jeg er under denne kategorien i dag. Familien min vet om det, og det er en lettelse å føle meg fri og slippe å skjule. Men jeg vil likevel ikke snakke med dem om det. Ikke fordi de er som de er (de er fantastiske mennesker og familie), men fordi det føles unaturlig og ubehagelig å snakke med dem om det. Jeg vil heller bruke min behandler, eller evt. venner, til å snakke om det.

Når den som selvskader reagerer med sinne når familie vier selvskading oppmerksomhet

Enkelte (opplever disse i mindretall) finner støtte og samtalepartnere i foreldre, noe som er helt fantastisk. Men mange, deriblant meg, kan bli fryktelig sinte og be foreldrene om å ikke blande seg. Jeg er av den typen, kanskje i en ekstrem grad. Har foreldrene mine spurt et lite spørsmål, kommet med en tilnærming eller kommentar, enten det er vennlig eller ikke, så har jeg eksplodert. Jeg blir sint, men egentlig er det kanskje mest fordi jeg skammer meg og ikke vil snakke med dem om det.

Jeg reagerer oftest med å bli sint og si ”Slutt å snakk om det!”. Og det jeg syns er viktig for foreldre å vite, er at det ikke handler om dem. Det handler om den som selvskader, hennes/hans problemer og hennes/hans måte å takle ting på.

”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Lov meg at du aldri skader deg selv igjen!”

De verste «feilene» pårørende kan gjøre, er å reagere med sinne, eller generelt overreagere. Ja, det er et alvorlig tema og god grunn til å bry seg og reagere, men måten man viser det på har mye å si. ”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Ser du ikke hvor vondt du gjør oss! Lov meg at du aldri gjør sånn igjen!” Skamfølelsen og den dårlige samvittigheten vil bare bli enda større, noe som igjen gjør at en i hvert fall ikke ønsker å snakke om det, og at en holder det skjult. Det er en avhengighet og overlevelsesstrategi, det er for enkelt å bare tro en kan slutte ved å kreve det.

Kontrollering, følelse av overgrep

Noen har også opplevd vonde erfaringer i forbindelse med foreldres sterke reaksjoner, for eksempel å bli tvunget til å vise sårene sine, nærmest holdt fast og kroppsvisitert, eller opplevd ransaking av rommet og fjerning av all mulig redskap. Det funker ikke slik. Hold hodet kaldt, ikke prøv å kontrollere vedkommende eller hennes/hans handlinger, men vis omsorg, helst forsiktig og ikke i overveldende eller påtrengende grad.

Vær behjelpelig

”Skal vi bare sitte og se på og godta at våre nære og kjære skader seg selv?”. Nei. Men en viktig huskeregel, er at du som familiemedlem eller forelder, ikke skal være behandler eller ha ansvar for at vedkommende ikke skader seg. Men det du kan bidra med, er å hjelpe vedkommende til å få riktig hjelp. Det er et stort og skremmende steg å be om hjelp, men med støtte kan det være lettere. Vær behjelpelig med å ta noen telefoner, tilby deg å være med til legen (for samtale eller for henvisning til behandler), eller still opp på andre måter. Vis at du er der.

Tålmodighet

Jeg er klar over at det er veldig smertefullt for de rundt som er glad i vedkommende. De vil uten tvil ofre alt for at barnet sitt (eller søster, bror, kjæreste, datter, venn osv.) skal slutte å skade seg selv, men man kan ikke oppnå det med hverken bestikkelser, trusler, trygling, kontroll eller andre måter. Den som skader seg må først og fremst ønske å ta i mot hjelp, og deretter starter en prosess som krever lang tid og mye krefter. De rundt føler seg utrolig hjelpesløse og fortvilte, men man må ha tålmodighet, og heller ofre sine krefter på å gi omsorg og støtte.

Venner

Venner betyr også mye, men har en annen rolle. Venner vil/kan man gjerne snakke med om alt, og man er på et likejevnt nivå. Jeg kjenner mye på dette selv. Jeg kan gjerne snakke om det med venner, og gå i kortermet rundt dem uten at det gjør meg noe, men når det kommer til foreldre og familie er det straks litt vanskeligere. Jeg tror det gjelder for de fleste. Familie er så nært og så personlig (på godt og vondt).

Sett deg selv i samme situasjon

Det er alltid en verdifull egenskap å kunne tilnærme seg forsiktig. Føle seg forsiktig frem, ”er dette noe han/hun ønsker å snakke om, eller vil han/hun bare at jeg skal vite det?” Fortell og vis at du er der, at du lytter, at du er en venn. Sinne og sterke reaksjoner er uheldig, akkurat det samme som gjelder foreldre. Sinne, ”skjerp deg”-holdning, eller andre reaksjoner som får en til å føle seg latterliggjort, hjelper lite og gjør bare vondt verre. Nei, venner skal ikke gi slike følelser, men det er et sårbart tema, og det ikke lett å vite hvordan en skal reagere eller forholde seg til det. Men prøv å tenke, hvordan skulle du, som er venn med en som selvskader, ønske at noen reagerte om du fortalte noe sårt og personlig?

Vær en venn, ikke støttekontakt

I tillegg er det fint å i ettertid bare fortsette å være en venn, akkurat som før, og ikke gjør en altfor big deal ut av det. Fortsett å være en venn. Kanskje vedkommende bare trengte å lufte det eller slippe å skjule det, for så og fortsette som vanlig. En venn skal være en venn. En venn lytter og stiller opp, og finner på ting sammen. En venn skal ikke være en ”støttekontakt” eller behandler.

– Hold deg rolig!
– Vis eller fortell at du er der, uten å være for pågående
– Vis omsorg (også uten å være for påtrengende)
– Oppfør deg som vanlig i ettertid, jeg tror ikke noen ønsker særbehandling eller å bli sett annerledes på
– Spør gjerne (på en vennlig måte), men respekter hvis vedkommende ikke ønsker å snakke om det
– Vær behjelpelig med å skaffe vedkommende hjelp (det er ikke ditt ansvar å være behandler)

– Ikke kjeft eller reager med sinne
– Ikke be om eller krev at vedkommende skal slutte å skade seg
– Ikke overreager (enten det er i form av sinne, sjokk, redsel, sorg eller skuffelse)
– Ikke klandre deg selv, eller gi personen skyldfølelse ”Hvorfor gjør du dette mot meg/oss! Ser du ikke hvor vondt du gjør oss!”
– Åpenhet er en god og viktig ting, men det er ikke alltid hyggelig (eller nødvendig) å oppdage at hele slekta og halve verden er informert (for å sette det på spissen) uten at man har gitt tillatelse til det

Jeg har lyst å trekke frem små utdrag fra noen av tilbakemeldingene som er kommet inn i kommentarfeltet (offentlig), noe som viste seg å være veldig vanskelig ettersom alt burde tatt med! Anbefaler som sagt å lese alles helhetlige innspill her.

Jeg vil at de skal vise at de er der, om jeg har lyst til å snakke om det. Min selvskading er noe jeg må håndtere alene, på min måte og i mitt tempo. Om noen presser seg på meg, vil det bare gjøre vondt verre
Joakim

Både ho og psykriataren min kunne fortald meg tidelegare at eg ville angre (…), om at folk kom til å stirre, og spørje, og forhandsdøme. Dei gjorde ikkje det, og no sit eg igjen med ein arm som eg hatar meir enn noko anna.
Eirin

Det beste er kanskje å spørre? “Hvordan vil du at jeg skal forholde meg til dette?” – da kan den det gjelder uttale seg om hvilken oppmerksomhet dette skal få, og hvor mye hjelp han eller hun vil ha fra de nærmeste.
Rebecca

Jeg skulle heller ønske at det ble stilt spørsmål som “hva gjorde at du skadet deg denne gangen da?” og ikke bli oppgitt over meg, for det gjør bare ting værre!!
Camilla Desiré

De endevendte rommet mitt (…) og pappa holdt meg fast en gang mens han tvang meg til å vise dem det jeg hadde gjort. (…) Det var forferdelig vondt, mye vondere enn den psykiske smerten jeg bar på. Først at de innvaderte privatlivet mitt på den måten, og etterpå fordi jeg så hvor forferdelig de hadde det.
Anonym

De skal snakke med vedkommende om det, på en vennlig og konstruktiv måte, og prøve å legge fram mulige løsninger som kan gjennomføres enten med eller uten hjelp
Millie

Når mamma fikk vite at jeg hadde kuttet megselv, gav hun meg en lang, god klem, og så snakket vi ikke mer om det før kvelden kom. Jeg syns det var veldig greit.
Siri

Jeg er av den typen som nekter å snakke om det, eller vise frem selvskadingen min til de rundt meg hvis de ber meg om det. Dette er noe jeg må få bestemme selv når det føles riktig for meg
Marti

Jeg tror det er viktig for pårørende å finne en balanse mellom for mye og for lite oppmerksomhet (…) Kanskje bare ved å si “jeg ser at du har skadet deg og skjønner at du ikke har det så lett. Jeg er her for deg hvis du vil snakke.” Uten å lage noe drama.
Mellomlinjene

Vennene mine var der, og behandlet meg slik jeg ville bli behandlet; som en venn, ikke en stakkarslig mentalpasient
Lotte

Når jeg var syk satte jeg aller mest pris på at jeg bare fikk nærhet. Ingen visste noe om det så for meg var det stor trøst å komme på legevakta å bli “fikset”, bli tatt vare på.(…) Det aller viktigste for meg i timene/dagene etter selvskading trengte jeg nærhet, en klem, ei hånd å holde i.
Ina

Støtte, et forsøk på å forstå, en klem, noen trøstende ord
Renate

Det nytter ikke å komme med leksjoner. For meg så er det ro og trygghet jeg trenger. (…)At jeg ser at de er rolige så blir jeg og det
Marie

Jeg tror det er viktig å vise omsorg først og fremst
Benedikte

Jeg håper dette innlegget ga svar på noen spørsmål. Husk at alle mennesker er forskjellige, og har ulike behov, grenser og ønsker. Tusen takk for hjelpen, hver og en av dere som har sendt mail eller kommentert! ♥

58 Responses to “Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv?”


  1. 1 fylken juni 1, 2010, kl. 20:07

    Viktig og godt oppsummert innlegg! Flinka!

  2. 2 Marit juni 1, 2010, kl. 20:30

    Kjempe bra innlegg!

  3. 4 Frk. Speilvendt juni 1, 2010, kl. 20:39

    Fyfff for et bra innlegg, Lise! Velskrevet, informativt og godt oppdelt. Dette vil nok være til hjelp for veldig mange! CREDS!!!

  4. 5 Tone juni 1, 2010, kl. 20:45

    For et utrolig bra innlegg!! Selv har jeg aldri kuttet meg, men da jeg var yngre hadde jeg en del spiseproblemer, og jeg føler at dette innlegget, særlig familiedelen like godt kunne vært skrevet om det. Jeg kunne snakke med vennene mine, men aldri familien, nettopp fordi jeg ønsket å skåne dem. Jeg reagerte med sinne hvis de prøvde å ta det opp, og dermed følte jeg meg enda verre..

    Jeg er kjempeglad i familien min, og snakker med dem om alt det jeg sliter med nå. Men akkurat spisingen verken kan eller vil jeg snakke med dem om, selv om det ligger et stykke tilbake i tid. Igjen – fantastisk innlegg!

  5. 6 Rebecca juni 1, 2010, kl. 20:50

    Veldig fint innlegg! Håper noen får utbytte av å lese det, og jeg gleder meg til å lese gjennom tilbakemeldingene på det første innlegget – det virker som om du har fått flere vettuge svar :)

  6. 7 kari juni 1, 2010, kl. 20:58

    Topp 10 listen er klar :)

  7. 8 Dagens plukker juni 1, 2010, kl. 21:29

    Dette innlegget er nå på forsiden av Femelle.no.

    Tusen takk for et hjelpende innlegg.

  8. 9 astridkatrine juni 1, 2010, kl. 21:34

    utroli bra innlegg:) trur mange e redd for koss ein ska gå fram for å hjelpa dei ein e glad i, men detta va te stor hjelp for meg:)

  9. 10 Ida Aurora juni 1, 2010, kl. 21:42

    Dette ble jo kjempe bra, du er flink:)

  10. 11 hannahpetrie juni 1, 2010, kl. 22:04

    Kjempebra innelegg Lise.. Igjen :)

  11. 12 Mariann juni 1, 2010, kl. 22:54

    Dette var i alle fall utrolig lærerikt for MEG, og jeg regner med veldig, veldig mange andre føler det samme!! TAKK ! :)

  12. 13 ina juni 1, 2010, kl. 23:07

    Kjempebra, og viktig innlegg!

  13. 14 oliviasliv juni 1, 2010, kl. 23:09

    utrolig bra innlegg lise, jeg håper MANGE leser dette, det er så mange viktige og gode punkter du har med, kjempe bra *thumbs up* :)

  14. 15 Laila juni 1, 2010, kl. 23:09

    FANTASTISK innlegg!

  15. 16 Candydreams. juni 2, 2010, kl. 00:00

    AMEN! HALLELUJAH! Ble så rørt av bildet av oss!! fineste1! I L U!

  16. 17 teatermasken juni 2, 2010, kl. 00:21

    Veldig bra skrevet Lise (og dere som kom med innspil)! :)

    <3

  17. 18 Benedikte juni 2, 2010, kl. 06:22

    Så flott et innlegg du har skrevet! Det er nok til stor hjelp for venner/pårørende som ikke vet hvordan de skal reagere. Kjempebra! :D
    Synes også det er flott at du spurte om hjelp til å skrive det :)
    Det er litt tidlig på mårran her enda, så jeg har ikke våknet helt enda :P Men jeg kommer sterkere tilbake, hehe :D

    Ha en kjempefin dag, søte deg! :D

  18. 19 Anonym juni 2, 2010, kl. 08:40

    Hei! Vanligvis vil bruker jeg alltid å skrive navnet mitt og linke til bloggen min her, men i dag gjør jeg det ikke… Av hensyn til en som står meg veldig nært.

    Jeg har nemlig et spørsmål som angår han jeg elsker mest her i verden, kjæresten min. Han har depresjoner som kommer og går. Akkurat nå er han inne i en ny. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre…

    Jeg har hatt venner med depresjoner og vært deprimert selv, men når en person som er så tett innpå livet mitt har det så tungt vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.
    Jeg vil så gjerne stille opp for han, fordi han gjør det samme for meg når jeg sliter med min egen helse.
    Han sier at jeg må gi han rom, ellers er det ikke noe jeg kan gjøre.

    Vi har ikke vært sammen så lenge enda, bare et halvt år og dette er første gang han er deprimert i dette forholdet. Iallefall som han har vist for meg, jeg mistenker at han vil skåne meg. Akkurat som jeg vil skåne han fra hvordan helsa mi er (sliter mye med smerter).
    Jeg har etterhvert blitt så fortroelig med han at jeg kan vise han hvor vondt jeg har hatt det, og jeg håper jo at han kan bli like fortroelig med meg. Men det er jo ikke noe jeg krever heller…

    Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal gjøre, eller hva jeg skal forvente.

    Jeg vet selv at når jeg har vært deprimert så trenger jeg et hardt spark bak, men jeg trenger også å være for meg selv. Pleie meg selv å ta tiden jeg trenger. Jeg tror en blanding av de to elementene er bra for meg, men det er sikkert veldig individuellt.

    Jeg vil nødig bruke deg som «hoppypsykolog» Lise, men jeg trenger noen råd til hvordan jeg skal takle situasjonen.
    Jeg elsker jo denne mannen og er redd for å miste han. Sånne som han vokser ikke på trær.

    Hilsen,
    Anonym Kjæreste

  19. 21 Wenche juni 2, 2010, kl. 10:23

    Et godt innleggg. Som gir god innsikt hvordan tingene kan føles, og hvilke ønsker en har i forhold til nær familie.
    Mange ting til ettertanke.
    Her er gjensidig respekt ,og god dialog ekstra viktigt.
    Vi har mye å lære!!

  20. 22 Mikaela juni 2, 2010, kl. 15:37

    Dette innlegget var flott. Du har vært veldig flink med dette. Jeg synes dette hører til i kategorien «Viktige innlegg» !

  21. 23 pernille juni 2, 2010, kl. 16:47

    Jeg har en veldig god venn på min hytte og første helg(1.mai helgen) jeg traff henne fortalte hun meg alt, men to uker senere var hun helt lukket…

  22. 24 regnduft juni 2, 2010, kl. 17:37

    Dette var et veldig bra, informativt og ikke minst viktig innlegg.
    Så skriver du godt og drivende. Veldig fint hvordan du trekker inn dette med venner og familie. Og som mange andre sier: det høres absolutt til kategorien «viktige innlegg»!

  23. 25 Henriette juni 2, 2010, kl. 18:20

    Utrolig fint innlegg. Til stor hjelp for meg og er sikker på at det kommer til å hjelpe mange andre også! Tusen takk

  24. 26 Lisemor juni 2, 2010, kl. 19:11

    For et innleg!!! Takk til deg, Lise. Og STOR takk til alle dere uredde jenter som har bidratt til å lage et viktig innlegg!!!
    Lisemor

  25. 27 kathrine juni 2, 2010, kl. 20:02

    Utrulig bra innlegg, Lise. du finne svar på det meste, og får fram utrulig viktige ting!
    :)

  26. 28 Karoline Sofie juni 3, 2010, kl. 20:12

    Ditt hittil mest hjelpende innlegg! Dette er helt knall skrevet, Lise. Du har nettopp imponert meg. Som om du ikke har imponert nok fra før av. Du er virkelig mitt forbilde!

  27. 29 Caroline juni 4, 2010, kl. 01:56

    Utrolig bra innlegg, Lise! Du er mektig flink til å formulere deg, virkelig! Jeg setter stor pris på bloggen din, er så mye som hjelper meg gjennom ting og hjelper meg i å finne ut hvordan jeg skal takle ting! Takk for at du står på og viser engasjement! :)

    Og, masse lykke til på foredraget i morgen (eller, egentlig i dag, men, ja..) Det er flott at du gjør slike ting for å hjelpe andre!! Stå på!! :)

    Forresten, ønsker deg en veldig god helg! :)

  28. 30 ina juni 4, 2010, kl. 15:37

    Ikke for å være creepy, men så deg ved Stavanger forum i dag, eller sto ved siden av deg:b turte ikke si hei. Men jeg må bare si; du er nydelig!

    • 31 liseliten juni 6, 2010, kl. 20:12

      Så moro! Jeg var der for å holde foredrag, var du en av dem som skulle ta eksamen? Så det var en haug med folk i nabobygget. Tusen takk! Skulle bare sagt hei :)

      • 32 ina juni 6, 2010, kl. 20:53

        Tok eksamen ja (: Får se om jeg tør hvis jeg ser deg igjen! hehe.
        Håper det gikk bra på foredraget (som det sikkert gjorde):)

  29. 33 Line Berg / lineffs juni 4, 2010, kl. 16:04

    kjempe fint innlegg, Lise-søta! Du er så flink til å sette ord på ting :) *Gi Lise en lang supergod klem* <3

  30. 34 Silje skogvik juni 4, 2010, kl. 21:42

    mye å lese, mye å fordøye ! dette var bra, Lise :) er nok mange som ser nytte i å lese det her ..

  31. 35 mellomlinjene juni 5, 2010, kl. 02:42

    Kjempebra og viktig innlegg!!
    Dette vurderer jeg å vise til noen av venninnene mine og foreldrene mine som en hjelp til å fortelle om selvskadingen. Å snakke med mamma og pappa har vært uaktuelt, men jeg tenker at de kanskje vil forstå og klare å håndtere min selvskading bedre om de leser dette.

    Så tusen takk! :)

  32. 37 Gudrun Jona juni 6, 2010, kl. 02:49

    Utrolig fint innlegg, Lise! Dette var fint for meg å lese, som kanskje kan plassere meg inn i den siden av vennegjengen som kanskje ikke «forstår» alt hele tiden, men som gjerne vil være her! Du er så flink å skrive. Kudos for et utrolig bra innlegg og ikkeminst at du fikk med så generelle synspunkt :)

  33. 38 liseliten juni 6, 2010, kl. 20:09

    Tusen takk for så fine tilbakemeldinger, alle sammen!!

  34. 39 Lisa juni 7, 2010, kl. 23:24

    TUSEN TAKK FOR DU SKREV DETTE INNLEGGET! ♥ Jeg føler meg selv helt igjen her. Foreldrene mine vet om selvskadingen min, men jeg vil overhodet ikke snakke med dem om det. Jeg kan vell trykt si at jeg har fått min posjon med vanskeligheter, noe som ikke er så enkelt når alle rundt det har det «perfekte» liv. De fleste reagerer på selvskadingen min med sinne. Dem tror at jeg er ute etter oppmerksomhet, er svak eller bare dum. Jeg føler ikke at noen egentlig skjønner HVORFOR jeg skader meg.

    Hadde jeg vært ute etter oppmerksomhet, hadde jeg jo VIST arrene og sårene, men istedet, bruker jeg all min energi og kraft for å SKJULE det. Rett og slett fordi at jeg er redd for at andre skal bli såret.

    Når foreldrene mine kjefter på meg fordi jeg er selvksader, gjør jo det bare trangen større. Jeg har lyst til å vise dette innlegget til foreldrene mine, det var akkurat som om jeg skulle skrevet det selv. Igjen, tusen takk for at du skrev det ♥

    • 40 liseliten juni 7, 2010, kl. 23:27

      Tusen takk for fine ord! Jeg skjønner deg veldig godt. Og vet du hva? Hopp i det. Vis dem innlegget, kanskje de forstår bedre? Jeg viste det til mamma og pappa. Vi snakka ikke så mye mer om det, men det var godt å la dem lese.

  35. 41 Madelaine Desirè oktober 21, 2010, kl. 07:18

    Virkelig flott innlegg Lise(Som alle andre)!
    Alle burde lese dette innlegget her, er alt for mange uanede mennesker der ute.

    Husker selv åssen det var for mange år siden, han jeg var sammen med da pleide alltid å ransake armene og bena mine for kutt, og hvis han fant noen så pleide han å slå med håndflaten på sårene og bli sint. Også pleide han alltid å se på meg å si: Du vet at jeg blir drit skuffa over deg hver gang jeg ser dette her?
    Det han ikke skjønte var det at det bare gjorde det 1000 ganger værre for meg.
    Han var en av de første som visste om det, og da gjorde det at det ble umulig for meg å tørre å snakke om det til noen.

    Heldigvis møtte jeg prinsen min for snart 2 år siden, og etter det har jeg ikke vært redd for andres meninger om det. Etter 6 lange år med skam og skjuling, turte jeg endelig å gå i topper på sommeren, jeg turte å dra på stranda å ha på bikini. Det var en helt uforglemmelig følelse.
    Han liker ikke at jeg driver med det, selvom han ikke har sagt det direkte, vet jeg at det er sånn han føler det. Men når jeg faktisk gjør det, så støtter han meg, han steller med sårene, og han bare sitter å holder rundt meg uten å si et ord. Alle selvskadere burde ha en sånn person i livet sitt.

    • 42 liseliten oktober 21, 2010, kl. 15:22

      Så bra at du har en sånn omsorgsfull prins i livet ditt! Og veldig glad for at du tør å være deg selv, du skal være stolt av deg selv og det du har overlevd. Takk for kommentar <3

  36. 43 Anne mars 1, 2012, kl. 03:55

    Takk Lise. Jeg trengte dette innlegget i dag, som påminner om det å være pårørende. Ha en fin kveld.

  37. 44 Andrea Ruud september 27, 2012, kl. 16:12

    Dette var nydelig og kjenner meg veldig mye igjen i dette innlegget :)

  38. 45 marne katt august 14, 2013, kl. 00:10

    ser det er lenge siden dette innlegget, men jeg må bare få kommentere likevel. Jeg har nemlig en samboer som ikke forstår seg på selvskading. Jeg er selv selvskader, klarer for det meste nå å unngå d, men har hatt flere tunge perioder. Altså, samboeren min, jeg har prøvd å forklare han litt om hvorfor, men han vil liksom ikke forstå. Han skylder på at han ble så «mett på det» med forrige kjæresten sin som også var selvskader. Sitat: «hvis du gjør d, så kommer d til å bli masse krangling. jeg går ikke i fra deg, men d kommer til å bli uhyggelig stemning her da en stund». Hvordan i all verden skal jeg forholde meg til dette?! Jeg har nå om dagen en forferdelig skadetrang, og hadde en sprekk her for en ukes tid tilbake. han vet ikke om det, og jeg klarer å skjule d da det er på føttene. Men trangen er der liksom enda. Jeg vet jo så godt at det ikke er en god løsning, men likevel.. Jeg har så vidt begynt å blogge litt selv, og begynte å skrive et innlegg om selvskadingen min, men så sier han helt tilfeldig (etter at jeg la ut et bilde på facebook og instagram av en bok om selvskading) at han ble flau over at jeg offentliggjorde d sånn. så jeg slettet hele kladden til innlegget på bloggen.
    vet at du ikke kan komme med noen «fasit» på hva jeg skal gjøre, trengte bare å få d ut til noen som faktisk forstår.
    Unnskyld hvis dette var upassende men du skal vite at jeg føler mye «støtte» i bare å lese om deg og hvor tøff du er! Takk Lise! Takk..

  39. 46 Klara august 22, 2014, kl. 01:27

    Kvifor blir aldri voksne/godt voksne folk omtalt….? Er det kun eg som har det problemet som no har passert 50?


  1. 1 liseliten.com: Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv? | Femelle Tilbakesporingjuni 1, 2010, kl. 21:29
  2. 2 Liseliten.com; Hva skal man som pårørende gjøre | Tonje Selín Tilbakesporingjuni 7, 2010, kl. 00:06
  3. 3 Mitt 2010 i bilder « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 10, 2011, kl. 19:45
  4. 4 Leserspørsmål: Hvordan forteller jeg familien min om selvskadingen? « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 22, 2011, kl. 02:56
  5. 5 Verdensdagen mot selvskading « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 28, 2011, kl. 22:02
  6. 6 Til deg som tidligere har drevet med selvskading « liseliten.com Tilbakesporingaugust 4, 2011, kl. 18:24
  7. 7 Litt, men ikke helt, random. « liseliten.com Tilbakesporingaugust 7, 2011, kl. 22:55
  8. 8 Verdensdagen mot selvskading 1. mars « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 29, 2012, kl. 19:35
  9. 9 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingfebruar 28, 2013, kl. 19:36
  10. 10 Lærer å kutte seg på instagram | liseliten.com Tilbakesporingdesember 4, 2013, kl. 15:56
  11. 11 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingmars 1, 2014, kl. 19:20
  12. 12 Hvordan du ikke snakker om selvskading | Livet kan fly Tilbakesporingmars 29, 2015, kl. 22:43

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!