Det er en sånn gang.

Det er en sånn gang hvor alt er uutholdelig. Det er en sånn gang hvor det gode egentlig er til å føle på, men tåken hindrer deg i å se. Det er en sånn gang hvor ingenting lindrer og hvor prosessen videre nedover ikke kan stoppes. Det styrter nemlig for fort, for plutselig, impulsene er for store, håp knust og tanker om konsekvenser blokkert. Alle tiltak er utelukket – hos deg, for deg, i deg. Det finnes ingen gyldig utvei, annet enn…

Det er en sånn gang hvor man ikke ønsker å dø, men man orker ikke holde ut. Det er en sånn gang hvor man bare vil sove, sove bort det vonde og våkne til noe bedre.

Det er en sånn gang. 

Det er en sånn gang hvor jeg legger mitt liv og min kropp i dine hender. Jeg har ingen makt, ingen kontroll og ingen valg. Akkurat slik det bli. Ta avgjørelser for meg når jeg sover, la meg leve, la meg dø? Stikk i meg, tapp så mye blod du vil. Skyll magesekken min, gi meg motgift og væske. Sy meg sammen, plastre meg, mål mine verdier. Ta fra meg kontrollen, ta fra meg valget, ta fra meg dagen,

for dette
makter
ikke
jeg.

Vær så snill og reparer meg.

Sykehuset, 28 juni 2010

35 Responses to “Det er en sånn gang.”


  1. 1 Tessalife juni 30, 2010, kl. 02:55

    <3 Sterkt å lese…
    Klem

  2. 2 Gudrun Jona juni 30, 2010, kl. 03:29

    Du vet jeg tenker på deg <3

  3. 3 Rakel Mirakel juni 30, 2010, kl. 03:52

    sterke sterke lise vennen min.. håper ikke dette betyr at du kommer til å skade deg ? jeg sender deg en stor klem.. <3

  4. 4 Wenche juni 30, 2010, kl. 08:35

    Finner ikke de rette ordene.
    Tenker på deg og sender en varm klem.

  5. 6 Beate juni 30, 2010, kl. 10:09

    Gråter med deg, kjære Lise! Klem

  6. 7 jaas juni 30, 2010, kl. 10:34

    Hei Liseliten.

    Jeg holdt på å dø for en tid siden. I siste øyeblikk fikk jeg kontaktet noen for hjelp. Der og da var mørket mitt og smerten med å være i live uutholdelig. Jeg fortsatte med selvskading for å holde ut. Og jeg har jobbet mye med det som har vært uutholdelig, sammen med hjelpere av ymse slag. Selv om jeg ikke har trodd så mye på det til tider,eller opplevd det, så har jeg en livskraft i meg som har holdt liv i meg. Den har vært tåkelagt av alle mulige slags tvangstanker og tvangsopplevelser.

    Skader meg selv mindre i dag, jeg tåler vonde følelser bedre. Jeg forebygger med å sette ord på det som er vanskelig, smått og stort, «flat out». Setter søkelyset på de gode mønstrene mine og de dårlige. Ett dårlig mønster jeg har er at jeg har fått alvorlige nedturer etter fine oppturer. Jeg har vanskelig for å «tåle» suksess. Go figure!! Det har jeg gjort. Ikke rart at noen i omgivelsen min har vært forvirret, hehehe. Ett godt mønster er å reflektere over ting. Forsøke å se sammenhenger. Forsøke å kjenne etter magefølelsen (livskraften). Livskraften holder på og reparerer meg, med hjelp og støttet fra kritisk utvalgte hjelpere. Jeg babler i vei, Liseliten :)

    Det du skriver rører meg sterkt, som du skjønner. Som vanlig.
    Ønsker deg det beste Liseliten.

    May the Force be with You

    Ps
    Kan jeg sende deg en mail med et dikt?

  7. 9 Kinemor juni 30, 2010, kl. 10:43

    Sender deg en god klem.

  8. 10 Evelinn juni 30, 2010, kl. 11:08

    Veldig sterk å lese. Men igjen så skriver du fantastisk. Er så lett å skjønne hva du mener. Du hjelper også andre til å sette ord på seg og sitt (iallefall kan jeg si det om meg selv).

    «Sykehuset 29/6-2010» betyr dette at du har hatt et tilbakefall?

    Kjenner mye på det selv. Selv om jeg har kommet «langt» (dvs. lenge siden siste sykehusopphold og selvskading), så jager tankene i hodet og hverdagen. Det er kort vei tilbake :( Prøver å kjempe imot, og det tar mange krefter.

    Tenker på deg Lise. Søte, fine jenta. Hang in there søte vennen! Du har så mye å gi videre til andre, selv om du kanskje ikke vet det selv. Du fortjener et bra liv, du også!!!

  9. 11 Candydreams. juni 30, 2010, kl. 11:16

    Du vet jeg er her for deg <3

  10. 12 Lisemor juni 30, 2010, kl. 11:47

    Er det noen trøst å høre at mange kan føle det sånn? Ikke hele tiden og kanskje heller ikke så dypt, men følelsene du beskriver er gjenkjennelige for mange, mange, mange, friske som syke.
    Men ansvaret hviler hos en selv, hvor gjerne man enn vil legge det i andres hender enkelte ganger.
    Bakom skyene er himmelen blå, Lise.
    Stor klem!

    • 13 Veronica juni 30, 2010, kl. 11:50

      jeg er helt enig der, det er lett å føle midt opp i en stressa og negativ hverdag at man bare vil «skru av litt», «ta ferie» og ikke tenke på noe.

      Og jeg kan ikke annet enn å si at jeg håper det går bra med deg Lise og at det føles bedre seinere. Alle har lov å ha et lite tilbakefall, ihvertfall de som har så mye i hodet sitt.

  11. 14 Evelinn juni 30, 2010, kl. 12:14

    En lege på legevakta sa til meg en gang etter et tilbakefall «vet du, det er lov å ha tilbakefall. Men det betyr ikke at ting er som før igjen». Håper det er slik for din del også. Se på hva du har klart da, all den tiden uten selvdestruktive ting. Et tilbakefall må en nok regne med, men det betyr ikke at man er tilbake på scratch.

  12. 15 Meg juni 30, 2010, kl. 12:31

    Tenker på deg Lise <3

    *sender mosekos*

  13. 16 Linn juni 30, 2010, kl. 12:51

    Jeg sender deg en tanke, et lys, et håp. For det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket. Håper tanken når fram. Det er mange som tenker på deg, så det er mange lys å tenne. Husk det.

    Stor klem fra meg

  14. 17 Hannah juni 30, 2010, kl. 13:11

    Jeg tenker på deg Lise. Du vet det. Love ♥ ☆

  15. 18 Hilde juni 30, 2010, kl. 13:50

    Håper det går bra med deg..

  16. 19 Rebecca juni 30, 2010, kl. 14:02

    Så trist å lese, men så godt at du er åpen. I det siste har jeg funnet mye trøst i bloggen din og alt du skriver. Selv om jeg ikke kjenner deg, føles det som om du forstår meg, bare ved at jeg kan lese ordene dine. Håper ting blir bedre snart! :-)

  17. 20 Silje skogvik juni 30, 2010, kl. 16:42

    kjære, vakre, Lise ! Som vanlig sitter jeg her uten ord. dette var utrolig sterkt å lese, og på ingen måte forventet !! håper virkelig det går bra med deg nå <3 kjenner at jeg får vondt inni meg. selv om jeg ikke kjenner deg, så kjenner jeg deg gjennom bloggen og det du deler med verden. Jeg setter uendelig stor pris på deg, og kjenner at dette gjorde meg vondt å lese ..

    Vit at jeg tenker på deg <3 !

  18. 21 Silje skogvik juni 30, 2010, kl. 16:42

    og husk: når du er helt nede, er det ingen annen vei enn opp ;)

  19. 22 Carina juni 30, 2010, kl. 16:55

    Jeg håper alt går bra med deg!!!
    Dette var sterkt å lese <3

  20. 23 Marie juni 30, 2010, kl. 17:43

    Har ikke så mange ord til dette… Annet enn at jeg kjenner meg veldig igjen.
    Og selv om det ikke er noe trøst for deg nå, så må du vite, om så bare til senere, at det at du er så åpen virkelig trøster meg og mange andre. For min egen del, tenker jeg sånn at da er jeg jo ikke alene.
    Den går begge veier; du er ikke alene du heller. (Selv om det er en fattig trøst akkurat nå)

    <3 tenker på deg

  21. 24 Laila juni 30, 2010, kl. 19:28

    Tenker på deg Lise,sender over masse styrke klemmer <3

  22. 25 Tina juni 30, 2010, kl. 20:49

    Lise søte.
    Jeg har leita etter livstegn fra deg, og håpte det ikke var av denne grunnen. Likevel, jeg er glad du er tilbake. Det er ikke alltid like lett å finne de rette skoene og gå med på Livets Skole. Og selv etter lang tids trasking kan man få litt stein i skoen, den blir kanskje bløt også.. Det er jo det som er skjedd her.. Men du veit; skoen tørker den, det vil også ditt blødende hjerte gjøre. Gå noen meter til med ryggen strak. Og den steinen, den vil kanskje være der for alltid – men den vil minne deg på at ingen er Superwoman. Ingen går på en slagmark uten å stikke seg nå og da.

    Det er fryktelig synd det måtte gå så langt. Men kanskje Liseliten trengte det nå? Det var ingen annen utvei…?! Håper du plukker opp bitene av puslespillet før alle bitene er mista.

    <3

  23. 26 Renate juli 1, 2010, kl. 02:30

    Vet ikke hva jeg skal si, jeg tenker på deg, og føler med deg, vet så alt for godt hvor vondt du har det. :/ STOR KLEM <3

  24. 27 Mariann juli 1, 2010, kl. 21:11

    </3 ……………..<3<3<3

  25. 28 Jenta som trodde hun var gutt juli 1, 2010, kl. 21:15

    Dette gjør meg utrolig trist. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en mirakelkur på å leve – det er vondt at du har det så jævlig.

    Jeg føler med deg på gode og vonde dager. Du er viktig.

  26. 29 anonym juli 2, 2010, kl. 00:26

    Tenker på deg Lise! Håper ting går seg til raskt og at du snart er på vei, for å gå nye steg fremover.

  27. 30 Margrethe juli 4, 2010, kl. 13:19

    Jeg tenker på deg, Lise… Kjenner meg mye igjen. Jeg har blitt bedre i det siste, mye ved hjelp av medisiner og diverse andre oppturer, men man kjenner vel alltid på mørket og vondten, det spørs bare om man klarer å la det gå videre uten å sette seg fast…..

    Håper det går bra med deg, og at du kommer deg opp igjen! Lykke til!! Du er sterk :-)

  28. 31 Miamaria juli 6, 2010, kl. 00:04

    Sterkt å lese, veldig bra skrevet. Følger med bloggen din, og hørte deg på radioen. Syns du er tøff som er åpen om alt du går gjennom, tusen takk for det!! Tenker på deg jeg også, og ønsker deg fine, fargerike dager snart igjen! :-)

  29. 32 SOFSEN juli 6, 2010, kl. 02:09

    :(

    Sender deg uendelig med kjærlighet, styrke og håp. Du vet hvor du finner meg om du trenger meg, Lise. Om det så bare er en dårlig vits for å lette på humøret… Ja, you know me. Tenker masse på deg. Du er vakker, tvers igjennom!

  30. 33 Marthe juli 9, 2010, kl. 10:59

    Hei du! :) Jeg kom ganske tilfeldig over bloggen din Lise, noe som jeg nå er veldig glad for. jeg har lest en god del av innleggene dine, og hørt radioinlegget! Det første jeg må si er at du er ei knalltøff jente med bein i nesa! Jeg har ikke vært borti selvsading personlig, men vært innlagt med fler som sliter med det. jeg sliter med anoreksi og det er jo en måte for meg å skade meg selv på. Akkurat som du føler trangen til å kutte deg eller påføre deg smerte på den måten, stopper jeg å spise og tyner kroppen det ytterste.

    hvordan går det med deg på sykehuset nå? jeg skal følge bloggen din, fordi du skriver så åpent og ærlig, helt utrolig <3 mange klemmer fra meg!

  31. 34 nina juni 23, 2011, kl. 00:41

    uff så trist,håper du har det bra i dag,,stor klem fra nina


  1. 1 Så ufattelig skuffet « liseliten.com Tilbakesporingaugust 12, 2010, kl. 18:23

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!