Hundre og førti tusen km/t

Tusen takk for omsorgsfulle kommentarer og tilbakemeldinger. Forstår at noen har vært veldig bekymra, og takk for omtanken.

Jeg skal ikke pynte på sannheten, heller ikke overdrive, men de to siste ukene har vært sånn ca. tilnærmet helvete, pluss minus. Jeg forsto egentlig hvilken vei det gikk, og ba jobben om en uke fri til å hente meg inn igjen (selvom jeg bare jobber et par små dager i uka, og det dreide seg om alt annet enn akkurat jobb). Jeg skulle nok ha pauset litt før, for skaden var vel allerede skjedd.

Jeg var først knapt en halv dag på psykiatrisk sykehus etter en latterlig og impulsiv idiothandling som endte i et døgn og to på somatisk sykehus. For jeg – jeg skulle da ikke legges inn. Dette skulle jeg klare selv, frisk som faen og ressurssterk som alle påstår, hurra for ett år uten innleggelser og så videre. Sint, forbanna, destruktiv og ute av kontroll. Niks, nope og nei, armer i kors og nesa i været og med kurs hjem. Smart? Ikke spesielt.

Det gikk vel to dager hjemme før det bar inn igjen. Jeg måtte bare innse fakta, jeg kom ikke ut av dette på egenhånd. Faktisk hadde jeg greid å føkke det veldig pent og pyntelig til i løpet av de to dagene, uten å gå mer inn på det. Jeg kjente ikke meg selv igjen, og det gjorde ikke andre heller, uten å gå nærmere inn på det også. Men ute av kontroll kan man trygt si det var, på alle mulige måter.

Det har på sett og vis vært veldig godt å droppe ut av verden en kort periode. Egentlig har jeg lyst å droppe ut av verden i en uendelig lang periode (for alltid?), men det hadde sikkert ikke vært spesielt sunt, hensiktsmessig, fordelaktig, adekvat og hundre andre finslige ord på det. You get the point. Jeg skrives ut på mandag, etter planen. Mer orker jeg ikke si – nå.

Aldri hadde jeg sett for meg at jeg kom til å krasje så hardt. Men sånn går det når man nylig har fått lappen på lykke og friskt liv og kjører i ca. hundre og førti tusen km/t uten å ta hensyn til verken trafikkregler eller slitasje på kjøretøyet.

21 Responses to “Hundre og førti tusen km/t”


  1. 1 Linn juli 9, 2010, kl. 17:07

    Jeg sender en klem til deg *klem* Stå ut i kampen, brems litt og husk å puste. Mange tenker på deg.

  2. 2 Carina juli 9, 2010, kl. 17:29

    Jeg skal ikke komme her og påstå at jeg skjønner hva du mener, og veit hva du går igjennom, for det gjør jeg ikke. Men, jeg sender over en stor, god klem, og håper at ting begynner å se litt lysere igjen! Ja, det er vel alt jeg kan si, med tanke på at jeg aldri har vært i en lignende situasjon.

    Som sagt over, stå på, og ikke klem å puste!

    <3

  3. 3 Wenche juli 9, 2010, kl. 17:43

    Fint å høre fra deg.
    Sender varmetanker og en god klem Wenche

  4. 4 Gro Helen juli 9, 2010, kl. 17:56

    Godt å høre fra deg igjen! Ta vare på deg selv nå, bruk tiden du trenger på å bygge deg selv opp igjen. Jeg er her og heier på deg :)

  5. 5 Evelinn juli 9, 2010, kl. 18:32

    Trist å høre søte, fine jenta. Men håper du klarer å komme deg til hektene igjen, og fortsette på rett vei igjen. Bra du får hjelp da! God bedring så lenge!

  6. 7 Veronica juli 9, 2010, kl. 18:46

    Er det jeg alltid sier: Man trenger ikke å ha en kronisk fysisk eller psykisk sykdom en gang, for å trenge en pause en gang i blant, vi er ingen supermenn!!

    Så kommer alle med en kronisk sykdom av noe slag, dere kan være supermenn på mange måter, men TRENGER IHVERTFALL PAUSER!!

    Jeg er glad jeg holdt på å krasje helt som knapt 18 år, for nå slipper jeg å gå helt på trynet som «voksen og etablert», for jeg vet allerede hva ordet PAUSE betyr. Ikke gjøre for mye, stoppe og tenke litt «orker jeg egentlig alt dette her på ei uke eller bør jeg utsette det minst viktige?»

    Det er flott du har vært et år uten innleggelse, men ikke fokuser på tall. Fokuser på her og nå. Ok, her og nå går det ikke bra. Neste måned? Kanskje den beste måneden du noen gang har hatt. Ingen skade skjedd.

  7. 8 Mariann juli 9, 2010, kl. 19:14

    Du har vært savnet! Stå på… :)

  8. 9 Tone juli 9, 2010, kl. 19:16

    Gode Lise, jeg ble skikkelig bekymret av meldingene jeg fikk på mandag, og det var tydeligvis ikke heeelt uten grunn. Jeg krysser hvertfall fingre og tær for at du kommer deg ovenpå igjen så fort som mulig<3

  9. 10 Emilie juli 9, 2010, kl. 19:24

    Det høres ikke ut som om du har hatt det så enkelt i det siste.. Livet er kjip noen ganger, sånn er det bare :\ Håper at du kommer deg snart. Det er ikke noe særlig å sitte med de følelsene du sitter med nå. Lykke til, og ha en fin sommer, Lise. :)

  10. 11 Marie juli 9, 2010, kl. 19:38

    Jeg tenker på deg engel <3 Babysteps er fin ting fremover. Håper du greier det <3 Love you! Og du må ikke fly så langt unna meg slik at jeg ikke når deg igjen <3

  11. 12 Hannah juli 9, 2010, kl. 19:48

    Kjempeglad i deg venn… Krysser alt jeg har og kan for at dagene blir litt lettere snart… ☆ ♥

  12. 13 Linda juli 9, 2010, kl. 20:20

    Jeg er så lettet over å se livstegn fra deg igjen!
    Selv om du kræsjet i stor følelsesmessig fart, betyr ikke det at du er tilbake til scratch. Det er en nedtur som er forjævlig vond, men du er ikke tilbake fordet, det er jeg sikker på. Nettopp fordi du har fått så mye innsikt, har så gode refleksjoner og er blitt såpass sterk i smerten din at det ganske sannsynlig ikke er mulig for deg å falle tilbake til der du var.
    Jeg VET ikke hvordan det ER, men jeg har så innmari troen på deg Lise!
    Du er et unikum av et menneske, så flott, så sterk, så vakker på innsiden og utsiden. Du klarer dette Lise, for du er tøff som faen midt i helvetet.
    <3 <3 <3 fra meg.

  13. 14 Ida Aurora juli 9, 2010, kl. 20:28

    Sender deg mange klemmer.
    Desverre er det sånn at når «bergodalbanen» først bestemmer seg for å gå nedover går det så forbanna fort.. :(
    Nedturer gjør veldig vodt, og jeg kan faktisk ikke forestille meg hvor du har det nå:( Derfor blir ord så tomme. Men det jeg vet er at etter en nedtur kommer det alltid oppturer til slutt. Du klarer dette, jeg heier på deg.
    Klemmer

  14. 15 Marte Forsberg juli 9, 2010, kl. 20:37

    Du er fortsatt min sterke heltinne <3

  15. 16 cathrin juli 10, 2010, kl. 01:35

    Veldig koselig å endelig få møta deg i dag! Og ja, nestegang må d vel ver en bedre anledning… :D håpe alt e bra:D

  16. 17 jaas juli 10, 2010, kl. 10:43

    Hei Liseliten.

    Godt du er tilbake på bena, om jeg kan si det slik. Jeg håper du tar vare på DINE behov først og fremst. Du er ikke ansvarlig for meg, «what so ever». At du deler det som er sunt og hensiktsmessig for deg, med meg som bloggleser. Godt å lese at du ikke deler alt på bloggen din. Fra å være helt lukket siden jeg var barn (fikk språk da jeg var voksen), til å på en måte ha et slags krav på meg til å være åpen om alt til alle. Tror det er side ved å ha gått i terapi i mange år, kombinert med grenseløshet.

    Selv om jeg har stor nytte av å lese i bloggen din og synes den er en spennende og interessant blogg (du er spennende, interessant og flott)…

    ..You take care girl. You hear me? :)
    Ha ei best mulig helg

  17. 18 regnduft juli 10, 2010, kl. 11:08

    Å, Lise, dette synes jeg er trist å lese.
    Men å droppe ut av verden og ta seg pauser er nok veldig lurt innimellom. Jeg tror det er lurt med småpauser. Jeg håper i alle fall at tilværelsen letner snart! h

  18. 19 Tessalife juli 10, 2010, kl. 16:33

    <3 Tenker på deg (selv om jeg ikke kjenner deg som person, så gjør jeg virkelig det) Håper du får den hjelpen du trenger til å reise deg. Og kan tenke meg at det vil bli godt å komme hjem på mandagen.
    Klem <3

  19. 20 Kinemor juli 11, 2010, kl. 00:12

    Vil sende deg gode tanker.

  20. 21 Frk. Speilvendt juli 11, 2010, kl. 19:00

    Elsker metaforene du bruker her! ILU <3


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!