Når du plutselig har en stemme – og blir hørt

Av og til syns jeg det er litt skummelt å være så åpen som jeg alltid har vært på bloggen disse årene, som om jeg har fått noen sperrer som tidligere ikke har vært der. Jeg vet ikke presis hvorfor, men det er kanskje en kombinasjon av flere ting.

Kanskje det er litt fordi det har gått opp for meg at det faktisk er mange som leser denne bloggen? Kanskje det er litt fordi jeg ikke bare vil forbindes med sykdom? Kanskje det er fordi jeg har kommet meg et stykke og evner å se ting i et større perspektiv? Det kommer an på øyet som ser, men for lille meg i min lille verden, syns jeg det er mange som kjenner til bloggen min. Det er selvfølgelig kjempestas, men naturlig nok også litt skummelt.

Jeg vet ikke om det er et friskt sunnhetstegn, eller om det er en form for paranoia når jeg noen ganger blir redd for å blogge. Paranoiaen kjenner jeg godt til fra før, den kommer og går og varierer i intensitet. Jeg pleier å si «eg får heilt klaus». Av å bare være til, følelsen av å kanskje være noe annet enn det jeg alltid har vært – nemlig «en liten og usynlig skikkelse kalt stillheten». Plutselig har jeg en stemme (eller ihvertfall en blogg som ytrer min stemme).

Slik var det ikke da jeg var liten og da jeg var ungdom. Jeg tiet alltid, og jeg så aldri noen i øynene. Jeg var anonym, jeg var den som ingen enset og verken hørte eller så. Personlig tror jeg at jeg er født til å være utadvendt og sosial, jeg tror jeg er født til å være glad og humoristisk. Det er slik jeg husker meg fra jeg var veldig, veldig liten, og det er slik jeg føler jeg er innerst inne bak redsel, frykt og devaluering. Men noe hendte underveis.
Noe(n) tråkka den biten av meg ned og overbeviste meg om at jeg har da ingenting å komme med, jeg er da ingenting verdt, jeg er faktisk ingenting.

Med å skrive fikk jeg en stemme, og med bloggen min fikk jeg en stemme som andre kunne se og høre. Og da oppdaget jeg noe jeg sjelden har fått; nemlig respons, en bekreftelse på at noen hører meg eller ser meg, en bekreftelse på at at jeg eksisterer. Jeg er så takknemlig for leserne mine, jeg er så takknemlig for kommentarer, mailer og forespørsler om foredrag. Kanskje du syns jeg legger for mye i det. «Big deal liksom, det er bare en blogg, alle har jo en blogg», men for meg har det gitt meg en mulighet til å bruke stemmen jeg aldri hadde.

Det kommer vel en tid hvor mitt behov for uttrykke meg ikke lenger er like sterkt. Eller kanskje det blir mer riktig å si hvor mitt behov for å uttrykke meg skifter fokus. Livet mitt i fremtiden skal ikke (bare) bestå av psykiatri, sykdomsnakk og sykdomfokus, men akkurat nå er det en stor del av livet mitt som jeg gjennom for å komme ut av, og som jeg må bearbeide. Å skrive er for meg en viktig del av min prosess, så takk for at du leser!

Foto: DR
Redigert av Ida

40 Responses to “Når du plutselig har en stemme – og blir hørt”


  1. 1 Hannah juli 15, 2010, kl. 00:38

    Du er så god Lise.. Jeg kjenner meg så igjen i dette… Jeg sier takk for at du leser min blogg og gir meg respons. Det setter jeg så stor pris på – like mye som du setter pris på det du får… Kjempeglad i deg Lise.. Stjernejenta mi..

  2. 3 Marie juli 15, 2010, kl. 00:41

    Setter så pris for at du deler. :)
    Og husk at når du snakker, åpner du muligheten for at andre som har skjult ansiktet gjennom slør av taushet og skam også kan bli hørt.
    Skjønner du får litt noia, eller hva jeg skal kalle det. Er ganske naturlig når man deler stykker av livet sitt med så mange. Hvis det er noen trøst, så vil de fleste (aller, aller fleste) deg vel, og leser ikke bloggen din med en kritiserende indre stemme.

    Og til slutt: omg du har pene øyne!! :P De sier mere enn ord kan. :)

  3. 5 Ida Aurora juli 15, 2010, kl. 01:13

    Takk for at du skriver Lise!
    Takk for at du setter ord på ting jeg verken tørr skrive eller snakke om.
    Bloggen din hjelper meg så utrolig mye:)

  4. 7 Nerve juli 15, 2010, kl. 01:19

    :) som tidligere nevnt, så synes jeg stemmen din er utrolig viktig, og det er bra du har mot og evne til å tale!

  5. 9 Tessalife juli 15, 2010, kl. 01:44

    Du er kjempe flink til å skrive Lise! Virkelig. Og, er vel godt å ha en måte å få ut tanker på :) Sånn jeg ser det… jeg bruker bloggen for å skrive ned tanker og følelser. Har i mange år skrevet, for det har vært min løsning på å få ut følelser på… men først nå jeg har funnet bloggen :P hehe

    Men stå på Lise, fortsett å skriv! Liker bloggen din veldig godt, og kjenner meg så igjen i det du skriver. Stor klem fra meg <3

  6. 11 Cathrin juli 15, 2010, kl. 02:03

    du e jo hu me den bloggen må du huska!! Eg sette enormt stor pris på både bloggen din, og deg!! Gla i deg <3

  7. 13 Solskinnsnatt juli 15, 2010, kl. 03:33

    Jeg synes du er modig som tør å være såpass åpen. Jeg tenker at det er en styrke. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal ha en anonym blogg eller om jeg skal være meg selv, med hele meg. Jeg hadde en blogg før der jeg ikke var anonym, men jeg syntes det ble for skummelt og jeg fikk bloggesperre stadig vekk. Mye på grunn av det du sier om at det er mange som leser bloggen. Det kan være hvem som helst. Men så er det samtidig noe med at jeg blir lei av å leve i ”mørket” med det jeg sliter med. At jeg stadig vekk føler at jeg skjuler en del av meg for andre som ikke vet. Det har alltid bare vært de nærmeste vennene mine jeg har snakket åpent om det til og diverse folk i systemer. De siste årene har jeg også latt være å snakke med familien om det. De tror at det er to år siden jeg var innlagt, noe som er langt ifra en sannhet. Men av og til er det også godt at andre tror ting er bra, for noen ganger blir en møtt på en sånn måte at du vet at de vet, men de sier ingenting og de distanserer seg på en måte. De blir annerledes. Noen steder lar jeg bare være et fristed, der jeg ikke sier noe om fortiden min som omhandler sykdom eller nåtidens problemer.
    Jeg har skrevet mye opp igjennom årene. Som du sier at det å skrive er en del av din prosess. Jeg har brukt skrivingen til mye. Av og til har det vært for vanskelig å si ting med min egen stemme, da har jeg heller skrevet det ned til dem. Jeg har alltid syntes at det har vært lettere å bruke skrivestemmen. Når jeg ser tilbake på ting jeg har skrevet blir jeg litt overrakset over hvor mange forskjellige prosesser jeg har gått igjennom i løpet av årene. Jeg tenker at det er en ting å finne sin stemme og en annen å lære å bruke den. Mange ganger vet jeg akkurat hva jeg vil si, men jeg tør sjeldent si det. Å snakke er noe av det mest naturlige mennesker gjør, men likevel er det innmari vanskelig iblant.

    • 14 liseliten juli 16, 2010, kl. 17:59

      Jeg skjønner dilemmaet ditt veldig godt og har selv vært innom tanken tidligere. Og snakking er det mest naturlige, som du sier, og likevel så forbanna vanskelig. Tror jeg hadde vært ganske lost uten penn og papir, hehe! Det gjelder vel også å finne en balansegang, slik som du nevner fristed f.eks. Og slik som jeg også tenker litt på om dagen, jeg vil være mer enn «bare syk» liksom. Tusen takk for kjempefin kommentar!!

  8. 15 Wenche juli 15, 2010, kl. 06:47

    Takk for at du deler.
    Takk for at du gir å så mye innsikt og lærdom i et vanskelig tema.
    Takk for at du er deg.

  9. 17 Stine K. juli 15, 2010, kl. 10:27

    Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg føler meg mer betrygget når jeg leser bloggen din, og andres… Ideen om at det faktisk er flere der ute som har gått igjennom jævlige (og langt jævligere enn hva jeg selv har opplevd) ting, roer meg litt ned.

    Kaster meg snart uti mental helse-dammen selv. Skal utredes for mistenkt (helse)angst og jeg mistenker selv at jeg har vært innom en depresjon eller to, så jeg skal spørre om muligheten for utredning for det også – siden jeg likevel sitter der hos psykologen, liksom.

    Det hele er litt skummelt.
    Har gått og følt litt på, og vært smått urolig for, at det faktisk er noe «galt» i hodet mitt så lenge jeg kan huske. Et panikkanfall senere og frykta for at Mamma skal bli syk igjen, eller at jeg skal bli syk selv, kvernende rundt i skolten gjør at jeg nå omsider skal få svar… skummelt.

    Så, takk for at du blogger.
    Jeg tror ikke jeg er alene i dette om at det å lese en åpen og ærlig blogg som dette kan hjelpe litt – lette litt på trykket.
    :)

    • 18 liseliten juli 16, 2010, kl. 18:01

      Tusen takk for kommentar, Stine! Det gjør utrolig godt å høre deg si det er betryggende, faktisk. Eller, at andre kan få noe ut av det jeg skriver. Tror det kan være bra for deg å få tatt det opp, gå litt innpå det? Lykke til :)

      • 19 vinterheim juli 17, 2010, kl. 15:51

        Ja – jeg går og venter på time til utredning hos psykolog for «tinga mine» :) Inntil jeg får timen får jeg bare takle det hele som best jeg kan…

        Du har erfaring med psykiatrien og den biten av Norsk Helsevesen – er det noe jeg bør vite før psykologtimen?
        I og med at jeg selv mistenker både angst og depresjon(er) prøver jeg å føre en slags logg over «formen» i så måte, som jeg kan vise til psykologen. Men utover dette er jeg litt rådvill.

        • 20 liseliten juli 17, 2010, kl. 15:54

          Oi, godt spørsmål!! Jeg skal tenke litt på den. Men en ting er sikkert: Aldri pynt på sannheten eller bagatelliser dine tanker og følelser. Og en god idé er å skrive på forhånd. Det er så lett å tenke i ettertid «Åh, det skulle jeg ha sagt, åh hvorfor tok jeg ikke opp dét» osv. Men så er jo jeg superfan av å skrive da :)

          • 21 vinterheim juli 18, 2010, kl. 11:57

            Kanskje… om du har tid / ork / lyst så kunne det bli et blogginnlegg? «Tips til første møte med psykiatrien / psykologen» eller noe i den dur. Jeg tror – helt ærlig – at mange vegrer seg for å gå til psykolog fordi de ikke aner hva de skal si, eller hvordan de skal få fram tankene sine slik at de faktisk blir hørt og tatt på alvor.

            Jeg HAR en lei tendens til å bortforklare og bagatellisere tanker og følelser. Tips til hvordan man kan unngå slikt kan være nyttig for flere enn meg, tror jeg.

            Men som nevnt – det er om du har tid og/eller kapasitet til å skrive noe slikt. Vil jo nødig rippe opp i eventuelle vonde minner og lignende, heh.

  10. 22 Candydreams. juli 15, 2010, kl. 11:05

    Takk for at du er du!!! I L U! <3

  11. 24 Mariann juli 15, 2010, kl. 11:58

    Det kan være skremmende å være åpen om ting, man vet jo aldri hvem som leser. Tenker på det selv ofte, selv om jeg ikke skriver like personlig og om så alvorlige emner som deg. Noen ganger blir man jo litt «nær» seg selv når man skriver, bloggen for meg er jo også en slags ventil der jeg får nettopp respons, som du er inne på. Det er så fint å vite at jeg har noen «i ryggen» når ting har vært vanskelige som nå i det siste.

    Samtidig får jeg også litt noia når enkelte folk jeg kjenner sier de leser bloggen min, eller når jeg snakker med noen jeg egentlig ikke har noe med å gjøre, og de vet ting jeg skjønner at de bare kan vite utfra det jeg har skrevet her inne.

    Noen ganger har jeg vurdert å slette innlegg jeg ikke vil ha liggende ute, fordi jeg syns i dag de avslører for mye av hva jeg har følt i tunge tider. Men jeg syns også det er så fint å kunne gå tilbake å se hvordan det var, og jeg skrev det jo med åpne øyne da jeg gjordet det – jeg visste jo at det som kommer på nett, blir på nett, liksom.

    Så, jeg har bestemt meg for at bloggen min skal bestå slik den er. Det håper jeg din også gjør, for jeg er ikke i den ringeste tvil om at du hjelper mange med din åpenhet!

    • 25 liseliten juli 16, 2010, kl. 18:06

      Jeg er glad du har bestemt deg for at bloggen din skal bestå slik den er. Jeg syns det er kjempefint å være personlig. Heldigvis har jo de fleste en naturlig og sunn sperre for hvor streken går. Noen mangler den, men du har nå holdt deg innfor streken og samtidig vært personlig. Jeg har nok kanskje beveget meg ut på tynn line noen ganger, men jeg har likevel skrevet det med åpne øyne, som du sier. Men ja, vanskelig det der. Tusen takk for kommentar :)

  12. 26 GjensidigRespekt juli 15, 2010, kl. 12:19

    Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og det er veldig godt og kunne skrive… Det er det jeg sier når menneskene rundt meg spør hvorfor jeg blogger, hvorfor jeg vil legge alt mulig ut på nettet, «Dette er min måte å påvirke på!» Hehe, nå er det vel ikke sånn at jeg har et stort navn og sånt, men så lenge man når igjennom til noen, får bare noen få sjeler til å tenke gjennom noe du finner viktig…

    Tusen takk til deg Lise, for en fin blogg, for kunnskap og for at du er du:)

  13. 28 Marte Forsberg juli 15, 2010, kl. 23:02

    Takk for at du er en så HERLIG person <3

    sv: Hehehe, måtte bare sensurere ;P

  14. 31 Virrvarr juli 16, 2010, kl. 12:57

    Jeg forstår følelsen så godt. Å skrive er litt som å ha et fast holdepunkt, og når du skriver og får respons er det litt som om du er en _person_ i mye større grad enn tidligere. Du får lov til å være den du vil være, du eier ditt eget liv og din egen historie når du skriver blogg.

    Spennende å lese bloggen din, forøvrig. Jeg har også blogget mye om psykiske lidelser, men vi har en veldig ulik måte å ta for oss temaet på. Jeg har aldri publisert bilder fra sykehuset eller av arrene mine, selv om jeg har skrevet om dem. Tekstene dine er rå, nærme, og veldig, veldig tilstede.

    Jeg tenker at nøkkelen til å bli hørt på Internett er å _gi_ på Internett. Og det er akkurat det du gjør her.

  15. 33 Kinemor juli 16, 2010, kl. 16:22

    Jeg liker stemmen din i gjennom bloggen, Lise! Jeg lytter alltid til den hver gang jeg leser. Stå på videre med stemmen din, vennen <3

  16. 35 Solfrid juli 16, 2010, kl. 17:27

    Husk at kanskje det føles som om det du beskriver er DI stemme som snakker, men for andre føles det som om du snakker for DEI. Andre har ikkje like enkelt for å beskriver det som er vanskelig, men skjuler det utenpå. Og da TRENG en personer som kan inspirere og gi MOT.

    Eg har sjølv stått fram i blad som COSMOPOLITAN, PSYKISK HELSE, VG, ALLERS, HJEMMET, UTE & INNE og forskjellige lokalaviser.

    Eg var liksom ingen, slik du beskriver det. Et null på ein måte som var «dømt» til å mislykkes. Men så var det liksom den lille gnisten som ikkje ville dø ut inni meg – som ville kjempe for å bli rettferdig behandla. Og istedenfor å VENTE på at folk skulle SJÅ og HØYRE, so sørga eg sjølv for å bli SETT og HØRT. Dermed være ein slags talsperson til fleire personar med samme type problem. Kanskje eg ikkje tenkte over det der og då, men i ettertid når eg har fått ein del tilbakemeldinger om at det eg fortel har inspirert forskjellige sjeler, då forstår eg at mitt oppdrag er rett.

    Litt morsomt, nesten som ei prinsesse-historie eller hva eg skal seie. Eg var usynlig, men blei synlig….fikk møte dei konglige (gjestebud på Skaugum i 2008 hos Mette Marit og Haakon hvor jeg sang «MOT-sangen»), og PLUTSELIG blei eg SETT eg også. Og alt fordi eg fuglte følelsen min – å være tru mot tankane sine. Rett og slett være seg selv!

    Vil anbefale deg å lytte til sangen: «MOT» som er sunget av Askil Holm. Du finner den på Youtube. Den bruker jeg å synge av og til for folk som «trenger» å høre den.

    Fortsett med bloggen så lenge du har LYST…Ikke fordi du føler du MÅ!

    • 36 liseliten juli 16, 2010, kl. 18:12

      Tusen takk for kommentar, Solfrid! Har akkurat sittet og hørt på sangene dine, du synger helt nydelig! Utrolig flott at du har stått frem og bidratt på den måten, vi trenger slike mennesker! Hadde vært artig og lest, hvis du har det liggende enda? Jeg er glad for at du blir hørt og sett nå – på alle ulike måter! Klem :)

  17. 37 fylken juli 16, 2010, kl. 18:37

    Jeg synes det er godt å lese bloggen din, Lise! Du blander alt sammen og det gjør hele bloggen til en god blandet mohitos med både godt og vondt. Å skrive om bare oppturer og fremgang ville fått alt til å virke som om det går på skinner, du forteller hva som er vanskelig og hvorfor. Det kalles utfordringer, du har kjempet denne kampen lenge, Lise!
    Jeg gleder meg til å se deg fri, og med denne bloggen vil du alltid vise dem som skal påbegynne kampen – at det er mulig!

    «det er lov å være usikker, men ikke mist trua»

    <3

  18. 39 Jenta som trodde hun var gutt juli 16, 2010, kl. 22:28

    Du er et stort menneske i mine øyne. Jeg kan ikke beskrive hvor sterkt jeg beundrer deg.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!