Fornøyd klapper de seg selv på skulderen

Ingen gardiner, ingen dusjforheng, ingenting. Man kunne jo komme til å henge seg. Speil av plast, ingen møbler, ingenting. Man kunne jo komme til å knuse noe og skade seg.

Hun går gjennom metalldetektoren som ikke slår ut på gjenstandene hun har gjemt i bh’en. De gjennomsøker tingene hennes, men glemmer å se bak dekselet på mobilen.

Hun syns nesten synd på dem for innsatsen de gjør, der de står fornøyd og gjør sine strenge rutiner. De skulle bare visst hvor lettlurte de er. De skulle bare visst hvilken fantasi og kreativitet som finnes i et skadet sinn.

Hun flirer inni seg i det de serverer henne mat og drikke i plastkopper og på plasttallerkner, mens hun teller antall knuselige gjenstander på avdelingen og vurderer skadeomfang.

Jeg hadde lurt dere trill rundt om jeg ville. Jeg hadde greit å kutte meg før du rakk å komme tilbake på tilsyn hvert 10.minutt. Jeg hadde greid å ta livet mitt før du noengang hadde mistenkt noe. Og etter et par ukers tid kunne jeg nok en gang tatt en heftig overdose på pillene dere gir meg og som jeg later som jeg svelger, kombinert med pillene jeg har fått i bytte av mine medpasienter.

Hun blomstrer. Øynene glitrer og kinnene gløder. Personalet skriver i journalen, ”Pasienten virker fornøyd og fin i kontakten. Pasientens tilstand ansees å være stabilisert”. Fornøyd klapper de seg selv på skulderen for sitt flotte arbeid. Og hun – hun står i full blomst, mens hun gjentar inni seg, ”Her! Her skal jeg dø”.

51 Responses to “Fornøyd klapper de seg selv på skulderen”


  1. 1 Dystopia Kaotika oktober 2, 2010, kl. 17:30

    Du skremmer meg av og til, Lise.
    :(

    Går det ‘bra’ (i mangel på bedre ord) med deg?

  2. 3 liseliten oktober 2, 2010, kl. 17:41

    Det går bra med meg! Jeg syns det hadde ødelagt teksten om jeg skulle unnskylde meg og forklare i selve teksten at det ikke nødvendigvis handler om meg eller om akkurat nå..

  3. 4 Tone oktober 2, 2010, kl. 17:49

    Puh, jeg ble VELDIG lettet av å lese den kommentaren du har skrevet selv, Lise. <3

  4. 6 Syngetonje oktober 2, 2010, kl. 18:14

    WOW! Bra skrevet..

    Men ja, personale som jobber på psykiatrisk er forbanna lettlurte… eller bare korttenkte og lite observang!
    Veska mi ble sjekket – alle lommene i den, men de fant ikke skalpellene som lå i den ene lomma som ble sjekket. Haha, jeg måtte le for meg selv. De sjekket pennalet mitt, men passerne fikk jeg ha oppi. Men overføringskabelen fra mobilen til pcen tok de inn.

  5. 7 haaplos oktober 2, 2010, kl. 18:15

    Jeg har ingen ord, men det var godt å lese kommentaren din :)

    Den teksten er noe av det sterkeste jeg har lest noen gang..

    Klem <3

  6. 8 Eline oktober 2, 2010, kl. 18:18

    De er veldig lettlurte ja…

    *klem*

  7. 9 Mariann oktober 2, 2010, kl. 18:30

    Utrolig sterk tekst, veldig bra skrevet, og tankevekkende!

    Det falt meg aldri inn at du skrev om deg selv, nå – det må jo være et bra tegn, hehe.

  8. 10 normog oktober 2, 2010, kl. 18:37

    Du har så bra innsikt i menneskesinnet. Mørkt men bra :)

  9. 11 Carina oktober 2, 2010, kl. 18:44

    Vanskelig å lese, men også veldig bra skrevet! Tankevekkende, som sagt over. Godt å lese i kommentaren din at det går bra med deg!

  10. 12 mellomlinjene oktober 2, 2010, kl. 19:54

    Sterk tekst, den traff meg! De er dessverre altfor lette å lure. Håper noen av «de» leser dette innlegget, det er for mange liv som går tapt på innsiden (det SKAL IKKE skje!).. :,(

  11. 13 Hannah oktober 2, 2010, kl. 20:12

    Sterkt. Jeg ble glad da jeg så du ikke mente det her og nå.. Jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg har lurt alt mulig inn på alle avdelingene jeg har vært på.. Kjipt men sant.. Gla i deg!

  12. 14 limatoni oktober 2, 2010, kl. 20:19

    Jeg kjenner meg så igjen, det er noe alle avdelinger burde tenke på. Det er så enkelt å smugle inn ting og som du sier, lure de.
    *klemmepå*

  13. 15 Lillesmurf - Kari oktober 2, 2010, kl. 20:58

    Vondt å lese dette søta <3

    SV: Tusen takk søta <3 Ja jeg får også ståpels :)

  14. 16 samadhi oktober 2, 2010, kl. 21:12

    Bra tekst.. flink å skrive. :)

  15. 17 Frida S. oktober 2, 2010, kl. 21:34

    Lett å kjenne igjen :b Ansatte o.l innenfor psykiatrien kan lære seg tips og triks, lese om det i lange evigheter, UTDANNE seg innenfor området, se og lære seg det meste opp gjennom titalls av år i arbeid, men… aldri vil de bli mer kreative enn den syke selv.

    God tekst Lise, jeg liker bloggen din en masse :)

  16. 21 Evelinn oktober 2, 2010, kl. 22:41

    Ja de tror de er flinke når de sjekker, men det er nok som flere har erfart ofte lett å lure med ting inn på psyk. Jeg har også funnet mine strategier. Men spørsmålet er vel, HVEM lurer vi?

    Så sant man ikke er innlagt på tvang, hva er vits med å komme dit av egen fri vilje…å så tar man med seg gjenstander til å skade seg? Jeg mener, blir ikke det litt dobbelt fra pasientens side? (Vi ønsker hjelp, blir innlagt. Men tar med oss ting som vi skader oss med, fordi selvskading hjelper?).

    Men jeg har ofte vært der selv. Så jeg skjønner ikke alltid greia med at de skal skjekke, for uansett vil man nok kunne finne andre måter å kunne skade seg selv på.

    Håper du har det bedre nå, at det ikke er deg som vil dø på et sånt sted. Du er bare den fine jenta jo Lise, å verden vil bli så fattig uten deg (ja også for oss «raringene» som bare leser bloggen din og som i virkeligheten ikke kjenner deg ;) ).

  17. 22 Wenche oktober 2, 2010, kl. 23:04

    Sterkt !!!!!!
    Og veldig godt skrevet.
    Tenkte ikke at du skrev om deg selv.
    Men det var likevel veldig godt å lese komentaren din. Det må jeg bare innrømme.En kan på en måte aldri være sikker på at det en tenker er rett.

  18. 23 veronica oktober 2, 2010, kl. 23:25

    ja veldig sterkt!!!

  19. 24 Tina oktober 2, 2010, kl. 23:55

    Sterk tekst Lise.
    Håper det går bedre med deg enn denne teksten viser.
    <3
    *styrkeklem*

  20. 26 Cathrin oktober 3, 2010, kl. 00:36

    JEg har møtt en, som gjennomskuet alt, som fant alt, som tok oppgaven alvorlig… han var egentlig fengselsbetjent….

  21. 27 regnduft oktober 3, 2010, kl. 00:39

    Jeg får grøsninger av å lese dette. Det er skummelt. Det er veldig bra skrevet også. Og helt sikkert fra virkeligheten. Trist det må være slik (på alle sett.). At det skal være lett å lure dem. Men også at man må leve i et slikt … ukoselig miljø? (Det slår meg som uhyggelig, men jeg er en person som setter stor pris på masse hygge-gjenstander og stemningsskapende ting rundt meg.) Men nå aner jeg altfor lite om dette. Sterkt skrevet, altså.
    Jeg synes forøvrig Evelinn har mye lurt å si.

  22. 28 Gro Maren oktober 3, 2010, kl. 00:58

    Ka skal en si? Steinbra innlegg. Samtidig som situasjonen e så tragisk. Men det de egentlig er mest opptatt av, er å beskytte seg selv. Slik at de selv slipper å stå ansvarlig når noe først skjer. Og de er flinke til å loggføre enkelte ting, og feilinformasjon, ikke minst manglende informasjon, bare for å beskytte seg selv. De vil jo ikke ha noen drapsanklager mot seg.

  23. 29 margretheberge oktober 3, 2010, kl. 02:23

    Mm, veit litt hvordan det er sånn. Ingen gardiner og sånt, men det er vel ikke SÅ vanskelig å gjemme ting i f.eks mobildeksel… Litt skummelt. Jeg skjønte godt at det ikke var deg du skrev om, jeg tenkte egentlig mer på det som en sterk fortelling, om en fiksjon person…

    Det har jo noe å fortelle enten personen er ekte eller ei. For det er prinsippet. Det er skummelt. Det er ikke nødvendigvis alltid trygt å være innlagt. Desverre…

  24. 30 Gudrun Jona oktober 3, 2010, kl. 16:01

    Skremmende godt innlegg, Lise.
    Jeg fikk tårer i øynene og kjente hele kroppen min leve mens jeg leste det.
    Glad deg ikke er deg i dags dato du snakker om.
    <3

  25. 31 karianne (v.v) oktober 3, 2010, kl. 16:35

    Det her var så bra skrevet! Det er akkurat sånn det er, akkurat. De er så lettlurte og på en måte «naive», se hun smiler hun er nesten frisk! men ikke vet de at smilet kommer av at man snart skal få slippe, at men har planlagt å forlate livet..
    <3

  26. 32 liseliten oktober 3, 2010, kl. 16:46

    Tusen, tusen takk for alle tilbakemeldinger, egne tanker og syn på ting! Det settes veldig stor pris på!!

  27. 33 anonym oktober 3, 2010, kl. 17:36

    Kjenner igjen noe av dette… For meg ble ransakingen av tingene mine ved innleggelse så krenkende at det nesten ble om å gjøre å få gjemt unna ting og få kutta seg bare for å vise hvor dumme de var. For å beholde noe av min verdighet. Hvor rart det enn høres ut.

    Tror man noen ganger kommer inn i onde sirkler med ransaking og beslaglegging på sykehusavdelinger. Det kan bli en kamp om hvem som skal ha kontrollen, og som pasient kan man bli desperat etter å finne utveier, mens personalet kanskje ikke alltid har noen gjennomtenkt plan med det de gjør. Ønsker at disse tingene skulle diskuteres mer blant personalet – og med pasientene! For det er vanskelige spørsmål, det handler jo også om at man ønsker å holde mennesker i live…

  28. 34 M oktober 3, 2010, kl. 17:50

    Bra skrevet. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Bak dekselet på mobilen er gjemmeplassen min óg, men det hadde jeg aldri turt å fortalt til noen.

  29. 35 lailapaila oktober 3, 2010, kl. 19:21

    Det er utrolig hvor fantasifull og kreativ man blir som psyk,man gjør ALT for å fortsette med sine destruktive handlinger…trist.

    <3

  30. 36 kari oktober 3, 2010, kl. 21:27

    Nei, Lise, så enkelt er det faktisk ikke, selv om jeg kan skjønne at du opplever det slik. Dette er kanskje ikke aktuelt for deg, eller «din» historie akkurat nå. Jeg opplever det som grusomt, jeg vil gjerne gi alt til den psyke, jeg kommer ofte til kort, jeg opplever ofte at jeg blir en brikke, og jeg kan ikke gjøre mer enn jeg gjør fordi det finnes regler jeg må respektere. Noen ganger må jeg godta at jeg blir «lurt», og hjertet mitt blør. Jeg har respekt for den psyke, jeg ønsker å hjelpe, og jeg søker en gjensidig utveksling, oppdage at jeg blir utnyttet er smertefullt.

  31. 38 Tiril oktober 3, 2010, kl. 23:36

    Du skriver så utrolig vakkert, Lise! Håper det går bra med deg <3

  32. 39 M oktober 4, 2010, kl. 00:54

    klem, du er saa dyktig det gjoer vondt inn i hjerterota…. <3

  33. 40 GLASSKÅR oktober 4, 2010, kl. 09:17

    Oj, dette er det mest gripende jeg har lest på lenge… Jeg er målløs…

  34. 41 kathrine oktober 4, 2010, kl. 16:22

    sterkt, som alltid. du gripe meg med det du skrive, kjære, men blir jo redd òg, men letta av kommentaren din.
    husk at eg e her, berre ein melding unna vennen :-*

  35. 42 Merete oktober 4, 2010, kl. 23:10

    Hehe… Ja, psyk er lettlurte! Men Sunshine på lukka trenger bare se på meg, strekke ut hånda si, og jeg gir henne alt jeg har gjemt bort! Resten blir lurt trill rundt. De forstår ikke hvordan jeg klarer det. 5 dager ut i tvangsinnleggelsen, ingen klær på rommet, ingen ting etc. alt blir låst inne, sjekka 100 ganger før jeg får det og bare klærna jeg går i, ikke noe mer får jeg ha. De forstår bare ikke hvordan jeg fremdeles finner barberblader og kniver… rotete skrevet, men jeg har veldig lyst å legge meg da jeg har trent fra kl. 10-14 idag! Utrolig bra skrevet!

  36. 44 synne oktober 6, 2010, kl. 02:01

    Åh, det der var bare helt utrolig bra skrevet. Så skremmende sant.

  37. 45 Tonje oktober 6, 2010, kl. 17:08

    Så bra skrevet Lise. Jeg følte virkelig på hvordan det var å stå med et smil om munnen, når de ikke inner de gjemte gjenstandene (eller i mine tilfeller, barberbladenen).

    Du skriver så bra, jeg måtte bare si det igjen.

  38. 46 Kine oktober 25, 2010, kl. 20:28

    Fantastisk innlegg. Jeg lå selv på psykiatrisk i lang tid med både barberblad og ledninger på rommet. Jeg fikk med hva jeg ville hver gang. Tingene var nødutveien min. Jeg stod på en stol med en ledning rundt halsen på badet i over en time uten at de merket noe. Midt på natten. De snakket til og med med meg gjennom døren flere ganger. Heldigvis visste jeg ikke hvor svake ledninger faktisk var og den sleit (når jeg tenker tilbake på det er det faktisk absurd at jeg trodde at den ledningen faktisk var sterk nok). Men poenget mitt er at i de siste timene før jeg hoppet var jeg 100% sikker på at nå skulle jeg dø, og hvis jeg hadde visst hvor svake ledninger var, hadde jeg faktisk dødd før tre år siden. Jeg hadde ikke vært her nå.

    Det var da de begynte å snakke om å skrive meg ut at alt håpet mitt om å bli bedre ble borte. Da innså jeg at ingen kunne hjelpe meg. De tar ikke en 13 år gammel jente som sier hun er uendelig lei av livet seriøst. Siden de ikke fant noen «feil» i hjernen min satte de meg i samme bås som «andre deprimerte tenåringer». De nektet å høre på hva jeg sa, ifølge dem «følte jeg meg mobbet, misforstått, hadde problemer hjemme, hørte for mye på «dårlig musikk» osv». Og kuttene på armen var visst bare ett rop på oppmerksomhet. De satte meg på Fontex, noe som bare gjorde at jeg mistet dømmekraften min. Og etter natten jeg prøvde å drepe meg merket jeg en endring i måten miljøterapeutene behandlet meg på. Er du klar over hvor mye trøbbel vi kunne ha kommet i hvis du lyktes? Hvem tror du du er? Jeg må jobbe her på julaften bare pga av at du er her…

    Takk gud for at jeg endelig har avvist all psykologi. Og takk gud for at jeg fant hjelp på en annen mye mindre vond og mer naturlig måte. Psykiatri var ikke svaret for meg. Der har jeg blitt mer dømt, misforstått og ydmyket enn noen andre steder.

    • 47 liseliten oktober 25, 2010, kl. 20:47

      Det er helt forferdelig å høre om hvordan du ble møtt i psykiatrien. Og at slike holdninger fortsatt finnes. Jeg er utrolig glad for at du er her i dag, og for at du fikk hjelp – på andre måter!

      Jeg tror den er veldig farlig den der, for som 15åring ble jeg møtt med «det er bare vanlige ungdomsproblemer, du vokser det av deg». Her er jeg 27 år gammel, med alvorlig personlighetsforstyrrelse, ufør og hele pakka, jeg får bare lyst å skrike til dem som sa det, in your f***** face!? Den er virkelig skadelig den holdningen der.

      Jeg håper du har det bra i dag. Og at helsepersonell kan få vite om slike erfaringer som du (og jeg) har. Tusen takk for kommentar!

      • 48 Kine oktober 26, 2010, kl. 01:21

        Jeg håper virkelig at du blir bedre. Jeg har lest gjennom bloggen din en stund nå og må bare få ut; får en jævli bra blogg. Jeg klarer ikke helt å formulere meg riktig, men jeg blir blant annet takknemlig for at du klarer å fortelle så mange om deg selv på en så klar og ekte måte. Du gir ikke bare psykiatrien en ansikt, men ett vakkert ansikt. Ikke at du gir sykdommen ett pent bilde og får det til å virke mindre vondt enn det er, men du hjelper til slik at mange kan se at det er ekte mennesker som er på psykiatrisk avdeling. Ekte sjeler med egen bevissthet som har så mye erfaring som andre aldri kan forstå.

        Jeg tenkte at dette skulle bli kort og ikke så mye off-topic, men jaja^^ Da jeg kom på skolen igjen etter å ha vært innlagt i to måneder ble jeg møtt med mange fordommer. Noen hadde fått for seg at jeg var schizofren og det var til og med noen som spurte om jeg var som John Nash og måtte ta elektrosjokk osv! Fordi de hadde sett det i en film. Jeg ler jo av det nå, dette var jo niende klassinger (for det meste useriøse gutter) som ikke visste noe som helst om psykiatri og psykiske sykdommer. De hadde jo nesten ikke hørt om innleggelse i noen annen sammenheng. Noe annet som jeg ikke kan le av idag, er hvordan bestemoren min taklet dette. Psykiske sykdommer var jo tabu i hennes oppvekst og hun har aldri snakket med meg om dette. Ikke nevnt det en gang. Foreldrene mine snakker heller aldri om «den tiden». Jeg så på livet på samme måte som før i nesten to år etter jeg ble utskrevet, men kunne ikke snakke med noen om det. Hver gang jeg feks. nevner til foreldrene mine noen jeg ble kjent med på avdelingen svarer de bare kort eller ingenting. Kanskje er det fordi vi bor på en relativt liten plass at de ser på det som tabu, eller kanskje bare ett vanskelig emne å snakke om. Det er jo så utrolig forskjellig på folk hvordan de takler psykdommer. Noen er helt åpen om det (uansett alder) og ser på det som «helt normalt», noen ser fortsatt på det som tabu og andre ligger ett sted imellom.

        Hadde alle jeg kjente da lest bloggen din hadde de fått større innsikt i hvordan det er å være psykisk syk. Noen har det bare slik, lever i en ganske annen verden enn andre og slik er det bare. Noen har det slik i noen uker, andre ett helt liv. Kanskje noen av vennene mine til og med hadde turt å besøke meg på avdelingen hvis innsikten i psyken bare hadde spredd seg litt mer. Nå snakker jeg jo bare om synet til uvitende ungdomskoleelever og gamle besteforeldre som er oppvokst på en plass der alle kjenner alle og det ikke var lov å snakke om døden engang. Men av å høre om personer som deg får meg til å innse at det bare er dumt at jeg skal skamme meg over at jeg var psyk. Jeg føler meg mer akseptert.

        Og det er jo bare en brøkdel av det bloggen din forteller om. Her er jo blant annet interressante drøftinger om medisiner og psyke, vakre bilder, gode sitater og interressante historier. Jeg liker veldig godt de utvalgte inneggene.

        Selv om psykiatere og medisiner ikke hjalp for meg, ser det ut som om det er rette veien for deg. Jeg ble bedre gjennom å lese bøker, der jeg lærte å elske å bare eksistere og like alt fra smerte til glede. Jeg aksepterte det nakne livet for det det er. It is what it is :) Om jeg er «gal» eller ikke, jeg aksepterer det så lenge jeg er lykkelig. Forfatteren har selv vært innlagt, kanskje det er derfor han klarte å gjøre meg lykkelig.

        Dette ble jo veldig mye, veldig off-topic av innlegget og passer seg vel ikke så godt inn i kommentarfeltet ^^ Jeg fikk ikke sagt alt som jeg helt ville det og derfor ble det litt babbling. Men jeg håper du forstår.

        • 49 liseliten oktober 26, 2010, kl. 16:50

          Jeg LIKER babbling! Babbler mye selv ;) Vil dog ikke kalle kommentaren din for babbling, du har utrolig mye fint og viktig å si! Så tusen, tusen takk!! Jeg blir også ganske overrasket over hvor lite folk generelt vet om psykiatri og psykisk helse. Heldigvis er det blitt mer opp og frem rundt informasjon nå og forhåpentligvis fremover også :) Tuden hjertelig takk for så fine ord!

  39. 50 Jenny november 19, 2010, kl. 21:16

    Jeg har også merket litt dette med hvor lite observante de er på lukkede avdelinger. De tok inn den lille parfymeflasken, mp3-en med øreproppene (jeg kunne jo kvele meg), passere alt sånt. Men beltet mitt, hva med det? Til og med foreldrene mine syntes det var rart at jeg fikk beholde det på lukket skjerming. En annen venninne som var innlagt på voksen-lukket (dette var for ungdom) måtte levere inn genseren med snorer, evt. trekke ut snorene om hun nektet å kle av seg. På dette tidspunktet var jeg i mani, så å gjøre selvmord, var ikke i mitt sinn, men de kunne jo tenkt likevel. Manier kan gå videre i mixed state, og da er det farlig.

    Etter perm, hvor jeg fikk tilbake mp3-en, smuglet jeg den inn via jakkelommen. Og dette tror jeg faktisk var innleggelse nr. 2, med dyp depresjon. Ikke noe «få se i jakken!» Men det skjedde ikke noe. Jeg skulle bare høre musikk fordi det hjalp meg så mye. Musikk har siden begynnelsen på alt, lettet mye av det som er på vei til å gå galt.

  40. 51 Christine november 26, 2010, kl. 00:58

    Her kjente jeg meg veldig igjen. RIktignok for flere år siden, men jeg talte virkelig skadelige/knuselige gjenstander, lo av dem mens de tok ut alle tråer fra klærne mine, og jeg rev opp laknene i stedet,og så mye mer De tror de er så flinke. Men de skjønner ikke at det at man ikek sier noe, betyr ikek at det går bra


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!