Om bloggen: du virker så frisk

Jeg får av og til høre, spesielt fra dem som leser bloggen min, at jeg virker så «frisk», på grunn av måten jeg skriver på. Det er selvfølgelig et kompliment, men samtidig tenker jeg, du skulle bare visst. Noen ganger får jeg en følelse av at andre tar så lett på det, at de tror at alt er så enkelt (eller hvertfall enklere enn det faktisk er), at jeg fikser ting uten problem, og at det alltid ordner seg. Noen ganger får jeg bare lyst å skrike at hei, du aner faktisk ikke hva jeg sliter med. Jeg deler ikke alt, og jeg har ulike grunner til det.

Jeg har en forhåndsregel jeg prøver å følge til en viss grad: ikke blogg i affekt! Jeg har tidligere (for lenge siden) blogga råskap og faenskap mens jeg sitter blødende med åpne, selvpåførte kutt og er i en totalt fjern tilstand. Da er det ikke spesielt kult å komme til seg selv igjen og vite at dette har ligget tilgjengelig for gud og hvermann.

Jeg har tekster som er rå og ærlige, og som ikke er skrevet i affekt, men som jeg likevel er usikker på om jeg tør/bør/skal/kan publisere. Vil det trigge noen til å skade seg? Vil det plante idéer hos andre syke? Vil jeg støte noen? Vil jeg påvirke noen negativt?

“Du må passe deg for hvordan du uttrykker deg og hva du formidler. Unge jenter ser opp til deg og vil kanskje være som deg”. Da jeg hørte dette ble jeg smålig sjokkert og provosert, selvom det også ligger mye positivt og smigrende i det. Hvordan kan jeg beskrive realiteten om jeg må sensurere meg selv? Jeg bryr meg om mine medmennesker. Jeg bryr meg, og unner ingen å ha det vondt, men jeg syns det er vanskelig å føle at jeg må påta meg en slags rolle med å alltid være «fornuftig og positiv». Jeg syns det er vanskelig å føle at jeg nesten skal holdes ansvarlig for andre på grunn av ting jeg kanskje skulle ha skrevet? Wtf liksom. Jeg liker ikke å føle at jeg ikke kan skrive det jeg selv ønsker, i frykt for å påvirke andre negativt (utover normale grenser).

Bloggen er bare en brøkdel av meg og min hverdag, meg og min sykdom. Det er sunt å ha grenser. Jeg prøver å ikke blogge i for stor affekt og på impuls, og jeg deler ikke det som er mest sårbart for meg, av hensyn til meg selv. Det er mye jeg ønsker å dele, men som jeg føler jeg ikke kan, av årsaker nevnt over.

Frisk og frisk. Alt er relativt. Men takk for fine ord, I’m getting there :)

28 Responses to “Om bloggen: du virker så frisk”


  1. 2 Cathrin oktober 10, 2010, kl. 23:46

    Hvet du va som er så spennende med deg? Du har en indre styrke som bare viser så enormt godt i bloggen din! Du skriver sterke, ærlige og reflekterte tekster som de fleste bare kan drømme om. Når vi ser bildene av deg her, (de fleste) så ser du ut som en skikkelig smilende glad og sprudlende jente…
    Og alt det jeg har skrevet her stemmer selvfølgelig, Samtidig, når jeg møter deg in real life… (ok, det har skjedd to ganger, og kanskje ikke de beste gangene, but still) så er du så «liten» stå stille, sjenert, så totalt annerledes enn jeg trodde etter å ha lest bloggen din!

    Men du er fortsatt Lise, som har det helt forjævlig innimellom, som gjør lite lure valg av og til, men som samtidig vet om det, som reflekterer over det, som er på veien mot friskhet!!
    Du er rett og slett bra:D

    • 3 liseliten oktober 11, 2010, kl. 00:00

      Tusen takk for så fine ord, Cathrin! <3 Og du sier viser jo også hvor feil man kan ta om man bare dømmer ut i fra bloggen :) Lise er Lise, ikke bare det man leser på bloggen. Takk <3

  2. 6 Gro Maren oktober 10, 2010, kl. 23:59

    Heia Lise! Jeg syns du gjør en jævlig god jobb. Det skal du ha. Og noen ganger er det kanskje viktig også å skrive i affekt. For livet er ikke a4. Livet går opp og ned som i en berg og dalbane. og selv prøver jeg hele tiden å si til meg selv at jeg er så takknemlig for alt jeg har vært igjennom, ikke nødvendigvis for alt jeg har opplevd, men fordi det har vært med på å skape den jeg er i dag. Men jeg skal ikke legge på at de siste 20 årene har vært jævlige. Og ja, selv om jeg prøver å legge det til side fordi jeg vet det går utover meg selv, men bitterheten er der iblant. Bitterheten over mine egne feil, og ikke minst andres. Men nå sitter jeg med en kjempesak mot norsk pasientskadeerstatning. Jeg har fremmet et krav på halvannen million. Og hele saken bunner kanskje i bitterhet over alt jeg har vært utsatt for av overgrep i psykiatrien, men jeg vil det skal bli satt fokus på pasienters rettigheter. Og alle de daglige overgrepene som skjer som ikke blir notert ned og forsøkt skjult. Jeg har tapt første omgang i denne saken. Men har tatt den videre. De vet at om jeg vinner frem med denne saken som omfatter så mye innen psykiatrien, så vil det skje noe drastisk. Noe som hverken psykiatrien, norsk pasientskadeerstatning, helsetilsyn eller politikere vet hvordan de skal gripe fatt. De er rett og slett livredde. De er redde for at pasientene skal få menneskerettigheter på lik linje som det finnes lov for dyrehold. Men jeg har begynt å se bort ifra at jeg er så syk, og sier heller til meg selv at jeg har dårlige dager. Noen dager vil jeg bare ligge i sengen. Og noen ganger vil jeg ikke i det hele tatt. Men er en kronisk syk av den grunn? Som en fantastisk psykolog jeg har sier til meg, Gro Maren, du var ikke syk da du ble innlagt. Men du ble sykeliggjort og fikk ulike diagnoser etter hvilket spesialfelt den enkelt behandler du hadde underveis hadde spesialisert seg i. Det er utrolig hvor mange pasienter som har en dissosiativ lidelse som tilhører samme beandler. Og hvor mange manisk depressive det finnes der hvor psykiateren er tilhenger av stemningstabiliserende. Noen er kanskje virkelig syke, men veldig mange blir syke av systemet. Og når psykologen på E2 faktisk tør å si noe slikt, som sitter på innsiden, da tror jeg ikke slike uttalelser kommer uten grunn. Jeg tror hun har sett og opplevd mye rart. Og kanskje er de sykeste selv nettopp de som skal behandle de syke. Litt freudianske kanskje. Er du ikke syk, så blir du det garantert etter en uke med freud. Stå på Lise. Tro på deg selv og vit at det er utrolig mange som setter pris på den jobben du gjør. Det er sent søndag kveld, i morgen skal jeg skrive under lånepapirene på min nykjøpte leilighet. Jeg tror jeg trenger å legge meg. Men jeg får sikkert ikke sove. Goe klem Gro Maren.

    • 7 liseliten oktober 11, 2010, kl. 00:58

      Tusen takk for det! Du har mange interessante og gode poenger! Lykke til med saken, krysser fingre for at du får det gjennom! Og gratulerer med leilighet! Klem :)

  3. 8 Carina oktober 11, 2010, kl. 00:07

    Det er nok sant at mange ser opp til deg, men det er fordi du er utrolig ærlig, åpen og klar om det du skriver om! Jeg ser opp til deg, men ville aldri sett på skriveriene dine som en oppfordring til å skade meg selv! Jeg synes du skal fortsette akkurat som du har gjort, uten å sensurere deg selv. Det motvirker jo hele poenget med det å kunne blogge!

    Stå på, sier jeg bare!

  4. 10 Marie oktober 11, 2010, kl. 00:12

    Vet du hva jeg setter pris på når jeg leser bloggen din? At selv om du har grenser, noe som er sunt og bra, så virker det ikke som du sensurerer deg selv.
    Du virker ekte.
    Vi som bare har lest bloggen din uten å ha møtt deg, skjønner også at dette -bloggLise -bare er litt av deg. Men likevel virker det du faktisk deler så rått ærlig, bra skrevet og ekte.
    Kun sånn kan jeg relatere meg til deg, for liker ikke uekte mennesker. :)

    Håper du aldri, aldri, aldri slutter å blogge! Håper du får det bedre etterhvert, at du får det skikkelig bra :) Men ikke slutt å blogg, vær så snill!

    Bloggen din kan redde dagen min!Den kan gi meg håp når jeg ikke finner det andre steder, den gjør meg mer forståelsesfull, jeg føler at den gir lille meg en stemme når du skriver om ting jeg sliter med. Og den får meg til å le på skikkelig kjiiipe dager.

    Og en ting, jeg har aldri blitt trigget av å gå inn her. På grunn av historien din, og når du har skrevet om å ville holde deg skadefri, så har jeg tenkt at jeg også kan klare det. Har snart 3 måneder ssfri nå, og du er en av inspirasjonene mine :)

    Ha en fin kveld :) (ehm natt)

  5. 12 Sandra Jeanette oktober 11, 2010, kl. 00:43

    Man forteller jo faktisk ikke sannheten om absolutt alt på en blogg, uansett hvor personlig den er, egentlig. Så folk vet vel aldri absolutt alt, uansett :)
    Bildet var fint!

  6. 14 cathrin oktober 11, 2010, kl. 01:21

    Må bare svara Gro Maren her eg: Så bra Gro Maren, for eg rekne me du e den gro maren eg vett kem e? Gratla me leilighet, å lykke lykke te me saken din!!

  7. 15 Smaskeladden oktober 11, 2010, kl. 11:38

    jeg vet ikke om jeg noen gang har sagt noe lignende til deg som det denne personen sa til deg, men uansett. det denne personen mener er kanskje at når man er så langt nede som man er når man skader selv, så kan selv et bilde med arrdekte armer være triggerfaktorer.

    man kan selvsagt si at alle de som leser slike blogger har ansvar for seg selv, men du som blogger har veldig stor påvirkningskraft etter hvor populær du er som blogger. det finnes unge der ute som sluker dine ord og som ser skikkelig opp til deg. noe de har all grunn til, for du er et fantastisk menneske lise. :-)

    personlig syns jeg du er flink til å formulere deg på en måte som ikke virker triggende om vanskelige tema som selvskading/selvmord/depresjoner/angst o.l.

    jeg liker bloggen din skikkelig godt. og jeg leser den, selv om jeg ikke kommenterer hver eneste gang du har posta noe nytt.

    glad i deg, lise! <3

    • 16 liseliten oktober 11, 2010, kl. 23:57

      Tusen takk for det! <3 Jeg vet liksom ikke om jeg er helt komfortabel med å ha "veldig stor påvirkningskraft"..det gjør det hele litt mer skummelt. Men jeg er jo veldig glad for at det gjør "noe" med andre, på en positiv måte håper jeg :) Tusen takk <3

  8. 17 Hannah oktober 11, 2010, kl. 11:42

    Det er veldig viktig dette her. Man er ikke bloggen sin. Gla i Lise Lise jeg :)

  9. 19 Silje skogvik oktober 11, 2010, kl. 15:40

    <3

    Det er lett å virke frisk, for folk som ikke vet hvordan det føles. Det er også lett å leke frisk, for å skjule smerten og alt som skjer inni deg..
    .. Slik hadde iaffal jeg det i natt, og jeg fortalte både meg selv og legene, hele natta, at det kom til å gå bra. Jeg følte meg helt fin, alt ordner seg. Vet ikke om jeg sa det for meg selv, eller om jeg sa det for min egen del, eller for deres. Og da var det faktisk ei som spurte meg, hvordan jeg, som var så oppegående, kunne gjøre noe sånnt mot meg selv. DA tok jeg det på helt feil måte, bynte å hylgråte at jeg slettes ikke var oppegående, og at det bare var ho som ikke kunne se det ..
    så skjønner på en måte, litt, muligens hvordan du føler det når folk sier at du virker så frisk :)

    • 20 liseliten oktober 12, 2010, kl. 00:00

      Takk Silje <3 Ikke minst: det er lett å leke frisk! Det er sant. Rart hvordan hjernen funker..ting som blir sagt i god hensikt kan ha motsatt virkning. På en måte "bra" at du knakk litt sammen så sannheten fikk komme frem! Hvordan gikk det?

      • 21 Silje skogvik oktober 12, 2010, kl. 11:54

        Det gikk bra, denne gangen! fikk rigktignok høre ganske klart at om jeg hadde venta lengre med å komme inn, så hadde jeg ikke vært levende veldig lenge.
        Synd at sammenbruddene skal være så store når de først kommer. Det går utover så alt for mye, og det får så masse konsekvenser..
        (spess siden jeg er u. 18)

  10. 22 ★MK★ oktober 11, 2010, kl. 17:29

    Huff jeg skjønner iallefall at ikke alt er bare bra, men man kan jo ikke skrive om det hele tiden. Enkelte dager er vanskeligere enn andre og da kanskje du også la være å blogge om det verste også? Det er bra du blogger for å hjelpe andre, det er bra du blogger forå få ut litt at det du har på hjertet. Jeg synes du har en kjempefin blogg som skiller seg ut fra mengden med blanding av alvor, fargerike ting og gleder. En blogg med godt og vondt!

  11. 24 Syngetonje oktober 11, 2010, kl. 23:24

    Jeg ser opp til deg. Fordi du igjennom bloggen har vist at du har en fantastisk fin personlighet. Fordi du oser av styrke! Fordi du er Lise!

    Men jeg skjønner også at du ikke er frisk. At det er mye som ikke er som det skal. Selv om du er kommet kjempelangt, så skjønner jeg at du ikke er frisk enda.
    Og jeg har full forståelse for at du ikke deler hele hverdagen din med bloggen og bloggleserne dine!

    ..
    Jeg vet hvor vondt det gjør å høre andre si:» det er så godt å se at du har blitt så mye bedre!» «Det er så godt å se deg smile igjen.» «Nå er du ett steg nærmere frisk!» «Mye bedre enn du var» «Ting er totalforandret, du er ikke lengre SÅ syk!».. Det gjør så forferdelig vondt. Har ofte lyst å rope og skrike ut; «du vet forfaen ingenting. Du ser bare skallet mitt. Den påklistra maska. Du ser bare skuespilleren som er jævlig flink å spille. DU VET FORFAEN INGENTING! HOLD HELLER KJEFT, NÅR DU IKKE HAR PEILING!!» Men jeg gjør jo selvfølgelig ikke det. Holder kjeft, og strammer maska enda mer. Klumpen i magen blir til en tikkende bombe.

    Selv om det sikkert er i beste mening er det ikke slik det tas i mot og tolkes!


    Jeg syns du skal blogge akkurat det du føler for. Om folk ikke tåler sannheten, får de heller la være å lese.

    Kjempeglad i deg Lise <3

  12. 26 arikanne oktober 13, 2010, kl. 00:16

    Denne gav meg noe å tenke over. Kjener meg litt igjen i det du skriver med «du må være forsiktig med hvordan du formidler deg» og blaaaablablabla.
    Skjønner også hva du mener om å skrive i affeksjon! For det gjør nemlig jeg. Jeg MÅ skrive det i affeksjon og poste det der og DA (det som er ærlig, brutalt og rått), hvis ikke TØR jeg ikke. Tør jeg ikke, da blir det ikke.
    Når jeg skriver i den sinnstemninga jeg opplever der og da, er det nesten som om bokstavene mine bare renner ut av fingertuppene. Alle ordene passer sammen til klokkeklare setninger, alt blir så «kraftfylt».
    Eller kanskje jeg bare er plain superkjedelig når jeg er «vanlig /rolig», da blir alt kjempekjedelig! AHAHA.
    Skulle av og til ønske jeg hadde tid og mulighet til å formulere meg gjennomtenkt :) Men likevel føler jeg at rotete passer inn likevel :)

    TANKEVEKKER FOR MEG i alle fall!
    (jeg har og en sånn regel, men den er todelt og lyder «aldri blogg i fylla, eller i medisinrus», og du vet hva jeg mener ♥ )

  13. 28 hanna desember 9, 2010, kl. 19:32

    blir så trist og lei meg når jeg ser hendene dine :// flotte jenta som du er :)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!