Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

«Hva skjer? Kunne du ikke komme til avtalen klokka 12?» sier sms’en fra min behandlers jobbtelefon, for jeg nekter såklart å ta telefonen. Misforståelser. Jeg ligger i senga, klarer ikke identifisere følelsene, men til helvete med alt, tenker jeg. Misforståelser. Sviktet, alene, forlatt, ingenting verdt, udugelig. Til helvete med alt.

«Jeg har ikke fått beskjed om noen avtale klokka 12, enda jeg har sendt sms og mail og ringt uten å få svar!» Misforståelser. «Det er ikke så farlig med medisinene, jeg trenger dem ikke. Jeg trenger ikke behandling heller lenger, jeg klarer meg selv. Jeg slutter i jobben, og så dropper jeg foredragene. Ha en god ferie, det går fint».

Er ikke det bare utrooolig snilt av meg å gjøre mot min behandler, siste dag før ferie, spesielt? Smart? Klokt? Riktig? Omtenksomt? Jeg vet alt det er og alt det ikke er. Jeg vet det er borderline. Heldigvis vet også min behandler hva som er borderline og hva som er meg. Der og da kobler jeg ut, jeg er villig til å la alt gå til helvete, jeg er så inni det at jeg ikke tenker konsekvenser. Jeg er kanskje klar over dem, men jeg bryr meg ikke. Jeg gir faen. Lar alt gå til helvete.

Mange behandlere kunne reagert med å si «greit, din avgjørelse, farvel». Ansvarliggjør meg. Jeg er fullt klar over at jeg i slike øyeblikk handler latterlig barnslig og umodent. Jeg ser at det er lett for andre å tenke at jeg burde bli satt på plass og lære konsekvenser av slik oppførsel. Selv tenker jeg, er det rart pasienter med min problematikk blir provosert, smeller med dører og aldri kommer tilbake?

I PsykOpp Nytt nr.2/2010 skrev jeg sammen med min behandler, en artikkel om relasjoner. Her listet jeg også opp viktige punkter for meg i relasjon med en behandler. To av punktene var:

  • En som tåler og klarer å arbeide med min atferd som noen ganger er preget av «barnslig» forsvar, kommunikasjon eller selvdestruktivitet
  • En som ikke lar seg provosere til å sende/overføre tilbakemeldinger med samme valør

Heldigvis har jeg en behandler som er der. Hadde jeg hatt en behandler som sa «greit, din avgjørelse, snakkes etter ferien», så vet jeg at faren hadde vært stor for at jeg hadde gjort noe veldig destruktivt. Skade meg? Intox? Si opp jobben? Kjøre alt til helvete?

Så klart er det kun meg selv det går ut over, det er ikke synd på meg da, det er selvforskyldt og totalt idiotisk. Til pass for meg! Men dette er ikke noe som er gjennomtenkt. Det er ikke for å straffe noen eller true til seg noe. Det er impulsive handlinger agert på følelser som håpløshet og desperasjon. Smerte.

Min behandler ser forbi ironien og sarkasmen. Han kjenner meg, og han kjenner borderline. Istedet for å ansvarliggjøre meg, si takk og farvel og stikke på ferie, så prøver han å komme forbi borderlinemonsterets forsvarsmur. Sårbarheten min som skriker av redsel, er godt kamuflert med holdningen til en sta drittunge. Istedet for å svare med samme mynt, så vet han hvem som er bak alt dette, han vet at Lise er der, sårbar og redd. Og han lykkes med å komme forbi, til slutt, fordi han prøver. Vi får snakket om det, vi får snakket om hva som skjer og skjedde, hvorfor, og alle følelsene rundt det. Han er der, og det er greit. Det ordner seg. Én samtale, han kan dra på ferie med god samvittighet, og jeg er i trygghet.

Noen tenker kanskje at med en sånn barnslig oppførsel, så fortjener man bare å lære de smertefulle konsekvensene, man fortjener ikke å bli «dullet med» på den måten. Well, sorry mate, da er vi på ulike planeter. Det handler om langt mer komplekse ting enn å bare oppføre seg som en drittunge. Og ser du forbi det, da har du kommet langt.

Bilde av meg og min behandler fra artikkel «Relasjoner – på godt og vondt»

40 Responses to “Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG”


  1. 1 Marte Forsberg oktober 12, 2010, kl. 19:55

    Flott skrevet og jeg er like imponert hver gang fordi du viser en så enorm selvinnsikt, Lise. Og du kjempeheldig som har en så dyktig behandler!

    • 2 liseliten oktober 12, 2010, kl. 19:59

      Tusen takk, Marte! Innsikt må til! ;) Ikke akkurat så mye innsikt i slike øyeblikk hehe, men heldigvis lander man litt og kan ta lærdom av det i ettertid. Ja, jeg er heldig som har en så flott behandler som ser meg!

  2. 3 Nerve oktober 12, 2010, kl. 20:01

    Du er utrolig heldig som har en så flott behandler:) Skulle ønske jeg også har det. Er inne i en periode nå hvor jeg føler at ingen, ikke engang hjelpeapparatet gir seg faen i meg. de kjører den «ja vel, det er ditt valg» linja. Noe som passer meg utrolig dårlig.

  3. 5 Hannah oktober 12, 2010, kl. 20:01

    Jeg synes du klarer deg bra tross alt. Jeg vet veldig hvordan det kan være.. Du er heldig som har en så god behandler!

  4. 7 Mitthjerte oktober 12, 2010, kl. 20:06

    Wow, bare wow. OG WORD! <3

  5. 9 lailapaila oktober 12, 2010, kl. 20:22

    Kjempebra at du har en sånn behandler Lise. Det er viktig viktig viktig å ha en behandler som faktisk behandler deg og ikke pjatter med deg! Jeg og vil ha en behandler som din…

    <3 <3

    • 10 liseliten oktober 12, 2010, kl. 20:29

      Ja, jeg anser meg som veldig heldig! Det er nok av behandlere som ikke gjør noen bra jobb. MEN det er viktig å åpne for muligheten! Jeg fikk helt sjokk da behandleren min viste meg notater fra 2004, om at jeg ikke likte min nye behandler osv. Haha. Glad jeg ga det en sjangs :)

  6. 11 Evelinn oktober 12, 2010, kl. 20:46

    Hva fikk du til svar etter at du sendte den meldingen, etter at du sa du ønsket å slutte i jobben osv?

    Har selv hatt en behandler som sier noe i et øyeblikk, for plutselig gjøre om på det som h*n har sagt og si noe annet. Og som også bruker ordene «ditt valg, som jeg velger å respektere. Men du er velkommen tilbake».

    I ene meldingen ble det sagt så fint (da jeg kom med billedlige beskrivelser om hvordan jeg hadde det) «jeg skal kjempe hardt for at du ikke skal klare skyve meg unna». Dette ble skrevet etter at jeg sendte sms om «….løpe gråtende ut fra kontoret mens jeg skyver deg unna og ber deg om å la meg være i fred».

    I et lite sekund, ja en liten stund, trodde jeg at h*n brydde seg. Trodde h*n ville komme til å kjempe for å ikke la meg slutte. At h*n som du skriver om her, «så forbi» bordelineren i meg. Den gang ei.

    Så nå sitter jeg her….UTEN oppfølging. Hvorfor? Joda, det er selvvalgt, men samtidig følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Klarte ikke få tillit til h*n eller resten av helsevesenet. Føles som NERVEN sier…at INGEN BRYR SEG OM MEG for tiden. Alle, spesielt hjelpeapparatet, GIR FAEN i meg.

    Du er heldig Lise som har en så forståelsesfull og tålmodig behandler.

    • 12 liseliten oktober 12, 2010, kl. 22:50

      Tillit er viktig, det er kjempeviktig! Og når man har alle antenner ute, sårbare og i stand til å snappe opp alt, så skal det ikke så mye til for å bryte tilliten..de har faktisk en ganske vanskelig oppgave disse behandlerne, hvis de skal vinne tilliten vår.

      Selvvalgt..ufrivillig selvvalgt kanskje. De kan ikke overlate alt til pasienten, og de kan ikke ta alt for god fisk. Det er jo en grunn til at det heter ustabil..Men som jeg sa til Laila, jeg tror det er viktig å virkelig åpne opp for å kunne ta i mot hjelpen. Det er ikke alltid like lett, selvom man ønsker det. Det er komplekse greier…Og det er vondt å høre at du ikke har noen form for oppfølging nå! Går det an å gjøre noe for å få det igjen?

  7. 13 Silje skogvik oktober 12, 2010, kl. 23:46

    skulle virkelig ønske at jeg hadde din evne til å formulere meg ! hvis jeg hadde klart å sette ord på følelsene mine, på samme måten som dag, så kanskje jeg hadde kommet meg litt lengre..
    kanskje de som jobber rundt meg/med/på meg hadde skjønt noe av hvordan jeg har det.. Desverre er ikke det så lett. Det er faktisk jævlig vanskelig.
    med en gang jeg prøver å snakke med de blir jeg helt «care». Bryr meg ikke om hva de snakker om, bryr meg ikke om hva de vil «straffe» meg med.. Bryr meg ikke om noen ting. Jeg orker ikke. Jeg blir lei meg og fortvila, noe som resulterer i samme barnslige oppførsel som du snakker om over her.
    på samme måten som deg, er også jeg klar over konsekvensene. Jeg bryr meg bare ikke. Ikke der og da. Ikke før etterpå, og jeg skjønner hvor utrolig teit jeg har oppført meg ..

    Jeg kjenner meg så uendelig godt igjen på det du skriver. Og ikke minst, måten du skriver på. Takk for at du hjelper meg å få tankene på plass, Lise :) DU gjør så jeg skjønner MEG mere!

    • 14 liseliten oktober 12, 2010, kl. 23:57

      Åhh, tusen takk for kjempefine ord! Det er komplekse greier, det er ikke lett å forstå – eller i det hele tatt se – sitt eget mønster eller selvdestruktivitet…. Det tok meg «bare» seks år med intensiv behandling for å forstå det ;) Neida. Men sant, det er ikke enkelt. Veldig godt å høre at du får noe ut av blogginnlegga mine, det gjør meg glad :)

  8. 16 Tessa oktober 13, 2010, kl. 09:46

    Utrolig bra skrevet!

    Klem <3

  9. 18 tonje oktober 13, 2010, kl. 18:55

    Du skriver utrolig bra :)

  10. 19 MartinePirat oktober 13, 2010, kl. 20:41

    Du er virkelig heldig som har en slik heldig behandler! Det er noe jeg virkelig unner deg også! <3

  11. 20 MartinePirat oktober 13, 2010, kl. 20:43

    Foresten! Utrulig nydelig header du har:D<3

  12. 22 Renate oktober 13, 2010, kl. 20:59

    Du er tøff som tør å være så åpen! Du er flink til å sette ord på ting og jeg kjenner meg igjen i deler av det du skriver, selv om jeg ikke er så hardt rammet. Stå på!

  13. 24 haaplos oktober 13, 2010, kl. 22:13

    Sånne behandlere som din skulle det vært flere av :)

  14. 26 Ida-pusen oktober 13, 2010, kl. 23:03

    du er virkelig heldig som har en slik flink behandler som forstår deg og skjenner deg så godt :D

  15. 27 Dystopia Kaotika oktober 14, 2010, kl. 10:10

    Flott skrevet! Jeg håper jeg får en behandler etterhvert som er tolmodig med meg og mine påfunn også… :)

    Men – jeg lurte på (og det er ikke sikkert du har noe konkret svar på det, men jeg spør nå likevel jeg), manifesterer borderline seg forskjellig fra person til person, eller er det visse likehtstrekk? Hvis det er forskjellig må jo behandleren være ekstra flink til å skille mellom «dette er borderline» og «dette er pasienten» – eller?

    Nysgjerrig, jeg vettu.
    :)

    • 28 liseliten oktober 14, 2010, kl. 19:00

      Takk for godt spørsmål :) Borderline har veldig mange typiske «kjennetegn» og kriterier som må fylles for å få denne diagnosen. (Og diagnosen stilles ikke før etter fylte 20 år, fordi personligheten ikke er ferdig utviklet før det. Og det er jo personligheten som har utvikla seg skjevt, på en måte..utover normalen). Selvfølgelig er alle folk forskjellige, men det er veldig mange likehetstrekk. Det er sånne typiske måter å handle, tenke og reagere på som ofte går igjen. Litt om dem her:

      Kort om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse:

      https://liseliten.com/2008/07/14/kort-om-emosjonelt-ustabil-personlighetsforstyrrelse/

      Og litt mer generelt om personlighetsforstyrrelser:

      https://liseliten.com/2010/08/17/om-personlighetsforstyrrelser/

      Håper du også får en bra behandler :)

      • 29 liseliten oktober 14, 2010, kl. 19:01

        Og forresten, behandleren må jo bli kjent med mennesket bak diagnosen, og da vil det være lettere å skille borderline og «meg»

      • 30 Dystopia Kaotika oktober 15, 2010, kl. 09:15

        Ah – ja, jeg har lest de to innleggen før (også, leste de om igjen nå):)
        Jeg lurte vel egentlig på om du merka forskjell når du snakker med andre med samme diagnose, hehe.

        Spør og graver om alt mulig også, da. *rødme*

        • 31 liseliten oktober 15, 2010, kl. 15:42

          De fleste jeg har snakka med som har samme diagnose som meg, føler jeg har veldig mange likhetstrekk med meg. Vi kan le av tragikomiske (og egentlig alvorlige) ting som er helt på trynet, fordi vi begge vet hvordan det er. Og kanskje også derfor reagere «bedre» enn andre, fordi de skjønner greia (som ofte er uforståelig for andre). Det er veldig godt å snakke med andre som skjønner meg..og omvendt. Men jeg har også blitt kjent med et fååååtall mennesker med min diagnose (1-2-3), men som jeg nesten føler har fått feil diagnose ;) Men, sånn er det vel, vi er alle forskjellige. Det kan ikke jeg bedømme. Men jeg ser veldig mange likhetstrekk med andre, ja. Veldig! Ps: Vi liker spørsmål, np ;)

  16. 33 lineffs oktober 17, 2010, kl. 19:59

    utrolig bra innlegg, Lise :) <3
    Love u babe ;*

  17. 34 Salander oktober 19, 2010, kl. 18:28

    Likte bildet av dere to veldig godt. Det sier så mye.

  18. 35 Mariann oktober 22, 2010, kl. 19:44

    Jeg kunne nok ikke vært behandleren din, hehe! Av meg ville du fått en «greit, ha det bra» – melding, tror jeg. Ikke vondt ment altså, og om jeg HADDE hatt et yrke som det, ville jeg ønsket meg «pasienter» (?) som deg, som forklarte meg så tydelig hvordan ting hang sammen. Selv om min terskel for «barnslig» forsvar som det du beskriver her er ikke – eksisterende, så vil det jo i mitt tilfelle være snakk om voksne folk som burde klare å reagere annerledes. Som du så flott beskriver, så er det jo ikke DU som gjør sånne ting. Det er supert at du har en behandler som ser forskjellen. :)

  19. 36 Nina juni 3, 2011, kl. 03:45

    hehe ikke lette være behandler altid,men du har en dyktig og snill behandler

  20. 37 fragile88 mars 26, 2012, kl. 12:32

    Dette er også en post jeg har lest flere ganger.. Leste den også for min behandler! Godt skrevet:) Tenker på deg ♥


  1. 1 Jeg bare liker deg ikke. Liksom. « liseliten.com Tilbakesporingnovember 17, 2010, kl. 18:20
  2. 2 Ingen glansbilde « liseliten.com Tilbakesporingnovember 15, 2011, kl. 22:32
  3. 3 Så pakker jeg det inn i en annen form « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 8, 2012, kl. 17:34

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!