Jeg bare liker deg ikke. Liksom.

Jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget etter alle tilbakemeldingene jeg fikk på innlegget «Ansvarliggjøring? Se nærmere, se meg» om hvor heldig jeg er som har en sånn behandler som jeg har. Ja, jeg er heldig, det er jeg, men jeg kunne også bestemt meg for å «ikke like» ham.

Sent på høsten i 2004 hadde jeg min første innleggelse. Jeg var ikke «i systemet» og hadde derfor ingen behandler. Alt var nytt for meg. Jeg husker jeg satt på rommet mitt med lukkede gardiner, da en mann kom inn og hilste på meg. Han var fra poliklinikken, seksjon unge voksne, og han skulle bli min behandler. Jeg kan ikke huske hva jeg følte eller tenkte, men jeg kan se det for meg i bilder.

For en stund siden spurte min behandler meg om jeg husket hva jeg syntes om han i starten. Jeg tror det var i sammenheng med at jeg var forvirret, fordi personer jeg liksom ikke «likte» (uten å egentlig kjenne dem), plutselig viste seg å være fantastiske og flotte mennesker. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke «likte» disse personene – fordi jeg var så utrygg og usikre på dem. Det tryggeste og enkleste var å «ikke like dem». Følelsesmessig distanse.

Uansett, han leste opp fra journalen. Han leste opp notater jeg selv hadde skrevet i 2004, og som var scannet inn. Jeg hadde skrevet at jeg ikke likte min nye behandler, jeg likte ikke måten han snakket på, jeg likte ikke måten han stilte spørsmål på. Jeg bare likte ikke min behandler. Liksom. Jeg måtte le. Hadde jeg syns det? Hadde jeg mislikt han?

Jeg tror jeg på den tiden var så forvirret og fjern fra meg selv, at jeg ikke kan huske så mye fra den første tiden i behandling. Jeg kan se for meg enkelte og random situasjoner i bilder, men jeg kan ikke huske følelser eller tanker. Distansert, fjern, forvirra, lost, det var meg.

Jeg tror at jeg kom til alle timene fordi jeg var pliktoppfyllende, «flink, snill og sjenert». Jeg turte ikke annet. Jeg turte ikke be om en annen behandler, jeg turte ikke slutte, jeg hadde jo ingen stemmerett i mitt liv på den tiden. Og kanskje kan jeg tenke «heldigvis»? Heldigvis turte jeg ikke gjøre annet enn å fortsette.

Jeg likte ikke min behandler i starten, selvom jeg nå tenker at jeg er kjempeheldig som har ham. Han er fantastisk, og han har fulgt meg i seks år. Jeg hadde ikke kommet så langt som jeg har, uten hjelp og støtte fra ham.

Jeg har ofte opplevd å ta feil av mennesker. Hvis jeg er veldig utrygg og usikker på noen, hvis jeg føler de ikke liker meg, så skal ihvertfall ikke jeg like dem. Det blir det tryggeste og enkleste. Følelsesmessig distanse. Jeg har gjort denne feilen så mange ganger opp gjennom årene (og kanskje fortsatt gjør av og til?), at jeg prøver å være åpen for at jeg kanskje kan ta feil. Jeg prøver å åpne opp og være mottakelig for at mine meninger kan endre seg, og ikke stenge igjen og tenke at sånn og sånn er det, og sånn vil det alltid være. Punktum.

Det er kjempeviktig, nesten avgjørende, å åpne opp når man får en ny behandler. Gi det en sjangs, gi det en mulighet, gi det tid – og ta i mot! Det er ikke behandlerne dine som skal løse problemene dine og «fikse deg». Du må (desverre) gjøre den harde, tunge jobben selv, men de kan støtte, veilede og hjelpe.

Du kan selvfølgelig være maks uheldig og møte på en idiot av en behandler, men hvis man bruker samme forsvarsmekanisme som jeg har gjort, så kan de fleste behandlere mistenkes for å være idioter. Jeg likte ikke min behandler. Jeg bare likte ham ikke. Liksom. Og jeg tok skikkelig feil!

 

Q: Har du opplevd å ta feil av personer?

42 Responses to “Jeg bare liker deg ikke. Liksom.”


  1. 1 Annki oktober 16, 2010, kl. 21:03

    Off ja eg har tatt feil av personer eg har våre usikker på om likte mg å eg har tatt feil en del gangår. Siden eg har blitt mobba så mye så e eg allti redde for ikkje å ble likt å akseptert, derfor grudde eg mg så utroligt te fusste skoledag nå på 3 påbygg men de aller fleste i klassen e veldig greie.

    Men eg kjenne at d fortsatt e sånn at eg får hjernteppe å føle at eg ikkje passe inn når me sidde i ein større flokk å snakke – føle mg ganske så domme då!

    Øve te ein aen ting e litt nysjerrige på kem så har lagt bloggdesigne ditt eg =P?

    • 2 liseliten oktober 16, 2010, kl. 21:25

      Bloggdesignet ja. Eg har tatt utgangspunkt i wordpress sitt tema «k2», og tilpassa og forandra det sånn så eg ville ha det :) Koding e snadder ;) Då komme nerden i meg fram!

      Eg syns og det e vanskelig å ver i ei større gruppa, eg bler fort litt stille då. Godt å hørra at du e i ein greie klasse! :) Når ein har opplevd sånne vonde ting, så bler ein jo «lert opp» te at sånn e det. Heldigvis vokse folk opp og kanskje kvitte seg med sånn oppførsel. Syns du e ei bra jenta eg! :D

      • 3 Annki oktober 17, 2010, kl. 19:03

        Åå takk d va snillt sagt av dg =D

        Ja klassen eg jekk i sist på videregåande frøys mg ud å ville ikkje samarbeida me mg fordi eg forandra mg for mye udseandemessigt -.-

        Men itte de 2 årå dr har eg lert mg te at eg ska ikkje bry mg for mye om teide ting å at eg ska fokusera på de så faktisk lige meg =)

        Uhm du hadde vel ikkje gidda å hjulpe mg me et design(A)? Begynne å ble så utroligt leie av d eg har nå =P Å eg forstår meg ikkje på sånn koding å ting å tang =/

  2. 4 Speilvendt oktober 16, 2010, kl. 21:58

    Har skikkelig lyst til å møte supermann en gang!!!

  3. 6 MartinePirat oktober 16, 2010, kl. 22:07

    Den feilen har jeg også gjort! Men godt du har kommet så langt, så godt du nå endelig ser den feilen, at du virkelig er glad for å få en slik bra behandler! <3

  4. 8 Kijo oktober 16, 2010, kl. 22:13

    Kjempe bra innlegg! Noen ganger føles det tryggere å skyte først og spørre etterpå, lurt er det derimot ikke:P

  5. 10 benediktetvedt oktober 16, 2010, kl. 22:30

    Du er absolutt heldig som har hatt samme behandler hele veien, og ikke minst sterk som har klart å stå i det selv om du ikke likte det i begynnelsen.
    Noen ganger må man bare skyve bort sine egne fordommer og åpne opp for at andre mennesker faktisk kan være ok :)

  6. 12 Mitthjerte oktober 16, 2010, kl. 23:32

    Jeg tror alle går inn dømmende. Mange glemmer å gi folk en sjanse. Når man har blitt sviktet så mange ganger før, mest trolig. Man har mistet håpet og tenker sikkert at han eller hun vil svikte også så man setter opp forsvarsmuren. Jeg har dømt behandlere på forhånd ja men ga meg selv en wake up call og ga ting en sjanse! Angrer ikke et sekund!!!! Det vet du ;)

    Mange tror at når man setter seg i den stolen hos behandlerene så knips så skal de magisk ta bort problemene uten at du trenger å prate om det. Ærlig talt det handler om å gi også. Du kommer dit for en grunn og da kan man like så greit prøve. Når man først har brukt all den energien for å komme dit.

    Jeg tror du prøver å si det på en fin måte. Har du noen gang tatt feil av personer? Jeg skal si det alle tenker noen ganger: HERREGUD, DU HAR HJELPEN FORAN DEG OG FÅR UTSTREKT EN HÅND SÅ TA IMOT DEN HÅNDEN DA MENNESKE! Sånn kan jeg tenke noen ganger. Det finnes faktisk behandlere der ute som virkelig prøver og det finnes mange av «oss» som virkelig ikke prøver engang. Noen ganger jobber vi mot hverandre.

    Vel jeg har Supermann og jeg er jævlig takknemlig for det. Jeg åpnet meg og gir alt. Jeg prøver og det er bra nok! :) Jeg gikk inn med innstillingen at han der skal ikke få komme innpå meg og jeg dømte han først. Jeg angret med engang. Jeg har sagt det til han mange ganger at jeg dømte han først. De er behandlere men de har ikke et ishjerte som alle tror. Man skal ikke dømme.

    • 13 liseliten oktober 17, 2010, kl. 00:05

      Tusen takk, Marie! Du og jeg har jo pratet om dette flere ganger, og det er så deilig at vi er på samme plan der (som på mange andre også hehe). Du har sikkert rett i det, jeg sier det på en fin måte, hehe..så kan du fylle meg ut med «The hard truth». Love youuuuu! <3

  7. 14 Frida S. oktober 16, 2010, kl. 23:48

    Kjenner meg så grundig igjen. Hver gang jeg møter en ny behandler eller lignende bestemmer jeg meg veldig ofte for å »ikke like dem» på den måten du beskriver her.

    Som de sier til små barn: »Du kan ikke si »æsj» til maten før du har smakt på den, i hvert fall!»

  8. 16 Syngetonje oktober 17, 2010, kl. 00:06

    Veldig bra innlegg! :)

    Når det kommer til min behandler, så tenkte(tenker) jeg stadigvekk; «Henne skal jeg i alle fall ikke åpne meg for! Jeg betyr bare penger for henne, og hun bryr seg sikkert ikke, sånn egentlig. De tingene hun sier, sier hun bare fordi det er det hun «må» si. Jeg er ikke viktig. Jeg spiller ingen som helst rolle for henne.»

    Men jeg tror jeg hadde litt den motsatte greia som deg. Mens du ikke likte din behandler bare. Liksom…. Så hadde jeg på forhånd bestemt meg for at min behandler ikke likte meg.

    Det er jo en helt syk tankegang, sånn egentlig.

    • 17 liseliten oktober 17, 2010, kl. 00:14

      Åh, ja, jeg kjenner igjen den tankegangen.. :/ Den er litt ødeleggende. Og jeg tror vi av og til glemmer at de faktisk bare er mennesker, med like stor evne til å bli glad i oss som alle andre <3 Litt av det jeg mente også, at man på en måte bare har bestemt seg for at vedkommende ikke liker deg..da har ikke du lyst å like så mye tilbake heller.. Tusen takk, Tonje <3

  9. 18 Vilja oktober 17, 2010, kl. 01:42

    Utrolig bra innlegg, Lise :) Glad du gav behandleren din en sjanse. For jeg vet hvem han er og han er god. Og som du sier har du fått utrolig masse hjelp av han. Du har mer visdom en de fleste, Lise. Og jeg vet den er DYRKJØPT!

    «Learning is a gift, even when pain is your teacher»

  10. 20 Ida-pusen oktober 17, 2010, kl. 09:26

    jeg ar opplevd det utrolig mange ganger. både at de faktisk er hyggelige, og at det viser seg at de er falske. jeg mener man burde være forsiktige med hvem man tar med seg videre i livet sitt. passe på at de som bare trekker deg ned i gruse og ødelegger for deg, ikke er en av dem som får gå ved din side, da vil du garantert feile. men du må også huske å være åpen for at folk kan være en annen enn det du kanskje tror ved første øyekast. ikke døm noen før du blir skjent med dem. hvis du gjør det, kan du gå glipp av en sjangse til å oppnå noe helt fantastisk. du kan gå glipp av en bestevenn. så vær forsiktig med hvilke venner du «velger» men ikke døm dem før du skjenner dem. :)

  11. 22 Tessa oktober 17, 2010, kl. 10:27

    Veldig bra innlegg :)
    Kjenner meg igjen… man har lett for å skape fordommer når det kommer nye personer inn i bildet, som du sier, den forsvarsmekanismen slår til, og man automatisk bestemmer seg for å ikke like den personen. Du har vært heldig :)

    Klem <3

  12. 25 Marti oktober 17, 2010, kl. 14:00

    Jeg har tatt feil av så mange mennesker. Jeg har så mange fordommer til andre at det nesten er litt skummelt. Det er som du sier; hvis jeg er usikker, så bestemmer jeg meg for å mislike personen fordi det er det som er trygt.

  13. 27 Silje skogvik oktober 17, 2010, kl. 15:34

    det er så lett å ta feil av folk! har selv gjort det mange ganger. Både ved at jeg har trodd godt om en person, som viste seg å være drittsek. Og at jeg har trodd en var drittsekk, som egerntlig ikke er så aller verst :))

  14. 29 lailapaila oktober 17, 2010, kl. 16:59

    Jeg tror nok at det ligger mye «jeg er pokker ikke innstilt på bli frisk» holdning som ligger til rette for at man ikke liker sin behandler,hvertfall sånn i begynnelsen…men jeg er så enig med deg,man MÅ gi behandleren sin en sjanse før man i det hele tatt uttaler seg. Man kan ikke kaste den første timen rett i søpla uten at man egentlig har gitt det hele en fair sjanse.

    • 30 liseliten oktober 18, 2010, kl. 16:53

      Ja, nemlig! Jeg har kanskje vært der selv også, men det er ikke lett å få noen fremgang om man ikke VIL bli frisk og heller bruker tid på å motarbeide hjelpen som tilbys.

  15. 31 Alexis oktober 17, 2010, kl. 18:55

    Jeg har også tatt feil av personer..
    Har gjennom mine «to år i ‘profesjonell’ behandling», hatt 5 behandlere. Han første nyttet det ikke med, hun andre gikk det ganske greit med (som sluttet for å begynne et nytt sted). Hun tredje forhåndsdømte jeg, jeg var sint å lei av å måtte bytte – to stk på ca under et halvt år. Hun snakket litt rart, litt barnslig. Men det viste seg at hun var en fantastisk kvinne, som har hjulpet meg veldig! Så måtte hun ut i permisjon, og jeg ble igjen «videresendt» etter et halvt år til. Nå skulle jeg til en dame, og en mann (fysioterapautgreie). Hun damen er det ‘ikke virk i’, faktisk burde hun nesten ikke jobbet på noen poliklinikk (joda, gikk inn med åpent sinn). Egentlig så ville jeg ikke til noen mann, men jeg gav det en sjanse. Jeg stolte på hun forrige behandleren, og det gjorde jeg lurt i! Han er fantastisk. Og den jeg angrer mest på at jeg ikke ville til, og kom inn med en halvegs ‘sur mine’.

    Men er det rart da, at vi forhandsdømmer? Egentlig? Klart vi er skeptiske til behandlere, systemet, gi slipp ‘på oss selv’ osv! Det er jo ikke bare lett. Likevel er jeg enig i at man bør som pasient være litt mer åpne. Kanskje også behandlerene burde det; f.eks. ikke lese gjennom hele journalen før vi kommer til dem, slik at de blir kjente med oss gjennom oss selv og ikke journalen?
    (huffda, langt og rotete dette her ble..)

    • 32 liseliten oktober 18, 2010, kl. 16:55

      Ja, ikke minst! At også behandlerne er åpne før de dømmer (ut fra f.eks journal). Det er jo forståelig at man forhåndsdømmer, spesielt om man har vært kasteball i systemet eller opplevd svik før. Man vil jo beskytte seg. Men man kommer ikke videre om man stenger igjen alle luker. Takk for kommentar! :)

  16. 33 Hannah oktober 17, 2010, kl. 19:16

    Jeg er håpløs på det der. Men det er godt for meg også iblant å se at jeg tar feil. Jeg er ikke flink til å åpne opp. Husker på BUPA så fikk jeg en psykiater som jeg ikke likte. Jeg gjorde alt for å slippe unna, men de mente hun var den beste til å hjelpe meg. Nå er jeg kjempeglad for de 2 årene vi hadde sammen.. Det er vanskelig å innrømme for meg, men jeg klarer det nå…

    • 34 liseliten oktober 18, 2010, kl. 16:56

      Så bra at du klarer å innrømme det overfor deg selv..Det er et steg i riktig retning. Det er ikke lett å åpne opp, hvertfall ikke når man er i sånn situasjon som man er i. Takk, Hannah :)

  17. 35 Carla oktober 18, 2010, kl. 14:38

    Godt poeng – klart det er viktig å gi folk en sjanse. Men mange av oss har også god grunn til å ville beskytte oss og være forsiktig, og ta oss tid til å se an den personen vi kanskje skal åpne oss for. Jeg synes det er viktig at vi ikke ser på dette som noe sykt, eller får dårlig samvittighet.

    Så er det også noen ganger at kjemien ikke stemmer, eller at behandleren på en eller annen måte ikke er den rette. Jeg veit jeg ikke er den eneste som har holdt ut en dårlig terapi over altfor lang tid fordi jeg har tenkt at det var meg det var noe galt med, at jeg måtte prøve hardere, og «det er vel meningen at det skal gjøre vondt». Noen ganger er det viktig å tørre å stole på seg sjøl – også når det gjelder valg av terapeut.

    • 36 liseliten oktober 18, 2010, kl. 16:58

      Ja, det er alltid lurt å kjenne på magefølelsen og stole på seg selv, og selvfølgelig «se ting an». Man kan møte på rævva folk i psykiatrien, det skjer jo, men jeg tenker spesielt på dem som bruker tiden til å motarbeide hjelpen de tilbys..de som ikke vil bli friske, de som stenger igjen og ikke vil samarbeide. Behandlerne kan ikke reparere deg, man må gjøre den harde, tunge jobben selv, og et steg i riktig retning vil jo være å åpne opp og ta i mot. Men gode poeng du har, takk for kommentar! :)

  18. 37 Martine oktober 19, 2010, kl. 01:26

    Spennende lesing! Jeg har lagt merke til at veldig mange som sliter psykisk skriver veldig mye stygt om behandlerne sine, nesten alle synes jeg. Eller kanskje det bare er sånn at det er de man husker.. Men, uansett begynner man jo å lure på om det er så mange totalt ubrukelige mennesker innen psykiatrien. Eller om det bare er en veldig utakknemlig jobb.. Jeg tror ikke jeg kommer til å tørre å gå den veien i mitt utdanningsvalg i hvertfall..

    utrolig bra å høre at du har fått god hjelp i din behandler og har hatt han over så mange år. det er bra! :)

  19. 38 Mariann oktober 22, 2010, kl. 20:31

    Som flere sier, det er en forsvarsmekanisme. Det funker også andre veien. Det er sånn jeg har det, ofte. Det spørs hva jeg bestemmer meg for, og hvilket humør jeg er i.

    Mange, mange ganger har jeg fått tilbakemeldinger om at folk oppfatter meg som overlegen og arrogant når de treffer meg. Det kommer av at jeg ikke alltid byr på meg selv. Det er ikke fordi jeg ikke tør, jeg er ikke lenger sjenert. Det er heller ikke fordi jeg har noe i mot dem jeg er sammen med. Det er rett og slett en slags forsvarsmekanisme (som nok henger litt sammen med både arroganse og sjeanse – men jeg kunne valgt å overse den om jeg hadde villet, jeg har full kontroll over den. Ofte velger jeg å ikke overse den – og dermed samtidig velge å oppfattes som overlegen og usosial)

    Det handler om, for meg – å «spare» på energien. Jeg velger å la være å by på meg selv, være med i samtalen, være sosial, ta initiativ – enten fordi jeg ikke føler jeg har noe konstruktivt å komme med i øyeblikket, jeg vil se de andre an før jeg velger hvordan jeg skal oppføre meg, eller jeg rett og slett ikke orker alle de innledende spørsmålene man liksom MÅ gjennom når man treffer nye mennesker. «Hva jobber du med, oi, så gøy, er det vanskelig, utfordrende, hvor bor du, å ja, der har jeg en tante, kjenner du den og den.» Gud, det er så gørr… :) Som regel er det det siste som gjør at jeg lar være å engasjere meg i samtaler, dessverre.

    Som man skjønner, det er ikke det at jeg ikke er klar over hvor usjarmerende jeg er i sånne sammenhenger. Noen ganger er det lettere å være den sære, enn å måtte engasjere seg sosialt. Det er rart. Som det er lettere å velge at noen er dumme og teite, for da blir man i alle fall ikke såret. Det er rart, det også. Men det er i det minste forståelig, hehe.

  20. 39 Terese et Tustehue desember 14, 2011, kl. 01:03

    Jeg tenker det om alle nye personer jeg møter… :)

  21. 40 fragile88 mars 26, 2012, kl. 12:22

    Har fulgt deg en stund, og er så innmari glad du har han..
    Jeg unner deg noen som er så flinke, du fortjener det!
    Klem ♥

  22. 41 Iamstillhere88 desember 21, 2012, kl. 16:05

    Jeg har også tatt feil av mennesker noen ganger, som f.eks behandlere, sånn de første gangene, men i ettertid så har jeg blitt bedre kjent med de og er veldig fornøyd med de :)

    <3


  1. 1 Ingen glansbilde « liseliten.com Tilbakesporingnovember 15, 2011, kl. 22:32

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!