Jeg mistet meg selv

Som en skilpadde forsvant jeg inn i skallet mitt, og med meg tok jeg både blogg, mobil og facebookprofil. Jeg skulle bort, alt skulle bort, og ingenting skulle vitne om at jeg noen gang hadde vært. I den tilstanden jeg var, fantes verken fornuft, forstand, begreper eller selvkontroll.

Onsdag for 3 uker siden ble for meg dramatisk. Alt jeg var og er forsvant i smellet. Fortvilelse og et enormt sinne jeg i mange år har undertrykt, fant plutselig og «endelig» veien ut. Det kunne ikke stoppes. Alle grenser var borte, og jeg mistet meg selv totalt. På en syk og skremmende måte, har jeg aldri før følt meg så fri og så fanget på samme tid.

Det var ikke Lise som ble hentet av ambulanse, eller som sparket og slo og ble fastholdt. Det var ikke Lise som måtte sys og legges inn mot sin vilje. Det var heller ikke Lise som knuste glass og slo seg vrang. Men kanskje var det Lise som gråt i flere timer hver dag, etter at sinnet hadde lagt seg og forsvaret brutt sammen. Som om tjue år med fraværende, fortrengt gråt ble tatt igjen på tjue dager. Kanskje var det Lise som ga fra seg barberbladet, ubrukt, og heller tillot seg å bryte sammen, igjen og igjen.

Jeg har fått meg selv tilbake, mer eller mindre. Jeg trodde virkelig jeg skulle gå under denne gangen, og kanskje hadde jeg gjort det om ingen hadde grepet inn (les: komt seg inn i leiligheten min og tatt kontrollen). De siste tre ukene har jeg hovedsaklig gjort tre ting: sove, gråte og snakke. Og sammen med pause og skjerming fra hverdagen og «verden der ute», har jeg stablet meg litt på beina igjen.

Jeg har tittet litt ut av skallet de siste dagene, orientert meg litt og forberedt meg. Jeg beveger meg forsiktig ut. Jeg vakler litt, og underlaget føles noe utrygt, men aldri før har jeg hatt et sterkere ønske om å bli…bra. Aldri noensinne ønsker jeg å risikere å oppleve dette igjen. Aldri. Jeg er skremt av denne episoden (og meg selv), og jeg har fått nok av at sykdom skal få prege livet mitt så mye som det har gjort. Kanskje er dette mitt vendepunkt. Jeg vet ikke, men jeg håper det.

Det har utvilsomt vært en spesiell jul og nyttårsfeiring, tilbragt på lukket akuttpost. Jeg vil takke for alle de nydelige, støttende og oppmuntrende kommentarene og mailene jeg har fått fra dere lesere! Det er helt utrolig at så mange har tatt seg tid til å legge igjen noen ord til meg! Tusen takk! ♥

Den nærmeste tiden kommer jeg sannsynligvis til å prioritere en del andre og viktigere ting enn bloggen og internett generelt (facebook hvor jeg fortsatt ikke er, og lesing av blogger). Selvom jeg ble utskrevet fra sykehuset i dag, har jeg fortsatt ting jeg må ta hensyn til. Jeg trenger å finne fotfeste og fordøye alt som har skjedd, og ikke minst – sammen med mine behandlere – legge en plan for tiden fremover. Men som flere av dere har skrevet til meg; jeg kommer sterkere tilbake! :)

60 Responses to “Jeg mistet meg selv”


  1. 1 Mitthjerte januar 5, 2011, kl. 22:14

    Jeg sier takk GUD for at LISE er tilbake! Min engel! Jeg ble opprørt, ja sint tilogmed fordi jeg ble så redd. Å stå på «sidelinjen» helt hjelpesløs og ikke vite hva som skjer. IRONISK nok så skjønner jeg hvorfor man blir så redd og folk reagerer på rare måter.

    DU er min bestevenn! og aldri får du lov til å forlate meg eller denne verdenen! du er for verdifull! du har en gave inni deg. du trenger tid og hjelp til å innse at DU er faktisk verdt noe, du er faktisk veldig viktig for mange! du er LISE, og det er ikke bare bare!

  2. 2 Christina Simonsen januar 5, 2011, kl. 22:28

    <3<3 Så utrolig herlig å ha deg tilbake.
    Håper virkelig at 2011 blir et bedre år for deg

    <3 styrke klemmer, fingers crossed, alle tanker til deg <3

  3. 3 Silje januar 5, 2011, kl. 22:31

    Stå på Lise du er fantastisk og jeg er stolt over deg :)
    Lykke til videre i 2011, håper alt blir mye bedre du er en av dem som fortjener det mest her!

  4. 4 Solveig januar 5, 2011, kl. 22:35

    Utrolig glad for at du er tilbake!
    Jeg trenger litt råd av deg, for det virker som du har hatt det sånn selv.
    Jeg er ei jente på 12 år, som har i et halvt år nå, begynte å kutte meg selv. Jeg begynner å få arr opp over armen.
    Noen i klassen min vet om det, men de gjør ikke noe for å hjelpe meg. Jeg vil jo gjerne slutte med det, men jeg klarer ikke. Helt plutselig lengter jeg etter det, og går opp aleine og starter. Flere ganger har jeg tenkt selvmordstanker, og tilogmed prøvd. Jeg trenger hjelp til å slutte med kuttinga, men jeg veit ikke åssen. Jeg har lest en del av bloggen din, og elsker den! Så kom jeg på at jeg virkelig trenger hjelpen din. Tror du at du kan hjelpe meg?
    Hilsen ei jente som virkelig trenger din hjelp!

  5. 5 Evelinn januar 5, 2011, kl. 22:42

    Forstå meg rett, men jeg er glad du fikk sammenbruddet ditt slik at du fikk gråte ut. Du skulle gjort det for lenge siden, fremfor å gå å bære på gråt og smerte inne i deg så lenge. Håper det fortsette slik, altså at du klarer å gråte, snakke (og sove?) når du får det vanskelig. Mye bedre løsninger enn alternativet (u know).

    Ikke unormalt at man kan få en vekker etter dramatisk sykdom. Kan det være at du var i en slags psykose? Var selv ganske syk sommeren 2009, og det ble også for meg en vekker. Siden har jeg faktisk ikke vært innlagt :) (*STOLT AV MEG SELV IGRUNN*).

    Håper at til tross for alt det negative denne «kollapsen» innebærte, at du vant noe av det.

    Vi kommer til å savne blogginga di, men du….ingen fare. Vi skal klare oss ;) Nå må du være flink til å ta vare på deg selv, og ikke presse kroppen din eller deg selv mer enn nødvendig (og hvor mye du klarer). Og som du og vi har sagt «du kommer sterkere tilbake skal du nok se».

    Vi er her å venter! <3

    • 6 Veronica/Gale Matverden januar 6, 2011, kl. 21:47

      Jeg har ikke ord idag selv men hørte det var oppdatert her. Kan ikke være mer enig med Evelinn, at det kanskje var «bra» at det skjedde.

      Satt med mye sinne inne i meg lenge. Godt det aldri har gått så langt med meg, at jeg har fått det ut i drypp. Jeg er glad hver gang jeg klarer å være sint med god grunn, og få ut noe.

  6. 7 Beate januar 5, 2011, kl. 22:43

    Godt å ha deg tilbake, lise<3 solveig: du bør ta kontakt med helsesøster på skolen din å fortelle henne om tankene og følelsene du har, det smarteste du kan gjøre er å skaffe deg hjelp med en gang! De i klassen din er kanskje redd for å si noe feil. Kanskje du skal spørre en god venninne om hun kan være med deg til helsesøster? Skaff deg for all del hjelp!

  7. 8 laipai januar 5, 2011, kl. 23:00

    Kjære Lise,så godt å se livstegn fra deg. At du stabler deg på bena.At du fortsetter å kjempe.

    Det viktigste av alt nå er deg selv,og din framtid. Drit i alt annet akkurat nå,tenk på deg selv og dine nærmeste.

    you’ll be back..og vi venter her :)

    fiks deg selv nå Lisemor :)

    <3

  8. 9 Kinemor januar 5, 2011, kl. 23:04

    Sender deg en klem, Lise.

  9. 10 Dicte januar 5, 2011, kl. 23:05

    Du er ikke alene. <3

  10. 11 Lillesmurf - Kari januar 5, 2011, kl. 23:06

    Så godt å høre fra deg igjen Lise. Jeg sender deg gode tanker, klemmer og tanker igjen <3

  11. 12 Tine januar 5, 2011, kl. 23:13

    å så godt å høre fra deg igjen. Ble kjempebekymra når bloggen din plutselig var stengt og du var borte fra facebook… Også har jeg jo ikke mobilnummeret ditt sånn at jeg kunen ringt deg heller…

    Glad du har det sånn tålelig greit vennen :)
    STOR go’klem

  12. 13 hannahpetrie januar 5, 2011, kl. 23:16

    Jeg har kommet så mye nærmere deg disse ukene Lise… Takk for alle oppmuntringer på sms, når jeg gråt eller var sint på sykehuset… Jeg savner deg og håper du blir bedre snart… Og meg… Vi skal klare det sammen! Husk på stjernene! I HEART YOU! klem

  13. 14 Lisa januar 5, 2011, kl. 23:21

    Så godt å ha deg tilbake igjen!! Virkelig glad for å lese den nye motivasjonen din. Smellene er der, og dem kan være ganske skummel. Det er rart når man i ettertid sitter å ser tilbake, og man virkelig ikke klarer å finne seg selv oppi hele situasjonen. Det er rart hvordan fornuften sin stemme kan forfalme helt bort i sykdomstankene. Ta det med ro. Ta ett skritt om gangen – eller bare et halvt om du må!

  14. 15 Marte Forsberg januar 5, 2011, kl. 23:37

    Ble SÅ glad nå for å se et livstegn fra deg. Har virkelig savnet deg og de fine ordene dine.

    Håper virkelig at ting blir bedre nå. Du er fortsatt den tøffeste jeg vet om! :)

  15. 16 arikanne januar 5, 2011, kl. 23:38


    Jeg er (pågodtnordnorsk) SØKKIMPONERT!

  16. 17 Maddie januar 5, 2011, kl. 23:39

    Velkommen tilbake! Du er bare helt fantastisk.. Husk; det er ikke nødvendig å gå gjennom livet alene, en god venn er det beste man kan ha. Selv om du har mange behandlere og et stort system rundt deg, er det ingen som kan erstatte en virkelig venn.

    Den går også til deg, Solveig. Å kutte seg selv er alltid alvorlig, og det er ikke nødvendig å bære på dette alene.du er ung, og har hele livet foran deg, snakk med noen! Helsesøster, eller en lærer du stoler på, ingen vits I å utsette den første samtalen, selv om det kanskje er den som er værst.

  17. 18 Annki - Personlig fotoblogg januar 5, 2011, kl. 23:41

    Så godt å hørra at du har begynt å samla dg sjøl samen, å godt å hørra at du har blitt utskreven.

    Den hendelsen hørrtes ufatteligt skremmandes ud å eg håbe virkelig at du sleppe å oppleva någe sånn igjen – at dette va vennepunkte!

    Tenke på dg Lise å sende dg varme klemmar♥

  18. 19 Olivia januar 5, 2011, kl. 23:41

    godt å høre fra deg, høres ut som om du har hatt det fryktelig tøft nå ja, godt å høre at det går bedre og stå på, ta vare på deg selv, du er verdifull. Flott at du har fått ut mye innestengt sinne og gråt,det trenger å få komme ut, forblir det innestengt så blir det bare «krøll».

    stå på :)

    klem

  19. 20 caroline januar 6, 2011, kl. 00:01

    Velkommen tilbake jenta mi :)
    tenker masse på deg <3

  20. 21 karianne (v.v) januar 6, 2011, kl. 00:41

    Utrolig glad for å vite at du ER, og at du er klar(ere) for å leve(?)
    Ta vare på deg selv Lise<3

  21. 22 effjusikay januar 6, 2011, kl. 00:44

    Da håper jeg at 2011 blir det året du virkelig finner deg selv igjen :-)
    Stå på.

  22. 23 Lea Amalie januar 6, 2011, kl. 00:50

    Du er sterk!
    Du taklet det hele på en bra måte. Jeg tror nok det var mye som skulle ut i de mange tårene.

    Håper det går bra med deg!
    jeg tente et lys for deg også på bloggen min i dag.

    bare se–>

    http://leaamalie.blogspot.com/2011/01/jeg-tenner-et-lys-med-hap-for.html

  23. 24 Joakim januar 6, 2011, kl. 01:03

    Velkommen tilbake, Lise. Jeg håper av hele mitt hjerte at året dom ligger for dine føtter blir et godt år for deg. Det fortjener du virkelig!

  24. 25 Linda januar 6, 2011, kl. 01:18

    SOLVEIG, det er veldig viktig at du snakker med en voksen person om det du sliter med nå. Hvis du har lest litt av bloggen til Lise så har også kanskje lest at det kan bli veldig vanskelig å slutte med det å kutte seg selv. Og så får man alle disse arrene som man angrer på senere. Jeg syns det Beate skrev over her var veldig lurt, at du skulle snakke med helsesøsteren din på skolen om dette. Helsesøsteren kan hjelpe deg med det aller meste, og om hun ikke vet så mye om selvskading så kan hun lære litt om det, det går fint :) Det viktigste er at du får snakket med noen slik at de kan hjelpe deg til å ikke kutte deg selv lenger, for det er ingen løsning på det vonde man har inne i seg skjønner du. Det som er vondt inne i deg må du løse på en helt annen måte. Som ved å snakke med helsesøsteren på skolen din.
    Jeg hadde det vondt inne i meg før, da snakket jeg med helsesøsteren på skolen min og det var så godt å endelig ha noen å snakke med. Hun kunne hjelpe meg og vi kunne snakke om ting på en litt annen måte enn hvordan jeg snakket med andre.
    Jeg håper du klarer å finne ut av det Solveig, masse lykke til =)

    Lise, good to be back? Jeg syns i alle fall det var herlig å se et livstegn fra deg her. I det jeg dumpet innom innboksen på mailen min og så en ny mail fra bloggen din, da fikk jeg litt vondt i magen, sånn når man gru-gleder seg til noe. Heldigivis var det bare «godt» å lese det du hadde skrevet, for mellom linjene oppfattet i alle fall jeg det som at du var til stede og klar til kamp, med fornuften i behold og den konstruktive tankegangen som et våpen i sammen med viljen.

    Detta går vegen:)
    Fytti, så stolt jeg blir av deg!

    Nei nå må jeg banne litt også… Faen så inn i det helvetes forbanna bra gjort å komme tilbake etter noe så for jævlig som det du har gått gjennom nå!

    Samle styrke, drikk vann, spis mat, få søvn, kjenn frisk luft, snakk om det du måtte trenge å snakke om, hold på håpet, len deg mot troen og viljen, ta til deg alt det gode som skrives om deg, vær ærlig mot deg selv, tillat deg å gråte, det er også lov å være sint, smil til deg selv og aldri, aldri tro at du ikke kan klare dette.
    (Jøss, så moraliserende jeg var nå…!)

    Natta, gode du :)

  25. 26 Bjørg januar 6, 2011, kl. 01:49

    Så godt å se at du er «på fotan» igjen, som vi sier på trøndersk. Ta vare på deg selv. Ikke blogg for VÅR del, men bare om du selv ønsker det. Klem fra meg :-)

  26. 27 Wenche januar 6, 2011, kl. 07:25

    Det er så godt at du er på vei tilbake.
    Det viser bare hvilke flott person du.
    Du setter budskapet du har skrevet i hånda ut i livet.
    Tror dette var et vendepunkt , for å komme videre.Ny året begynte med blankeark, og nå du begynt på 1.kapitel.
    Bruk tida godt, og ta godt vare på deg selv.
    Gjør ting du har lyst til.
    Goklem Wenche

  27. 28 Tone januar 6, 2011, kl. 08:45

    Åå, godeste Lise! Jeg ble skikkelig bekymret da jeg så at du var borte fra Facebook. Så godt å se et livstegn fra deg<3 Du skal vite at jeg satte enormt stor pris på meldingene jeg fikk av deg i julen. Tenker masse på deg!

  28. 29 Frida S. januar 6, 2011, kl. 10:02

    Hei på deg Lise, jeg er så glad for å høre fra deg igjen. ♥

  29. 30 GLASSKÅR januar 6, 2011, kl. 11:02

    Min skjønne lise! Det er godt å høre fra deg igjen… Til tross for omstendighetene vil jeg ønske deg et godt nyttår. Dette året skal bli ditt flotte år, jeg er sikker. Og jeg håper våre veier krysses en gang i det nye året..

    Du er en sterk og flott dame, selvfølgelig må du bruke tid på deg selv – det skulle bare mangle. Vi er her alle sammen bak skjermene våre og følger deg og støtter opp om deg..

    <3 Glad i deg søtis <3

  30. 31 Piumen januar 6, 2011, kl. 11:46

    Så godt å høre fra deg igjen. Du skal bare fokusere på deg selv og veien du må gå for å bli frisk. Leserne dine står og venter på deg og er klar til å gi deg klemmer og gode ord når du føler du vil tilbake til bloggen. I mellomtiden ønsker jeg deg lykke til på ferden for å bli frisk. <3
    Styrkeklemmer i massevis!

  31. 32 Vilde januar 6, 2011, kl. 12:19

    Huff, så trist. Har vært der selv så jeg skjønner litt hvordan du har det. Håper det går bedre med deg etterhvert! :)

  32. 33 Linn januar 6, 2011, kl. 12:48

    Lykke til kjære du! Ta deg til til å ta vare på deg selv nå :)

  33. 34 skyggebarnet januar 6, 2011, kl. 13:28

    Godt og ha Lise tillbake
    god du vennen, og du det finnes bare en lise

    gla i deg <3

  34. 35 Marthe januar 6, 2011, kl. 14:10

    Det var godt å høre fra deg vennen! Jeg håper du tar vare på deg selv, også i disse dager hvor du ikke er innlagt. Prøv å drit i oss, vi er her nå du er klar for det, men allikevel må du huske på at vi er her for deg fordi du er den du er :-) Ta vare på deg selv <3

  35. 36 Solveig januar 6, 2011, kl. 14:30

    Tusentakk for dere som har støttet meg!
    I dag har jeg snakket litt med læreren min, og jeg skal snakke med helsesøster så fort som mulig.
    Setter pris på dere som vil hjelpe meg.
    Det hjelper mye å snakke ut om ting fant jeg ut.
    Tusen, tusen takk (: <3

  36. 37 Mariann januar 6, 2011, kl. 15:30

    Velkommen ut Lise! Utrolig godt å se livstegn fra deg. Jeg vet egentlig ikke hva jeg ønsker deg velkommen til, for jeg skjønner at «ute» ikke er det samme som fri. Jeg ønsker deg styrke og mot, og utholdenhet i tiden framover. Masse lykke til!!

    Gode klemmer.

  37. 38 Solveig @ poona januar 6, 2011, kl. 17:05

    Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke, men du skal vite at du har vært i tankene mine fra tid til annen. Og jeg heier. Jammen som jeg heier her fra sidelinjen!
    Vil bare sende deg en klem<3

  38. 39 June januar 6, 2011, kl. 17:11

    Så utruleg godt-vondt å lese! Godt fordi du har så kloke og reflekterte tankar rundt det som skjer, og vondt fordi det måtte skje på den måten det gjorde. Men OM du kjem til å komme styrka ut av det! Er eg ikkje i tvil om i det heile teke.

  39. 40 M januar 6, 2011, kl. 17:23

    Fint at du har fått ut noe av sinne. Det måtte(?) kanskje hende for å få deg enda bedre.
    Bruk tiden på deg selv. Du greier dette!

  40. 41 Monica L januar 6, 2011, kl. 18:46

    Var godt å se livs tegn fra deg igjen Lise.
    Din blogg får oss til å skjønne sykdommen mye mer, og du setter ord på ting på en fantastisk måte. Alt blir så virkelig, og vi forstår så mye mer. Og jeg forstår at Lise er en fantastisk person gjennom det du skriver, og jeg vet en dag så har du vunnet kampen din.
    Lykke til Lise, og gleder meg til du begynner å Blogge igjen. Har tenkt mye på deg i jula, Og glad det kom et livstegn fra deg. Stå på, det er veldig mange som følger deg og har tro på deg, mange fler en de som legger igjen kommentarer.

  41. 42 Margrethe januar 6, 2011, kl. 18:47

    Kjære deg, jeg har tenkt på deg hele jula! Vært bekymret og håpet at alt går bra, eller blir bedre. Velkommen «hjem», ønsker deg alt godt, og jeg vet du klarer dette. :-)

    Jeg (og veldig mange andre) heier på deg, helt til du er der du fortjener å være – I sola! Jeg skulle sagt så mye mer, du fortjener alle gode ord du kan få, men jeg stopper med å si at jeg ser opp til deg, du virker som et fantastisk menneske, og på sett og vis har jeg blitt glad i deg gjennom bloggen. Du ER selve sola på en måte.

    Stå på!!

  42. 43 Renate januar 6, 2011, kl. 18:51

    Så godt å høre at du er tilbake igjen <3
    Stå på! Du er sterk!

  43. 45 Ellie januar 6, 2011, kl. 21:02

    Du inspirerer meg til å bli frisk. Tenkte du trengte å vite det akkurat nå.

  44. 46 Tora januar 6, 2011, kl. 21:07

    Velkommen «tilbake», fina <3

  45. 47 mellomlinjene/Tuva januar 6, 2011, kl. 22:53

    Så godt at du er på vei ut. Utrolig flott og inspirerende å lese at du har klart å gråte og snakke fremfor å bruke barberbladet. Det er god egenomsorg og et stort skritt på vei mot det fantastiske livet du fortjener å leve. Heia Lise! <3
    Klemmer

  46. 49 silje predosin januar 7, 2011, kl. 08:32

    Jeg er så glad for at du er tilbake :) Har savna deg masse her på bloggen <3

    Også er jeg glad for at du endelig fikk gråte. Såklart skulle det vært i andre omstendigheter, og du skulle kanskje ønsket å ha bedre kontroll selv .. men jeg tror det var bra for deg.. Og jeg tror det var bra å gråte i stedet for en rekke andre ting :)

    Gleder meg til å kunne lese på bloggen din. Ta det med ro, og ikke føl at du er pressa til noe. Alle dine faste lesere kommer til å være her, helt til du føler det sterk nok til å komme tilbake og blogge for fullt igjen.. Vi er bare glad for at du har det bra <3

  47. 50 Lisemor januar 7, 2011, kl. 12:07

    Godt at du er på bena igjen. Du vil nok alt veldig fort, men ttt. Gå sakte, Lise og lykke til. jeg tenker mye på deg her nede og er glad for å se at du har innlegg på bloggen igjen, men det er vel som du sier riktig å prioritere andre ting framover nå. Stor klem fra ørkenen.
    Lisemor

  48. 51 lykketrollet tonje januar 7, 2011, kl. 12:25

    Takk Gud for at du er tilbake, Lise. Jeg stusset over at bloggen ble stengt. Jeg har savnet deg, søte. Legg til «Tonje Cartman Askeland» som venn når du har fått deg facebook igjen, også er jeg fremdeles på msn; «mywayisthroughalmira@hotmail.com» Du er trivelig å snakke med og bloggen din har hjulpet mange. Jeg håper du slipper å oppleve det du har opplevd nå i jula igjen :-)

  49. 52 Lisa Archana januar 7, 2011, kl. 12:26

    Godt å se livstegn fra deg, Lise. Det er godt å vite at du kjemper videre. Du er fantastisk. *stor klem*

  50. 53 vibeke januar 8, 2011, kl. 16:41

    hei hei hei.
    så godt å høre fra deg igjen. skjønner du har hatt det utrolig tøft. men håper dette kan være med på å gjøre det litt sterker, og at du snart kommer deg litt opp igjen. heier på deg. ta vare på deg selv…
    masse klemmer og gode ønsker fra vibeke / vibelind :)

  51. 54 liseliten januar 9, 2011, kl. 23:13

    Dere er bare så fine!!! TAKK!! <3

  52. 55 M januar 13, 2011, kl. 01:34

    Jeg sitter her og leser gjennom bloggen din for første gang. Tårene renner når jeg leser setnigene du har skrevet. Man glemmer at det »finnes» andre og noen av dine ord er som mine egne. Forstår akkurat hva du mener om forum og jeg kjenner meg så utrolig igjen i det du skriver – mye av det. Nå har jeg holdt ting inne »igjen» en stund og det var sunt og godt (tror jeg) å kjenne litt på følelsene mine igjen. Har vært skadefri i snart 6 mnd nå, men inni meg er alt kaos. Man må reise seg – være sterk…

    • 57 Astrid mars 7, 2011, kl. 23:54

      Hei
      Stå på! Alle har vi vårt i livet, vært der , gjordt mitt!! Såret og skremt
      mine kjære, hum hvem er det egentlig… tenker iallefall på min familie, vet ikke om jeg har noen andre egentlig, vel de er der, men ???
      vært under psyk i flere år, ting går opp og ned, har hatt en kjempe flott periode nå i 3 år, uten rus og andre stygge tanker..
      har nå fått meg leiligh, og bor ikke lengre hos min venninde, men er velkommen dit og til min familie når det skulle være..
      jobber som assistent i helse sektoren… kan gå dager uten jobbing eller det
      kan være dager som gir mening i livet, det å jobbe mye.
      er det som holder meg oppe, skulle søkt flere jobber, men angsten stopper
      meg. føler meg trygg der jeg er, da de og vet om mine tidligere problemer..
      men jeg føler meg så ensom , alene og forlatt..
      er det vært å glede andre for å ha det helt for jævlig selv tro?? selv lar jeg det holdes inni meg selv.. har så mye å komme med.. men hvor skal jeg begynne???
      Redd dette vender feil vei…. men forsøker fortsatt…

      Jeg vet jeg betyr mye for noen iallefall, kan ikke igjen utsette de for det å miste meg fra livet deres igjen- på flere måter, rus og andre ting som fører til ulykker der en havner i koma og er nesten ved å bli grønnsak, nesten rive av seg beinet.. +++++

      men hva skjer egentlig i livet for min del…. ?
      Ett skritt frem og to skritt tilbake….
      Dette blir jo feil vei…

      Dere som kan, ta imot hjelp, vær ærlige med dere selv og dem rundt dere!!
      Er så lett å lure seg selv… Noe som gjør det enda mer farlig..

      måtte lette hjertet….
      alle gode ønsker til dere som er sliter…


  1. 1 Månedsoppsummering, januar 2011 « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 1, 2011, kl. 23:54
  2. 2 Mitt forhold til jul « liseliten.com Tilbakesporingdesember 10, 2011, kl. 23:25
  3. 3 Mitt 2011 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 2, 2012, kl. 18:54

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!