Jenta på gulvet

Ambulansepersonellet slipper taket i armene hennes, plasserer henne på et rom, og sender ansvaret videre. «Siden du er såpass urolig, må du holde deg inne på rommet». Hun synker ned i en krok på gulvet, med knærne opp under haken og ansiktet gjemt. Hun skammer seg litt, hun er sliten, men mest av alt er hun forferdelig sint, og uten å være klar over det, distansert fra seg selv.

Alt hun ser er gulv og føtter, for selv om hun er sint og kald, er det fortsatt noe i henne som er for sårbart til å kunne møte noens øyne. De sitter i døråpningen, sperrer for utgangen og liksom passer på. Og leser blad. Hvorfor snakke til henne? Hun svarer jo ikke, og holder for ørene om noen prøver. Det vil si, den ene gangen de prøvde. Med jevne mellomrom sier de navnet hennes, for å sjekke om hun denne gangen vil svare. Ingen respons, etterfulgt av stillhet som kun brytes av lyden av papir og blad som vendes.

Hun vil ikke samarbeide, ikke denne gangen. Hun vil hjem, hun vil dø. Hun har blod i håret, og klærne skjuler blåmerker på bein, armer og håndledd etter fysiske kamper med de som skulle hjelpe, de som skulle redde et liv. Hun klarte ikke se det på den måten. Ikke enda. For henne var dette inntrengere som tok fra henne valget og muligheten til å gjennomføre det hun endelig hadde klart å samle styrke og mot til. Armene hennes er fulle av blåmerker, sting og arr, og for henne føles det helt riktig. Det stemmer liksom, slik det skal være. Skadet. Ødelagt. Nesten som om kroppen speiler sjelen.

Senga er urørt, håndklærne som ligger pent brettet er også urørt. Alt er urørt. Hun legger seg på det kalde, harde gulvet og krøller seg sammen til en ball i hjørnet, og prøver å sove. Med jevne mellomrom kommer noen bort og sier navnet hennes, med spørsmålstegn bak, uten å få respons. En gang er det en som sier, «ja ja, du kommer til å få skikkelig vondt i ryggen i morgen hvis du skal ligge der». Som om hun brydde seg om dét?

Men så, når det nærmer seg natt, hører hun en ny stemme. Den er annerledes. Den er myk, rolig og omsorgsfull. Hun presenterer seg, I, heter hun. Hun setter seg på huk, og jenta på gulvet kjenner en hånd på skulderen sin. «Jeg får så vondt av deg der du ligger. Kom så skal jeg hjelpe deg opp i sengen». Jenta svarer ikke denne gangen heller, og etter en stund, fortsetter den snille stemmen. «Jeg legger hvertfall dyna over deg, så du ikke fryser». Og så tar hun dyna ned fra sengen og legger den forsiktig over jenta på gulvet.

Akkurat der og da, samtidig som dyna møter kroppen hennes, faller hele jentas forsvar i grus. Det kalde, harde laget som skulle beskytte henne fra den kalde, harde verden, faller sammen, og plutselig er hun naken, sårbar og redd. Hun ligger fortsatt helt stille, nå uten å puste, i frykt for at noen skulle se hva som akkurat skjedde – med henne. Etter at hun har trukket pusten noen ganger, og ser at verden rundt fortsatt står, lar hun seg hjelpe, og setter seg opp på sengekanten.

For første gang den dagen, sier jenta noe, så lavt at man nesten ikke kan høre det, med mindre man hører etter. «Jeg kan ikke legge meg i sengen, for det betyr at jeg tar i mot hjelp, og det kan jeg ikke tillate meg». I setter seg på huk slik at jenta kan se ansiktet hennes uten å måtte heve det bøyde hodet sitt. Hun smiler forsiktig og svarer, «det vil ikke tjene deg på noen måte å ligge på gulvet. Nå er du uansett her, så la oss prøve å gjøre det beste ut av det, okei?». Jenta hvisker et «ja», og legger seg til slutt i senga. I, mennesket med den varme, snille stemmen, pakker dyna trygt og godt rundt jenta som ikke lenger ligger på gulvet, og omsider sovner hun.

.

Takk.

67 Responses to “Jenta på gulvet”


  1. 1 Lena januar 13, 2011, kl. 18:24

    Kjenner jeg blir helt rørt. Du fortjener hjelp og omsorg. Det skulle vært flere som I rundt om i helsevesenet.

    Goe klem fra meg!

  2. 2 M januar 13, 2011, kl. 18:49

    I er en fantastisk menneske, men det er også gud.. fy f så nydelig du skriver/opplever… Tårene triller. <3

  3. 4 Monica L januar 13, 2011, kl. 18:59

    Jeg får tårer i øynene, og får frysninger.
    Jeg tenker og får vondt inni meg.. «hadde ikke «I» kommet inn til deg, så mild å snill, så hadde du sikkert tilbringt natten på gulvet»

    Og jeg lurer: Hvorfor er ikke alle slik?

    Du skriver helt fantastisk Lise.
    Misforstå meg rett, men det er en fryd å følge bloggen din…den er så levende…den er så virkelig….den er så vond….den er og glad.. ja den er alt på en gang..
    Å lese bloggen din får fram både tårer og latter, glede og sorg.
    En får en helt ny forståelse for psykisk sykdom, bp av å lese din blogg..fantastisk (hvis en kan si det uten at det blir feil)
    Klem

  4. 5 Mitthjerte januar 13, 2011, kl. 19:03

    Fint skrevet :) Rett fra hjertet. sårt, vondt men fint også <3 Klem!

  5. 6 Hannah januar 13, 2011, kl. 19:10

    Jeg kjenner meg sånn igjen… Er der nå.. ELler var.. Jeg ville ha det vondt, for jeg fortjente ikke bedre, men ville likevel ha det bra.. For hvem vil vel ikke egentlig det? Bare en klem.. Eller en forsiktig berøring.. Ikke alene, alltid… KLEM

  6. 7 Annki - Personlig fotoblogg januar 13, 2011, kl. 19:10

    Så fint skreve blei rørt eg åg så de andre her :)

    Godt at hu kom å passte på dg! :)

  7. 8 laipai januar 13, 2011, kl. 19:13

    Nydelig og sårt skrevet. Jeg kan så tydelig se det for meg,fordi du beskriver det levende. Du fortjener alt godt i hele verden du Lisemor.

    <3

  8. 9 m januar 13, 2011, kl. 19:16

    Det er godt at det finnes slike reddende engler i psykriatrien

  9. 10 sophieme januar 13, 2011, kl. 19:17

    jeg tenker masse på deg. det gjør jeg veldig ofte. jeg kjenner deg ikke, jeg kjenner bare bloggen og kjenner meg igjen i noe av det du skriver, selv om våre problemer er langt i fra de samme. jeg føler et nærvær av deg gjennom bloggen, noe jeg liker.

    jeg liker deg, lise.

    håper vi klarer oss levende gjennom dette.

  10. 11 teatermasken januar 13, 2011, kl. 19:18

    Så sårt og ekte skrevet, Lise.

    Jeg er utrolig glad for at I kom inn og viste medmenneskelighet og omsorg for deg!
    Det er slike som henne man kan trenge når man har det vondt og jævlig. Ikke de som kun sitter utenfor døren og bare skikker opp nå og da..

    <3

  11. 12 Christine januar 13, 2011, kl. 19:20

    Glad det finnes mennesker som I <3

  12. 13 Eline januar 13, 2011, kl. 19:25

    *klemme på*

    Du fortjener godhet og varme. Du fortjener en seng å sove i. Det synes jeg ihvertfall.

  13. 14 Speilvendt januar 13, 2011, kl. 19:31

    Tears in my eyes.. fy søren så bra skrevet, Lise!! Glad for at jenta tok imot hjelp!

    <3

  14. 15 Cathrine januar 13, 2011, kl. 19:48

    Jeg er også glad for at jenta tok i mot hjelp… Det kan dessverre altfor ofte være så vanskelig <3 Nydelig skrevet!

  15. 16 Marte januar 13, 2011, kl. 19:50

    Dette rørte meg til tårer! Du er en fantastisk person, som kun fortjener det beste <3

    Og tusen takk for kommentarene på bloggen min, Jeg setter virkelig pris på det! Jeg er så dårlig på å kommentere tilbake men er innom nesten hver dag på bloggen din. En av mine favoritter :)

  16. 17 May Kristine januar 13, 2011, kl. 19:55

    Fantastisk rørende skrevet, jeg fikk tårer i øynene og jeg tror egentlig jeg holdt pusten mens jeg leste. Du er flink <3

  17. 18 Tone januar 13, 2011, kl. 20:06

    … og tårene triller.. For en trist, nydelig, og rørende historie. Jeg er glad du fikk møte I, og verden trenger virkelig flere som henne!

  18. 19 Ida januar 13, 2011, kl. 20:11

    Du skriver så vakkert Lise!
    Så fint å høre at det finnes sånne mennesker,
    er så vondt å bli møtt av mennesker som ikke forstår når man man ikke har det bra.
    Håper du går bedre tider i møte nå :)

  19. 20 Rebecca januar 13, 2011, kl. 20:23

    så utrolig fint skrevet, og så godt at det finnes gode mennesker her i verden, som vet hvordan man skal prate med folk!

  20. 21 Marthe januar 13, 2011, kl. 20:23

    Sterk lesing. Takk for at du velger å være åpen! godt skrevet, selv om det sikkert var en ferferdelig opplevelse.. Klem.

  21. 22 Ingeborg januar 13, 2011, kl. 20:47

    Lise..takk for at du tok imot..dét krever mot. Kun vi som har sett døden i øynene og sagt, du er ukjent, kanskje vond, men ingenting, INGENTING kan være vondere enn det å være i live -og da likevel tort leve- vet at brangden er implisitt i hvert et pust du tar. Takk for at du puster. For at du tør. For at du tok imot.

  22. 23 Nerve januar 13, 2011, kl. 21:16

    Får tårer i øynene av det her…nydelig skrevet

  23. 24 Linn januar 13, 2011, kl. 21:17

    Vakkert skrevet Lise :) Som alltid. Du skriver vakkert om vonde ting, og det er en kunst som du bestitter. Håper du har det bra

  24. 25 Evelinn januar 13, 2011, kl. 21:28

    Hadde jeg vært I så hadde jeg nok gjort det samme. Godt det finnes sånne engler! Jeg er glad at de redda deg. For selv om det ikke virker slik nå/da, så finnes det er bra liv for deg også….etterhvert. Men du må tørre å gi det plass. Gi deg selv lov til å ha det bra. Gi meg en god grunn for at du ikke fortjener å ha det bra?

    Håper å bli som denne I en dag. Håper å bli en flink sykepleier i fremtiden :) Da skal jeg passe på «sånne som deg». Eller kanskje jeg skal si «sånne som oss?» ;)

  25. 26 Wenche januar 13, 2011, kl. 21:55

    Det er bare så godt skrevet. Umulig å lese dette uten tårer og gåsehud.
    Godt at det finnes gode hjelpere, og godt at du tok imot hjelpen.Heier på deg.

  26. 27 Cathrin januar 13, 2011, kl. 22:09

    Kjenner jeg lurer på hvem I er… Du skriver fantastisk flott!!

  27. 28 Ingrid Ping januar 13, 2011, kl. 22:12

    Du skriver så vakkert om noe veldig vondt. Det er sterkt av deg <3

  28. 29 Lise januar 13, 2011, kl. 22:35

    Selv om jeg ikke har vært der eller vært deg, kjenner jeg det så godt! Det øyeblikket når forsvaret brytes av et annet menneske, når hele verden er ond og det kommer ett menneske som kommer seg gjennom.
    Ønsker deg alt godt, Lise. Du skriver helt utrolig bra, det griper meg <3

  29. 30 Silje januar 13, 2011, kl. 22:44

    Ååå, Lise! <3

  30. 31 Birgitte januar 14, 2011, kl. 00:05

    Utrolig bra.
    I er et fantastisk menneske, og det skulle virkelig ha vært flere slike mennesker i psykiatrien. Mange flere.
    Jeg fikk tårer i øynene.

  31. 32 Tine januar 14, 2011, kl. 01:02

    Jeg leste, og jeg ble så rørt at jeg nesten begynte å gråte, som så mange flere som har kommentert her. Jeg kjenner så igjen de følelsene, og du skriver om det på en så veldig fin måte!

  32. 34 Karianne - valiumsvalsen januar 14, 2011, kl. 07:10

    Rørende og sterkt.. Fantastisk skrevet – igjen, Lise! Føler jeg bare repeterer meg selv, men jeg mener det av hele mitt hjerte hver gang jeg sier (skriver) det. Jeg blir bare helt målløs av de nydelige tekstene dine. Hvis du noen gang gir ut bok så har du en garantert kjøper her:)
    <3

  33. 35 Maya januar 14, 2011, kl. 09:50

    Først vil jeg takke deg Lise. Takke deg for at du deler tanker og følelser for oss. Jeg er selv psykisk syk, og har vært til fast og regelmessig behandlig siden starten fra min sykdom «krabbet» fram. Har vært innlagt noen ganger. Du har hjulpet meg med og sette ord på ting, hjulpet meg til å klare og føle meg som noe mer enn bare en som er der ute i en verden jeg helst skulle slippe å ta del i… Jeg har en lang vei og gå før jeg blir frisk, men jeg føler meg klar for og prøve. Mye av det kan jeg takke deg for! Du har virkelig gjort så jeg klarer og se ting gjennom et annet perspektiv. Selv om jeg ikke kjenner deg, føler jeg at jeg «kjenner deg», at du er der for meg. Tusen takk lise for bloggen din, takk for at du deler tankene dine, følelsene dine og kampene dine med oss! Takk lise…

  34. 36 Lillesmurf - Kari januar 14, 2011, kl. 09:57

    Det skulle vært flere som I i helsevesenet <3 Dette var vondt å lese <3 God klem <3

  35. 37 Dicte januar 14, 2011, kl. 12:26

    Veldig sterkt. Du skriver så fantastisk at det føles ut som jeg står i samme rom som deg. Det er sårt og vondt, men alikevel tenker jeg at det er forbanna viktig.
    <3

  36. 38 frida januar 14, 2011, kl. 13:18

    du skriver fantastisk bra. måten du formidler følelsene dine på. vær stolt av deg selv.

    dette er omtrent første gang jeg har lest at helse-norge har gjort noe bra!

  37. 39 Beate januar 14, 2011, kl. 15:36

    Jeg synes dette er noe av det beste du har skrevet. Jeg ser det levende for meg og måten du skriver på får meg til å føle meg som en flue på veggen i denne situasjonen.

  38. 40 Birgitte januar 14, 2011, kl. 18:57

    Heihei :-)
    Bare ta sitatet ja :) <3

  39. 41 Piumen januar 14, 2011, kl. 19:44

    Hjertet mitt knuses mot meg selv av denne teksten. Jeg har vært der. Ikke innlagt, men full av blåmerker på innsiden og i et kaos som ikke tillot meg å få hjelp. Det er en ensom og slitsom plass å være. Du fortjener gode ting, Lisemor. Du er så vakker og har så mye godt å gi verden. Du er en hjerteskatt som virkelig må vernes om. <3
    Masse varme klemmer til deg. Og et ønske om at du får en fin helg. <3

  40. 42 vibeke januar 14, 2011, kl. 22:20

    Åh, så kjempeglad for at det til slutt kom et så nydelig menneske inn til deg som så og forsto hva du trengte. som klarte å bryte passordet for å nå inn til deg. Det er ikke bestandig så mye som skal til. :)
    masse klemmer fra vibeke :)

  41. 43 meg januar 15, 2011, kl. 00:09

    du skriver helt fantastisk og nå sitter jeg her med tårer i øynene.<3 jeg har også problemer, jeg skader meg selv og sliter med konsentrasjonen min. jeg kjenner deg ikke, men jeg tenker på deg<3

  42. 44 Tone januar 15, 2011, kl. 10:32

    Sv: Piloxing er en blanding av pilates og boksing. Det høres sært ut, men fy søren så gøy! Og hardt..

    Skal prøve å få tatt et ordentlig bilde av kjolen:) Du får mase litt på meg hvis jeg glemmer det!

    Håper dagen din blir god<3

  43. 45 monica januar 15, 2011, kl. 18:12

    bra att I nådde inn til deg, eg har ei som er I for meg det er så godt å ha noen som når inn og skjønner hva en trenger!!
    god bedring::)

  44. 47 Marthe januar 16, 2011, kl. 00:50

    Jeg får frysninger og tårer i øynene av å lese dette Lise. Du er sterk! Jeg er så utrolig glad i deg, prøv å unn deg noe <3

  45. 48 liseliten januar 16, 2011, kl. 16:30

    Tusen takk for alle kommentarer!! Det gjør så utrolig godt å få slike tilbakemeldinger! <3 Takk!

  46. 49 LittleLiar januar 16, 2011, kl. 20:29

    *snufse* tårene triller…
    utrolig flott skevet Lise, og at du lot «I» hjelpe, da kjente jeg en varme inni meg. Og du er jo utrolig flink til og skrive, som mange andre her har sagt så er denne bloggen kjempe fint skrevet, utrolig bra!
    Klem LL

  47. 50 Martine Pirat januar 17, 2011, kl. 15:41

    Dette var virkelig sterkt og lese Lise!
    Du er fantastisk, når du klarte og ta imot hjelp fra »I» ! Tenker mye på deg for tiden, du er sterk, og vit at jeg er her for deg uansett<3

  48. 51 Nina Emilie januar 17, 2011, kl. 23:18

    Kjenner meg igjen i dette og det var fantastisk nydelig skrevet<3 Stolt av deg!

  49. 52 mariejohannesen januar 18, 2011, kl. 12:45

    Utrolig bra skrevet.
    Tårene kommer så mange på en gang, at jeg klarer nesten ikke lese.

    Du burde virkelig skrive bok.
    Jeg ville kjøpt den, og anbefalt den på det sterkeste!!

    Stå på!

  50. 54 mythologein januar 18, 2011, kl. 20:09

    Utrolig sterkt innlegg.. det er sjeldent jeg mister fatningen, men jeg gjorde det nå.. Ingen ord strekker til lengre. Du skriver på en helt særegen og ikke minst dønn ærlig måte.
    Håper du finner veien tilbake <3

  51. 55 Tonje februar 10, 2011, kl. 22:40

    Hei Lise.

    Herrlighet, jeg sitter her med tårer i øynene. Jeg klarer å kjenne på følelsene som du beskriver. Du skriver så utrolig bra, at jeg rett og slett får gåsehud. Tusen takk for at du er så sterk og modig og deler dette. Jeg setter virkelig pris på å lese bloggen din.

    Klem <3

  52. 57 fragile88 mars 26, 2012, kl. 12:17

    Denne posten her har jeg lest sikkert 20 ganger..
    Den treffer meg fortsatt like hardt i hjerterota..
    DU skriver så utrolig bra, får ikke sagt det nok!
    Måten du skriver på gjør at både oss som har opplevd det kjenner oss igjen men også slik at folk som ikke har vært innom psykiatrien kan føle deg du føler..
    TAKK for at du deler livet ditt med oss. ♥
    Klem ♥

  53. 58 sandra august 28, 2012, kl. 19:12

    Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver, og når jeg er i en vanskelig periode går jeg inn på bloggen din, fordi du beviser at det går an og komme seg videre. Kunne bare ønske jeg klarte det :-( Men du inspirerer meg hvert fall!

    <3


  1. 1 Månedsoppsummering, januar 2011 « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 1, 2011, kl. 23:54
  2. 2 Liten, mindre, minst « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 10, 2011, kl. 18:31
  3. 3 Survey-greie « liseliten.com Tilbakesporingjuli 6, 2011, kl. 01:18
  4. 4 Mitt forhold til jul « liseliten.com Tilbakesporingdesember 10, 2011, kl. 23:25
  5. 5 Mitt 2011 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 2, 2012, kl. 18:54
  6. 6 Musikk som treffer « liseliten.com Tilbakesporingoktober 22, 2012, kl. 13:23
  7. 7 Leserspørsmål: Hvordan var det å få diagnosen borderline? | liseliten.com Tilbakesporingjanuar 11, 2014, kl. 15:08
  8. 8 Sykepleierne jeg husker | liseliten.com Tilbakesporingmai 12, 2014, kl. 14:17

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!