Leserspørsmål: Hvordan forteller jeg familien min om selvskadingen?

Jeg fikk et spørsmål på bloggen min, og jeg syns vedkommende fortjener et godt svar. Det er et vanskelig spørsmål som sikkert andre også har tenkt, eller tenker på. Jeg kan velge å svare alene, men jeg tror det er bra å høre flere synspunkter og erfaringer når det gjelder dette.

Har dere lyst å hjelpe «anonym» med forslag, råd og erfaringer? Vet dine nærmeste om det? Hvordan fikk de vite det? Hvis du kan sette deg inn i situasjonen til den ene eller andre parten, hvordan skulle du ønske det ble gjort? Har du blitt fortalt av noen? Legg gjerne igjen kommentar. Takk!

«Jeg har skadet meg selv i en liten periode nå. Ingen i familien min vet og derfor lurte jeg på hvordan jeg skal få sagt i fra? Jeg skader meg ikke så mye nå lenger, men jeg vil virkelig fortelle dem så jeg slipper å skjule armene mine for evig tid. Lurte også på hvordan du sa det eller hvis du ikke sa det familien din fikk vite det og hvordan dem reagerte? Blir utrolig takknemelig for svar og råd» – Anonym

Jeg syns det er vanskelig å huske presis hvordan mine nærmeste fant ut at jeg skadet meg selv. Det var nok ikke noe jeg delte frivillig, og det kunne helt sikkert ha kommet frem på andre og bedre måter. Det er så lenge siden. Likevel tok jeg et «oppgjør» for mindre enn to år siden, da jeg for første gang valgte å inkludere familien min, og inviterte dem med til et møte sammen med min behandler. De hadde ikke sett armene mine på flere år, og derfor valgte jeg å sitte i t-skjorte på dette møtet. Det var tryggere å få det «overstått» i en sånn setting.

Selvom familien min elsker meg og aksepterer meg, så syns jeg likevel det er litt sårt å blottlegge armene. Jeg liker ikke påminnelsen. Jeg vet at min smerte smerter de som er glad i meg. Og selvom det bare er arr og ingen sår, selvom jeg har det bra, så vil det fortsatt være en påminnelse om noe vondt som var. Jeg må kanskje bare ta tiden til hjelp?

Hvis du er i behandling, kan det være en god løsning å gjøre det på den måten. Ha et møte, du og familien din og behandlerne dine. For de fleste er det sikkert sykt skremmende, kanskje også uaktuelt. Selv brukte jeg mange år på å føle meg klar for det. Det ble anbefalt og foreslått fra dag 1, men det var helt uaktuelt for min del. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg gjort det mye tidligere. Møtet løsnet noe viktig for meg, og for min familie også. Det er fortsatt et ikke-tema for meg, men det er veldig godt å føle at jeg ikke lenger trenger å skjule noe.

Hvis du ikke er i behandling, så kan det kanskje være en løsning å skrive det? Gi dem et brev hvor du forteller? Da får du hvertfall sagt det du ønsker, og de får også tenkt gjennom det. Man må ikke nødvendigvis snakke om det i ettertid, men da vet de hvertfall om det.

Har dere lyst å hjelpe «anonym» med forslag, råd og erfaringer? Legg gjerne igjen kommentar! Til anonym: Lykke til ♥

Jeg linker samtidig til et tidligere innlegg rettet mot pårørende. Innlegget lagde jeg sammen med dere lesere (takk!) :

Hvordan skal man takle at noen man er glad i skader seg selv?

38 Responses to “Leserspørsmål: Hvordan forteller jeg familien min om selvskadingen?”


  1. 1 Beate januar 22, 2011, kl. 06:50

    Hei anonym! Du er i en vanskelig situasjon, og det er mange måter som er rett og galt i dette. Jeg hadde i grunn ingen plan om å fortelle det til noen i familien, men en kveld satt jeg og mor å pratet på kjøkkenet, hun «utfordret» meg til å fortelle, så jeg grep sjansen. Det gikk fint, huset brant ikke ned, mor fikk ikke panikkanfall og kattene lever fortsatt. Familien din kommer til å bli bekymret for deg, men til syvende og sist så tror jeg at de fleste setter pris på å bli inkludert. Lykke til

  2. 2 Ida-pusen januar 22, 2011, kl. 10:00

    i min situasjon var det ganske åpenbart for meg at NÅ var det den riktige tiden å fortelle det. jeg, mamma og en venninne av mamma hadde en stund der vi var veldig åpne for hverandre. fordi venninna til mamma driver med healing osv, så spurte hun om hun kunne gjøre det på meg. så skjedde det en del ting som jeg ikke skal gå nærmere inn på nå. men vi var i vert fall veldig åpne for hverandre. så etter at hun dro tok jeg en dusj og etterpå gikk jeg ut til mamma og sa: «mamma, det er noe jeg må vise deg…» så viste jeg henne armen min. og det var det hele. hun spurte ikke om noen ting eller noe. dagen etter tok hun med meg på helsestasjonen. de fleste er gjerne redde for å få for mye spørsmål, at de skal bli sinte,skuffa, eller lei seg osv… de er foreldrene dine, dine aller nærmeste. de elsker deg for den du ER uansett hva du gjør eller ikke gjør- de kommer til å akseptere det. de kommer ikke like det, men akseptere det, JA! hva skal de ellers gjøre? stol på meg :) det går nok bra :D

  3. 3 Ida-pusen januar 22, 2011, kl. 10:03

    PS: det går ikke an å skjule det til evig tid. en eller annen gang kommer de til å finne det ut. og da råder jeg deg til at det er DU som forteller dem det og at de ikke finner det ut selv. ta sjansen :D

  4. 4 Wenche januar 22, 2011, kl. 11:28

    Vanskelig. Men det er noe med at det å fortelle ting som de er hjelper i ettertid.
    Syns det Lise foreslår i innlegget virker bra, da har en to ulike måter å gjøre det på.
    Det er noe med at en som mor ser du når barnet ditt har det vondt og vanskelig selvom du ikke vet alt.
    Da er det godt å få vite selvom en føler en ikke kan hjelpe så mye.En kan iallefall bli en støtte å være der, om det er det en vil ?
    Fortell hva og hvordan du ønsker det i ettertid.
    Da er det enkelere å vite hvordan en skal forholde seg i ettertid for begge parter.

  5. 5 Veronica/Gale Matverden januar 22, 2011, kl. 11:30

    Tja, er uenig med Ida-pusen her. Veldig, veldig uenig. Alle foreldre ER ikke bare glad i deg, VIL akseptere noe som helst, eller godta det. Punktum. Ikke si det. Man har ikke automatisk gode foreldre.

    Halvparten av de jeg kjenner har skilte foreldre som krangler både med hverandre og med ungene om ungene støtter «feil» part. Det er ikke god oppførsel. Flere jeg kjenner har opplevd både ene og det andre, og ville heller ikke kalt det de har «gode» foreldre, foreldre de føler de kan stole på.

    Det gjør meg SINT at folk automatisk antar at alle andre har gode foreldre bare fordi de har det selv. Det hører jeg støtt og stadig. «Foreldrene dine mener det sikkert ikke!» Jo faktisk, stygge foreldre finnes.

    Min mor har sagt klart ifra hva hun synes om den slags. Selvmord er egoistisk, folk klager for mye her i vakre flotte Norge, og det er ikke mishandling før man slåes gul og blå hver dag og ikke får mat.

    Hun har neppe hørt om konseptet selvskading, hun har neppe hørt at det er noe som heter PSYKISK mishandling, som jeg føler meg som et offer for. Man sier ikke det for morro. «Hei, jeg prater ikke med mora mi for hun mishandlet meg psykisk hele oppveksten».
    Det er ikke sånt man «sier», det er fordi man føler det og har god grunn til det.

    Får hun derfor vite noe om det? Aldri. Min far er en veldig lukket mann, jeg aner ikke hva han tror om det. Han vet delvis om at jeg ikke spiste skikkelig ganske lenge pga det klusset til magen, som fortsatt er stressa i perioder. Jeg har vært hos lege for det, jeg har prøvd allergivennlig kosthold, så han vet jo jeg iblant spiser litt «unormalt» pga magen trenger annen mat. DET kan ikke skjules. Jeg valgte derfor å si det når jeg flyttet til ham.

    Tørr jeg gå i t-skjorte hos ham med mine arr? Nei. Jeg aner ikke hvor han står når det gjelder den slags. Føler han er litt sånn «mishandling skjer ikke i Norge» han og.

    ALDRI ALDRI ALDRI godta at alle foreldre er like dine egne. Jeg er så lei av den holdningen. Forstår det er et heftig tema å ikke ønske for mye kontakt med sine egne foreldre, men sånn er det. Man tar ikke det valget «for gøy», man tar det for å beholde helsa.

    Og det går an å skjule det til evig tid, men det er en dårlig strategi. Føler du at du har foreldre som er litt bedre å prate med, velg heller å prat om det. Jeg orket ikke å skjule det for min samboer da jeg ble sammen med ham. Det er «bare» arr nå uansett. Å være naken med den man er glad i er tross alt litt vanskelig i genser!!!

    30 pluss og sommer og genser er noe dritt. Tynne bluser er min løsning, men det er noe slit å finne ofte. Alt er bare topper og t-skjorter.

    Å måtte pakke en koffert med bare varme gensere fordi du skal besøke familie på sommeren er teit. Men for meg fungerer det bedre. Å ikke tørre å dra ut i topp/tskjorte fordi du ikke vet hvem du møter er teit.

    Venner og samboer vet som sagt om det. Da gir jeg faen i hva jeg har på meg.

    At noen vet betyr også at noen kan høre på deg når det er vanskelig. Jeg hadde ingen som visste.

    Og ja, jeg bodde hjemme et par år mens jeg skadet meg, mye av det verste skjedde «hjemme». Ingen så det.

    Det kan man gjøre er å se på f eks et program som tar for seg det temaet. Høre hva foreldrene sier til det. Om de ikke klart og tydelig har sagt ifra hva de de synes. Jeg vet det har vært norske intervju med ei som har drevet med mye selvskading, muligens Lise husker hva hun heter? Ina Cassandra eller noe, om hun har fullt navn i intervju husker jeg ikke .

    • 6 Cathrine januar 22, 2011, kl. 11:50

      Godt poeng, Veronica! Skulle ønske man kunne ta det for gitt at alle har gode, støttende foreldre. Dessverre er det langt fra slik virkeligheten er.
      Enig med deg om at anonym kan føle litt på det… Eller som Lise foreslo. Skrive et brev… så er det opp til foreldrene å ta opp tråden igjen.

    • 7 Anonym januar 22, 2011, kl. 21:43

      Enig med deg.
      Moren min fant ut om selvskadingen. Hun godtar rett og slett ikke at jeg gjør det. Hun blir sint, tvinger meg til å vise armene (jeg gjør det likevell ikke), kjefter og blir irritert. Hun skjønner bare ikke hvorfor jeg gjør det. Det er ikke så ok med angst og være deprimert? Og samtidig bli psykisk mishandlet av sin egen mor?

  6. 8 Sandra januar 22, 2011, kl. 12:45

    Nei, det er nok dessverre ingen selvfølge at foreldre aksepterer sånt. Foreldrene mine fant det ut med en gang, fordi de leste dagboken min (uten min tillatelse, selvfølgelig). Jeg gikk fremdeles på barneskolen, så de syntes det var fælt, men i starten var det jo bare risp, så de så ikke på det som så veldig alvorlig. Derimot så ble det verre når risp ble til sprikende kutt, da truet de meg med besøksforbud fra lillebroren min for at jeg ikke skulle «påvirke» ham.. Jeg slapp unna besøksforbud, men selvskading er fremdeles et tabubelagt tema her i huset, selv etter nesten syv år, og jeg prøver å dekke til armene så langt det går. Uansett, ikke meningen å være pessimist her, haha. Lykke til, «anonym»! <3

  7. 9 Lone Elena januar 22, 2011, kl. 15:49

    I min sitasjon har jeg bare valgt å ikke fortelle eller vise noe. De vet det ikke. Det er ingen bortsett fra psykologen min som vet det. Jeg har holdt på nesten hver dag i 3 år, likevel er det ingen som merker det, selv om det ofte er blodflekker på klærne mine. Men jeg vil ikke fortelle om det før jeg er ferdig med det og har sluttet.

  8. 10 laipai januar 22, 2011, kl. 16:16

    Jeg for min del hadde kun en liten periode med selvskading,noe som har resultert i noen få arr (rundt 20 kanskje),men de er likevel synlige og tegn på en vond periode. Selv sliter jeg med bulimi,og det tok meg 11 år før jeg turte si noe til foreldrene mine. Men da jeg begynte i gruppebehandling som skulle vare 1 år,syntes jeg det var på tide å fortelle det. Da jeg dro hjem en helg for å informere dem om dette her,så fortalte jeg også at selvskading kan være en annen type løsning når man prøver å la vær å bruke bulimien,og på den måten viste jeg dem samtidig mine arr. De klarte ikke si så mye,annet enn «off..så trist» eller noe i den duren der,fordi de ikke visste hvordan de skulle uttrykke seg..Men de hørte på meg,og godtok meg. Jeg kan gå i kortermet når jeg er sammen med dem,og enkelte av mine venner. Men jeg har også venner som ikke vet,og derfor skjuler jeg det for dem. Det samme gjør jeg der jeg nå jobber.

    Enig med noen over her,at kanskje det å skrive et brev kan være et alternativ om du ikke helt vet hvor du har foreldrene dine,for det er jo ikke sikkert at det kommer et program om akkurat dette temaet når du føler deg klar,og å finne fram noe på nett blir jo for obvious…

  9. 11 Tonje januar 22, 2011, kl. 17:51

    Jeg dro opp genseren foran mamma. Da trengte jeg ikke å si noe. Hun bare klemte meg hardt, og skyldte på seg selv. Dagen etter letet vi sammen etter mulige behandlingssteder. Min historie virker veldig «lett» forhold til din kanskje, og det kan jeg takke mammaen min for <3 Lykke til, håper det ordner seg for deg.

  10. 12 baremartine januar 22, 2011, kl. 18:37

    Veldig viktig, og riktig poeng Veronica kommer med.

    Jeg hadde lenge planer om aldri å vise armene mine igjen. At dette greide jeg fint aleine, og ingen trengte å vite noe. Mamma trodde jeg hadde det fint, og jeg er lei meg for måten hun fant ut om min selvskading på.
    Jeg gikk rett i veggen, var virkelig forvirret og syk, og endte på legevakten. Jeg ble lagt inn på psykiatrisk samme dag, og fikk en kort nattrøye. Da var det gjort, jeg klarte ikke sjule det lenger.
    Jeg slapp en kjempestor bombe, alt kom på en gang, og jeg kan forestille meg at som mor i den situasjonen var det ikke særlig gøy.
    Heldigvis har hun støttet meg hele veien videre, og godtatt min selvskading.

    Jeg er lei meg for måten det kom ut på, men jeg synes ikke jeg kan tillate meg selv å angre. Der og da var det det eneste riktige og gjøre, for jeg trengte hjelp, og å sjule selvskadingen enda lenger da ville bare vært veldig teit.
    Lykke til, håper du finner en måte som passer for deg! :-)

  11. 13 Nora januar 22, 2011, kl. 18:47

    Hei.
    Jeg kan ikke si noe til foreldrene mine, jeg må skåne de. Iallefall mamma, jeg VET hun kommer til å bli hysterisk, hun overdramatiserer ting veldig. Det handler vel litt om at hun er narkoman, det samme som pappa.
    Så jeg valgte å gå til helsesøster og fortelle deg, eller jeg skrev det i ei dagbok og viste det til henne. Følte at jeg ble tatt godt i mot med det problemet som jeg hadde. Og jeg går også i langermet genser. Foruten når jeg er sammens med mine nærmeste venner. Da de vet om det. Håper du anonym finner ut hva du skal gjøre og at det føles rett for deg.
    Jeg ønsker deg lykke, lykke til!

  12. 15 Mikaela januar 22, 2011, kl. 19:55

    Jeg ble «ferska» på skolen, og da ble det fort noe mamma også fikk vite. Jeg kom hjem fra skolen, anten ingenting og plutselig skal mamma ha meg til å vise håndleddene mine. Jeg var i panikk, hvorfor skulle ho se dem, hva visste ho, hvordan? Jeg endte opp med at mamma dro opp genseren så armene og startet og gråte. Dermed fikk jeg aldri fortalt noe selv. Mamma annonserte det på telefon til pappa, og dermed så fikk jeg heller ikke sagt noe til han selv. Dermed så kan jeg ikke gi deg noen tips, men dette var en fryktelig sår måte å bli «avslørt» på, så jeg håper du klarer å si ifra selv før du står der og må svare for deg helt uventet..

  13. 16 Ingeborg januar 22, 2011, kl. 20:33

    Jeg lurer på..går det an å vise moren din dette innlegget…? Diskutere litt med henne..og spørre om hvordan hun ville fått kjennskap til det?
    Hun vil etter stor sannsynlighet forstå hva som er i ferd med å bli fortalt henne. Reaksjonene kan bli tøffe. Og det er ikke rart. Noen skader barnet hennes. Verst av alt, denne noen sitter inne i barnet og hindrer henne i både å ta den som skader og å få tatt virkelig hånd om den som blir skadd.

  14. 17 Mitthjerte januar 22, 2011, kl. 21:11

    Det er vanskelige å takle at noen skader seg som man er glade i. Det finnes ingen fasit. Man vet aldri hvordan man reagerer. Det er «ukjent» for de «fleste» foreldre, selvskading. (og andre)

    Ikke alle foreldre er støttende og viser en fornuftig reaksjon med det samme. De kan f.eks vise sinne fordi de blir skremte / redde når de finner ut at barnet sitt faktisk har det så vondt at h*n kutter seg (eller andre). Det kan være vanskelig for dem å godta at barnet sitt velger å «ødelegge» seg og noen ganger ikke skjønner hvorfor og henger seg opp i de feile grunnene. «Tenk på kroppen din, du får jo stygge arr» <— Mange sier dette opplever jeg.

    Tenk heller på mennesket sier nå jeg <3 Hvis man forklarer foreldrene eller de det gjelder (hvis man får til det, det er jo snakk om sterke følelser) og sette seg ned sammen f.eks. Skrive kan man jo hvis det ikke er enkelt å si det.

    Jeg sa aldri til noen om hva jeg gjorde før vi begynte å snakke om det i behandlingen. Familien ble sjokkert når de så arrene men de viste forståelse. De ble redde selvsagt og visste ikke helt hvordan de skulle takle det. De var redd for at jeg skulle ta livet mitt osv. De visste ikke så mye om selvskading men dømte meg aldri.

    Går man i behandling kan man spørre der, evt. ha møte med familie / foreldre. Så kan man snakke åpent, samtidig som man har en trygg støttespiller der som kan hjelpe begge parter i en samtale.

    Ble litt rot dette :) Beklager :) Masse tanker som åpnet seg rundt dette!

  15. 18 caralinawinterheart januar 22, 2011, kl. 23:33

    Jeg syns det er opp til personen om man vil si noe eller ikke. Og når.

    Det tok meg vel…nærmere 10 år å fortelle mine foreldre om det. Og de var virkelig clueless. Arrene mine er ikke tydelige ettersom jeg ikke kutter dypt, bare misfargede, mørkere enn huden rundt, så jeg kan sminke de «vekk».

    Jeg valgte å sette meg ned sammen moren min etter jeg endte på legevakta og psykiatrisk, fortelle litt mer hvorfor de og jeg valgte innleggelse. Mye tårer, og hun var skuffet over at jeg ikke hadde sagt noe alle disse årene. Jeg husker jeg spurte «har du virkelig ikke sett nøye nok på armen min til å ikke se noe?» Og det hadde hun virkelig ikke, det kunne ikke falle henne inn at jeg ville gjøre noe sånt uansett hvor ille ting ble.

    Jeg er glad for at jeg fortalte det, sånn i ettertid. Personlig føler jeg meg teit når hun spør «har du skjært deg noe mer da?» hver gang vi snakker. Og jeg lyver alltid. Sier at det har jeg ikke gjort. Det er for meg fremdeles ikke noe jeg vil snakke åpent om. Men de er i hvertfall klar over det. Og det er kanskje det viktigste?

  16. 19 Helene Antona januar 23, 2011, kl. 01:14

    Jeg hadde ikke andre problemer enn skyldfølelse, jeg ble innlagt der jeg stolte fullt på noen, sa om min selvskading og mine selvmords forsøk… De måtte si det til foreldre, men de har enda ikke sett armene og beina mine.

  17. 20 Caroline januar 23, 2011, kl. 02:03

    Det er et utrolig vanskelig spørsmål. Man blir plassert i en utrolig sårbar situasjon og det værste er at de man er mest glad i skal se fysisk at du ikke har det bra psykisk.

    Familien min fant det ut ganske tidlig. Jeg hadde rispet meg i et års tid før de dype kuttene begynte. Jeg var blitt veldig flink til å dekke meg til og til å komme med dårlige, men akseptable grunner til å ikke ta av meg på armene.
    Jeg skulle bare kle meg etter jeg hadde dusjet. Jeg hadde hastverk og toppen jeg skulle ha på, lå på vaskerommet. Jeg gikk gjennom kjøkkenet. Tankene var et helt annet sted og jeg tenkte ikke på armene mine i det hele tatt. Mamma tok tak i meg og spurte hva jeg hadde gjort. Hun ble kjempe sur. Skrek til meg. Spurte hvorfor jeg hadde kuttet meg. Hele familien fikk i det øyeblikket vite det. Jeg gjemte meg og kledde på meg. Det var forferdelig.
    Søsteren min på ni år, kom og spurte hvorfor jeg hadde kuttet meg. Hva sier man da? .. Jeg ble nødt til å tenke ut noe i en full fart. «Jo, du skjønner det at noen ganger har jeg det veldig vondt. Og, da kan det dessverre hende at jeg gjør sånne veldig dumme ting. Men, jeg har det bra nå!!» .. Jeg hadde det ikke bra, men måtte bare si det. Jeg var helt på bærtur. Jeg ble nektet å gå noe sted før jeg hadde fortalt hva jeg tenkte på, som gjorde slike ting.
    Jeg sa at jeg har hatt det veldig vondt.
    Mamma møtte meg med å si at «Caroline, du leser om dette på nettet. Du har kuttet deg bare fordi du leser om det. Du er så smart at du later som om du har det vondt» …
    Hallooo.. Hvorfor skulle jeg gjøre det?? .. Blir gal.
    Men, nå er det noe de vet og det er noenlunde akseptert. De kommenterer det noen ganger. Men, det er deilig å ikke måtte dekke meg hele tiden.

    Lykke til! <3

  18. 21 Sandra januar 23, 2011, kl. 13:53

    Gode råd du gir. Selv ønsker jeg ikke enda å være med i samtale med mamma og behandleren min, men de to skal ha en samtale alene neste uke. Mamma oppdaget i slutten av fjoråret at jeg skader meg, men vi ble enige i at vi ikke skulle snakke om det. Jeg er 20 år, så det kan jeg bestemme selv. Men det føles litt godt at både hun, pappa og stemoren min vet det. Men er enig med deg i at jeg ikke har lyst til å la dem se sårene/arrene.
    Og til deg anonym, jeg synes Liseliten sine råd var gode. Lykke til!

  19. 22 monica januar 23, 2011, kl. 14:03

    til anonym det spørs jo åssen kontakt du har med foreldra dine, men som lise foreslod om du har behandler innkalle til et fellesmøte, att du har noen med deg når du forteller det eller om det er andre som kan hjelpe deg me det??
    og det å vise armene og beina er selvfølgelig et tema men eg dekker meg til men samtidg så veit det det, men orker ikkje å gå rundt med korte ermer det har eg aldri takla synes selv det er vondt å se på arra, evt bandasjer osv..
    foreldra mine fikk greie på det på sykehuset når egt var innlagt, ..men det er ikke noe eg prater med de om men synes det er ok att dei veit om det så eg ikkje må skjule meg verre redd for att genser ermene skal gli opp osv…

    ysnkjer deg veldig lykke til::)og håpar dette er noko du får hjelp og behandling for å kome deg videre:::…

  20. 23 Ingenting januar 23, 2011, kl. 18:07

    Jeg fortalte det bare til en lærer på skolen jeg da. Og denne læreren sa hun måtte ringe til faren min, men måtte vente til etter skoletid. Så da pappa kom og hentet meg på skolen, følte jeg meg litt pressa av denne læreren, så jeg fortalte det til pappa selv, før læreren rakk det.. Egentlig litt skummelt – men bedre å si det selv egentlig. Også er det lettere å si det hvis du føler deg pressa til det. Men du må også være «klar» for å si det!

  21. 24 Hilde januar 23, 2011, kl. 18:42

    Hei Lise.
    Jeg har lenge hatt en sms på min tlf med et sitat som jeg tenkte jeg skulle dele med deg.
    Jeg fikk det av en god venn for snart 2 år siden.
    Jeg vet ikke hvem som har sagt dette,men jeg synes det passer fint.
    «Crying doesn’t indicate that you’re weak. Since birth, it has always been a sign that you’re alive.»

  22. 25 Lisabeth januar 24, 2011, kl. 08:40

    Jeg hadde ikke akkurat verdens beste opplevelse da jeg fortalte det / da foreldrene mine oppdaget det. Mamma så tilfeldigvis armene mine en gang og ble sur og sa at hun bare så ned på folk som skader seg og da pappa fant det ut ble han oppgitt og irritert over at jeg ikke «har bedre ting å gjøre en å synes synd på meg selv».

    Men selv om reaksjonene ikke var av den «positive» sorten, så er de fremdeles glad i meg og det er mye lettere når de vet det. Slipper å føle meg konstant stressa med tanke på armene.

    Jeg tror jeg ville anbefale å spørre helsesøster om dere kunne fått ordnet et møte med foreldrene dine. Foreldre er jo mennesker meg egene synspunkt og meninger, men det blir kanskje enklere når du har en fagperson på «ditt lag».

  23. 26 Katrine januar 24, 2011, kl. 20:30

    Jeg har ingen råd, men jeg husker da min far så de første arrene mine. Jeg satt på sengen og var lei meg, han satt seg ved siden av, og plutselig så jeg at bliket hans var festet på armen min. Jeg gikk i 8.klasse, og visste ikke helt hva jeg følte. Han skaffet meg hjelp, men gjorde det veldig klart at han ikke forstod. Jeg er nå 20 år, og mengden arr har vokst betydelig, men jeg har enda ikke turd å vise lårene mine til noen andre enn mine tre beste venner, fordi jeg VET at de ikke kommer med kommentarer og stygge blikk. De liker meg for den jeg er, ikke den jeg ser ut til å være. Vet ikke om dette er noe hjelpsomt, men.. Hvis det betyr noe, tror jeg aldri du finer en lett måte å si det på, det kommer til å ta tid før de du er glad i vil akseptere det.. Min far har enda ikke akseptert det, etter nesten 7 år..

  24. 27 Linn januar 24, 2011, kl. 23:40

    Jeg selv var veldig lei meg og frustrert over at ingen forsto så jeg buste bare ut med det midt i en krangel. Det kunne vært gjort på en helt annen måte, men det ble engang slik. Min familie er av typen «det finnes ikke noe som heter anoreksi, det er bare å tvinge i seg en brødskive hvis man ikke har lyst på». Så selv om jeg har gått i behandling i 6 år så har familien min valgt å holde seg unna. Ingen besøk på akuttposten på østmarka på 4 uker, ingen besøk på dps-oppholdet på 2 uker og heller ikke min andre innleggelse på dps som varte i 3 uker. De klarer det bare ikke. Det finnes ikke naturlig å snakke med de eller søke trøst hos de. Mine psyk.behandlere trodde meg ikke, eller trodde jeg overdrev så de villa ha møte med de, meg og mamma for å «finne ut av ting» men det skar seg så de har kommet til en konklusjon om at mamma har litt «begrensinger i empati for sine barn «. Så alle foreldre er ikke like glad i sine barn som det er nevnt ovenfor. Foreldre er forskjellig og reagerer forskjellig.

    Mitt poeng er at jeg tror det kan være veldig godt å vite at de vet, uten at det trenger å være ett smtaleemne hele tiden. Det er noe med trygghet og det å ikke trenge å gjemme seg.

    Hadde jeg skulle sagt det om igjen hadde jeg nok sett dokumentaren om selvskading som gikk for en stund siden, eller en annen «seriøs» film som beskriver selvskading på en bra måte, og vist armene mine etterpå.

    Skrive brev/mail er jeg også en kjempefan av. Da får jeg tid til å tenke gjennom hva jeg skriver og slipper å møte deres første reaksjon face to face. Da kan vi snakke når de har tenkt seg om og sjokket kanskje har lagt seg, om du forstår..

    Det er mange måter du kan gjøre det på, men jeg tror det kan være en trygghet å vite at de vet.

    Masse masse lykke til!

  25. 30 Madelaine Desirè februar 5, 2011, kl. 15:12

    Jeg gikk i 4 år uten at familien visste noe. Det var kun noen av mine nærmeste venner som hadde oppdaget det, men jeg fikk overtalt dem til å ikke si noe.
    Helt til siste halvår av 10 klasse, for da fikk bestevenninna mi nok. Det var n`te gang jeg hadde kommet med bandasje på skolen, da jeg hadde «slått håndleddet». Så hun tok meg med til helsesøster å forklarte ståa. Etter det snakket jeg med helsesøster et par ganger før hun annbefalte at jeg begynte på BUPP og at jeg burde fortelle det til mine foreldre.
    Jeg sa jeg ikke ville gjøre det, for jeg var redd for å se skuffelsen i øynene dems, så hun sa at hun kunne gjøre det for meg.

    Etter det var ute, var alt mye lettere. For første gang på over 4 år kunne jeg gå i t-skjorte eller topp hjemme. Og jeg å mamma gikk på BUPP sammen flere ganger, og det har hjulpet masse på vårt forhold :)

  26. 31 Rikke februar 7, 2011, kl. 01:29

    Jeg og mamma har alltid hatt et veldig nært forhold og snakket om det meste, så jeg fortalte henne det etter ett-to år. Med det samme jeg hadde fortalt henne det, ville hun se armene mine. I noen perioder har hun forsøkt å få meg til å love å ikke gjøre det mer, noe jeg har synes har vært vanskelig. Da hun hadde problemer med å selvskadingen i senere perioder, har hun hatt egen samtale med terapauten min, så hun kunne forstå selvskadingen min bedre. Jeg har vært veldig heldig med mamma, og hun har mange ganger bedt meg fortelle hva/hvordan/hvorfor, fordi hun vil forstå. :)

    Jeg vil anbefale å i forkant skaffe brosjyrer eller nettsider med info om sjølskading. Om du får fatt i en brosjyre, kan du jo ganske enkelt vise pårørende den først, og så fortelle om deg etterpå.

    Det jeg har følt at har vært verst med å fortelle pårørende, å vise det fram. Synes det er viktig å påpeke at ingen burde tvinge deg til å vise frem sår og arr. Det er selvsagt ganske naturlig etter å ha «kommet ut» som selvskader, men om det føles vanskelig og skamfullt må du ikke. :)

  27. 32 talie september 8, 2011, kl. 00:38

    Jeg har kanskje litt sein reaksjon, men jeg kom over dette innlegget nå.. Og for meg var det å fortelle det til foreldrene mine en utelukket sak. Dessverre fant de jo ut av det da det var sommer og varmt og vi var på ferie. Jeg hadde vært kuttfri i et halvt års tid og tenkte at det var greit å bevege seg ut av rommet sitt uten langermet genser, for første gang på nesten 3 år. Tross alt skjulte jeg fortsatt store deler av arrene. Mamma hadde sett arrene på armene og stoppet meg i forbifarten og spurte om jeg kunne vise henne armene mine. Jeg latet som jeg ikke skjønte stort og gjorde som hun sa. Hennes reaksjon var da å fortelle meg at jeg ikke skulle gjøre slik, og heller gå meg en tur. Jeg nikket og gikk, men har kuttet siden da. Det er nesten et år siden og jeg skjuler kuttene mye bedre, på samme tid som jeg aldri tar meg friheten å gå uten å dekke de gamle arrene.

    Dårlig eksempel på måter å la foreldre finne det ut. Hadde jeg hatt motet til det ville jeg skrevet alt som plager meg som de har noe med og gitt det til dem. Dessverre har jeg ikke motet og har mistet lysten til å ha noe særlig med foreldrene mine å gjøre. Men alt i alt burde foreldre vurderes før en tar dette valget. Og ikke avslør det dersom det gjør det verre. Min mor har bare sårende ting å komme med om ting i livet mitt, og selv om det er vondt å holde det skjult er det 1000 ganger bedre enn å bli trykka ned med kjipe kommentarer eller nedlatende blikk for hver minste alternative valg man tar.

  28. 33 meg juni 16, 2012, kl. 20:31

    Jeg har en liknende utfordring; å skulle fortelle min næreste og kjæreste om min spiseforstyrrelse. grusomt vanskelig… enda jeg vet at han vil ta det på en god måte. to år siden jeg innså at jeg burde fortelle. sukk!

  29. 34 lena desember 18, 2012, kl. 22:11

    jeg har gjort selvskading på mange måter i et halvt år nå. jeg sa det til mamma i dag. hu sa at det bare er idioter som gjør det. men jeg bryr meg ikke. jeg spurte mamma først om sår jeg lagde selv var selvskading. så svarte hu no. så sa jeg da driver jeg med det. og mamma takla det ganske bra.


  1. 1 Verdensdagen mot selvskading « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 28, 2011, kl. 22:02
  2. 2 Verdensdagen mot selvskading 1. mars « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 29, 2012, kl. 19:35
  3. 3 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingfebruar 28, 2013, kl. 19:37
  4. 4 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingmars 1, 2014, kl. 19:20

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!