Gyldiggjøring av smerte

Det har ikke vært så altfor mange blogginnlegg i det siste, og det har sin grunn. Positive og fine har de også vært, men så er jo blogg noe annet enn selve virkeligheten også.

Det har vært følelser og tanker jeg ikke har hatt så lyst å kjenne på, ikke hatt lyst å forholde meg til, og dermed har jeg blokkert ut den biten. Noen ganger er det sikkert både godt og nødvendig å stoppe tankekjøret, men det er sikkert ikke like lurt å stenge av den biten som hører til fornuft, realitet, konsekvenser (og alle disse andre pompøse greiene det noen ganger føles som). Kast hele prosjektet på båten, kast både håp, innsats, vilje og grenser på båten. Ship o’hoy. Eller ikke.

Jeg har sagt det før, men jeg er sliten. Hvem blir ikke det av å konstant slites i en indre drakamp av fornuft og følelser, friskhet og sykdom og destruktive krefter? Stopp! Jeg trenger pause! Men det jeg ikke helt har forstått enda, er at det finnes ingen pauseknapp. Jeg benytter meg av «løsninger» jeg tror gir meg pause, og kanskje gjør det det for et øyeblikk også, men de er ikke riktige, og de er heller ikke bra.

«Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer», sa jeg til behandleren min for et par uker siden.

Jeg har ikke nevnt for noen at jeg nå i mars rundet 3 måneder uten selvskading. Jeg har ikke sagt så mye om kampen og kreftene jeg har kjempet i mot hver dag, mer eller mindre. Jeg har ikke orket tanken på å få ros om hvor flink jeg er. Og ikke vil jeg snakke om de tre månedene nå heller, og ikke vil jeg snakke om «hvor flink jeg var som ihvertfall klarte 3 måneder». Det har ingenting å si lengre.

Og her kommer en feilaktig, farlig og ikke-frisk tankegang. Jeg har en slags forvridd oppfatning om at mine følelser og min smerte ikke er (like) gyldige om jeg ikke skader meg. Ordene «Jeg har det vondt» føles så tomme, små og ubetydelige. Ordene alene føles svake og verdiløse. Ord alene blir liksom ikke nok. Det tar ikke bort smerten. Jeg kan ikke rømme fra smerten bare ved å si ordene på samme måte som jeg kan med selvskadingen. Jeg får ikke samme uttrykk for smerten. Og jeg snakker ikke om å uttrykke meg overfor andre, men overfor meg selv. «SÅ vondt har jeg. SÅ fortvilet er jeg, at jeg kutter opp armene mine og må få andre til å «reparere meg»». Da er smerten plutselig gyldig, en realitet, en sannhet. Jeg trenger å se smerten for å gyldiggjøre den. Først da får jeg fred. Først da er det konkret, noe jeg har fått uttrykt, noe jeg kan forholde meg til.

Men jeg gjentar, dette er selvfølgelig en feilaktig, farlig og ikke-frisk tankegang, for smerten ER like gyldig selv om man ikke skader seg. Den er like gyldig med ord, og den er like gyldig med tårer.

Det er noe jeg må innse, forstå og våge å tro på, hvis ikke blir det vanskelig å komme seg ut av dette og videre. For hvem vil leve slik? Ikke jeg.

Men. Jeg har hatt en fantastisk god time i behandling i dag. Jeg møtte opp i vranglås, med skylapper og sting i armen. Svartkledd var jeg visst også. Påtrengende tårer, vekksnudd stol, skjelvende kropp og nervøs fnising som forsvar. Da jeg dro hjem igjen, kunne jeg i det minste gi et smil som var ekte, og var i stand til å sette ord på følelsene og forholde meg til dem igjen. Og de var verken mer eller mindre gyldige av den grunn.

33 Responses to “Gyldiggjøring av smerte”


  1. 1 Margrethe mars 31, 2011, kl. 01:42

    Nei, Lise, nå følte jeg meg fæl, hvis du ikke liker at noen sier at du har vært flink med disse tre månedene dine… Jeg syns jo fortsatt du har det, men om du ikke liker å høre det, er jo det greit. Beklager!

    Skjønner godt den forvridde tankegangen du sitter med, at det ikke er så gyldig uten store kutt, sår og arr. MEN – Godt det var bra time, det ble jeg glad for å høre. Også må du stå på videre, jeg heier på deg med de ekstra kreftene jeg har igjen! Kan godt veive med flagg også. Du fortjener det beste.

    • 2 liseliten mars 31, 2011, kl. 01:45

      Tusen takk, Margrethe! <3 Du skal ikke beklage deg i det hele tatt! Jeg vet det er godt ment, og jeg tar det til meg! Takk for støtten og de fine samtalene vi har hatt <3

  2. 3 monica mars 31, 2011, kl. 04:57

    tenker på deg Lise, kjenner igjen en del av de følelsene og spesielt alle kampene du har med deg selv, det er tungt..men bra du haddde en god time hos behandleren din. stå på,du er flink::) klem

  3. 4 Tuva mars 31, 2011, kl. 09:14

    Men hvorfor kan du ikke tillate deg ros? Hva treffer det i deg? Jeg skjønner deg veldig godt altså, har nesten blitt sint fordi noen har påpekt hvor «flink» jeg har vært. Men nå har jeg oppdaget at rosen jeg får også validerer smerten min. Andre ser hvor vondt jeg har det til tider og derfor får de også behov for å rose meg nå jeg utholder smerten..
    Jeg oversetter nå «du er flink» til «jeg ser hvor vondt du har det, jeg ser deg.»
    Og sender deg en god klem<3

    Sv: Uff, det hørtes vondt ut med kortisoninnsprøytning. Skal prøve med trykkbandasjer nå, se om det funker. Arrgel gidder jeg ikke, selv om jeg har prøvd det før og syntes det funket litt. Men det var så dyrt!
    Gøy at du også skal til Lanzarote! Har du vært der før? Jeg gleder meg som en unge til å få sol og varme i kroppen. :)

    • 5 liseliten april 4, 2011, kl. 01:10

      Tusen takk, Tuva <3 Jeg tror det er kjempeviktig det du sier, "Men nå har jeg oppdaget at rosen jeg får også validerer smerten min".

      Si gjerne fra hvordan du føler trykkbandasjer funker. Jeg har aldri vært på Lanzarote før, så jeg gleder meg masse :)

  4. 6 lillevinkel mars 31, 2011, kl. 09:50

    sender deg en klem

  5. 7 Farger. mars 31, 2011, kl. 10:42

    Hm, så din smerte er ikke gyldig, ikke ekte nok og ikke «bra» nok om du ikke viser deg selv blodet ditt?
    Vi er så innviklede vi mennesker. Jeg skjønner nok hva du mener med dette, jeg tenkte nok mye slik selv.

    Men, glemmer du litt at det tar tid å lære seg å bruke andre utrykk? Glemmer du at inngrodde tankemønstre må ha tid på seg for å løses opp, ikke minst til å danne nye?
    Gi deg selv litt tid Lise, du kan ikke klare alt på kort tid, du kan ikke snu om alt som er vanskelig i et jafs. En ting av gangen.

    Om jeg ikke kuttet meg, hvordan skulle jeg forklare at jeg hadde det vondt da? Jeg ante ikke, sto helt i villrede og skjønte ikke hva jeg skulle gjøre uten selskadingen, og ikke minst, hvordan skulle jeg hjelpe meg selv ut av den verste smerten inne i meg uten å kutte meg? Jeg ante ikke, jeg måtte ha tid på meg.

    Nå der i mot, nå kan jeg faktisk sitte å skrive om smerten, om at det er forjævlig vondt å være meg der og da og om fortvilelsen jeg føler, alt dette UTEN å føle meg som en hykler fordi jeg ikke har kuttet meg. For jeg kan faktisk ha det vondt selv om jeg ikke skader meg. Kan ikke du også det?

    Tre måneder er faktisk bra, men siden du ikke ønsker noe særlig oppmerksomhet rundt det lar jeg det være med noen enkle ord: Det er inderlig bra jobbet, og du er like inderlig flink. Du prøver, og det er så flott.

    Siden jeg var innlagt mye av tiden da jeg skulle jobbe med å slutte med selvskadingen så ble jeg også opplært i hvordan uttrykke det som var på innsiden min, uten å gjøre meg selv noe. Prøvet og feilet, om og om igjen. Det de gjorde så rett var at de var der hele tiden, selv om jeg hadde det bedre. De trigget så til de grader de positive egenskapene i meg, og de trigget også viljen til å skulle stå i smerten uten å skade meg selv. Det vil si at smerten min var gyldig for de selv om jeg ikke skadet meg, dermed forsto jeg at den også kunne være gyldig for meg, jeg behøvde ikke å gjøre det verre.
    Av og til har jeg ønsket at du også fikk et ferieopphold på avd 1b på østlandet der de er drillet på dette med selvskading. ;)

    Øy, gi deg selv litt kred da Lise. Herreminhatt, du er jo så full av styrke og vilje og så virker det som om du ikke en gang får lov til å gi deg selv skryt for det. Du er et menneske Lise, ikke supermann. Supermann var forresten en skuespiller i en nice, trang onepice, dermed gikk drømmen om å bli like sterk som han også ;)
    Vi er mennesker hele gjengen, vi trenger å ha oss selv på laget vårt, skryte av oss selv, backe opp oss selv og anerkjenne oss selv. Lettere sagt enn gjort? Oh yeas, men det er verdt et forsøk :)

    Var jeg for streng her nå? I så fall er ingenting skrivd med sinnafingre, det er skrivd med smilefingre som vil Lise veldig mye godt :)

    Stå på jente, jeg setter pris på deg og bryr meg mye om deg <3

    • 8 liseliten april 4, 2011, kl. 01:12

      Tusen tusen takk for så gode, flotte og viktige ord! Jeg ser – og forstår – omtanken bak ordene dine, og det betyr mye for meg. Jeg valgte deler av kommentaren din som ukens kommentar. Tusen takk <3

  6. 9 Tatjana mars 31, 2011, kl. 10:53

    Lise~ jeg sender deg et klem :)

  7. 10 Bekka - InsideOut mars 31, 2011, kl. 11:58

    wow lise, du har klart å sette ord på noe jeg aldri har klart. Jeg blir alltid sint når f.eks moren min spør om selvskadingen, jeg blir tett og slett forbanna, vil ikke høre hvor flink jeg har vert for jeg ivertfall har klart 12 dager. Men grattulerer med 3 måneder, du er flink du :D Klem fra meg <3

  8. 11 Ingeborg mars 31, 2011, kl. 14:39

    Det er rart med oss, vi skriverne. Vi kan skrive vårt bilde utad, danne den refleksjonen vi ønsker omgivelsene skal se. Speilbildet derimot, reagerer så lite på ord. Når jeg ser hva vi som kjemper uthever i fet eller kursiv, er det igjen og igjen det vi ønsker rope til oss selv, det vi vil tro på. Toveiskommunikasjon med vårt indre liv, kan en nesten si. Kanskje skriver vi også alt vårt unevnelige og usagte i spor av smerte i kroppen?

    Ps. Husker du hva jeg sa da du skrev innlegget om at livet var herlig? Husk fallskjermen, evt støtdemperen. Det ser det ut som du gjorde. Kanskje ikke fallskjermen forresten. Men støtdemper Dag tok du imot. Sterkt Lise.

  9. 12 Hannah mars 31, 2011, kl. 18:27

    Jeg kjenenr meg så godt igjen. I følelsen av det du skriver…. Jeg skulle ønske jeg kunne si «Jeg ser deg Lise», så sterkt at det føltes som å ha kutta seg, men mine ord blir svakere enn handling.. Jeg vil likevel si at du er sterk. Og jeg ser deg. Og jeg bryr meg om hvordan du har det, og håper Dag er der og tar deg imot, så fallene ikke blir så vonde – hver gang…. Gla i deg Lise.. Klem fra meg

  10. 14 Lillesmurf - Kari mars 31, 2011, kl. 21:35

    SV: Denne MÅ du bare smake.. Tro meg.. En stor favoritt her i huset :D

  11. 15 Lillesmurf - Kari mars 31, 2011, kl. 22:18

    SV: Ja veldig respektløs! Ubeskrivelig dårlig gjort!

  12. 16 Tora april 2, 2011, kl. 13:57

    Kjenner meg utrolig godt igjen… Fine Lise <3

  13. 17 Venn av en syk april 8, 2011, kl. 18:35

    Jeg må innrømme noe som får meg til å føle meg egoistisk og råtten; jeg er på mange måter misunnelig på dine venner fordi du får så god hjelp.

    Men jeg unner deg all god hjelp i verden. Skulle bare ønske alle fikk den samme hjelpen og ble sett på den samme måten. Det er vanskelig å stå på sidelinjen til noen som sender deg brev med blodige fingeravtrykk i gin and tonic-fylla med foreldre som vet, men ikke forstår og bare trær, mistro, forfølgelsesvanvidd, groteske tanker og mindreverdighetskomplekser omkring seg.

    • 18 liseliten april 9, 2011, kl. 00:08

      Hei! Takk for kommentar. Jeg syns ikke det er egoistisk tenkt, jeg tror det er helt naturlig å føle slik..For desverre er det mange som ikke får hjelp, og som sitter alene med problemene, med venner og familie som eneste støtte og eneste som kan ta i mot «støyten». Men jeg lurer også på om vennen din har prøvd å skaffe seg hjelp? Eller om du, eller andre kan støtte og oppmuntre henne/han til å oppsøke hjelp? Du skal vite at jeg gikk i MANGE år alene. Jeg skulle klare meg selv, jeg ville ikke ha hjelp, eller jeg ønsket nok hjelp, men jeg turte ikke..tenkte at det ikke var ille nok..Jeg tok ikke mot til meg til å oppsøke hjelp før jeg var 21 år! Da hadde det gått altfor langt! Jeg skulle ha kommet i behandling som 15-åring da det begynte å utvikle seg i feil retning. Derfor håper jeg inderlig at vennen din kan kontakte lege, som deretter kan sende henvisning til profesjonell hjelp. Det ER hjelp å få, men da må man våge å ta i mot, for det er tøft. Kontakt gjerne også helsesøster, skolepsykolog osv. Det ER hjelp å få!

      • 19 Venn av en syk april 9, 2011, kl. 09:12

        Tusen takk for at du svarte så godt, både her og på mail. Det er alt for få som ikke får hjelp. Men det jeg synes er mest urettferdig er de som får hjelp men hvor det ikke er noe hjelp i det.

        Vennen min har vært syk lenge, og han har vært lagt inn på Sanderud i en periode når han var 15 år (faktisk). Han har hatt full oppfølgning, heftig medisinering (som han ikke likte), oppfølgning av helsesøster på skolen og læreren vår når vi gikk på vidergående. Nå er han 21 (slik som meg) og problemene bare eskalerer. Selv om han har alle forutsetninger er det akkurat som om verden er helt BLIND! Familie er ingen støtte, what so ever, de forstår ikke i det hele tatt, eller velger å ikke se.

        Han har ikke fått noen diagnoser på plass enda han viser mange og tydelige tegn på både ADD, personlighetsforstyrrelse/schizofreni og har kanskje til og med sosiopatiske trekk.

        Jeg blir bare sittende på sidelinjen og se på. Og føle at profesjonell hjelp bare er humbugg og overfladisk. Selv om jeg VET at det ikke er slik, men det er bare den siden jeg ser når det kommer til han. Og det gjør meg trist.

  14. 20 Karoline juni 3, 2011, kl. 19:14

    For what is’s worth: Det hjelper virkelig å lese innleggene dine.
    Jeg kjenner meg smått igjen i det du skriver, ikke i samme dimensjoner, og ikke alle trekk, så klart, men jeg kjenner meg igjen i overraskende mye. Såpass et jeg sitter og gråter, faktisk. Tusen takk for at du gjør dette, det er godt å ikke føle seg fullt så alene og «feil» lenger.

  15. 22 Stine juli 19, 2011, kl. 14:34

    Hei Lise!

    Jeg så en jente i byen for noen dager siden. Hun gikk i singlet og hadde arr over hele armene. Når jeg så henne stokk jeg, for det var så mye. Jeg fikk så vondt inni meg, for jeg tenkte at den jenta, hun må ha hatt det/har det forferdelig. Tenk å ha det så vondt! Tenk den kampen.. Men så slo det meg at, så fantastisk bra av henne å gå i singlet, vise hvordan hun er og ikke minst takle reaksjonene. Det står det så utrolig mye respekt av. Det er sterkt. Jeg hadde lyst å løpe etter henne å fortelle henne hva jeg tenkte, å forklare at reaksjonen min da jeg så henne ikke hadde noe med at jeg syns det var stygt, men at det var medfølelse og til en viss grad forståelse.. Så kom jeg helt tilfeldig over bloggen din i dag og har sittet og lest i noen timer… Du er så flink til og skrive og så sterk som tør å blottlegge deg. Som lar oss som ikke vet så mye få skjønne litt mer. Tusen takk for nydelig og ikke minst lærerik lesing!!!

    • 23 liseliten juli 19, 2011, kl. 16:42

      Hei! Takk for kjempefin kommentar! Så utrolig flott at du har en sånn holdning, det gjør meg glad! Jeg håper jeg vil bli møtt på samme måte. Det er så mange som tenker «emo» og «oppmerksomhet», og det er kjempesynd at de misforstår. Tusen takk! :)

  16. 24 ida-pus august 7, 2011, kl. 21:43

    Hei, jeg ble veldig rørt av dette innlegget og lurte på om jeg kunne bruke deler av teksten på min egen blogg. jeg vil så klart informere om at det er du som har skrevet det med link til bloggen din. tror du det ville vært ok?

  17. 25 ida-pus august 7, 2011, kl. 21:44

    det ille forrete vet fint om du kunne gitt svar som kommentar på bloggen min, hvis ikke er jeg redd jeg ikke får sett det.

  18. 26 nora wårum november 25, 2011, kl. 15:12

    du har hjelpet meg mye Lise!
    du har fått meg til å fortsått mye viktig i livet…
    da jeg var sikkelig nede, fant jeg bloggen din, og begynte å lese istede for å bruke tid på å skade meg selv. du hjelper meg, og sikkert mange andre.

    så jeg vil takke deg <3

  19. 28 fragile88 mars 26, 2012, kl. 12:14

    Det er en vond følelse å sitte igjen med..
    Jeg kan skjønne hva du mener med at smerten ikke blir tydelig nok uten synlige sår..
    Håper du har kommet deg gjennom det verste nå! :)
    Klem ♥

  20. 29 Sarah-Kommenterer Alltid tilbake! april 10, 2012, kl. 15:31

    Hei Lise! jeg ville bare si at jeg hater og se folk som har det vondt som deg!! meg jeg er din faste leser! <3 og jeg ville bare si at du skriver bloggen din så bra! du er mit forbilde! <3


  1. 1 Månedsoppsummering, mars 2011 « liseliten.com Tilbakesporingapril 1, 2011, kl. 00:23
  2. 2 Til deg som tidligere har drevet med selvskading « liseliten.com Tilbakesporingaugust 4, 2011, kl. 18:24
  3. 3 Mitt 2011 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 2, 2012, kl. 18:54
  4. 4 Min selvskading « liseliten.com Tilbakesporingseptember 2, 2012, kl. 20:30

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!