Gjesteinnlegg: Om å angre på selvskadingen

For en tid tilbake kom jeg over innlegget «Om å angre på selvskadingen»Louise sin blogg. Det gjorde inntrykk, og jeg har flere ganger gått tilbake for å lese det igjen. Med hennes tillatelse får jeg dele teksten med dere lesere. Jeg håper det gjør like stort inntrykk på dere som det gjorde på meg. Takk for at jeg får bruke teksten din på bloggen min, Louise ♥

Om å angre på selvskadingen

Lite visste hun at hun skulle jobbe med barn og unge, da hun selv var et barn og ikke visste noe om hvor lenge et liv egentlig varer. Hun er fremdeles ung, men vet at livets dynamikk er i stadig forandring og ingen følelser er kroniske.

Man er ikke deprimert for alltid, og ens identitet er ikke fastsatt når man er 16, like lite som at man vet hva man skal gjøre med livet sitt når man ikke engang kan se for seg neste dag.

Derfor angrer hun. Hun angrer fordi hun har vært delaktig i at identiteten til den 16 år gamle usikre og deprimerte jenta skal prege identiteten til den 25 år gamle kroppen hun er i nå.

Hun fikk en eneste kropp å ta vare på her i livet, og nå er den – om ikke ødelagt – men iallefall preget av et liv hun ikke vil være en del av lenger. Hun trenger ikke denne måten å leve på lenger, men hun blir påmint om det hver eneste dag.

Hun ønsker hun kunne gå tilbake i tid, og fortelle den 16 år gamle jenta alt hun vet nå. Blant annet at arrene er der for alltid, selv lenge etter at følelsene er borte.

Hadde hun visst det som hun vet nå, så hadde hun ikke måttet skjule armer og ben hver gang hun er med familie, er på jobb, møter nye mennesker eller er med barn. Men hun visste ikke, hun skjønte ikke.

Hun er lykkelig nå, så lykkelig som hun aldri har vært før. Men hun bærer kroppen til en som har vært så bunnløst ulykkelig og himla deprimert, og det må hun gjøre når hun er 29, 35, 46, 68 og 74. Og alle aldrene imellom.

Hvem tenker på det når man i sin desperasjon velger å merke kroppen sin med ulykkelighet?

© Louise – http://edoscrinium.blogg.no

32 Responses to “Gjesteinnlegg: Om å angre på selvskadingen”


  1. 1 maika april 18, 2011, kl. 02:09

    Ja… Sånn ER det. Veldig, kjipt, men…. Det einaste eg kan gjera her er å sitera Leonard Cohen: «I don´t trust my inner feelings, inner feelings come and go». Forsoning, det å aksepera, godta, anerkjenna seg sjølv. Og fortida. Den ER der, MEN du er ikkje den!!!!! Du er deg NO. :))

  2. 2 Caroline april 18, 2011, kl. 07:27

    Det var et innlegg som får meg til å tenke, mye. Tenke over om det virkelig er riktig, å skulle skade meg selv i tøffe tider. Jeg har ingen annen mestringsmetode nå, jeg ser ingen mestringsmetode. Det er vanskelig. Derfor velger jeg dessverre selvskadingen. Kuttene.

  3. 3 Marie april 18, 2011, kl. 09:29

    <3 virkelig bra skrevet!!!

  4. 4 Mona Malene april 18, 2011, kl. 11:50

    Virkelig bra skrevet<3 Fikk meg til å tenke. Å selv skulle jeg ønske jeg ikke hadde gjort det, for jeg blir minnet på det selv i de gode stundene.

  5. 5 Margrethe april 18, 2011, kl. 12:19

    Wow. Sitter her med et stripsa kutt som stille og rolig gror, slik den skal. Vet jeg kommer til å angre etterpå. Eller, jeg angrer allerede. De få gangene tankemønsteret er litt «friskt».

    Hmmm. Utrolig bra skrevet av Louise, setter ord på ting kanskje mange tenker, eller ikke. Får iallefall folk til å tenke. Fantastisk! Nå skal jeg begynne å lese bloggen hennes også. Takk for at dere delte dette, begge to! ♥

  6. 6 Ida april 18, 2011, kl. 12:35

    Følelser kommer og går men arr går ikke, de vil bli der for alltid. Men man kan jo velge å se på det på en positiv måte, de minner en jo om hvor sterk man er og har vært. At man kom seg videre, at man vant. Vi er ikke tapere vi som går rundt med arr på armer og bein, vi er vinnere!

    • 7 liseliten april 18, 2011, kl. 15:06

      Vi er ikke tapere, langt i fra, og jeg er med på det du sier. Men den mestringsstrategien vi har valgt vil merke oss for resten av livet, og det er ikke like lett å tenke på når man er midt i faenskapen. Jeg håper at innlegget leses av noen som kanskje står i fare for å begynne med det, at de kan bli mer bevisst på konsekvensene før de velger å gjøre noe så drastisk som å skade seg selv. Det er ikke like greit å f.eks være 40 år, mamma, ansatt, gift osv. og sitte med arr som stadig vil vekke undring, fordommer, kommentarer, spørsmål osv, selvom det skulle være et tilbakelagt stadie.

  7. 8 Hannah april 18, 2011, kl. 13:22

    Veldig bra innlegg… Skjønner godt at du kom tilbake til det flere ganger… Jeg kjenner meg godt igjen. Klem <3

  8. 9 Louise april 18, 2011, kl. 14:46

    Tusen takk for hyggelig tilbakemelding :) Da jeg selv var 16-17-18 osv hadde jeg ingen plan B, det var kun selvskadingen jeg hadde når det var vanskelig. Noen ganger lurer jeg på hvordan livet mitt hadde blitt om noen hjalp meg å finne andre løsninger. Jeg skulle virkelig ønske at noen tok meg på alvor, slik de gjorde da jeg var i 20-årene, for da hadde det kanskje ikke blitt som det ble. Når det er nevnt er disse arrene på ben og armer en detalj, en brøkdel av livet mitt nå. Jeg velger å ikke la det prege meg så mye, selv om jeg blir bombardert med spørsmål på jobb.

    Forresten, bloggen min er av type «oppdaterer-en-gang-i-måneden», så den ække så morsom å se på :D Men nok en gang, takk for hyggelig feedback :)

  9. 10 Tuva april 18, 2011, kl. 14:52

    Sterkt.. Og godt skrevet! Jeg må bare velge å ikke angre, selv om jeg vet at jeg gjør det likevel, innerst inne. Hva tenker du, Lise?

    • 11 liseliten april 18, 2011, kl. 15:01

      Så hyggelig at du spør :) Det har vært dager hvor jeg har grått i sinne og fortvilelse fordi jeg ikke kan kle meg som alle andre (spesielt finklær, i selskap, om sommeren osv) uten å få blikk og kommentarer. Det er vondt å vite at jeg vil bære arrene mine resten av livet, også når jeg bli frisk og i sammenhenger hvor jeg bare vil være som alle andre. Samtidig hjelper det ikke å angre, og jeg har akseptert at arrene er en del av meg og min historie, selvom det i mange sammenhenger er en byrde.

      Jeg håper likevel at dette innlegget kan nå unge jenter og gutter som står i fare for å begynne med selvskading, at de kan tenke seg om en ekstra gang før de velger å gjøre noe så drastisk som å skade seg selv. For det har konsekvenser, arr for resten av livet. Det syns jeg Louise sin tekst formidler så fint <3

  10. 12 Mariann april 18, 2011, kl. 15:12

    WOW! Denne teksten fortjener et svært stort publikum, mange, mange unge mennesker skulle lest dette!! Takk for at du delte denne Lise! Og takk for alle fine kommentarer i det siste. Jeg har ikke orket å lese blogger og svare kommentarer i det siste, men jeg setter stor pris på at du er innom! :)

  11. 13 monica april 18, 2011, kl. 15:16

    ja det er noe med det arra er der for resten av livet enn angrer voldsomt etterpå. må skjule seg resten av livet vil ikkje vere med på att andre skal se arra og en skjemmes over det dt gjør i hvertfall eg..nå når sola kjem og folk går i t skjorter da angrer en men så langt tenkte aldri eg når eg var yngre og starta med det! kjempe godt innlegg !

  12. 14 Ida-pus april 18, 2011, kl. 15:26

    elsket det! jeg forstår godt at dette gikk inn på deg, Lise. det gikk sterkt innpå meg også. og jeg. som da faktisk bare er 16 år og forvirret. desverre klarer jeg ikke se så langt frem i tid :(

  13. 15 Emilie april 18, 2011, kl. 16:09

    Det var et utrolig bra innlegg! Det fikk meg ihvertfall til å tenke litt mer. Har selv drevet med selvskading, men den var aldri alvorlig. Jeg ble heldigvis oppdaga i den perioden den utviklet seg, så jeg fikk hjelp til å stoppe det før det gikk helt ut av kontroll. Det som har holdt meg vekke fra de dypeste sårene, har ikke vært noe annet enn arrene man må bære på. Jeg har noen streker her og der, men jeg priser meg lykkelig for at de nesten ikke synes.

  14. 16 Betty.B Minni.M april 18, 2011, kl. 18:04

    Sterk tekst og det er så sant. Jeg kan også sitte mange ganger og, kanskje ikke angre direkte, men synes det er dumt at deler av kroppen for alltid vil være et minne om alt som har og er vondt. Minni.M og jeg er imidlertid enig om at arrene også er et levende bevis på styrke, fordi vi rett og slett ikke hadde vært her idag uten selvskading. Når man sitter i et rom i et hus som brenner, da trenger man en nødutgang, hvis man ikke har noen, da brenner man inne. Etterhvert kan man finne flere nødutganger, men i perioder er der bare en, og er der bare en, da må det være lov å bruke den. Jeg bare håper jeg en dag klarer å være like tøff som du er Lise, å ikke skjule arrene, men våge å vise dem, våge å være i meg selv, med dem. Arrene skjemmer jo egentlig ikke..
    Varm klem fra Betty.B

  15. 18 baremartine april 18, 2011, kl. 21:36

    Godt skrevet. Det traff meg dette også, som det meste andre du legger ut på bloggen din, Lise.
    Jeg kommer nok til å angre, når ting blir bedre, det tror jeg, men akkurat nå er jeg fortsatt den 17 år gamle jenta som ikke ser noen annen utvei…

  16. 19 Solveig @ poona april 18, 2011, kl. 22:32

    Sv: Ja, det er virkelig et flott tilbud IKS har! Helt herlige mennesker, med et herlig opplegg. Enormt glad for at jeg kom i kontakt med dem! :)

  17. 20 Ingeborg april 18, 2011, kl. 23:17

    Takk Lise og Louise. Takk.

  18. 21 Wenche april 18, 2011, kl. 23:50

    Et godt innlegg.
    God påske til dere begge.

  19. 22 ThisISmeThen april 19, 2011, kl. 11:11

    Veldig bra, og ikke minst viktig innlegg! Det har faktisk vært dette som har forhindret meg i å kutte! (eller jeg har vel kuttet et par ganger…) Jeg har klypt, jeg har slått, jeg har klora, rispet, men aldri dype kutt og svært sjeldent på synlige steder… Jeg har vært livredd for å vise andre min smerte, og også livredd for å måtte ha arr resten av livet… Jeg analyserer altfor mye, og tenker altfor mye konsekvenser, i dette tilfellet er jeg takknemlig for den egenskapen.
    Takk til Louise, og takk til deg for dette innlegget! Utrolig viktig og veldig godt formidlet <3 <3

  20. 23 regnduft april 19, 2011, kl. 11:52

    Flott tekst. Jeg satt stor pris på at den ble delt.

  21. 24 Ogsågamlearr. april 20, 2011, kl. 09:25

    Dette kjente jeg meg igjen i. Jeg har også skapt meg et relativt godt liv nå. Jeg lever nå greit med arrene mine og har ikke skjult de ovenfor nye venner etc.Men nå har noe nytt skjedd. Jeg har fulgt drømmen min og er snart ferdig med en utdanning som gjør at jeg også kan jobbe innen psykisk helse eller med mennesker i vanskelig situasjoner. Og nå er disse arrene igjen kommet der for å hjemsøke meg. I jobbsammmenheng vil jeg måtte skjule de. I studiesammenheng har jeg alleredet gjort,

  22. 25 Sol-Angelica april 20, 2011, kl. 20:10

    Det er så lett å handle ut i fra smerten der og da enn å tenke på at man skal leve med arrene resten av livet. Men når man har det så vondt, er det lett å glemme at man har resten av livet.

  23. 26 Maria april 25, 2011, kl. 01:01

    Det verste av alt er at du lar resten av livet dreie seg om selvskading, bare fordi du ikke hadde det bra der og da. Joda, du slutter kanskje med selvskading en gang, men arrene vil bli der likevel.

  24. 27 Martine mai 12, 2011, kl. 09:37

    For et utrolig bra innlegg! Det er virkelig noe å tenke over for alle dem som selvskader, men aller mest for dem som i fremtiden kommer til å begynne.

  25. 28 nina mai 26, 2011, kl. 02:09

    det sjipe med selvskading er att jeg har holdt meg ute av sykehus i 5år tilog med da eg hadde en paranoid psykose i 1år veldig alvorlig ble tett fulgt opp begynte frvillig for første gang ta medsin uten makt,og hatt 2dype depresjoner og kjempet holde meg unna sykehuset og jeg klarte det det jeg vil fram til var att nå som jeg prøver leve ett frisk liv og jeg forteller igen jeg har en alvorlig bipolar 1lidelse er att i 1måned var eg så dum skjærte over pulsåra og lagde masse enorme brede arr som gikk infeksjoner fordi legen gipset hånden min,og om eg glemmer dekke det til så ser folk på meg og eg skammer meg sier det var sån tennårigsproblemer,eg har kun på underside høyre hånd og vil operer fordi de er så dyp det ikke funker på laser,alle slutt gjør det dere vil angre man blir forhåndsdømt klem

  26. 29 "Iliana" mai 30, 2011, kl. 00:45

    Wow. Aldri før. Aldri før har jeg lest en tekst av, for meg, ukjent forfatter som har truffet meg så godt og som så godt har satt ord på mine egne følelser, tanker og erfaringer. Aldri før.

    Kjente mens jeg las, at følelsen jeg fikk når min nårværende kjæreste for første gang så arrene og sårene mine, kom flommende til overflaten igjen. Skammen, usikkerheten, «blir jeg godtatt?» At jeg for første gang slapp å få spørsmål og kommentarer, var en stor lettelse. Endelig var det noen som sa til meg: «Jeg forstår. Og jeg er her for deg om det er noe du vil snakke om, men jeg vil ikke presse deg, jeg elsker deg.» To måneder er det nå siden det som foråpentligvis var siste gang, og jeg er uendelig stolt over det!

    Lise, jeg håper det er greit at jeg kopierer innlegget og lagrer det på pcen min, slik at jeg kan lese det om jeg merker at tilbakefallet kommer. Håper dette kan være en medvirkende faktor til at jeg kan slutte for godt!


  1. 1 Verdensdagen mot selvskading 1. mars « liseliten.com Tilbakesporingfebruar 29, 2012, kl. 19:35
  2. 2 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingfebruar 28, 2013, kl. 19:36
  3. 3 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingmars 1, 2014, kl. 19:20

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!