Misforstått

Hun hyler og skriker i sinne, fortvilelse og desperasjon, overveldet av smerte, redsel og indre demoner. «Gå vekk!!!» Hun sparker i veggen med all sin kraft, og kaster alt som kastes kan. Hva ser de egentlig når de ser henne?

Utageringen fortsetter. «Gå vekk!!!» Hun holder skalpellen mot undersiden av armen, og hyler at de ikke må komme nærmere. Og de trekker seg unna, akkurat slik hun krever. Så hvorfor bryter da helvetet løs når de innfrir akkurat det hun ber om?

Hva ser de egentlig når de ser henne? Drama? Oppmerksomhetssyk? Vanskelig, krevende, barnslig?

Hun kan ikke gråte, hun har aldri lært seg det. Hun har ikke de rette ordene, de kommer bare ut feil. Hun forstår ikke seg selv, så hvordan kan de forstå henne?

Hysj.
Kan du høre?
Kan du se?
– litt nærmere

(Hjelp meg… Ikke avvis meg! Bli hos meg! Jeg klarer ikke mer! Hjelp meg, vær så snill!)

«Dra til helvete!»

35 Responses to “Misforstått”


  1. 2 laipai mai 29, 2011, kl. 20:14

    <3 <3 <3 <3 Lise <3 <3 <3 <3

  2. 3 Kristine @ Kitiinee mai 29, 2011, kl. 20:16

    ♥♥♥ Glad i deg Lise ♥♥♥

  3. 4 monica mai 29, 2011, kl. 20:18

    tenker på deg! mange kamper å kjempe og livet er ikke en dans på roser men du kjemper og det er dt viktigeste! klem

  4. 5 Margrethe mai 29, 2011, kl. 20:18

    Vondt. Glad i deg! <3

  5. 6 Stine Johanne mai 29, 2011, kl. 20:39

    Det gjør noe med meg å lese dette. Sterkt og vondt.

    klem

  6. 7 Ingeborg mai 29, 2011, kl. 20:53

    Hva skal hjelpere gjøre i en slik situasjon? Jeg vil så gjerne lære <3

    • 8 liseliten mai 29, 2011, kl. 21:01

      Det er et veldig godt spørsmål. Jeg fikk den type spørsmål på mail fra en såkalt hjelper, det var det som inspirerte meg til å skrive dette innlegget, og det er selvopplevd. Det er vanskelig å vite, men jeg syns det er viktig å vite at det kan ligge så mye mer bak de sinte, avvisende ordene. I dette tilfellet er jo det man ser utad stikk motsatt av det man egentlig vil frem til, men ikke klarer, av en eller annen grunn. Det er kjempevanskelig.

  7. 9 Joakim mai 29, 2011, kl. 21:25

    Veldig sterk tekst, Lise. Jeg kjenner meg litt igjen i den.

  8. 10 Maria mai 29, 2011, kl. 21:39

    Det var fint skrevent, du er flink å skrive. Kan nesten bare se hvordan det føles, på en måte.

    Stå på!

  9. 13 Meg.. mai 29, 2011, kl. 22:07

    Hei Lise.

    Jeg er ei jente på 14 år som har fulgt bloggen din lenge. Jeg beundrer deg for at du har klart deg gjennom så mange år fylt med smerte. Jeg er kun 14 år og er på nippet til å gi opp. Jeg føler at ingen ville brydd seg om jeg gikk vekk uansett. Jeg føler at ingen ser min smerte, ingen ser at jeg holder på å gi opp. De tror jeg er sur konstant. Jeg er så sliten.

    Vennene mine holder på å gi meg opp. De er så lei av at jeg alltid er »sur» som de sier. Men det er jo ikke det, det er at jeg er sliten, lei, deprimert, nede, faktisk talt ødelagt. Etter de fortalte meg hvor lei de var av det forsvarte jeg meg meg at – ting går mye bedre nå, jeg lover. jeg kommer ikke til å gå rundt å være sånn mere. Hva skulle jeg sakt? Jeg kan ikke miste det eneste jeg har igjen. Jeg har mistet meg selv, jeg kan ikke miste dem.

    Hvorfor jeg skrev dette som en villt fremmed på din blogg, det aner jeg ikke. Trengte å få det ut … tror jeg.

    Stå på. :)

    • 14 liseliten juni 6, 2011, kl. 23:05

      Hei kjære deg. Har du noen å snakke med om dette? Jeg vil anbefale deg å snakke med en lærer, helsesøster, helsestasjon, fastlegen eller andre voksne du stoler på. Det er mye å skulle bære på alene! Du kan også prøve sidetmedord.no eller spørpsykologen.no eller klara-klok.no for å få råd. Jeg søkte ikke hjelp før jeg var 21 år. Jeg skulle ønske jeg hadde fått hjelp da jeg var 14, da hadde det aldri gått så langt. Har du prøvd å fortelle vennene dine hvordan ting egentlig er, istedet for at de tror du er sur? Kanskje de vil forstå bedre da? Snakk med noen <3

      • 15 Ann Kristin juni 10, 2011, kl. 08:42

        Jeg har vært en del å pratet med helsesøster pluss at familien min er innblandet i noe med barnevernet. Men nå til onsdag skal jeg til ABUP for første gang, åh, gruer meg. Men håper det kan hjelpe.. Takk for at du svarte på kommentaren min, det betydde mye!

        <3

  10. 17 Lammelåret mai 29, 2011, kl. 22:24

    Hei!

    Denne teksten inspirerte meg til å skrive selv, slik ble det:

    http://oppsummert.blogspot.com/2011/05/hvem-er-jeg-uten-folkene-mine.html

    Ambivalensen kompliserer og gjør ting vanskelig. Små skritt fører en videre, de små positive signalene må tas vare på. De blir til små kilder til godhet når livet blir tøft.

    Takk for en beskrivende bloggpost!

  11. 19 Caroline mai 29, 2011, kl. 22:47

    Meget sterkt og vikitg. Takk for at du deler det med oss. Jeg skal jo en dag være en del av mange unges liv som har det på denne måten, så jeg lærer av dette.

  12. 21 Røsslyng - dikt for dagen mai 29, 2011, kl. 23:48

    Takk for at du deler det vonde! Er så utruleg viktig å klara å setja ord på noko av det ein føler… (Og heilt umogleg å setja ord på alt!) Håpar du er på rett veg no:)

  13. 22 Nina mai 30, 2011, kl. 07:21

    jeg har selv blitt sånn i ett par episoder der eg var innlagt på tvang og lå på isolat i 10 døgn,jeg var rasende,redd,og forbannet over det eg følte var og straffe meg med sitte på ett polstra rom full i agresjon rastløshet og så sa det smell eg angrep dem og eg kom meg ut knuste en den lukkede inngangsdør en sykepleier ble sykemeldt etter denne episoden da eg hadde skremt henne,men eg husker en sterk angst raseri følelse og følelse av og eksplodere,vil absolut ikke kalle det oppmerksomhet men frykt kansje ikke lett sette ord på noe som er så langt tilbake i fortiden min klem

    • 23 liseliten juni 6, 2011, kl. 23:09

      Ja, det er mange følelser å håndtere, og det er ikke lett å vite hva som er hva, eller hva man trenger, ønsker eller vil. Høres fælt ut med isolat i 10 dager! Godt å høre at dette er langt tilbake i fortiden din, og ikke nåtid. Klem

  14. 25 GjensidigRespekt mai 30, 2011, kl. 21:30

    Sterke ord Lise… Ikke godt å vite hva man skal gjøre i en slit situasjon.

  15. 26 kathrine mai 30, 2011, kl. 23:10

    <3 kjempe glad i deg vennen

  16. 27 Olivia mai 30, 2011, kl. 23:29

    Utrolig sterk tekst Lise!! <3

  17. 28 Farger. mai 31, 2011, kl. 00:47

    Hvordan finne ordene for det man egentlig føler? Hvordan si det med enkle bokstaver i stedet for å hyle og skrike det man egentlig ikke mener å si?
    Gud, så mange ganger jeg gjorde nettopp dette. Jeg hylte de ut av rommet mitt, jeg kastet det jeg kunne finne i veggen og gulvet. Jeg sparket og fektet med armer og bein. Alt utenpå meg var en sint og utagerende tenåring og ung voksen i tyveårene. Alt inne i meg var en liten redd jente som ville bli holdt trygt fast i det kampen ble for tøff å være i alene.
    Jeg klarte ikke finne ordene den gang, nå sier jeg kanskje heller «kan du klappe litt på meg»… Nærhet som trygghet.

    • 29 liseliten juni 6, 2011, kl. 23:11

      Du sier det så godt! «Alt utenpå meg var en sint og utagerende tenåring og ung voksen i tyveårene. Alt inne i meg var en liten redd jente som ville bli holdt trygt fast i det kampen ble for tøff å være i alene.» Det er presis sånn det er/var..for meg..i den situasjonen. Det er vanskelig å si det med ord, det er kanskje noe man må lære seg. Takk for kommentar <3

  18. 30 Tuva mai 31, 2011, kl. 07:56

    Jeg hadde en lignende opplevelse sist jeg var innlagt, men jeg satt ikke med barberbladet, jeg hylgråt, var fly forbanna og kastet ting i veggen. Personal 1 og 2 kom inn, men de ble bare skremt og holdt seg unna. Etter mange timer kom en litt mer grepa nattevakt, flott dame, og holdt rundt meg. Det var så utrolig godt at noen endelig turte å gå forbi raseriforsvaret mitt.

    Fin tekst, Lise, den treffer meg rett i hjerte og magen. <3

    • 31 liseliten juni 6, 2011, kl. 23:12

      Ja, det er så godt og flott med de som tør å gå nærmere, innforbi. Det er mye sårbart og skjørt som ligger bak det harde, sinte. Takk, Tuva <3

  19. 32 Marthe juni 6, 2011, kl. 20:32

    Kampen du kjemper er utrolig hard. Og du skriver hårreisende sterkt! Du er modig, du er ei virkelig flott jente, aldri gi opp kampen du kjemper så hardt for <3

  20. 34 Merete Isabell juni 14, 2011, kl. 17:23

    Nydelig skrevet og så utrolig vondt… :S Har ikke ord…

  21. 35 Mariann juni 20, 2011, kl. 15:11

    Syk eller ei, og uten sammenlikning for øvrig – jeg tror mange kan kjenne seg igjen i følelsen av at ord kommer ut helt feil. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i situasjoner der folk nær meg har spurt, er alt i orden? «Jada» (Ikke i det hele tatt. Vær så snill, spør mer, grav til du ser problemet. Selv om jeg egentlig er altfor redd til å gi deg svar)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!