Jeg kan sykdom, men jeg vil kunne friskhet. Har man til en viss grad et valg?

Psykisk sykdom kan ramme alle. Det er ingen som velger å bli syk. Det er ingen som ønsker å være syk. Men har man ikke til en viss grad et valg mellom å gi opp, gi seg hen til sykdom og flykte fra problemene – eller å se faenskapen i øynene, kjempe og reise seg igjen? Og hvis man virkelig har et valg, vil man – eller tør man – egentlig innse det?

De siste ti årene av mitt liv har dreid seg mye om sykdom, selvskading, behandling, sykehus og innleggelser. Jeg har prøvd meg på «friskt og normalt» liv som innebærer for eksempel jobb, stabilitet i følelsesliv og relasjoner, det sosiale og andre «vanlige» ting, uten at jeg helt har fiksa det. Jeg har tryna og falt mange ganger, jeg har reist meg igjen og tatt skritt videre, men jeg har i perioder også valgt å bli liggende, gi opp og gi meg hen til sykdom. Det er vanskelig å se at man har andre alternativ når man er sliten og har mistet all håp om bedring. Kanskje opplever man også at sykdomspreget atferd paradoksalt nok blir en form for overlevelsesmekanisme, en flykt fra selve problemet – som man kanskje heller ikke vet hva er?

Jeg kan sykdom. Jeg er «flink» på sykdom. Jeg har kunnskap og erfaringer man helst ikke skulle hatt. Jeg kan paragrafer, diagnoser, medikamenter, begreper og fremmedord som for meg har blitt kjente ord. Ikke fordi jeg studerer faget og tilegner meg teoretisk kunnskap, men fordi jeg har vært omgitt av det, fordi jeg har opplevd det i praksis, personlig, fordi jeg er pasient. Sykdom er noe jeg kjenner til, og dermed kan sykdom også lett bli det trygge – i en ellers utrygg verden. Å være pasient kan på mange måter være lettere å forholde seg til, enn det å stille seg på lik linje med alle andre, med de krav og forventninger som hører til. Jeg har aldri valgt å bli syk. Jeg har aldri ønsket å være syk. Men sykdom har med tiden blitt noe jeg kan.

Men jeg vil også kunne friskhet! Jeg vil heller kunne friskhet. Jeg vil være flink på det friske, i det minste mestre det. Jeg har lyst å kunne de små, normale, «kjedelige», hverdagslige tingene, det som er kalt livet. Jeg har lyst å en dag kanskje være medisinfri. Jeg har lyst å en dag kanskje kunne jobbe ordinært, om så bare en prosentvis del. Jeg har lyst å ha det stabilt. Jeg har lyst å tåle stress, utfordringer og vanskelige følelser uten å gå til grunne og falle tilbake til faenskapen. Jeg vil så gjerne!

Men det hjelper ikke å bare ville, uten å gjøre noe aktivt for det. Motivasjonen svinger, ambivalensen er ofte til stede, og selv om jeg i perioder ønsker å be alt og alle ryke og reise, prøver jeg å holde fast på de «store rammene». Jeg går i individuell samtalebehandling, jeg går i gruppeterapi, og jeg går på medisiner jeg har positiv effekt av. Jeg er ufør på grunn av psykisk lidelse, men jeg jobber likevel det lille jeg kan, det lille jeg klarer, alt etter formen jeg er i. Jeg skader meg ikke lenger hver dag, hver uke, men med måneder mellom hvert tilbakefall. Jeg vil så gjerne kunne det friske, mestre det friske.

Det er lett å havne i feil spor, hvor man vil gi opp alt og gi seg hen til sykdom, hvor man ikke ser andre valg enn destruktivitet, og slår seg til ro med å være pasient og syk. Jeg har vært der selv, men jeg vil ikke være der. Kanskje har det vært en prosess jeg bare har måttet gå gjennom, kanskje man må lære «the hard way»? Det er mange år som har gått tapt til sykdom, og det er ingen nytte i å tenke «hva hvis den gang». Men hvis det finnes noen som er i tvil, noen som står på kanten mellom valget å gi opp, gi seg hen til sykdommens sterke krefter, den enkle utveien – eller å ta den harde, tøffe, vanskelige veien, å se faenskapen i øynene, reise seg og prøve enda litt til:

Hva ville du egentlig valgt – om du kunne? Dette?

Eller dette?

Det er ingen som velger å bli syk. Det er ingen som ønsker å være syk. Men har man ikke til en viss grad et valg mellom å gi opp, gi seg hen til sykdom og flykte fra problemene, den lette utveien – eller å ta den harde, tøffe, vanskelige veien, å se faenskapen i øynene, kjempe og reise seg igjen? Og hvis man virkelig har et valg, vil man – eller tør man – egentlig innse det?

Andre, fine bloggere som også har skrevet om sykdom og valg:

63 Responses to “Jeg kan sykdom, men jeg vil kunne friskhet. Har man til en viss grad et valg?”


  1. 1 Hannah juni 13, 2011, kl. 23:40

    Jeg er veldig enig i det du skriver Lise. Kjenner jeg ble litt berørt nå, for dette har jeg tenkt mye på og snakket mye med kollegaene mine om. Jeg tror ikke at man alltid kan velge å bli frisk, men man kan velge å ikke gi opp og det gir ofte resultater! Jeg og du har jo ikke samme diagnose, men jeg tror at uansett diagnose så vil man etter en tids sykdom bli litt passiv og litt lei… Man orker ikke kjempe mot alt som foregår i hodet og rundt en hele tiden. Man trenger kanskje en timeout, som bare blir lenger og lenger. Og da mister man krav fra verden, for du har kanskje vært inne i så mange uker, måneder og år at du blir sett på som syk og ubehandlig. Det er da det er ekstra tøft å sitte syk. Man er liksom nesten «gitt opp» av systemet, og det blir ikke lenger satt igang liiiike mange tiltak… Jeg var der. Jeg var den syke som ikke kunne bli bra. Men jeg ble den friske(re) Hannah tilslutt, hun som klarte å komme et, to tre steg videre, og det er så utrolig godt! Jeg hadde nesten gitt opp, jeg hadde ikke ork. Men så tok jeg en siste svalestup inn i verden og klarte å lande… Og dette vet jeg du kjenner deg igjen i.. Cause I know your kind. Du gir ikke opp Lise. oG det er styrke. Det er da man må være sterk. Det er vanskelig å lande etter et svalestup, men klarer man det, så gir det så mye. Du er sterk Lise. Du kan lande. Og det sier alt. Man velger ikke å bli syk, men man kan velge å prøve å stupe ut, og prøve å lande så godt man kan… Klem fra en som tenker på deg hver dag, og er veldig glad i deg….

    • 2 liseliten juni 14, 2011, kl. 17:37

      Takk for en flott tilbakemelding, du tar opp mye klokt! Jeg tror heller ikke det er så enkelt at man kan bli frisk bare fordi man «velger» det, men at man har valg om å fortsette – eller å legge seg ned. Og når man er gitt opp av systemet eller andre, så er det heller ikke så enkelt å ikke gi opp selv. Derfor tror jeg at man alltid trenger å bli støttet, oppmuntret og trodd på, selv om utsiktene ikke skulle være de beste. Arnhild Lauveng sier jo veldig mye om nettopp dette. Jeg er glad du har kommet deg opp og frem, til å bli frisk(ere) Hannah! :)

  2. 3 Beate juni 13, 2011, kl. 23:49

    Det gleder meg å lese dette innlegget! Det gleder ogaå at tre av de friske bildene er i forbindelse med noe vi har funnet på <3

  3. 6 Speilvendt juni 13, 2011, kl. 23:53

    Du er verdens vakreste menneske!! Håper du vet det. Som jeg har sagt før, jeg er hundre prosent sikker på at du kommer til å bli frisk!

    • 7 liseliten juni 14, 2011, kl. 17:39

      Takk Ida, verdens beste!! Du har kjent meg fra før jeg ble syk, du har kjent meg gjennom det verste faenskapet, og du kjenner meg nå. Takk for at du alltid har vært der for meg! <3

  4. 8 kitiinee juni 14, 2011, kl. 00:01

    Oi. Jeg har egentlig ikke ord. Veldig bra innlegg Lise-mor <3

    Akkurat nå, så tror jeg jeg ville valgt det jeg kjenner, fordi det ville tatt minst "krefter". Men når jeg ser bildene, det første frister. Men jeg skulle ønske for alt i livet at det var det enkleste, at det var sånn det var. Det gir meg lysten på det. Spørsmålet blir bare, hvordan?

    Jeg håper jeg finner svaret på det.

    • 9 liseliten juni 14, 2011, kl. 17:42

      Takk, Kristine <3

      Det første bildet frister. Det er vel det syke i deg (og i oss alle) som lokker, for vil man _egentlig_ være i det første bildet? Klamre deg til det gode og det SUNNE, friske!

  5. 10 Have You Met Miss Jones? juni 14, 2011, kl. 00:03

    Jeg er kronisk syk og kjenner meg veldig godt igjen jeg ogå. Selv om jeg er fysisk syk. Man blir jo psykisk syk av det til slutt også.

    • 11 liseliten juni 14, 2011, kl. 17:44

      Ja, det tror jeg gjerne! Det henger sammen, og det sliter jo på, på mange måter. Jeg har ikke fulgt bloggen din sånn kjempelenge, jeg kunne tenke meg å lest/vite litt mer om det du nevner her?

  6. 12 Caroline juni 14, 2011, kl. 00:49

    Du er et av de fineste menneskene jeg vet om!

  7. 14 kathrine juni 14, 2011, kl. 01:12

    du skrive så bra, Lise. Du beskrive ting på ein måte eg aldri hadde fått ut, men eg er så enig i alt sammen. Ingen velge sjukdom. Ingen velge eit liv med kamp, det einaste livet me har. Men det skjer mange, desverre.

    <3 love you. du e fin du

  8. 16 Ingeborg juni 14, 2011, kl. 01:27

    For alle oss som har hatt engelsk i mange år på skolen, vil vi absolutt ha et valg om å snakke norsk eller engelsk. Vi kommer til å tenke norsk, det er jo morsmålet vårt, men kan gjøe oss forstått på engelsk, og bli flinkere og flinkere. Til og med ta språkreiser, og bli helt flytende i det andre språket. Vi kan snakke akkurat det språket vi vil, alt etter situasjonen. På grunn av at vi har kunnskapene, erfaringene og øvelsen, har vi et reelt valg. Uten kunnskap, erfaring og øvelse i friskhet, har man ikke et valg i hvordan man lever, men man har også valg som syk, eller språkløs, og det er å ta imot lærdom. Ingen forventer at en femteklassing snakker flytende engelsk. Omgivelsene eller den syke selv bør heller ikke forvente at den syke snakker flytende friskt før han har hatt tilstrekkelig øvelse i faget. Man han selv må velge å møte til timene.

  9. 19 laipai juni 14, 2011, kl. 02:06

    Jeg synes Ingeborg skriver et glimrende svar her,så jeg må bare signere henne.
    Man har alltid valg,men om man vil kjenne til det ukjente,så må man være villig til å lære. Jeg er veldig sikker på at du vil lære mer og mer om friskhet Lise,du har stor mengde innsikt allerede.

    <3 <3 <3

  10. 21 Betty.B Minni.M juni 14, 2011, kl. 02:35

    Et utrolig sterkt innlegg, som jeg har mange tanker om. Det er et vanskelig spørsmål og de over meg har kommentert utrolig bra. Kunnskap, som Ingeborg over snakker om, er helt essensielt, det å snakke frisk-språket, det er vanskelig å vite hvordan leve som frisk hvis man ikke aner hva det handler om, men man har valg, man må selv velge å ta imot den hjelpen man kan få. Det er det samme med overgrep, å bearbeide det. Man kan drukne i hva man opplevde som liten (eller stor), la seg selv forbli i offer-rollen, kanskje synke hen og fullstendig gi opp, eller man kan velge å kjempe, kjempe for seg selv, be om hjelp, hjelpe seg selv, og ta i bruk de ressursene som finnes rundt en. Selv om det føles vanvittig tungt og noen ganger uoverkommelig, så har man faktisk alltid et valg. Noen ganger er valget for tøft, for vanskelig, noen ganger våger man ikke, men det er der, velger man å tro noe annet, da velger man også å gi opp.

    Gode tanker til deg (har forresten startet ny blogg nå)
    Betty.B

    • 22 liseliten juni 14, 2011, kl. 17:57

      Så hyggelig å høre fra deg igjen Betty! Jeg har lagt den nye bloggen til bloglovin.

      Det er veldig viktig det du sier om å ta i mot hjelp, bruke ressursene rundt seg. Man kan ikke alltid «klare alt selv» heller, uansett hvor hardt man kjemper. Det er modig og flott å kunne be om hjelp og benytte seg av den. Jeg liker også det du sier om offer-rolle. Det går vel kanskje litt på det jeg mener når jeg sier man slår seg til ro med å være pasient. Takk for god kommentar! :)

  11. 23 Tuva juni 14, 2011, kl. 10:13

    Veldig bra skrevet, Lise. Jeg er på samme side i «boken» som deg om dagen altså. :)
    Jeg vet ikke om jeg hadde kommet hit jeg er i dag uten hver eneste store og lille psykdoms-erfaring. Jeg velger å tro at årene ikke gikk tapt, men at det var veien å gå for at jeg en dag skulle oppleve at jeg har et valg. Akkurat som at babyer tryner gang på gang før de en dag knekker gå-koden.

    Jeg likte veldig godt det du skrev om å holde på de store rammene. Det er så viktig å holde seg innenfor de, hvor psykdommen kan utfolde seg til en viss grad uten at det blir for farlig. Det er kjempebra at du fronter nyttigheten av terapi og behandling. Jeg er så enig.

    Også er jeg supersmigret for linken og at jeg ble «ukens kommentar», herregud, smilet går fra øre til øre! ♥

    • 24 liseliten juni 14, 2011, kl. 17:59

      Aww, så hyggelig :) Jeg setter stor pris på kommentarene dine, bloggen din og DEG. Jeg syns kommentaren din var så utrolig god, jeg sleit veldig med å forkorte den ned slik den skulle passe i bildet! Haha! :) Tusen takk, Tuva!

  12. 25 Marit juni 14, 2011, kl. 11:58

    Så utrolig sterkt å lese. Du er så vanvittig tøff som skriver om dette! <3

  13. 26 Wenche juni 14, 2011, kl. 12:57

    Du setter virkelig tingene i perspektiv.
    Jeg vet du klarer å bli frisk . Heier på deg !!

  14. 27 Mariann juni 14, 2011, kl. 15:20

    Dette her var rett og slett helt fantastisk godt skrevet!! Du er så utrolig flink til å sette ord på ting. Du har vært innom dette før, det med at sykdom er trygghet, og friskhet krever mer. Men du klarer det. Tenk så mye du allerede har klart! :)

  15. 28 Anonym juni 14, 2011, kl. 17:59

    Oi, vanskelig spørsmål!
    Jo, jeg tror at mange til en viss grad kan velge å bli «frisk», men det er mye som skal ligge til grunn for at man skal klare å ta det valget. Først må man ha fått hjelp til å komme en bit på veien (enten i form av behandling eller bare at livet i seg selv har gitt en noen dytt i riktig retning), så må man oppleve fordelene med et «friskt» liv. Til sist tror jeg at man må klare å stole på at de gode erfaringene ikke kommer til å forsvinne selv om livet kan gjøre vondt igjen, og at det vil komme nye gode opplevelser, nye ting og nye mennesker som vil bety mye selv om kanskje noe/noen (feks behandlere, etc) forsvinner. Det er vanskelig, men ikke umulig.

    Og det ER verdt det! Det tok meg mange år før jeg kunne si at mitt valg om å bli frisk (for meg var det helt klart et valg) føltes rett, men nå er jeg så innmari glad for at jeg bestemte meg for å gi det en sjanse.

    Du kan, Lise!

    • 29 liseliten juni 14, 2011, kl. 18:07

      Veldig godt svar! Jeg er enig i at enkelte ting ofte må ligge til grunn for å klare å ta et sånt valg, at man må ha kommet en bit på veien. Det handler nok kanskje om en prosess, og at man gjerne må ha kommet til et visst punkt for å bedre være i stand til å kunne velge, eller i det hele tatt evne å se at man har et valg? Du sier mye klokt, og det gleder meg inderlig mye å høre fra noen som HAR valgt, og som har erfart at ja, det var riktig, og det KAN bli bra :) Takk!

  16. 30 Terese et Tustehue juni 14, 2011, kl. 18:00

    Hei Lise. Jeg har ikke bry til å lese alle kommentarene her, men jeg har lest innlegget ditt. Det rører meg, og det gjør egentlig alt du skriver. Jeg ser virkelig opp til deg! Det håper jeg du vet! Du er en av de mest fantastiske menneskene jeg vet om! Jeg skrev for et år siden om min «sykdom», og det for meg å være syk, men jeg gidder ikke linke til det, du kan heller spørre meg, så skal du få en link til det :) Du er ufattelig flink til å skrive! Jeg håper jeg får møte deg snart! Håper at om du tar turen til kr.sand, så at du sier ifra, så kanskje vi kan gå å ta en kakao eller noe på kafe! :)

  17. 33 Husmorvikarn juni 14, 2011, kl. 20:17

    Så godt beskrevet og så bra fokus du har :) Jeg er litt motstander av å være flink, hva er å være flink, å hva er i såfall det motsatte, som vi kanskje er mest av?? Jeg ønsker deg en oppadgående tilfriskning og håper du får tilbake en tilværelse du er tilfreds med. Å ha det godt er noen ganger den største utfordringen vi har…….

    • 34 liseliten juni 15, 2011, kl. 23:19

      Tusen takk for det! Ja, hva er egentlig flink? Og hvem avgjør hva flink er? Mitt mål er ikke å bli frisk på papiret (selv om det hadde vært supert), mitt mål er å ha det GODT. Det hadde vært veldig, veldig fint. Jeg har fått smaken på det, og det er det jeg ønsker meg mer av :)

  18. 35 Lyset juni 14, 2011, kl. 21:40

    Hei Lise
    Har fulgt bloggen din en stund, og du skriver så fantastisk bra. En dag må det bli en bok av dette, og jeg skal stå først i køen :)

    Jeg har et spørmål som Ikke sikkert du greier å svare på, men kanskje mange andre som leser her også kan gi sin mening og erfaring.

    Da en er psykisk syk, bordeline, spiseforstyrrelse eller what ever, og får etter min mening ekstrem oppmerksomhet og hjelp fra en venn, fra en venn som fortsetter å blir knytter til deg pga sykdom og fordi en også ser det fantastiske mennesket bak sykdommen, og vil konstant hjelpe.
    Det hører med at de har gått fra kjærester til vennskap, og at den psykiske syke er redd for å miste en som venn.

    Den vennen gjør at du støtter deg til dem hele tiden, og vennen bekker deg opp BARE positivt.
    Sier fra om medisiner, mat, vekker deg for at du skal komme deg opp om morgenen. Passer på pengene dine. Har sagt at en er der 24/7 alltid da en trenger det.
    Og det blir brukt…til gangs..for alt mulig små ting som en før taklet.

    Er det sundt for de som er psykisk syk, eller er det enklere å holde seg syk for å ikke miste den personen som betyr så mye for en? Kan personen holde seg nede pga redd for å bli forlatt hvis en ikke trenger hjelp lenger? Er det lettere å gjøre seg svakere for å ha tryggheten den at en bli venner.

    Skader en slik venn mer en hva en hjelper?

    Noe godt svar, og gode erfaringer noen.

    Ps, jeg bryr meg om begge, både den syke og den over hjelpsome.

    • 36 liseliten juni 15, 2011, kl. 23:49

      Hei! Tusen hjertelig takk for kommentar og gode ord! Det tar jeg til meg :)

      Det høres litt ut som om den hjelpsomme vennen har gått mer over i en hjelper-rolle, enn rollen som venn. Jeg har alltid vært opptatt av at en venn skal være en venn – som selvfølgelig støtter og er til stede, men en venn skal ikke ha ansvaret for å gjøre venner friske eller redde dem. Det bør profesjonelle ta seg av, de som har kompetanse, erfaring og kapasitet til det.

      Jeg kan ikke snakke for andre, men selv ville jeg aldri følt for å «bli igjen» i den syke rollen, bare fordi man opplever støtte. Det er selvfølgelig kjempegodt å ha noen som bryr seg, som hjelper og støtter, men er det egentlig noen god følelse å bare «ta i mot»? Men det er et viktig og interessant tema som kan diskuteres, spesielt med tanke på pasienter og behandlingsapparat. Det er skummelt å skulle stå på egne bein.

      Det er hva jeg tenker, men ingen er like. Takk for interessant spørsmål, og lykke til med vennen din. Kanskje det er noe dere kan ta opp??

  19. 37 Kasine juni 14, 2011, kl. 21:43

    Du skriver utrolig bra, du virker veldig reflektert, og jeg gleder meg til å følge denne bloggen videre. Dette var lærerik og tankevekkende lesning! Både selve innlegget og kommentarene.

    En psykdom bunner vel som oftest i måten vi tenker på (gjerne på grunn av hendelser/opplevelser som har satt preg på oss), og tankene fører gjerne til vonde følelser som får oss til å handle selvdestruktivt. Altså er det TANKENE som er viktige å ta tak i. Vi får tanker som kommer helt automatisk, men det er mulig å ta tak i dem. Det er mulig å snu dem og tenke alternativt. Det er fullt mulig å bli frisk (tror jeg da), men det krever trening og tålmodighet.

    Vi må trene på å tenke annerledes, og vi er nødt til å ta et valg. For vi HAR makt til å velge; vi har makt til å ta kontroll over tankene våre. Men først må en gjerne finne ut av hvorfor man har disse destruktive tankene. Hva er det som har fått en til å tenke som en gjør?

    • 38 liseliten juni 15, 2011, kl. 23:55

      Tankens kraft er sterk. Feil tankegang og destruktive tanker kan gjøre mye skade. Tankens kraft er heldigvis også sterk om man bruker den positivt. Det gjelder vel bare å lære seg, ta kontroll, endre mønster osv, slik du nevner. Ingeborg (link i innlegget) har skrevet mye bra om nettopp dette, om tankens kraft, og hva vil velger å gjøre med tankene som dukker opp. Vi kan ikke styre hvilke tanker som kommer, men vi kan velge hva vi vil gjøre med dem, om vi skal la dem fare, eller om vi skal fôre dem. Tusen takk for god kommentar! :)

  20. 39 GjensidigRespekt juni 14, 2011, kl. 23:48

    Et utrolig godt innlegg Lise. Vel, jeg kan ikke noe om det å ha en diagnose, om det å være psyk. Jeg må si at jeg gir meg ende over, gang på gang når jeg ser ditt pågangsmot. Du kjemper liksom mot noe som er litt utenfor deg selv, sånn som jeg skjønner det. Et borderlinemonster…

    Men jeg veit en ting og to om det å gi opp eller å se faenskapen i øynene og kjempe imot med nebb og klør. Og jeg veit at for meg gav det underveis små lykker, små skatter som fikk meg til å holde motet oppe og kjempe videre. Sakte men sikkert forsto jeg at det var jeg som valgte livet mitt selv. Det var jeg som valgte om jeg skulle se på det som hadde skjedd meg som erfaring eller la det få herje videre med meg og ødelegge all fremtid…

    Som sagt, jeg er ydmyk, for jeg kan nok aldri helt forstå dette med å ha en diagnose som borderline… Men jeg tror ihvertfall at når du er kommet så langt at du selv tror på at du har et valg, så har du virkelig et valg. Det er ikke noe (som du selv har erfart) man kan velge over natten… MEN sakte, men sikkert tror jeg at du kan klare få heeelt klart for deg at det er DU som har kontroll over ditt eget liv!

    • 40 liseliten juni 15, 2011, kl. 23:59

      Takk, Solvor! <3 Det er viktig det du sier, om man skal la det som har skjedd en la få herje med deg i evig tid, eller faktisk ikke. Valg. Valg man har til en viss grad. Men det krever tid, arbeid og mot, absolutt. Du er fantastisk <3

  21. 41 Tuva Kristin juni 15, 2011, kl. 00:39

    For det første: For en utrolig flott blogg! Er så glad for at jeg kom over den, du er kjempe flink til å skrive!:-)

    Men jeg lurer litt på en ting, har du noen gang vurdert å tattovere over arrene eller kan man ikke gjøre det? Har planer om å ordne med sleeve neste år for å dekke over armen min.. Vet du hvordan det er med akkurat «sånne» tilfeller?

    • 42 liseliten juni 16, 2011, kl. 00:03

      Heisann, takk for det! Ja, jeg har vurdert halfsleeve. Du kan tatovere over hvite, flate (grodde) arr uten problem. Men en bør beregne seg på at det KAN bli ujevnheter i farge og linjer, ettersom arr ikke oppfører seg som vanlig hud. Jeg skulle opprinnelig tatovere halfsleeve på høyre arm, hvor arrene er flate. Høyre arm er mer «hakkete» og ujevn, jeg vet ikke hvordan det ville gått, jeg har bare forhørt meg angående min høyre arm. Men i utgangspunktet skal man kunne tatovere over arr, ja. Forhør deg med tatovør :)

  22. 43 Pantora juni 15, 2011, kl. 01:05

    Om man ikke kan velge å bli syk, kan man/hvordan kan man da velge å bli frisk igjen? Tenker mye på det du snakker om.. Og er ganske amvibalent. Man velger jo å hente barberblad/kniv/glass/whatever for å kutte seg, og man velger jo å la det gå over/gjennom huden. Man velger jo å stikke fingeren i halsen etter at man har spist. Man velger jo å trene som om man er med i Slankekrigen selv om man veier halvparten av det man burde. Har man kreft så er det celler som sprer seg i kroppen, eller får man hjerteinfarkt så er det hjertet som slår seg vrang, det er ikke noe man kan gjøre fra eller til, det handler ikke om valg på noen som helst måte når det kommer til slike ting! Samtidig så føler jeg på INGEN måte at jeg velger å være syk, eller mener at noen andre gjør det. Det er vanskelig…

    • 44 liseliten juni 16, 2011, kl. 00:07

      Jeg skjønner hva du mener. Og jeg tror heller ikke man kan velge å bli frisk, det er ikke det jeg mener. . Det er ikke så enkelt å bli frisk at man bare, «hey, jeg velger at jeg vil bli frisk, tadaa!» MEN jeg har sett tilfeller og kjent på det selv, at noen ganger blir man komfortabel med å være syk, være pasient, en bare lar seg drive med av sykdom, la det gå som det går. Og det er sterke krefter i sykdom!! Kanskje man er sliten, kanskje man ikke vet bedre, kanskje man ikke klarer. Men jeg tror at noen ganger, i noen tilfeller, så har man kanskje valg til en VISS GRAD…om man vil kjempe for å bli frisk, eller bare gi blaffen. Men helt klart, uten tvil, INGEN velger å bli syk! Men kan man ikke velge å prøve å gjøre noe med det – eller ikke? Takk for kommentar <3

  23. 45 Marie juni 15, 2011, kl. 15:51

    du er helt fantastisk !

  24. 46 maika juni 15, 2011, kl. 22:58

    Hei!
    Veldig viktig og vanskeleg tema du tar opp her. Og på ein fin måte. Tusen takk! :)

  25. 47 Evelinn juni 16, 2011, kl. 11:54

    Enig i det du skriver Lise. Og jeg er så glad for at du er hvor du er i dag. At både du (og jeg) har kommet et steg (eller flere) i RIKTIG retning. Selv om vi ikke er friske, og muligens aldri vil bli helt friske. Men som du sier, vi har valg. Noen ganger koster det jammen å skulle ta disse valgene også, og de kan virke bagatellmessige overfor andre (eks. valget mellom å skade seg selv, eller å våge kjenne på smerte/ubehag osv).

    Jeg håper vi aldri «sklir ned igjen i gjørma», men at vi nå er på såpass trygg grunn at vi kan fortsette å kjempe videre. Alt i alt må vi (og det føler jeg at både DU gjør, og jeg gjør) se på FREMGANGEN – det positive vi har klart – fremfor det omvendte. Så er det vi selv som må bygge oss selv opp, i tillegg til litt støtte fra omverdenen når det trengst.

    Jeg kjenner jeg er STOLT av deg Lise.
    Har jo fulgt bloggen din, og sånn sett «vært der» i dine dårlige perioder. Så jeg husker de vonde, sårbare og grusomme bildene (ja, misforstå meg rett ved ordet «grusomme») fra den tiden. Forhåpentligvis er dette en tid som er over. Altså med tanke på hyppigheten mellom sykehusinnleggelser, legevakt, suturer osv. Men jeg har tenkt litt på: hva om vi (som du også er inne på) aldri vil bli helt friske? Hva om vi vil ha med oss ustabilitet, ambivalens, tanker og fristelser om ssk osv. livet ut? Da er det vel tross alt viktigere å prøve finne en måte å LEVE MED DETTE PÅ, og fokusere på alle skritt frem. Så får tilbakeskritt være tilbakeskritt, bare de ikke blir i overtall.

    Jeg heier på deg jeg og, men det veit du!
    Du er en av de bloggerne som er så….MAGISK…med ord. Du tryller og bruker de så utrolig bra. Du «leker» med ord og bilder på din egen måte, som gjør deg og bloggen din så unik. Så diggbar :)

    <3

    • 48 liseliten juni 22, 2011, kl. 01:49

      Tusen takk for en fantastisk fin tilbakemelding, Evelinn. Setter veldig stor pris på det! Jeg er også glad vi begge har kommet så langt :) Valg koster, slik du sier, uansett hvor banale og små de skulle være for andre, så koster det.

      Jeg har tenkt litt på dette med å leve med det. Tanken om at kanskje man aldri blir helt frisk, kanskje man må lære seg å leve med dette. En lege på psyk. tok opp dette med meg i fjor. At kanskje jeg måtte regne med at slike smell og tilbakefall ville komme en sjelden gang i blant. Kunne jeg leve med det? Det var tøft å svelge, for selvsagt ønsker man helst at man er bra for alltid. Det er tøft å skulle innse at nedturer kommer igjen, men mest sannsynlig gjør de det. Viktig tema du nevner. Jeg tror vi to kunne hadde lange, gode diskusjoner rundt disse tingene :) Godt med tankevekkende tilbakemeldinger. Takk!

  26. 49 Nina juni 20, 2011, kl. 00:13

    kjempebra inlegg,jeg er helt sikker på du vil klare etterhvert slutte med medisiner og du vil få ett bra liv,du er godt på vei,bare kjemp videre klem

  27. 50 Tone juni 20, 2011, kl. 11:05

    Dette innlegget her er så fantastisk skrevet at jeg ikke vet hva jeg skal si. Du treffer spikeren MIDT på hodet, og det er veldig mange der ute som hadde trengt å lese det. Tusen takk for dette innlegget<3

  28. 52 Fitnessnora juni 20, 2011, kl. 12:58

    Veldig fint innlegg :) Kjempefint skrevet!

  29. 54 Nina juni 20, 2011, kl. 23:55

    oj lise du har blitt slank,og så kjekt driver du og med hest eller var det med en vennine,var stor kontrast mellom bildene,seff ingen vil eller velger være syk og det er ikke bare velge og bli frisk,tok valget men litt av en kamp,men det var i mitt tilfelle valg mellom leve el dø ,,tenkte mye på hva familien min gikk igjennom og var redd dem ville gi meg opp,men er glad jeg tenkte det for frykten min var så stor for om dem ville gå,idag hvet jeg dem aldri hadde gitt meg opp,men man føler seg som en byrde,rotete skrevet,,men ikke gi opp lise du vil få det bra ,,tenk på de gode dagene og hold på drømmene kleem

    • 55 liseliten juni 22, 2011, kl. 01:53

      Ja, jeg hadde vel to år der jeg var overvektig og gikk opp 25 kg på grunn av overmedisinering. Mye som følger med å være syk, på mange måter. Hesten tilhører ei venninne, og jeg bare elsker å få være med i stallen! Jeg var i utgangspunktet fryktelig redd hester, så det var stort å etterhvert overvinne angsten. Valget mellom å leve og å dø, det er vel det største valget man har, det viktigste. Man har tusenvis av dager til å prøve, til å oppleve, til å forme livet. Men velger man døden, så fins det ingen retur. Jeg er glad du valgte det rette! Tusen takk for gode ord!

  30. 56 Bak Fasaden juni 21, 2011, kl. 01:47

    Så nå at det jeg skrev ble ukens kommentar.. ble litt satt ut.. Takk <3 Vit at jeg setter utrolig stor pris på bloggen din og det du skriver. Du har utrolig mye bra å komme med, har lært mye av deg!
    Klem til deg <3

  31. 58 Lene august 11, 2011, kl. 06:03

    sende en mail ?
    http://lene-legrisse.blogspot.com/
    blir virkelig inspirert av din blogg !^^

  32. 59 Caroline august 15, 2011, kl. 02:52

    Ditt innlegg er nå på fremsiden av Bloggermagasinet.com :)

  33. 60 fragile88 mars 26, 2012, kl. 12:43

    Kjempebra skrevet! Skal tenke hardt og lenge på det der..
    Klem♥


  1. 1 Survey-greie « liseliten.com Tilbakesporingjuli 6, 2011, kl. 01:19
  2. 2 Bloggermagasinet Tilbakesporingaugust 15, 2011, kl. 02:51
  3. 3 Min selvskading « liseliten.com Tilbakesporingseptember 2, 2012, kl. 20:30

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!