Til du som ikke lenger skader deg

Jeg kom hjem fra Sverige og Danmark for noen dager siden, og reiser noen dager igjen, en liten uke, denne gangen på hyttetur. Når jeg tar ferie, tar jeg ordentlig ferie, også fra mobil og internett som sluker mye tid og oppmerksomhet hos meg. Jeg kobler ut mest mulig fra den vanlige hverdagen, det vanlige livet, krav, forventninger og ellers trygge rutiner. Jeg syns det er utrolig deilig. Anbefales.

I mellomtiden har jeg et lite ønske jeg har tenkt på en stund. Jeg vet ikke om det er interesse for det, eller om det er mulig, men jeg skulle så gjerne ønske å høre fra de av dere som leser bloggen, som tidligere har drevet med selvskading, men som har kommet seg ut av det. (Les gjerne om ulike former for selvskading: Ikke all selvskading er synlig.) Jeg skulle så gjerne ønske at dere kunne delt noen erfaringer med meg?

Det hadde vært så fint å komme hjem til et kommentarfelt med viktige kilder til motivasjon, håp og inspirasjon. Ikke bare for meg, men for andre også? Selv er jeg to måneder skadefri, og for tiden kjenner jeg på sterk motivasjon til å komme ut av det, så hvorfor ikke gi motivasjonen ekstra næring nå mens muligheten er der? Hadde ikke det vært noe å ta med seg videre i livet, i kampen? Har du lyst å dele med meg? Jeg lurer litt på..

  • Hvor lenge har du vært skadefri?
  • Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som «gikk over» med tiden?
  • Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
  • Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
  • Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
  • Hvordan føles det å være skadefri?
  • Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?

Du trenger selvfølgelig ikke svare på alle spørsmålene om de er vanskelige å svare på! Alle tilbakemeldinger er verdsatt og velkomne, korte eller lange!

Takk! ♥

Jeg har verden for mine føtter. Våger jeg å ta sjansen, våger jeg å gi slipp?

Les gjerne også:

70 Responses to “Til du som ikke lenger skader deg”


  1. 1 tina august 4, 2011, kl. 19:15

    Jeg slutta bare plutselig med selvskadingen fordi jeg innså at jeg hadde en framtid, og den kunne ikke inneholde selvskading. Jeg blei lei av å gjemme, betale og møte arroganse og bli latterliggjort hele tiden. Heldigvis stoppa jeg før skadingen satte altfor dype arr.
    Hva er det som får meg til å stoppe? Framtiden. Jeg skal jobbe med mennesker,det har jeg visst lenge. Og da passer det ikke med arr. Jeg er overraskende «enkelt» sammenskrudd, jeg bare bestemte meg. Men jeg har fortsatt lyst…. lyst til å kutte på armene.. men jeg skal ikke.. aldri mer.. jeg har bare bestemt meg. Og det løftet til meg selv skal jeg holde. Det viktigste løftet jeg har gjort.

    • 2 tina august 4, 2011, kl. 19:19

      Jeg hanskes nå med vanskelige følelser med å spise, ser på det som bedre.. eller så sover jeg.. jeg har vært skadefri i noen år, med små sprekker.. det føles kjempebra:) artene på armene er hvite og nesten usynlige. Ingen keloider heller, så jeg er «fornøyd».
      Driven er som sagt framtiden. Enkelt og greit.. men trangen er der. Hele tiden. Det må jeg leve med..

  2. 3 Jhildrum august 4, 2011, kl. 19:16

    Jeg har vært skadefri i snart 2 år. Etter mange år med selvskadingen så jeg at det ikke var sunt. Når det er alt man tenker på, så er det ikke bra.

    Det værste for meg var den lysten til å gjøre noe. for i starten var den skikkelig sterk.
    Nå får jeg trangen bare en skjelden gang.

    Neste sommer skal jeg være brud, vil ikke ha noen nye merker på meg da.
    Så er jeg flink og finner belønninger underveis. f.eks ved 2.5 år en ny tattoo osv.

    Jeg trener mere nå. er formen litt tufs så er det på med treningstøy og ut.
    Trening gir en himmelsk følelse og det er lettere å slappe av hjemme etterpå.

  3. 4 mitthjerte august 4, 2011, kl. 19:17

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    – Har 2 års dag den 14.August. 2011.

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    – Det var et bevisst valg. Et ønske om å gråte istedetfor destruktiv handling som å skade seg. Et ønske om å lære seg og tenke annerledes. Man kan ikke skade seg til evig tid tenkte jeg. Jeg må lære meg å takle problemene, følelsene og det jeg sliter med på en mer «normal» måte! Itillegg spilte det også mye inn det med at jeg ville / skulle bli mamma. Jeg vil vise at dette er ikke måten å takle sine vanskelige følelser på. Også, det at man har en vanskelig diagnose så vet jeg at hvis man skal bli «frisk» og bedre må man endre tankegangen sin. Man bare må.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    – Fristelsen for å kutte seg kom ofte. Det å vike fra gammelt mønster er ikke lett. Det er kamper på kamper. Det er fortsatt kamper, 2 år etter! Det å endre tankegangen sin, tar tid. Det har jeg akseptert.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    – Har hatt god støtte i teamet mitt og har det fortsatt. Har snakket med dem når trangen har kommet. Har snakket med gode venner også: DEG! :) Drivkraften min er W <3 og ønsket om å lære og tenke annerledes, mestre å ha disse følelsene og ikke skade seg. holde ut og vise at man kan gråte, snakke om følelser istedet for å kutte seg.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    – Ja si det! Jeg snakker, skriver og om det blir for mye så tillater jeg meg å gråte iblant. Det er menneskelig. Enkelte ganger sporer man av og kommer innpå gammelt tankemønster og da må man ta seg selv i nakkeskinnet og føre seg selv på rett spor igjen! VANSKELIG men viktigst av alt: IKKE UMULIG!

    Hvordan føles det å være skadefri? Det er godt! Det føles bra! Å oppleve mestring… Selv om tankene er der.. og det svir… men som sagt… ting tar tid! Må bare ikke være så streng med seg selv!

  4. 5 Ingeborg august 4, 2011, kl. 19:38

    Jeg takker for innlegget, og gleder meg med deg til å se svarene. God tur Lise. Du fortjener det.

  5. 6 celine1985 august 4, 2011, kl. 19:45

    Leser bloggen din innimellom, og DU er inspirerende, Lise!

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    I 5 år nå i august, faktisk. Har hatt noen (3?) bittesmå sprekker med skading på en litt annen måte, men utenom det 5 år!!! :D

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    Jeg sluttet den dagen jeg fant ut at jeg var gravid. Noe skjedde med meg da. (svarer resten i neste spm..)

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    JA, desverre, det har vært forferdelig vanskelig. Har kjempa en kamp nesten hver dag. Kampene ble lettere med tiden, men sliter fortsatt med skadetrang fordi jeg igrunn ikke har funnet noen alternativ måte og «få ut» følelsene på hvis du skjønner.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    Jeg holder ut pga barna mine.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    Hmm, er vel der jeg sliter ennå, kunne ønske jeg kunne kommet med et hokus pokus svar der. Er ofte de følelsene går over i innesluttethet eller angst….. Eller spising.

    Hvordan føles det å være skadefri?
    Jeg er veldig glad jeg ikke skader meg lenger, jeg har kontrollen nå. Når de vanskelige stundene kommer føles det allikevel litt meningsløst for armene er jo ødelagt av arr uansett…

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    Jeg følte ikke akkurat jeg kom med de beste og mest håpefulle svarene her. Men takk!
    Masse lykke til videre Lise! Du er nydelig!

  6. 7 Kris august 4, 2011, kl. 20:04

    Hvor lenge har du vært skadefri?

    Jeg har vært mer eller mindre skadefri i tre år. Jeg har hatt to glipper i den tiden, men det har vært på en helt annen måte enn før. Det er ikke godt lengre, det er ikke trygt, det gir meg ingenting. Det er dette som får meg til å huske hvorfor jeg ikke skal gå tilbake.

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?

    Jeg tenkte mye på fremtiden min, hva jeg vil ha i livet mitt, om jeg vil ha mann, barn osv. Hvordan jeg vil presentere meg selv, både følelsesmessig og kosmetisk. At jeg ville kunne møte de følelsene som gir meg skadetrang med hevet hode, og at jeg må kunne uttrykke smerten min på andre måter. Jeg tok et skikkelig oppgjør med mange av mine vanlige handlingsmønstere, ved hjelp av kognitiv terapi, men også mye jeg har jobbet med selv. Etter en stund, gikk det rett og slett over. Jeg hadde nettopp skadet meg selv, og jeg tenkte «dette er ikke godt lengre, det føles ikke som det samme. Det er bare ikke verdt det.»

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

    Det jeg synes har vært vanskelig, er å kunne forklare andre hvorfor jeg har arr. Nå er jeg ikke i det samme tankemønsteret og «stedet» jeg var på den tiden, så det er vanskelig å «forsvare» det som er litt fjernt for meg. Ellers, har jeg trangen av og til, den vil alltid være der litt. Det er ofte mye lettere å gå tilbake til selvskadingen, enn det å snakke om problemer og møte konflikter head on. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe i de mørkeste tider, men et er alltid, alltid verdt det.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?

    Min drivkraft er at jeg jobber mot å bli et friskere menneske, at jeg vil kunne legge dette bak meg 100% og være stolt av meg selv. Og, jeg vil ikke gifte meg og få barn mens dette enda er en del av sykdomsbildet mitt, jeg vil lære meg sunne måter å reagere på. En av de tingene jeg tenker mye på, er at jeg vil ikke lære mine barn usunne måter å takle følelser og utfordringer på.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

    Jeg snakker om dem. Eller; skriker dem, jeg har en del problemer med å takle sterke følelser, jeg går med en gang inn i passiv modus, noe som var grunnen til at jeg drev med selvskading. Jeg har en fantastisk psykolog og en fantastisk ekskjæreste, som hjelper meg med å prate ut om det vonde. Ellers så har jeg drevet med en del trening det siste året, for å roe nervene mine et par hakk.

    Hvordan føles det å være skadefri?

    Det føles så utrolig bra, jeg føler meg nesten litt uovervinnelig. De vonde følelsene jeg har hatt før, kan jeg nå sette ord på, legge fra meg og gå videre, i stedet for å holde det vonde i meg hele tiden. Jeg har blitt mye bedre sosialt sett, nå har jeg tatt mot og fått meg flere venner, noe selvskadingen min har holdt meg fra i mange år. Det føles rett og slett kjempebra.

  7. 8 Evelinn august 4, 2011, kl. 20:06

    Hvor lenge har du vært skadefri?

    – Har vært skadefri i noen år, ett bort fra noen små sprekker (noe som hører til, for alle som skal komme seg ut av et avhengighetsforhold).

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?

    – Litt begge deler kanskje. Eller……ført var det nok et bevisst valg. Men det gikk litt over til at det bare «gikk over av seg selv». IKKE at dette var noe enkelt i praksis.
    Ønsket ikke flere arr. Innså at jeg MÅTTE komme meg ut av denne dårlige måten å «løse» ting på, da det egentlig viste seg å IKKE LØSE NOE som helst.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

    – Det som har vært tøft er at jeg fikk «abstinenser» (slik som en alkoholiker), så jeg måtte finne nye avreageringsmetoder. Jeg måtte stå mer i den psykiske smerten, uten å avreagere med den fysiske (altså med selvskading, slik som før).
    Det var vanskelig å stå i mot gamle «mestringsstrategier»…..som av og til faktisk «holdt meg i live» (om så bare der og da). Kjempe imot motstridende tanker, og følelser, som jobbet imot fornuften.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?

    – Har holdt ut fordi jeg har innsett at selvskading IKKE er veien å gå. Man får ikke mer omsorg, sympati, hjelp eller forståelse selv om man skader seg selv. Selv om man bruker tårer av blod, fremfor vanlige tårer og ord. Der og da kan det nok virke sånn, men det har nok med at mange av helsepersonellet har som jobb å «ta vare på oss» som sliter med sånne ting. Jeg velger å kalle det «falsk omsorg» (jah, skjønn meg riktig).

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

    – Jeg skriver. Ringer noen. Avreagerer med å gå tur. Synge. Trene. Sove. Andre ting enn noe som gjør skade på meg selv og egen kropp. Noen ganger kan jeg sulte meg eller overtrene (periodevis). MEN, dette er jo en annen type selvskading – egentlig – så ingen god løsning.

    Hvordan føles det å være skadefri?

    – Føles friskere. Mer normalt. Jeg føler meg på god vei til et bedre liv. Et «vellykket» liv. Et friere menneske. Frisk – friskere – frisk :)

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?

    – Har vel ikke tenkt på meg selv på denne måten…..(tror jeg?). Men det er nok en styrke å komme seg ut av en avhengighet. Og jeg kan også ved dette være til håp for andre, som står fast og ikke har tro på at det er mulig å komme seg videre. Jeg har vært der, og tidvis kan jeg av og til fremdeles oppleve å være der hvor «alt håp føles å være ute». Da gjør det godt å være en som vet hvordan det er, og som kan bidra til håp til andre som er kanskje på sitt verste.

  8. 9 Linnea august 4, 2011, kl. 20:16

    Hvor lenge har du vært skadefri?

    1 år i slutten av August! Det er herlig å kunne si det etter 9 år.

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?

    Det var et bevisst valg. Jeg innså vel på et punkt at det jeg drev med absolutt ikke gjorde saken noe bedre. Uansett hvor mye jeg skadet meg, så fikk jeg det ikke bedre på sikt. Jeg begynte å lete etter andre mestringsteknikker, og testet det ut etter hvert. Det var en vanskelig og langsom prosess og jeg ville gi opp flere ganger, men jeg klarte etter hvert å «venne» meg av med det. Jeg har fremdeles skadetrang, men jeg holder den ganske godt under kontroll selv om det også tok tid å lære.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

    Det var mye som var vanskelig, men noe av det verste var faktisk det at folk rundt meg trodde at jeg var frisk da jeg prøvde å slutte fordi jeg ikke hadde synlige bevis. Mange ganger skadet jeg meg i raseri over at folk ikke forsto at jeg ikke var bedre. Men jeg klarte å gi beskjed og forklare hvordan det egentlig var, og da ble det lettere. I begynnelsen var det også vanskelig å holde ut når det sto på som verst. Det var veldig slitsomt å holde seg unna barberbladene, og det var lett å lure seg selv med tanker som «bare ett bittelite kutt, det er jo tross alt bedre enn mange». I tillegg var det jo så klart vanskelig å finne andre ting som hjalp. I ettertiden har det verste vært det å sitte igjen med alle arrene. Det er grusomt å se med klare øyne hva jeg faktisk har gjort med meg selv. Det er lett å bli sint og skamfull, men jeg prøver å se på arrene mine som bevis på at jeg overlevde. Spørsmål fra både fremmede og kjente har også vært utfordrende,

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?

    Jeg har fremdeles skadetrang, men den kommer mye sjeldnere nå og avtar i styrke for hver gang. Det er lett å miste fokus når smerten herjer som verst, men jeg har mange rundt meg til å minne meg på hvorfor jeg kjemper. Spesielt kjæresten min er kjempeflink til å «håndtere» meg når jeg tenker feil tanker. Livet mitt før handlet kun om selvskading. Jeg følte meg fanget, og den følelsen utrettet mye fælt. Når jeg føler at jeg holder på å tippe over, tenker jeg på den følelsen og alt det som hørte til det livet. Det er motivasjon nok for meg. Aldri i livet om jeg vil tilbake dit. Og den følelsen av at man klarer å la være er ubeskrivelig.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

    Det kommer litt an på hvilket humør jeg er i. Noen ganger hjelper det å snakke om følelsene jeg kjenner på, andre ganger er det best å skrive det ned. Noen ganger handler det bare om å noe å gjøre, og da er kortspill, turer og filmer en bra løsning. Jeg kan love deg at jeg nærmer meg verdensmester nivå når det kommer til Tetris! Om jeg er sint tyr jeg til trening. Jeg har de beste treningsøktene når jeg er forbanna! Men som oftest trenger jeg egentlig bare en pause fra min egen verden, og da begraver jeg meg dypt ned i bøker. Harry Potter er min medisin.

    Hvordan føles det å være skadefri?

    Jeg ville sagt fantastisk, men det er så mye mer enn det. Det finnes ikke ord som er sterke nok til å beskrive det. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Jeg føler meg fri.

    Ville bare tilføye at du er en stor inspirasjon for meg. Du og din blogg har hjulpet meg veldig mye. Om jeg kan klare det, kan du også! Jeg har tro på deg.

  9. 10 Anneli august 4, 2011, kl. 20:16

    Jeg har vært skadefri i 11 måneder med en sprekk. Jeg synes det er viktig å ikke begynne helt på null etter en sprekk, derfor sier jeg 11 måneder *med en sprekk*. For tenkt på de ni månedene jeg holdt meg skadefri før jeg sprakk en eneste gang. De månedene er ikke borte fordi om det skar seg en gang. Jeg liker ikke å tenke at jeg har falt tilbake til der jeg var, og at jeg skal begynne å telle timer, dager og måneder helt om igjen.
    Jeg er 18 år og har skadet meg siden jeg var rundt 13. Det begynte med risping, men utviklet seg til «alvorlig selvskading» som det så ‘fint’ står i journalen min.
    Jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling i 2008/2009. Da var selvskadingen ganske ekstrem. Personalet prøvde det mest for å få meg til å slutte, men det var lite som hjalp. Ransaking og sånn har ikke funket for meg.
    Å ta fra en selvskader alt skarpt blir for meg som å ta fra et lite barn armringene før det kan svømme.
    Vi begynte å skrive avtaler der jeg var innlagt. Ganske seriøse avtaler, med flere som skrev under. Der lovet jeg at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å ikke skade meg selv på noen som helst måte over en liten periode. Brøt jeg avtalen (noe som jeg gjorde noen ganger), ble ikke de ansatte skuffet eller sinte på meg, men støttet meg i neste avtale.
    For meg har det vært viktig å bare bestemme meg for at dette skal jeg faen ikke holde på mer.
    En motivasjon for meg er å slippe bandasjer og daglig stell av sår.
    Og ikke minst; familie, venner og kjæreste er stor motivasjon.

    Jeg synes det er viktig at folk rundt (behandlere, familie og andre støttepersoner) forstår at en selvskader ikke er frisk selv om hun/han ikke selvskader. Alt er ikke en dans på roser selv om man ikke lenger skader seg. Nei, heller tvert imot. All den innvendige smerten som jeg før tok ut via blod, hvor er den nå?
    Jo, den er inni meg. Og den må takles på andre måter.

    Jeg sliter fortsatt med en daglig kamp mot skadetrangen, men jeg svømmer – uten armringene. De ligger på land, bare som en trygghet.
    Jeg går fortsatt under noen ganger, gulper og hoster vann som bare det, men jeg svømmer – uten armringene, og det er det som er det viktigste!

    Lykke, lykke til!

  10. 11 rebecca august 4, 2011, kl. 20:20

    Hvor lenge har du vært skadefri? hadde nettopp «toårsjubileum»

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden? Jeg ville ikke ha flere stygge arr – så jeg bestemte meg for at nok er nok. Dessuten merka jeg på alle rundt meg at ingen trodde at jeg kom til å klare det, og da skulle jeg ihvertfall klare det.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå? Det var min utvei når ting var vanskelig, og når ting har vært vanskelig etterpå, har det vært vanskelig å skulle finne andre løsninger.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft? Samme grunn som fikk meg til å slutte, og tilbudet om arrfjerning, som tilsier at du må ha vært skadefri i minst to år. Dessuten innså jeg vel at ting ble jo ikke noe bedre av selvskadingen – annet enn der og da, og jobben min (med hovedansvar for 50 barn) har motivert meg mye. Jeg vil være et godt forbilde, både for barna, venner og familie.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading? Jeg skriver.

    Hvordan føles det å være skadefri? Jeg er stolt – selv om kanskje ikke alle andre synes det er en så stor bragd, så er det nok noe av det største og vanskeligste jeg har oppnådd i mitt liv.

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få? Ja, det forstår jeg, og heldigvis er det også noen rundt meg som mener det samme.

    :-)

  11. 12 qaroline august 4, 2011, kl. 20:34

    Nå er det vel snart to år siden jeg sist virkelig sleit med selvskading, i form av å kutte meg og leve på tre knekkebrød i uka. Psykologen min la hjørnebitene sammen med meg, og plutselig hadde jeg til og med en kjæreste. Alt var veldig trygt og magisk og fint. Da jeg begynte på folkehøgskole for et år siden hadde jeg hele rammen lagt og jeg begynte smått, dog med litt hjelp, å legge bitene selv for første gang på evigheter. Det var utrolig skummelt. Jeg kjente ingen og alle jeg var glad i var over 100 mil borte. Det viste seg at det var akkurat det jeg trengte. Et år på folkehøgskole hvor jeg vokste utrolig mye som menneske. Puslespillet mitt er ikke på langt nær ferdig, det blir det sikkert aldri, og ofte mister jeg en bit her og der, men mantraet mitt «jeg overlever jo uansett» går igjen i hodet mitt hver eneste dag. Jeg har nok en lang vei å gå enda, men som jeg skrev – jeg overlever jo. Oppturer og nedturer er normalt. Jeg er en fin jente, som er både ærlig og snill. Jeg har venner og familie jeg er glad i – som også er glade i meg. Jeg trenger jo ikke å selvskade, ikke når jeg har ord og stemme. Det er kanskje det viktigste jeg har lært i hele mitt liv, å tørre å bruke stemmen. Bare den tryggheten er nok til å holde meg unna.

    Jeg føler meg egentlig ikke spesielt sterk. Jeg er en ubegripelig redd, liten jente innvendig enda. Men jeg biter tennene sammen og overlever. Hva er det verste som kan skje, tenker jeg? Jeg skader meg kanskje, men jeg overlever.

    (uff, føler dette ble veldig dumt)

  12. 13 bettina august 4, 2011, kl. 20:35

    hei lise=)
    tenkte jeg skulle lese gjennom alle svarene men orket det ikke så jeg bestemte meg for å svare istedet.

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    jeg har vert skadefri ca. 2 månter nå (tror jeg)

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    jeg fant ut at jeg rett og slett måtte bare slutte. skal stå som konfirmant til høsten og ville ikke ha så mange arr da.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    det som har vert vanskelig er å ikke gjøre det når jeg føler trangen.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    jeg har holdt ut for kusinen min og drømmene mine, jeg vil bli politi når jeg blir stor og da passer det ikke å ha mange arr.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    jeg prøver å tenke positift. og det har reddet meg så langt.

    Hvordan føles det å være skadefri?
    jeg føler meg frisk, fri og lykkelig.

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    syns ikke jeg ga så mange råd med hvordan folk kan slutte men jeg føler ikke jeg viser styrke eller gir håp.

    jeg ønsker alle andre lykke til med denne tunge tiden

  13. 14 Hannah august 4, 2011, kl. 20:49

    Jeg slutta å skade meg for 2 og et halvt år siden, men med en liten sprekk i jula 2010. Jeg slutta fordi jeg fikk nok. Jeg føler fremdeles ofte for å skade meg. Trangen er stor. Men likevel gjør jeg det ikke. Det er ikke noe tema å gjøre det igjen. Alle som er glade i meg er en stor motivasjon, og jobben min. Jeg kunne ikke gått på jobb med kutt på armer og ben, noe som har vært min hovedmåte å skade meg på. Det er bare ikke noe tema mer. Jeg vil ikke og jeg kan ikke.

    Når jeg får trang til å gjøre meg noe snakker jeg med de rundt meg, skriver eller gråter. Eller så ser jeg på bilder av meg og kjæresten min, som jeg elsker, og som jeg ikke vil gjøre trist pga min selvskading…!

    Jeg føler ikke skam når jeg ser på armene mine. Jeg føler at det er historie. At det er et kapittel som er der, i boken om mitt liv, men som ikke er det kapittelet jeg leser nå mer.. Jeg har bladd om sidene i den boka, og det er en lykkelig slutt…

    Jeg tenker ikke så ofte over at jeg er en inspirasjon for andre, men jeg ser jo at det kan være det for alle de som selvskader… Jeg er glad i deg Lise. No matter what …. Klem <3

  14. 15 kjiping august 4, 2011, kl. 20:55

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    – fire og et halvt år med noen få sprekker
    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    – Foreldrene mine fant ut av det og ble hysteriske, truet med tvangsinnleggelse noe jeg var livredd for. Innså ikke på den tiden hvor alvorlig det faktisk var. Sluttet tvert, noe som var ekstremt vanskelig, men med mye støtte og noe som så ut som en bedre fremtid hjalp mye..
    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    – jeg savnet veldig det «rushet» jeg fikk av å blø, jeg kunne gå fra dyp depresjoner til å glemme alt og bli glad å hyper ved bare noen kutt, jo dypere jo bedre, det var så enkelt.
    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    – Vel for det første var jeg jo bare livredd for at jeg måtte snakke med psykolog, men ellers var det vennene mine og kjæresten min på den tiden som hjalp meg mye og de fantastiske foreldrene mine.
    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    – Jeg har egentlig ikke noe godt svar på det, jeg bare gråter egentlig, ser en trist film, gråter masse og prøver å snakke om det med folk jeg stoler på.
    Hvordan føles det å være skadefri?
    – Helt fantastisk :)
    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    – Det har jeg egentlig ikke tenkt på, men takk uansett. Du er jo det du også!

  15. 16 Cassie august 4, 2011, kl. 21:05

    Jeg kan desverre ikke hjelpe deg her, fordi jeg er ikke skadefri. Jeg håper at jeg en dag kan bli det, og først DA skal jeg svare på spørsmålene dine :)
    Masse lykke til, til deg også<3

  16. 17 Anniken august 4, 2011, kl. 21:07

    – Hvor lenge har du vært skadefri?

    3 – 4 mnd.

    – Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?

    Det var vel ingenting spesielt som fikk meg til å slutte. Tenkte mye på arr i forhold til jobb og andre situasjoner, og når jeg da fikk en jobb der jeg faktisk må gå i kortermet skjorte var ikke selvskading et stort tema lenger.
    Ellers ble det også bedre etterhvert som jeg fikk hjelp til å sortere kaotiske følelser og tanker.

    – Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

    Det vanskeligste har vært å takle vonde følelser annerledes. Jeg var så vant til å reagere destruktivt at jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle reagere istedet for å skade meg.

    – Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?

    Akkurat nå er jobb min største drivkraft. Jeg elsker jobben min, og vil ikke møte opp der og ikke kunne gå i tskjorte med korte ermer.

    – Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

    Jeg har ikke en spesiell metode for å håndtere vanskelige følelser, men prøver å avlede tankene når skadetrangen melder seg. Av og til hjelper det å rope og kjefte ut i løse luften , mens andre ganger går jeg en lang tur. Det varierer fra gang til gang, men som regel blir det «det første og beste» som faller meg inn.

    – Hvordan føles det å være skadefri?

    Skummelt syns jeg. Både fordi jeg er redd for å sprekke, men mest fordi jeg føler at alle tror jeg er hundre prosent frisk. Det er så mye vanskeligere å forklare vonde tanker og følelser med ord, når jeg er vant til å vise dem med blod og sting.

    – Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?

    Takk, det har jeg aldri tenkt på :) <3

  17. 18 Terese et Tustehue august 4, 2011, kl. 21:31

    Hei Lise! Jeg håper du koser deg masse når du er avsted! Jeg har tenkt å svare på noen av spørsmålene dine, fordi jeg liker å glede deg, og dele mine «erfaringer» med deg.
    Jeg sluttet med selvskading for rett over et år siden, det gikk vel egentlig gradvis over av seg selv. Sammen med det at det på en måte litt gikk over det med spiseforstyrrelser og slikt. Jeg kastet alle ting som kunne skade meg, alt jeg hadde på rommet mitt som kunne gjøre meg vondt, og selv om det ikke var langt å gå til kjøkkenet, så hjalp det godt! Jeg vil kanskje ikke si det var veldig bevisst, men jeg ble veldig bevisst på arrene mine, jeg likte dem ikke, og det gjør jeg jo egentlig fremdeles ikke, men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha flere. Det var vel kanskje det som stoppet meg, kanskje, jeg vet ikke. Det var på mange måter litt vanskelig, men på en annen måte gikk det veldig greit! Jeg vet ikke om det var drivkraften som gjorde det, eller det at jeg faktisk sluttet på skole, og begynte å jobbe. Det er veldig vanskelig å si, men det gikk. Jeg kunne jo ikke komme med bandasjerte armer på jobb, eller alltid gå med genser, det går liksom ikke i Dyreparken. Det er ofte jeg tar meg selv i å tro at det hadde vært bedre om jeg bare hadde fortsatte, at problemene ville vært mindre, men da tar jeg meg selv litt i nakken og dunker hue i veggen. Neida, jeg gjør ikke det, rett og slett så legger jeg meg til å sove, eller tar meg en dusj, gjør noe som får meg til å tenke på noe annet. Heldigvis kommer ikke de tankene så ofte lengre, noe jeg er veldig glad for! Jeg vet ikke om jeg vil si jeg er så veldig flink til å håndtere de vanskelige følelsene, jeg er fremdeles veldig ofte veldig lei, men jeg vet ikke, det er så vanskelig å forklare. Uansett føles det veldig godt å være skadefri, det er liksom på en måte en opptur, selv om jeg ikke helt enda tørr å rose meg selv for det. Og til slutt, jeg vet ikke om jeg gidder å svare deg på det siste spørsmålet, fordi egentlig vet du alt svaret mitt på det. ;) Jeg håper du får en strålende hyttetur! :) Kos deg masse! Jeg bryr meg!

  18. 19 AJ august 4, 2011, kl. 22:23

    Hvor lenge har du vært skadefri?

    Jeg har hvert skadefri i 3 måneder

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?

    Det som fikk meg til å slutte var at alle som betydde noe fant ut av det, jeg ville bevise at jeg ikke var avhengig som de trodde (og som jeg var). Jeg greide å holde meg til det ble slutt mellom kjæresten og meg. Da gjorde jeg det utrolig mye, men bare på plasser som ikke vises så godt. Etter jeg hadde gjort det dro jeg bort ei lita stund der jeg ikke hadde mulighet for å gjøre det mer, og de jeg dro til viste ikke om det.

    Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville være den personen noe mer, jeg ville være et forbilde til fadderbarnet mitt som bare var noen måneder da. Og jeg vil jobbe med barn og da passer det seg ikke med fult av arr.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?

    Jeg vet ikke hva som var vanskelig med å slutte, men det har hvert vanskelig i tiden etterpå.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?

    Jeg har holdt ut pga fadderbarnet mitt, og hun har hvert min drivkraft.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

    Jeg drar ut for å få frisk luft og jogger meg en tur. Jeg finner på noe å gjøre. Jeg drar ofte å setter meg med familien bare for da vet jeg at jeg ikke kan gjøre noe.

    Hvordan føles det å være skadefri?

    Det føles godt, men er mye redd og mye mer usikker.

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?

    Helt ærlig forstår jeg det ikke…

  19. 20 Vikkan august 4, 2011, kl. 23:19

    Hei! Jeg er bare atten år, men drev med selvskading over flere år av og på. Jeg har aldri hatt alvorlig selvskadingsproblematikk over lang tid, men jeg har hatt tre-fire episoder som har vært ganske alvorlige. Jeg har ikke skadet meg på over et år, sist gang var i juli i fjord sommer. Jeg vet egentlig ikke helt hva som fikk meg til å slutte, da jeg sist skadet meg gjorde jeg det den dagen kjæresten min gjorde det slutt. Jeg har egentlig aldri skadet meg av en slik grunn tidligere og jeg tror muligens det fikk meg til å se hvor fryktelig lite jeg fortjente det. Jeg sluttet ikke bevisst, men var i en stor forandring den sommeren. Jeg forandret meg raskt og tydelig på flere punkt. Blant annet hadde jeg min siste innleggelse den våren, jeg nærmet meg atten år (noe som skremte meg) og jeg begynte å innse at livet var mitt og snart var det ikke noen skulder å gråte på lenger. Så jeg tror jeg endelig tok tak og utnyttet livsituasjonen min slik den var da, gråt på nærmeste skulder, kjempet i mot sterke følelser og smakte på livet uten sykdom. Jeg var så heldig å kjenne at livet smakte bedre uten selvskadingen!
    Det som var vanskelig med å slutte med selvskadingen var nok den sterke trangen til å gjøre andre selvdestruktive handlinger. Jeg har sultet meg fryktelig mye det siste året, og jeg skal ærlig innrømme at jeg møtte mer oppmerksomhet med en magrere kropp enn med oppkuttete armer. Det er fælt å skrive og si høyt, men selv om jeg har det mye bedre nå enn det jeg hadde før, er det mulig at jeg har «byttet» ut selvskadingen med andre destruktive handlinger. Jeg opplevde aldri «belønning» for strevet ved å holde ut selvskadingstrangen før nå i sommer. Det er overfladisk, men desverre noe som påvirker de fleste selvskadere, og det er at jeg fint kan gå i sinlget i sommervarmen dette året. Jeg trenger ikke å tenke på åpne sår.
    Å håndtere de vanskelige følelsene jeg har nå er mye enklere enn det det var for et år siden på alle måter. Livsituasjonen min nå er helt en annen, kanskje ikke enklere, jeg strever hver dag for å prestere godt, men det gir meg som oftest så mye glede at det fyller opp behovet for å skade meg selv. Jeg har også flere gode støttespillere rundt meg (som jeg oppdaget og lærte meg å sette pris på da jeg først begynte å bli bedre) og de lærer jeg mye av. F.eks har jeg lært å beherske følelsene mine mye gjennom butikkarbeid, jeg har en hund (2 stk nå) som opptar hverdagen min og jeg har lært meg å også akseptere at det er lov å ha det vondt noen ganger. Så det er en god kombinasjon av selvbeherskelse, flytte fokus og aksept.
    Å være skadefri er langt mer komfortabelt enn å være selvskader. Det er deilig å se ned på armer og innse at det ikke er så synlig lenger og det er deilig å bli spurt om hvordan jeg klarte å slutte med selvskading! Så tusen takk! Det er fortsatt et tema som interesserer meg selv om jeg ikke har den problematikken lenger og jeg håper det i framtiden blir et tema som arbeides aktivt med.
    Jeg tror jeg er en av dem som ser selv forandringene i meg selv det siste året. Å være selvskadingsfri er en befrielse på alle punkt og jeg ønsker for alle å få oppleve det samme som jeg har opplevd selv!

  20. 21 RR august 4, 2011, kl. 23:34

    Hvis det kan være til motivasjon for deg deler jeg gjerne mine erfaringer. Jeg sluttet å skade meg for fem år siden etter å ha drevet med både synlig og usynlig selvskading. Min selvskading «gikk over» fordi jeg fikk det bedre med meg selv, jeg var på veg ut av mine psykiske problemer på det tidspunktet, samtidig som jeg hadde en utrolig kjæreste som så meg hardt inn i øynene mens jeg prøvde å bite meg til blods og sa «Jeg stoler på at du ikke skader deg!» Noen hadde endelig troen på meg. I stede for å gjemme skarpe gjennstander for meg.

    Jeg hadde noen tilbakefall, og det som også var det vanskeligste med å slutte var å ikke henge seg opp i det som var gjort, men gå videre og tenke at noen stoler faktisk på meg, uten å begrave seg i dårlig samvittighet. Jeg tror jeg måtte være ærlig med meg selv, og si «ja, jeg skada meg i dag, men i morgen er en ny dag og dette skal jeg klare!» Følelsene hang ikke alltid med på akurat det, og da hjalp det å snakke om det.

    Min drivkraft var at jeg skulle tilbake til det «vanlige» livet mitt uten å skamme meg over de arrene jeg hadde fått. De forteller noe om meg, og er en del av meg. Det var ikke lett når du føler at alle stirrer, men i dag har jeg ett avslappet forhold til dem og de er blitt mye penere enn noen hadde trodd.

    Når noe er vanskelig nå legger jeg meg og sover, eller trøstespiser (kremt). Jeg surver og gråter litt slik at min bedre halvdel skal se hvor fælt jeg har det. Han gjennomskuer meg, og venter at jeg komme og snakke med han om hva som plager meg uten at han skal måte gå å tyne det ut av meg. Det er ett hardt liv, men det hjelper virkelig å snakke om det og gråte litt, mens noen lytter, tør å stille kritiske spørsmål og er tålmodig selv om du blir sint. Hvis jeg er alene snakker jeg høyt og fort med meg selv, gjerne mens jeg kjører bil, eller jeg skriver det som er vanskelig ned og tar det opp igjen for å se at det kan løses, eller i allefall bli bedre hvis jeg gjør noen grep.

    Det føles veldig naturlig å være skadefri. Jeg føler meg ikke spesiell, eller at jeg gir håp eller inspirasjon til noen. Jeg bare lever livet på godt og vondt, og jeg har lært at den eneste du kan endre her i verden er deg selv. Man har ALLTID ett valg, selv om det er vanskelig for følelsene å forstå av og til. Åpenhet har alltid vært viktig for meg. Alt blir så mye mindre skummelt av det.

    Jeg tror på at du vil komme deg gjennom det, det er flott at du tørr å stå frem og bruke dine erfaringer til noe positivt!

  21. 22 Christine august 5, 2011, kl. 02:53

    Jeg har vært skadefri i snart 7.måneder og er kjempe fornøyd med det!
    Grunnene for jeg sluttet var fordi jeg skulle stå konfirmant i år,og ville ikke
    ha noe arr og kutt da, og ikke minst så ble jeg tante og fadder til en nydelig jente,og
    det gjorde rett og slett at jeg slutta med selvskading. Hun er lykken i livet mitt, og ønsket ikke at hun skulle se arrene mine da hun ble eldre. Jeg vil at hun skal se opp til meg.

    Det som har vært vanskelig med å slutte må vell være det at jeg har fristelser for
    å gjøre det vær dag,men jeg har styrke og tro på at jeg kan klare å holde meg.
    Jeg håndterer følelsen min ved å snuse, jeg vet jo at det ikke er bra det også,men
    går også og snakker med diakon i kirken som jeg tok kontakt med i konfirmasjonstiden med ei venninne som har vært helt fantastisk! Hun har hjulpet meg opp mange trin,gitt meg styrke og positive tilbakemeldinger og viser omsorg og støtte.

    Det å ha vært skadefri i 7.mnd føles helt uvirkelig. Det å gå i singlett eller t-skjorte
    er en drøm, jeg har brukt så mye krefter og løyner på å sjule det, men har og en del
    arr på lårene, som er de verste arrene jeg har,men fortsatt ikke tør å vise helt enda,men
    det kommer nok til slutt det også.
    Jeg er stolt over meg selv som har kommet så langt, og syns jeg fortjener ros
    og positive tilbakemeldinger for både foreldre,venner og samtalepartneren min.
    Jeg føler også at jeg viser styrke, jeg har kommet så pass langt og vil komme
    enda lengre. Jeg er tross alt bare 15.år og har hele livet forran meg.

    Fortsett slik du gjør Lise,du er en flott jente med masse styrke.Du er forbildet
    mitt, og har vært det helt siden jeg begynte å lese bloggen din! Du fortjener
    det beste:)

  22. 23 Elise august 5, 2011, kl. 03:19

    Hei Lise :) leser bloggen din fast, og har gjort det lenge nå. Du inspirerer meg sånn med alt du skriver og alle meningene og tankene dine. Jeg er en jente på snart 16år. Jeg har selv skadet meg tidligere.. Har i grunn vært skadefri i et halvår, med en liten glipp for ca 3 uker siden. Jeg kom meg ut av det med og snakke med den eneste personen jeg finner tillit hos. I stedet for å skade meg fikk jeg beskjed om å ringe henne. Så bare det og ha en person som støtter deg fullt ut og som du stoler ganske godt på så kan du komme langt. Men før jeg klarte å åpne meg helt opp til henne, så var selvskadingen min utvei fra ting. Men det føles ganske herlig og på en måte ha kommet meg ut av det. Med litt hjelp såklart, selv om jeg mente jeg klarte og rydde opp i alt selv.

    Stå på Lise, du klarer det til slutt <3 Du er så mye sterkere enn du tror!

  23. 24 Mikaela august 5, 2011, kl. 03:30

    – Hvor lenge har du vært skadefri?
    Jeg skadet meg selv siste gangen natten mellom 26 og 27.mai 2010. Jeg vet ikke helt om jeg offisielt vil si at jeg er sikker på at jeg har sluttet, for jeg møter stadig vegger hvor jeg sitter med skarpe gjenstander og er så klar, men likevel ikke gjør det. Jeg tror fortsatt at jeg kan sprekke, omtrent med en gang, men jeg har ikke faktisk kuttet meg på over et år.

    – Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    Delvis så valgte jeg å prøve og slutte med selvskadingen, men det var også noe som gikk over. Jeg har kjempet for å ikke gjøre det, men akkurat den natten var det som om noe ble forandret, og etter det har det aldri gått så langt at jeg har kuttet meg. Når det hadde gått lang tid siden sist jeg hadde skadet meg selv så bestemte jeg meg for at jeg skulle slutte, og dermed har jeg kjempet mot hver gang jeg har fått trangen til å selvskade.

    – Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    Jeg har mistet en måte å utrykke meg på, jeg har måttet lære meg og gråte, igjen. Før selvskadingen startet så gråt jeg alltid mye, men så når jeg startet å selvskade så forsvant tårene. Jeg har aldri likt å gråte, jeg har alltid vært skamfull over å gråte og dermed har det vært hardt at jeg nå har måttet lært meg at det er greit å gråte, og at jeg har faktisk måttet la tårene mine komme, og ikke holde dem inne i meg.

    I tiden senere har det vært vanskelig å ikke selvskade når jeg har følt meg på bunnen av alt. Der hvor jeg selvskadet før, har jeg måttet gjøre andre ting nå. Dessuten har jeg ikke lenger en måte å straffe meg selv på. Hvis jeg gjorde noe dumt før, avsluttet jeg dagen med selvskadingen, jeg selvskadet for å straffe meg selv, slik at jeg kunne bli stygg og motbydelig, rett og sett slik at jeg fikk gitt meg selv det jeg mente jeg fortjente, altså et verdiløst, ensomt liv.

    – Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    Jeg er veldig usikker på hva som egentlig har vært min drivkraft. Jeg tror delvis at jeg rett og slett tenkte, «nå som jeg har klart meg uten så lenge, da skal jeg slutte også», bare fordi jeg skal bevise for meg selv at jeg kan. Ellers drives jeg framover av positive hendelser, jeg lar tårene trille når de vil og jeg blir mye oftere sint og kranglete, men samtidig så vet de rundt meg at det er slik det er.

    – Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    Jeg gråter, jeg viser følelser og jeg lever på de små glade øyeblikkene.

    – Hvordan føles det å være skadefri?
    Det føles helt fantastisk! Jeg føler at jeg har så god kontroll, og at jeg faktisk klarte å gi slipp på noe, som en gang var nesten hele livet mitt.

    – Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    Ehm, jeg vet nå ikke om jeg fortjener så mye ros, men siden mye har vært om å vise kontroll, så vet jeg jo at jeg har opparbeidet meg en styrke. Og jeg håper at jeg og min historie kan gi håp og motivasjon for andre til å prøve å slutte med selvskading.

    PS;
    Nå skal det sies at jeg sluttet på medisiner og i behandling oktober i fjor, og at alt ble mye enklere når jeg plutselig fikk tilbake de ordentlige følelsene mine, og likegyldigheten ble svakere. Dessuten hadde jeg min siste innleggelse i mai 2010, i samme tidspunkt som den siste selvskadingen min foregikk. Jeg tror at mye av grunnen til at jeg har kommet meg gjennom dette er at jeg har kommet meg ut i det «ordentlige» liv. At jeg ikke lenger går i behandling hos en behandler jeg egentlig ikke liker, og aldri har likt og at jeg fikk tilbake følelsene mine da jeg sluttet på tabletter. Jeg trengte nok bare og ta fart og hoppe ut i det, og ikke stå på toppen av stupebrettet og feige ut.

  24. 25 Tuva august 5, 2011, kl. 08:47

    Nydelig du er. Et kjempebra innlegg som vil være til hjelp for mange. <3

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    – 1 måned på lørdag. :)

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    -Det er helt klart et bevisst valg. Jeg jobber hardt med å ta innover meg at jeg ikke fortjener straff. Men iblant blir jeg overveldet av følelser og da mister jeg min egen stemme oppi alt kaoset og jeg rekker ikke stoppe opp og si til meg selv alle de gode tingene som gjør at jeg kanskje kunne latt barberbladet ligge. Litt som om det koker over i topplokket. Det har nok ikke gått over, føler at det har vært en prosess. Som handler om å holde ut og bruke forskjellige avledningsteknikker. Men viktigst av alt lære meg selv og kjenne og se faresignalene. Har i samarbeid med behandler kartlagt tidlige tegn, slik at jeg kan få satt ord på det jeg føler for det blir et uoversiktlig tanke- og følelseskaos. Det har hjulpet.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    -Det vanskeligste er å akseptere at jeg fortjener å være god mot meg selv, når jeg til tider kan føle at selvforakten fyller hele meg. Straff er det eneste som da gir mening.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    -Et sterkt ønske om å bli frisk. Og litt flink-pike-syndrom, vil ikke skuffe de rundt meg. Vil vise verden at jeg kan klare det. Må også innrømme at jeg iblant tenker på at jeg ikke orker å føle på skammen som kommer når jeg sitter på legevakten og skal bli sydd eller når jeg møter "fremmedfrykten" i blikket til vennene mine. Selv om de støtter meg, så vet jeg at selvskadingen skremmer dem. Og det er så vondt og skamfullt at de blir usikre på meg. At de ser på meg som en som mangler kontroll. Når kontroll er det jeg higer etter og må ha. At andre bekrefter at jeg faktisk ikke har det med blikket sitt, det er vondt. For innerst inne vet jeg jo at de har rett.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    -Har jeg nok overskudd, klarer jeg å erstatte tiden jeg ville brukt på negative tanker og selvskadende atferd til å være ute i naturen. Sykle, gå turer og trene. Det gir meg veldig mye og hjelper på å snu smerten til gode følelser.Eller så bruke jeg kreative evner, som skriving, musikk (spiller piano) og tegning/maling.
    Mens andre ganger må jeg velge å bruke bulimien for å stå imot kuttetrangen. Velger det minst skadelige av to onder.

    Hvordan føles det å være skadefri?
    -Fantastisk mesteparten av tiden! Men i sentimentale, tunge øyeblikk kan jeg ta meg i å savne å kutte.
    Det er virkelig godt å føle en kontroll. At jeg vet at jeg klarer å stå imot, at jeg har styrken. Det gir meg håp, motivasjon og tro på meg selv.

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    -Jeg vet ikke helt. Men merker at jeg blir glad av å lese spørsmålet, smiler her jeg sitter. Så da betyr det vel at jeg tar det litt innover meg og våger å kjenne på at min styrke kanskje kan inspirere andre. Det er skumle og uvante tanker som må tenkes mange, mange ganger for at de skal feste seg. Men en dag skal de erstatte alle de negative, selvkritiske tankene. :)

    TAKK, Lise. Dette var fint å få reflektert rundt. Jeg vil stille deg det siste spørsmålet også. Eller egentlig alle sammen. For du inspirerer meg!

    Ønsker deg en fin avkoplingshyttetur. Ta vare på vakre deg. <3

  25. 26 Mari august 5, 2011, kl. 09:37

    Jeg vet ikke om jeg er den rette til å svare her, men prøver allikevel :)

    Jeg har vært fysisk skadefri siden 8.mars, med en glipp 22. mai. Grunnen til at jeg sier fysisk, er fordi om man skal ta med den usynlige selvskadingen (som det tok mange år før jeg så på som selvskading) så kan jeg nok bli sett på som selvskader fremdeles. Dette har i midlertidig ikke vært like alvorlig som den fysiske, og heller ikke en bevisst selvskadingsmetode (eventuelt mestringsmetode, slik kuttingen var)

    Jeg gikk i perioden jeg sluttet, til regelmessige samtaler til en ganske fersk legevikar, som hadde merkelige måter på å prøve å få meg til å slutte med selvskadingen. I lengre tid har jeg gitt blanke f.. i om hvordan armene, leggene og lårene mine ser ut. Tankegangen gikk på at: Jeg er jo så stygg fra før, så hva gjør noen arr fra eller til. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle slutte, ville ikke slutte, helt til en serie hendelser satte ting i et litt annet perspektiv.

    Jeg mistet ei venninne i en bilulykke i begynnelsen av mars. Jeg så på hvordan venner reagerte på å miste ei de hadde kjær. Jeg kjente på det selv også, hvor vanskelig det var, hvor urettferdig at en 17åring bare skal dø sånn plutselig. Jeg følte også skyld og skam. Fordi jeg ønsket jo å dø. Hvordan kan jeg utsette mine venner for noe slikt, når jeg så så tydelig hva det gjorde med dem?
    Jeg hadde en alvorlig selvskadingsrunde på samme tiden. Selvskading har for meg ofte vært en måte å få utløp for følelser, og også for å få roet ned uroen, få tilbake «kontrollen». Denne skaderunde gjorde meg bare redd – redd for å dø, men den fikk også frem de følelsene jeg trodde jeg ikke hadde rundt selvskadingen. Jeg kjente skam, en inderlig skam over at jeg selskadet, at jeg på mange år ikke hadde gått i T-skjorte fordi jeg ikke ville at folk skulle se armene mine. At jeg på middagsselskap til mine foreldre satt i steikende sol med langermet svart jakke og påsto at «neida det er ikke varmt skjønneru'» selv om svetten truet med å bryte frem. Så, jeg tror disse hendelsene ble begynnelsen på et ønske om å slutte med selvskadingen.

    Første to dagene – easy peasy. Etter det – not so much. I de fleste vanskelige periodene har jeg bare tenkt på hvorfor jeg ønsket å slutte. Jeg vil ikke ha flere arr på armene, Jeg vil kunne gå i bikini/shorts/t-skjorte på sommeren. Jeg vil ikke føle skam. Jeg vil ikke bli sett ned på av andre fordi jeg har arr på armene. De dagene jeg klarer å reflektere over dette når suget melder seg, så går det ok. Jeg har desverre brukt mat og tvangstrening som en erstatning for manglende selvskading, noe jeg vet jeg bør gjøre noe med – men man kan vel ikke klare alt på en gang.
    Derimot, de dagene hvor jeg ikke klarer å se hva drivkraften min for å slutte var, da er det vanskelig. De dagene jeg igjen gir blanke i hvordan armene mine ser ut, eller de dagene jeg tenker «arrene mine vil jo aldri bli borte uansett – hva gjør noen nye?» da vet jeg ikke hvordan jeg kommer meg igjennom. Antakelig mine andre mestringsstrategier (dog alle destruktive) Det var forøvrig en slik dag som var grunnen til skadeglipp den 22. mai, men også den skadeglippen som har holdt meg gående i riktig retning i ettertid.

    Det beste med å være skadefri er at jeg nå begynner å se at det kanskje er håp for meg også. At jeg kanskje en dag skal bli frisk. JEG klarte å slutte med selvskadingen. Det var ingen lege, psykolog eller pykiater som fortalte meg at «NÅMÅDUSLUTTE» også slutta jeg. Nei, det var JEG og MIN vilje som fikk meg til og faktisk ta tak i meg selv, og deretter slutte. Så, det gir meg håp om at jeg med tiden skal bli frisk fra spiseforstyrrelsen og depresjonen også.
    I tillegg så gir det å være skadefri meg muligheten til å sakte men sikkert prøve å akseptere hvordan jeg ser ut med arr. Det å skulle gå i t-skjorte på en varm sommerdag har vært en umulighet med ferske arr på kroppen, men nå, når armene ikke er nykutta, prøver jeg å tørre, litt etter litt, å gå med utildekte armer og ben. Fordi, jeg kan ikke bare gjemme meg til arrene blir borte, fordi de blir aldri borte. Ikke helt. Så jeg må lære meg å leve med dem, uansett hvor vanskelig det er. Det vanskeligste blir å la mine foreldre få vite om selvskadingen de trodde slutta da jeg var 15. Dette er kanskje noe jeg også må jobbe med nå, når jeg er skadefri :)

  26. 27 jennywsk august 5, 2011, kl. 10:33

    Jeg har vært skadefri i snart et år, med én mindre alvorlig sprekk.

    Jeg fikk verdens beste behandler, kuttet ut mennesker i livet mitt som jeg ikke kunne stole på og pleide vennskapet med dem som er bra. På den måten visste jeg at når det dukker opp noe vanskelig, så visste jeg hvor jeg kunne gå. I tillegg slipper jeg å måtte fortelle så mye, det holder å be om å gjøre noe hyggelig – så skjønner folk tegninga og lar meg være. Jeg fikk også ny kjæreste – noe som var en motivator for å starte på blanke ark, uten arr. Forsåvidt skadet jeg meg ofte i forbindelse med kraftige panikkanfall som jeg hadde flere ganger i uka, dermed var behandleren til god hjelp; han konsentrerte seg om angstanfallene, og tok dermed vekk hovedårsaken for min trang til å skade meg.

    Jeg syns det var vanskelig å slutte, selvskading var og er noe trygt og kjent, uansett hvor absurd det høres ut. Det var også skummelt å merke hvordan folk hadde begynt å lese på armene mine hvordan jeg hadde det: om de var «rene», så er jeg lykkelig, hvis ikke så hadde jeg det vondt. Det har vært spesielt vanskelig å justere både meg og de rundt meg inn på en annen tankegang enn akkurat dette. Trangen melder seg hver gang jeg har det vanskelig, men jeg er sta og klarer som oftest å distrahere meg ved å gjøre noe annet som er hyggelig og prøve å kartlegge hvorfor det meldte seg akkurat nå, og hvilke alternativer jeg har. Da tvinges jeg inn på et mer rasjonelt spor. I tillegg ble jeg skremt av en gang som var spesielt ille for halvannet år siden – så jeg fokuserer på redselen for å miste kontrollen heller enn på de fristende aspektene ved det.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    Jeg holder ut først og fremst fordi jeg er sta, og fordi jeg ser at andre ting – som gode venner, også kan virke uten de kjipe bieffektene. Jeg har planlagt en sleeve for å dekke over arrene så godt som mulig, og for å tatovere over arr må disse helst være minst ett år gamle for at det skal bli best resultat. Dermed blir dette et mål å jobbe videre mot – et synlig bevis på den kampen jeg har kjempet.

    Vanskelige følelser prøver jeg nå å sortere og tenke gjennom: hvorfor kommer de? hva kan jeg gjøre (annet enn å skade meg) for å få det bedre? Deretter lufter jeg de mer overfladiske delene av det med venner om dette føles nødvendig, og vi finner på noe hyggelig, eller jeg går en lang tur og prøver å fokusere på ting jeg syns er bra, motiverende, inspirerende og interessant.

    Å være skadefri gir blandede følelser. Det er skremmende – jeg kan ikke lenger bare kutte i vei og overlate konsekvensene til de rundt meg, jeg må faktisk være til stede og stå i tng som er vanskelig. I tillegg er det sårheten ved dem som fortsatt sitter igjen i det gamle mønsteret at så lenge jeg har rene armer, så kan jeg ikke ha det så vanskelig. På en annen side er det en enorm lettelse, og noe jeg faktisk er ordentlig stolt over; De nå bleke arrene er et synlig bevis på en kamp jeg har kjempet, selvfølgelig med god hjelp, men først og fremst alene. Det gir en herlig følelse av et direkte bevis på at jeg er friskere, at jeg klarer dette. Om jeg har det litt vanskelig, så kan jeg skotte ned på armen min, følge arrene med en finger og prøver å tenke på at det at det ikke er så synlig lenger reflekterer en styrke jeg har jobbet opp.

  27. 28 Terese august 5, 2011, kl. 10:50

    Hei Lise, håper du har det fint i ferien ;)
    Jeg vil ikke kalle meg skadefri.. men nå er jeg på uke 23 og bare det i seg selv er en motivasjonsfaktor for å fortsette å være skadefri… Kjempe fint innlegg, og bra initiativ fra din side. Jeg ser fram til å lese igjennom alle svarene du får. Kanskje du kunne laget et lite sammendrag en gang? Men Lise, DU er en stor styrke for mange av oss! Mange klemmer, og ha en fortsatt fin ferie <3 Stå på!

  28. 29 Lillesmurf - Kari august 5, 2011, kl. 11:22

    SV. Bare hyggelig ;) Du fortjener det søta <3 Ja lag en sånn liste. Man trenger alltid bloggtips :D

  29. 30 Line august 5, 2011, kl. 11:57

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    – Har vært skadefri i snart 3 år, men det har vært noen små nederlag underveis.

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    – For min del begynte jeg å fylle hverdagen min med andre ting, glade ting, venner, hobbyer og andre interesser. Jeg fylte hverdagen min med alt jeg kom over som ikke kunne trigge trangen til selvskading! Jeg hadde da så mye på dagsplanen at jeg til slutt ikke tenkte på det lenger, så på en måte «gikk det over» og på en annen måte var det et bevisst valg på å ikke la selvskadingen ha makt over meg. Jeg KAN ha et liv der selvskading ikke skal ha kontrollen, jeg har kontrollen.
    Men det at jeg er under utdanning innen et yrket der jeg kommer til å jobbe med mange forskjellige mennesker med ulike behov har også vært en motivasjon til å slutte.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    – Det vanskeligste med å slutte har vært den avhengigheten men har til det, det er jo slik jeg håndtere smerte, vanskelige ting og livet slik det er. Jeg kan ikke gråte det var min måte å håndtere live på. Jeg har måtte finne nye måter å få ut ting på og det har til tider vært vanskelig, og er enda vanskelig. Arrene er jo også en ting som jeg har litt problemer med å forholde meg til nå i ettertid, for jeg føler at de ikke er meg, ikke den personen jeg er i dag.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    – Drivkraften min er fremtiden og hunden min. Og min personlige tro har hjulpet meg, og ønske om å kunne leve slik jeg ønsker.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    – Jeg prater, og tør å vise følelser til en viss grad. Men jeg er stadig redd for å falle tilbake. Bruker også ting som jeg vet gjør meg glad, slik som snowboard, dyr og sport.

    Hvordan føles det å være skadefri?
    – Fantastisk men til tider litt egoistisk. Hvorfor fikk jeg det til å ikke alle andre.

  30. 31 mitthardeliv august 5, 2011, kl. 14:00

    Jeg har vell egentlig vært skadefri i 4 mnd og det føles egentlig ganske godt. Jeg har lenge vært plaget med at når det nermet seg vinter så ble depresjonene større og trangen for å skade seg ble større. Så når jeg ble utskrevet i mars så gikk vi mot lysere tider og jeg bestemte meg for at det var en fin stund for å prøve å ikke skade meg. Det var veldig vannskelig, over alt var det ting som trigget meg, men jeg holdt ut. Det som har hjulpet meg denne sommeren er når jeg ser andre som er ute i bare singlett og har ikke et eneste arr på armene sine, og jeg ønsker så gjerne at jeg kunne vært en av dem. Samtidig som jeg tenker at jeg ikke burde skamme meg over arrene jeg har, men heller prøve å tenke at det ikke skal bli flere. Jeg har kuttet ut psykiatrien, men nå går jeg mot en tung tid og har bestemt meg for å få all hjelp jeg kan få for å klare dette, uten å skade meg.

    Og til andre som ikke har vært skadefri så lenge og synes det er vannskelig : ikke bare tenk at du skal være skadefri så lenge som mulig, men tenk på den utrolige styrken du har som har klart å være skadefri så lenge, helt til nå. Tenk hvor sterk DU er. Ikke gi opp, noen uker er bedre enn ingenting. DU er sterk og DU klarer det.

  31. 32 Siv august 5, 2011, kl. 16:27

    Jeg ser du har fått mangemange fine kommentarer, og jeg håper du får enda flere! Selv kan jeg nok ikke hjelpe.

  32. 33 MartinePirat august 5, 2011, kl. 17:24

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    – Jeg har snart vært skadefri i ett år. Noe jeg aldri selv ville trudd, etc. at jeg sluttet når jeg var på mitt værste.
    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    – Det var bevist, jeg og Robert ble sammen. Jeg ville ikke skuffe han, jeg våknet at han gråt da han så armen min for første gang, det var da jeg bestemte meg for og ikke såre han på den måten! Det var utrulig deilig at vi kunne snakke om det. Og den gleden han har vist meg nå når jeg har vært skadefri fra dag en etter at vi ble sammen!: )
    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    -Det må jo ha vært trangen, trangen ved og gå i krig med seg selv, gå løs på sin egen kropp. Det hat virkelig vært det vanskligste. Men kjærligheten har nå seiret i 10 mnd. Og kjærligheten skal seire lengere også!
    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    – Det er Robert som er drivkraften, det er han jeg elsker høyere enn hatet mot meg selv.
    »Kokkoheimen» har jo også gitt meg opp, så derfor er det han jeg får min drivkraft av. Han, dyrene og hestene!
    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    – Jeg snakker om det, om det er ingen og snakke med tilstede så reiser jeg opp til stallen eller går en tur med Waldemar, bare for og komme på andre ting.
    Hvordan føles det å være skadefri?
    -Det er en enorm følelse, det er som 1000kg er lempet av skuldrene, jeg kan slappe av, jeg vet hva jeg kan gjøre for og ungå det, – og jeg gjør det! Det er nå livet har begynt og det er nå jeg skal leve mitt liv, og ikke vie det til hat oven for meg selv!

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    – Vel på en måte ikke for jeg har tankene der, de ligger og murrer langt bak i hode, men jeg har fått høre at jeg viser en styrke som de fleste burde ha. Men det er vansklig og tru. Kanskje det kommer når selvtiliten også havner på rett sted sånn som selvskadingen har gjort?

    Glad i deg Lise<3 Savner deg<.3

  33. 34 Martine august 5, 2011, kl. 17:39

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    Jeg har vært skadefri i nøyaktig 3 måneder på torsdag i neste uke. Hurra! Før det var jeg skadefri i 4 måneder og før det igjen: et halvt år!

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    Det var et helt bevisst valg om å slutte etter en skremmende episode med selvskading. Jeg skal ikke detaljert legge ut som hendelsen, men jeg kan si så mye som om at jeg var heldig for at det ikke gikk verre enn det kunne ha gått. Jeg ble redd meg selv og hva jeg er i stand til å gjøre mot meg selv. Jeg kjente for første gang på frykt rundt selvskading. Jeg ropte «har jeg blitt gal nå? Er jeg gal? Har jeg mistet vettet?» på legevakta i rent sjokk over hvor lite kontroll jeg egentlig har når det kommer til selvskading. Det var plutselig ikke jeg som hadde kontroll over skadene, det var skadene som hadde kontroll over meg. Dagen etterpå sa jeg «aldri mer, ALDRI mer» til meg selv.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    I begynnelsen var det ikke vanskelig i det hele tatt. De to første ukene var jeg i en slags sjokktilstand. Deretter begynte jeg å kjenne på lettelsen ved å endelig, etter flere år med selvskading, føle meg ferdig med det. «Det var siste gang,» tenkte jeg mange ganger i ukene som kom og følte lettelse rundt det. Den første tiden var altså ganske lett. Jeg var nummen i hele kroppen etter hendelsen og følte ikke annet enn befrielse ved å endelig være fri. Friheten varte da ikke så altfor lenge. Etter halvannen måned havnet jeg i en svært vanskelig situasjon i forhold til en ekskjæreste. Mange følelser ble satt i spill og jeg begynte å tenke på å skade meg. Tanken var der døgnet rundt. Jeg ville bort fra følelsene og tankene. Jeg klarte nesten ikke holde ut smerten ved den nyoppblussede kjærlighetssorgen jeg trodde jeg hadde kommet meg over. Jeg følte meg svak. Samtidig begynte jeg å tenke tilbake på det vonde som hører fortiden til. Det var en veldig, veldig vanskelig periode der trangen til å skade seg kom hyppigere og hyppigere. Det er fortsatt dager der det føles vanskelig å være skadefri, men de kommer ikke like ofte lengre.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    Redselen holder meg igjen, rett og slett. Tanken på å skade meg er for skremmende. Jeg er livredd for å miste den innbilte kontrollen. Dessuten setter jeg tanken på min far hver gang skadetrangen blusset opp. Min kjære far, som måtte vitne sin datter tro hun hadde mistet alt vett. Han var med meg på legevakta sist jeg skadet meg. Han var så redd for meg, men samtidig så rolig. Han trøstet meg, holdt rundt meg, fortalte meg morsomme historier og hvisket i øret mitt hvor rar legen var mens jeg ble sydd sammen. Med én gang vi kom ut derifra begynte han å gråte, litt diskré slik at jeg ikke skulle se det, men likevel; HAN GRÅT. Og jeg vil aldri, aldri, aldri igjen være den som får min far til å gråte. Han er min drivkraft når tanken på å skade meg selv melder seg. Pappa er min helt.

    Hvordan føles det å være skadefri?
    Noen dager føles det forferdelig. Helt grusomt, for å være ærlig. Andre dager føles det utrolig deilig. Det er en følelse av frihet. Jeg kan ikke beskrive de gode dagene, for de er så vakre. Og i det siste har det vært veldig mange av de gode dagene, heldigvis!

    Og til alle dere som kjemper mot en skadefri hverdag: Det er verdt det. Jeg kan ikke si hvordan det kommer til å føles underveis eller hvordan det føles etterpå, for det tror jeg er veldig individuelt. Men til slutt, når selvskading ikke er det første du tenker på om morgenen når du slår opp øynene og det siste du tenker på før du sovner: da føles det ubeskrivelig godt.

  34. 35 Kaktus august 5, 2011, kl. 17:55

    Jeg gleder meg til den dagen jeg kan svare på dette innlegget, føle meg «truffet» av overskriften.. Har lagret URL’en øverst i «bokmerker», som en motivasjon for å motivere. <3

  35. 36 Ane august 5, 2011, kl. 21:46

    •Hvor lenge har du vært skadefri?
    Til høsten er det to år siden jeg sluttet å skadet meg.

    •Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading?
    Ting var veldig ille, og situasjonen ble svært vanskelig. Jeg var langt nede, og forstod at jeg virkelig nå måtte ta tak i livet mitt, og få det på rett vei.

    Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    Et bevisst valg om å slutte.

    •Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    Seffølgelig har det vært vanskelig. For det har vært en del av meg, og en del av min måte å straffe meg selv på, og løse det som har vært vanskelig.
    Det som har vært vanskelig i tiden etterpå er på en merkelig måte et savn. Det er jo noe som har pågått i lang tid.

    •Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    Drivkraften min er vel motivasjonen fra psykologen, mamma og kjæresten. Men også at jeg veit at jeg har kommet langt, jobbet hardt mot dette og vil ikke tilbake. Jeg har lært meg å bli sterk.

    •Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    Nå snakker jeg med noen om de vanskelige tingene i stedenfor. Og ikke holder det inni meg.

    •Hvordan føles det å være skadefri?
    Jeg er veldig glad for at jeg har klart å slutte.

    •Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    Heldigvis klarer jeg nå å se det mer og mer :)

  36. 37 linnjones august 5, 2011, kl. 21:53

    Jeg bedriver vel en slags selvskding tror jeg. Jeg sliter mye med smerter i høyrearmen min pga kronisk sykdom. Det hender jeg smeller den andre armen min i veggen eller lignende for å få vekk smerten fra høyre armen litt, det ble legen min skremt av når jeg forklarte ett blåmerke en gang.

    Må også spørre deg: Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?

  37. 38 S august 5, 2011, kl. 23:17

    Jeg har vært skadefri siden midten av februar. Det hadde på en måte alltid vært en rask snarvei og en straff til meg selv, men også en hemmelighet som bare jeg skulle vite om. Det var den psykiske smerten av å ikke bli sett og det å ikke ha noen som ble fysisk.
    Jeg gikk alltid med masse armbånd som dekket hele hånden, selv om det var vondt når de trykket på sårene. Det var jo trossalt bare jeg som visste det uansett, og sånn skulle det fortsette å være.

    En dag oppdaget en venn det. Han ble sjokkert og sa i grunn ikke så mye før litt senere på dagen, når det bare var jeg og han. Han var redd og sint på en gang, som om han faktisk brydde seg. Jeg trodde ingen brydde seg om meg, og at han kom til å fortelle det til noen som en slags spøk. Når han fortalte at han faktisk brydde seg og at han ikke ville at jeg skulle skade meg, men heller kjempe, ble det en slags motivasjon. Jeg føler han hjalp meg litt på veien ved å bry seg. Mye av grunnen til selvskadingen var nettopp det at ingen brydde seg.

    Det er fremdeles utrolig vanskelig inne i hodet mitt, men jeg føler at jeg må fortsette å kjempe. Det skal være en slags takk for at han faktisk brydde seg. Jeg skal ikke dytte meg selv ned lengre. Jeg skal ikke tro at ingen bryr seg. Jeg skal være skadefri.

  38. 39 uten navn august 6, 2011, kl. 02:13

    1. Offisielt har jeg vært skadefri i 8 måneder, men hadde en liten sprekk for noen uker siden, men den var liten!

    2. Hva fikk meg til å slutte… Hva fikk meg til å begynne? Jeg var på legevakten og ble sydd sammen, første gang – du var med… Jeg kjente på følelsen av og ikke bli trodd, at «alle» var usikre når jeg sa at jeg skulle jeg og jeg skulle sove! For jeg skulle det, jeg hadde ikke flere planer, og når legen tvilte og sykepleieren tvilte og når jeg spurte deg om du trodde jeg kom til å legge meg, da svarte du «Jeg håper det..» Vit at jeg gjorde det.. Jeg bestemte meg da for at det ikke kunne fortsette, jeg kunne ikke skjære meg opp hver gang livet gikk nedover (eller oppover), jeg måtte finne en bedre måte å håndtere de følelsene på.

    3. Vanskelig er vel ett litt mildt ord, det har vært grusomt. Jeg har i flere år hatt denne «strategien» når livet har gått meg imot, det har vært meg, skalpellet og stormen. Blodet, sårene og utstyret har fått bort fokuset på stormen. Nå stod jeg plutselig alene, meg mot stormen. Jeg prøvde å dukke for å unngå den, jeg prøvde å hoppe, jeg prøvde å late som jeg ikke merket uværet som var på vei og jeg har stadig vurdert det positive og negative med selvskading, jeg har til tider også diskutert med meg selv hvorfor selvskading ikke er sosialt akseptert! Det hjelper jo! Konklusjonen er vel at det vanskelige var å finne en ny måte å takle motgang.

    4. Drivkraften har vært mye, jeg har hatt ett ønske om å bli fri, selvskading og planleggingen tar ufattelig mye tid. Noe av drivkraften har både vært positiv og negativ, følelsen av å være skadefri FOR andre har til tider vært triggende, når pårørende har sagt «Du har vel ikke gjort noe nå?» det har trigget mer enn det har gjort godt.

    5. Det spørs på kraften av angsten eller skadetrangen, til tider har den rammet så hardt og brutalt at jeg ikke kan annet enn å ligge i fosterstilling å håpe at det går over, bare ligge helt i ro! Jeg har også noen trygge element i hverdagen min som gjør at jeg roer meg ned, av alle merkelige ting – politiradio. Jeg har hørt en stund på den og for meg er den bare trygghet, stemmene som snakker der er trygghet! De passer på, og om det en gang blir så ille, så kommer de og hjelper meg.

    6. Samtidig som jeg stolt så skammer jeg meg, for ikke alltid er jeg klar over at jeg er ferdig! Jeg har av og til ønske om mer! Mer smerte, mer straff! Men det er nok nå, jeg må lære meg å innse at jeg ikke fortjener all den straffen jeg mener at jeg gjør. Når jeg før skadet meg daglig så gjorde det «liksom ingenting», men nå kan jeg ikke la så lang tid bare gå til spille…

    7. Nei.

    • 40 uten navn august 6, 2011, kl. 23:37

      Jeg ser nå at dette svaret nesten har vært kun negativt, så kunne tenke meg å fikse litt på det med en edit under.

      Selvsagt er det beintøft når man tar valget å slutte å skade seg, det er tøft når man ser forventningene til familie og venner og man kan kanskje få følelsen av at man kun slutter for dem, ikke for seg selv.

      Jeg har jo sluttet for meg selv, og det er bare jeg som har stått i min storm, eller hoppet og dukket i stormen, men jeg har hatt god støtte fra behandler og noen venner.

      Det er verd hver tåre og hver en kamp, men det er tøft og vanskelig.

      Men det er verd det…

  39. 41 kaja august 6, 2011, kl. 12:25

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    snart et halvt år eller noe sånnt.

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller
    var det noe som “gikk over” med tiden?
    det var faktisk broren min som fikk meg til og slutte.. det var da jeg skjønte at nokk er nokk.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    det tok sin tid før jeg klarte og slutte helt.. og det var vanskelig..

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    og fokusere på det positive mest mulig.. selv om ikke ting er så enkelt.. kan man ikke skade seg .. da blir det bare værre.. da jeg begynte sakte frammover med og slutte så begynte jeg og tegne og være mer sosial.. det funker faktisk..

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    jeg gråter.

    Hvordan føles det å være skadefri?
    godt.. men er livredd for og miste grepet og begynne igjen.

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    jeg håper det.

  40. 42 Marlene august 6, 2011, kl. 20:45

    Du er nydelig! :-) Beundrer at du tør å skrive så åpent og ærlig, du er kjempesterk! :-)

  41. 43 Camilla august 7, 2011, kl. 14:14

    Jeg skada meg for siste gang i desember 2009, på psykiatrisk avdeling. Egentlig hadde jeg slutta en stund før dette, og jeg veit ikke hvorfor jeg slutta. Det er vanskelig å sette ord på, men det var en blanding av at jeg fant andre måter å skade meg på som var mer effektive, men mindre synlige, og at jeg var så jævlig lei av å måtte skjule, eller forklare meg til mennesker som ikke forstår. Jeg forstod at det er aldri for seint å slutte, selv om en har kutta seg siden en var barn.

    Det har vært vanskelig å finne andre løsninger som kan erstatte selvskadinga, når ting har vært vanskelig, men det har jo likevel fungert (tydeligvis). Jeg har lagd på meg mange kilo, men det som er så fint, er at kilo kan man bli kvitt igjen, mens arr er arr. De blir mindre tydelige med årene, men forsvinner aldri heilt. Det har i alle fall ikke mine gjort. Hver gang jeg ser arrene mine, skammer jeg meg, og det blir en slags drivkraft. «Du trenger ikke flere av dem, Camilla», tenker jeg. Jeg har godtatt de som er der, men er likevel ikke komfortabel med det.

    Barberbladene har jeg enda. De ligger i en boks, inne i en hvit klut som er full (!) av tørka blod. Det er ingen som veit det, for jeg er så redd de skal synes det er ekkelt, men dette hjelper meg hvis jeg plutselig finner ut at «herregud, jeg bare gjør det, hva har jeg å tape?» Hvis det går så langt at jeg finner frem boksen med barberbladene, er de innpakka i så mye vondskap og blod, at jeg ombestemmer meg. Hver eneste gang. Tenker «Det er ikke verdt det, det er tragisk. Ring bestevenninna di, ring broren din, snakk om hva som helst.» Det blir bedre, jeg lover,

    Selvskadinga er ikke lenger en del av meg, eller livet mitt, men jeg kjenner at det har vært en del av det. Jeg kan ikke si at det føles fantastisk å være skadefri, for jeg tenker ikke slik på det. Jeg lever rett og slett bare på en annerledes måte nå, en måte jeg veit er bedre. Det er vanskelig å si det, men jeg er glad jeg er ferdig med det. Kanskje er ikke livet bedre, men jeg har spart meg selv for utrolig mye mer smerte og vonde spørsmål ved å komme meg ut av det.

    Jeg heier på deg, Lise!

  42. 44 marte august 7, 2011, kl. 19:58

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    -I snart 2 år! :D

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    -Jeg var gravid, og var fast bestemt på å ikke være en selvskadende mor.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    -Det vanskelige var de første ukene og månedene. Finne nye måter å håndtere følelser på. Etterhvert har «lysten» gått bort.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    -Sønnen min <3

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    -Snakke! Kjefte og skrike hvis jeg må det. GRÅTE! Bare få det ut!

    Hvordan føles det å være skadefri?
    -Fantastisk! :D Et nytt liv!

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    -Jeg prøver å tro på det :)

  43. 45 blomsten august 7, 2011, kl. 21:37

    Sååå bra Lise, at du startet en sånn tråd.. Jeg er «inne på tanken» eller strever er vel det rette ordet med å finne ut av hvordan jeg skal klare å slutte.. Har også innsett at selvskadingen er «gått ut på dato» nå. Skal lese gjennom denne tråden nøye.

    God ferie snuppa

  44. 46 ida-pus august 7, 2011, kl. 22:32

    SV: bare hyggelig. så klart jeg følger med, du er til stor hjelp for meg. og en stor inspirasjon. takk :)

  45. 47 arikanne august 7, 2011, kl. 23:18

    Jeg har ikke svart på dette innlegget fordi jeg er så usikker på hvor skadefri jeg egentlig er, om jeg tenker etter og ser på andre områder enn kun barberblad-skadingen.

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    –Uten alvorlig selvskading (som resulterer i turer på sykehus / legevakt) siden 25. mai 2010.

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    –Jeg fikk veldig «nok» til slutt. Det ble… til noe jeg ikke ville og jeg bestemte meg for å kjempe. Jeg hadde jo kjempet lenge før jeg endelig følte at jeg kom noen vei.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    –Ja, det er vanskelig å slutte. I det siste har jeg blitt mer oppmerksom på at jeg skader meg selv på andre måter enn før – ganske/veldig! ubevisst. Det blir som en refleks når jeg tenker at jeg må straffe meg selv – men jeg har absolutt ikke tenkt over det før nå i det siste.
    Som du skriver; ikke all selvskading er synlig. På en måte har jeg inni hodet mitt tenkt det motsatte når det kommer til meg selv og at jeg var «flink» som ikke påførete meg selv nye ARR. Men det andre… tja?

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    –På den ene siden er det trist å se arr blekne når du en gang ønsket deg så mange som mulig fordi; jo flere arr som er synlige -> jo mer ville smerten bli synlig for andre // tatt mer seriøst (du kjenner tankegangen og vet sikkert hva jeg mener). Men på den andre siden har det vært fint å se hvordan huden har blitt glattere og hvordan humper har jevnet seg litt ut, hvordan den nesten er mykt å stryke fingrene over arrene hvor det før var hardt og humpete.
    Jeg har ofte tenkt «du har kommet for langt til å sprekke nå» og «du vet bedre».

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    –Jeg legger 90% av skadetrangen i maten, altså spising og spying, som igjen også er en form for selvskading. Særlig når jeg har tenkt «siden du ikke kan kutte skal du spy istedenfor»… Men jeg kjemper jo mot trangen til å spise og spy også, som igjen vil si at jeg skyver de vonde følelsene videre til trening. Om jeg ikke hadde vært diagnostisert spiseforstyrret så hadde dette vært en konstruktiv mestringsstrategi, men på grunn av tankemønster i forhold til mat, kropp og vekt blir også dette destruktivt.

    Hvordan føles det å være skadefri?
    –Om jeg skal være helt ærlig med deg – så føler jeg meg veldig naken. Jeg er veldig på sort/hvitt tenkning om at det skal være alt eller ingenting – og akkurat nå føler jeg at jeg balanserer litt sånn i grenseland og tenker veldig mye på hvor skadefri jeg EGENTLIG er og hvor grensene mine egentlig går – for jeg føler at jeg tøyer strikken mer og mer.
    Det føles ganske kaotisk, jeg befinner meg i Limbo.

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    –Nei. Med tanke på det jeg nettopp har skrevet og om at jeg er så usikker på meg selv, så… nei.

  46. 48 Maria R. august 8, 2011, kl. 00:09

    Jeg klarte 101 dager skadefri, men jeg sprakk. Men jeg skal klare dette, for jeg vil ikke mer. Men jeg vet at resten av livet vil handle om selvskading, fordi arrene blir der for alltid.

  47. 49 Ida august 8, 2011, kl. 13:05

    Selvskadinga mi ble oppdaget på videregående av en med-elev, som «sladret» til veilederen på skolen. Deretter kokte det over med folk som fikk vite om det. Foreldre, klassekamerater, venner, lærere, kommunal prykiatritjeneste, og psykiatrisk poliklinikk. Jeg begyndte rett og slett å skjemmes. Jeg skjemtes så mye at jeg sluttet på skolen. Jeg følte et utrolig press til å måtte snakke om alt jeg ikke ville snakke om. Og fannt ut at ved å slutte å kutte meg på armene, og å fortelle alle det de ville høre. Så fikk jeg være i fred. Det er vell snart 8 år siden, og var jo et bevist valg. Men lysten var jo ikke borte. 2 år etter holdt jeg på å sprekke, men samboeren min på den tiden truet med å gå ifra meg – hvis jeg skadet meg.

    I ettertid, gjennom mange samlivsbrudd, opp og nedturer og skuffelser har det vært veldig vanskelig å ikke skade megselv. Sikkert mye fordi jeg aldri slutta for min egen del, men pga andre.

    Det som gjør at jeg ikke skader meg nå er tanken «ikke ødelegg armene dine». Jeg har vært heldig – jeg har ingen arr som fester min smerte for evigheten. Jeg er snart utdannet sykepleier – og har ikke lyst å bære min psykiske helse på utsiden. Men tanken om at jeg kan gjøre de på måter som ikke synes, er jo også til stede.

    Vanskelige følelser er litt både og. Jeg går på medisiner, de hjelper mye, men jeg føler meg også medisinert. Jeg har en god behandler nå (hadde ikke det i tennårene), og samtaleterapien hjelper mye på alt jeg er nødt å bearbeide.

    Jeg er glad jeg sitter igjen med de erfaringene jeg har. Jeg er veldig glad i diktet «Amor Fathi» av Andrè Bjerke. Det beskriver egentlig hvor jeg er på vei.

    Jeg vet jeg er sterk, jeg har tross alt enorm tilgang til skalpeller, nåler og annet medisinsk utstyr på jobb. Jeg kan planlegge inni meg lenge, at neste gang jeg er på jobb skal jeg stjele med meg noen skalpeller og sette meg på badgulvet når jeg kommer hjem. Men jeg gjør det jo ikke – så jeg må jo være sterk. Kanskje om jeg sier det mange nok ganger, at jeg kan begynne å tro det selv ?

  48. 50 Apehund august 8, 2011, kl. 14:10

    Jeg begynte med selvskading da jeg var 14 år (idag er jeg 23), og det eskalerte fort. Da jeg var 16 hadde jeg min første innleggelse å BUPA, og siden har det gått slag i slag. Det var mye selvskading, hele tiden i mange år.

    Det som fikk meg til å slutte med selvskadingen var rett og slett at det ble for mye. I januar 2008 ble jeg innlagt på en lukket avdeling, det var ikke planlagt og jeg hadde ingenting og skade meg med, ingen muligheter. Det var vondt. Men herregud hvor deilig det var! Det var ikke noe jeg kunne gjøre med det.
    Jeg sleit. Jeg hadde mine uhell men samtig ble tanken fjernere og fjernere. Etter 3 mndr ble jeg overført til Dps’n. Der ble jeg i 3 mndr til, jeg kom hjem uten selvskadingen, den hadde jeg lagt igjen et annet sted. .

    Grunnen til at jeg skriver alt dette er ikke for å få oppmerksomhet rundt ”min historie” men for andre som er/ har vært i samme situasjon, langt inni psykiatriens verden hvor alt føles håpløst. Hvor det virker som om selvskadingen aldri vil ta slutt. Men den kan det!

    Jeg sier ikke at jeg har sluttet. For meg hjalp det ikke og telle dager, ha oversikt. Det ble for konkret, for svart hvitt på papiret. Jeg bare sluttet å tenke. Ikke ha oversikt. Bare la det stå til. Slik som nå. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært uten, men det er lenge. Noen ganger lar jeg meg få LOV til å skade meg når tankene og følelsene blir for mye. Jeg angrer kanskje litt. Men det er ikke et nederlag. Jeg reiser meg og slutter tenke på det.

    Drivkraften min er rett og slett at jeg orker ikke. Jeg orker ikke legevakt, sy, bandasjer, blod nederlagsfølelsen. Og arr. Før tenkte jeg, jaja, armen ser så jævlig ut likevell, så hvilken rolle spiller det. Men det gjør det. Det spiller en rolle. Det er en seier når jeg ser arrene blekne, og at jeg ikke har nye blå-lilla arr.

    For meg var det ikke et besvisst valg og slutte. Det bare skjedde. Jeg prøvde og prøver framdeles ikke tenke på det. Jeg tenker konsekvenser. Av alt dritet som følger med.

    Så ja. Jeg har igrunn sluttet med selvskading. Men om jeg ”ryker på den smell”, så er det lov. Og for meg er det det som hjelper.

    Det føles godt. Og litt vondt. For selvskadingen var jo meg? Har jeg mistet en bit av meg selv? Nei. Jeg er stolt. I alle fall litt. Det kan gå over hvis du prøver. Du vil framdeles være deg selv, bare uten selvskadingen. Og det er OK!

  49. 51 Inga august 8, 2011, kl. 15:20

    Hvor lenge har du vært skadefri?

    Liker å se på meg selv som delvis skadefri. I en periode var det omtrent hver dag, men det siste halve året har det vært 5-6 sprekker.

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?

    Det var et bevisst valg, at NÅ skulle jeg slutte, men jeg sluttet ikke på dagen, det var en slags nedtrapning.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?

    Det har vært veldig hardt, men da jeg var innlagt hadde jeg omtrent ikke tilgang til noe skarpt, så jeg fikk «øvd» meg der i mange måneder, og lærte at jeg faktisk kommer gjennom det vanskelige selv om jeg ikke skader meg. Drivkraften min er at jeg vil ha pene armer. At arrene jeg har skal bli så svake at jeg skal klare å sminke over de (noe som er omtrent umulig i dag) og slippe å retusjere og redigere bildene før jeg legger de ut.. Jeg er en 16 år gammel jente som er glad i mote og klær, men tør ikke å gå i fine sommerklær og kortermede kjoler i hjembyen pga armene. Jeg tør det i utlandet, for der er det ingen som kjenner meg.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?

    Jeg legger meg i senga, pakker meg godt inn i dynen og setter på en episode south park på tven. Da distraherer jeg meg selv, og blir mer trist på en behagelig måte, i stedet for å være så urolig. Av og til sovner jeg, og det er også godt. Musikk fungerer også veldig bra.

    Hvordan føles det å være skadefri?

    Helt ærlig? Ikke så bra. Jeg har det ræva med meg selv, og jeg føler at hvis jeg ikke skader meg selv vil ingen forstå meg. Jeg savner å ha armene fulle av arr og sår, fordi da kan jeg være fornøyd. «se hva du har gjort med deg selv, nå har du fått som fortjent,» tenker jeg. Det blir rettferdig når jeg skader meg. Samtidig så vil jeg absolutt IKKE ha arr, merkelige greier, ikke sant? Men det er som om to forskjellige personer bor inne i meg og konstant krangler.

  50. 52 Lise august 8, 2011, kl. 16:06

    Jeg har vært skadefri i 4 mnd på torsdag, jeg sluttet fordi jeg ikke ville skuffe min bror mer. Han er mitt forbilde og en stor inspirasjon. Det har vært utrolig vanskelig, trangen er stor! Jeg merker også at det blir vanskelig hvis noen spør feks. «kan du skjære opp kjøttet?» jeg begynner med en gang og tenke på kuttingen. Det jeg gjør fom å ikke skade meg er å tenke på min bror, jeg vil ikke gjør han flau, skuffet eller sint. Det er godt å være skadefri, men jeg kjenner også at jeg kunne trengt det på en måte. Jeg føler ikke at jeg fortjener å være skade fri.

  51. 53 Desirée august 8, 2011, kl. 18:01

    – Jeg har vært litt av og på siden jeg begynte for 7-8 år siden. Noen ganger har jeg hatt over ett års «pause», denne gangen er det foreløpig 4 måneder.

    – Hvorfor jeg sluttet er jeg ikke hundre prosent sikker på. Det startet vel med at jeg fikk meg kjæreste, og jeg ville ikke at han skulle se nye sår. Da det ble slutt mellom meg og han, nylig, var ingenting spesielt enkelt. Jeg gråt, men jeg stoppet før grensen mellom gråten og selvskadingen. Det var og er uten tvil veldig vanskelig å stoppe før jeg trådde over grensen, men jeg klarte meg. Dessuten bor jeg på ungdomshjem, så de ansatte ransaket rommet mitt om det var mistanke eller om jeg hadde kuttet meg. Blodet kom jo gjennom alle klærne, så de så det, og måtte jeg sy, måtte jeg også si ifra.. Tok jeg masse piller, som jeg enten hadde spart opp, eller kjøpt selv, så de rundt meg det på meg.

    – Tiden etterpå har vært og er framdeles steintøff for meg. Det vanskeligste er når noen av symptomene til Post Traumatisk Stress Syndrom dukker opp, feks flashbacks. Da har jeg enormt lyst til å både skade meg selv, og ta livet av meg selv. Men jeg SKAL stå i mot lysten. Det er bare hodet mitt som surrer i fortiden, og fortiden er borte, den skal i alle fall bli det. Ellers har jeg hatt veldig lett for å gråte. Jeg kan begynne å gråte av absolutt ingenting, for eksempel om jeg ikke får den middagen jeg ønsker. Flaut og si det, men sant.

    – Om jeg har noen drivkraft, tror jeg ikke. Eller, jeg vet rett og slett ikke. Tror det er mest innstillinger på framtid. I tillegg til at jeg skjemmes.

    – For å ikke gå over grensen, finner jeg på noe annet. Setter meg på dataen og snakker med venner, spiller kort med noen rundt meg, ser på tv (ikke alltid det funker), går ut etc.

    – Jeg vil ikke kalle meg skadefri enda, siden det bare har gått rundt fire måneder, men jeg må si jeg er på god vei. Fire måneder er bedre enn ingenting. Derfor føler jeg heller ikke noe spesielt.

    Synes det var en god idé av deg og lage dette innlegget, Lise. Oppmuntrer både deg og mange andre til å slutte, eller fortsette å være skadefri. Tusen takk <3

  52. 54 Veronica/Mentale Godtepose august 8, 2011, kl. 20:43

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    Veldig usikker, men jeg dreiv på kanskje 1-2 år, og det var verst i 2005/2007 i såfall. Gjort etterpå, men ikke «fast/ofte».

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading?
    Jeg føler egentlig det bare «gikk over». KAnskje jeg klarte å skrive noe ut, fortelle noe ut, tenke noe ut? Kanskje det var blitt roligere rundt meg, urolig med mye flytting og greier? Vet ikke helt. Jeg bare følte ikke for å gjøre det mer. Plutselig gikk det måneder, år.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    Det er jo det å ha arr fortsatt som er et problem etterpå. Aner dere hvor lite «pene» klær med lange armer man finner? Jakke + kjole er blitt standard. Jeg har ikke etbehov for å brette det ut alle steder, og er tross alt en «vanlig» jobbsøker. Jeg trenger ikke å vise slike ting som fortsatt har fordommer rundt seg. Det får heller komme seinere!
    Siden jeg ikke så behovet mer, så har jeg heller ikke slitt med det.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    Jeg aner ikke. En vilje til å ville snu verden opp ned og ikke gi opp. Jeg fortjener bedre.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    Jeg blir veldig fysisk syk. Mage, hode, nerver (småskjelven, mister alt i henda), sover ikke, glemmer å spise… da er det noe på gang.

    Hvordan føles det å være skadefri?
    Jeg er jo glad at jeg ikke har slike arr mange av dere har, det er ikke «så» synlig. Jeg kan gå rundt i en t-skjorte o.l. og være diskre, pga jeg har lys hud og lyse arr. Men så møter man noen man absolutt ikke vil skal se det. Sånn sett er jo «skadefri» fortsatt «skadet»…. men jeg vet at uten å ha gjort det ville ting gått mye verre. Vi trenger vel ikke å tenkes oss til hva jeg kunne funnet på uten denne «terapien, utløsningen».

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    At jeg står her i ag mens mange ikke gjør det er litt stort å tenke på. Vi må endre samfunnet til å ta bedre vare på hverandre, kan jeg bidra der så gjør jeg det. Om jeg noengang blir kjent for et eller annet, så vil jeg gjerne en dag prate om det. Vise at til og med jeg har vært igjennom slik. Mange av våre helter har tross alt hatt en vanskelig oppvekst, første jeg tenker på er Michael Jackson. Klart slike mennesker blir inspirasjoner, kan jeg bli det en gang så blir jeg veldig glad.

  53. 55 Susanne august 9, 2011, kl. 01:17

    Jeg har ikke skadet meg selv på 1 uke og 5 dager nå.og for første gang VET jeg at jeg ikke kommer til å gjøre det mer.Jeg har «sluttet» mange ganger før, men ikke for min egen skyld. jeg har villet skåne vennene mine. men nå har jeg innsett at jeg bare får vondt av meg selv. de siste årene har jeg ikke skadet meg selv for at jeg er lei meg, men vært lei meg for at jeg har skadet meg selv.
    Grunnen(e) til at jeg endelig slutter er for det første at jeg ikke orker bekymrede blikk og tårefyllte øyne fra vennene mine når de ser sårene. Og jeg vil ikke at den dagen jeg får meg familie, så vil barna spørre va arrene er. jeg har ikke skadet meg selv SÅ jævli som jeg kunne ha gjort, og som jeg ville hvis jeg hadde fortsatt. det er bare mange små hvite striper på håndleddet. jeg vil ikke måtte fortelle barna mine om da jeg var ung og «dum».
    EN annen grunn til at jeg sluttet er at jeg har alltid hadd et bilde av hva jeg ville bli, og det var ikke dette. jeg skulle være den glade, blide jenta som nesten alltid ser det positive i ting. og når skal jeg faen meg bli det. for jeg har det, alle har det, langt inni meg… og jeg kan få det fram. :)

  54. 56 Sandra august 9, 2011, kl. 11:59

    Jeg skulle ønske jeg kunne svart, men jeg er nok ikke en stor inspirasjon. Jeg bestemte meg for å slutte, klarte 8 uker, sprakk en gang, og nå har jeg klart 3 uker. Det som fikk meg til å prøve å slutte, var at jeg orker ikke å holde på med det lengre. Jeg må gå med bukse/tights hele året, for å slippe å vise arrene. Jeg kjemper hele tiden, men prøver å tenke at det er faktisk jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre med meg selv, ikke følelsene og tankene mine. Og det hjelper ikke å kutte meg, jeg har det like jævlig når jeg er ferdig. Prøver å komme på noe annet å gjøre istedet, noe som ikke er destruktivt. Du er kjempeflink som har klart 2mnd! Stå på, og du greier det!

  55. 57 blomsten august 9, 2011, kl. 18:58

    Mange inspirerende innlegg her, takk alle sammen, for at dere deler !!

  56. 58 Salander august 10, 2011, kl. 16:30

    Leste et fint innlegg om ei som ikke skader seg mer: http://nemic.blogg.no/1312547013_hun_med_arrene.html

  57. 60 Madelaine Desire august 16, 2011, kl. 21:06

    Jeg vil ikke si at jeg er frisk for det enda, har hatt mine tilbakefall.
    Egentlig vil jeg aldri bli frisk, for det er noe som alltid kommer til å være i tankene mine. Jeg klarte meg i nesten to år, før mitt første tilbakefall, og etter det har det vært en del. Men jeg føler at jeg har mye mer kontroll over det nå, og jeg klarer å komme ut av den «transen» etter kort tid.
    Det som forandret seg for meg, var at jeg møtte gutten i mitt liv. Vi bor sammen nå, og han er utrolig støttende. Jeg vil en dag gifte meg med han, og jeg vil kunne gå i brudekjole uten å være redd for at folk kun ser på arrene mine :)
    Derfor er jeg fast bestemt på å slutte med det, og selvom jeg får tilbakefall, så lar jeg ikke det stoppe meg fra å slutte :)
    Det er en evig kamp, men så lenge jeg har troa og støtte, så klarer jeg å komme meg gjennom det :)

  58. 61 Ellen august 21, 2011, kl. 23:53

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    – Jeg har vært skadefri i snart 9 måneder og jeg er utrolig stolt av meg selv! Det burde du også hvis dette er din andre måned! Utrolig bra Lise! :D
    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden?
    – Det var et bevist valg, men jeg sliter fremdeles. Hver dag blir en kamp hvor man må kjempe og ikke gi etter.
    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    – Kutting har vært vanskelig å slutte. Jeg ser ting som ikke er der tidligere har den eneste måten for å få folkene jeg ser til å stoppe å kutte meg selv. Så det som er vanskelig nå er som sagt å holde seg sterk.
    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    – Jeg har fantastiske venner. Jeg må aldri glemme det. Min bestefar er min drivkraft. Han var aldri uegoistisk og alltid snill! Etter han døde fant vi ut at han hadde alvorlige psykiske problemer, så han er en stor drivkraft for meg.
    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    – Jeg skriver sanger. Skriving er terapi vettu :)
    Hvordan føles det å være skadefri?
    – Det føles fantastisk. Jeg føler meg fri og levende. Utrolig godt å slippe å se nye sår etter deg selv. Seff, er arrene der, men de minner deg på hva du angrer og at jeg ikke skal gjøre det igjen.
    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få?
    – Har ikke tenkt på det.

  59. 62 Papirdukke august 24, 2011, kl. 13:02

    Jeg skummet nedover bloggen og fant dette innlegget. Jeg stoppet opp og leste. Jeg er jo egentlig ikke ferdig med dette. Med jevne mellomrom skader jeg meg selv – både fysisk og psykisk – men jeg har kommet så langt i min tilfriskningsprosess, at jeg velger å se på meg selv som skadefri, og svarer dermed på innlegget!
    1. Jeg har vært fri for «sysår» i ett år og én måned, nesten nøyaktig.
    2. Grunnen til at jeg sluttet, var at jeg ble bevisst at jeg har en framtid. Etter en eviglang periode med null framtidsutsikter og ingen andre ønsker enn eder og galle, fikk jeg tilbake gnisten og vissheten om at jeg en dag skal ha familie. Mine framtidige barn skal ikke blandes inn i mine syke handlinger og tanker, derfor må jeg kvitte meg med dem. Jeg vil at folk skal tøre å stole på at jeg ikke vil utsette familien min for skade. Det er jo en kjent sak at når moren ikke har det bra, vil barna merke det – enten de ser skadene eller ikke.
    Frisk? Jeg vil, jeg vil, jeg vil.
    3. Ja, det har definitivt vært vanskelig å slutte, og jeg har som sagt ikke klart å kvitte meg helt med det. Jeg har hatt abstinenser, om en kan kalle det det, jeg har hatt problemer med å vite hva jeg skal gjøre i situasjonene jeg tidligere skadet meg selv, og jeg har oftere drømt om selvskading (om natten, altså). Har vært i en slags sorg, vil jeg si! Jeg kvitter meg jo med livet slik jeg kjenner det. Jeg er vant med å bevege meg i disse mønstrene, vant med å ha en «sikker» utvei. Selvskadingen har alltid vært en trygghet og noe jeg kunne relatere meg til. Ødeleggelse og tragedie. Hvem er jeg uten selvskadingen?
    4.Jeg har holdt ut vanskelighetene og desperasjonen fordi jeg ikke har lyst til at folk skal tvile på min evne til å gi omsorg. Så enkelt er svaret på det. Jeg tror at en vanlig oppfatning er at om en er god til å vise omsorg overfor seg selv, er en også bedre rustet til å gi omsorg videre. Morsgreia igjen, ser du!
    5. Jeg har enda ikke lært å håndtere vanskelige situasjoner og følelser, men jeg gjør mitt ytterste i å prate ut tankene og følelsene og få skilt meg av med det jeg ikke trenger. Noen ganger vasker og rydder jeg. Skaper kontroll utenfor, i stedetfor å gjøre utsiden like kaotisk som innsiden.
    6. Det føles rart å være skadefri. Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal beskrive det, men jeg skal gi det et forsøk! Helt ærlig; jeg føler at noe mangler. Jeg føler ikke helt at jeg gjør meg selv en tjeneste, og at dette er bra for meg, men det kommer nok av at jeg ikke enda har klart å komme meg helt ut av mønsteret. Tankene er der fortsatt, med andre ord.
    7. Jeg vet ikke om jeg er en inspirasjon og om jeg burde være stolt. Jeg burde kanskje være stolt for at jeg prøver enda jeg ikke føler at jeg mestrer og at dette er bra. Men jeg er ikke spesielt flink – jeg bare prøver å ikke være uflink.

    Jeg skal klare det, jeg skal klare det, jeg skal klare det. Trass, I say!

  60. 63 Victoria :) august 24, 2011, kl. 17:38

    Jeg har ikke jort det siden jeg jeg var 15 år. Alså 7 år siden.
    Jeg brukte å knuse glass for å så sjære meg opp.. Synes det va godt etterpå. Var i en egen transe mens jeg hørte på Staic X – so cold.
    Jeg var redd for å si ifra at jeg hadde problemer med meg selv, jeg følte at ingen forsto meg eller at ingen ville ha noe med meg å gjøre.
    Men jeg tenkte at dette ble for domt. Jeg skulle ikke være en feiging å ødelegg live mitt med å sitte å kutte meg.
    Det gikk over men havnet i en sinnsyk deprisjon så ledet videre med å ikke spise for jeg ble bare dårli, fikk ikke sove for jeg våknet 50 ganger i løp av en natt.

    men det som har hjulpet meg er å bestemme meg for å ikke gjør slikt, for jeg har sedd hvr sårene det er for dem rundt meg som ikke vet hva de skal gjøre.

    Det er DU som bestemer hvordan du skal takle en sitvasjon.
    Det er DU som bestemer hvem og hva som skal være i livet ditt.
    Det er du som bestemer uannsett!!

    :)

  61. 64 Martine august 24, 2011, kl. 21:11

    Som en som tidligere drev og tidvis fortsatt driver med selvskading traff selvsagt denne overskriften meg. Faktisk så hardt at jeg ikke har klart å legge det fra meg siden jeg leste innlegget. Å tenke på hvorfor jeg ikke skader meg like hyppig lenger er visst et sårt punkt hos meg.

    Jeg har noen teorier.
    Først brukte jeg selvskading for å få utløp for følelser, men effekten ebbet liksom ut etterhvert… det jeg la merke til var at de rundt meg ga meg oppmerksomhet, passet på meg, lappet meg sammen og ga meg omsorg i et selvskadingstilfelle.

    Senere har jeg byttet ut ord med ss. Jeg har ikke alltid hatt kontakt med følelsene mine, men noe i hodet mitt har sagt meg at noe er galt. Vil bare at noen skal se, høre, GJØRE noe, bestemme noe for meg. Så løsningen har blitt barberblad mot hud.
    Etterhvert ble det et slags «ulv-ulv»opplegg. Behandlere og team ble vant med den «oppførselen» og den ble ikke like skremmende. Jeg gjorde aldri noe «farlig»(nok).

    Nå er jeg redd. Redd for at jeg ikke skal klare å skade meg «bra nok», ikke så ille at noen faktisk forstår hvor jævlig det er å være Martine.
    Noen ganger sklir jeg, og blir sittende med noe skarpt i hånden. Det gir meg en forferdelig følelse, de to sidene i meg kjemper, «kom igjen, du klarer det denne gangen» sier den ene, mens den andre prøver å overtale meg om at jeg kan klare det, og at jeg ikke har noe å tape.
    Det blir selvfølgelig aldri bra nok.

    Jeg veit ikke om jeg tørr å kalle meg skadefri. De fleste jeg kjenner som er nettopp det, skadefri, er stolte. Glade for at de har klart det de har prøvd på så lenge.
    Det er ikke jeg. Den syke siden skammer seg, får Martine til å føle at hun ikke en gang får til det. Å skade seg bra nok.

    Men Lise, jeg må også bare si at bloggen din gir meg så mye! Jeg ser at du er et menneske, akkurat som meg, og du får til så mye! Du er en inspirasjon, du gir håp og hjelper meg til å se muligheter! Tuuuusen takk for at du skriver denne bloggen, og at du er DEG!

  62. 65 Sofie august 26, 2011, kl. 21:17

    Hei, jeg må si at jeg elsker bloggen din, det er fint å vite at man ikke er alene i verden.
    Jeg startet som selvskader som tiåring(er nå 18), jeg startet fordi jeg var rett og slett lei. Jeg hadde blitt mobbet og rakket ned på fra første dag på skolen, jeg var ensom med ingen venner og jeg hadde fra 4 års alderen stygge stemmer i hodet som rakket ned på meg.
    Jeg skadet meg selv med å kutte meg opp på armer, magen, lår og legger. Jeg har slått meg selv så jeg har fått blåmerker og slått hodet i veggen.
    Jeg mener jeg har sluttet nå, og at det jeg gjorde vil aldri bli gjort igjen. Hva som fikk meg til å slutte var tanken på hva jeg gjorde, gjorde med de rundt meg, hvordan de ble berørt av min selvskading. Mamma gråt, pappa visste ikke hva han skulle gjøre og broren min frosset meg helt ut, de få vennene mine visste ikke hvordan de skulle reagere, hjelpe eller snakke med meg. Tanken på hva som skjer hvis jeg gjør en feil og lar kniven gå for langt inn en dag og jeg finnes ikke lenger får meg til å gråte meg i søvn. Om mitt barn hadde tatt sitt eget liv eller bare drev med selvskading ville jeg følt meg som om jeg hadde feilet i å være en mor. En skremmende tanke, men den hjalp, for familien min og mine nærmeste venner er det viktigste for meg.

  63. 66 T. september 19, 2011, kl. 15:37

    Hvor lenge har du vært skadefri?
    Et halvt år.

    Hvorfor/hva fikk deg til å slutte med selvskading? Var det et bevisst valg om å slutte, eller var det noe som “gikk over” med tiden? Jeg hadde veldig mye å skade meg med alt for lett tilgjengelig. Noe som gjorde at jeg ikke fikk tid til å tenke meg om, så det skjedde veldig fort på impuls. Jeg bestemte meg for å ta det første skrittet mot skadefri ved å kvitte meg med alt jeg hadde, slik at det ikke ble så enkelt å ty til selvskadingen. Dette førte til at flere av gangene trangen ble stor klarte jeg å unngå det, og jeg skadet meg kun de gangene trangen var som størst. Jeg ble av dette mer motivert til å slutte. Til tross for at armene mine har vært «heldige» med tanke på å slippe veldig synlige arr, så plaget de arrene jeg har meg svært i perioder. Dette var nok også en motivasjonsfaktor for meg.

    Hva har vært vanskelig med å slutte, og hva har vært vanskelig i tiden etterpå?
    Jeg lengter av og til fremdeles tilbake. Særlig når jeg ser andre med arr. Jeg savner følelsen og måten det klarte å roe meg ned på. Det har lenge vært veeldig fjernt å skade seg for meg, men for tiden kjenner jeg en større og større trang. Eneste som holder meg tilbake nå er at jeg ikke vil begynne på null måneder igjen.

    Hvorfor har du holdt ut likevel, hva er din drivkraft?
    At jeg ikke vil begynne på 0 måneder igjen.

    Hvordan håndterer du vanskelig følelser nå, i stedet for å ty til selvskading?
    Jeg hører på musikk

    Hvordan føles det å være skadefri?
    Stort sett føles det bra, men av og til blir savnet stort.

    Forstår du at DU viser en enorm styrke, at DU er en inspirasjon, at DU gir håp – og at du fortjener all den rosen du kan få? <33333

  64. 67 Anti september 30, 2011, kl. 22:22

    Jeg har vært skadefri i snart åtte år hvis man ser bort ifra en hendelse for seks år siden. Sluttet med det da jeg flyttet hjem til mamma igjen etter 3 år på ungdomspsykiatrisk behandlingshjem pga selvskading og depresjon. Ville ikke havne på noe sånt igjen eller lukket avdeling så var kanskje derfor og kanskje fordi jeg ikke ville gjøre mamma så redd igjen. Det var vanskelig siden depresjon ble litt verre men klarte og fokusere på andre ting enn å sette meg ned og kutte meg. Har hendt ett par ganger de to siste årene at jeg har tatt med meg noe skarpt no på badet, settet meg ned og funnet ett område på armen jeg kan skade men plustelig er det en stemme som skriker NEI i hodet mitt. NEI du driver ikke med sånt lenger! Du hater sommeren da du ikke kan kle deg som du vil fordi du ikke vil at folk skal se arrene på armene dine, du drar heller ikke til syden fordi folk stirrer så fælt på stranda, hvorfor skal du lage flere arr? Så da setter jeg meg ned i sofaen min og enten tar ett glass rødvin og hører på musikk eller setter på noe morsomt på tv så jeg kan le litt eller leker med kattene mine. Det må jeg også gjøre hvis panikkangsten jeg fikk for ett par år siden setter støkk i meg eller depresjonen setter klørne inn i sjela mi sluker all livsgnisten jeg har. Det føles godt og være skadefri men også litt ensomt noen ganger.. Litt vanskelig og forklare.. Om jeg forstår at jeg viser styrke og håp? Nei dessverre :( Men håper en dag jeg gjør det..

    Har lest bloggen din i noen mnd men aldri kommentert før nå. Jeg har så lyst til og gi deg en lang god klem og fortelle deg at du faktisk er veldig sterk selv om det kanskje ikke føles sånn ut. Du står på som bare det og det står det respekt av! <3

  65. 68 Frida februar 1, 2012, kl. 17:08

    heihei! Jeg er en jente på 15 år.

    Jeg har vært skadefri i litt under ett år (stolt!)

    Jeg er veldig glad i barn. Passer ofte barn, og barn snakker mye med meg. Jeg hjelper mange som har det vondt. Det er mange som stoler på meg og føler seg trygge på meg… Når jeg så små lykkelige barn som lekte rundt og bare smilte.. la jeg merke til hvor herlig den følelsen så ut. De hadde ingen arr på armene sine… Etter en stund sa min mor på en streng måte at jeg skulle slutte med en gang. Turte på en måte ikke annet, men fortsatte litt.. Gikk ikke lang tid før jeg stoppet, men samtidig føltes selv det som pining. Det å ikke kunne gjøre meg selv vondt på den måten jeg syns jeg fortjente det. Det var jævelig.
    Det er noe jeg fort blir avhengig av. Om jeg blir lei meg er det rart og ikke gjøre det jeg en gang gjorde.. Det andre som er litt sårbart er når andre gjør noe liknene… Jeg har en venninde som er to år yngere.. Henne er helt normal, men veldig barnslig å virker veldig mye yngere. Henne klødde seg på handen fordi henne kjedet seg. Ingen vil være med henne. Henne er ensom og alene. Jeg ser at henne ikke er så lykkelig som henne skal være! Jeg fikk helt sjokk. Ble sint inni meg. Jeg fikk tårer i øynene og hadde ikke noe å si…
    Jeg går veldig opp og ned. Vil ofte ty til samme løsning, men prøver så godt jeg kan å være sterk.
    Jeg klarer å ta i mot komplimenter nå, men er nok ikke alt jeg innser.

  66. 69 sigge mars 14, 2012, kl. 23:30

    Hei (: fant denne bloggen idag og får se om æ trør noe tebake hit og leser. (Fin blogg da ^^ ).
    Men vil bare si at det finnes håp om og slutte. Jeg har da vært skadefri i noen år. vet ikke hvor lenge.
    (man kan se arran mine vis man ser nøye og nært så er ingen som ser det. Ikke at jeg ville ha skammet meg vis æ hadde hatt 1 eller 2 arr, for da kan kunne jeg vært stolt over det jeg har kommet over. Jeg sier ikke at jeg ønsker arr.)
    Jeg skaffa vell meg sjøl hjelp, spurte en venn om jeg burde gå til legevakta for og spørre om hjelp, vell æ gjorde det og fikk henne til og ringe mora mi og vi fikk hjelp da for at jeg sku slutte så la på en måte meg sjøl inn på ei avdeling der æ fikk en god del hjelp til og slutte. Jeg sitter idag med tenker om og skade meg sjøl, men hva som holder meg tebake vet jeg ikke. Jeg vurdere og gå til psykolog igjen, jeg har ikke mange venner hit jeg har nylig fløttet og hadde ikke så mange fra før. Men Familie var stor hjelp i den tiden jeg hadde det dårlig.
    En selvskader vil vell alltid ha tanker om å gå tebake? jeg håper jeg ikke går tebake uansett om det frister.
    historien min er egentlig lang hvorfor jeg starta, hvorfor jeg slutta? det bare stoppa egentlig, mye på grunn av den store støtten jeg fikk fra søstra mi og typen hennes. Og farn min, og jeg på d.d. ikke vil skuffe familien min.
    Må si jeg tenkte en gang og ta selvmord. (en god stund før jeg spurte om hjelp, vil ikke si hva jeg gjorde, men det hoppet så mange tanker inni haue mitt at jeg ikke klarte det. Er glad for at jeg ikke gjorde det, har opplevd så mye godt i livet mitt uansett om mesteparten av mitt liv har vært ett stort hælvette.)


  1. 1 Jeg skader meg ikke lenger « liseliten.com Tilbakesporingaugust 28, 2011, kl. 23:21

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!