Lise som 15-åring

Lise som lita jente, var fryktelig søt, snill, flink og sjenert, men i blant en liten rakkerunge som av og til kastet stein. Som 10-åring var hun ofte hos legen på grunn av «vondt i magen». Det ble aldri funnet noen forklaring. Lise skulle først som voksen forstå at vondt i magen som 10-åring, var det samme som å ha det vondt inni seg, men for liten til å forstå hva og hvorfor, eller hvilke ord man kunne bruke.

Lise som 15-åring var fortsatt usikker og sjenert, og hadde verdens dårligste selvtillit, cirka sånn som de fleste andre jenter på 15 år. Hun sammenlignet seg med alle andre og begynte etterhvert å hate seg selv. Hun kastet opp maten, spiste ikke på flere dager, og jogget tre ganger daglig – helt til hun lå i grøfta og kastet opp av anstrengelse. Hun begynte å rispe seg på armene med passeren i pennalet, hver eneste dag, fordi hun hadde det så vondt. Hun følte seg ensom, deprimert og alene, og noen ganger ønsket hun bare å dø. Lise skulle først som voksen forstå hvorfor hun følte alt så mye sterkere enn andre, og hvorfor hun følte det slik.

Lise som 15-åring var flinkest i klassen, men løy på seg dårligere karakterer for å slippe at de andre elevene skulle kalle henne for «gullunge» eller «nerd». Hun ville være som «de andre», som «de kule», og det gikk ikke overens med å være «lærernes gullunge». «Du kommer aldri til å bli noe, du kommer aldri til å klare deg i livet, du er ingenting». Lise skulle først som voksen forstå at det var de andre som var misunnelige på henne, og ikke omvent.

Lise som 15-åring byttet ofte venner, kjærester og miljø. Hun løp, nikket og gjorde alt hun ble bedt om, men ingen var der når hun selv trengte noen. Hun hadde ingen «bestevenner» og fant aldri sin plass. Hun festet, drakk og skulket skolen for å være som «de andre», som «de kule», men i hemmelighet passet hun på å være flink på skolen. På ett område dugde hun – i skjul.

Lise som 15-åring ble tatt ut av klasserommet av sin bekymrede lærer. For ham klarte hun å åpne seg for første gang. Hun skrev og hun skrev alt hun ikke kunne si, og til våren ble læreren med henne til samtale på ungdomspsykiatrisk. Lise turte ikke si noe der, hun klarte ikke, og dermed kunne de ikke hjelpe henne, sa de. For ei sårbar jente føltes det som en avvisning, så hun løp fra kontoret, og skulle aldri mer fortelle noe til noen. Lise skulle klare seg selv.

Lise ble både 16, 17, 18, 19, 20 og 21 år før hun brutalt havnet inn på sykehuset og på lukket akuttavdeling på psykiatrisk sykehus. Lise hadde prøvd å ta livet sitt – og nesten lykkes. Hun fikk ikke hjelp som 15-åring, heller ikke som 16-, 17-, 18-, 19- eller 20-åring. I alle disse årene hadde begynnende problemer vokst seg store, omfattende og kompliserte nok til å bli en alvorlig psykisk lidelse. Lise skulle først som voksen måtte ta et oppgjør med sin fortid og seg selv.

Jeg er voksen nå. Jeg har gått i psykiatrisk behandling i syv år, og jeg går fortsatt. Jeg har mistet så mange år til sykdom, jeg har mistet så mye av meg selv, til sykdom, innleggelser, destruktivitet og smerte. Først nå som voksen har jeg lært å forstå hvorfor jeg utviklet en personlighetsforstyrrelse og ble syk. Først nå som voksen har jeg lært å se sammenhenger fra helt tilbake til da jeg var liten og frem til nåtid – og alt som har skjedd i mellom, men som ikke alle trenger å vite. Det er forbeholdt meg og mine behandlere, og noen av mine nærmeste.

Jeg har akseptert min fortid og at det har formet meg til den jeg er i dag, både på godt og vondt. Men kunne jeg endret én liten detalj, så skulle jeg som 15-åring ha byttet ut setningen «jeg skal klare meg selv» med setningen «jeg trenger hjelp».

Meg som 14-åring. Hvem kunne visst?

Et dikt skrevet som 15-åring.

45 Responses to “Lise som 15-åring”


  1. 1 Ariel august 19, 2011, kl. 02:03

    :( Liseliten. Utrolig fint skrevet. Du er ei flotti jente <3

  2. 2 laipai august 19, 2011, kl. 02:04

    Sterkt å lese Lisevennen. Jeg tror nok det er mange som skulle ønske de kunne si de ordene de aldri klarte si for mange mange år siden.

    <3

  3. 4 Wenche august 19, 2011, kl. 07:13

    Sterkt å lese.
    Det beskriver godt hvordan det føltes.
    Jeg heier på deg.

  4. 5 :) august 19, 2011, kl. 07:30

    »Lise som 15-åring var fortsatt usikker og sjenert, og hadde verdens dårligste selvtillit, cirka sånn som de fleste andre jenter på 15 år. Hun sammenlignet seg med alle andre og begynte etterhvert å hate seg selv. Hun kastet opp maten, spiste ikke på flere dager, og jogget tre ganger daglig – helt til hun lå i grøfta og kastet opp av anstrengelse. Hun begynte å rispe seg på armene med passeren i pennalet, hver eneste dag, fordi hun hadde det så vondt. Hun følte seg ensom, deprimert og alene, og noen ganger ønsket hun bare å dø. Lise skulle først som voksen forstå hvorfor hun følte alt så mye sterkere enn andre, og hvorfor hun følte det slik.»

    Jeg kjenner meg så igjen i så mye av det du skriver her bortsett fra at jeg har klart å bytte ut setningen “jeg skal klare meg selv” med “jeg trenger hjelp”. Men som et » sitat » du tidligere skrev på bloggen » Hvis du selv ber om hjelp er du for frisk til å trenge det. » Det var vel kanskje det eneste du har skrevet på bloggen som har gjort at jeg følte at jeg kanskje ikke trengte det like mye som andre. Men ellers er det jo det du har skrevet på din blogg som har fått meg til å få hjelp.

    Du er sterk. <3

    • 6 liseliten august 19, 2011, kl. 10:39

      Hei og takk for kommentar! Har jeg sagt det? At hvis du ber om hjelp er du for frisk til å trenge det? Det er absolutt ikke riktig, men det kan kanskje noen ganger føles slik, i forhold til en innleggelse? Alle har like mye rett på hjelp, enten du ber om det selv eller ikke. Og jeg skulle ønske alle kunne be om hjelp i stedet for å tro det går over, eller tenke at de ikke fortjener det. Jeg er lei for om jeg har gjort deg skeptisk, men om jeg har sagt den setningen, så er det en følelse, og ikke en sannhet. Jeg er veldig glad for at du klarte å be om hjelp likevel, og jeg ønsker deg alt det beste!

  5. 7 Liinda august 19, 2011, kl. 11:18

    Å fælt at du har måttet gå gjennom dette :(

  6. 8 Liinda august 19, 2011, kl. 11:20

    Ser kommentaren min ble halv :/

    Har så lyst å knuseklemme deg drithardt noen ganger! Det er så fælt at du har måttet gå gjennom dette :(

  7. 9 skyggebarnet august 19, 2011, kl. 12:55

    etter ¨å lest dette innlegget vennen min, så har jeg sittet å gråtet lenge, jeg kjenner meg så sykt godt igjen.
    dette er utrolig bra skrevet vennen.
    sterk dette <3 <3

  8. 10 AKP Photography august 19, 2011, kl. 12:58

    Nåkk ett utroligt sterkt å fint innlegg♥ Du e serriøst ein av de sterkaste personane eg vett om!!

    Kjenne mg igjen i mye av d du skrive!

    Men på tross av alt så har skjedd me mg så e eg heldige. Siden eg blei mobba allerede på barnaskolen, så mamma tvang mg te å snakka om d så hadde skjedd. Å d e eg utrolig takknemmlige for, for d har gjort sånn att eg ikkje klare å hålla problemene mine inne. Eg e nødt å fortella d te någen. D e skummelt å tenka på kor utroligt mye verre d konne gått me mg!

  9. 12 June august 19, 2011, kl. 13:11

    Veldig sterkt <3 Heiar på deg!

  10. 13 Bak Fasaden august 19, 2011, kl. 14:25

    Det er stekt å lese ordene dine.. Jeg skulle ønske at de allerede da du hadde «vondt i maen» hadde skjønt at det kanskje var noe annet som var galt. For det er barns eneste måte å gi beskjed om at det faktisk er noe galt. Jeg vet, etter å ha jobbet masse med barn, at dersom et barn er mye plaget med magevondt, uten at man finner noe, da handler det som regel om følelser.. <3

    Jeg satt også hos bup som 15 uten å klare å si noe. Eller jeg sa vel noe, men ikke noe som var grunnen til hvorfor ting var som de var. Jeg husker flere samtaler hvor jeg bare hadde lyst å skrike ut til henne, "det er noe galt! Det er noe annet vi må snakke om!" men jeg gjorde det aldri, våget ikke, turde ikke, følte ikke jeg hadde lov eller rett til å fortelle. Tenk hvor mange år som kunne vært annerledes om man hadde fått hjelp allerede da? Men samtidig, vi kan ikke gjøre noe med det. Håper dagene er snillere med deg fremover, det fortjener du! <3

  11. 14 Marit august 19, 2011, kl. 14:38

    Utrolig sterkt å lese Lise. Du er så sykt modig og tøff som stadig åpner deg opp å deler med oss.

  12. 15 Phoebe august 19, 2011, kl. 15:16

    Du er så tøff som tørr å være så åpen og ærlig om dette. Det beundrer jeg deg virkelig for. Det er det ikke alle som klarer.

  13. 16 Elisa august 19, 2011, kl. 16:54

    skjønner godt! noe sånt hadde jeg også hatt! som 13 åring kutta jeg meg selv, og foreldrene mine trodde eg søkte oppmerksomhet. Det var ikke lett, skal jeg si deg. Jeg har slitt i mange år med depresjoner, og jeg har på en måte klart meg selv. Men jeg vet ikke hvor lenge det varer før jeg bryter ut. Aner ikke når.

    Jeg var også en som folk kunne velge når de ikke hadde noen andre å være med. Det såret utrolig mye. Å være nr to er aldri lett! Men livet er jo slikt, ikke sant? ikke alle kan være nr 1. Ikke alle kan seile lett gjennom livet. Moren min er syk, akkurat som deg. Det er aldri lett. Det er tungt hver gang hun måtte legge inn på sykehuset. Har du tenkt noen gang på hvor mye det sliter på en fjortenåring? Nå er jeg snart atten, og har på en måte ikke kommet over det. Jeg er fremdeles i sjokk, for hvordan kan min egen mor være splikker gal? Jeg forstår ikke, og det er heller ikke noe man kan forstå..

    Så, ta godt vare på deg selv! Du er sterk :) Jeg var også en selvskader, men stoppet heldigvis før det gikk for langt. det er godt å ikke kutte seg selv mer! Det er herlig, det er fantastisk og jeg kunne kjenne et snev av friheten mot meg. :) Lykke til med behandling osv. Du har fått meg til å forstå mer om hvordan sykdommen er, hvordan du har det. Det er derfor bloggen din er så interessant.

    • 17 liseliten august 20, 2011, kl. 04:16

      Det må være vanskelig å ha en forelder som er syk, eller en nær pårørende i det hele tatt. Jeg har ikke opplevd å være pårørende selv, men det er klart jeg tenker over hva jeg kanskje påfører mine nærmeste av bekymringer og smerte. Det er ikke enkelt. Jeg håper dere klarer å leve med det på en best mulig måte.

      Veldig godt å høre at du er kommet deg ut av selvskadingen! Det er også mitt mål! Tusen takk for gode ord :)

  14. 18 fragile88 august 19, 2011, kl. 18:01

    Liseliten…
    har lest mye på bloggen, ikke vært så flink til å svare.
    men jeg kjenner meg igjen! du har en utrolig flott måte å formulere deg på, som gjør at det er lett å kjenne seg igjen, og de som ikke har samme historie kan likevel skjønne godt hvordan ting føles.
    signerer de andre med at du er sterk!

  15. 19 Lileana august 19, 2011, kl. 18:17

    *klem* <3

  16. 20 Nerve august 19, 2011, kl. 18:25

    Utrolig sterkt innlegg og kjempefint dikt. Det traff meg midt i magen.

  17. 21 Kaktus august 19, 2011, kl. 19:17

    Jeg byttet ut den setningen idag. Sa det rett ut, til den rette personen. Jeg trenger hjelp.
    Takk for dyttet i ræva. <3

  18. 24 Lammelåret august 19, 2011, kl. 21:56

    Jeg tror det er ganske vanlig å tenke at en ikke er syk nok, at en ikke fortjener å få behandling eller at andre er sykere. Og at en er redd for å bli avvist, det er kanskje det som sitter dypest.

    Å be om hjelp, er å vise at en ikke klarer. Å holde på stoltheten er kanskje det som skal til for å beholde en opplevelse av mestring og verdighet? Å be om hjelp er å vise sårbarhet og risikere avvisning. Det er kanskje enda tøffere enn å holde ting for seg selv og klare.

    Godt at du tør å kjenne etter, at du deler og formidler hvordan det er for deg å ha en psykiatrisk sykdom. Godt at du klarer å sette grenser.

    :)

    • 25 liseliten august 20, 2011, kl. 04:20

      Det er vanskelig å vise seg sårbar. Man senker skjoldet man vanligvis beskytter seg med – og står åpen for mye mer (men da også mye godt, har jeg lært). Jeg ønsker så gjerne å fortelle andre viktigheten av å be om hjelp tidlig, det er noe som står meg nært. Takk for god tilbakemelding!

  19. 26 Stine Johanne august 19, 2011, kl. 22:46

    Jeg fikk vondt i magen av å lese dette. Jeg kjente meg igjen på flere måter. Det er en sterk og beskrivende tekst om vanskelige ting. Du er så flink å skrive! Jeg ønsker det beste for deg :0) Klem

  20. 27 mitthjerte august 19, 2011, kl. 23:40

    Takk for at du delte. Sterkt sterkt å lese. Jeg er så glad i deg lisemi!! <3 <3 <3 <3 <3 Tror mange kan kjenne seg igjen. igjen, takk for at du delte! du fortjener kun d beste!

  21. 28 ThisISmeThen august 19, 2011, kl. 23:42

    Sterkt å lese dette… Kjenner meg igjen i mye. Hadde faktisk også voldsomme magesmerter når jeg var rundt samme alder som du var og frem til tidlig ungdomsårene. Tror legen konkluderte med «stress», og det var det… Håper somatiske plager hos barn blir tatt mer alvorlig nå, enn det ble gjort da…
    Ønsker deg alt godt, og en god helg!

  22. 29 Ingeborg august 20, 2011, kl. 00:17

    Lærebokmateriale for skoleansatte, helsepersonell, ppt, you name it. Slike eksempler bør inn i bøkene.

    Slike liv burde kunne gis på nytt. Men vi har kun fra og med i morgen. La oss gjøre det meste ut av de dagene vi får.

  23. 30 Line august 20, 2011, kl. 00:52

    Veldig sterkt å lese. Da jeg leste det første, med å ha vondt i magen, så «stakk» det i meg..
    – Jeg var også ofte til legen da jeg var lita fordi jeg hadde mye vondt i magen. Ultralyd og alle mulige undersøkelser ble tatt, men de fant aldri noe galt.. Dette fikk meg til å tenke litt, eller ganske mye..
    Igjen, veldig bra skrevet, men også trist.
    Klem til deg <3

  24. 31 Meg august 20, 2011, kl. 01:43

    De burde hjulpet deg den gangen da du var 15, og gjort deg trygg nok til å snakke (noe som for veldig mange tar mer enn èn samtale). Det var ikke greit slik du ble møtt (som du har beskrevet i tidligere blogginnleggg). Ikke ta på deg hele ansvaret for det, men plasser deler av det der det hører hjemme. Det var vel ikke DU som skulle være den profesjonelle, eller…?

    • 32 liseliten august 20, 2011, kl. 04:24

      Nei, det er mye som kunne blitt gjort annerledes. Først i ettertid har jeg fått vite at noen gikk videre med saken min – fordi jeg ble møtt på feil måte. Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å ta lærdom av fortid, akseptere (for jeg har selvfølgelig tenkt mye på «hva hvis den gang») og se fremover. Takk for støtte, det betyr mye for meg :)

  25. 33 lykketrollet tonje august 20, 2011, kl. 09:14

    «Lise som 15-åring var fortsatt usikker og sjenert, og hadde verdens dårligste selvtillit, cirka sånn som de fleste andre jenter på 15 år. Hun sammenlignet seg med alle andre og begynte etterhvert å hate seg selv. Hun kastet opp maten, spiste ikke på flere dager, og jogget tre ganger daglig – helt til hun lå i grøfta og kastet opp av anstrengelse. Hun begynte å rispe seg på armene med passeren i pennalet, hver eneste dag, fordi hun hadde det så vondt. Hun følte seg ensom, deprimert og alene, og noen ganger ønsket hun bare å dø. Lise skulle først som voksen forstå hvorfor hun følte alt så mye sterkere enn andre, og hvorfor hun følte det slik.»

    Jeg kjente meg veldigveldig igjen i denne.

    Tusen takk for at du deler det med oss. Jeg setter stor pris på at du er deg og at du vil dele livet ditt med oss. <3

  26. 34 Sandra august 20, 2011, kl. 17:38

    Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye her. Jeg har lest bloggen din en liten stund nå, og du virker så utrolig sterk og reflektert. Det er etter at jeg bl.a. har lest bloggen din at jeg har forstått at jeg virkelig må begynne å jobbe for å komme meg videre, ikke bare legge meg ned og la destruktiviteten min ta meg. Det er tøft, men jeg prøver!

  27. 35 Mariann august 22, 2011, kl. 10:30

    Dette innlegget fikk meg til å gråte! En vanvittig sterk historie, formidlet på en gripende måte! Den siste setningen sitter som et knyttneveslag!

    Jeg skjønner godt at det kan være bittert å se tilbake. Men, banalt nok, og som du helt sikkert har hørt tusenogtredve ganger bare den siste måneden, så er den eneste veien å se – framover.

  28. 36 marie august 24, 2011, kl. 19:16

    Lise…. jeg gråter. Dette var S T E R K T !
    Ikke tro du har vært alene om å føle det sånn som du har gjort, for det er du ikke. Dette traff!

  29. 37 Marthe august 24, 2011, kl. 23:45

    Utrolig tøft skrevet og godt å lese selv om jeg synes det var veldig sterkt! Det som er godt i det du skriver her er at du har kommet dit du er i dag. Tenk bare at du klarer å tenke setningen om at du heller skulle ønske du kunne bytte ut «jeg trenger hjelp» med «jeg skal klare dette alene». Det er et kjempeviktig skritt i riktig retning synes jeg. Selvfølgelig skulle jeg ønske du fikk hjelp når du var 15, at det ikke ble tatt på den måten det ble og at du følte deg avvist, det er ingen god følelse når man så tappert skal prøve å se om noe kan fungere. Du er tøff, og de viser du igjennom at du ikke gir deg! Veldig motiverende lesning også egentlig, det er mulig og klare å snu tankene. Heier på deg <3

  30. 38 TwistedAngie. august 25, 2011, kl. 18:18

    Det og være syk i norge er vanskelig, man må være sterk for og få hjelp. Når man får hjelp er det ofte veldig sent ute å værre å gjøre noe med..

  31. 39 fragile88 mars 21, 2012, kl. 08:26

    Utrolig sterk tekst, Lise.. Legger igjen en stor klem:)

  32. 40 Anonym. april 4, 2012, kl. 16:03

    wow.. Fikk tårer i øynene av dette. Du er en utrolig sterk, jente, Lise. <3

  33. 41 Celina april 22, 2012, kl. 16:44

    Du er utrolig flink til å ordlegge deg, å beskrive
    følelsen av usikkerhet, og hvordan det desstruktive
    gjør en blind for alt det gode som finnes.
    Utrolig innspirerende å lese om alle foredragene du har holdt,
    til og med til fagfolk!
    Jeg ønsker deg alt det beste!
    Å håper at mørke gir slipp,
    og lyset skinner inn.
    <3

  34. 42 Being strong november 6, 2012, kl. 18:11

    Jeg blir aldri lei av å lese det du skriver og har skrevet, så jeg har klikket meg tilbake hit og funnet denne sterke teksten med dette triste, vakre diktet. Jeg likte diktet ditt kjempegodt, fordi det beskriver hvordan jeg føler det så godt. Kan jeg få låne det til min blogg, selvsagt med link hit, for å beskrive og sette ord på hvordan jeg føler det om meg selv? Det hadde vært superflott!
    (Det blir selvsagt med min egen tolkning av det, jeg kan jo ikke vite nøyaktig hva du mente og følte da diktet ble skrevet).
    Du er et av mine største forbildet, Lise. Selv om jeg ikke kjenner deg. Du er så sterk, så flink og så vanvittig god til å skrive, at det gjør meg motivert til å kjempe med nebb og klør for å komme dit du er..! Takk for det.


  1. 1 Gjensyn med læreren som gjorde en forskjell « liseliten.com Tilbakesporingnovember 1, 2011, kl. 18:19
  2. 2 Jeg er den jeg har blitt « liseliten.com Tilbakesporingaugust 8, 2012, kl. 15:53
  3. 3 Velkommen til fortiden | liseliten.com Tilbakesporingseptember 10, 2013, kl. 22:09

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!