Hvem er jeg?

Bare så det er sagt, det koster meg litt å dele dette, men jeg tror jeg vil våge – for min egen del. Innlegget har ligget i kladd et par måneder, nå tar jeg det frem.

Hvem er jeg? Hvem har jeg vært, og hvem vil jeg være?

Mitt ‘jeg’ består av mange ulike deler, akkurat slik som med ditt ‘deg’ – og med alle andres. Hvilke deler ønsker jeg skal representere meg, den jeg er? Har visse deler av meg blitt overrepresentert, i forhold til det som er rimelig og rett, det som egentlig er meg?

Hvor godt kommer det frem at jeg er så mye mer enn den syke Lise med et liv som består av innleggelser, selvskading og destruktivitet? Og hvorfor har jeg alltid latt nettopp dette bli overrepresentert i møte med andre mennesker? Forsvar og gardering. «Jeg er ingenting». Ingen kan vel kritisere eller såre meg som menneske (eller forvente noe som helst av meg) når mitt sanne ‘jeg’ er trygt kapslet inn bak sykdom. At jeg (i mine øyne) ikke er god nok, at jeg begår feil, at jeg ikke klarer, kan eller mestrer, det er selvfølgelig lettere å skrive på noe annet enn på meg selv som menneske.

Er mitt ‘jeg’ egentlig så knuselig, sårbart og skjørt som jeg påstår, at jeg for evig og alltid må beskytte og skjerme det fra den brutale, jævlige virkeligheten jeg tror den er?

Lise har vært i psykiatrien i mange, mange år. Hun har diagnoser og arr og mange utfordringer. Men det finnes mer.

Lise har en tullete, teit humor, ler av det meste, og har selvironi og galgenhumor. Hun elsker sin familie høyere enn alt, og bak sjenanse og prestasjonsangst er hun egentlig veldig sosial. Hun er myk, følsom og lettrørt, selv om hun er fryktelig redd for å erkjenne seg det. Hun elsker havet, sjøen og naturen, er impulsiv, eventyrlysten og griper de sjanser som byr seg, fordi hun ønsker å oppleve mest mulig. Hun er redd for mye, men elsker å trosse sine egne redsler. Lise samler på My Little Pony, og er glad i farger, piercinger og tatoveringer. Hun har en utdannelse innen IT, er glad i å fordype seg i lyrikk og poesi, og er over normalt interessert i språk, grammatikk og rettskriving 8-) Lise er utålmodig, snill og forsiktig, men har mange sterke meninger hun ikke (helt enda) tør å ytre. Lise har kanskje en anelse om hvem og hva hun er, men er fortsatt redd for å hevde seg selv og ta plass.

Jeg har sakte, men sikkert, og plutselig, kjent på et sterkere ønske om å bli sett på som Lise, og ikke bare «pasienten/borderline/selvskader-Lise som egentlig ikke får til noe som helst», slik jeg noen ganger tidligere heller kunne foretrekke å bli sett som (igjen: forsvar og gardering). Det er skummelt å sette meg på lik linje med alle andre, å bli sett på som likeverdig, når man hele livet har trodd noe annet. Det er skummelt å bli stilt samme krav og forventninger til som de fleste andre, friske, normale mennesker, når man føler man alltid har feilet på det som alle andre har fått til. Jeg har aldri følt at jeg hører til, eller at jeg er verdig nok til å høre til. Usikkerheten, frykten og ambivalensen er der, men i det siste har jeg noen ganger kjent en følelse av protest inni meg. En – antageligvis sunn – protest mot mitt eget (eller sykdommens?) behov for å plassere meg nederst hvor jeg tror jeg hører til (sammen med dritten under skoene dine, osv.).

Det er (for å si det rett ut) en innihelvetes skummel prosess jeg kjenner jeg er i, og føler jeg har vært i det siste halve året-året. Jeg har nesten ikke lyst å si det høyt en gang, fordi jeg føler jeg sprenger noen personlige grenser jeg liksom ikke har «lov til» eller «rett til» å sprenge, selv om jeg innerst inne vet at det er både bra, nødvendig og på høy tid. Indre demoner svarer meg da ved å skrike, «haha, hva faen tror du at du er?? At du er noe, at du betyr noe, at du er bedre enn som så?? Gå og skjær deg opp, din mislykka jævel». Ja, kanskje jeg er mer enn som så, tenker jeg mens jeg kniper igjen øynene i frykt for hva som venter meg fordi jeg (endelig) prøver å gjøre motstand. Det er en evig krig som pågår inni meg, og de siste ti-femten årene har jeg latt sykdom vinne – og latt meg bli ødelagt og skadet, både fysisk og mentalt. Det er som om noe annet i meg for alvor prøver å ta kontroll og bryte fri nå.

Jeg har fortsatt de samme utfordringene som før (heller noen nye i tillegg), de samme problemstillingene og samme «faenskap» jeg noen ganger fortsatt faller tilbake på. Men inni meg kjenner jeg på endringer jeg ikke har klart eller våget å nærme meg før.

Jeg er takknemlig for at jeg har en tålmodig og omsorgsfull, men ærlig og (noen ganger brutalt) direkte behandler som utfordrer meg og lar meg prøve, feile, rase fra meg og finne vei uten å gi meg opp. Takk.

Litt av Lise

For fire år siden tok jeg et bevisst valg om å la bloggen handle om psykiatri og psykisk helse, basert på mine erfaringer. Kanskje jeg kan åpne opp for mer av Lise også?

41 Responses to “Hvem er jeg?”


  1. 1 Reidun september 8, 2011, kl. 22:02

    Igjen et veldig godt innlegg Lise:) Jeg blir litt glad jeg (forstå meg rett) Dersom en skal bli frisk må en tørre å håpe og se for seg at en kan leve som frisk. Så lenge det er ukjent er det skummelt. Hva vi identifiserer oss med er jo det som preger oss. Kravene en har mot seg som syk er egentlig mye større og vanskeligere enn kravene en har mot seg som frisk. En vet det bare ikke.

    Jeg har fulgt deg en stund nå. Og du skal ikke være redd for at den lekne og livlige Lise ikke kommer gjennom:) Den Lise synes godt. Og jeg liker henne!

    Klem

  2. 2 Tina september 8, 2011, kl. 22:02

    JA! Det syns jeg virkelig du skal la deg selv få lov til, Lise.. Du er så mye mer enn sykdom og sånn – og mange kan ha nytte av å lese om din vei til et friskere liv.
    For 9mnd siden var jeg tvangsinnlagt fordi jeg var psykotisk. NÅ er jeg høyskolestudent med alle forutsetninger for å lykkes. Grensa mellom sjukdom og frishet kan være kort, selvom den ofte ikke føles annet enn lang (når man går fra sjuk til frisk..)
    Det er også en grense mellom å være personlig og privat, så den grensa må du finne. Det veit jeg du vil gjøre.
    Masse lykke til med det du gjør om dagen – enten det er jobb, forandringer i bloggen, utfordringer eller annet.

  3. 3 Gudrun Jona september 8, 2011, kl. 22:05

    Den Lise jeg kjenner, lyser plutselig frem i et innlegg jeg aldri trodde du skulle tørre skrive. Lise er en fantastisk jente, en ormsorgsfull, snill, morsom og god jente som man ikke kan annet enn å bli utrolig fort glad i. Lise er et forbilde på mange områder og når man blir kjent med henne, vil man aldri miste henne.

    Takk for at du skrev dette innlegget, Lise. Jeg fikk tårer i øynene. Den Lise jeg kjenner er nemlig så utrolig mye mer enn det hun har utgitt seg for å være her på bloggen.

    Utrolig glad i deg <3

  4. 4 Silje september 8, 2011, kl. 22:23

    Som jeg har sakt mange ganger før DU er FANTASTISK, UNIK og SPESIELL! Jeg er stolt over fremgangen din Lise det viser jo hvor langt du har kommet! Det hadde vært kjekt å hørt litt mer om «lise» også på bloggen ja!

    <3 lykke til

  5. 5 Carina september 8, 2011, kl. 22:31

    Jeg synes det hadde vært fantastisk å se mer av Lise utenom sykdommen, men jeg synes ikke det skal ta over heller. Gjør det om/når du føler for det. Og vet du hva? Jeg synes du er utrolig tøff som tør å kjenne på de endringene som skjer.

    Liker å se disse «nye» sidene ved deg, de skinner mer og mer igjennom :)

  6. 6 M september 8, 2011, kl. 22:41

    Jeg liker lise. Hun er dessuten sabla pen og et vakkert menneske :)

  7. 7 Bak Fasaden september 8, 2011, kl. 23:39

    Et utrolig bra og ikke minst viktig innlegg. For klart du er mer enn psykdom. Du er jo DEG, du er jo Lise, personen deg, som har alle disse sidene og som kanskje etterhvert våger å se at hun er bra nok akkurat som hun er. For du er jo det <3

  8. 8 Røsslyng - Dikt for dagen september 8, 2011, kl. 23:54

    Eg gler meg til å bli kjend med Lise, eg:) Viktig innlegg, og bra du tør! Hald fram med dette, eg trur du gjer det rette med å visa meir av deg, slik du eigentleg er.

  9. 9 marit september 9, 2011, kl. 00:16

    åh. du er så fin. <3

  10. 10 Have You Met Miss Jones? september 9, 2011, kl. 00:23

    Jeg liker Lise veldig godt! Du er uten tvil ett veldig spesielt menneske og det har jeg lært gjennom bloggen! Du er nok en superkul venn også, dersom man kjenner deg. Og sterk, det er du uten tvil! Takk for at du deler dette med oss!

  11. 11 laipai september 9, 2011, kl. 01:23

    Jeg synes helt klart at du bør dra Lise fram i lyset og vise henne til hele verden. La dem se hvor fin hun er.La dem få fortelle henne hvor fantastisk flott hun er,og at hun er verdt akkurat like masse som alle andre,at hun har rett til å oppta like masse plass som alle andre. Og det er mange som er interessert i å bli kjent med henne,akkurat som hun er.

    JA til mer Lise i bloggen!

    <3

  12. 12 konkylie september 9, 2011, kl. 04:06

    Jeg kan tenke meg at jo friskere man blir, jo større behov vil man føle for å dele «resten av seg selv» på bloggen. Du er – og vi alle er – mer enn bare sykdommen, så selvsagt er det både i orden og fint at folk deler mer enn det på bloggen sin. Jeg tror også at jo mer man blir kjent med personen bak sykdommen, jo bedre vil man kunne forstå hvilken betydning og innvirkning sykdommen har på mennesket.

  13. 13 Inger september 9, 2011, kl. 06:31

    Jeg synes det er kjempebra at mennesker med psykiske problemer skriver blogger, for da blir de for oss som leser først og fremst personer. Like lite som et menneske med et benbrudd ER benbruddet sitt, like lite er et menneske med psykiske problemer sykdommen sin.
    Det er likevel en ting jeg ikke forstår. Når så mange mennesker ser et fint menneske i deg bak skadene og speiler dette tilbake, hvorfor ser du det ikke selv?

  14. 14 awallflowers september 9, 2011, kl. 08:31

    Lise, du er fantastisk♥

  15. 16 ariel september 9, 2011, kl. 09:17

    svar; ååh, søta. :) tusen takk. jeg har ett dreadssett med lyserosa, knallrosa og svart om du er interessert? brukt i en uke om jeg husker rett. følte meg ikke vel med de dreadsa da jeg satt de i. de er veldig fine!

  16. 17 AKP Photography september 9, 2011, kl. 09:55

    Kjempefint innlegg Lise♥ Eg kjenne mg veldig igjen i de å framstilla mg sjøl som syge annki, for eg e redde for at folk ska tro att eg bare «lade» som eg e syge siden d ikkje vise så mye fysiskt… Så eg e dessverre litt for flinke te å gjømma mg bag d =/

    Dette e ein kjempefine å lærerige blogg, men d hadde våre kjekt å fått lesa om Lise å Lise sine kjekke opplevelser:D♥

    Alle har jo heldigvis marr enn ei sia av seg sjøl^^

  17. 18 Sandra september 9, 2011, kl. 11:51

    Utrolig bra skrevet! Kjenner meg igjen, og innlegget ditt fikk meg til å tenke.. :-)

  18. 19 June september 9, 2011, kl. 12:59

    Å, så veldig fint! Fine Lise, ho fortenar å komme meir fram slik som her! (Sjølv om ho aldri har klart å gøyme seg heilt for oss bak sin sjukdom heller) ;)

  19. 20 Marte september 9, 2011, kl. 14:31

    Når jeg leser dette kjenner jeg meg igjen i mye. Du skriver veldig bra, og jeg setter s åpris på at det finnes så ekte mennesker som deg. Vi har nok fakers her i verden, men du er bare så fantastisk, akkurat som du er <3

  20. 21 Theri september 9, 2011, kl. 14:50

    Jeg hadde ihvertfall likt at du delte mer av Lise, og ikke bare den psykiske biten. Du er jo så mye mer enn det. :)

  21. 22 Mariann september 9, 2011, kl. 15:22

    Vet du hva? Da du beskrev deg selv der oppe i kursiv. Det passer helt perfekt med det inntrykket jeg har av deg, etter to år her på bloggen din. Jeg tror ikke at den «psyke» siden din tar all oppmerksomhet. Jeg tror alle her, ser deg for mye, mye mer enn «pasient – delen». Alle sider ved deg skinner gjennom her på bloggen din. Det gjør det, fordi du er så utrolig flink til å få sagt det du føler, med ord – og så skjønner man på en måte også alt som ligger bak, det du ikke sier. På den måten blir vi kjent med deg, uten at du til stadighet deler av din «normale» hverdag. Det er et fantastisk kvalitetstegn på bloggen din, også, forøvrig! :)

    Takk for mange fine kommentarer hos meg. Jeg må si en ting her så du får det med deg, ang det med minner fra barndommen – på loftet har jeg et My Little Pony – slott, og to ponnier (som en mus har gnagd på, men likevel) Jeg gleder meg så SYKT til å gi dem til Sara og fortelle hvordan jeg lekte med dem da jeg var liten. Det er så fint! Og jeg skjønner KJEMPEGODT at du ble sur da de kastet dukkevognen din, haha! :D

  22. 23 arikanne september 9, 2011, kl. 15:28

    Jeg tror ingen av de som leser bloggen din på fast basis og virkelig følger deg noen gang har sett deg gjennom det selvkritiske blikket du ser på deg selv med. Virkelig. Du er ALDRI bare sykdom – aldri. Du har en personlighet bak, selv om du kanskje har holdt igjen når det kommer til stykket.
    Selv om bloggen din handler om psykisk helse er det absolutt masse mer rom for å være den Lise du er. Om du er komfortabel med flere Lise-innlegg om alt og ingenting; bring it! Tror ingen vil like deg mindre av den grunn, snarere tvert i mot.

    Du er så mye mer enn du tror du er. Jeg ser det og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste. Takk for at du delte dette ♥

  23. 24 Anja september 9, 2011, kl. 16:04

    Fantastisk skrevet! Jeg synes du allerde viser mange andre sider av deg selv en det syke, og det må du forsette med:)

  24. 25 Jenny september 9, 2011, kl. 16:28

    Hei, Lise. Jeg blogget selv i to år på to ulike blogger (skiftet adresse etter en tid), og der handlet alt om psykiatri. Men per dags dato har jeg en ny blogg, der jeg bare fokuserer på den JEG er, uten diagnosene, uten arrene, uten noen ting «psykt.» Det eneste som minner om min fortid, er et innlegg jeg skrev i starten, om dette med å ha hatt anoreksi, og hvordan jeg kom meg ut av det, men dette innlegget ligger bevart i en egen kategori, og har ingen kommentarer. Teksten skrev jeg i starten av bloggperioden, før jeg bestemte meg for bloggens tema. Og da valget ble tatt, følte jeg en lettelse over å begynne på nytt. Samtidig slettet jeg alle spor av meg selv på Facebook. Det var rart, og folk rundt meg reagerte selvsagt, men jeg angrer ikke. Poenget mitt er: Jeg tror at mange av oss som har vært syke i flere år, mister oss selv litt, og ikke helt vet hvem vi er til slutt. Da kan det være godt å få muligheten til å bryte igjennom den tykke isen, og finne frem til den man var før sykdommen. Man kan gjøre det på mange ulike måter, men det viktigste er å finne sin egen.

    Samtidig legger du ofte ut dikt du har skrevet selv, og jeg har alltid fått inntrykk av at du er en kreativ sjel, Lise! Du er en fantastisk person; det er ingen tvil om at du er mer enn sykdommen din.

  25. 26 Ingeborg september 9, 2011, kl. 18:51

    Du glemte et ord: Modig.

    Takk.

    Og ja takk til mer av Lise!

  26. 27 Kimberly september 9, 2011, kl. 22:27

    Det gleder meg at du begynner å se den Lise vi som leser bloggen din har sett hele tida. For du er alt det der og enda mer. Det jeg forbinder aller mest med deg er farger.

    Det er en tung vei å gå, å skulle endre virkelighetsoppfatningen sin sånn.. Men du går den, og du kommer til å komme fram. Jeg tar av meg hatten for at du tør.

    Smil og tommel-opp fra meg.

  27. 28 Lise september 9, 2011, kl. 23:37

    Helt herlig å lese!

  28. 29 Wenche september 9, 2011, kl. 23:50

    Eg er så glad for at eg fant bloggen din for lengen,lenge siden. At eg viste den til andre familie medlemmer som har fått enda mer ut av det ,og komt enda nærmere enn meg.Nesten som eg er misunnelig -0).Du skriver så godt , dessuten føler eg at eg lærer så mye av deg. Du gjør oss bevisst på de daglig dagse tingene , får oss til å se ting og sette prise på de. Sette ting i perspektiv.
    Eg ser ei flott jenta som er så modig , gir av seg selv og som tør å være den ho er.
    Ei jente eg har utrolig stor respekt for , og som eg bryr meg om.
    Håper eg kan følge deg lenge.

  29. 30 "S september 10, 2011, kl. 13:57

    Jeg er egentlig ganske redd for å kommentere på bloggen din. Som perfeksjonist sliter jeg med å kunne finne de best mulige formuleringene og ordene. Jeg føler du fortjener en kommentar så mye bedre enn det jeg kan gi deg. I forhold til dine ord blir alle mine så tomme. Det sier vel litt om hvor mye jeg beundrer deg?

    • 31 liseliten september 11, 2011, kl. 22:51

      Hei! Tusen takk for kommentar. Jeg skulle ønske du ikke følte det slik, at du ikke var redd for å kommentere eller sammenlignet dine ord med andres (eller mine). Dine ord har verdi i seg selv, og det samme har du! Jeg setter kjempestor pris på at du la igjen noen ord :) Takk!

  30. 32 maika september 10, 2011, kl. 18:22

    :)))) Kjempebra! Eit modig, reflektert (som alltid) og positivt innlegg. Kjenner sjølv kor skummelt det må vera å posta det. Er veldig glad for at du gjorde det!!!!
    Klem <3

  31. 33 Kaktus september 11, 2011, kl. 13:39

    Mere Lise, mere Lise! :D<3

  32. 34 Maria september 11, 2011, kl. 20:07

    Jeg synes du skal kunne skrive mer om Lise, og ikke bare om psykisk helse. Jeg er sikker på at du er helt fantastisk og at du burde vise det frem.

  33. 35 liltulle september 11, 2011, kl. 20:23

    Kjempeflott innlegg! Takk for at du delte med oss og som de andre sier; vi takker ja til mer Lise :)

  34. 36 Siv september 11, 2011, kl. 22:43

    Jeg kjenner meg sånn igjen…
    Veldig fint innlegg!
    Jeg følger med på bloggen din fast, og synes den er fantastisk bra.
    Du er modig som skriver om dette.

  35. 37 mitthjerte september 11, 2011, kl. 23:05

    Igjen, du er verdens beste Lise, venn og menneske! Du er så god. Jeg klarer meg ikke uten Lise <3 For du er sola :) Dette innlegget er viktig!

  36. 38 camilla september 19, 2011, kl. 21:45

    hei. camilla her igjen =)

    ville bare si at jeg akkurat har blitt ferdig med en bok som heter «mestringsbok selvskading» det er en arbeidsbok, man kan skrive og tegne i. en kjempe bra bok som har hjulpe meg og forstå mine mønster, hvorfor og bedre kunne hjelpe megselv.

    om det er noen her som er intrisert kan du bestille den på PsykOpp.no
    link —
    http://www.psykopp.no/product_info.php?products_id=376&osCsid=4bc08f5c0a307c144424c27e938bcb8f

    ;)

  37. 40 Pantora september 24, 2011, kl. 16:42

    Kanskje har «syke-Lise» blitt overrepresentert på bloggen, men selv om jeg leser om syke-Lise så ser jeg resten av deg også. Det første ordet jeg tenker på når jeg tenker på deg er «TØFF». Mest av alt er det kanskje piercingene og tattoveringene dine som får meg til å føle meg «nær» deg, Jeg elsker stilen din, at du tørr vise den så godt frem sier mye. Vis frem hele den fantastiske deg! <3


  1. 1 Når rollene blir blandet « liseliten.com Tilbakesporingnovember 12, 2011, kl. 21:38

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!