Å leve eller dø – og ydmykelsen i mellom

Advarer om detaljerte beskrivelser rundt ventrikkelskylling og mine opplevelser av intox. Jeg ønsker ikke å skrive noe som kan trigge, tvert i mot håper jeg det kan virke avskremmende. Les med respekt og ha forståelse for at det ligger mange kompliserte, overveldene og vanskelige følelser og fortvilelse til grunn i en slik handling.

Jeg var sjelden redd. Jeg var verken glad i meg selv eller livet, og jeg var relativt likegyldig til utfallet av handlingene mine. Jeg våknet flere ganger på sykehuset dager senere, med beskjed om at jeg har vært heldig. Jeg brydde meg ikke så mye, jeg ville bare vekk fra smerten, og på en måte var det en syk form for spenning i en ellers uutholdelig verden. Ville jeg leve eller dø?

Med tiden åpnet jeg øynene for at livet kanskje kunne være verdt å leve. Jeg hadde en flink og god behandler som lærte meg å forstå meg selv og mitt eget sykdomsbilde. Jeg hadde familie og venner, og opplevde at livet kunne være litt fint innimellom likevel.

I tillegg fikk jeg se hvor galt det kan gå. Jeg fikk se et ungt menneske gå fra å være oppegående og frisk (i kroppen), til å sitte i rullestol, invalid og totalt pleietrengende. Jeg ble utrolig skremt. Tanken på å kanskje være like uheldig, ta skade og bli «grønnsak» gjorde noe med meg. Jeg forsto plutselig hvor farlig det var å forgifte kroppen sin, og jeg ble redd for å ta overdose igjen. Jeg maktet ikke tanken på å risikere skade på organer, i verste fall hjerneskade og bli pleietrengende og «grønnsak», og jeg var ikke sikker på om jeg egentlig ønsket å dø heller. Jeg var sjelden redd, før jeg forsto alvoret. Var det verdt det? Det er ikke verdt det.

Den siste gangen jeg tok en overdose, var jeg så fortvilet at jeg ikke så annen utvei, samtidig som jeg var redd for å ta for mye også, av årsakene nevnt over. Det førte til at jeg for første gang var ved bevissthet da jeg kom inn på sykehuset, en ydmykende og fæl opplevelse som skremte meg enda mer. Det er ett år siden sist, og jeg tenker, aldri mer. Derfor ønsker jeg ikke å ha ansvar for mer enn ukentlig dosett for medisinene mine, i tilfelle jeg skulle miste kontrollen. Jeg tar ansvar.

Jeg vil ikke dø. Jeg vil ikke bli «grønnsak». Jeg vil ikke oppleve ventrikkelskylling igjen. Jeg ønsker heller ikke påføre de som er glad i meg så mye smerte, sorg og redsel som det jeg har gjort på grunn av mine handlinger. Jeg trenger ikke å risikere liv og helse for å få hjelp eller klare å holde ut virkeligheten.

Ventrikkelskylling.

Det er tungt å åpne øynene. Folk kler av meg, kobler meg til ledninger og snakker om ventrikkelskylling. Jeg er redd og begynner å gråte, sier at jeg ikke vil. Det er første gang jeg er ved bevissthet etter en overdose. Det er første gang jeg opplever dette i våken tilstand.

De er tre personer, de setter meg opp i sittende stilling, trer en blå plastduk-lignende sak over meg og setter en stor bøtte foran meg. De sier at selv om jeg føler meg oppegående, så sliter hjertet, og at de må få ut alle tablettrestene som tas opp i blodet akkurat nå. Blodtrykket er lavt og pulsen slår ujevnt på 170. Jeg gjør motstand og er fortvilt. Jeg vil ikke! De sier at det vil være mye lettere for alle parter om jeg samarbeider. Jeg kommer ikke unna, og går heller motvillig med på det, enn å få det gjort med tvang.

De putter et munnstykke mellom tennene mine så jeg ikke klarer å tygge igjen. To personer holder armene mine fast og presser hodet mitt frem, mens en tredje person fører en tjukk slange inn i munnen, ned halsen og ned i magen. Jeg brekker meg, spyr, raper, hoster og gråter om hverandre. Slangen beveges opp og ned for å fremprovosere brekninger, og jeg kjenner kald væske bli tømt inn i magen min, og ut igjen. Jeg gråter, får ikke puste, spyr og brekker meg og prøver å gjøre motstand. Jeg føler meg ydmyket, liten og på mitt aller, aller laveste. De presser hodet mitt frem, holder armene mine fast og fortsetter. Det føles som et overgrep, og prosessen som varer i 10 minutt føles som evigheter.

Når væsken som kommer i retur er ren nok, settes motgiften. To store tuber med sort kull føres ned i magen gjennom slangen. Jeg fortsetter å brekke meg av slangen og følelsen av påfyll i magen. Når alt er gjort, trekker de opp slangen, og jeg ser en av dem forlate rommet, bærende på en gjennomsiktig plastpose med alt som har vært i magen min, for undersøkelse.

Jeg gråter og vil gjemme meg under dyna, men sykehusskjorta, sengetøyet, haken og halsen min er full av spy og slim. Jeg blir skiftet på, som en liten unge. Jeg føler meg så ufattelig liten, flau og skamfull. På mitt aller, aller laveste.

Skrevet juni 2011

Levende. Jeg smaker på ordet, undersøker det, og våger å smile. Jeg er levende. På ekte. I kontrast til I levende live hvor tilfeldigheter og lek med liv og helse var noe av det som fikk meg til å føle meg mest levende. En tom, kald, ensom, livløs sjel som lengtet etter å kjenne et hjerte slå.

Jeg ser, jeg lytter, jeg opplever. Jeg har tatt et steg tilbake fra kanten jeg vanligvis står og balanserer på, alltid på forhånd i forkant. Jeg har tatt et steg tilbake – og jeg tar i mot. Inntrykk. Lyder, sanser, mennesker, følelser. Og meg selv.

Jeg ba deg fortelle meg hva frihet er. Hvor ville jeg finne den, uten å måtte fraskrive meg ansvaret for meg selv, uten å måtte blø, dø eller forgifte meg? Er frihet det samme som å være levende – på ekte?

Hvis jeg tillater meg å puste. Hvis jeg tillater meg å åpne opp og ta i mot. Hvis jeg tillater meg det jeg alltid har nektet meg selv.. Så kan jeg kjenne at hjertet slår, likevel ♥

42 Responses to “Å leve eller dø – og ydmykelsen i mellom”


  1. 1 mitthjerte oktober 8, 2011, kl. 20:11

    Klarer ikke å si mer, enn: Sterkt <3 Glad i deg :)

  2. 2 AKP Photography oktober 8, 2011, kl. 20:21

    Nok et utroligt sterkt innlegg! Du skrive så ekta at eg nesten kan føla ventrikkelskylling( eg har aldri prøvd å ta overdose ellår någe, men eg har fått slange ner i magen å d e ikkje någe eg har lyst å jør igjen!)

    Aldri gløm å pusta Lise, verden e langt i fra klar te å musta dg♥

  3. 3 Mariann oktober 8, 2011, kl. 20:40

    Herregud……..! Jeg har lyst til å si «huff!» – men det blir så idiotisk lite. Men det er det jeg mener. Huff.

  4. 4 Margrethe Berge oktober 8, 2011, kl. 20:43

    Så utrolig sterkt. Du er så innmari tøff!! Hvordan du tar tak i deg selv nå, jeg beundrer deg! Jeg heier på deg ♥ Du har opplevd mye, og til det vet jeg ikke hva annet jeg skal si enn «stakkars deg», selvom jeg vet at det føles helt feil, som om du blir gjort liten… Men det er du ikke, du er stor, sterk, tøff og fantastisk!

  5. 5 2011mamma oktober 8, 2011, kl. 21:10

    Kjære Lise…. <3

  6. 7 konkylie oktober 8, 2011, kl. 23:14

    Veldig sterkt innlegg..

  7. 8 Marte oktober 8, 2011, kl. 23:48

    //Tusen takk for alle de fine kommentarene! Du gjør meg alltid så glad når du kommenterer :)
    Dette var et veldig sterkt innlegg som gjorde inntrykk på meg. Du er så sterk og modig som skriver så åpent om slike personlige hendelser. jeg beundrer det, og deg.

  8. 10 Evelinn oktober 9, 2011, kl. 01:35

    Sterkt å lese. Ikke nødvendigvis på grunn av ordene dine som stod der, men med tanke på at jeg også har vært bort i det samme (les; intox, ventrikkelskylling, motgift EKG, i.v., oksygen og hele den «pakka» der). Vonde minner. Vonde følelser. Vondre traumatiske opplevelser. Skulle ønske disse kunne gå i glemmeboka. Men kanskje er det en positivt ting ved det hele, både for meg og deg? At ved å huske dette, og at det gjorde vondt (både fysisk og psykisk) bidrar til at vi unngår falle for fristelser igjen??

    Vedkommende du kjente som du velger å kalle «grønnsak»……hva skjedde men h*n? Ganske vanlig å tenke slik «det skjer aldri meg». Men plutselig – før man vet ordet av det – så er det en selv som ligger der…..som en «grønnsak».

    Du er alt for vakker og unik, Lise, til å la deg ødelegge. Og i alle fall med tanke på at du selv skal ødelegge deg :-/

    Håper du i fortsettelsen klarer å bruke ordene, fargene og bildene til å bekjempe vondtheter.

    Vi får stå på, og kjempe videre! Det finnes et godt liv, et sted der ute, for oss også!!! Hvor depresjonen slipper taket, psyksis smerte finnes ikke og vi aksepterer oss selv. Jeg velger å tro det :)

  9. 11 June oktober 9, 2011, kl. 02:16

    Definitivt eitt hundre prosent avskrekkande.

  10. 12 Marthe H oktober 9, 2011, kl. 10:07

    Åh, Lise.

    Dette virker helt klart avskrekkende. Og tidspunktet er så treffende at man skulle tro du hadde brukt livet mitt som timing. Jeg var så nær forrige fredag. Og jeg har tydeligvis ikke anelse om hva konsekvensene er og kan bli.

    Vet du, jeg har et lager med piller. Fordi det gir meg en trygghet midt i kaoset. Og kaoset har vokst seg større, med kriseteam og avtalte telefonsamtaler, krisemøter og planer på DPS, henvisninger til Ullevål, jevnlige hjemmebesøk. Og så er det du, av alle som prøver å hjelpe, som gir meg håp og mot og tro på at det finnes en annen vei. <3

    Jeg har aldri tatt for mange piller før. Og jeg tror kanskje jeg skal gjøre alt jeg kan for å unngå det, etter å ha lest denne posten. Spørsmålet er; hva skal jeg gjøre når grensen er nådd for hvor mye smerte man kan bære? Hva gjør jeg da?

    Tror jeg skal vurdere å levere inn pillene på krisemøtet på tirsdag. Og kanskje spørre om hjelp, hva er alternativet? For det må finnes et alternativ. et liv.

    • 13 liseliten oktober 9, 2011, kl. 16:47

      Hei Marthe!

      Jeg støtter deg i at du det hadde vært veldig bra om du leverte pillene fra deg på krisemøtet. Selv syns jeg at det å ha tilgang til piller kan bli en belastning. La andre ta seg av det ansvaret, det trenger ikke ligge på dine skuldre <3

      Det finnes alternativer, alltid! Det er godt å høre at du har et apparat rundt deg, bruk det for alt det er verdt! Det finnes hjelp, det finnes alternativer, det finnes løsninger. Støtt deg på andre, be om hjelp og ta i mot. Å skade seg selv eller risikere liv og helse er ikke verdt det. Du fortjener mye bedre, og det finnes alltid alternativer.

      Jeg ønsker deg alt godt. Lykke til på tirsdag!

  11. 14 Wenche oktober 9, 2011, kl. 10:13

    Finner ikke ord.
    Har om mulig fått enda større respekt for den jobben du gjør , og det motet du har .
    Du kommer til å vinne.
    Jeg heier på deg .
    Klæm. . .

  12. 15 Tuva oktober 9, 2011, kl. 13:36

    Jeg fryser når jeg leser dette. Fryktelig vondt gjør det, fordi jeg føler ordene dine, jeg vet akkurat hvilken ydmykelse du prater om. Men jeg er glad for at jeg har følt ydmykelsen i en sånn stund. For den representerer mine sunne grenser. Den forteller meg at jeg har en verdi og at jeg egentlig ikke vil gi opp. Og det er det jeg må huske på når smerten slukker alle lys, og andre mennesker ikke slipper inn til meg.
    Følelse av ydmykelse og skam er egentlig en protest fra selvet om at nå må livet løftes igjen, for vi er verdifulle.

    Pusten er fantastisk. Den lever verken i fortid eller fremtid. Bare akkurat her og nå.

    Hjerteklem<3

  13. 16 June oktober 9, 2011, kl. 13:39

    Tusen takk for kommentarar på bloggen som gjorde meg veldig glad :)
    Du er jammen fin altså <3

  14. 17 Nadia oktober 9, 2011, kl. 14:22

    Frysningene regjerer over hele kroppen. Dette var alt annet enn et triggende innlegg!
    Så sårt, men samtidig godt å lese. Det er så forferdelig avskrekkende at jeg nå, i dette øyeblikk, tenker at jeg ALDRI vil vurdere å gjennomføre noe slikt igjen.
    Tusen takk.

  15. 18 Anonym oktober 9, 2011, kl. 16:33

    Har vært med på noe av det samme selv. Helt jævlig, aldri igjen. Du er flink til å skrive, du skriver sterkt! Bare lurer på hva slags piller du svelget?

    • 19 liseliten oktober 9, 2011, kl. 16:35

      Godt å høre «aldri igjen» fra deg også! Hva slags piller eller hvor mange piller er egentlig ikke så relevant eller nødvendig å nevne. Takk for kommentar! :)

  16. 20 Eline oktober 9, 2011, kl. 17:27

    Oj, det var sterkt å lese! Tror virkelig ingen tenker på at man kan oppleve noe sånt når man faktisk tar det steget, men det gir jo virkelig noe å tenke på. Det å ha vært gjennom noe sånt er vel noe som aldri slipper taket, og det er jo fantastisk at du faktisk deler det med alle. Til advarsel og kanskje en veldig oppvekking for mange! Så mye som du gir til alle, er nok noe som hjelper flere enn du tror, på mange måter! Og for meg gir også veldig mange tanker som fremtidig sykepleier!
    Jeg elsker måten du skriver på, og hvor nært og følsomt du beskriver situasjoner, følelser og opplevelser!
    <3

  17. 21 m oktober 9, 2011, kl. 17:45

    Tusen takk for at du deler dette! Har selv desverre tatt overdoser flere ganger, men heldigvis sluppet ventrikallskylling og kull….Jeg har flere ganger skammet meg over dettte, følt at jeg ikke en gang klarer å ta skikkelige overdoser/at jeg er feig osv. Og jeg har flere ganger vært på kanten til å gjøre det «skikkelig», altså ta enda mer enn før…Spesielt i det siste har jeg slitt mye og trangen til å ta en overdose har vært mer tilstede enn på lenge.

    Du aner virkelig ikke hvor mye dette innlegget hjalp meg. Jeg tror rett og slett du reddet meg…Om tankene om overdose skulle komme tilbake igjen kommer jeg til å lese dette innlegget. Så igjen; TUSEN takk. Selv om man i teorien vet hva som kan skje ved en overdose, så er det så lett å tenke at det ikke skjer en selv osv. Og å få lese det så svart på hvitt i detaljer gjør det så utrolig mye virkeligere…Det var akkurat det jeg trengte.

    <3

  18. 22 Marit oktober 9, 2011, kl. 19:16

    helt utrolig. Du er så tøff! Sitter her med store øyne, nysgjerrig, nesten betatt av beskrivelsene dine. Veldig sterkt skrevet! (<3 til deg).

  19. 23 laipai oktober 9, 2011, kl. 19:18

    Tøffeste Lise <3 La hjertet ditt leve og slå, du fortjener livet.

    <3

  20. 25 M oktober 9, 2011, kl. 20:05

    Åh Lise… Jeg skulle ønske du slapp å vite dette her, men det er så godt å høre at du deler… at du forteller og viser hvordan man ikke skal ha det. Kanskje en jente der ute IKKE tar de pillene… For meg som farmasøyt også er det godt å vite at tjenester vi tilbyr ved del-utlevering etc faktisk funker for noen.. og hvor viktig det er (mye jobb, men verd alle liv det redder). Takk for at du deler, det er så utrolig verdifullt.

  21. 26 vikkan oktober 9, 2011, kl. 20:40

    Har selv opplevd å bli pumpet, er helt forferdelig! Jeg kan ikke huske så mye ifra det, men husker at jeg var livredd og spiste youghurt i tre dager. Det er fryktelig ubehagelig og jeg brukte nesten en uke på å fungere normalt igjen. Jeg klarte ikke å holde meg våken på dagtid og var veldig utmattet. Det føltes som å ha en ekstrem «hangover»
    Det er to år siden og jeg kommer ikke til å gjøre noe slikt igjen, jeg er vel en av de heldige -som ble avskrekket

  22. 27 ThisISmeThen oktober 9, 2011, kl. 21:28

    Du fortjener livet – og verden trenger deg <3

  23. 28 fylken oktober 9, 2011, kl. 22:43

    hjertet mitt gråt når jeg en gang for vel ett år aiden insisterte på å ringe legevakt og vedkommende sa «du kan gjøre det, men kan du sørge for at jeg slipper pumpes?» jeg svarte at jeg skulle fikse at det ikke ble pumping, men jeg visste at det måtte til… hjertet mitt blødde når vedkommende ropte etter hjelp og så på meg med de mest sorgtunge øynene jeg har setg,jeg visste at vedkommende syntes at jeg skuffet som venn, men jeg så det skumle blodtrykket og den alarmerende pulsen på monitoren og fikk bekreftet at jeg hadde rett, pumping var nødvendig..

    jeg er glad for at vedkommende ba meg gå ut under prosessen, men hjertet fortsatte å verke når jeg kom tilbake på rommet å så det svarte oppkastet som fortsatt var på laken og sengetøy.

    Når jeg vinket vedkommenede farvel når h*n skulle til overvåkning tenkte jeg to ting 1. h*n ville ikke DØ
    2. det skal aldri jeg gjøre!

  24. 29 May-Britt Moxness oktober 10, 2011, kl. 00:14

    Vil bare si at jeg har lest bloggen din lenge uten å kommentert, og du må bare få vite at du er en av de sterkeste personene jeg vett om. Livet har berg og dalbaner men man er ikke mindre svak for den grunn. Jeg kommer til og forsette og lese bloggen din, for du er en god person tvers igjennom. Allow yourself to be happy :-)

  25. 30 Jenny oktober 10, 2011, kl. 01:55

    Du skriver utrolig bra og har hjelpt meg masse. Slet med ting før selv og noen ganger hjelper det veldig å lese at jeg ikke er aleine og ivertfall å lese om hvordan andre tenker og føler… :)

  26. 31 Maria oktober 10, 2011, kl. 12:53

    Tusen takk for at du deler dette, du er så sterk <3

  27. 32 Oktoberblues oktober 10, 2011, kl. 14:28

    Hei Lise. Jeg syns bare du er så utrolig heldig som har en god behandler som du har tillit til og føler kjemi med, og som tar dine problemområder på alvor. Du skriver i et svar her ovenfor at «Det finnes hjelp, det finnes alternativer, det finnes løsninger». Og – det gjør det. De tøffeste ufordringer kommer kanskje, i alle fall for min del, i de stunder der jeg mener å ha snudd på hver en sten uten å finne veien å gå. Håpet er så utrolig viktig. Og så er det så viktig også, å erkjenne at til syvende og sist så er det en selv som sitter på sine egen «forløsninger», og at disse kanskje også innebærer en forsoning med hvordan livet er, ble, og hvordan ha det best mulig her, og nå og fremover. Samtidig er det også viktig å se at alt er ikke bare opp til oss enkeltvis heller, og man skal ikke nødvendigvis «behandles perfekt», livet er livet og hendelser skjer i mange nyanser, enten man vil eller ikke. Kan du kan skrive et innlegg om håp og forsoning en dag? Det skulle jeg ønske å lese.

  28. 33 Maria R. oktober 10, 2011, kl. 15:37

    // Tusen takk for kommentarene!

    For et utrolig sterkt innlegg .. Vet egentlig ikke hva jeg skal si enn at jeg synes synd i deg. Det skremmer meg litt, men jeg synes du likevel er utrolig sterk!

  29. 34 regnduft oktober 10, 2011, kl. 19:11

    Oi. Dette virker veldig avskrekkende på meg! Veldig modig og flott av deg å dele dette. Men det er jo synd at du har måtte gå igjennom dette. Det er flott du har overlevd! Da kan du blant annet dele slikt med oss her ute, og dermed kanskje hjelpe mange med å gi innblikk i slike ting. Du skremmer, du forteller om bedre alternativer. Æsj, jeg vet ikke helt hva man skal kommentere på slikt, men jeg håper du slipper å få følelser igjen som kan gjøre noe slikt forlokkende. Det håper jeg. Det virker det som om du fortjener! Og takk igjen for bloggen din, den har hjulpet meg mye (-:

  30. 35 kathrine oktober 11, 2011, kl. 12:46

    kjære Lise! For eit sterkt innlegg! Tøfft av deg å skrive eit sånnt innlegg og eg trur mange har ‘godt av’ å lese det. Eg er glad i deg, Lise og det gleda meg å sjå at du er på riktig veg igjen <3 Vegen er lang med eg skal vere med deg heile vegen <3

  31. 36 Merete Isabell oktober 13, 2011, kl. 09:21

    Vakre Lise!!! <3 Utrolig sterkt innlegg som jeg desverre kjenner meg igjen i. Du er sterk!!!

  32. 37 Pia april 1, 2012, kl. 13:08

    Jeg må bare si tusen takk for at du deler dette.
    Jeg har for noen dager siden vært på en ventrikkelskylling selv og det var grusomt.

    Var et veldig sterkt innlegg som jeg virkelig kan kjenne meg igjenn i det du skriver.
    Stå på Lise <3

  33. 38 Hilde april 2, 2012, kl. 03:44

    Huff lise! Jeg hvet akkurat hva du mener om den ventrikkelskyllingen det er helt grusomt…
    du sriver veldig bra. stå på jeg heier på deg og leser bloggen din ofte, og har lest vært eneste innleg på bloggen din! Lykketil lise med kampen om og bli frisk! og diagnosen bordeline er ikke kjekk og ha, for man blir møtt med så … ja jeg klarer ikke sette ord på det. stå på lise!

  34. 39 nina april 6, 2012, kl. 12:08

    sterke søte snille lise!!! tøft lese dette spesielt når du nå fikk ett alvolrig tilbakefall ,stakkars stå på lise mange som er glad i deg og du klarer en kamp til du er tøff stor klem fra nina

  35. 40 Celina april 27, 2012, kl. 20:17

    Kjenner meg igjen, utrolig ydmykende, utrolig sårt,
    Du er sterk <3


  1. 1 Mennesker med din diagnose.. « liseliten.com Tilbakesporingmars 25, 2012, kl. 14:54
  2. 2 Hva er handlingen et uttrykk for? « liseliten.com Tilbakesporingoktober 27, 2012, kl. 22:38

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!