Nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne

Pannen hennes har noen få striper som strekker seg fra venstre til høyre. Kinnene hennes, begge sider, inneholder de samme stripene, bare kortere og mer tilfeldig plassert. Tynne, tynne linjer, nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne, og som hun såvidt kan kjenne dersom hun stryker langs huden. Linjene – tynne, tynne arr – er fra tre år tilbake, da mye var annerledes enn i dag.

I 2008 var jeg innlagt på åpen avdeling, på distriktpsykiatrisk senter. Jeg var ganske dårlig på den tiden, og vekslet mellom åpen avdeling og lukket akuttavdeling på sykehuset, selv om jeg (midlertidig, på ubestemt tid) hadde boadresse på den åpne avdelingen.

Jeg husker en episode hvor jeg hadde skadet meg selv, jeg husker det fordi jeg blir påminnet det hver dag, når jeg ser meg selv i speilet. Jeg hadde skadet meg selv i ansiktet. Jeg kan huske (og føle) det enorme sinnet og selvhatet, trangen til å ødelegge meg selv, vansire meg selv, ansiktet mitt. Jeg brukte det jeg fant. Heldigvis og takk og pris hadde de tatt fra meg de «vanlige redskapene» som nok ville ha laget større skade enn det som ble laget da. Hvordan ville ansiktet mitt sett ut i dag da?

Samme dag ble jeg overført og innlagt på lukket avdeling på sykehuset. Den gang følte, trodde og mente jeg at de på den åpne avdelingen bare ville bli kvitt meg, at de brukte første og beste anledning til å sende ansvaret videre til noen andre, og at det var ment som en straff. Straff fordi jeg hadde skadet meg, fordi jeg hadde brutt avtalene, fordi jeg hadde plaget dem og vært til bry (for noen som sikkert ikke brydde seg uansett). Sykehus som straff, fordi det var der jeg hadde aller minst lyst til å være.

Alle i hele verden var onde og ville meg vondt, og jeg skulle være den som var styggest med meg selv. «Se, jeg vet hva dere alle tenker, jeg vet hva jeg fortjener, og jeg gjør akkurat det som er forventet og nødvendig. Er det godt nok nå for helvete?»

Da jeg etter en ukes tid fikk returnere til den åpne avdelingen, så jeg at navnet mitt på tavla som forteller romnummer og kontaktperson, var fjernet. Jeg ble rasende fornærmet. For meg ble det en tydelig bekreftelse på alt jeg allerede følte, og det ble et stort nummer ut av det faktum at de hadde fjernet navnet mitt fra tavla. At man ikke kan være innskrevet og innlagt på to avdelinger samtidig, det at jeg ikke kunne stå oppført som innlagt på den åpne avdelingen når jeg var innlagt på sykehuset, det klarte jeg ikke tro på. Det var ingenting annet enn dårlige unnskyldninger over noe de halvhjertet prøvde å skjule for å slippe konsekvensene av å fortelle (det jeg mente var) sannheten.

Man ser annerledes på ting når man har fått distanse til det, noe som for meg kan ha tatt år i noen tilfeller. Hvordan noe man har ment, følt og trodd på av hele sitt hjerte, med så mye følelser og alvor at det nesten handler om liv og død, viser seg å være så fjernt, så lite og så.. «uviktig» i det store hele. Men slik er det jo gjerne når man står midt oppi kaoset og smerten, og alt annet betyr lite og ingenting.

Jeg ser at det var riktig at jeg ble flyttet over til sykehuset når jeg trengte mer enn hva de kunne gi eller gjøre. Jeg vet at verden ikke bare er ond, og at jeg slettes ikke fortjener å være stygg med meg selv. Å fjerne navnet mitt fra en tavle er heller ikke ensbetydende med å fjerne eller utslette hele min eksistens, verdi eller betydning. Jeg ser det. Men jeg gjorde ikke det da.

De tynne, tynne linjene i ansiktet er nesten helt usynlige, men synlige likevel – for meg. Jeg ser dem i speilet hver eneste dag og når jeg dekker over dem med sminke. Jeg har mine tydelige og synlige arr på armer og lår, men for meg er det stripene i ansiktet som ingen andre ser, som er den største påminnelsen om at ting faktisk endrer seg. Heldigvis. Men det gjør ikke arrene jeg har påført kroppen min i sinne og affekt.

31 Responses to “Nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne”


  1. 1 M november 13, 2011, kl. 00:18

    Du skriver så sårt og så vakkert.. og deler så fint med alle andre hvordan nettopp du har, og har hatt det.. takk for at du gjør det -det er viktig.

  2. 2 Ellen november 13, 2011, kl. 00:23

    så utrolig sårt, kjent og vondt :(
    men samtidig så utrolig godt skrevet..

  3. 3 arikanne november 13, 2011, kl. 00:25

    ♥ Jeg har ett på kinnet, det er usynlig og jeg er glad for det – i etterkant. Jeg er glad for at du har evne til å se at ting forandrer seg.

  4. 4 Stine'Anettene november 13, 2011, kl. 00:26

    Du skriver så utrulig bra Lise! Jeg har ikke ord.. Aldri gi opp, bare stå på alt du klarer , du har så sykt mye viljestyrke og pågangsmot at du klarer det meste! Jeg ønsker deg alt godt :)

  5. 5 maika november 13, 2011, kl. 00:41

    SÅ BRA!!!! At det blei ei endring der. At det blei med dei tynne stipene i ansiktet! Har skada meg masse i ansiktet. Angrar kvar gong eg ser meg i speigelen. Men har likevel gjort det igjen og igjen, angra… og gjort det igjen. «No kan alle sjå at eg veit kor forferdelig eg er, at eg har straffa meg»… Det er vel den tanken som tar kontrollen av og til. Men mest av alt anger. Vil jo ikkje sjå sånn ut, det gjer meg jo berre veldig synlig. Djupe kutt, sying, liming, heftige brannsår… Har latt dei destruktive kreftene herja for mykje… Uff, kor ville eg med dette? …… Be alle instendig om å la ansiktet få fred….

    • 6 liseliten november 14, 2011, kl. 20:22

      Så vondt å høre at du har latt det gå utover ansiktet ditt… Jeg har ofte kjent på trangen til å gjøre det selv, men når jeg ser mine «usynlige» striper, så blir jeg skremt, og er glad jeg ikke dro det lenger.. Skader du deg fortsatt? Jeg håper du klarer å legge det bak deg, akseptere, og jeg håper du har det bra i dag. Maika er Maika, med eller uten arr <3

  6. 7 Marit november 13, 2011, kl. 01:15

    Takk for at du deler <3

  7. 8 Kijo november 13, 2011, kl. 01:44

    SV: Tusen takk Lise, appreciate it! Leste mye moteblader når jeg var 14-15, så tok inspirasjon og turte å dra den langt til det begynte å komme seg. hehe:) Tror mye ligger i å bare tørre å gå utenfor komfort sona:)

    Sterk tekst.

  8. 10 Ingeborg november 13, 2011, kl. 05:22

    Innleggene dine blir bare bedre og bedre Lise, på absolutt alle nivåer. Du balanserer faglighet, erfaringsgrunnlag, det personlige og det private, samtidig som du skriver profesjonelt. Satan i gatan, sier jeg bare, vi har ikke hørt det siste fra deg på lenge ennå.

  9. 14 Wenche november 13, 2011, kl. 11:00

    Det er vondt å lese hvor mye vondt har hatt, men det er godt å vite at du har det bedre nå.At de gode periodene stadig blir bedre. At du ser tingene bedre og på en annen måte når de kommet mer på avstand. Alt dette er hardt arbeid som du selv har lagt ned sammen med behandleren din.Stå på videre Lise.

  10. 16 Kaktus november 13, 2011, kl. 13:06

    Så bra at du ser bedringen og endringen, og at du klarer å reflektere over det sånn som dette. Og – takk for at du deler! :)

  11. 17 myfunnydays november 13, 2011, kl. 14:58

    Sterk lesing som jeg kjenner meg igjen i <3 <3

  12. 18 laipai november 13, 2011, kl. 15:08

    Det er lettere å se ting når man får det litt på avstand, men når man står midt oppi det, så ser man bare svart, og alt blir helt feil.

    <3

  13. 19 ThisISmeThen november 13, 2011, kl. 16:19

    Slenger meg på Ingeborg og Speilvendt sin kommentar… Veldig bra skrevet!! <3

  14. 20 Pantora november 13, 2011, kl. 22:08

    Personlig, vondt og fint, Lise.. Du er så god, det er du virkelig.

  15. 21 Marthe november 14, 2011, kl. 12:37

    Jeg kan ikke si annet enn at jeg DIGGER deg! Du skriver på en måte som gjør alt så vakkert, så virkelig, trist og ærlig. <3 Heldigvis skjer forandringer, tiden endrer seg og vi kan se tilbake med nye øyne. Du er på vei Lise <3

  16. 22 liseliten november 14, 2011, kl. 20:24

    Tusen takk for så fine kommentarer, alle sammen! <3

  17. 23 Sunniva november 14, 2011, kl. 22:56

    Hei Lise :)
    Jeg er en jente på 24 år, jeg har vært litt her inne å lest nå. Ikke alt, for jeg klarer ikke å konsentrere meg, selv om du skriver kjempegodt og interessant. Det er bare så mye rot i hodet mitt. Jeg har vært her å sett ett par ganger, og jeg må bare si at jeg beundrer deg så mye! Jeg var selv selvskader fra jeg var 11 til ca 18, og har da selvsagt arrene som følger med. Nå er jeg «frisk», har et stabilt liv, med samboer og barn. Sønnen min er 1,5 år, og er den nydeligste i verden. Jeg kunne faktisk aldri drømt om å skade meg på den måten igjen, fordi jeg rett og slett er så lykkelig. Meeeen.. Så kommer de dagene der jeg ønsker å gå i korte armer, shorts, BADEDRAKT/BIKINI.. og jeg friker helt ut inni meg. Jeg får det rett og slett ikke til.

    Før min sønn kom til verden gikk jeg i korte armer blant de nærmeste (både venner og familie) og hadde egentlig ingen problemer med å gå med bikini. Jeg gikk jo selvsagt ikke med korte armer på jobb, men for resten liksom. Vi var på roskilde da den første kommentaren kom. Den kom fra en jeg kjenner som da drev med en pedagog-utdanning. «Sunniva, er du selvskader?» med kritikk i stemmen. Jeg svarte at jeg kunne begynne å legge ut om tragiske greier og en trøblete barndom, eller vi kunne fortsette å drikke og ha det gøy. Han så på meg og ristet oppgitt/skuffet på hodet. Dagen etter lå jeg å solte meg (i bikini) og to jenter kommer forbi. Jeg har solbrillene på, så de ser ikke at øynene mine var åpne. Den ene jenta bøyer seg faktisk NED å ser på armene mine, og sier noe til venninna si på et annet språk. Jeg ble helt lammet, og ble bare liggende. Feigt? Ja kanskje…..

    Etter dette er jeg helt låst når det kommer til å vise arrene mine. Ja faktisk vise arrene, for det er de som synes, ikke armene. Nå går jeg på universitetet og er nødt til å ha svømming tre uker på rad med folk i klassen. Det er obligatorisk, og jeg vil faktisk heller kappe av meg armer og bein fremfor å vise meg i badedrakt fremfor de. Jeg blir faktisk fysisk uvel av å forestille meg hvordan situasjonen blir

    Har du noen gode råd til meg? Det tristeste av alt, er at jeg fortjener virkelig ikke disse kommentarene og blikkene, ingen av oss gjør det..

    Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle verden i bikini eller kortarmet skjorte, og verre blir det vel etterhvert som min sønn vokser til.

    Takk Lise for at du er så åpen, og slik en god inspirasjon for oss andre, så håper jeg at du har noen som kan være din inspirasjon også :)

    • 24 Øyvind november 28, 2011, kl. 23:07

      Er ikke «sebrapike», men har drevet med selvskading… tror vel det lureste er å informere dem på forhånd, på én eller annen måte, og fortelle dem så mye du føler deg komfortabel med å fortelle dem, og så ta spørsmål og sånt som de kommer? Hvis du og klassen din har en Facebook-gruppe sammen, kunne du kanskje åpnet deg med en melding der, kanskje sammen med en nettside med mer informasjon?

  18. 25 Lisa Marie november 15, 2011, kl. 00:09

    Utrolig modig gjort å være så åpen :).

  19. 26 Veien ut november 16, 2011, kl. 19:45

    All of these lines
    across my face
    Tell you the story of
    who I am

    So many stories of
    where I’ve been
    And how I got to
    where I am

    Litt av sangen til Brandi Carlile

  20. 28 Marthe januar 1, 2012, kl. 21:10

    Jeg er helt målløs. Jeg ble slukt inn i teksten og det er mye av det du skriver som jeg selv kjenner meg selv i.

  21. 29 fragile88 mars 26, 2012, kl. 12:08

    Du er fortsatt like vakker ♥

  22. 30 Thea januar 19, 2013, kl. 18:03

    Det siste avsnittet fikk meg til å gråte. Det er så sterkt, og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen… Stå på, Lise! Du klarer dette!


  1. 1 Min selvskading « liseliten.com Tilbakesporingseptember 2, 2012, kl. 20:30

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!