Ingen glansbilde

Mobilen slenges i veggen med et brak, og lander på gulvet i flere biter. Stillhet. «Hvis det var ment som et «hold kjeft» til meg, så kunne du sagt det med ord», sier behandleren min. Jeg kjenner jeg blir provosert over at han er så fordømt avslappet, når jeg selv holder på å eksplodere av følelser. Stillhet. Stillhet. Stillhet. Så reiser jeg meg og sier, «Nei vel, hvis du ikke skal si noe, så ser jeg ikke vitsen med å være her lenger, ha en (jævla) god helg!» Det føles som et ørlite berusende, bittelite snev av befrielse når jeg kaster mobilen i veggen eller trassig går ut døra. Men det varer bare noen få sekund, før fornuften, samvittigheten og skamfølelsen dukker opp og plager meg frem til neste time, eller frem til jeg får bedt om unnskyldning.

Jeg har delt flere tekster som forteller litt om min behandling, også tekster som forteller om mine møter med min behandler, og vår pasient/behandler-relasjon (se gjerne kategorien behandling). Jeg er generelt forsiktig med å skrive om andre, og om jeg er i tvil om noe er feil å dele, spør jeg om tillatelse først. Jeg liker å fokusere på det gode og hva som hjelper, og der har jeg heldigvis mye å ta av.

Jeg har fått mange kommentarer som sier at jeg er heldig som har en så fantastisk behandler, at vår pasient/behandler-relasjon høres så god ut, noen sier at de skulle ønske de også hadde en sånn behandler. Ja, jeg er takknemlig for å ha en så flink behandler, som i tillegg er et godt menneske, og for at han har holdt ut med meg i sju år. Men det betyr ikke at det har gått smertefritt og problemfritt. Det har vært mange utfordringer, noen mer intense enn andre. Og sånn er det jo, for de aller fleste.

Jeg har smelt med dører, gått fra timen, kjeftet og grått og sagt mye stygt som jeg egentlig ikke mener. «Du bryr deg faen ikke, jeg er bare en jævla jobb for deg» (jeg banner alltid når jeg er sint). Jeg har slengt ting i veggen, jeg har vært sint på ham, såret, krenket, fornærmet og forbanna, jeg har nektet å møte til time, «jeg kommer ALDRI mer tilbake!!» (noen som kjenner seg igjen?) Og jeg har ved ett ekstremt tilfelle skadet meg selv i desperat fortvilelse med ham i samme rom (ikke på kontoret), og deretter sparket og slått etter ham fordi han selvfølgelig holdt meg fast og tok fra meg skalpellen for å forhindre videre skade. Jeg sier ekstremt tilfelle, fordi jeg i dette tilfellet var veldig syk og ikke i kontakt med meg selv. Og han, som andre, kan jo selvfølgelig også bli fortvilt, såret, sint eller oppgitt noen ganger, de er jo ikke laget av stein de heller, selv om det er «jobben deres».

Men er det ikke slik det er innimellom, at man blir så utfordret på enkelte områder at det blir vanskelig å holde en fornuftig samtale og kommunisere med ord, fremfor handlinger, hint og poengteringer som i hvert fall ikke gjør det bedre? Behandling er tøft, og det berører så mange vonde tema som gjør det vanskelig og komplisert. Det kan trigge sårbarhet, frykt og følelser i deg som gjør at man reagerer med for eksempel sinne eller angrep eller på impuls. «Projiserer du dette over på meg nå, fordi du ikke vil forholde deg til det?» Jeg kommer ikke unna.

Jeg sier ikke at det er greit å holde på sånn, langt i fra, og det er i hvert fall ikke hensiktsmessig. Men det skjer. Impulser som er vanskelig å kontrollere, følelser som må ut – og som eksploderer når de først får komme ut, og følelser som er så sterke at man ikke rekker å tenke før man har sagt eller gjort noe i affekt. Jeg har måttet lære meg å puste, telle inni meg, avvente, tenke litt etter, svelge noen kameler og bruke ord, og ikke minst, være ærlig.

For jeg har hatt mange forsøk på hint og «stikk», krypterte setninger og handlinger med et underliggende, hemmelig, skjult budskap i håp om at han skal forstå hva jeg egentlig vil han skal forstå. Men det funker ikke alltid, og når det ikke funker, blir det bare verre, og kanskje en hel del misforståelser i tillegg. Bruk ord.

Når det er sagt, kan jeg like gjerne si dette til meg selv et par hundre ganger til, for episoden jeg fortalte om i starten, med mobilen i veggen og jævla god helg, det var forrige uke, det.

Relatert. Les også:
Forsiktig tilnærming
Når ordene får en litt annen betydning
Øyeblikk # 2
Egne regler og nye vedtekter
Oppskrift på en god behandler
Jeg bare liker deg ikke. Liksom.
Ansvarliggjøring? Se nærmere, se MEG

33 Responses to “Ingen glansbilde”


  1. 1 Silje november 15, 2011, kl. 22:54

    Sykt bra skreve Lise! Jeg er glad for at du har den flinke behandleren du har!:)

  2. 3 Liinda.net november 15, 2011, kl. 23:10

    Haha :) Du er så flink med ord her på bloggen du, Lise! Det er bra at du (stort sett) går så godt overens med behandleren din :) Det er nok gull verdt!

  3. 4 Mariann november 15, 2011, kl. 23:15

    Gjennom hele innlegget, tenkte jeg på hvor modig du er som forteller dette, selv om det sikkert i ettertid føles… litt hudløst å skulle blottstille seg selv på sitt svakeste. De fem, seks siste ordene traff meg nesten som en klaps på kinnet, for det overrasket meg at det var så nært tilbake i tid. Det er nærliggende å tenke «men du er jo bra nå». Du er utrolig tøff som skriver dette, og det gir mer dimensjon i forhold til deg og din «hverdag» :)

    • 5 liseliten november 15, 2011, kl. 23:21

      Takk! Jeg følte for å skrive det fordi det føles som om andre har en oppfatning av at jeg er så unikt heldig med den behandlingen jeg får, og at min relasjon til behandleren min er unikt fantastisk, at andre ønsker seg en sånn behandler. Ja, jeg er heldig, og takknemlig, men det er ikke noe glansbilde for min del heller, sånn er det vel ikke for noen. Så jeg følte for å vise en annen side av det som har blitt fremstilt her på bloggen.

      Hehe, ja, det er vel en fornuftig og «flink» side som kommer best frem på bloggen her, jeg har fortsatt flere sider, også en mindre frisk, men den trenger ikke få lov å blogge på sitt verste ;)

      • 6 Mariann november 16, 2011, kl. 00:09

        Det er rart, når man får nyanser som dette servert litt uventet, så skjønner man for alvor at blogger bare er et ørlite vindu inn til en større virkelighet. Man får se et lite utsnitt, også legger man til resten selv utfra det inntrykket man får gjennom «vinduet». Det er ikke alltid den forestillingen stemmer med det totale bildet :)

  4. 7 Margrethe Berge november 15, 2011, kl. 23:21

    Jeg kjenner meg igjen… Dog, jeg har ikke reagert så sterkt som deg, fordi jeg ikke tør. Er altfor redd. Men når C (behandler) har pushet meg, har jeg ofte reagert med å låse meg og nekte å svare på noe. Av og til har jeg bare sittet og sett ut resten av timen, men noen gange får hun kontakt igjen. Jeg er også veldig redd for å gråte i offentlighet, i det hele tatt egentlig, og når C da pushet på knapper som gjorde at jeg ikke klarte å holde det inne mer, reagerte jeg ubevisst og impulsivt med å skade meg. Med bare neglene. Det er liksom det jeg alltid gjør når følelsene overtar. Istedenfor å gråte. Også har jeg gått ut i sinne en gang.

    Kanskje man trenger slike episoder for å få et godt forhold til behandleren sin? At man liksom går litt gjennom ild og vann sammen… Skaper vel en viss tillit, vil jeg tro. Eller hva?

    • 8 liseliten november 15, 2011, kl. 23:37

      Det var fint sagt, det siste :) Jeg tror at man kan lære mye av slike runder, og kanskje derfor også få en «sterkere relasjon», som du nevner, tillit.

      Vi har mange forskjellige måter å reagere på, kanskje på de samme tingene, samme følelsene, men ulike måter å vise det på. Det betyr ikke at noe er verre eller bedre enn noe annet, alt er individuelt. Håper du klarer å bruke ord og ikke stenge igjen når følelsene trenger å komme ut <3

      Takk for kommentar :)

  5. 9 mitthjerte november 15, 2011, kl. 23:21

    Å gå til behandling og dele hele hjertet sitt, sine innerste tanker med ett menneske som vet alt om en gjør ikke at det er lett å åpne seg fordi. Det er jo en lang prosess det å jobbe med seg selv. Det at man «tørr» å vise slike sider sier jo at man stoler på behandleren sin maks?! For sånn er det her iallefall. Jeg tror innerst inne at jeg vet at jeg ikke blir dømt uansett så iblant kan jeg få ut følelsene. Fordi han tåler det.

    Vi trenger våre superhelter. Men en dans på roser? Nei. Iblant får relasjonene virkelig testet seg… livet er jaggu ikke lett ;-)

    De siste setningene måtte jeg smile litt.. til.. Kjenner så igjen! Du bare viser at du er et ekte menneske, så god, så fin. TAKK for at du deler.

  6. 11 Lillesmurf - Kari november 15, 2011, kl. 23:45

    SV: Ja sjekk det ut, Lise :) Genial side :D

  7. 12 GjensidigRespekt november 15, 2011, kl. 23:53

    KNALL bra innlegg Lise!Det som er så fiiiint me deg er at du ER veldig flink til å si ifra til dem som er viktig for deg (opplever jeg ihvertfall) at de er det… Og at «stakkaren» får seg noen runder, veeeel, det er endel av jobben… MEN når du klarer å se tilbake, og si at «Hei, uuutrolig dumt det derre me å slenge mobilen i veggen ass!» så må det da værra helt lov tenker jeg!

    Men jeg må jo si jeg flirer litt jeg også… for jeg veit at det kan værra JÆVLIG provoserende me rolige og kontrollerte folk, når det ikke passer min sinnsstemning…og at det må ha vært uuuutrolig deilig, der og da, og slenge den mobilen i veggen! :p

    • 13 liseliten november 16, 2011, kl. 02:11

      Hahaha, du er så fin du, Solvor <3 Takk for en herlig kommentar :) Ja, jeg håper jeg er flink til det – å la de som betyr noe vite at de betyr noe. Jeg liker at man kan le av ting i ettertid. Ganske jævlig der og da, men å kunne le av det etterpå eller lære noe av det, det er ganske fint :)

  8. 14 Marthe november 16, 2011, kl. 00:12

    Bra skrevet! Det å gå i behandling er beintøft, det tror jeg som du sier at det aller fleste har kjent på. Det er en ting å ha dyktige behandlere rundt seg, men det er ikke dermed sagt at alle timene og alle møtene går knirkefritt. Det skjer ting med en selv når man er i behandling og det må jo få utløp. Ingen er perfekte, selv om vi kanskje skulle ønske det til tider. ønske at en behandler ikke tråkket på noen tær, men allikevel viste empati og forståelse. Det er vanskelig når man er i en så sårbar situasjon og når man kanskje tolker alt som gis av tegn. Selv har jeg følt det mange ganger at jeg snart burde slutte hos den behandleren siden jeg har gått der så lenge og tenker at nå er det ikke mer å hente, til tross for at jeg har en fantastisk behandler. <3 Lise <3

  9. 16 Joakim november 16, 2011, kl. 00:31

    Jeg beundrer min gamle behandlers sinnsro. Jeg savner han. Jeg klarte aldri vippe han av pinnen. Han bare lot meg fare opp, be han og resten av verden dra dit peppern gror, ødelegge innventaret i rommet og andre ting. På den tiden var hans sinnsro litt provoserende, men i dag beundrer jeg den virkelig.

    • 17 liseliten november 16, 2011, kl. 02:19

      Ja, kanskje det er beundringsverdig. Kanskje jeg ser det på samme måte senere. Jeg har lett for å tolke det som at de ikke bryr seg eller blir berørt eller skjønner alvoret i det hele tatt.. Og akkurat det gjør vondt. Jeg vil gjerne se det på samme måte som deg, kanskje jeg klarer det senere. Takk for kommentar :)

  10. 18 Ingeborg november 16, 2011, kl. 02:40

    Stjernepoeng nederst. Ting er ikke gjort over natta. Hylgrein som en annen treåring til primæren min i dag, etter å ha kunngjort at de bare ønsker å kvitte seg med meg fordi jeg er så stygg og brysom og i veien og FLAKS for dem at jeg nå var ute av sykehuset så de slapp meg heeeeeeeeeeeeeele tiden!

    Sukk.

  11. 20 Marii november 16, 2011, kl. 12:40

    Utrolig sterk tekst, Lise . Den traff meg rett i hjertet <3
    veldig rart å plutselig lese teksten din i går, da jeg selv akkurat hadde kommet ut fra en lignende time hos min psykolog .
    Jeg elsker din måte å formidle på, når jeg leser dine tekster så blir jeg så utrolig fasinert og forundret over at det endelig finnes et menneske som tør å formidle den SANNE versjonen av virkligheten ! Du går hele veien og tar det fullt ut, istedenfor en halv ferdig formidling, basert på sannhet den også, men også en stor del av uærlighet . Hadde du gjort det, slik de fleste gjør, så ville din blogg vært enda en i mengden. Istedenfor er du fortsatt i mengden, men som rager ovenfor de andre og skiller seg ut.

    Å lese dine tekster får meg til å føle meg mindre ensonm og alene. jeg er midt opp i et helvette selv, IGJEN, og kjemper masse ! Og for meg betyr bloggen din MASSE ! Den hjelper meg, nettopp fordi du er den du er og formidler det !

    Marii

    • 21 liseliten november 16, 2011, kl. 17:05

      Hei Marii, tusen hjertelig takk for en utrolig fin kommentar!! Det er sånt som treffer MEG i hjertet :) Jeg er veldig glad for at bloggen min kan bety noe for deg, og jeg er glad for at du fortsatt kjemper. All slitet vil virkelig være verdt det – for det blir bedre. Håper du kommer deg litt mer oppå igjen snart. Tusen takk. Ønsker deg alt godt!

  12. 22 ThisISmeThen november 16, 2011, kl. 16:49

    Igjen et sterkt, og brutalt ærlig innlegg fra deg…<3 Du er beundringsverdig… Også at du klarer å være så sint, tenker jeg… For min del sitter jeg bare inne med alt sammen, foruten tårer en gang i blant. Men det er vel en læringsprosess det også, som alt annet..
    Håper virkelig jeg en dag får se deg holde foredrag, eller var det ikke snakk om en film også?…
    *mange klemmer*

    • 23 liseliten november 16, 2011, kl. 17:08

      Tusen takk! Jeg sitter inne med mye jeg også, mye sinne.. jeg trenger å lære meg å få det ut, i stedet for å samle opp alt til det eksploderer, for det er det som skjer. Trenger å lære meg å gråte, for eksempel. Men det er nok en læringsprosess som du sier.

      Ja, filmen min vil komme for salg på dvd, skal fortelle mer om det senere :) Jeg holdt mye foredrag i 2009-2010, sluttet egentlig for et år siden, men så gjorde jeg et unntak og sa ja til dette foredraget på Skoledagen :)

      Klem tilbake :)

  13. 24 Wenche november 16, 2011, kl. 17:39

    Nok et godt innlegg som gir oss innblikk i din hverdag og utfordringer.
    Du er så modig, og så flink med ord at en virkelig kan misunne deg.

  14. 25 Tause Bekjennelser november 16, 2011, kl. 20:46

    Ville bare si at jeg leser bloggen din..hver dag :) jeg er bare en taper når det kommer til å kommentere. DU er fint du <3

  15. 26 beate november 16, 2011, kl. 20:57

    Jeg elsker dette innlegget! Jeg kaster ikke så mye under timene med behandler, men jeg knurrer, freser eller låser meg om det blir for tøft eller om hun sier det jeg vet at er realiteten men ikke liker å innse.

  16. 27 laipai november 16, 2011, kl. 22:00

    Måtte le litt når jeg leste her, fordi det er så gjenkjennbart. Nå har jeg riktignok ikke rast fra meg særlig i timer jeg har hatt, ikke slått eller hylt, men jeg har vært sint, og jeg banner også når jeg er sint, haha. Men de tåler det heldigvis :)

    Hang in there vesla <3

  17. 28 Caroline november 17, 2011, kl. 22:06

    Det høres kanskje litt slemt ut å si det jeg er i ferd med å skrive, men; jeg er så glad for at du skrev dette innlegget. For, jeg har følt meg som en komplett idiot hver gang jeg har blitt forbanna, smelt i dører, nektet timer og lignende. Og, jeg har aldri hørt om andre som har gjort lignende. Så, jeg må si at det var veldig godt å se at det ikke bare er meg.
    Men, når det kommer til deg – jeg tror det noen ganger er viktig å kunne vise med handlinger hvordan man har det, for enkelte ganger strekker ikke ord til. Jeg mener ikke sånne brutale ting, men det å gå kan jo gi en indikasjon på at noe er galt, men selvfølgelig er vel det beste å snakke om det?

  18. 29 Øyvind november 19, 2011, kl. 23:52

    Ikke for å smiske, Lise, men en dag må du bare få alt dette samlet til en bok! Den kan ha undertittel «pensum for fremtidige arbeidere i helse- og sosialsektor»;).

  19. 30 Lisa Marie november 21, 2011, kl. 23:38

    Har aldri klikket så fæælt, dog jeg har blitt rimelig forbanna på noen av psykologene jeg har hatt. Psykiateren jeg har nå har jeg heldigvis ikke blitt så sinna på, men igjen har jeg bare hatt han siden i sommer og da så. Hehe:).. Høres ut som en flink og tålmodig psykolog :)

  20. 31 Solfrid november 29, 2011, kl. 18:53

    Måtte le litt for meg selv da jeg leste dette innlegget – ikke fordi jeg ikke tar det alvorlig, men fordi det er så godt å se at noen faktisk kan ha samme følelser som meg. Jeg som av og til føler jeg er det rareste mennesket i universet. Da er det godt å høre at andre også har samme tendensene til å si i fra når «nok er nok».
    Aner virkelig ikke hvor mange ting jeg har ødelagt pga. provokasjon og sinne. Om jeg angrer? Jaaaa! Blir ikke akkurat billig med tiden.
    Men, må innrømme at sånn som deg, så har jeg angret og tenkt i ettertid: «Hvorfor kunne jeg ikke behandlet denne situasjonen på en helt annen måte?». Men, det er jammen meg godt å ha en behandler som faktisk er der – uansett om du skjeller ut vedkommende. For de som virkelig er gode er de som ser FORBI sykdommen og ikke er opphengt i NUET. Ofte er jo man ikke seg selv når man er «slem» på denne måten. Det er mest frustrasjon som ikke alltid kommer til utspill på andre egnede måter der og da. Dessverre…… Men, da er det litt godt å kunne komme tilbake å være like velkommen. Bite i det suret eplet og be om unnskyldning. For litt siden sa en behandler til meg: «Hos meg er du ALLTID velkommen, uansett om vi krangler og du ber meg dra meg dit pepper`n gror. For når du er syk og ambivalent – da gjelder det at vi rundt deg er stabile nok til å hjelpe deg!».
    Sabla godt sagt! Selv om jeg selvfølgelig ikke er enig de gangene jeg er dårlig…..

    Har dessverre vært bort i behandlere som er skikkelig uproffe og lar sånne krangler farge resten av terapien – til tross for at man prøver å fortelle at man ikke mente noe med det.

  21. 32 Camilla Desiré november 30, 2011, kl. 22:08

    Kjenner meg veldig igjen i det med handlinger istedefor ord…det er så mye lettere å handle på impulser enn å prøve å presse frem ordene som liksom «ikke finnes»…ord er vanskelig..!

    Flott innlegg :)

  22. 33 Farger. januar 2, 2012, kl. 18:11

    Det å ha en behandler som viser at h*n holder ut, at h*n orker å være der, gang på gang, gjennom år med turbulens og smerte, det er gull verdt. Men at også du, gang på gang, etter å ha lovet deg selv å ALDRI komme tilbake, faktisk gjør det, er også gull verdt.
    Lise, du er så flott.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!