Jeg fulgte henne til legevakten for å sy. Trigging mellom venner.

Denne teksten skrev jeg for et år siden. Siste halvdel av 2010 var relativt turbulent, med flere intoxer (overdoser) og innleggelser på sykehuset/lukket avdeling og en del selvskading, i tillegg til at jeg sluttet (i samarbeid med lege) på en medisin jeg hadde gått på i seks år. Jeg var med andre ord i en veldig sårbar og dårlig periode, og grunnen til at jeg aldri postet denne teksten på bloggen, var fordi jeg følte meg skyldig, fæl, egoistisk, syk og gal som følte det jeg følte, da jeg fulgte en venninne til legevakten for å sy for første gang. Det tok meg nærmere ett år før de sanne følelsene kom frem i lyset, og hun ble forståelig nok skuffet over at jeg ikke hadde vært ærlig.

Det har vært (og er) viktig for meg å få frem at hun ikke har gjort noe galt, hun valgte bare å stole på ordene mine – som jeg ville ha valgt annerledes i dag. Jeg har aldri klandret henne for noe, men jeg har lyst å ta opp et tema som jeg syns er viktig – uavhengig av denne episoden, men brukt som eksempel. Jeg har fått tillatelse til å dele dette, og håper det kan komme noe positivt ut av det. Les med respekt. Takk.

Kladd/råstoff skrevet desember 2010, renskrevet mars 2011:

Plutselig var jeg på den andre siden. Plutselig var jeg hun som fulgte venninna si til legevakten for å sy. Plutselig var jeg bare tilskuer til et drama hvor jeg selv alltid var hovedpersonen. Jeg betraktet det hele fra utsiden. Stille, med noen vaklende, støttende ord innimellom, med store øyne og følelser jeg virkelig ikke ønsket å føle.

For hvordan føltes det for meg å se hennes sår, sammenligne med mine egne, og se henne ligge på benken og bli sydd?

Jeg prøvde å støtte henne og være en venn. Jeg gjorde mitt beste for å være der for henne, men det var vanskelig å være to steder samtidig; støttende ved siden av henne, og i forvirringen og kaoset inni meg.

Jeg er en venn, jeg bryr meg og ønsker bare det beste, men i meg finnes også en selvskader som daglig kjemper i mot skadetrang og indre demoner, som skriker og overveldes av følelser. Rollene var snudd. Situasjonen var smertefull velkjent ned til minste detalj, men jeg var bare tilskuer denne gangen. Triggeren var utløst, og jeg ble overveldet av motstridende følelser, fra den ene ytterkanten til den andre.

«Du blir ikke negativt påvirket av dette?» spurte hun meg. «Nei, jeg gjør ikke det.» Jeg hadde ikke hjerte til å si noe annet. Hun trengte meg, hun var redd, og det var første gang hun måtte til legevakten og sy. Selvfølgelig ønsket jeg å være der for henne! Jeg ante ikke hvordan det ville føles, jeg hadde aldri vært i en slik situasjon før, jeg heller. Og jeg føler meg fæl og egoistisk som ikke klarte å fokusere fullt og helt på henne og hennes smerte.

Jeg har venner som selvskader. Jeg har venner som har gjort det lenge, og som jobber seg ut av det. Jeg kan og vil gjerne følge dem på veien. Men å ha en venn som jobber seg inn i helvetet, og ikke ut, med eskalerende selvskading, jeg vet ikke om jeg klarer å følge noen på den veien. Jeg vet ikke om jeg klarer følelsene og triggingen som følger med. Jeg klarer ikke å se på at en venn beveger seg inn og nedover i sykdom og selvskadingshelvete. Det trigger å følge prosessen som går feil vei, det trigger å være en tilskuer når jeg egentlig vil ut av hele settingen. Det er forferdelig egoistisk, men jeg kan ikke hjelpe det.

Hun har stilt opp for meg, hun har vært med meg i ambulanse etter overdose og kutting. Hvordan kunne jeg påføre henne det, nå når jeg ser hva dette påfører meg? Jeg er så sliten og lei av å hele tiden minnes og trigges. Hvordan skal jeg komme meg ut av det da? Jeg vet ikke om jeg kan orke å følge henne inn på denne veien. Jeg vet hvor langt og dypt det kan gå før hun klarer å snu. Jeg er redd jeg vil følge med i dragsuget.

Desember 2011:

Nå kan jeg heldigvis og med glede fortelle at det ble med denne ene og første gangen hun måtte sy. For henne var dette en slags wake-up-call, ”hva er det jeg driver med”, og kombinert med følelsen av ydmykelse og skam, klarte hun å finne styrke til å jobbe seg ut av det. Jeg er oppriktig glad på hennes vegne og stolt over det arbeidet hun har gjort med å ta opp kampen, for det kunne lett hatt et annet utfall.

Nå vet jeg også at det ikke er unaturlig å føle det som jeg følte, selv om andre kanskje hadde taklet det bedre enn det jeg gjorde. Noen hadde syns det var problemfritt, noen sier at det gjør godt å fokusere på- og hjelpe andre, fordi man da glemmer sin egen smerte og sine egne problemer. Men for meg var sykdommen for sterk, selvskaderen i meg hadde overtaket. Jeg ønsket alldeles ikke å kjenne på disse følelsene, men det var ikke noe jeg kunne velge. Man er ikke fæl, egoistisk, syk og gal om man kjenner på følelsen av å bli trigget.

Men jeg lærte også noe av dette. Jeg lærte at jeg må være forsiktig med å støtte meg for mye på venner som har samme problematikk, fordi det er en fare for at de opplever det samme som jeg gjorde. Jeg lærte også at jeg må sette grenser for meg selv og hva jeg kan klare å ta inn over meg – og være åpen og ærlig om det. Det er en vanskelig balansegang, man vil jo så gjerne støtte, hjelpe og være en venn, men det er også viktig å kjenne etter sine grenser og hva man selv kan klare å tåle.

Illustrasjonsbilde

21 Responses to “Jeg fulgte henne til legevakten for å sy. Trigging mellom venner.”


  1. 1 Margrethe Berge desember 19, 2011, kl. 23:32

    Jeg forstår at du føler det sånn. Vil si det er helt normalt, og jeg tror nok jeg i forskjellige grader har følt det liknende når jeg har sett på venner som har hatt det ille, at denne gangen var det dem, og ikke meg. Det er kanskje lettere å forholde seg til seg og sitt, men vanskeligere å forholde seg til at man skal være tilskueren og den som hjelper, uansett hvor mye man virkelig vil hjelpe. Noen ganger blir det for mye, og det er greit. Sålenge man fremdeles er glad i hverandre ♥

  2. 2 Silje desember 19, 2011, kl. 23:34

    <3 Du er en bra jente Lise!

  3. 3 arikanne desember 19, 2011, kl. 23:37

    Kjenner meg til dels igjen i det du skriver.
    Den verste situasjonen jeg har opplevd i forhold til venner og trigging skjedde da jeg var innlagt på psyk. Inne var det en pasient jeg har kjent lenge, også fra før sykdom, som også var selvskader.
    En kveld hadde jeg skadet meg og fikk beskjed om å sette meg i sofaen på stua for å vente, var dritsur fordi jeg måtte sy når jeg ikke ville det selv. Klokka var tolv og da er det natt og alle skal være på rommene sine, men hun satt i sofaen, hun andre. Vi satt på motsatt side av rommet fra hverandre og jeg så ikke på noen, jeg så i gulvet.
    Men det som så skjedde… det kom en personal og sa «nå skal dere ned, BEGGE TO».
    Så vi gikk, sammen. Inn på legevakta sammen, inn på undersøkelsesrommet sammen.

    Jeg aner ikke hvordan det føltes for henne, nå kan vi le av det som i «herregud, husker du det eller, sykeste!!».

    Men vi satt på undersøkelsesrommet sammen. Men vi ble sjekket hver for oss og hun måtte på ett annet rom mens jeg ble sittende på hovedrommet. Ville såsåså ikke sy og var dritsur på alt og alle, inklusiv de som var der.

    Men så kom det en lege til slutt, og da kom hun inn igjen. Og legen sa, jeg husker ikke ordrett så jeg kan ikke sitere noe, men det som kom fram var at de bare hadde kapasitet til å ta seg av den av oss med verst sår, ergo måtte hun opp igjen og fikk ikke sydd såre/t/ene sine.
    Jeg klarer ikke å forestille meg hva hun må ha følt da, i den situasjonen.

    Jeg har selv fulgt venner på legevakta, det er vondt. Før ble jeg vilt trigget, men den tid er forbi fordi jeg klarer som du skriver, å fokusere mer på vedkommende i situasjonen, heldigvis. Men jeg tror aldri man kan bytte roller i en sånn situasjon uten å føle NOE.

    Takk for at du turte å skrive dette!

  4. 5 GjensidigRespekt desember 19, 2011, kl. 23:46

    Et utrolig fint og ærlig innlegg Lise! Ikke minst super viktig! Det er ikke mange som klarer å skrive åpent om et så vanskelig tema… Jeg er stolt av deg, og håper at venninna de ser hvor uuutrolig vanskelig det er å være ærlig i en sånn situasjon… Spesielt når man ikke heeelt veit hva som skjer inni en selv heller. <3

  5. 6 AKP Photography desember 20, 2011, kl. 00:10

    Veldig fint innlegg Lise!

    Skjønne godt at du vil jørt alt for de du e glae i å setta de fusst :) Men som du sa så e d ikkje allti d så e best – ein e ikkje ego om ein seie stopp når grenså e nådd!

    Syns d va utrolig kjekt å hørra at venninnå di har blitt så mye bedre :D

    Dåkk e goe♥

  6. 7 AKP Photography desember 20, 2011, kl. 00:28

    Sv; Tusen takk for kommentaren på bloggen min :D

    Du e såå herlige :D&hearta; Eg elske an åååg :D Hihi Syns an e såå mg :P Tihi

  7. 9 Destgirl desember 20, 2011, kl. 00:50

    Utrolig bra, sterkt og viktig innlegg og tusen takk for du valgte å dele dette…Slike innlegg koster mye å dele, men det er slike innlegg som treffer, for det er i slike innlegg man endelig kan føle seg normal etter å ha lest… <3<3<3

    *stoor klem*

  8. 10 TrineA. desember 20, 2011, kl. 01:05

    Et utrolig viktig (og velformulert) innlegg på mange måter. Etter å ha lest dette sitter jeg og gjør meg mange tanker og refleksjoner rundt akkurat dét som du skriver om.

    Takk for åpen- og ærligheten.

  9. 11 ingeborg desember 20, 2011, kl. 01:07

    Vanskelig balansegang. Takk for at du deler.

  10. 12 Eirin. desember 20, 2011, kl. 09:38

    Takk for at du skriver dette, og deler det, selv etter så lang tid.

    Takk, kjære deg, det hjelper så mye, på fler måter.

  11. 13 Terese et Tustehue desember 20, 2011, kl. 13:26

    Takk for at du deler Lise! <3

  12. 14 ThisISmeThen desember 20, 2011, kl. 13:54

    Stort at du valgte å dele dette, og veldig bra for veldig mange, tror jeg :-) Glad for at det ble med den ene gangen for venninnen din :-) Stor klem

  13. 15 LilleRedd desember 20, 2011, kl. 18:43

    Heavy…

    Klemme masse på <3

  14. 16 mitthjerte desember 20, 2011, kl. 21:40

    Utrolig sterkt å dele dette. Jeg håper mange kan få en viss innsikt, forstå bedre med dette innlegget. Å finne den hårfine grensen er alltid vanskelig. Så er det et tema det er vanskelig å være ærlig om. Når man er venner så vil man være «der» for hverandre men samtidig så må man passe på å ikke gjøre det «verre» for hverandre. Folk er forskjellige. Noen har behov for å vise SS, kutt osv. og fortelle detaljer mens den andre helst ikke vil vite noe, fordi det trigger. Da må man sette en grense.

    Om man setter grenser i et vennskap er det ikke nødvendigvis egoistisk – man prøver bare å ta vare på seg selv også oppi alt. Fordi det er viktig.

    Bra det gikk bra med venninna di <3 <3 Ingen fortjener å ha det så vondt.

  15. 17 Nadia desember 20, 2011, kl. 22:41

    Jeg kjenner meg så voldsomt igjen. Jeg har ingen venner som selvskader som jeg, men jeg har venner som er i ferd med å falle inn i en ond, spiseforstyrret sirkel.
    Jeg kjemper for å holde normalvekten ved like, mens jeg samtidig er vitne til at flere venner er på vei ned i en dyster vekt. De får kommentarer, tilbakemeldinger og bekymringsmeldinger – slik jeg gjorde for et par måneder tilbake i tid.
    Jeg ønsker sårt å være der for dem, slik de har vært for meg. Holde dem i hånden, tørke tårene deres og komme med gyldne ord. Dessverre er jeg blitt nødt til å bryte kontakte med et par av dem, fordi jeg selv blir ubeskrivelig trigget. Triggerne blir så intense at det fører til at jeg tyr til destruktive handlinger gang på gang, og forhindrer meg selv i å gjøre det beste ut av behandlingen min…
    Det er vondt, men i en tilfriskningsprosess, uavhengig av diagnose(r), er det viktig å være sin egen beste venn, selv om det gjør forferdelig vondt å innse realiteten.

    Sender deg mange gode klemmer <3

  16. 18 bettina desember 21, 2011, kl. 17:59

    dette var sterkt å lese og syns det var kjempe snillt av deg å gjøre det når du sleit så mye selv under epesoden.. personlig hadde jeg ikke klart å følt noen til legen jeg er livredd for legen… kjempe stolt av deg lise =)

  17. 19 fragile88 desember 22, 2011, kl. 16:57

    Skikkelig bra innlegg, Lise.. Som så utrolig mange andre her inne.. Lest veldig lenge, første gang jeg kommenterer tror jeg… Kjenner deg litt fra en gruppe på face, men det er annen historie ;)
    Jeg kjenner godt igjen situasjonen! Fulgt venner på legevakta for å sy, og det blir triggende.. Du er flink til å sette ord på de riktige tingene:)

  18. 20 Mariann desember 22, 2011, kl. 21:05

    Utrolig bra av deg å skrive om dette! Skjønner at dette måtte bearbeides en stund, vanskelig for begge kan jeg tenke meg. <3 God jul, Lise! :)

  19. 21 Pantora desember 23, 2011, kl. 22:10

    Bra innlegg, Lise.. Veldig fint skrevet. As usual. Godt å høre at det går bedre med henne.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!