Nei, det vet du nok ikke

Visste du at jeg beit meg selv i tunga til jeg blødde, at jeg så svart samtidig som det svimlet for meg, fordi jeg aller helst ville kaste meg ut av bilen i fart? Visste du at jeg forsvant et øyeblikk, i forsøk på å kontrollere impulsene som overveldet meg? Visste du at jeg aller helst ville kaste meg ut av bilen i fart, og overlate resten til skjebnen? At jeg der og da heller ville dø enn å kjenne på dette?

Nei, det visste du nok ikke. For jeg, jeg satt fint og rolig i passasjersetet ved siden av deg.

Vet du hvor mye det krever av meg, hver eneste dag, å oppføre meg noenlunde ”normalt”, slik som deg og alle andre? Vet du hvor mye det krever av meg å kontrollere smerte, fortvilelse, sinne og impulser, hvor mye det krever å bare være – rolig – her og nå, fremfor å skade meg, kutte meg eller svelge for mange piller, fremfor å smelle hodet i veggen, rope, kjefte og slenge ting i veggen, fremfor å løpe ut i veien eller kaste meg ut av bilen i fart?

Nei, det vet du nok ikke. For jeg, jeg står fint og rolig med stødig blikk. Fremgang siden i fjor, siden i forfjor, året før? Kontroll? Stabilitet? Kurert, frisk, problem solved, eller noe sånt?

Du vet for faen ikke hvilke krefter jeg bruker på noe som ikke du eller andre tenker over eller bruker krefter på.

Jeg klandrer deg ikke. Det ville jo vært… rart og merkelig, galskap, å skulle rose noen for å… oppføre seg helt «normalt»?

Eller?.

38 Responses to “Nei, det vet du nok ikke”


  1. 2 Bianca B. Bertelsen februar 6, 2012, kl. 20:38

    <3

  2. 3 Tuva februar 6, 2012, kl. 20:42

    Der traff du meg. Satt med flere av de samme tankene i dag, sammen med en som burde visst.

    Takk, Lise. Nå fikk du meg til å føle meg sett og hørt likevel. ♥ (Og jeg ser deg.)

  3. 4 Ina februar 6, 2012, kl. 20:43

    Jeg vet hvordan det føles å få klapp på skuldra av psyk-behandlere og folk jeg bryr meg om for å «klare meg bra, være tilnærmet frisk», når grunnen er at jeg er redd for å skuffe når folk virker så glade over at jeg «klarer meg», noe som gjør det enda mer vanskelig for meg å være ærlig om hvordan jeg egentlig har det.

  4. 5 Øyvind februar 6, 2012, kl. 20:44

    Tøff er du! Stå på, Lise!

  5. 6 Tonje februar 6, 2012, kl. 20:44

    Du er den sterkeste jeg kjenner..<3

  6. 7 mitthjerte februar 6, 2012, kl. 21:02

    Kjenner igjen mer enn du aner! Bra innlegg, sterkt!

  7. 8 laipai februar 6, 2012, kl. 21:10

    <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

  8. 9 Marit februar 6, 2012, kl. 21:13

    Kjenner meg igjen. Det er så vanskelig å forklare små «utbrudd», når alle rundt tror du er «normal». <3

  9. 11 Marthe h februar 6, 2012, kl. 21:43

    Heldigvis, og dessverre, er det noen som vet. Jeg skjønner godt hvor mye som kreves. Og jeg synes også det er vanskelig å forholde meg til at andre tror det går bedre.

    For meg går det veldig på maten, for hvis jeg spiser et normalt måltid, da tror alle det går bra? Eller?

    Håper rette vedkommende leser denne posten, du er tøff som klarer å sette ord på dette. Husk at kontroll på handlinger er første skritt til mindre kaos, ingen forventer at du er på topp for det. Neste skritt blir å ha det bedre inni også, håper det bedrer seg snart!

  10. 12 Trinemor loves you februar 6, 2012, kl. 22:05

    Det er litt rart hvor mange som tilsynelatende vet godt hvordan det er å slite litt eller mye, hvor mange som vet hvordan det kjennes å være syk/sykmeldt og føle at de ikke «kan» gå en tur i byen eller en tur på butikken fordi de da bare er «for late til å gå på jobb» i andres øyne, når de samme folkene ikke har noen som helst forståelse for at andre er syke eller sliter med ting og trenger å ta en kopp kaffe med venner i sosialt samvær, bare for å komme seg litt ut av huset og ensomheten og sykdommen. Det er som om forståelsen ikke rekker lenger en frem til nesetippen. Er det noe rart jeg trives så godt i eget selskap? For jeg er, tross alt, relativt oppegående. :)

  11. 13 Trine februar 6, 2012, kl. 22:06

    Du vet det kanskje ikke, men jeg leser hvert eneste innlegg du poster.. :) Fordi du er du, og du er genial. :)

  12. 14 AKP Photography februar 6, 2012, kl. 22:11

    D kreve sinnsykt mye d! Eg har d heldigvis ikkje sånn lengre, men i den tiå eg blei mobba på skolen å den tiå eg blei mobba øve nett brukte eg utrolig mye krefter for å unngå å visa kor sårbare å redde spessielt når eg va ude blant ukjente folk, d å gå i butikken va ett mareritt :(

    Du e sterke så klare å ha så mye kontroll at du klare å hålla så mye inne!

  13. 15 S februar 6, 2012, kl. 22:20

    Forstår deg, prøver hvertfall, tror jeg forstår. synes du er sterk. du er tøff som står på. at du ikke kastet deg ut av bilen, det er styrke. creds to you :) <3

  14. 16 S februar 6, 2012, kl. 22:58

    Åhhfyfaen! DET der! DET satt ord på alt jeg føler. Skrev et dikt selv i helgen, men det var din tekst som egentlig satte ordene på alt det jeg prøvde å formidle via diktet mitt.
    Teksten din var så utrolig sterk. Tårer i øynene. Fantastisk!

  15. 18 Sch februar 6, 2012, kl. 23:31

    Som om jeg hadde sagt det selv.

    <3

  16. 19 Marthe februar 6, 2012, kl. 23:42

    Legger igjen mange hjerter og klemmer hos deg Lise <3 <3 <3 <3 <3

  17. 20 Trine AN februar 7, 2012, kl. 01:03

    Jeg kjenner at denne teksten rørte meg veldig. Den traff veldig godt. Takk for at du deler slike treffende tekster.

  18. 21 Mariann februar 7, 2012, kl. 08:39

    I går kom Sara til meg og sa; mamma, jeg var flink og slo av lyset etter at jeg hadde vært nede og lekt med katten og papegøyen. Var ikke det bra? Kan jeg få en premie? Jeg forklarte at man bare får premier hvis man gjør noe ut over det vanlige. Å gjøre helt vanlige ting, ting jeg uansett forventer av deg, det får du ikke premie for.

    Sara er bare 4 år, og skjønner naturligvis ikke forskjellen mellom forventet og «ut over det vanlige flink» – adferd. Men jammen er det ikke lett for oss voksne også, å glemme å «tilpasse» forventningene våre til andre…..

    Klem til deg, Lise <3

  19. 23 Speilvendt februar 7, 2012, kl. 12:30

    Jeg heier på framgangen din, jeg. Ser tydelig forskjell fra i fjor og året før… synes du fortjener en klapp på skulderen for arbeidet du gjør! Du er super!

  20. 24 Eline februar 7, 2012, kl. 13:48

    Legger igjen en klemm <3

  21. 25 LillePille februar 7, 2012, kl. 16:21

    Veldig sterkt innlegg, men veldig bra skrevet! Jeg heier på deg, Lise og ønsker deg alt godt! Stå på, du er sterk! <3

  22. 26 Camilla februar 7, 2012, kl. 20:30

    Stå på!
    Du er god!

  23. 27 ano februar 7, 2012, kl. 20:53

    WORD WORD WORD!!!!! Jeg digger deg!!

  24. 28 Wenche februar 7, 2012, kl. 22:09

    Sender deg gode tanker .
    Og en stor klem .

  25. 29 Mari februar 7, 2012, kl. 22:40

    Ting som noen tar for gitt og selvsagt koster andre mye. For noen er det kanskje nok jobb i massevis bare å i alle fall FRAMSTÅ normalt.
    Særlig det med bilen kan jeg godt kjenne meg igjen i. Tørr ikke sette meg bak rattet på en bil, hverken alene og i alle fall ikke med andre i, nettopp fordi jeg er redd for slike impulser. Og bak rattet kan slike tranger utrolig lett bli fatale. Nei, utfordrer ikke skjebnen.

    Jeg synes du er tøff. Og du gjør en god jobb.

  26. 30 Janniche februar 7, 2012, kl. 23:15

    Der traff du meg. igjen… Eg har manglet ord, og du
    setter ordene på det… Eg tok til tårene når eg leste dette…
    Ka skal eg si, eg har fortsatt ikkje ord for det ennå :)

  27. 31 Mads februar 8, 2012, kl. 00:33

    Åååhhh Liseliten, tusen takk for at du setter ord på disse følesene. Jeg kjenner meg så igjen, og skulle ønske de rundt meg kunne lese dette innlegget…Forklare mine uforklarlige utbrudd, skjønne at det å være «normal» koster så mye mer for meg en andre.

    Du er en nydelig, fantastisk liten skapning, skulle ønske jeg kunne gitt deg en stoor varm klem.

    Tusen takk.

  28. 32 Anja februar 8, 2012, kl. 12:50

    Dette traff meg veldig. Takk for at du deler og setter ord på viktige ting. Kunne ønske de rundt meg leste dette…

  29. 33 Margrethe Berge februar 8, 2012, kl. 14:45

    Der traff du meg rett inn i hjertet… Takk for at du klarer å sette ord på så mye som er så forferdelig vanskelig!

  30. 34 Pantora februar 9, 2012, kl. 13:56

    Åååh, det er så sant…!

  31. 35 nina februar 15, 2012, kl. 23:21

    jeg hvet,jeg lider av ubeskrivelige sterke kroniske smerter prøver alt akupunktur,naprapat,morfin,trene men når man detter i bakken etter tatt opp en kilo høy og gråter da kunne jeg ønske livet en eneste dag var smertefri for lvet mitt er fantatstisk bare den helvetes smerten ikke ødelagte alt men jeg kjemper hver dag drive med hester g gir ikke opp men kjemper og koser meg når det er bittelitt bedre som hfår 2 timer søvn om natten er jeg glad :)men livet er godt få kan se det utenpå alle skadene og nerveskader og smerter men de som har det selv ser det måten en står,sitter,snakker og går på,stå på fysisk og psykisk smerte er ganske lik bare fysisk kan man bli frisk ikke kronisk fysisk men man kan lære seg leve med med det er ikke lett det hvet alle,og du er flink!!!!!stor klem

  32. 36 nina februar 15, 2012, kl. 23:23

    mente psykisk kan man bli frisk av men ikke kroniske nervesmerter mente jeg men alt dreier seg om måten man takler det på man detter reiser seg fortsetter detter reiser seg blir stående gående sengeliggende oppegående og videre :)

  33. 37 Victoria februar 18, 2012, kl. 19:34

    Takk for at du skriver. Og takk for at du er deg selv.

  34. 38 Sessan Dydland november 21, 2012, kl. 00:46

    som en kule kom ordene inn i mitt hjerte! på en god måte…. det du skriver kjenner jeg meg igjen i. jeg føler det faktisk slik akkurat nå. å selvom en liten del av meg har å lyst å ringe min vennine å si akkurat dette så skal jeg ikke det.. ikke det du skrev men ikke noe annet heller. jeg har også borderline… å denne kampen skal den ikke vinne. jeg har en avtale med ei vennine i morgen… men vet ikke om jeg orker…..jeg ringte henne tidligere og var ganske kvass i telefonen…. kanskje en måte å forsvare seg på? hun tok telefonen glad og førnøyd, men jeg svarer tilbake: hei… om du vil ha meg med på tur i morgen så bør du ha plass i bilen til flere enn meg og deg…. eh.. okay? sier hun… hva tenker du på?

    borderline vil være med… samt angst og Ocd! åsså Jani….(en jente jeg ser). ehm … alt bra vennen? ta med hvem du vil du…. bare jeg får være med deg….

    det nyttet ikke….det brøt i telefonen å jeg ringte henne oppigjen…. da hadde jeg lyst til å skrike, men ble brutt igjen….

    dine ord stoppet meg i tide….! du er en herlig jente Lise!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!