Mennesker med din diagnose..

23.03.12.

Folk får ha sine egne meninger om dette temaet, det er helt okei og en annen sak – men jeg vil bli møtt som meg selv, og ikke som en diagnose. Utsagnene over passer ikke inn i mitt sykdomsbilde, kanskje i noen andres, men ikke i mitt. Jeg er Lise! Ikke borderline. Kan du ikke bli kjent med meg og mine behov heller?

Dette blir et nokså langt innlegg fra en veldig tøff uke, takk for at du tar deg tid til å lese, takk for at du leser med respekt.

Onsdag 21. mars. Jeg har det veldig vanskelig, noe jeg har hatt lenge, og jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg som aldri gråter, gråter i samtale med behandler. Jeg forteller om skadetrang, at jeg føler meg død og at jeg ikke holder ut mer. Det blir snakk om innleggelse, kanskje jeg trenger litt mer hjelp og oppfølging nå? Å ha mennesker rundt meg, være et tryggere sted, en liten pause? Jeg kjenner at jeg blir lettere, for den brukerstyrte plassen jeg har benyttet meg av tidligere, har fungert så bra, spesielt med tanke på forebygging. Det ville gjort godt, tenker jeg, men blir kjempelei meg da jeg får jeg vite at plassen er lagt ned, og at alternativet blir sykehuset. Det vil jeg ikke, jeg vil heller klare meg selv. Jeg orker ikke å være på lukket akuttavdeling hvor ingen har tid, hvor man må skrike høyest for å få hjelp, og hvor man er på vei ut igjen så snart man har satt en halv tå innforbi.

Torsdag formiddag 22. mars. Jeg får beskjed om ny time fredag, neste dag. Hva med i dag da, blir det ingen time i dag likevel? Hvordan skal jeg holde ut? Jeg forteller om alle pillene jeg har samlet opp, hvor hardt jeg har kjempet for å ikke ta dem, og undrer meg om ingen faktisk forstår alvoret? Jeg har vanskelig for å be om hjelp, kreve noe og ta plass, og i mine øyne har jeg allerede gitt uttrykk for at jeg trenger hjelp. «Klarer du deg til fredag, eller skal vi skaffe mer hjelp?» er spørsmålet. Jeg vet at jeg skulle ha svart «nei, jeg klarer meg ikke, jeg trenger hjelp NÅ». Men det var – og er – så vanskelig å si det, å kreve! «Jeg klarer meg….» svarer jeg og håper det er sant. Jeg har ikke lyst å mase mer eller være til bry, jeg har ikke lyst å ta mer plass enn nødvendig.

Skuffa. Lei meg. Fortvilt. Alene. Jeg klarer ikke mer, jeg holder ikke ut. Hvorfor forstår ingen alvoret? Hva gjør jeg nå? Og i kaos og fortvilelse, i mangel på andre utveier, ender det med at jeg faller tilbake i gammelt mønster og svelger alle pillene.

Jeg har tidligere skrevet om mitt forhold til intoxer, og etter et tilfelle for 1,5 år siden hvor jeg opplevde å være ved bevissthet under ventrikkelskylling, så sa jeg «aldri mer». Og til forskjell fra den gangen, hvor jeg nærmest måtte få gjort det med tvang, så kunne jeg ikke få gjort det fort nok nå. Jeg ble plutselig så redd for meg selv, med et hjerte som slo 180 slag i minuttet – og ikke ville gå ned. Høye leververdier og lavt blodtrykk. Jeg våkner til spørsmålet «er du klar over at du kunne ha skadet organene dine om du ikke hadde fått motgift nå?»

Jeg vil jo egentlig ikke dø. Jeg vil bare ut av den fortvilte, uutholdelige situasjonen jeg er i. Fortvilte handlinger, desperate forsøk. Hjelp meg!?

Fredag 23. mars. Jeg har blitt flyttet til observasjonsposten og får fortsatt motgift. Jeg har nylig snakket med mamma, som spurte meg «er de snille med deg?» Ja, faktisk, alle jeg har møtt denne gangen, både på legevakt, under ventrikkelskylling og videre på posten, har vært snille. Jeg har blitt møtt på forståelse og respekt, ikke ett eneste menneske har sagt eller gjort noe for å føle meg liten! Dessverre ingen selvfølge (spesielt ikke når det kommer til selvskading og intoxer), og dessverre måtte det komme –

Samtale med psykiater – eller var det turnuslege? Ikke ferdig utdanna, yngre enn meg selv, og sikkert veldig flink til å lese (og da mener jeg bøker, ikke mennesker). Jeg innser at det vil være best å ta i mot en innleggelse, i hvert fall til over helga, og jeg velger å overse den nedlatende måten hun snakker til meg på. «Så hva kan vi hjelpe deg med, hva trenger du?» spør hun. «Jeg har ikke lyst å være alene nå.. Jeg er redd meg selv, og jeg tror jeg trenger å ha noen rundt meg, kanskje bare til over helga?» svarer jeg med ord, høyt og tydelig, og det koster meg mye! Jeg ligger fortsatt med intravenøst og har såvidt kommet til meg selv. Hun har aldri møtt meg før, vet ingenting om meg, mine problemer eller hva som hjelper meg. Hun har ikke snakket med meg et minutt engang, og hun sier:

«Jeg tror ikke vi har noe å tilby deg. Mennesker med din diagnose har ikke godt av å være innlagt. Jeg tror ikke det vil bli så mye bedre til mandag, jeg. Du er et voksent menneske og må ta ansvar for deg selv, du må selv ta ansvar for medisiner og selvskading. Vi vil bare gjøre deg en bjørnetjeneste å frita deg for det ansvaret».

Jeg kan ikke tro mine egne ører! Hva er det de lærer dem?? Jeg er så opprørt at jeg vet ikke om jeg skal grine eller le, og ordene bare renner ut av meg. «Jeg kan ikke tro at du virkelig sier dette!? Hvordan kan du dømme meg og vite hva som funker for meg på grunn av en jævla diagnose?! Folk er forskjellige! Ser du ikke at noen ganger er det nødvendig å få slippe dette ansvaret for en liten stund!? At andre må overta ansvaret når du ikke klarer det selv!?»

Hun går for å ringe behandleren min for en «second opinion», og han sier seg klart uenig i hennes vurdering. Heldigvis har jeg mennesker på mitt lag som kjenner meg og vet hva jeg trenger (hva med de som ikke har det?). Hun beklager seg og innrømmer sin feilvurdering, og sier at jeg bør være her noen dager likevel, hun forstår det nå. Jeg derimot, jeg er så sjokkert, fortvilet, såret, krenket og provosert, og klarer ikke holde igjen gråten. «Jeg drar hjem! Jeg vil ikke tvinge til meg hjelp som andre ikke mener jeg trenger!» Da hun har gått, røsker jeg ut veneflonen, kler på meg mine egne klær og bare går. Jeg er så sint, så fortvila og opprørt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

«Lise, vent» hører jeg, og en av pleierne kommet etter meg. «Hvor skal du? Hvordan gikk det i samtalen?» Bare det å kjenne at noen bryr seg, gjør at jeg knekker sammen. «Det e’ det største rauhålet eg har møtt någen gang!» svarer jeg og lar henne holde rundt meg. Vi går tilbake igjen og jeg blir værende en stund til, får snakket med lege om det medisinske, og blir enige om åpen retur til psykiatrisk avdeling dersom det skulle bli vanskelig(ere). For jeg vil hjem.

Jeg ønsket så veldig gjerne hjelp, jeg ga uttrykk for det, først med ord, deretter med en fortvilt, farlig og dum handling, deretter med sårbare ord – som ble totalt avfeid og avvist. Ting kunne selvfølgelig ha blitt gjort noe annerledes fra min side, men jeg er bare et menneske. Jeg gjør så godt jeg kan, selv om det noen ganger blir feil. Trenger ikke jeg like mye hjelp som andre, har ikke jeg rett på hjelp, fortjener jeg ikke like mye hjelp, fordi jeg har en diagnose ved navn Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Slik føltes det! Jeg følte meg totalt tråkka på. Selvfølgelig var det ikke like lett for meg å ta i mot en innleggelse etter dette.

I epikriser fra tidligere innleggelser, har det stått skrevet at «pasienten profitterte på en lengre innleggelse». Ja, det gjorde jeg, er det så oppsiktsvekkende? Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) – og jeg profitterer på innleggelser, jeg profitterer på å få hjelp. Ikke på tross av diagnose, men fordi jeg er meg!

Jeg er flink til å benytte meg av hjelpen som tilbys, og jeg er takknemlig for den. Jeg har kommet langt ved å ta i mot, og jeg jobber hardt med meg selv. Jeg vil så gjerne få det bedre, bli frisk(ere), men det blir vanskelig når andre skal behandle meg ut i fra en diagnose som står i papirene, og ikke ut i fra mennesket jeg er og behovene jeg har. Så fortell meg, i hvilket pensum, i hvilken bok, i hvilket kapittel står det skrevet at jeg, Lise (!), ikke har godt av å få hjelp og avlastning fra ansvar, når jeg faktisk har behov for det?

Helgen har vært tung og vanskelig. Det var en ny og utrygg opplevelse å gå direkte fra kaos, overdose og overvåking – til å stå helt på egenhånd med mange av de samme vanskelige følelsene som før, noen mer forsterket. Heldigvis har jeg venner og familie som stiller opp uten engang å behøve å spørre eller snakke – fordi de vet jeg ikke bør være alene (takk Siri, Solvor og Camilla). Det har vært et kaos uten like, og jeg har brukt et par timer på å få sortert alt dette – i dette innlegget. Jeg ser frem til å snakke med behandleren min og forhåpentligvis finne en plan videre. Mamma har oppmuntret meg til å skrive en klage på hvordan jeg ble møtt i en så sårbar krise, og det tenker jeg å gjøre. Jeg kjente på følelser og reaksjoner som tidligere kunne drevet meg til å gjøre noe fatalt, det er uakseptabelt å møte pasienter på en sånn måte. Legg boka til side – og se meg!

Edit: Les 23 mil hjemmefra, ettervirkningene/konsekvensene uken etter.

74 Responses to “Mennesker med din diagnose..”


  1. 1 traumedager mars 25, 2012, kl. 15:04

    Utrolig sterkt innlegg som jeg kjenner meg veldig godt igjen i, ettersom jeg har hatt denne diagnosen, før de fant ut at den var feil. For det er så viktig å skjønne, man ER ikke en diagnose, man er SEG SELV!
    Gode tanker <3

  2. 2 myfunnydays mars 25, 2012, kl. 15:17

    Kjære Lise.

    Jeg bor selv i Stavangerområdet, og rett som det er, har jeg støtt på deg. Jeg har aldri våget å stoppe opp for å si «Hei Lise, du er fantastisk!» For du skal vite jeg har hatt lyst til det.

    Dette innlegget vil jeg vise til min behandler, da de samme spørsmålene dukker opp i mine kriser. Siden jeg har samme diagnose som deg, vet jeg hvordan det er å måtte klore seg frem i systemet, og å måtte føle at man er mer en diagnose enn en person.

    Jeg og min behandler har et veldig fint forhold. Akkurat passe nært, akkurat passe proffesjonelt. H*n kjenner meg nå, og vi vet hvordan vi skal håndtere kriser (selv om sykdommen noen ganger har overrumplet alle).

    Du skal vite at jeg heier på PERSONEN Lise! Og om du syns det er greit, så kan jeg neste gang jeg tumler forbi deg si: «Hei Lise, du er fantastisk!»

    Store klemmer til deg.

  3. 3 Løvetann mars 25, 2012, kl. 15:18

    Desverre så er den måten du blir møtt på ikke enestående eller en enkeltepisode.
    En eller annen idiot har funnet ut(tror de) at mennesker med din diagnose ikke har godt av innleggelse.
    Jeg bare undres hvor mange liv som kunne vært spart ved at mennesker får den hjelpen de trenger når de trenger den.
    Hvis du hadde hatt et infarkt og hadde blitt møtt med den holdningen så hadde det vært tilsynsak mot sykehuset.
    De fleste som får diagnosen borderline, eller emosjonell ustabil pf, har den faktisk ikke. Det er en diagnose som veldig raskt blir satt på pasienter fordi, noen av kriteriene stemmer.
    Hadde de opplevd det samme så hadde de sett at det vi har er normale reaksjoner på unormale opplevelser.
    Jeg håper du får den hjelpen du trenger og at du tør og ta den i mot.
    OG JA du er LISE og IKKE en diagnose

  4. 5 Liinda mars 25, 2012, kl. 15:38

    Håpløst at ferske skal brynes på sånt som de ikke har noen erfaring om.
    Kanskje var det rett i følge pensum, men nå har det vel alltid vært sånn at teori ikke alltid fungerer i praksis. Hadde det bare vært så enkelt, så hadde vi hatt en bruksanvisning, og et feilregister på «mennesket», og problemer hadde ikke vært problemer, de hadde vært bagateller frem til de ble sjekket i bruksanvisningen.
    Bli bra Lise <3

  5. 6 Marit mars 25, 2012, kl. 15:46

    Fysøren så bra skrevet. Så ærlig, så sårbart, så tøft. <3

  6. 7 Christine mars 25, 2012, kl. 16:11

    Kjære deg!
    Jeg får helt frysninger i meg, da jeg leser om hvordan du har det! det fortjener du ikke! Du fortjer og bli møtt på en ordentlig måte, og bli tatt i mot med åpene armer! Dessverre så er sånn at dem bare kjenner oss via en diagnose – noe som er helt feil! Det som jeg ikke skjønner, er at dem ikke kan selv se alt ting kan forandre seg både positivt og negativit som IKKE står i de papirene eller diagnosen! tragisk spørre meg!!

    Du er en tøff jente som har veldig mye pågangsmot, og behold den, den kommer du alltid til å ha brukt for! Du har pågangsmot og du fortalte faktisk at du kunne trengt at noen rundt deg som kan passe på deg, være sammen med deg på godt og vondt, det at du innrømte og faktisk stod fram for at du var redd deg selv! Det forteller meg at du er villig til å få en endring i tilværelsen din – og det er veldig bra framskritt!

    Du skal vite det, Lise! Jeg ser på deg som den du er, ikke fordi det er papirer som står at du har det og det!

    Den dagen jeg slutter og bry meg om deg – og andre, da skal jeg sitte på et postkontor og sleike frimerker resten av livet! og det mener jeg!

  7. 8 Odyne mars 25, 2012, kl. 16:14

    Dette kjente jeg meg VELDIG igjen i, jeg har vært i lignende situasjon selv. Det er ingenting som gjør meg så sint som når folk forteller meg at «folk med den og den diagnosen har ikke godt av sånn og slik» – når ble jeg en diagnose? Jeg HAR en diagnose, jeg ER den ikke. Jeg er drittlei av at folk skal gi meg den hjelpen de mener de med mine diagnoser trenger, for det de foreslår er ting som slettes ikke fungerer for meg, men de tingene jeg sier at hjelper de får jeg ikke «fordi det ikke er bra for folk med dine diagnoser». Jeg synes mange i helsevesenet har alt for stort fokus på diagnoser, og alt for lite fokus på mennesket bak.

    Sender deg en klem, og håper at uka som kommer blir lettere enn den som var!

  8. 9 Pantora mars 25, 2012, kl. 16:19

    Utrolig bra innlegg! Å møte slike mennesker er det siste man trenger når man er så sårbar… Jeg skjønner godt hvor vanskelig det er å ba om hjelp med ord, og hvor jævlig en avvisning da er. Har tenkt mye på deg i helga!

  9. 10 Margrethe Berge mars 25, 2012, kl. 16:26

    Dette var tungt å lese! Ingen skal behøve å bli møtt sånn, uansett… Du er bare deg og du var i en utrolig vond situasjon. Da burde jo disse menneskene som jobber i psykiatrien vite at de må oppføre seg ordentlig og se an individet. Håper det bedrer seg for deg og at du slipper å møte flere slike! Og det er klart navnet ditt ikke er «Borderline», det er Lise og du er flott!

    *Sender gode tanker*

  10. 11 Sandra mars 25, 2012, kl. 16:30

    Arg!! Jeg blir så sint, fordi jeg kjenner meg sånn igjen! Akkurat de samme ordene har jeg hørt, nesten ORDRETT! Nå begynner jeg å lure på om disse ordene står i en av pensumbøkene de bruker.. Jeg HATER diagnosen min. Den er bare i veien, og får folk til å sette meg i bås. Ikke mennesker rundt meg, for de vet ikke nok om det til å sette meg i bås, men leger og psykologer! Jeg har lenge prøvd å si at jeg heter SANDRA, ikke borderline.
    Håper du får hjelp snart!

  11. 12 Sandra mars 25, 2012, kl. 16:42

    Ja, og en ting til.. Jeg kjenner så mange som har blitt møtt på den måten, at hver gang jeg hører noen si at de skal utredes for E.U.P. så anbefaler jeg dem å aldri la noen sette den diagnosen på dem, for det ødelegger mer enn det hjelper. Skrev for lenge siden et innlegg på bloggen min om å ha denne diagnosen, du finner den her: http://sandragundersen.com/?p=409 hvis du vil lese. Etter oppholdet jeg skrev om at jeg skulle få, gjorde at jeg kom meg opp. Men så falt jeg ned igjen, og det samme skjedde igjen, til jeg endelig fikk overbevist dem om at en lengre innleggelse ville fungere, og jammen hadde jeg ikke rett.

  12. 13 Leah mars 25, 2012, kl. 16:51

    Et utrolig sterkt og trist innlegg.. Det irriterer meg at normale oppegående folk som aldri har fått et hjertebank i sitt liv blir psykologer. Den forrige psykologen jeg hadde snakket til meg som om jeg var et lite barn og virket som han ikke visste hva angst var for noe.. Av og til er det eneste man trenger å høre fra noen, uansett om de er fremmede eller venner og familie. Så trenger man å høre tre små ord «jeg et her». For meg er det mye viktigere å høre de tre ordene enn «glad i deg». Jeg er glad i ynglingsjakken min, men er den her for meg? Nei.. Det er så enkelt å spytte ut at man er glad i folk, men det vil ikke nødvendigvis bety at de er her for deg og støtter dine valg og deg!

    Håper det går bedre med deg i dag Lise<3 du virker som en UTROLIG sterk person! Klem<3

  13. 14 Piumen mars 25, 2012, kl. 16:55

    Lise, du er bare rå. Så tøff du er som svarte henne, så tøff du er som klager på så horribelt dårlig oppførsel. Sånne leger trenger vi ikke. Sånne leger er bare til overs. Jeg skulle så ønske jeg kunne gjøre noe for å gjøre tilværelsen din bedre. Det er så vondt å se at du har det så vanskelig, du som i mine øyne er et forbilde – pga styrken din, skjønnheten, skrivekunsten og hvor smart du er. Jeg kan ikke gjøre stort. Men jeg kan gi deg noen klemmer over nettet. Og sende deg gode og varme og helende tanker.

  14. 15 catie1 mars 25, 2012, kl. 16:57

    Så ærlig sårbart og flott dette innlegget er! Du er uheldigvis ikke alene om å ha opplevd dette. Klag, stå på ditt! Du er lise og jeg heier på DEG!

  15. 16 Annki mars 25, 2012, kl. 16:58

    Kjempesterkt innlegg!♥

    Eg e heilt mållause itte å ha lest dette innlegge! D e så ufatteligt sykt at de så trenge mest omsorg å forståelse bler møtt av sånne uvidanes mennesker!! D e jo psykriatrien så trenge mennesker så forstår å kan ta skikkelig vare på folk – de trenge ikkje sånne idiotiske bogormar så tror de kan alt for d d står i ei bog!

    Eg syns d e kjempebra at du tar dg ti te å skriva klage – for sånn ein oppførsel e uakseptabelt!

    Eg vett d ikkje e heilt d sama, men eg bler tesnakkte me ein vemmelige tone kver einaste gang eg e på møde me NAV…

    Eg føle me dg å tenke på deg – eg håbe snart du får ein skikkelige pause fra alt kaose å alt d vonna :(

    Sende deg ein megastore klem♥

  16. 17 Annki mars 25, 2012, kl. 17:04

    Skjønne ikkje koffår eg allti bler kobla te den andre bloggen(den e jo sletta åg..)

  17. 18 linnkatrine85 mars 25, 2012, kl. 17:18

    Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. har samme diagnose som deg og det er jævli tøfft. folk rundt forstår ikke hvordan det er. Hadde jeg ikke hatt sønnen min så aner jeg ikke hvot jeg hadde vært i dag. du er utrolig sterk og du er ei fantastisk jente som jeg ser opp til. stå på ditt..dette klarer du..stoooor klem

  18. 19 Wenche mars 25, 2012, kl. 17:31

    Jeg finner ikke ord. Er det virkelig mulig å bli behandlet slik av helsepersonal ?? Ja det er jo tydelig.
    Takk og pris for at du klarte å si ifra. Jeg er enig med mamma`en din i at du bør skrive en klage.
    Det burde være unødvendig , men det et jo helt tydelig at det trengs.
    Sender deg noen varme god klemmer Lise , De er til deg fordi du er du. Den flotte jenta som har så mye å lære oss.
    Håper du får den hjelpen du trenger i fortsettelsen Jeg heier på deg !!!!!!

  19. 20 Tina mars 25, 2012, kl. 18:19

    Lise.. Off.. *holde forsiktig rundt*
    Så utrolig FEIL og behandle deg slik. Syns du gjør rett i å skrive en klage, om du føler deg sterk nok for det selvfølgelig..
    Har egentlig ikke ord nok til deg, men det var et sterkt innlegg.. Håper du føler deg .litt. bedre nå..!?

  20. 21 m mars 25, 2012, kl. 18:22

    «De med din diagnose har ikke
    godt å være innlagt» er en setning som gjør meg forbannet. Har hørt den setningen utallige ganger iløpet av min tid i psykiatrien. En diagnose er noe du har, ikke noe du er.
    Det å be om hjelp er faktisk å ta ansvar. Man tar ansvar for sitt eget liv og viser seg på sitt aller sårbare. Å be om hjelp syns jeg er veldig vanskelig, det er faktisk noe av det siste jeg gjør.
    Jeg er enig med mammaen din. Send inn en klage.

  21. 22 C mars 25, 2012, kl. 18:27

    En stor klem skal du få Lise!

  22. 23 laipai mars 25, 2012, kl. 18:29

    Hærregud, at det går an! Jeg blir så frustrert når enkelte helsepersonell KUN følger læreboka uten å gjøre seg kjente med mennesket BAK diagnosen. Som du sier, alle har ulike behov. Det finnes mange fantastiske behandlere der ute, men dessverre finner man også noen som hun du nevner over her. Jeg forstår veldig godt at du ble sint, og jeg synes det var veldig bra at du sa ifra, og at det nå blir tatt tak i dette. Send inn klage, for sånt gjør jo ikke situasjonen din bedre akkurat.

    Masse klemmer til deg fine Lise <3

    • 24 Øyvind mars 25, 2012, kl. 21:51

      Kan ikke skjønne hvilke lærebøker de bruker i første omgang… har aldri lest en lærebok som sier at du kun skal holde deg til diagnoser, kategorier og modeller og ikke se menneskene bak. Hutte tu.

      • 25 laipai mars 25, 2012, kl. 22:09

        Behandlere skal liksom ikke bli for personlig knyttet til sine pasienter, og mange behandlere følger nettopp den «regelen»…men som jeg skrev, så er det heldigvis mange flotte behandlere der ute som faktisk tar seg tid til deg som menneske…

  23. 26 ajachi mars 25, 2012, kl. 19:09

    Det er så bra at du skriver om dette! Har samme diagnosen og har desverre fått høre lignende ting flere ganger…Det burde ikke vært sånn, samtidig er det fint å høre at man ikke er aleine om disse opplevelsene…

  24. 27 Heidi mars 25, 2012, kl. 19:55

    Wow..dette provoserte meg kraftig… Hvem er det som sier noe sånt til ett menneske?? uavhengig av diagnose..Alle, ALLE kan da bli på en måte «avhengig» av innleggelse..samme som att mennesker blir «forelska» i terapautene sine…Det er NORMALT!!! Ska man liksom bli nekta å gå til terapi fordi man kan forelske seg i terapauten?? Skal ikke du få en innleggelse fordi, nei oj..da mister du fokus på ett eller annet…
    For meg så virker du som ett fullstendig oppegående menneske, og som veldig VELDIG mange andre har du en diagnose som kan ødelegge til tider….Skal du da ikke få Hjelp når det skjærer seg såpass alvorlig??!? KLAG på dette menneske…så kanskje hun får en bedre utdannelse innen «psykiatrisk» (les mennesklig) behandling…

    æææ jeg roter meg bort i for mange tanker akkurat nå..sinna!!!

    Du fortjener hjelp Lise!!!

    En bestemt klem fra meg.

  25. 28 acinorev mars 25, 2012, kl. 20:06

    skjønner at det er lett for legen og låse seg til diagnosen,er jo det de er opplært til,hva det innebærer…osv…men selvfølgelig det må være vanskelig og trist for deg og bli sett på som en diagnose til en hver tid:(uansett masse god bedring!ingen burde ha det sånt..

  26. 29 Marthe H mars 25, 2012, kl. 20:11

    Åh, Lise, jeg forstår så inderlig godt hva du kjemper mot. Jeg kjenner meg så utrolig mye igjen, og jeg har også blitt møtt på den samme måten. Nesten alle jeg vet om med EUP/BPD har faktisk godt av innleggelser, så jeg skjønner liksom ikke hvorfor alle i helsevesenet har den samme oppfatningen om at innleggelser ikke er bra. Noen burde gjøre en ny studie på dette tror jeg. Eller kanskje vi med EUP burde skrive en bok om temaet? Jeg er på vei ut etter en langtidsinnleggelse som har vært utelukkende bra for meg. Men det var jammen ikke lett å få den plassen som jeg trengte så desperat!

    Jeg tror jeg vil vise innlegget ditt til behandlerene mine, for du finner så innmari gode ord. Jammen har du gjort en bra jobb med å sortere alt dette!

    Jeg er veldig lei meg for at du ikke fikk den hjelpen du trengte, og jeg tror det er lurt å klage – både for din egen del, men også for at de som har gjort feil skal få muligheten til å lære.

    I tillegg er jeg veldig glad for å høre at det ikke gikk verre. Du er en fantastisk person og jeg får så utrolig mye ut av å lese det du skriver.

    Jeg skjønner i tillegg veldig godt hvorfor du ikke ville ha innleggelse likevel, alt tatt i betraktning. Jeg håper du får lagt en god plan videre i morgen og at du finner den styrken du trenger for å finne tilbake til overskudd og livsglede.

    Sender deg masse gode tanker og støtte.

    Stor klem! <3

  27. 30 Camilla mars 25, 2012, kl. 20:15

    Vet ikke hva jeg skal si. Selvfølgelig må man få hjelp om man trenger det!
    Stå på Lise, du er sterk!

  28. 31 June mars 25, 2012, kl. 20:57

    Eg blir så sint. Nokon burde aldri ha dei jobbane dei har. Håpar vedkommande verkeleg tok til seg det som skjedde, si feilvurdering, og lærer for framtida.

    … Og så vondt å lese om korleis du har det. Eg håpar og trur veldig at det går mot lysare tider òg for deg.

    Everything will be ok in the end. If it’s nok okay, it’s not the end :)

    <3

  29. 32 Øyvind mars 25, 2012, kl. 21:45

    Fatter ikke hvor jenta kan ha vært «ikke ferdigutdannet» hen… er visstnok noen høyskoler/universiteter som sender studentene ut i praksis veldig tidlig (Bergen sender de etter sigende ut i andre semester, utrolig nok), men likevel, går jo bare ikke an å si til en person som nettopp har tatt masse tabletter at hun ikke har godt av å bli innlagt? Og det på grunn av at hun mener det er bedre at du «tar ansvar» — når du nettopp har vært i ventrikkelskylling pga pilleoverdose?
    Går høyskolen i Sogn og Fjordane (bachelor sosialt arbeid) selv… kanskje ikke den mest prestisjetunge skolen i landet sammenlignet med enkelte andre, men alle lærerne våre er i det minste klare på at vi møter medmennesker, ikke stereotyper eller diagnoser.

  30. 33 barecamilladotcom mars 25, 2012, kl. 22:34

    Verdens sterkeste Lise! Eg va der for deg då, eg e der for deg nå og eg e der for deg i framtiå! Alltid.

    «And I love you, I love you, I love you, like never before! » <3

  31. 34 Line mars 26, 2012, kl. 09:43

    Kjenner jeg blir veldig sint og lei meg av å lese dette.
    At det fortsatt er slik iforhold til å bli satt i «bås» når man har denne diagnosen. Har opplevd dette selv, og det er grusomt sårende! Helt til noen så meg, Line og jeg fikk langtidsinnleggelse. Jeg var ikke «den typiske borderline» typen. Hallo!? Nei, jeg er Line og har alltid vært det.
    – Denne diagnosen kunne ha ødelagt min framtid faktisk. For nå er jeg mye bedre iforhold til spiseforstyrrelse og de andre diagnosene mine, fordi jeg blir behandlet som meg.
    Håper det går greit med deg fremmover og at du får god hjelp. Dette er ikke greit. Støtter deg i å skrive klage!
    Klem fra meg.

  32. 35 fragile88 mars 26, 2012, kl. 11:56

    Kjenner meg alt for godt igjen i dette, Lise.. Du skriver utrolig bra!
    Jeg har også møtt den holdningen, å bli avvist når jeg trenger hjelp fordi «all forskning tilsier at folk med min problemtstilling ikke har godt av å være innlagt».
    Det gjør så vondt, når man endelig klarer å ta i mot hjelp og da bli sendt hjem med en gang :(
    Jeg er glad du har hatt venner og familie som har vært med deg i helgen!
    Håper denne uken blir lettere ♥
    Klem Fragile

  33. 36 aboxof-chocolate mars 26, 2012, kl. 12:31

    Alt jeg tenker har blitt skrevet av mange andre over her… Så jeg lar det bli med: «WTF!!??»
    Jeg kan ikke tro det! Åh, så vondt å bli møtt som det der, uansett selvfølgelig, men spesielt når man er på sitt mest sårbare… *klemmepå* Jeg er så absolutt enig med moren din!
    Veldig bra at du skriver om møtet og de påfølgende følelsene her i bloggen, hvor du når ut til så mange.
    Glad for at du har god familiie og gode venner rundt deg, også håper jeg du får det bedre snart <3

  34. 37 caralinawinterheart mars 26, 2012, kl. 13:46

    Den følelsene er så knusende…når du endelig klarer å si at du trenger noe…også får du noe sånt slengt i trynet. Ble skikkelig sur når jeg leste det der, har møtt på det selv, og det er så toskete som det går an for noe å bli!

    Jeg håper alt ordner seg for deg <3 Det fortjener du!

  35. 38 Ellinor mars 26, 2012, kl. 15:11

    Argh!!! Jeg blir så sint at det krøller seg for meg, så jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om den saken!

    Men det jeg HAR lyst å si, er at jeg syns det er et kjempe fremskritt av deg å ta til motmæle når du følte deg urettferdig behandlet. Det heter at man kan ikke forandre andre men seg selv, men i noen tilfeller kan denne «forandringen» med fordel bestå i å kjenne etter på sine egne følelser, stå opp for seg selv og også ta til motmæle når man blir motsagt/misforstått/krenket/kategorisert. Gjerne samtidig med respekt (også for andres uvitenhet).

    Man kan ikke kreve å bli hørt når man sier i fra. Men jeg tror at for hver gang vi sier i fra blir en liten seier for egen del. Kanskje neste skritt er å argumentere? Ikke nødvendigvis for å omvende andre, men for å fremme egne synspunkter. Man SKAL ta plass, som menneske. Og man har i alle fall rett til å utfylle seg selv.

    Jeg syns at det du har gjort er en seier. Man kan ikke forandre andre men man kan forsøke å endre systemer (eks. ved å melde fra til tilsynsmyndigheter), bry seg (uten å brenne ut) og være tro mot seg selv og plassere krenkelser og skam der det hører hjemme!

    Håper du kommer deg snart, fortsetter å stå opp for deg selv og behandle deg selv som det verdige mennesket du er. Det tror jeg du fortjener.

  36. 39 Destgirl mars 26, 2012, kl. 16:22

    Utrolig sterkt innlegg og så synd at helsevesenet er slik for mange, for skal ikke være slik.. Jeg kjente meg igjen og jeg har ikke noen i helsevesenet, jeg går til privat terapeut og står alene for har kun møtt slike mennesker..

    Du ble jo møtt helt utrolig dårlig, og som du skriver så bra du er Lise og ikke diagnosen, diagnosen er bare en del av deg og du er så mye mye mer…
    Jeg håper du klager og jeg ville lagt med dette innlegget for det var utrolig bra skrevet og beskrevet og sa utrolig mye.. Mange leger/sykepleier og andre innen helsevesenet som hadde trengt å lese dette innlegget…

    Jeg er veldig glad for at du har noen som er der for deg og stiller opp, og en behandler som virkelig kjenner deg og kan vise til annet, men det skulle ikke være nødvendig å møte slik… Jeg jobbet en del år på sykehus som sekretær og da skrev jeg mange notater og epikriser og da så jeg veldig at alt er diagnose ikke personen, desverre.. Og tidligere historier og diagnoser kom frem som ikke hadde noe med dette å gjøre.. Hvis noen kom med brukket ben så skrev de om en som hadde for 10 år siden slitt psykisk, hvorfor.. Og veldig mange dømmende merket jeg, likte ikke å skrive disse notater, ble så provosert…

    Du er Lise for meg som leser bloggen din, :)

    *klemmer* <3

  37. 40 Jonas mars 26, 2012, kl. 16:48

    Lise, du skriver så utrolig klart og godt. Og det gjør vondt langt inn i hjertet mitt.
    Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, og er glad for at du har så mange hjelpere utenfor sykehuset
    Klem :)
    Jonas

  38. 41 Thomas mars 26, 2012, kl. 18:02

    Jeg blir så jævlig, (sorry, er ikke glad i å banne), lei meg når jeg leser hvordan du blir tatt imot, er det virkelig mulig!?

    Vi snakker jo om et menneske på sitt mest sårbare her, om dette var en ferdig utdannet lege eller ikke, er irrellevant for meg, man må da kunne forvente å bli møtt AV et MENNESKE, SOM et MENNESKE?!!… og mennesker lærer vi vel å bli lenge før vi har fullført utdanningen til å bli lege!? Empati, er ikke noe man lærer siste året på medisinstudiet!?

    Hvis du orker å bruke energi på dette, noe som jeg håper du har i deg, så bør denne legen få seg en øyeåpner og enten finne seg noe annet å gjøre, eller skjønne hvordan man skal behandle MENNESKER hun møter i lignende situasjoner? Og sorry, hvis hun ikke veit hva det er å være et medmenneske enda, da er jeg redd det er for seint allerede.

    Ååååhhhh, jeg blir så fortvilet og sint, sorry for alle utropstegn etc i denne komentaren…

    Takk Siri <3, Solvor <3 og Camilla <3, dere er fantastiske, pass på Liseliten for oss.

    Thomas

  39. 42 Vibeke L mars 26, 2012, kl. 20:33

    vet ikke hva jeg skal si. skremmende å høre hvordan du ble møtt på legesamtalen :O Legen gjorde virkelig ikke noe sjakktrekk der. jeg er glad du fikk svart for deg, og at du møtte på en god sykepleier som tok vare på deg da du hadde tenkt å gå. Håper de har pratet om dette nå i ettertid, og at de har lært litt av denne situsasjonen. Og ja. det er ille at de tar «alle under en kam» . alle er forskjellige uansett om diagnosene er like eller ikke.
    men du. du er verdifull, du fortjener hjelp, og har rett på å bli tatt på alvor. Du er ei flott jente. <3

  40. 43 kathrine mars 26, 2012, kl. 23:27

    sterkt å lesa, Lise, og eg vart satt ut av det den personen klarte å sei til deg. Det er det eg kalla respektlaust, og respekt e fan me viktig. i alle situasjoner.
    Tenke på deg, Lise. du er sterk, og du har komme langt! berre den tiden eg har kjendt deg.

    sms meg om du vi, anytime. glad i deg.

  41. 45 Line Kristine mars 27, 2012, kl. 00:04

    Kjenner jeg blir sjokkert, redd, lei meg og ikke minst SINT på dine vegne! Det går da ikke an å behandle folk sånn! Du er Lise, ikke diagnosen din…
    *Trøsteklem*

  42. 46 Christina mars 27, 2012, kl. 01:15

    Når jeg føler slik som jeg gjør nå skulle jeg virkelig ønske at laptoppen var en teleport som kunne portert meg over til deg slik at jeg kunne gitt deg en real bjørneklem, holdt rundt deg og sagt at «lise, du er et fantastisk menneske, og selv om jeg ikke kjenner deg annet enn hva jeg leser på bloggen og inntrykkene jeg har fått fra de få gangene vi har møttes, så er jeg GLAD I DEG! Du fortjener, på lik linje som alle andre, å bli behandlet og sett på som den du er… og ikke ut fra hvilken diagnose du måtte ha»

    <3<3

  43. 47 Monica Landvik mars 27, 2012, kl. 04:53

    ja den kommentaren har en hørt noen ganger!! veldig bra skrivi lise, det er viktig att me blir møtt som den me er og hvordan me har det ikkje pga diagonsen vår.
    det er trist att et menneske kan ødelegge så mye!!

    en blir ofte møtt med att du er diagnosen, det blei eg veldig ofte før. men nå har eg en behandler som ser mine behov og plager og som Monica, ikkje bare en diagnose og det er veldig godt å bli møtt som den en er!!!

    stå på Lise, du er modig og tøff!

  44. 48 Ida Storm mars 27, 2012, kl. 11:55

    Utrolig sterkt og bra innlegg! Du formulerer deg på en utrolig god måte. Jeg kjenner meg veldig igjen, og blir frustrert og trist på dine vegne. Jeg håper snart at helsevesenet kan møte mennesker på jobb, og ikke bare diagnoser og kollegaer. Du er skikkelig tøff, og jeg er skikkelig stolt over deg!
    STÅ PÅ! <3

  45. 49 Lillesmurf - Kari mars 27, 2012, kl. 16:21

    Fantastisk skrevet, Lise. Ærlig, tøft og treffer meg rett i hjerte <3

    SV: Ja det var en grusom tid, men heldigvis at jeg fant en lege som tok meg på alvor.
    B12 blir man vel også slått ut av? Men sprøyta gjør vel kanskje at du slipper å merke noe til det nå??!

  46. 50 Annki mars 27, 2012, kl. 20:58

    Sv; Tusen takk for kommentaren på bloggen min :D Kjekt å få kommentar fra dg igjen♥

  47. 51 S mars 27, 2012, kl. 21:35

    Kjempebra skrevet! Du er så flott og sterk!

  48. 52 dinosaurenmedfrakken mars 28, 2012, kl. 00:02

    Fy fillern altså… Jeg får vondt inni meg av å lese dette. Hvordan kan det å be om hjelp, be om en innleggelse, være synonymt med å «ikke ta ansvar for seg selv»? Jeg blir så frustrert over at enkelte personer på død og liv skal bli leger, uten å ha empati med de som de møter. Som noen andre skrev over her, empati er ikke noe man lærer, enten har man det eller ikke. Jeg håper virkelig at du er i form til å skrive en klage på vedkommende, en slik oppførsel mot noen i din situasjon burde settes lys på og vurderes GRUNDIG! Og gi denne personen en real kalddusj, så h*n eventuelt kan finne seg noe annet å gjøre, som f.eks. ikke involverer å ødelegge for syke mennesker som trenger hjelp. For det er så vanskelig å kreve, det vet jeg så alt for godt, og når du da får en knyttneve i trynet.. Ikkeno kult, for å si det mildt :(

    Du er så flott, og jeg håper at du føler deg bedre snart. Klem fra meg <3

  49. 53 Gudrun Jona mars 28, 2012, kl. 08:15

    Kjenner jeg har vondt i hjertet, samtidig som det koker inni meg av sinne. Hva er dette for noe tullvas av et menneske? Hvordan kan et menneske få lov til å jobbe i helsevesenet når dette er det de forteller en pasient som tilsynelatende spør etter hjelp. Nei, nå altså……..!!!!!! Skulle søren meg ikke vært mulig!

    Lise…. det er vondt å lese hvordan du har det. Jeg skulle så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjøre fra deg herfra, men alt jeg kan er å sende deg varme og gode tanker. Du skal aldeles ikke se ned på deg selv, for her er det helt klart DU som er det voksne mennesket og faktisk ber om å bli hørt. Synes det er så utrolig latterlig at du skal måtte oppleve å snakke med slike mennesker, når du ikke har det så bra fra før. Helt unødvendig og gjør bare skaden verre.

    Jeg håper virkelig dagene som har gått, har gjort ting litt bedre. Tenker mye på deg, søta. Du fortjener KUN det beste <3

  50. 54 fragile88 mars 29, 2012, kl. 13:10

    Hadde hatt en post olm dette selv i kladden en stund som jeg skrev ferdig i dag..
    Hvis du er interessert i å lese er linken her; http://afragilelife.com/2012/03/29/jassa-sa-du-er-borderline-du/

  51. 55 fragile88 mars 29, 2012, kl. 13:12

    Hadde selv et innlegg om dette i kladden hos meg, du inspirerte meg til å gjøre det ferdig:) Her er det, hvis du kunne tenke deg å lest..
    Stor klem til deg <3 <3 <3
    http://afragilelife.com/2012/03/29/jassa-sa-du-er-borderline-du/

  52. 56 Being strong mars 29, 2012, kl. 16:26

    Jeg skjønner deg så godt. Utrolig sterkt innlegg. Håper du får det bedre snart!

  53. 57 psykisk05 mars 30, 2012, kl. 22:21

    Jeg føler så utrolig med deg. Har kjent på dette selv, så mange ganger. Hold ut, flotte deg! <3

  54. 58 tankeritid mars 31, 2012, kl. 19:08

    Det er vanskelig å skulle skrive noe nå, som ikke allerede er nevnt fra før, men jeg kunne likevel ikke la være å skrive noen ord.

    Jeg fatter virkelig ikke at det går an. Det er snakk om et menneske, av kjøtt og blod, med tanker og følelser, et eget individ – som ikke er likt noe annet individ. Jeg blir så forbannet, rett og slett. Det er greit at dette uvitende mennesket kanskje nettopp er ferdigutdannet, eller kanskje ikke ferdig en gang, men litt grunnleggende kunnskaper og egenskaper burde hun ha, det kalles empati. Hvis man ikke eier den slags, burde man ikke slippe inn i et sånt yrke, hverken med høy utdannelse eller ikke.

    Det er ikke deg det er noe galt med, men det regner jeg med at du vet. Du HAR en diagnose, som du ikke har valgt selv, men så dog er blitt en del av deg. Men du er ikke en diagnose. Du er Lise, et flott menneske, med utrolig mange bra kvaliteter og egenskaper. Vi har alle positive og negative egenskaper ved oss, slik er det å være menneske. Denne diagnosen er som sagt en del av deg, men du er så mye annet. Det er så mye annet ved deg som menneske, som gjør deg unik – interesser, egenskaper osv.

    Jeg blir så oppgitt av mennesker som tar alle under èn ham. Selv om det står i en eller annen teoribok at sånn og sånn er det med dem som har denne diagnosen, er det stor forskjell på teori og praksis. Kanskje det som står i teoriboken stemmer for noen enkeltindivider, men alle er forskjellige, og det finnes ingen mal for hvordan mennesker skal føle, tenke og oppføre seg i forhold til forskjellige situasjoner. Jeg tror enkelte blir for opphengte av det de har lest, for det de leser «er jo alltid rett», slik at de glemmer de faktiske hendelsene et menneske sliter med.

    Jeg håper at du ikke blir enda mer brytt ned av dette kvinnemennesket, og at du står på! Du er sterk. Det viser du vet at du oppsøker hjelp og tar til motmæle, og svarer dette uvitende mennesket.

    Jeg må også bare si at jeg syns du skriver ekstremt bra, du får til å sette ord på tanker og følelser på en helt unik måte. Jeg liker også å skrive, å sette ord på tanker og følelser jeg har vanskelig med å uttrykke ved tale.

    Stå på, du er sterk!

  55. 59 Theri mars 31, 2012, kl. 22:02

    Åh, kjære Lise. Nå ble jeg skikkelig lei meg. Lei meg fordi du har det så tungt akkurat nå, og ikke minst lei meg for hvordan du ble møtt av enkelte i helsevesenet. Det fehodet der hadde virkelig fortjent en tupp i ræva. :( Håper så inderlig at det går bra med deg Lise. Jeg tenker på deg!!!

  56. 60 Hilde april 2, 2012, kl. 03:46

    fy jeg blir sint når jeg leser hvordan du ble behandlet, jeg hater den diagnosen så sterkt for jeg blir ikke tatt serriøst med den diagnosen, men som du skriver så har du helt rett du er lise ikke diagnosen! stå på :D

  57. 61 Aylana Maritha april 2, 2012, kl. 14:33

    Jeg blir sint, lei meg, såret og forferdelig fortvilet over å lese hvordan folk har vært (er)mot deg. Jeg merker jeg er helt matt, stum på en måte. Som du skriver, legg vegg boka. Det burde veldig veldig mange gjøre. Det er så mye lettere å dømme mennesker ut i fra en sykdom. Det er alltid den letteste veien for mange. Å jeg blir så utrolig skuffet over de som velger den veien. Det står mye mer respekt av de mennesker som tør åpne hjerte, tør vise medmenneskelighet, og ikke minst de som tør å bli kjent med personen VI ER!!

    Å be om hjelp er vanskelig. Man vil ikke føle at man legger seg oppå andre. Men man trenger hjelp av og til. Alle gjør det!. Kjenner meg så utrolig godt igjen, det med å be om hjelp. Selv burde jeg være mye flinkere til å be om hjelp, men i stede isolerer jeg meg inne når det blir for tøft. Og i stede er jeg der for alle andre, mens få er der for meg. Dog, de fleste vet jo heller ikke at jeg selv skulle trengt litt hjelp. En klem, eller bare en tanke.

    Det er ikke sykdommene som utgjør hvem VI ER, vi er personene bak sykdommen. Vi er sjeler med masse masse mer <3 Sender deg lys og varme, og masse klemmer <3

    Ønsker deg og dine en vakker påske vakre deg, måtte påskeharen komme med påske egg, fylt med masse kjærlighet <3 Klem

  58. 62 Isabel april 2, 2012, kl. 14:48

    Dette var virkelig sterkt å lese! Det er som om du har beskrevet meg (selv om jeg ikke har fått den diagnosen – skal utredes etterhvert, men ting tar faen meg lang tid!) og jeg har hørt noe av det samme: «Folk med din problematikk har studier, forskninger og tidligere erfaringer vist at det bare gjør deg verre.» MEG? sa du? Hva faen vet du om MEG? Se MEG og drit langt i den helvetes problematikken som jeg er inne i.
    Godt skrevet Lise!<3 Masse credz til deg! Nå fikk du meg inspirert til å skrive et lignende innlegg (håper det er greit?).

  59. 63 nina april 4, 2012, kl. 01:59

    er så mye fordømmende leger ,desverre,men prøv ikke la dem gjøre att du ikke får den hjelp du trenger!! pga deres uvitende og arogante oppførsel!! du har en god behandler som kjenner deg,lisa! som hvet hva du «trenger»av hjelp..men du sa jo rett ut hva du trengte og hun aviste..forferdeligt!!!!du må klage det inn!!!for du kunne jo død.stor klem nina <3

  60. 64 Magnus april 7, 2012, kl. 16:38

    Uten at jeg kjenner legen, men utfra slik som legen beskrives…så ser et ut som at du har blitt utsatt for et overgrep ifra den legen.

    Jeg vet at det finnes psykiske overgripere, også blant leger og psykriaterer. Har lest bøker om dette, og har også være på et seminar om overgrep.

    Når en er skadet psykisk…og er i vanskelige situasjoner…så er det situasjoner overgripere elsker å utnytte….så vær forsiktig. I en slik situasjon, er en utsatt for overgripere.

    Husk videre…om det ikke føles naturlig å dele mye personlig situasjon om seg selv til en person…så er det nok fordi det ikke er naturlig med tanke på situasjonen, forholdet, og personen en prater med.

    Vær forsiktig…det «kryr» av overgripere i samfunnet, og de spiser opp din identitet. 10 % av befolkningen, reknes som å merke seg ut ekstra som overgripere. 2-3 % av befolkningen, er enorme overgripere….så en vil dumpe borti dem, «hele» tiden…
    Slike personer, setter ikke grenser for seg selv ovenfor andre….det må en selv gjøre for dem desverre.

    Her er en link, om noen som har opparbeidet seg endel kunskap på området: http://www.epitel.info/

  61. 65 Line. september 27, 2012, kl. 13:17

    Hei.
    Jeg vil bare påpeke før du leser videre, at jeg er ikke lege, men jeg har heller ikke en psykisk sykdom.

    Som ett menneske så synes jeg at denne legen som får veldig mange krasse tilbake meldinger ovenfor, hvertfall var voksen og ansvarsbevisst nok til å be om en annen vurdering. Å hun kom faktisk tilbake og ba om unnskyldning.
    Det står det respekt av.
    Husk hun er ett menneske hun også.. ikke bare en lege! Hun har sikkert ett navn, å det kan ha skjedd noe i hennes tilværelse som lege, eller menneske.

    Jeg kan ikke kjenne deg, å den Lise er…selv om jeg har lest bloggen din.
    På lik linje som at det er vanskelig for deg å sette seg inn i andre sine situasjoner, så kan dette også være vanskelig for andre personer. Uansett yrke.
    Så derfor tyr hun til læreboken, noe de fleste hadde gjort i dette tilfellet vil jeg tro.

    Ellers så synes jeg virkelig at bloggen din var fin :) Å godt å få ett annet perspektiv på ting! Så jeg fortsetter å lese bloggen din, å kan ikke forestille meg hvordan du/ dere over har det!!

    Ellers ønsker jeg deg lykke til på denne ferden!!! Å det mener jeg virkelig selv om jeg kan være litt kritisk å se på ting på enlitt annen måte enn det de fleste i dette kommentar feltet gjør :)

    • 66 liseliten september 27, 2012, kl. 23:28

      Hei Line

      Takk for kommentar, setter pris på det. Jeg forstår at andre kan ha ulikt syn på ting enn det jeg har, og det er helt greit. Jeg forstår også at denne legen bare er et menneske, hun også. Men uten å gå inn i noen diskusjon, så vil jeg likevel påpeke at jeg ikke syns det er noe greit å bli behandlet (kun) som en diagnose, når det faktisk alltid er et helt unikt menneske bak diagnosen, med egne, individuelle behov og ønsker, og et helt individuelt sykdomsbilde. Kanskje er «vi pasienter» litt mer hårsår på akkurat dette, da dette er noe veldig mange dessverre må erfare. Det er ingen okei følelse i det hele tatt.

      Takk for gode ønsker, alt godt til deg :)

      • 67 Line. september 28, 2012, kl. 12:08

        Takk for svar Lise.

        Jeg ser den :) Klart jeg ser den. Syntes allikevel det var viktig å påpeke at det er to sider av en sak, å at selv oss friske mennesker har en forståelse eller hvertfall en tanke på hvordan dere har det!
        Jge vil jo ikke være bare en mor, eller jobben min eller ikke minst kona til… Jeg vil være meg :) Så jeg forstår :)

        Jeg heier på deg !


  1. 1 23 mil hjemmefra « liseliten.com Tilbakesporingapril 26, 2012, kl. 20:23
  2. 2 Endelig over « liseliten.com Tilbakesporingmai 24, 2012, kl. 22:04
  3. 3 Hva er handlingen et uttrykk for? « liseliten.com Tilbakesporingoktober 27, 2012, kl. 22:38
  4. 4 Mitt 2012 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 20, 2013, kl. 15:55
  5. 5 Er jeg i helvete nå? | liseliten.com Tilbakesporingfebruar 27, 2013, kl. 01:28
  6. 6 Påsken i år | liseliten.com Tilbakesporingmars 26, 2013, kl. 12:36
  7. 7 Leserspørsmål: Hvordan var det å få diagnosen borderline? | liseliten.com Tilbakesporingjanuar 11, 2014, kl. 15:08

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!