23 mil hjemmefra

For fem uker siden, etter et døgn på observasjonsposten etter en overdose medisiner, tok jeg mot til meg og ba om hjelp. Jeg ba om hjelp, men jeg ble avvist, stigmatisert og sendt hjem av en lege på grunnlag av hennes syn på ”mennesker med din diagnose..”. Jeg har skrevet om dette her: Mennesker med din diagnose..

Denne episoden gjorde veldig mye med meg, jeg var allerede i utgangspunktet sårbar og veldig dårlig. I journal fra oppholdet jeg har hatt på psykiatrisk den siste måneden, har de beskrevet det hele som traumatisk. Jeg ble sparket mens jeg allerede lå nede, på mitt mest sårbare.

Alt hun sa og fikk meg til å føle, ble til sannheter for meg, enda alle andre mente det motsatte. Sannheter som sykdom og indre demoner allerede har fortalt meg i halve mitt liv, men som jeg har jobbet med å ikke tro på. ”Jeg fortjener ikke hjelp, jeg er ikke verdt noe, jeg er ingenting”. Hvem kunne jeg stole på nå? Var alle egentlig som henne og tenkte som henne? Alt jeg hadde lært om å bruke ord og be om hjelp, var det bare løgn alt sammen?!

Alt og alle ble farlig, jeg stolte ikke på noen, og jeg skulle aldri noensinne ta i mot hjelp igjen. Alt av sykdom i meg ble trigget og utløst, alt jeg hadde jobbet for falt i grus. Jeg mistet meg selv totalt. Kaos, virkelighetsbrist, uutholdelig smerte.

Jeg så kun to valg, to mulige utveier. ”Enten så tar du livet av deg, eller så flykter du til helvete vekk fra alt.” Samme hvor, bare vekk, . Jeg valgte det siste. Jeg måtte bort, tok et hvilket som helst tog, første mulige transportmiddel som gikk, og endte opp i Kristiansand hvor jeg meningsløst vandret i gatene i over fire timer. Gråtende, fortvilt og bortkommen i en by jeg ikke kjente, 23 mil hjemmefra. Aldri har jeg følt meg så alene og forlatt i hele verden som jeg gjorde da, enda det var jeg som hadde forlatt alt det kjente, men som med ett ble for fremmed, for utrygt og uutholdelig.

Litt før midnatt, etter å ha gått frem og tilbake og rundt og rundt i fire timer, innså jeg alvoret og galskapen oppi det hele. Hva faen er det jeg driver med, hva faen er det som skjer. Dette kan ikke fortsette, det har gått for langt. Skulle jeg krype til korset og be om hjelp – likevel, og en gang til? Eller skulle jeg sette meg ned og vente til neste dag for å finne en plan videre, fortsette å flykte, eller dø?

Det var nesten seks dager siden jeg ble avvist og sendt hjem fra sykehuset etter overdose medisiner. I seks dager hadde jeg tviholdt på siste rest av stolthet og siste rest av krefter. Men også siste rest av forsvaret mitt falt i grus. Jeg klarte ikke mer.

Jeg trosset alle vrangtanker og dro til legevakten. I mine øyne, i den situasjonen jeg var i, betydde det å krype til korset og risikere å bli avvist på nytt, noe jeg på forhånd tenkte at jeg ikke ville klare. I ettertid har jeg trengt mye bekreftelse på at jeg gjorde det riktige, for jeg klarte ikke se det selv. Jeg var redd det var et tegn på svakhet, for i mitt hode mente jo alle at jeg ikke trengte hjelp?

På legevakten i Kristiansand ble jeg møtt på en utrolig god og omsorgsfull måte. De trodde jeg kom dit på grunn av såret i pannen, for jeg klarte ikke snakke, jeg bare gråt. Jeg klarte etter hvert å forklare hva som hadde skjedd, og fikk overnatte på akuttmottaket. Det var der jeg fikk høre ordene ”du er trygg nå. Vi skal passe på deg”, de aller fineste ordene jeg kunne fått. Det var alt jeg egentlig hadde ønsket og bedt om i utgangspunktet! At noen kunne hjelpe meg, og for en liten periode overta ansvaret og passe på meg, noe jeg åpenlyst ikke klarte selv akkurat da.

Jeg ble overført til sykehuset hjemme i Stavanger dagen etterpå, frivillig. Avdelingen jeg har vært innlagt ved den siste måneden, er en spesialavdeling for psykose og personlighetsforstyrrelser. Til tross for en vond og vanskelig situasjon, så har det vært et trygt og godt opphold på en utrolig fin avdeling. Jeg har fått den tiden, støtten og tryggheten jeg har trengt for å komme tilbake til normalen og meg selv. Det er skremmende å se tilbake på hvor intenst det hele har vært, og hvor lett jeg kunne ha falt på det andre valget, men jeg er nå her, fullt og helt meg selv igjen og like hel (og takk for det).

38 Responses to “23 mil hjemmefra”


  1. 1 Margrethe Berge april 26, 2012, kl. 19:16

    Åh, kjære deg. Du har ikke hatt det lett i det siste. Helt forferdelig… Du må gå igjennom så mye, det gjør vondt langt inn i hjerterota å vite det. Du som er så nydelig. Men du, det at du igjen og igjen lever, at du klarer å be om hjelp, at du får hjelp, at du sitter her… Det tenker jeg er et slags tegn på hvilken fighter du er. Selvom du der og da, i all smerten kun vil bort fra alt og ikke ser på deg selv som verd noe, er det en del av deg – Langt inn i margen som VET at du er verd det. Du er verd all verden :) Og du skal være her. Du har så mye godt å gi til verden. Vel, det tror jeg iallefall. Håper ikke det ble noe feil sagt.

    Håper virkelig det går riktig vei herfra og at du kan ha gode perioder. Lykke til, Lisemor! ♥

  2. 2 maika april 26, 2012, kl. 19:20

    Sterkt å lesa, tusen takk for at du deler! Kjenner eg blir provosert og forbanna, over at det skal måtta gå så langt… Kjenner igjen desperasjonen, angsten, alt sammen… (inkl. det å reisa langt vekk, kor som helst..) Og så blir eg veldig glad for at du endte opp med å oppsøka legevakten i Kristiansand (styke/egenomsorg osv.!!!!!), og at du blei møtt på ein god måte der. Og til slutt for at du fekk hjelp og støtte til å komma deg på beina og våga å møta verden igjen. MEN, likevel; #%((R#&!I!!!!!!

  3. 4 Wenche april 26, 2012, kl. 20:00

    Det gjør vondt å lese alt du nok en gang har måtte gjennom går.
    Er utrolig glad for at du tok det rette valget. Jeg beundrer ditt mot , og heier på deg. ♥♥

  4. 5 Odyne april 26, 2012, kl. 20:14

    Det høres fryktelig vondt ut å bli møtt på den måten, og jeg synes det er kjempetøft av deg å tørre å be om hjelp igjen etter en sånn avvisning! Er glad for at det går bedre med deg nå. Klem♡

  5. 6 laipai april 26, 2012, kl. 20:26

    Du trengte virkelig de ordene da, og jeg er veldig glad for at du ble tatt imot på den måten du ble, for situasjonen var alvorlig.

    <3

  6. 7 kitiinee april 26, 2012, kl. 21:23

    Lise <3 Søte, snille, gode, Lise!
    Du er så vannvitig sterk! Jeg eier så utrolig mye respekt for deg. Det gjør vondt langt inn i hjerterota og lese, jeg kan huske jeg leste innlegget du skrev om den legen.. jeg er så utrolig glad for at du satset, og prøvde og fikk den hjelpen du spurte etter, det er vannvitig modig og sterkt gjort.

    Jeg ønsker deg alt godt, og sender over en stoor klem! <3

  7. 8 Destgirl april 26, 2012, kl. 21:30

    Så bra at du fikk høre de rette ordene som du trengte og som man skal si i slike steder.. Legen som avviste deg gjorde virkelig feil, utrolig mye de kan ødelegge vi slike holdninger.. Du har jammen med vært tøff som kom deg gjennom dette, sterke, flotte, flinke, tøffe deg <3 <3

    *klemmer*

  8. 9 Lillesmurf - Kari april 26, 2012, kl. 21:35

    Dette gjorde vondt å lese. Tenk at noen kan være så forferdelig.. Men bra du endelig fant noen som tok vare på deg og ga deg en trygghet <3 Jeg sender deg gode tanker. Lise, jeg heier på deg <3

  9. 10 Svarttrosten april 26, 2012, kl. 21:44

    Jeg håper du klager inn den legen, hun MÅ få vite hvilken konsekvens ordene hennes hadde. Eg blir så sinte at eg konne grina… (Rogalending her ja).
    Og det du skriver, om de trygge ordene, jeg er inderlig glad for at du ble godt møtt i Kristiansand <3

    ps! legen min har laget et pop-up notat i journalen min der det står at det skal være lav list for innleggelse, det har hjulpet. Han lagde det etter at jeg en gang ble avvist i en veldig dårlig forfatning, av en lege som ikke en gang ville møte meg, eller snakke med meg! En historie som er for lang for et svar som dette, men jeg ble innlagt via omveier, takk og pris for at det ordna seg.

  10. 11 kathrine april 26, 2012, kl. 21:53

    du er veldig tøff som ba om hjelp, etter å ha blitt avvist! det vise styrke <3 eg e glad du gjorde det! glad i deg!

  11. 13 Magnus april 26, 2012, kl. 22:22

    Husk dette hver gand du eventuelt tviler på deg selv:
    Ved å tvile på seg selv, beviser en for seg selv, at en er et ydmykt / godhjerted menneske, siden en gjør det motsatte av naturen til hardhet.

  12. 14 linnkatrine85 april 26, 2012, kl. 22:47

    Huff får helt vondt av deg… kjenner til å ha slike tanker og det er IKKE lett å kvitte seg med disse tankene…Godt du valgte den veien du valgte og super flott av de og ta seg av deg i Kristiansand , må ha vært deilig og føle seg trygg endelig.
    Du er utrolig sterk , det må du huske og det er maaaaange som er kjempe glad i deg..
    Sender deg en stor klem og håper virkelig du slipper å oppleve å ikke bli tatt på alvor igjen.. <3

  13. 15 Miss AJ april 26, 2012, kl. 23:06

    Er fast leser av bloggen din, men skjeldent jeg har kommentert desverre..Men jeg er så glad for å lese at det går bedre nå! Har tenkt så mye på deg de siste ukene, og den behandlingen du føst fikk gjorde meg pissforbanna.Unødvendig!
    Så jammen er det godt at det finnes noen andre som er bedre (eller hva jeg skal si).

    Det at du kom deg igjennom disse helvettesukene sier mye om styrken din. Jeg er ordløs, rett og slett!
    Jeg heier masse på deg, du er å FLINK! :)

    En cyberklem sendes :)

    Jeg så foresten nå at du ikke villa ha alle å enhver til å følge deg på instagram, så jeg beklager at jeg ikke så det før jeg sendte deg forespørsel del..

  14. 16 Farger. april 27, 2012, kl. 10:49

    Jeg blir så oppriktig forbanna og frustrert når jeg leser hvordan du ble møtt! Hvordan kan de se diagnosen foran mennesket?

    Lise, du er så inderlig mye verdt. Du er så inderlig flott, varm og vakker på innsiden og utsiden. Du er fantastisk flink til å skrive, du kler deg alltid så bra, du har en nydelig dialekt og du har et blikk som sier mer enn tusen ord. Aldri, ALDRI tro at du ikke fortjener hjelp eller alt godt her i verden, for jeg som står på utsiden ser at du fortjener alt gull i hele verden.

    Jeg er blitt glad i deg Lise, du betyr noe for meg. Babysteps, Lise, og så er du plutselig tilbake til livet igjen <3 Pass på Lise for meg <3

  15. 17 Ida april 27, 2012, kl. 12:14

    Du er så strek og full av mot!
    Det å lese bloggen din gir meg så mye! Du virker så sterk! Og jeg håper hun som møtte deg på en så dårlig måte og ødela alt du har bygd opp, får høre det og at hun tar lærdom av det! Håper du aldri får oppleve noe som det igjen! Du er et fantastisk forbilde med din styrke og ditt mot!

    Det er så godt å høre at du ble tatt godt i mot på legevakten i Kristiansand!
    Jeg ønsker deg masse lykke! Og håper at ting ordner seg for deg i framtiden!

    Klem!

  16. 19 fragile88 april 27, 2012, kl. 14:43

    Vondt å lese at du har hatt det så vanskelig.. Men er så innmari glad du fikk hjelp til slutt! Er kjempestolt av deg for at du klarte å si ifra om at du trengte hjelp..
    For du fortjener hjelp! Du er et fantastisk godt menneske som fortjener gode ting..
    Tenker masse på deg, vennen !!
    Klem ♥

  17. 20 Marthe H april 27, 2012, kl. 16:36

    Uff, vondt å lese dette. Det verste er at jeg kjenner meg så veldig igjen. Jeg hadde omtrent samme opplevelse i November – fikk ikke hjelp når jeg ba om det. Bare tilfeldigheter og en veldig oppmerksom samboer som reddet meg.

    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om å reise bort. Det har jeg også gjort – reiste til London på impuls i Januar jeg! Og så kom jeg meg jammen hjem igjen på impuls og ble lagt inn samme dag også. Litt av et kaos, men jeg er stolt av å lese at du tross alt valgte å prøve å reise, noe som er tross alt det minst destruktive av de to valgene du hadde. At du i tillegg spurte om hjelp én gang til: JEG ER SÅ STOLT AV DEG! Jeg vet neimen ikke om jeg hadde klart det du klarte. Jeg tror dette viser at du er virkelig på rett vei, Lise.

    Håper du får en fin tid framover og at du klarer å legge det som har skjedd bak deg litt.

    <3

  18. 21 Linn april 27, 2012, kl. 19:09

    Jeg har lest bloggen din en god stund nå, men jeg har aldri kommentert.. Jeg har bipolar lidelse, og jeg kjenner meg som regel igjen i det du skriver. Grunnen til at jeg valgte å kommentere nå, er fordi jeg ville bare at du skulle vite at jeg, og mange fler, tenker på deg og støtter deg. Jeg ser opp til deg. Jeg kjenner deg ikke, jeg har aldri engang møtt deg. Men jeg kan likevel si at jeg ser opp til deg. Jeg synes du er sterk! Det var bare det jeg ville si.. :)

  19. 22 Gudrun Jona april 27, 2012, kl. 20:31

    Åh, Lise… det skjærer sånn i hjertet mitt når jeg leser dette her. Jeg viste ikke…. og det gjør jo ekstra vondt å vite hvordan du har hatt det da.

    Det er godt å lese at du fikk den hjelpen du fortjener til slutt. Jeg kan ikke fatte hvorfor enkelte får lov til å jobbe i helsevesenet…

    I <3 U

  20. 23 Kris april 27, 2012, kl. 21:44

    Jeg skulle ønske jeg hadde funnet deg når du gikk vandrende rundt her, jeg bor i Kristiansand selv. Det er godt å vite at du har fått god hjelp, og at du har tatt mot til deg igjen.

  21. 24 Camilla april 29, 2012, kl. 08:51

    Det er så bra at du fikk den hjelpen du fortjente! Du er sterk! Å be om hjelp er ikke svakhet, men tegn på at du kjenner deg selv godt nok til å tørre å si ifra.

  22. 25 Caroline april 29, 2012, kl. 09:36

    Det er så sårt å lese om hva du har vært gjennom. Det gjør så vondt å vite at det er folk som arbeider i omsorgsyrker som ikke kan å håndtere mennesker.
    Heldigvis er ikke alle sånn, og jeg er glad du fikk hjelp, og de ordene du trengte å høre mest. Du er sterk, Lise! Og velkommen hjem ♥

  23. 26 b april 29, 2012, kl. 22:05

    hei du =)
    er kjempe glad i deg selvom jeg ikke har møtt deg i virkligheten men jeg veit du kommer til å klare dette og at du ikke har vist svakhet, det var en som sa til meg «du viser ikke svakhet før du gir opp» men jeg veit ikke helt… jeg prøver hvertfall å trøste meg med det noen ganger og klarer det ikke alltid…
    håper det går bedre med deg lise og at du får det fint fremover på innleggelser osv
    lykke til Lise
    men jeg skjønner enkli tankegangen din, den med at du må bort jeg tenkte på det en gang og dro og møtte en fyr men ble skremt kom til meg selv og dro hjem igjen like hel bare krenket av meg selv (følte jeg)… tanken min var enkli å være borte i flere dager men når jeg fant ut hvordan han var så kom fornuften i meg…
    igjen så ønsker jeg deg LYKKE TIL!!!! <3
    du får meg til å se en annen vei noen ganger, den veien jeg ikke skal gå selvom jeg havner på den noen ganger men du gir meg mer styrke når jeg føler meg svak…
    kjempe glad i deg

  24. 27 Pantora mai 1, 2012, kl. 21:35

    Jeg er så glad for at du klarte be om hjelp selv om alt i deg strittet i mot..

  25. 28 Marthe mai 1, 2012, kl. 22:47

    <3 Jeg har aldri tvilt på deg, du fortjener kun det beste! Husk det, det er min mening <3

  26. 29 Anita mai 2, 2012, kl. 19:38

    Ufattelig hvor mye dårlige holdninger som finnes blant de som skal hjelpe andre. Når man er langt nede skal man måtte slippe å bli trykt enda lengre ned. Å be om hjelp er vanskelig,jeg kjenner meg veldig igjen i det. Vil jo takle ting mest mulig selv,selv om det da kan være på en destruktiv måte. Jeg stoler ikke på at jeg vil få hjelp når det er helt krise,det er så avhengig av hvem man møter. Å tale sin egen sak er knalltøft når man mangler ord og krefter. Da trenger man å bli sett,at andre tar litt styringen. På en god måte,med respekt. For veldig mange blir veien ut av sykdom mye lengre pga.ubetenksomme,kunnskapsløse og kanskje uempatiske «hjelpere». Blir opprørt av å lese hvordan du ble avvist og ikke sett. Men også glad og lettet over at du holdt ut og våget å oppsøke hjelp igjen. Og fikk det du trengte. Det finnes mange gode sjeler i helsevesenet. Men det burde vært enda flere… Takk for at du deler dine opplevelser,Lise!

  27. 30 Ano22 mai 10, 2012, kl. 15:42

    Du er så sterk! Jeg kjemper med det samme som deg, og det er IKKE LETT når man føler seg så avvist og forlatt at man trenger å flykte fra seg selv. Sender store klemmer, du er helt nydelig jente! En dag er du fri fra det, det er jeg sikker på :)

  28. 31 textoman mai 10, 2012, kl. 21:52

    Har ikke vært inne på bloggen din før, kun lest andre som har skrevet om hvor fantastisk du er på dine blogger, uten å ha gått ut av de bloggene igjen med mer enn minnet av navnet ditt. Og jeg angrer på at jeg ikke har gjort det. Historien din er helt utrolig inspirerende. Jeg gråter og gråter etter å ha lest innleggene du har linket til i dette innlegget, og innser at du virkelig (og dette kommer helt fra hjertet, uten noen som helst overdrivelse), – er det sterkeste mennensket jeg noen sinne har hørt om. Virkelig. Du lever! Hvor sinnsykt sterkt av deg er det ikke å faktisk være i live etter alt dette her?! Jeg synes du må være klar over det, for at du har kommet deg gjennom dette får meg til å tro av hele meg at du kan komme deg igjennom absolutt alt. Du har kommet deg gjennom så mye dritt og motgang, uten å engang hatt et ordentlig ønske om det, med tanker om at å gi opp er det du egentlig vil. Tenk bare hva du kan bruke den styrken du har i deg om det er noe du faktisk brenner for? (!!)

    Jeg får så lyst til å bare gi deg masse klemmer og blomster og gudene vet hva, for dine prestasjoner i selve livet, og kampen med(/mot) det, er mer imponerende enn et hvilket som helst OL-gull. Skulle ønske det fantes en ordentlig pris, en fysisk pokal du kunne hatt i hyllen din, for å hedre det fantastisk sterke mennesket du har vært, og fortsatt er. Om du noen gang tviler på deg selv, og er usikker på om du klarer mer, vit at det er en liten 17-åring i Oslo-området som ville satset alt hun har og eier på deg, og som tror av hele sitt hjerte at du KLARER DET, hva enn det måtte være.

    Og at du har mot til å spørre om hjelp gjør deg alt annet enn svak. Det er vanskelig, og jeg kjenner meg så altfor godt igjen i vanskeligheten med å be om hjelp. Jeg og slet/sliter veldig med det, og da jeg først gjorde det fikk jeg en psykolog jeg absolutt ikke hadde noe kjemi med overhode, noe som gjorde det hele bortkastet. Så søt og hjelpevillig h*n var (for det var ikke noe galt med psykologen som verken person eller psykolog), unngikk jeg å be om en annen i frykt for at h*n skulle føle seg dårlig, som absolutt ikke var tilfelle. H*n passet bare ikke til meg. Og jeg vet ikke hvor mye det betyr, men å lese dette fikk meg til å forstå at det kanskje er greit å spørre om en ny psykolog likevel, og at h*n kanskje forstår at mennesker er forskjellige, uten at det er h*ns skyld at det ikke fungerte. Denne kommentaren har allerede blitt nesten en bok lang, og jeg beklager det. Til slutt må jeg bare si at du ikke må gi opp. Og at du fortjener hjelp, og at de som bruker diagnosen mot deg på en sånn måte bare ikke har noenting overhode i helsesystemet å gjøre. Tusen, tusen takk for at du deler alt dette.

  29. 32 Iamstillhere88 mars 7, 2013, kl. 23:27

    Godt å høre at det finnes gode mennesker <3
    Godt å høre at du fikk hjelp <3

    Ord har stor kraft og har en stor innvirkning, både positive og negative ord!
    Mennesker, spessielt de som jobber innen psykisk helse burde være flinkere til å huske hvor stor kraft ordene har, fordi noen ganger kan ordene utgjøre en forskjell om liv eller død.

    Godt å høre at du lever <3

    Stay strong <3

    Klemmer.


  1. 1 Endelig over « liseliten.com Tilbakesporingmai 24, 2012, kl. 22:04
  2. 2 Mennesker med din diagnose.. « liseliten.com Tilbakesporingoktober 27, 2012, kl. 17:03
  3. 3 Mitt 2012 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 20, 2013, kl. 15:55
  4. 4 Er jeg i helvete nå? | liseliten.com Tilbakesporingfebruar 27, 2013, kl. 01:28
  5. 5 Påsken i år | liseliten.com Tilbakesporingmars 26, 2013, kl. 12:36
  6. 6 Leserspørsmål: Hvordan var det å få diagnosen borderline? | liseliten.com Tilbakesporingjanuar 11, 2014, kl. 15:08

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!