Å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det

Avdelingen jeg var innlagt ved nå gjennom april måned, var ny for meg. Jeg hadde aldri vært innlagt der før, og jeg kjente ikke til de som jobbet der. Alt var nytt og ukjent, men egentlig syns jeg det var veldig greit å på en måte starte med blanke ark og forholde meg til mennesker som ikke kjente meg fra før.

Jeg har delte opplevelser og følelser knyttet til det å være innlagt på lukket akuttavdeling på sykehuset. Jeg har alltid hatt god nytte av innleggelser, jeg har hatt mange fine møter med flinke og gode mennesker, men jeg har også ofte kjent på utrygghet, press og redsel for å bli skrevet ut for tidlig på grunn av stadig fulle avdelinger. Jeg har ofte følt at de som jobber der sjelden har tid fordi det er så travelt, og at det er de som «gjør mye ut av seg» som får mest oppmerksomhet.

Det er nesten litt triggende i seg selv, det å føle seg usynlig, bagatellisert og «glemt» fordi man ikke gjør så mye ut av seg. Er ikke min smerte, mine problemer, jeg, like viktig? Og så blir alle de negative tankene og følelsene om en selv bare bekreftet og forsterket, og mønsteret gjentar seg på ny.

Når man i lang tid (for min del i fjorten år) har brukt selvskading som mestringsstrategi for å holde ut indre smerte, som en måte å overleve på, er det vanskelig å skulle lære seg og benytte seg av andre måter å håndtere kaos og smerte på. Selvskadingen har tross alt hatt en funksjon, selv om den er usunn, farlig, syk og (ofte) etterlater varige arr.

Jeg trenger å oppleve at min stemme er viktigere og større enn stemmene som forteller at jeg må, skal og fortjener å skade meg. Jeg trenger å oppleve at det finnes andre og bedre løsninger, at jeg faktisk ikke trenger selvskadingen. Og underveis i denne prosessen trenger jeg mengder med støtte og bekreftelse.

Hvis vi alle er enige om og opptatt av at man skal bruke ord fremfor handlinger, så må man også lytte til og ta ordene på alvor. Hvis man ikke opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor ved å fortelle og snakke om smerten, så er veien tilbake til selvskadingen så mye kortere. «Se hvor vondt jeg har det.»

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa noe om dette under forrige innleggelse, ti ganger, minst? Jeg var helt utkjørt etter alt som hadde skjedd de siste ukene, det var ingenting igjen av meg, jeg hadde ingenting å gå på. Jeg var livredd for å kjenne på avvisning og det å ikke bli tatt på alvor, jeg følte at det ville jeg ikke makte (en gang til). Jeg ønsket så sårt å oppleve at det var okei å «bare» ha det umenneskelig vondt – uten å måtte uttrykke det, om enn overfor meg selv.

«Når ting stormer og jeg er alene med mitt kaos ute i verden, så kan det noen ganger ende dramatisk. Fordi jeg er utrygg og redd, og fordi alt følels uutholdelig. Et kaoshelvete uten like. Det er viktig for meg nå å vite at andre VET og FORSTÅR at ting fortsatt er jævlig – selv om jeg ikke skader meg. Det er nytt for meg og det er vanskelig å ikke gjøre det jeg har gjort i alle år. Jeg ønsker å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det! At jeg bare kan få være trygg (fra meg selv?), få puste og få mulighet til å bli meg selv igjen, uten at jeg må straffe meg for å overleve, eller bevise smerten og helvetet på noen måte for å bli tatt på alvor.»

Jeg leste dette opp for psykologen. Jeg sa at jeg var redd de skulle tro at alt var greit fordi jeg ikke skadet meg (slik jeg alltid har gjort), og at nå og derfor skulle de sende meg hjem igjen til mitt eget lille helvete. Jeg hadde et lite håp om å bli forstått, men jeg hadde ikke sett for meg den utrolig fine tilbakemeldingen jeg fikk.

«Vi tenker faktisk det stikk motsatte av det du er redd for. Vi tenker at oi, wow, for en utrolig tøff, vanskelig og god jobb Lise gjør med å stå i dette helvetet – uten å skade seg selv, for en kamp! Vi vet hvor vanskelig og tøft det er, vi forstår at du ønsker hjelp, ønsker å få det bedre, nettopp ved å ta denne kampen. Dette vil vi hjelpe deg å komme gjennom. Vi sender deg ikke hjem før du selv føler du er klar for det, vi tar deg på alvor.»

Tenk at noen kunne se og forstå meg og min kamp – uten at jeg trengte å gjøre noe som helst annet enn å snakke om det? Tenk at jeg ble tatt mer på alvor ved å fortelle med ord enn å fortelle med blod? Tenk at jeg har kommet meg gjennom flere ukers helvete uten selvskading. Jeg våget å stole på at jeg kan være naken med smerten, og overleve den – uten å måtte dekke over den med mere smerte, en annen smerte. Jeg som i utgangspunktet følte meg liten, svak og uviktig, ubetydelig, kjente at jeg vokste og plutselig følte meg sterk, modig! Jeg kjente på en motivasjon om at ja, dette kan jeg klare, dette vil jeg klare! Jeg trenger ikke selvskadingen? Jeg trenger faktisk ikke selvskadingen! Ingen gjør det.

LFSS

23 Responses to “Å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det”


  1. 1 M mai 3, 2012, kl. 04:18

    Fine ord -godt å snakke med ord i stedet for andre ting…

    Jeg bryr meg så mye om deg søte du.
    Ikke så mye mer å si egentlig,
    jeg liker ord.

  2. 2 Monica Landvik mai 3, 2012, kl. 06:12

    så bra du blei tatt på alvor med ord som utrykk!!
    det er ofte det beste å bruke ord, lære seg andre mestringsstrategier det tar tid og det er tøft så du bør vere kjempe stolt som klarte å si i fra med ord! og det beste var jo att du blei hørt!

  3. 3 vevelinn mai 3, 2012, kl. 07:57

    Så godt at du endelig følte at du ble tatt på alvor, uten å måtte ty til selvskadingen. Flere skulle tenkt sånn som denne psykologen. Jeg får ofte følelsen (når jeg er inne) akkurat det du skriver om, at om man ikke gjør nok utav seg….vel….da glemmes man lett. Og også at dersom man ikke gjør en depresjon «riktig» (eks. om man dusjer, kler seg fint, er ute og prøver få det til å gå) så blir man fortere «kastet» ut, fordi DE mener du ikke har behov for det. Da lurer jeg på – hva er DE laget av…..med røngtensyn? Jeg mener, er de så jævla gode at de ser gjennom huden vår og ser og føler hvordan vi har det? NEI. Så jeg skjønner ikke den «konklusjjonen» de måtte ha kommet frem til når de mener en pasient ikke er «syk nok» og trenger være der, til tross for at vedkommende gjennom ord formidler et behov selv.

    Kanskje kan dette være en avdeling du kan føle trygghet når du opplever nedturer igjen?

    Jeg skulle ønske jeg selv hadde et sånt sted. En avdeling som så meg bak smilet, klærne, håret, sminken og mitt «glade» humør. Skulle ønske noen så BAK denne fake masken, at de kunne tenke litt lenger enn som så. Men alt i alt så har jeg mistet troen på at det finnes et sånt sted, og at det er «håp» for meg å få hjelp. Sitter som oftes igjen med at det er JEG som er vanskelig. Har fått høre at det er JEG som «boikotter» opplegget deres, og at jeg ikke ønsker å samarbeide. Jeg blir veldig forvirra. For skader jeg meg når jeg er der, så blir det feil. Men lar jeg være, vel…så blir det også feil (da ser man ikke personen som sliter likevel). Så ja…hva gjør man liksom?

  4. 4 Terese et Tustehue mai 3, 2012, kl. 09:26

    Ord er så mye bedre enn handling! Du skulle bare visst hvor mange ganger du har hjulpet meg med det!
    Jeg er stolt av deg! Du er utrolig utrolig flink! Jeg er veldig glad for at jeg får kjenne deg! Du er den sterkeste personen jeg kjenner, det kommer du alltid til å være! <3

  5. 5 Solvor Bratland mai 3, 2012, kl. 09:37

    Fyyy fa…flate, Lise. Det stikker i magen, og tårene står i øynene. Det er så utrolig godt å se at du fikk det du trengte at det rett og slett gjør vondt. At de satte ord på det som jeg har ville formidle til deg! At jeg skjønner at du har det tøft, selv om du ikke selvskader… at det er enda tøffere når du ikke selvskader på en måte! Siden dette var din mestringsstrategi, og det er drit tøft å endre noe som «funker». Jeg er blitt så uendelig glad i deg, Vetlo! Og jeg vil så gjerne ta del i, eller hjelpe deg til å få et liv med overvekt av måker,latter og lykkefølelse. (8) That’s what friends are for!(8) osv. Men det er det bare du som kan la meg være en del av, og det ved å dele ordene din med meg… Du ER ei tøff jente, du ER sterk, og du trenger IKKE å skade deg selv, fordi det fortjener du bare ikke ass!

  6. 6 laipai mai 3, 2012, kl. 10:08

    Selv om man i vanskelige stunder føler at man trenger å ty til destruktive handlinger, så trenger man dem ikke likevel. Men det oppleves som man trenger det. Vi alle vet jo at det beste er å be om hjelp, men det kan være utrolig vanskelig, fot mange finner ikke de rette ordene. Stå på Lise, jeg heier på deg tøffa <3

  7. 7 Veien ut mai 3, 2012, kl. 12:22

    Så bra skrevet! Det satte ord på mye av det jeg har følt på den siste tiden. Ordene dine inspirerer meg til å skrive til behandleren min og forklare hvordan det har vært og er nå som jeg vil bruke andre strategier enn å skade meg.

  8. 8 BEM mai 3, 2012, kl. 12:42

    Deilig å bli tatt på alvor! Desverre er det ikke nok personer der ute som tar oss for det vi sier..! Kjemp videre du, Det var utrolig bra skrevet, ga meg en liten puff til å kjempe videre!

  9. 9 Oda Gangås mai 3, 2012, kl. 12:58

    Hei!
    Jeg har lest bloggen din en god stund nå, og det du skriver inspirerer meg. Du har hjulpet meg gjennom vanskelige tider. Jeg er innlagt selv nå og jeg har prøvd å sette ord på akkurat dette, men jeg har liksom ikke funnet dem. Det er hardt å finne andre metoder enn å skade seg når det har vært metoden vi har tydd til over år.. Du er sterk og du er en inspirasjon til mange, TAKK! Stå på videre, du er sterk. :)

  10. 10 Marthe H mai 3, 2012, kl. 15:05

    Jeg kunne ikke ha skrevet det bedre selv! Det er akkurat sånn jeg også føler det. Jeg har ikke skadet meg i hele perioden mens jeg har vært innlagt og det har vært utrolig vanskelig når jeg har følt at jeg ikke har blitt sett. Jeg har også erfart at dumme, farlige og selvdestruktive handlinger blir lyttet til på en helt annen måte enn ord.

    Jeg har skrevet det samme og gitt til mine egne behandlere, bare på en mye mer desperat, sint og negativ måte:

    «Og det kommer vel ikke til å bli noe mer støtte denne gangen heller. For dere somler bare bort tiden, unnskylder bort. Mangel på tid, mangel på ressurser, vanskelig. Så det må vel bli totalt krise, tosiret antall sting, flere kilo ned, selvmordsplaner, tanker, handlinger. For ellers er det ingen som lytter, er det vel? Er det rart jeg holder på sånn da? Forstår dere det ikke? Tror dere bare at det er sånn jeg er, helt uavhengig av alt annet? Ser dere ikke at det er det samme systemet som liksom skal hjelpe meg, som tvinger meg til å kutte, gå ned i vekt og kjøpe inn piller, fordi ellers er det ingen som lytter. Hvordan skal jeg liksom få ending da? Når ALL erfaring tilsier at ingen lytter på ord, ingen tar seg nok tid til å lytte på ordene som er så vanskelige å få frem. Men å snakke til dere via destruktivitet – det er lett. DA lytter dere. Da skjer det noe. Men altså ikke før det er totalt ute av kontroll, farlig, desperat.»

    Jeg fikk ikke like god respons som deg, Lise. Kanskje det var måten jeg sa det på? Ehe.

    Uansett er jeg veldig stolt av deg og imponert over at du turte å si det til psykologen. Bra jobba!

    Håper du har det fint nå og at du ser på det som en kjempeseier at du kom deg gjennom uten å skade deg! Det beviser bare hvor langt du er kommet!

    Stor klem til deg! <3

  11. 11 Merete Isabell mai 3, 2012, kl. 16:08

    Nok et godt og reflektert innlegg fra din side Lise! <3 Glad i deg

  12. 12 miinsvarteboble mai 3, 2012, kl. 19:28

    Det er så godt at du blir tatt på alvor, og at noen forstår!<3

  13. 13 Monika mai 3, 2012, kl. 20:15

    Så utrolig godt å få oppleve at man endelig etter så mange år kan bruke ord istedenfor handling! Jeg har selv fått kjenne på det den siste tiden. Det å bli hørt er viktig for alle mennesker enten de er friske eller sliter på en eller annen måte.
    Du er flink, for dette er en tung kamp, men jeg tror du klarer det :)

  14. 14 Destgirl mai 3, 2012, kl. 21:04

    så utrolig bra innlegg og kjente meg veldig igjen i å være den usynlige som ofte ikke blir sett for jeg skriker ikke høyest og da etterpå nesten «straffer» meg for jeg nok fortjener det å ikke få hjelp, sterkt og lese.. men enda stereke å lese hvordan du ble møtt, jeg kunne nesten kjenne angsten mens jeg las når du skulle fortelle med ord, (jeg har også mye erfaringen med å ikke bli sett eller forstått, et sårt punkt) ble jeg så glad og letta,utrolig bra at du ble sett, hørt og forstått med ord.. det fortjener du <3 <3 og wow du er flink som ikke skader deg, holde ut å ikke skade,, enorm styrke det!!! <3 <3

    Masse lykke til videre, utrolig spennende å følge deg for du er en ekte fighter <3 <3

    *klemmer* <3

  15. 15 eivindre mai 4, 2012, kl. 23:02

    ”Det er nesten litt triggende i seg selv, det å føle seg usynlig, bagatellisert og “glemt” fordi man ikke gjør så mye ut av seg. Er ikke min smerte, mine problemer, jeg, like viktig? Og så blir alle de negative tankene og følelsene om en selv bare bekreftet og forsterket, og mønsteret gjentar seg på ny.”

    Hvordan behandlerne på sykehuset forholder seg til deg, er nok bevisst og står i henhold til din diagnose. De fleste behandlere synes personer med BPD er fra moderat til ekstremt vanskelige å forholde seg til. Det at du har vært til behandling i så mange år gjør ikke akkurat saken bedre.

    De jeg har møtt med BPD er IKKE alltid like lette å forholde seg til. Jeg husker godt noen episoder med pasienter med BPD fra mitt opphold på psykiatrisk. Jeg sier ikke at dette gjelder deg, men at vi som har en lidelse må akseptere at andre ikke er enige med oss eller forstår oss.

    Den lidelsen du har er bare din. Ingen kan se inn i ditt indre, og si fra en skala fra 1 til 10 hvilken smerte du har. Ingen andre kan det, bare du kan det. Du skaper den smerten. Det kan virke som at den er påført utenfra, men det bare dine tolkninger av omgivelsene. Du bor i Norge. Du har tak over hodet, mat i magen, mennesker rundt deg som bryr seg. Allikevel er dine lidelser tusen ganger verre enn en ”boms” som tigger etter mat på gata.

    Psykologer kan bare gi deg verktøyene du trenger for å mestre den smerten. Men det er bare DU som kan lege deg selv. Det er min erfaring, og er en erfaring jeg deler med svært mange andre. Det er DU som kan lege deg selv. Andre kan bare hjelpe deg på vegen.

    Hvis jeg var deg så ville jeg satt meg inn i BPD, hvis du ikke allerede har gjort det. Jo mer kunnskap du har om egen lidelse, desto bedre. Behandlerne dine burde vite hvilken prognose du har i dag. Hvilke prognose en har avhenger av ulike faktorer. Linken under deler pasienter inn i ulike grupper i USA. Om dette er direkte overførbart til Norge er vel noe usikkert, men gir sikkert en god pekepinn for usiktene til personer med BPD her i Norge også.

    http://www.dangerousbehaviour.com/Disturbing_News/Clinical%20Aspects%20of%20Borderline%20Personality%20Disorder.htm

    God bedring. Jeg skal følge bloggen din, og kanskje kommer jeg med innspill.

    Eivind

  16. 16 nina mai 5, 2012, kl. 20:18

    ord er mye bedre en blod,du er flink lise klem

  17. 17 Ragnhild mai 6, 2012, kl. 21:11

    Så godt å lese! Du er så utrolig flink til å ordlegge deg! Alle som jobber i psykiatrien burde henge dette innlegget opp på tavlene og kontorene sine – for dette er viktig!

  18. 18 Pantora mai 8, 2012, kl. 19:18

    Åååh Lise.. Nå måtte jeg gråte litt. Kjenner meg så igjen i dette. Jeg blir jo ikke innlagt, mye fordi det tilbudet ikke finnes her, men synes det er like greit, for jeg har C og S å forholde meg til. Og det er fra de jeg har fått høre at jeg ikke trenger skade meg for å vise hvor vondt jeg har det. S sa til og med at de nok skjønte det enda bedre, når jeg bruker ord i stede for skading. Utrolig fine (og viktige!!) ord å høre.
    Vi klarer dette, Lise!!!


  1. 1 Min selvskading « liseliten.com Tilbakesporingseptember 3, 2012, kl. 18:50
  2. 2 Mitt 2012 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 20, 2013, kl. 15:55
  3. 3 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingfebruar 28, 2013, kl. 19:37
  4. 4 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingmars 1, 2014, kl. 19:20

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!