Hvis du kunne tatt bort én ting, hva ville du valgt?

«Hvis du kunne tatt bort én ting, hva som helst, hva ville du valgt?» spurte psykologen meg i en av samtalene våre under forrige innleggelse. Vi snakket om diagnosen jeg har, personlighetsforstyrrelsen, symptomer, problemer, hindringer, om alt som er vanskelig. Hva ville jeg mest levd uten, hvis jeg kunne velge bort én ting? Jeg trengte ikke tenke meg om en gang, jeg visste med én gang hva jeg ville svare.

«Det at jeg aldri kan stole på meg selv» svarte jeg (med svart-hvitt-tankegang som en god nummer to). Jeg kan ikke stole på meg selv, og det er en tung bør å bære, en skygge som alltid følger meg (se på headeren). Jeg er redd meg selv, redd for meg selv. Jeg er redd for å skade meg eller dø – ved et uhell fordi jeg mister kontrollen eller handler på impuls. Jeg har vært nære før, og jeg er redd for å komme dit igjen. Jeg vil jo ikke dø! Jeg vil leve! Men jeg vet også at når smerten blir for stor og når mørket overskygger alt, så kan det bli farlig.

Én dag eller en hel periode, kan jeg ha det kjempefint. Være takknemlig for livet og menneskene rundt meg, kjenne på glede og energi, ha store drømmer, planer og mål, rett og slett syns at livet er herlig (og herregud så godt det er!). Men det som er vanskelig, er at det har lite eller ingenting å si hvordan jeg har det i dag. For det kan så altfor lett snu, og når det snur, kan det gå fra himmel til helvete på 1-2-3. Og hvor er jeg da? Jeg mister meg selv, delvis eller totalt. Alt i fra et kortvarig øyeblikk på minutter eller timer, til en kortere eller lengre periode (det er som regel i disse periodene jeg er innlagt).

Og så slår det meg i magen, hardt og brutalt, jeg kjenner meg svimmel og noen ganger svartner det. Det er Borderlinemonsteret som melder sin ankomst. Han dukker opp plutselig, stormende og overkjørende. Stemmene hans er så sterke og høye, så overbevisende at jeg mister begrep om hva som er realitet eller ikke. Jeg kan ikke stå i mot, han overtar alt i meg. Jeg kan ikke tenke mine egne tanker, jeg kan ikke føle mine egne følelser, jeg kjenner bare ham. Borderlinemonsteret. Impulsene overtar, reaksjonen, handlingen er utført og skaden er skjedd før jeg rekker å trekke pusten. Jeg innser ikke faenskapen før det er over, og alt er for sent. – mai 2011

Selvfølgelig avhenger det av dagsformen hvor sårbar jeg er og hva jeg tåler, og det utløses av små eller store ting, ofte de små. Nesten som om jeg er en ballong, fortsatt litt å gå på eller sprekkferdig, og hvor stor eller liten nåla som stikker hull på ballongen er. «Det er ikke dråpen sin skyld at glasset renner over. Glasset var allerede fullt da dråpen meldte sin ankomst.»

Jeg vil så gjerne lære meg å få kontroll over impulsene, jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde kontrollen. Hvordan lærer man seg det? Hvordan kan jeg overta kontrollen, slippe å være redd meg selv? Noen sier at jeg med tiden, med øvelse, behandling og mestringsstrategier vil bli sterkere og tryggere i meg selv og dermed tåle mer, kanskje så mye at jeg ikke lenger vil ha dette problemet. Jeg tror mer enn gjerne på det, men jeg syns egentlig ikke det er trygghet nok – akkurat nå, for per i dag stoler jeg ikke på meg selv. Jeg har det bra, jeg har det fint, og jeg har drømmer og planer jeg ønsker å oppnå. Likevel vet jeg ikke hvor jeg befinner meg om to måneder, om fem måneder, om et år (ingen gjør vel egentlig det, men dere skjønner hva jeg mener).

Den dagen jeg for eksempel kan ha mine egne medisiner i mitt eget hjem, og vite med trygghet at jeg ikke kommer til å ta for mange, uansett hvor vondt og vanskelig jeg måtte ha det… den dagen vil være stor for meg! Jeg lengter etter den dagen. Og jeg velger å tro at den dagen vil komme. En eller annen gang, der fremme.

17 Responses to “Hvis du kunne tatt bort én ting, hva ville du valgt?”


  1. 1 M juni 17, 2012, kl. 22:56

    Fineste jenta mi <3

  2. 2 icarroi2 juni 17, 2012, kl. 23:23

    Jeg lærer så utrolig mye av deg. Tusen hjertelig takk for at du deler med oss!

  3. 3 AKP Photography juni 17, 2012, kl. 23:25

    Kjempefint skreve! Eg håbe virkelig den dagen komme fortare enn du ane, du e så sterke å flinke å du fortjene alt godt her i denne verden♥

    Stor klem!

  4. 6 Wenche juni 18, 2012, kl. 06:24

    Et godt innlegg som beskriver din hverdag.
    Du kjemper og vi heier på deg.
    Du kommer til å nå dine mål !!!!! ♥♥♥♥♥

  5. 7 vevelinn juni 18, 2012, kl. 08:05

    Lise…..du er bare…..bare….bare….helt UTROLIG. Du skriver godt. Rått. Litt tom for ord her merker jeg. Jeg VET hvordan du har det (ja, du vet hva jeg mener med det?).

    Vil bare gi deg en DIIIIIIIGER KLEEEEEM <3

  6. 8 barecamilladotcom juni 18, 2012, kl. 08:30

    Eg glede meg masse te den dagen! For an komme, bare vent å se! I mellomtidå e eg her me deg, hjelpe deg opp når du trenge d og gir deg ei hånd å holda i hvis du vil. Så klare me d sammen!! Ein dag om gangen :)
    Evig glad i deg Lisemi ♥

  7. 10 baremartine juni 19, 2012, kl. 13:39

    Du er bare så utrolog flink, Lise, du veit det?! Jeg blir stum gang på gang.

  8. 11 Paraprlystativ juni 19, 2012, kl. 21:57

    Jeg har lest bloggen din fast de siste årene, og du har hjulpet meg masse med innleggene dine:) Håper det går greit at jeg har linket til din blogg på bloggen min?

  9. 13 joakim september 27, 2012, kl. 16:35

    Jeg ville tatt bort den handlingslammende usikkerheten min.

  10. 14 Sessan Dydland november 21, 2012, kl. 00:29

    det kommer en dag i morgen… du vil tro og håpe at i morgen …. blir det sol! det sier jeg ofte til meg selv! for min del om jeg skulle velge en ting akkurat nå…. så måtte det ha vært bulimien….det å kunne kaste opp uten å bruke så mye som en tannkost til hjelp er jeg langtifra stolt av….! på toppen av det hele har jeg fobi mot oppkast. men jaja! det kommer en dag!


  1. 1 Kriseplan, trygghet og ferie « liseliten.com Tilbakesporingjuli 11, 2012, kl. 23:14
  2. 2 Du må drukne deg i elva « liseliten.com Tilbakesporingaugust 13, 2012, kl. 21:40
  3. 3 «Du må drukne deg i elva, du må dø» « liseliten.com Tilbakesporingseptember 20, 2012, kl. 17:06

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!