Min selvskading

Advarsel: Innlegget handler om selvskading. Jeg ønsker ikke å trigge noen, men jeg deler her litt av min selvskadingsproblematikk og veien jeg har gått og fortsatt går. Takk for at du leser med respekt!

Innimellom og i lang tid har jeg mottatt mailer med spørsmål om hvordan jeg har klart å slutte med selvskading, hvordan jeg kom meg ut av det, og om jeg har tips og råd til dem. Da har jeg dessverre måttet svare at jeg ikke er rette person å spørre, men råder dem til å oppsøke hjelp, eller kanskje jeg henviser til innlegget Jeg skader meg ikke lenger, som er en slags oppsummering av erfaringer som 50 tidligere selvskadere har delt her på bloggen.

Ei venninne spurte meg for en del måneder siden om hvor lenge siden det var siden jeg skada meg sist. Ni dager, svarte jeg, og hun ble kjempeoverraska fordi hun trodde det var snakk om lang tid, fordi hun trodde at jeg var ferdig med det.

Hvorfor har andre denne oppfatningen? Er det fordi jeg ikke forteller om når jeg har skadet meg, at andre tror jeg er fri fra selvskadingen? Jeg har ikke behov for eller lyst å fortelle om når jeg har skadet meg eller vært på legevakten for å sy, og jeg tviler på at det er noe andre har så veldig lyst å lese om heller.

Min selvskading handler ikke bare om smerten. Det er ikke bare et uttrykk for noe jeg ikke klarer å formidle. Det er ikke bare en mestringsstrategi for å holde ut indre smerte og fortvilelse. Selvfølgelig dét også, men en stor del av det, for meg, handler om et sykt og forskrudd behov for å se meg selv ødelegges, straffes. Det handler om synet av blod, åpne sår og ødelagt hud. At jeg ødelegges, slik jeg fortjener, slik jeg tror alle mener jeg fortjener. Hvorfor jeg “må” ødelegge meg og være stygg mot meg selv kan ikke besvares med en setning, et avsnitt eller et kapittel. Svaret er ikke så enkelt, svaret er sammensatt, komplisert, omfattende – og veldig fastgrodd over lang tid. Jeg begynte å skade meg selv som 14-åring og fikk ikke hjelp eller mulighet til å arbeide med dette før jeg var i tjueårene. Jeg var aldri klar over hvor farlig det var og hvor vanskelig det ville være å komme ut av det da jeg som 14-åring begynte å rispe meg på håndleddet.

Ja, jeg vet at jeg ikke fortjener å skade meg. Jeg har innsikt i dette, jeg har reflektert over det, jeg forstår, jeg vet hva problemet er, jeg vet hva som er riktig og hva som er feil. Likevel så er dette “indre” fortsatt så sterkt at jeg noen ganger gir etter, fordi jeg ikke klarer å kjempe i mot mer, fordi jeg ikke har mer krefter, fordi jeg lengter så veldig etter et lite øyeblikks fred.

Handler det om at jeg er svak? Svakere enn andre? At jeg ikke vil nok, ønsker nok eller prøver nok? Svaret er nei. Jeg er ikke svak, og jeg ønsker mer enn noe annet å få slippe disse kampene og flere arr. DBT, kognitiv terapi, samtalebehandling, gruppeterapi, meditasjon, jeg har til og med vært så fortvilet og desperat at jeg har vært i kontakt med hypnoterapeut for å høre om muligheter (hypnose). Jeg jobber med dette så godt jeg kan for å komme ut av det, og det kan ingen andre kan si noe på eller mene noe om – fordi dette er min problematikk, min historie og mitt sykdomsbilde.

I 2008 og 2009 var jeg på mitt sykeste, det er skremmende å se tilbake på hvor dårlig jeg faktisk var. Jeg så det ikke da. I perioder var jeg på legevakten flere ganger i uka for å sy. Livet mitt besto stort sett av innleggelser, intoxer (overdoser) og selvskading, og både jeg, familie og venner var slitne og oppgitt. Behandleren min var nærmest forberedt på at jeg kom til å bli en av dem som ikke ville overleve. I denne perioden mistet jeg også de som var mine beste venner på det tidspunktet, og jeg sørger fortsatt over tapet.

I 2010 bestemte jeg meg for alvor å ta opp kampen mot skadetrangen og arbeide med selvskadingsproblematikken. Jeg ville ikke leve slik mer, jeg orket ikke mer, det kunne ikke fortsette. Det var (og er) beintøft. Jeg har kjempet så godt jeg kan, spesielt de siste to årene, skadesprekkene har vært betydelig sjeldnere, men jeg har aldri klart mer enn 4 mnd skadefri. 4 mnd skadefri har vært min «rekord» siden 2006 (da jeg klarte 9 mnd).

Jeg prøver å ikke sammenligne meg med alle andre som har kommet seg ut av det, for det kan knuse håp. Det er ulikt for alle. Ingen kan vite eller forstå hva jeg gjennomgår eller hvordan det oppleves for meg. Jeg kan ikke sammenligne meg og mitt med andres problematikk, bakgrunn eller sykdomsbilde, akkurat som du ikke kan sammenligne deg med meg – eller andre. Vi har alle hver våre årsaker, hver vår historie, hver vår problematikk, og vi kjemper alle våre egne kamper – på våre måter. Les gjerne: Du skal ikke dømme noen før du har gått i de samme skoene selv.

Grunnen til at jeg egentlig begynte å skrive dette innlegget (som ble en god del lengre og mer inngående enn planlagt), er at jeg denne uken er 5 mnd skadefri. Med andre ord, jeg har slått rekorden. Jeg har nesten ikke turt å si det høyt, men jeg sier det høyt nå, fordi jeg er stolt og fordi det er stort! Jeg kjenner fortsatt skadetrang, noen ganger er det nesten uutholdelig, og jeg er klar over at jeg kan komme til å sprekke en eller annen gang igjen, men jeg prøver å holde ut, ta en dag om gangen og tro på det de fleste sier; at det vil bli lettere med tiden.

Jeg har funnet god hjelp i å søke bekreftelse hos venner, kjæreste og behandler. «Er det nok?» spør jeg ofte når det er på det vanskeligste. «Er det nok selvskading?» Og jeg får svaret jeg allerede vet, men trenger å få bekreftet, at ja, det er nok nå. Til daglig kjemper jeg mot de stygge stemmene som sier at jeg må skade meg, skade meg enda mer. Det blir på en måte ord mot ord, jeg som roper «nei, det er nok, jeg vil ikke mer!» og stemmene som roper at jeg må skade meg. Når jeg da får flere stemmer på mitt lag, så veier mine ord mer, sterkere enn stemmene. Det har hjulpet meg mye.

Jeg tør ikke si at jeg nå er fri fra selvskadingen. Det kan jeg ikke garantere, men jeg kan garantere at jeg skal kjempe med nebb og klør for å bli fri. Hvem vil være med og heie meg frem til 6 mnd, 12 mnd?

Ren hud!

Les gjerne:
Å oppleve at jeg faktisk ikke trenger det
Nesten helt usynlige, men synlige likevel – for henne
Syns du jeg er ekkel, spør hun med lav og skamfull stemme
Gyldiggjøring av smerte
Jeg skader meg ikke lenger (basert på svar fra 50 lesere som har sluttet med selvskading)
Du skal ikke dømme noen før du har gått i de samme skoene selv.

Se alle innlegg i kategorien: selvskading

48 Responses to “Min selvskading”


  1. 1 Ester september 2, 2012, kl. 20:39

    Dype ord, og rørende historie..
    Jeg skal være med å heie på frem til dagen jeg dør, Lise! Du er sterk, husk det!

  2. 2 Margrethe Berge september 2, 2012, kl. 20:49

    HEIA LISE!!! Jeg smilte godt når jeg leste at du nå er fem måneder skaderfri. Det er fantastisk! Jeg er så stolt av deg. ♥ Det er ikke lett dette her, det vet jo jeg også. Man kan ikke bare si at «nok er nok» og forvente at man aldri skader seg mer. Det er litt mer komplekst enn som så… Det gjelder å si at «nå skal jeg prøve, jeg skal gjøre så godt jeg kan» og så se realistisk på det. Selvfølgelig kommer man til å snuble og falle, sprekke. Skade seg igjen. Det er like vondt, sannsynligvis både fysisk og psykisk, hver gang den sprekken kommer. Men du vet; Svakhet er ikke å falle, men å nekte å reise seg igjen. DU er jo selve definisjonen på det å reise seg. Det var trossalt hos deg jeg for første gang leste det sitatet.

    Du er fantastisk! Og jeg vet at du med tiden kommer deg vekk fra demonene og skadingen. Jeg har så tro på deg. ♥ ♥ ♥

  3. 3 M september 2, 2012, kl. 20:50

    Heier på deg…
    Leste innlegget, fikk tårer i øynene og frysninger på ryggen..
    <3

  4. 4 Solvor Bratland september 2, 2012, kl. 21:02

    Veit nesten ikke hva jeg skal skrive Lise… Annet enn at du har min fulle støtte, annet enn at jeg er vannvittig glad i deg og at jeg heier på deg resten av livet! Du fortjener å ha det godt, og være lykkelig. Du fortjener og ikke måtte bruke krefter på å kjempe i mot hver eneste dag… Nå er du kommet så langt, og jeg bare håper at dette vil ta mindre og mindre plass og energi i livet ditt… At du i slutten av dagen kan være UUUTSLITT, fordi du har skatet så mye eller fordi du har vunnet en vollyballturnering… Eller fordi du har blitt mast hull i hode på av gode venner eller danset vilt på konsert (Thehe:-)). Ikke utslitt fordi du må kjempe imot monsteret!

  5. 5 Katrine september 2, 2012, kl. 21:04

    Først og fremst vil jeg si tusen hjertelig takk for advarselen øverst i innlegget, det gjør meg litt mer forberedt både på innhold og eventuelle egne reaksjoner. Og så vil jeg takke for at du deler alt dette her, og at du setter ord på hvor sammensatt og vanskelig det er å definere skadetrang og alt det. Og jeg heier selvsagt så høyt jeg bare kan!! :) Selv er jeg inne i min 5.mnd, og selv om det ikke alltid har vært like lett og stabilt, begynner jeg smått om sen å føle meg som meg selv igjen, slik jeg kanskje var for 10 år siden. Dette klarer vi! Sender deg en klem, jeg <3

  6. 6 Løvetann september 2, 2012, kl. 21:06

    Jeg vil gjerne være med og heie deg fram. Du kjemper en kamp så er beintøff, og noen ganger snubler du,Jeg ble så glad når jeg leste at du hadde klart 5 hele måneder, det er sterkt.
    Jeg heier på deg, for du reiser deg gang på gang, du GIR IKKE OPP og det er sterkt.

  7. 7 Silje september 2, 2012, kl. 21:12

    Heier på deg Lise, du eg go!

  8. 8 laipai september 2, 2012, kl. 21:17

    «Ikke sammenligne med andre, det kan knuse håp». Det er en setning jeg må notere meg, for det er så lett føle seg håpløs når andre får til, og ikke jeg. Men det er så sant. Vi har alle vår egen unike historie.
    Jeg har lyst til å si at du får en stjerne i boka, eller et klapp på skulderen fra meg, men det uttrykker ikke godt nok hva jeg faktisk mener med det du har fått til. Selvskadingsmetodene våre er ulike, men jeg vet hvor avhengig man blir av av dem, og hvor tøft det er og stå imot, så all respekt (as always) til deg fine <3
    Jeg heier hele veien. Fra dag til dag <3

  9. 9 Vibeke L september 2, 2012, kl. 21:19

    gratulerer med 5 måneder skadefri. Kjempebra :) :) Skjønner at trangen til å skade deg fortsatt kommer, men kansje blir den mere borte etterhvert. Og uansett, en stor seier for hver dag du klarer :)

  10. 10 ikkefanatisktrening september 2, 2012, kl. 21:26

    Jeg heier på deg, dette klarer du Lise! :)

  11. 11 Selvskader september 2, 2012, kl. 21:40

    Du er sterk. Du er et forbilde.

  12. 12 Lisbeth september 2, 2012, kl. 22:03

    Fantastisk, Lise!! <3 Jeg har snaart 8 måneder selv, hadde aldri trodd det for å si det slik. Til tider er det tungt, men vi klarer det! Heier på deg!! Og følger deg selv om jeg er ræva på å kommentere.. :/
    Stor klem til sterke og fine Lise <3

  13. 13 lillemy88 september 2, 2012, kl. 22:04

    Wow!

    Jeg ble utrolig rørt av dette innlegget! Du er virkelig en kjemper, og det er helt FANTASTISK at du har klart å holde deg skadefri i 5 mnd! Du bør virkelig være stolt av deg selv :))

    Jeg heier på og med deg, virkelig<3

    Du er en utrolig herlig og flott jente!!

    Klem fra
    Lillemy88<3

  14. 14 adhdrawnawn september 2, 2012, kl. 22:14

    Gratulerer med mestringen så langt! du er sterkere en du selv vet:)
    du er en stoooor stooor insprasjon for meg, og viljestyrken din smitter av på andre (på en positiv måte):) :)
    Jeg heier på deg, fra start til slutt, all the way,all the time:) <3

  15. 15 together we can do it september 2, 2012, kl. 22:31

    kjempeflink! er 5måneder selv om litt over en uke. selv har jeg hatt demi lovato som et forbilde, høres kanskje teit ut for noen, siden hu er disneystjerne og alt det der, men dokumentaren hun lagde var sykt sterk og inspirerende! der sa hun blandt annet at “There are days when I don’t think I can make it, but that’s the thing. An addition is an addiction, and you’re going to deal with it for the rest of your life and you’re going to have days where you’re going to struggle. I am not perfect. This is a daily battle, that I will face for the rest of my life.”
    heier masse på deg, og gratulerer med å ha vært så kjempeflink de siste månedene! det er ikke lett, men det er en seier du kan være stolt over deg selv for!

  16. 16 sunniva. september 2, 2012, kl. 23:20

    Så flink du er! Er ny leser og har lest på bloggen din i hele dag. Den er så inspirerende og unik. Du virker som en helt, utrolig fantastisk person. Så utrolig sterk!

    Men denne filmen du alltid viste etter foredragene dine, har du en mulighet til å legge den ut på bloggen? Har lett etter den lenge idag og finner ikke noe tegn til den, og har virkelig lyst til å se den!

    Lykke til, og jeg skal være med å heie på deg! Dette klarer du! :)

  17. 17 catie1 september 2, 2012, kl. 23:31

    Jeg vet hvor tøft det er! Men det blir lettere og lettere! Er selv 10mnd skadefri nå, og noen dager er fortsatt så tøffe at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg, men så går det alikevel og mestringsfølelsen kommer snikende! Dette klarer du Lise! Jeg tror på deg og heier på deg! Og om du skulle sprekke så er ikke det verdens undergang. Man må bare reise seg og begynne på nytt! Lage ett nytt mål, en dag lenger enn sist!

    HEIA!!

  18. 18 Line september 3, 2012, kl. 01:32

    5 måneder! Det er jo kjempe lenge, og du har grunn til å være stolt! :)
    Takk for at du deler, så det går an å se at det kan gå for andre også.
    – stå på videre, klem fra meg ;)

  19. 19 Celine Therese september 3, 2012, kl. 03:08

    Nå smilte jeg på ordentlig. Lykke til, Lise! Jeg skal absolutt heie deg fremover. Sprekker er lov, det er innsatsen og motet som teller.

  20. 20 Monica Landvik september 3, 2012, kl. 05:24

    Heier på deg:=)5 mnd er stort, du skal være stolt fordi dt er er hard kamp!!! de meste eg har klart er 4 mnd men klarte og 14 mnd en gang men det er lenger siden,,har nå litt over 2 mnd for hver uke som går kjenner eg att eg blir gla eg mestrer uten destruktive handlinger!!! det er et stort skritt eg skjønner godt det er hardt fordi eg kjemper kampen sjølv. grattis med 5 mnd dag:=)

  21. 21 Beate september 3, 2012, kl. 07:15

    Sterkt innlegg. Heier masse på deg, stå på flotte jente :)

  22. 22 Nina september 3, 2012, kl. 08:49

    Heier på deg, Lise <3 Du er så utrolig sterk.

  23. 23 Caroline september 3, 2012, kl. 10:35

    Heier på deg ♥
    Du er så sterk, Lise! Og selv om du snubler av og til, så klarer du deg!

  24. 24 destgirl september 3, 2012, kl. 12:08

    Du er en skikkelig fighter <3 <3 Jeg tenker at 1 dag selvskadingfri er er seier og for hver dag man klarer er bra, om så man faller så er det aldri for sent å reise seg <3 <3
    Jeg er så utrolig stolt av deg <3

    Jeg heier på deg, hver eneste dag <3 <3 <3

  25. 25 Lena september 3, 2012, kl. 15:27

    Gralla!! Flinke du e :0)

  26. 26 BEM september 3, 2012, kl. 18:19

    Heia Lise! :D
    Du er flink!

    Jeg streber etter å nå samme resultat!
    heier på deg, du vil klare 12 mnd! minst!

  27. 27 Milla Sophie september 3, 2012, kl. 19:10

    Gratulerer Lise! Virkelig <3 Om jeg kan si det slik, så kjemper jeg sammen med deg. Du skal klare deg, og jeg skal klare meg. Jeg er her iaf å heier på deg den neste måndten!

  28. 28 Camilla september 3, 2012, kl. 20:33

    Go Lise! Du er sterk!

  29. 29 Jarle Eek september 3, 2012, kl. 22:09

    Hva kan man si? Respekt

  30. 30 Tamsin september 3, 2012, kl. 22:39

    Jeg heier på deg her fra USA! :) Det er jo LANGT ifra sammenlignbart med din situasjon, men her venter vi på at datteren vår skal bli født, og vi har ca. 80 dager igjen å holde ut med kranglete bekken, vondt i ryggen og dødslitenhet. Jeg har mine øyeblikk når jeg lurer på hvordan jeg skal holde ut resten av dagen, for å ikke snakke om til slutten av november fordi jeg orker rett og slett ikke mer. Men så er det jo noe med det at belønningen er absolutt verdt strevet, så da tar vi et minutt og en time og en dag til. Og de dagene blir jo til uker og måneder etterhvert, og plutselig så er vi i mål.

    Lykke til, Lise. Jeg vet at du kan!

  31. 31 vevelinn september 4, 2012, kl. 07:05

    Du vakre, skjønne, kloke, sterke, flinke, kule, modige, ressursterke……(jeg kunne fortsatt i lange baner), klart jeg heier på deg.
    Vet så altfor godt hva du skriver om. Jeg prøver å ikke telle eller fokusere så mye på hvor lenge det er siden sist, tror det er 6 mnd siden.Jeg er også sånn som ikke for øyeblikket kan si at det er over for godt (selvskadingen). Det er fortsatt en kamp. Men slik er det med avhengighet (også slik som med rus, røyk, mat osv.) Prøv å vær stolt over at du faktisk er mye bedre enn det du var. Gi deg selv tiden du trenger. Å skulle komme seg ut av slike ting kan ta laaaaaang tid. Men du jobber med saken og prøver så godt du kan virker det som. Det er mer enn bra nok :)

    Vi er mange som heier på deg. Det viktigste er likevel at DU også heier på deg selv

    <3

  32. 32 Den grønne september 4, 2012, kl. 10:16

    Jeg vil være med å heie på deg til livets ende om jeg må!

  33. 33 Kari september 4, 2012, kl. 11:48

    åå, for et innlegg! Det er fantastisk at du har klart fem måneder som skadefri, kjempeglad på dine vegne. Du er så inspirerende og sterk at jeg ikke vet hva jeg skal si :) Heier deg fram til 6mnd, masse lykke til <3 Klem

  34. 34 Monika september 4, 2012, kl. 14:33

    Kjempe bra , Lise! Å slutte med selvskadingen er en hard kamp å ta men det er jo ikke umulig(!)
    Jeg selv nærmer meg 22 måneder ss fri nå. Jeg har kjempet med nebb og klør og kjemper fremdeles. Når jeg bestemte meg for å jobbe med ss for å klare å slutte eller redusere skadingen så de første årene hadde jeg «sprekk» ca hver 3 måned. Og etter et par år begynte det å gå lengre tid, altså flere måneder enn de klassiske tre månedene. Og i november 2010 var siste gang. Jeg er jo fremdeles ikke ferdig med selvskadingen sånn mentalt enda, men handlingene er så godt som lagt på hyllen. Jeg tenker jo fortsatt på det og har jo fremdeles trang når ting topper seg veldig. Men alikevel har jeg klart å holde de aktive handlingene under kontroll :)

  35. 35 Heidi september 4, 2012, kl. 15:41

    Gratulere med 5 mnd skadefri :D Heier selfølgelig på deg til 6 mnd også!! Og kanskje til og med 12!!! Det hadde vært stort det!! Er så glad for att jeg får lese bloggen din, det er ingen selfølge å finne og få følge en så sterk historie som din.
    Tusen takk :)

  36. 36 Kristin september 5, 2012, kl. 17:09

    JEG HEIER! Jeg ønsker og håper at du også en dag kan si at du ikke trenger å skade deg.

  37. 37 Pim september 6, 2012, kl. 20:08

    Jeg heier på deg! fra for lenge siden og for alltid!
    Innleggene dine treffer meg i magen gang på gang, og jeg kjenner meg igjen ord for ord.
    Takk for at du deler din hverdag med alle oss som føler oss så aleine. Du gjør livet mitt lettere å leve fordi jeg veit at jeg ikke er aleine i verden med følelsene mine.
    TAKK!

  38. 38 kjiping september 6, 2012, kl. 22:11

    Hørte denne sangen på radioen for noen dager siden og tenkte på deg.. Den traff meg midt i hjerterota hvertfall. http://www.youtube.com/watch?v=4M5lZdwOicw Sixx:am – Skin. :)

  39. 40 E september 9, 2012, kl. 20:32

    Så flink du er Lise! Skal mer enn gjerne være med deg og heie videre til først 6 mnd, så 12 mnd. Heier på deg :D

  40. 42 psykisk05 september 21, 2012, kl. 15:48

    «Av lidelse har de sterkeste personlighetene blitt til. De aller største personlighetene er fulle av arr» – Kahlil Gibran

    Jeg hørte dette sitatet da jeg så på en serie. Jeg synes dette var fint og ville dele det med deg.

    klem <3

  41. 44 escape desember 7, 2012, kl. 08:33

    Sterkt skrevet, du har all min respekt! vær sterk!


  1. 1 Hva er handlingen et uttrykk for? « liseliten.com Tilbakesporingoktober 27, 2012, kl. 22:38
  2. 2 Mitt 2012 « liseliten.com Tilbakesporingjanuar 20, 2013, kl. 15:56
  3. 3 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingfebruar 28, 2013, kl. 19:37
  4. 4 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingmars 1, 2014, kl. 19:20

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!