DU kan bidra! Retningslinjer for behandling av selvskadingsproblematikk

Mange pasienter med selvskadingsproblematikk har dårlige erfaringer i møte med hjelpeapparatet. Det er vi som sitter på disse erfaringene som vet best hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Hvordan vil vi bli møtt og hvordan kan andre hjelpe oss på en best mulig måte? Du kan bidra med innspill og erfaringer!

Psykiatrisk divisjon har nylig satt i gang et arbeid med å utforme retningslinjer for behandling av selvskadingsproblematikk i sengepost. Andre land som for eksempel USA og England, har egne «guidelines» som sier noe om rettigheter, etikk og retningslinjer i behandlingen av mennesker med selvskadingsproblematikk, men i Norge har det hittil vært lite av dette.

I den forbindelse er jeg også i kontakt med en vernepleier som tar videreutdanning i psykisk helsearbeid. Hun skriver en fordypningsoppgave med fokus på miljøterapi og ungdom med selvskadingsproblematikk i sengepost, og ønsker innspill om hva ungdom og voksne med selvskadingsproblematikk kan oppleve som god behandling og hva som evt. kan oppleves som negativt i forbindelse med innleggelser på sengepost. Hun ønsker også å drøfte bruk av tvang og kontrolltiltak for å hindre selvskading i sengepost. Hva mener pasientene selv vil kunne være gode retningslinjer?

Jeg syns dette er et viktig tema, her kan vi kanskje bidra til å endre holdninger og behandling av ungdom og voksne med selvskadingsproblematikk. Jeg tenkte at bloggen min kunne være en fin måte å få kontakt med andre som sliter eller har slitt med selvskading, og jeg ville satt enormt stor pris på alle former for tilbakemeldinger, synspunkter, innspill og erfaringer.

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet, er takknemlig for alle tilbakemeldinger, uansett om det er en setning eller to, eller en hel tekst. Om det er mer komfortabelt, kan du også maile meg på lisehetland@gmail.com. Alle svar vil være anonyme, men fint om du kan oppgi alder, eventuelt bare om du er over eller under atten år. Du velger selv hva du vil skrive eller hvor mye/lite, men her er noen spørsmål som kanskje kan være til hjelp:

  • Hva hjelper og hva gjør ting verre i møte med hjelpeapparatet?
  • Nevn noen gode, evt. dårlige erfaringer mens du var innlagt på sengepost?
  • Er det for høy terskel for å kunne bli innlagt på sengepost når en har selvskadingsproblematikk, og tror du dette kan føre til at enkelte føler de må gjøre nærmest ekstreme tiltak for å vise at de trenger hjelp?
  • Hva med bruk av tvang og kontrolltiltak? Er det best å bli fratatt alle muligheter og alt som kan brukes til selvskading, eller kan man unngå selvskading på andre måter?
  • Hvordan kan personal på en god måte forsøke å balansere beskyttelsestiltak og/eller bruk av tvang (for å kunne ivareta sikkerhet, liv og helse), med det å ha fokus på å styrke egenkontroll, mestring og brukermedvirkning hos pasienter med selvskadingsproblematikk?
  • Hvordan kan andre hjelpe deg på en best mulig måte?
  • Hva med utskrivelse, er det riktig å bli skrevet ut dersom man for eksempel bryter en avtale og skader seg selv, eller kan avtaler være til hjelp for å unngå selvskading?
  • Bør sengepostene ha nulltoleranse for all form for selvskading under innleggelser, eller bør dette vurderes individuellt?
  • Bør hjelpeapparatet prioritere å bygge opp bedre ambulante tjenester for å kunne møte behovene til mennesker med selvskadingsproblematikk på en best mulig måte?
  • Blir en i større grad møtt med fordommer fra helsepersonell når en har synlige tegn på selvskading eller suicial adferd, enn andre pasienter?

Del gjerne videre. Tusen hjertelig takk! ♥

36 Responses to “DU kan bidra! Retningslinjer for behandling av selvskadingsproblematikk”


  1. 3 joakim september 5, 2012, kl. 17:23

    Nå som jeg ble innlagt, har jeg på nytt fått føle på kroppen hvor mange grove feil det finnes i den norske psykiatrien. Medmenneskelighet er de helt blottet for, det opplevde jeg da pleierne var mest opptatt av at rutinene ble fulgt skikkelig. Meg virket det som at de ikke var så opptatt av. Jeg måtte sitte å svare på alle mulige rare spørsmål, høyde, vekt, yrke og den slags. Det at mine klær var gjennomvåte av blod, virket mindre viktig. Og formaningene jeg fikk, om hvordan en voksen person burde oppført seg annerledes, hører ikke hjemme i en akuttinnleggelse. Selvfølgelig vet jeg at selvskading er dumt, jeg trenger ikke bli irettesatt som et barn for det.

    • 4 Monica Landvik september 5, 2012, kl. 17:29

      er desverre noen som er sånn, veldig mange i systemet har ikke erfaring og forstår ikkje hvorfor selvskading skjer desverre..men det finnes heldigvis også folk som skjønner men er nok flest av de andre som er som du beskriver!

      • 5 joakim september 5, 2012, kl. 17:39

        Det er mange fordommer der ute, dessverre. Og det finnes mye uvitenhet blant den generelle befolkningen. Men fra noen som har psykiatri som profesjon, forventer jeg mer enn hva jeg forventer av Ola og Kari Nordmann. Ved en akutt innleggelse burde man bli møtt med medmenneskelighet, ikke rutineryttere som ser på deg med misbilligelse.

    • 6 sunchilla september 5, 2012, kl. 18:00

      Det er dette jeg også mener. Fagpersoner har for lite kunnskap om holdninger som faktisk kan være med å skape provokasjoner hos pasienter. Når helsepersonell ber en pasient om å «ta seg sammen» – hvilket grunnlag har de til å gjøre det? Det er både uproffesjonelt, og det blir ikke gjort i andre sammenhenger der pasient lider av somatisk sykdom.

      • 7 Øyvind september 7, 2012, kl. 15:25

        Helt enig. Enkelte har ingenting i et omsorgsyrke å gjøre.
        Lurer på hvorfor folk går inn i psykiatrien når de ikke har til hensikt å behandle psykiatriske pasienter med respekt og empati. Det blir som om jeg skulle hatet hunder og bestemt meg for å bli dyrlege.

  2. 8 Monica Landvik september 5, 2012, kl. 17:26

    Dette er et veldig viktig tema!!
    Vil si noe om noe av det, det eg har opplevd og veit att andre rundt meg opplever er att en ofte ikkje blir tatt på alvor når en sier en har det vanskeleg før det skjer noe drastisk, hjelpeapparater må vere flinkere til å lytte å ikke bare dømme ut i fra diagnose/skadeproblematikk. vet att du har ikke godt å vere innlagt er en setning som ofte blir brukt, den gjorde att min terskel for å be om hjelp blei veldig stor uten å gjøre drastiske ting fordi eg visste eg blei møtt med den setninga..
    det som hjelper meg når eg er innlagt er att eg blir møtt som den eg er, blir sett og hørt når eg ber om hjelp og ikkje minst att når personalet ser eg blir dårlig att de spør om de er noe de kan gjøre for att eg får det bedre..
    eg selv har lavterskelstilbud det funker bra for meg da blir eg tatt på alvor uansett hvor lite eller stort problemet er og får vere i 3 døgn..tenker på spørsmålet om det skal vere lov å skade seg eller forbud og avtalebrudd bør vere invinduelt. noen kan nok ikkje klare å gå fra mye skading til ingen ting selv om de er inlagt.
    ambulant polikliniskn tilbud da tenker eg først og fremst dbt(dialektisk adferdsterapi) det er en god behandling for selvskadingsproblematikk og bør utvides så alle som kan ha nytte av den behandlinga får mulighet til å vere med i den. eg selv har prøvd lange innleggelser men funker mye bedre og har bedring via dbt og mulighet til korte innleggelser igjennom kriser..
    ja det var mine erfaringer og meninnger, håper de kan være til hjelp!

  3. 9 Louise september 5, 2012, kl. 17:36

    Flott tiltak…!
    Jeg har hatt «flaks» når det gjelder mine møter med hjelpeapparatet hva gjelder selvskadingen. Altså så flaks man kan ha i en slik situasjon.

    Når jeg har ringt til legevakten for sying, kjente resepsjonisten igjen stemmen min og en gang sa hun «bare kom innom når det passer. Og Louise, du er alltid hjertelig velkommen hit.» En enkel gest som jeg aldri aldri glemmer.

    Alle jeg har møtt i denne prosessen har tatt selvskadingen min på alvor. Det har aldri vært noe uviktig, men et av de farligste symptomene på depresjonen min.

    Jeg får vondt inni meg av å høre om alle de som ikke har fått den samme gode behandlingen jeg har fått.

  4. 10 laipai september 5, 2012, kl. 17:50

    Fantastisk, virkelig noe å ta fatt på, det er mer enn nok behandlere der ute som ikke vet og oppføre seg i møte med en selvskader.

    <3

  5. 11 Solfrid september 5, 2012, kl. 17:57

    Det her innlegget likte ej, liseliten…. Midt i blinken, og akkurat det eg også er opptatt av for tida.

    Eg var innlagt forleden pga. selvskading. Opplevde da en utrolig lite hyggelig situasjon, som jeg i ettertid selvfølgelig synes er MEGET uproffesjonell. Noe BØR og MÅ gjøres innad psykatrien når det gjelder å imøtekomme pasienter med selvskadingsproblematikk. For tror der er mange forestillinger ute å går blant hjelpeapparatet om at selvskadere er en pasientgruppe som er svært vanskelige å håndtere. Dette er IKKE fakta! Alt en selvskader trenger er pleie og omsorg, på lik linje som en hvilken som helst annen somatisk pasient.
    Jeg opplevde at pleier og lege snakket over hode på meg, og overhørte blant annet denne samtalen:

    «- Nå kommer det et lite stikk» (lege).
    «- Jeg ser hun har en del arr fra før, så hun tåler sikkert smerte!» (pleier).

    Hvorfor skal man forvente at slike holdninger er vanlig når man er psykiatrisk pasient? Vi er jo mennesker vi også, på lik linje som en kreftpasient og en pasient med angina pectoris (dvs. hjerteinfarkt). Blir de behandlet på denne måten? Neppe!
    Og dette synes jeg er en ufin holdning innad i helsesektoren, og handler vel mer om usikkerhet og lav kompetanse innad i fagområdet. MEN; de har derfor bruk for tilbakemeldinger, i håp om at man blir skånet for slike hendelser i fremtiden.

    Har erfart at enkelte pleiere/lege synes det er greit å fortelle en psykiatrisk pasient at de er til bry. Jeg fikk høre av en lege ved akuttmottak – «Er du her igjen? Du vet at du skaper utrolig masse ekstra arbeid for oss når du gjør slikt?».
    Sånne uttalelser skaper ikke akkurat tillit og trygghet for en pasient som sliter følelsesmessig med seg selv.
    Jeg tror at grunnen til at noen velger å være så bryske mot pasientene, er fordi de ikke aner HVORFOR og HVORDAN noen kan gjøre slike horrible ting mot sin egen kropp. Myter som oppstår om at selvskading er at det er oppmerksomhetskapende, og da velger enkelte å tro at de som skader seg selv gjør det nettopp for å skaffe seg oppmerksomhet.
    Dessverre er det da alt for mange som faller utenfor disse gruppene, og som faktisk ikke skader seg pga. å skape oppmerksomhet. De skader seg fordi det blir pasientens intense rop om hjelp.
    Et STILLE rop. Et SYNLIG rop. Et ALVORLIG rop.

    Jeg skulle ønske retningslinjene for fremtidige pasienter med selvskading blir:

    – Pleiepersonell skal på ingen måte være med på å provosere frem yttligere forverring av pasientens tilstand ved å svare frekt, opptre stressende eller unnlate å ta pasient på alvor til tross for pasientens sykdomsbilde.

    – Pleiepersonell bør gå etter egne retningslinjer for å prøve å finne årsaken til selvskading, når den opphørte og hvilken situasjon som forverrer/er med på å forverre sykdomsbildet. Dette kan gjøres via egne skjema utarbeidet i samråd med eksperter og pasienter sammen. Dersom skjema ikke gir noe klart svar på hva bakenforliggende årsak kan være, skal allikevel pasienten behandles med respekt.

    – Snakk rolig og behersket, og unngå å komme med anklager mot pasient. Husk at pasient er i en sårbar situasjon, og en yttligere konfrontasjon kan skape mer turbulens.

    – Vær tålmodig! Ofte har selvskadere behov for tid og samtale. Prøv å nøste opp i hva selvskadingen begynte med? Hva var det som utløste episoden med selvskading? Kan man sammen med behandlende lege/pleier gjøre sikkerhetstiltak mens man er innlagt for at pasienten skal føle seg mer trygg?

    – Egen klageinstans særskilt for de som er innlagt på kortidsavdelinger (f.eks. et eget råd som kan ta i mot klager fra pasienter og bruke dette videre i en slags veiledningsrådgivning til behandlere). Opplever at det er svært vanskelig å klage inn en lege/pleier/behandler dersom man ikke er innlagt over lang tid. Ofte oppleves det som vanskelig å bli hørt fordi man nettopp er psyk. Et eget råd som man kan samarbeide med, som kan fremme pasienters rettigheter, er absolutt noe som bør vurderes. Lavterskeltilbud!

    Oi….

    Skreiv en del jeg, gitt….
    Vet ikke om noe av det er brukendes.
    Men er så engasjert i akkurat denne saken.

    Det som skremmer meg med psykiatrien for tiden, er måten de unngår å ta ansvar for psyke pasienter. Har flere ganger selv + erfaringer fra andre, vært bort i problemstillinger der hjelpeapparat tydelig vet at selvskading og suicid tankegang er fremtredende, UTEN at noe blir gjort.
    Ofte begrunner legene «suicid adferd og utskrivelse fra frivillig innleggelse» med at det ikke er mulig å overføre en pasient fra en paragraf over til en annen. Dette er bare tull! Og HER bør legene og fagfolkene virkelig skjerpe seg.
    Alt for mange blir sendt ut fra psykiatrien i dag ,når alt de egentlig trengte var litt mer tid. Istedenfor å la pasienten få tid til å komme seg på beina og føle seg stødig, så blir de pushet ut i hverdagen, uten noen form for støtte eller tiltak rundt seg. Og enkelte – som i tillegg til denne tøffe overgangen – er suicidale, velger dessverre å ta sitt eget liv fordi det rett og slett blir for tøft. Hvordan kan fagfolk gjemme seg bak disse faktaene?

    Når det er snakk om å ha nulltoleranse for selvskading, synes jeg dette er viktig respekteres, med tanke på andre pasienters velferd. Mange blir direkte/indirekte påvirket når noen skader seg, selv om de ikke vil – og dette er noe som jeg synes bør være en regel fremdeles. Vel og merke på DPS, og ikke på akuttavdelinger. En akuttavdeling burde ha eget personale som var mer trenet for å ta seg av særskilte selvskadingspasienter, for det trengs ekspertise for å behandle denne lidelsen.


    Er såååå mye jeg kunne tenkt meg å skrive om dette emnet, men tror jeg slutter her….
    Håper noe av dette kan komme med…

  6. 12 destgirl september 5, 2012, kl. 18:44

    Flott tiltak og innlegg, du er bae super duper Lise <3 <3

    Hmm når jeg møter helsepersonell/lege og føler at jeg burde vært over det og h*n ikke gidde å sjekke og høre etter hva jeg egentlig forteller og at jeg sitter igjen med en følelse av at det er meg det er noe galt med som sliter etter overgrep. Jeg føler med enda mer unormal når jeg er hos legen enn når jeg ikke er der.. og det er jo feil, ikke sant ?

    Det ble ikke tatt hensyn til at det vare flere pvergrep, men kun pat om det ene og at jeg burde jo være over det nå, siden jeg hadde tatt så lang tid… osv, hvor mange ganger må jeg fortelle at jeg har flere opplevelser. Fortalte om en psykopat som skadet meg psykisk, sto i papirer følte seg litt utnyttet, ingenting av det jeg sa ble med, og det jeg sa var feil var med og han fjernet det som var riktig…
    det igjen gir meg følelsen av å ikke bli trodd eller tatt på alvor. Jeg har fortalt om min far som var mange psykiske overgrep + mye mer, det kom aldri med, som om mine ord ikke betyr noe..

    I møte med helsevesen har jeg følt meg liten og unormal, ikke vil de høre meg, de vil bae ha sine meninger og jeg blir snakket til som om jeg er 5 år med en barnestemme…

    Ingen har sett min selvskading eller spiseforstyrrelse fordi jeg har ikke kutt, men jeg slår, fryser, sulter meg, spiser og spyr, overspiser.. jeg har ikke blitt sett for mine deler, jeg har ikke blitt sett for noe i helsevesenet, noen ganger savner jeg en som ser, men etter all avvisning og feil møte tør jeg ikke lenger..:/

    flott at de vil gjøre noe med dette og høre stemmene fordi det er det som hjelper :) takk for du deler dette :) <3 <3

  7. 13 Night september 5, 2012, kl. 19:33

    Hei Lise!
    Jeg synes denne dokumentaren inneholdt veldig mye bra! Også i forhold til hvordan behandling av selvskading på sengepost kan foregå. Anbefaler å se den!

    http://hotdocumentaries.com/a-world-of-pain-meera-syal-on-self-harm/

  8. 14 Jente 24 september 5, 2012, kl. 21:58

    Jeg har bare hatt møter med hjelpeapparatet gjennom sying etter selvskading på legevakta. Men her er mine erfaringer:
    Da jeg kom inn til legen og skulle sy var jeg redd og tilbakeholden. Jeg ville bare sys og dra hjem. Jeg hadde lite lyst til å snakke eller bli berørt. Men da jeg satte meg på benken for å sys la legen hånden si over min mens han forklarte hva som skulle skje. Jeg kjenner fremdeles hvor mye denne menneskelige berøringen betydde for meg. Jeg følte meg plutselig akkurat det, som et helt normalt menneske som ble behandlet som et menneske. Og det trengte jeg akkurat da. Ingen graving etter informasjon eller overdreven kroppskontakt, bare en helt naturlig og avslappet hånd over min.

    Det viktigste er å bli behandlet som en likeverdig person. Ikke som et skremt barn eller en slem person som har gjort dette mot meg selv, og fortjener smertene. Vist jeg kommer til en lege for å få behandlet skader jeg selv har gjort mot meg selv, fortjener jeg fremdeles å bli behandlet som alle de andre pasientene. Som en person som er skadet, og trenger hjelp. Ingen bør få meg til å føle skam, eller få meg til å få dårlig samvittighet. Gjort er gjort, og akkurat der og da er de fysiske skadene det viktigste. Det er ikke deres jobb å plassere skyld eller forlange forklaringer. Det kommer etterpå.

    Har som sagt ikke vært innlagt selv, men har ei venninne som har vært det mange ganger. Og gang etter gang blir hun sendt hjem om hun spør om innleggelse selv i tunge perioder. Så da drar hun hjem og svelger en haug med piller eller skader seg selv på en annen måte, og så får hun hjelp etterpå. Dette er et farlig spill, der personer må bevise hvor ille det er før de får hjelp. Ord når ikke frem, «jeg har det veldig vondt nå» betyr ingen ting. En får sjelden selv bestemme når nok er nok. En må være nesten døden nær, og selv da betyr ord lite.

    Folk som sliter med selvskading er etter min oppfatning en blindsone i helseaparatet vært. Helsepersonell vet ikke hvordan de skal håndtere det, og mange blir sett på som trasige og vrange om de selvskader. Helsepersonell trenger mere kunnskaper om hvordan å hjelpe folk som sliter med selvskading.

  9. 16 ina september 5, 2012, kl. 22:10

    Så bra tiltak!
    Har hatt gode erfaringer fra legevakt mht sutur. Legen spurte alltid hvordan jeg hadde det der og da, og om jeg hadde en plass å sove for natta(kom som regel sent på kveldstid eller natt). Husker spesielt ei sykesøster, jeg hadde ikke så mye penger så jeg spurte om jeg måtte ha bandasje, for jeg visste ikke om jeg hadde råd. Hun sa såklart ja, bandasje må du ha. Når jeg skulle betale spurte hun hvor mye penger jeg hadde (sikkert rundt 200) og jeg tror hun tok en hundrelapp e.l. Det satte jeg pris på.
    Når jeg var innlagt skadet jeg meg en gang på sengeposten. Det gikk greit. Kontakten som jobba da var rolig og snill, ringte lege og fikk sy på et rom i nærheten, slapp å gå til legevakten. Kontakten var med, og holdt meg i hånda hele tiden. Nærhet var akkurat det jeg trengte. Men når jeg var ferdig og måtte gå å vaske opp etter meg selv og kontakten var der, det synes jeg var veldig ydmykende. Følte meg som en liten dritt der jeg satt på gulvet å tørka blod med det hvite håndkleet, og i tillegg noen som så på. Føler jeg egentlig burde fått hvile litt, ta en røyk eller et eller annet for å få samlet meg litt først.
    Synes også det er manglende kunnskap mtp selvskading og suicidalitet. De på posten, behandlere osv så på selvskadinga som et tegn på at jeg var suicidal. Jeg prøvde jo bare å overleve.
    Synes også dette er et tema som det bør undervises i på ungdomsskolen, i det minste lærerne, helsesøster osv. Emo-greiene var nettopp blitt en ting her i Norge når jeg gikk på ungdomsskolen. Så jeg var livredd for at noen skulle finne det ut eller å skulle åpne meg for noen fordi jeg var så redd for å bli kalt emo og at folk skulle si at jeg bare gjorde det for oppmerksomhet og ikke ta meg alvorlig. Helsesøster prøvde å få det ut av meg en gang jeg var der (problematikk ift SF), men jeg var så redd at jeg nekta til jeg nesten trodde på det selv.

    • 17 Ina september 12, 2012, kl. 10:30

      Kan gjerne legge til: Selvskadingen begynte 11-12 årsalderen og eskalerte med årene. Hadde akkurat fylt 17 når jeg var innlagt. Er nå 21, er nå skadefri (med mindre tilbakefall nå og da), sliter enda med depresjon, men friskmeldt fra bulimi.

  10. 18 catie1 september 5, 2012, kl. 23:58

    Dette er spennende, for her burde jeg ha mye å si. Spørsmålet er om jeg kommer på alt jeg har tenkt før, det er heldigvis ganske lenge siden jeg har vært nødt til å tenke på dette.

    Det viktigste er å bli møtt på en sånn måte at en føler at de problemene man måtte ha er store Nok, viktige nok. For min del ble ikke selvskadingen sett på som noe viktig før det var gått alt for langt.
    Det er viktig at helseapparatet tar seg tid før selvskading skjer, og veldig gjerne også etterpå, iallefall hvis pasienten ønsker det. For meg har det noen ganger vært godt å snakke om hva som skjedde etter skaden er skjedd, på den måten kan man lære til neste gang og kanskje unngå det.

    For meg har det vært viktig å bli stoppet når jeg først er i gang, og da gjerne med makt og belteseng, for noen kan det være nok å bli snakket utav det, men for meg måtte det etterhvert tvang til.

    Jeg mener at terskelen for å bli lagt inn er for høy, jeg har flere ganger bedt om innleggelse før det har gått galt, men blitt avvist med beskjed om at jeg er for frisk. Så går det noen dager, kanskje en uke, så er kaoset ett faktum pg det blir flere uker inne på tvang og med gjentatte beltelegginger. Og da gjerne med et intox eller to i forkant, unødvendig!

    Jeg mener at mulighetene til å skade seg inne på post skal være minimale! Vil en skade seg får en det alltid til på ett eller annet vis, men posten trenger jo ikke legge opp til det. Ja til mer sjekk av bagasje og rom. Dette varierer vel fra avd til avd men der jeg ar vært (b3) har det vært begredelig!

    I forkant av selvskading kan andre hjelpe ved å være til stede, ta seg den tiden det tar til uroen slipper. Gjerne oppfordre til å sitte i stuen, men ønsker ikke pasienten det, bør personalet sitte sammen me h*n så lenge som nødvendig! Og viktigst av alt, ikke bli sint eller skuffet dersom pasienten skader seg med personal i rommet, det betyr bare at de indre demonene var sterkest den dagen, ikke gi opp, kanskje funker det neste gang.

    Utskrivelse skal ikke skje før pasienten har kontroll nok til å klare å slutte selv. Pasienten trenger ikke å være skadefri, men en viss kontroll må der være.

    Nulltoleranse er ikke greit! Det er bedre at man skader seg et sted hvor noen kan være der å stoppe det når dt går over stokk og stein enn at pasientene skal begynne å stilke av/ta perm fr å skade seg!

    Ambulante tjenester vet jeg ikke så mye om.

    Ja, helt klart mye fordommer ute og går blant helsepersonell!!

  11. 19 enmarie september 6, 2012, kl. 07:03

    For min del hjelper det å bli møtt på en kontrollert måte, det er vanskelig når helsepersonell bringer med seg sine egne store følelser inn i rommet. Det hjelper også å bli satt i en situasjon hvor jeg er forventet at jeg må be om hjelp, da kan jeg i større grad be om hjelp. Hvis jeg føler at selvskadingen er forventet som rop om hjelp, blir det i større grad selvskading. (Langtidsavdeling/akuttavdeling.)
    Jente 17

  12. 20 Siv september 6, 2012, kl. 08:47

    Åååå Lise! Takk for at du tar dette opp -og TENK at Psykiatrisk divisjon har satt i gang et arbeid med å utforme retningslinjer for behandling av selvskadingsproblematikk – ikke at det var for sent.

    Det er dette jeg ser i min jobb (miljøterapeut) at både vi og ikke minst helse- personell strever. Vi har veiledning fra eksterne og har faste måter å gå frem på. Nr. 1 må da væremedfølelse og møte mennesket i situasjonen.. På legevakt opplever vi fordommer, fliring og «ikke kom tilbake igjen flere ganger» og åpenbar oppgitthet. Det er fryktelig sårt å stå på sidelinjen å se hva dette gjør med ungdommene. Leger som syr med en irritert mine og helsesækreterer som ikke har lyst til å oss inn engang!! Det er en skam!!! OG det er en realitet -noe som er hårreisende!

    Sengepost vet jeg dessverre lite om- men igjen- takk for at du «tar tak»!

  13. 21 adhdrawn september 6, 2012, kl. 09:38

    Reblogged this on ADHDrawn and commented:
    Dette må frem! vær med å bidra til forbedring i helsevesenet i Norge. En bedre fremtid for alle.

  14. 22 Katrine september 6, 2012, kl. 09:58

    Har lite erfaring å komme med, men det er et viktig tema, og kjempebra at det settes fokus på det!

  15. 23 Guro september 6, 2012, kl. 18:06

    Jeg er jente, 18 år. Jeg har selv vært innlagt på en BUP døgnavdeling to ganger, og den siste gangen var veldig mye til hjelp for meg. Allerede første uka jeg var der, spurte jeg om å få legge noe i skapet mitt (alle pasientene har vært sitt lite skap som er på et rom hvor de som jobber pleier å skrive rapport og sånn) Da leverte jeg fra meg det jeg hadde av ting jeg kunne skade meg med. Så når jeg ville skade meg, så måtte jeg spørre om jeg kunne få hente noe i skapet mitt. Selvfølgelig så fikk jeg ikke lov til det, og da kunne jeg bli sint/sur/irritert på de som sa nei. Og noen av de ansatte reagerte med å være veldig streng, og bare gi meg et kort «nei», noe som ikke hjalp meg i det hele tatt. Mens andre var mer tolvmodig med meg, fulgte meg inn på rommet mitt, satt der med meg og snakket rolig med meg. Og viste omsorg. Og det derimot, hjalp veldig! De gangene jeg hadde klart å skade meg (fordi jeg ikke hadde fått tak i noe å skade meg med som ikke lå i skapet mitt) var de som regel rolig og viste omsorg. Fulgte meg inn til legevakta, holdt hånden min inne hos legen, og bare var veldig omsorgsfulle.
    Det jeg mener med dette er at å reagere med å bli veldig streng og heve stemmen jo mer jeg hever stemmen, gjør det ikke bedre. Det gjør det verre. Men det å være rolig, vise omsorg, vise at du bryr deg, og ta seg tid til å snakke med personen, det er mye mer til hjelp, enn å bare bli streng. Selvfølgelig er det viktig at de er strenge også, men det finnes grenser av det også!

    Håper dette var litt til hjelp.

    Jeg har forresten fulgt bloggen din i rundt to år nå tror jeg, og synes du er utrolig sterk og modig som skriver så åpent!:)

  16. 24 Svarttrosten september 6, 2012, kl. 21:41

    Jeg har et langt «rulleblad» i psykiatrien, og har mange innleggelser bak meg, flere av dem med ulike selvskadingsepisoder.

    Det aller viktigste for meg er å bli møtt som et MENNESKE som fortjener å bli respektert og HØRT på linje med alle andre. Straff fungerer rett og slett ikke, det er middelaldersk.

    Noen av reaksjonene der jeg har vært mest innlagt er (ved kutting):

    PLUSS
    * Miljøpersonalet ordner opp etter meg, er rolige og effektive. Jeg har blitt fulgt til legevakta hver gang, har aldri måttet gå alene.
    * Noen ganger har skammen over det som er gjort fått meg til å si ting som f.eks. at jeg ikke trenger bedøvelse (ved sying), eller at jeg gir blaffen i om de syr fint eller ei. Dette er skammens tale, og heldigvis har de aller fleste legene som har sydd meg gjort seg flid meg å gjøre det fint, til tross for at det ikke ser fint ut fra før.

    MINUS
    * «Var nå dette nødvendig da?» Utsagn av denne typen forsterker kun følelsen av mindreverd, og har ingenting positivt for seg.
    * Å si ingenting. Et spørsmål om HVORFOR bør alltid være der.

    Jeg har heldigvis en lege som har ryddet vei for meg slik at terskelen for innleggelse er lav. Som oftest er innleggelsene i akuttavdelingen korte, dette kan ofte virke stressende, og øke faren for at jeg skader meg. Samtidig er jeg glad for at jeg alltid får plass. FORUTSIGBARHET er svært nyttig for meg, det gjelder også kontakter i avdelingen, og leger. Mange ukjente øker risikoen.

    Tvang vil helt sikkert ikke fungere for meg mht til selvskadingen (som oftest gjøres i dissosiert tilstand), men i perioder der jeg er veldig dårlig og vet at kontrollen er mindre, skulle jeg ønske at tilsynet var tettere, slik at terskelen for å kontakte noen ble lavere.

    «Hva med utskrivelse, er det riktig å bli skrevet ut dersom man for eksempel bryter en avtale og skader seg selv, eller kan avtaler være til hjelp for å unngå selvskading?» – her vil jeg tro det kommer an på bakgrunnen for skadingen. Det jeg gjør i ikke-dissosiert tilstand vil kanskje kunne reduseres på denne måten.

    «Bør sengepostene ha nulltoleranse for all form for selvskading under innleggelser, eller bør dette vurderes individuellt?» INDIVIDUELT! DEFINITIVT!

    Bør hjelpeapparatet prioritere å bygge opp bedre ambulante tjenester for å kunne møte behovene til mennesker med selvskadingsproblematikk på en best mulig måte?
    JA – i en ideel verden burde en hatt et lite knippe personer en kjenner (så få som mulig) som alltid kan kontaktes. Og da mener jeg alltid.

  17. 25 Mikaela september 7, 2012, kl. 03:59

    Hva hjelper og hva gjør ting verre i møte med hjelpeapparatet?

    Når det gjelder mine innleggelser ved ungdomspsykriatisk(er fortsatt under atten) så har jeg generelt blitt møtt ganske godt i forhold til selvskading, men siden jeg har vært gjennom ganske mange innleggelser har jeg også fått møte minusene.

    – Når jeg har kuttet meg og selv valgt å ta kontakt med personalet fordi jeg mente jeg trengte hjelp ble jeg bare møtt med kjeft. Jeg visste ut i fra erfaringen min at det var nødvendig å sy flere av kuttene mine, men i følge personalet var dette ikke nødvendig i det hele tatt. Jeg fikk streng beskjed om å gå å vaske meg også gav de meg en bomullpad og en teip bit jeg kunne klistre bomullspaden på med. Dette er noe av det verste jeg har opplevd noensinne i forhold til selvskading. Det var som om «hvis vi ikke syr det her, så gjør ho det aldri igjen, fordi hvis vi bare ignorer ho så får ho ikke oppmerksomhet og da slutter ho». Det føltes ut som om de tråkket på meg da jeg følte meg som svakest.

    – Når jeg innrømte at jeg hadde selvskadet på avdelingen og de truet med å kaste meg ut fordi når man selvskader på avdelingen så bruker man ikke hjelpen man får. Jeg innser at det er dumt å selvskade seg når man er lagt inn, men det er jo derfor jeg var lagt inn. For å få hjelp til å slutte med dette og å forhindre dette? Når jeg da innrømmer at jeg trenger hjelpen selv så blir jeg møtt med trusler om utkastelse?

    – En gang jeg hadde kuttet meg så fortalte en fra personalet meg at «Du kan gått få rommet på skjermet slik som du vil. Du vet jo godt hvordan du blir lagt inn, så hvis du virkelig vil ha plassen på skjerma kan du få den slik at det blir ro for de med virkelige problemer.» Hva? Jeg har aldri hørt noe så sårende!(eller jo, men..) Dette må være det nest verste jeg har vært borte i på psykriatisk. Tenk at en som har valgt å jobbe med mennesker som sliter med psykiske problemer, og blant annet selvskading, kan si slik til en som har kuttet seg? Da har man valgt feil jobb. Det burde ikke vært lov. Den gangen dette skjedde klaget jeg også til kontroll kommunisjonen. De sa at de synes dette var en «grov» feil, men jeg fikk aldri noen tilbakemelding på den skriftlige klagen min og det ble heller aldri gjort noen annet for å vise at dette faktisk ikke er akseptabelt.

    Når det gjelder fine ting så har jeg jo opplevd disse også:

    – En gang jeg hadde knust en kopp og startet og kutte meg kom en fra personalet inn til meg for å si ha det før han gikk av vakta. Når han kom inn og så at jeg satt der så kom han bort til meg og støttet meg gjennom det og spurte hvordan jeg hadde det i stedet for å kjefte på meg. Han gav meg renseutstyr og spurte om jeg ville rense selv. Jeg gjorde dette, men siden jeg var så røff og det bare fortsatte å ble siden jeg videreførte smerten i å rense «vondt» så tok han fra meg renseutstyret og renset det forsiktig og tok faktisk vare på meg. Jeg følte at jeg faktisk betydde noe og ikke bare var en svak idiot som kuttet opp meg selv. Det var noe jeg virkelig satt pris på. Når man ikke er «radioaktivt materiale som må sperres inne», men faktisk er et menneske som har en dårlig periode og trenger støtte .

    Når det gjelder tvang så har jeg egentlig ingen dårlige erfaringer. Jeg synes ikke akkurat at det er en hyggelig opplevelse å bli holdt nede av miljøpersonalet slik at de kan ta fra meg skarpe gjenstander og slikt, men jeg forstår godt at de må gjøre dette og anser at dette er et tiltak som kan være nødvendig og bruke.

    Jeg har ikke synes at det er for høy terskel for å kunne bli innlagt på sengepost når man har selvskadingsproblematikk. Nesten hver eneste gang jeg har dukket opp på legevakten så har det blitt satt store spørsmål med hvor vidt jeg skal dra hjem og kanskje kutte meg igjen eller om jeg trenger en innleggelse slik at dette ikke skjer. Til tider synes jeg også at terskelen har vært alt for lav. En gang jeg hadde kuttet meg litt så ville personalet ved barnevernsinstutisjonen jeg bodde på ha meg innlagt. Jeg fylte ikke opp noen av kravene for tvangsinnleggelse, men siden legen nektet å høre på min versjon ble jeg innlagt fordi han så bare blodet og ikke meg.

    I utgangspunktet synes jeg at sengepostene burde ha nulltoleranse for selvskading, men dette må fortsatt vurderes individuelt. Man kan ikke bare forvente seg at når noen blir lagt inn akutt så vil et problem forsvinne.

  18. 26 Svarttrosten september 7, 2012, kl. 07:35

    Jeg har kommentert lengre oppe, men kom på noe jeg synes er viktig å ta med i tillegg:

    KUNNSKAP

    En kan fort få inntrykk av at langt de fleste innen psykisk helsevern tror at selvskading handler om å tiltrekke seg oppmerksomhet, og kun det. Dette vitner i så fall om grov uforstand.

    Jeg har et innlegg om mulige grunner til selvskading for traumatiserte, hentet fra ei bok.
    http://svartpip.wordpress.com/2012/08/19/han-og-selvskading/

  19. 27 Eva Jacobsen september 7, 2012, kl. 11:30

    Flott initiativ, Liseliten. Her er det tydeligvis mange fordommer ute og går blant helsepersonell og mye som trenger å forbedres. Jeg har spredd ordet til andre som kan ha verdifulle erfaringer, og har postet en lenke til innlegget på nettstedet mitt: http://www.dinpsykologonline.com/joomla16/index.php/brukernes-forslag-til-tiltak-og-endringer

  20. 28 nina september 7, 2012, kl. 14:56

    viktig tema dette!! mange leger sykepleiere tror det dreier seg om oppmerksomhet behov noe det aldeles ikke stemmer…

  21. 29 Ellinor september 8, 2012, kl. 16:10

    Skulle ønske psykiatrisk divisjon ville sette i gang arbeid med å utforme retningslinjer for behandling av mennesker jeg. Selv om dette burde ligge naturlig for folk som jobber der.

    Uansett, selvskader eller ei, så bør man behandles generelt men med rom for individuelle tilpasninger, mener nå jeg. Jeg tror at for mange opplistede punkter i en retningslinje for en viss type problematikk (som f.eks selvskading), faktisk kan være med å bidra til en ytterligere fragmentering av og fremmdgjøring til mennesket pasienten. Er ikke selvskading bare et symptom? I så tilfelle bør man i alle fall ikke bidra ytterligere til at det er symptomer som får fokus.

    Jeg vet i alle fall at om jeg møter gode holdninger, lydhørhet, respekt etc., så spiller det en underordnet rolle hva de konkrete handlinger består i.

  22. 30 Veronica H september 10, 2012, kl. 12:32

    For meg er det viktig og bli tatt på alvor og bli møtt med medmennesklihet og empati. Det er viktig for meg personalet tar seg tid til å se meg,ikke bare «styre» med sårene/skadene mine. Noen mener man ikke skal gi selvskadere noe form for omsorg fordi de tror det kan øke problematikken,for min del er det motsatt, jeg skader meg når jeg er i en følelsesmessig håpløshet og trenger hjep,så hvis jeg ikke blir møtt med støtte men med kulde,bli over sett elller skjerp deg holdning,er det ofte att skadingen øker fordi jeg ikke får hjep til å håndtere situvasjonen andeledes. Det er også viktig for meg att noen ser smerten min når jeg jobber hardt med og ikke skade meg. Og slutte med selvsadig er en tøff vei å gå så jeg trenger noen til å gå sammen med meg og att de personene aksepterer att det blir menge fall på veien.

  23. 31 Veronica H september 10, 2012, kl. 12:44

    Glemte å skrive att alle fordommene som man som selskader møter gjør meg veldig trist,oppgitt,sint,sårbar og redd.

  24. 32 Sigri september 12, 2012, kl. 16:07

    Jeg får helt frysninger når jeg leser kommentarene i dette innlegget, og jeg hadde ikke engang trodd jeg hadde noe på hjertet ang. dette før jeg leste alt de andre hadde på hjertet. Jeg håper virkelig dette er et tema som blir ordentlig tatt tak i blant alle de som har noe med psykiatri å gjøre. Jeg synes det er for jævlig å høre om at noen faktisk har blitt fortalt at de er til bry når de kommer inn med skader, for det er akkurat det jeg følte da jeg tok tak i bladet for første gang, da følte jeg meg så til bry at jeg ikke ville være til bry mer. Det at noen kan jobbe innen dette, og ikke kan fatte og forstå at man ikke oppfører seg slik.. Det at pleiere skal kunne gjøre deg enda mer emosjonell skade enn du allerede er utsatt for når du kommer inn dit, det er en veldig vond tanke.

    Forresten må jeg sitere ina: «behandlere osv så på selvskadinga som et tegn på at jeg var suicidal. Jeg prøvde jo bare å overleve.» fordi det er noe jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg tror dette er viktig for mange. Jeg har skadet meg selv i mange år, og har trodd jeg har vært suicidal, men har i nyere år funnet ut at jeg ikke er det, jeg bare sliter med mye som jeg ikke får utløp for på noen annen måte, og når behandlere spør meg om jeg er suicidal, om jeg har lyst å ta mitt eget liv, føler jeg av og til at jeg er nødt til å svare ja for å bli tatt alvorlig. Jeg synes ikke man skal være nødt til å true seg til behandling.

  25. 33 psykisk05 september 20, 2012, kl. 23:06

    For et fantastisk bra tiltak. Det er mange som blir møtt på både krenkende og vonde måter, men det finnes også de i hjelpeapparatet som møter pasienten med respekt, likeverd og en tilstrekkelig form for omsorg. Det er viktig at det blir bedre kjent hvordan dette kan gjøres på best mulig måte. Men det er selvfølgelig like mange måter man synes er ønskelig, som det er pasienter med denne problematikken.

    Jeg tenkte jeg skulle prøve å svare på noen av spørsmålene. :)

    Det som kan gjøre en situasjon verre når det kommer til møte med hjelpeapparatet er hvis de bedømmer størrelse og omfang av selvskadingen. Det er også veldig vondt hvis de er uforsiktige og begrunner det med at man selv har valgt å skade seg og derfor gjør det ikke noe om de er uforsiktige. (Dette gjelder da i møte med de som skal plastre, stripse eller sy). Det verste jeg har opplevd det var da jeg fikk kjeft av en som jobbet på avdelingen fordi jeg var dum og idiotisk. Dum som ikke klarte å si ifra. Også har jeg blitt møtt med likegyldighet til et sår som åpenbart måtte sys, men ikke ble gjort noe med.

    Jeg har vel da allerede nevnt en dårlig erfaring fra sengepost så jeg vil også nevne en god erfaring, for det finnes noen som er utrolig gode og som gjør det på riktig måte (for meg) .. Jeg har blitt møtt med omsorg, ikke i grad av oppmerksomhet, men omsorg som viser at de bryr seg og forstår at jeg har det vanskelig og at det ikke synes på utsiden. Jeg har blitt møtt med en «plan» over hva som ville skje. De forklarte meg at hvordan de skulle løse de praktiske tingene rundt selvskadingen. De har også satt seg ned og pratet med meg. Fortalt at det er bedre om jeg kan klare å si ifra at jeg har det vanskelig og dermed prate bort trangen og det som gjør aller mest vondt, samtidig som de fortalte at de ikke er sinte og at de forstår at jeg gjorde det, men ikke støtter det.

    Jeg synes ikke terskelen har vært for høy i forhold til innleggelse med selvskadingsproblematikk, men den hører jo med til Borderline / EUPF, og med den diagnosen så er terskelen veldig høy. Noe jeg synes er trist, for alle trenger hjelp i akutte situasjoner, ingen har gått av å være for lenge innlagt og gro fast på en avdeling, men selvom man har EUPF så trenger man hjelp, noen ganger i form av innleggelse. Noen gjør nok ekstreme tiltak for å bli innlagt ja!

    Det som har fungert best for meg på avdeling, det er å bli fratatt alt. Jeg har hatt best utnytte av innleggelse på akuttpost, hvor man blir fratatt alt som kan være skadelig.

    Utskrivelse synes jeg ikke hjelper noe. Man er i en vanskelig og ikke minst akutt situasjon og den blir enda vanskeligere om man blir overlatt til seg selv med tilgang på absolutt hva man vil. Men, det er viktig å ha avtaler.

    Og sist men ikke minst, jeg er tjue år! Håper noe kan være til hjelp.


  1. 1 Hvor Blir Det Egentlig Av Tiden?Når Man Ikke Vet Man Har Gjort,Virker Det Meningsløst.. « ADHDrawn Tilbakesporingseptember 6, 2012, kl. 23:33
  2. 2 Selvskading | Din Psykolog Online Tilbakesporingjuni 12, 2013, kl. 21:19
  3. 3 Et innlegg om selvskading | Life as it could be Tilbakesporingjuli 4, 2013, kl. 03:55

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!