Er det handlingene som avgjør – eller alt som ligger bak?

Hva vil det si å være frisk fra en personlighetsforstyrrelse, frisk fra borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Er frisk når man ikke lenger skader seg selv, enten det er fysisk eller psykisk selvskading eller havner på sykehuset fordi man har tatt for mange piller? Er frisk når man ikke lenger handler på impuls eller prøver å flykte fra livet ved å risikere livet? Når man ikke lenger er destruktiv eller agerer på vonde følelser? Stabil på utsiden? Stabil, sett gjennom andres øyne?

Hva om man fortsatt lever med alle følelsene som ligger bak? Hva om man fortsatt lever med kaos, smerte, fortvilelse, forvirrelse, angst og helvete – det jeg kaller for borderlinemonsteret. Eller hva om man lever med følelsen av å være død, den uutholdelige tomheten, tristheten, mørket, likegyldigheten og depresjonen som periodevis erstatter borderlinemonsteret?

Hva om man lever med alt dette, men ikke agerer på det. Er det det som er frisk? Er det handlingene som avgjør det – eller er det alt som ligger bak? Handler det om kontroll? Er det virkelig slik det skal være – det å være stabil? For helt ærlig, så har ikke jeg lyst å ta til takke med å leve i et lite helvete – men at det liksom er godt nok fordi jeg er stabil, sett utenfra?

Det krever så mye å kjempe i mot og ikke-ikke-forgudsskyld-ikke handle, bare puste og vente. Jeg lengter etter det som jeg har jobba så hardt for og hatt en drøm om å oppnå; en ganske okei hverdag og et ganske okei liv, det som skal være verdt alle kampene. Det er ikke stabiliteten på utsiden jeg har jobba for, jeg har jobba for å få det bedre inni meg og med meg selv, stabilitet på innsiden.

Men problemet er løst når man er såkalt stabil, sett utenfra? Nei. Problemet er løst for alle jeg har vært en byrde for: familie og venner som har levd i frykt og usikkerhet, behandlere som har brukt sin dyrebare tid på meg, psykiatrien som endelig får en ny plass ledig til neste mann i køen. Men problemet er ikke løst for meg. Er det virkelig slik det skal være – det å være stabil (frisk?)? Forlanger jeg for mye? Eller er det en fase som vil gå over til noe bedre, et ledd i prosessen? Jeg håper, men jeg begynner å tvile.

Jeg liker egentlig ikke å skrive innlegg som dette, jeg er redd for å fremstå som «stakkars meg». Det er ikke synd på meg, det er ikke derfor jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg stiller meg spørrende til om det er slik det virkelig skal være. Er det dette jeg har jobba så hardt for alle disse årene, er det ikke mer å hente? Kanskje har jeg hatt for store forhåpninger, kanskje er jeg farget av tomheten, tristheten og mørket som for tiden spiser meg opp innvendig. For jeg har selvfølgelig mine gode øyeblikk innimellom også. Jeg lengter bare så veldig etter å kjenne dem oftere enn det jeg hittil har gjort.

Borderline vs Depresjonen

34 Responses to “Er det handlingene som avgjør – eller alt som ligger bak?”


  1. 4 AKP Photography september 28, 2012, kl. 20:21

    Eg meine du e friske når du ikkje kjempe me dg sjøl inni dg, når du har d godt på innsiå å klare å slappa heilt av.

    Eg ønske dg virkelig den indre roen å d tror eg du vill få te slutt. Du e som sagt før vannvittigt sterke ikkje must mode♥

    Stoor klem fra mg!!

  2. 5 Oppsummert september 28, 2012, kl. 20:21

    Du stiller gode spørsmål som trenger ettertanke. Det er vel gjerne flere mål ved en behandling, både dem en ønsker seg selv og den helsevesenet ønsker oppnå f.eks i form av «bedre» utfall på diverse tester. Ikke så lett å finne seg selv i alt dette.

    Jeg ønsker deg gode dager, Lise!

  3. 6 Monika september 28, 2012, kl. 20:23

    Word! Jeg lurer nemlig på det samme.

  4. 7 Anintua september 28, 2012, kl. 20:26

    Jeg tror frisk er når stabiliteten på utsiden reflekterer stabiliteten på innsiden, og vice versa. men jeg er jo verken psykolog, psykiater eller utdannet i psykiatri… bare en som bryr seg.

    Og det er ikke stakkars deg, det er å dele, å spørre, om å være åpen for svar -løsninger? Jeg liker at du spør, og liker at du deler. Er så utrolig verdifullt for oss som «ikke vet» hvordan det er å leve med monstre innvendig.

    Takk for at du alltid er ærlig, åpen, konfronterende -det er VIKTIG.
    Klem

  5. 8 Mitt hjerte september 28, 2012, kl. 20:27

    Du har nok kommet i en fase? Jeg når faser hele tiden på min reise. Det er frustrerende men jeg ser jo at litt etter litt blir det bedre.. selv om jeg kan stoppe opp og tenke «BLIR DET IKKE MER FREMGANG ENN DETTE?» Men jo det blir. Vi liker ikke å høre det klisjeer og «det tar tid» Når jeg var to år uten selvskading klarte jeg å se på livet på en annen måte og jeg følte en kontroll som jeg aldri har følt før. Den følsen er magisk. Å føle at man har kontroll og kunne si for real «nei – jeg trenger deg ikke jævla skalpell». Jeg har fått det bedre med meg selv helt klart og det vil du også! Jeg har troen på deg!!! U go girl! Borderline og alt kan gå å legge seg. Disse kampene vil du vinne. Smertefullt vil det være! Men du skal klare det!! Vil alltid heie på deg!! Du må kjempe for det gode. for du vil føle mindre uro, smerte, borderlinekaos *det er håp!*

  6. 9 Celine Therese september 28, 2012, kl. 20:40

    Jeg tror ikke man er «frisk» selvom man har et stabilt liv på utsiden. Jeg mener, det skal være godt på innsiden av kroppen også, det er jo mye, mye viktigere. Når man har innsikt i eget liv, og vet at man er syk, eller har vært syk, så tror jeg også man kun vet selv når man er «frisk».. Tror jeg.. På en måte. Refleksjon altså, ingen fasit.
    Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har tidligere alltid tjent egne penger, jeg har førerkort, jeg har fullført videregående… I tillegg har jeg hatt ulike former for selvskadingaproblematikker (gjennom syv år), intox og psykiatri generelt. Likevel har jeg aldri fått den hjelpen jeg har ønsket og behøvet, og etter min egen mening er det nettopp fordi jeg er frisk på utsiden, og har til dels klart meg «bra» – etter andres syn og oppfatning. Man må skrike høyt for å få hjelp. Og det er lettere sagt enn gjort med en borderlinediagnose i håndbaggasjen.

  7. 11 laipai september 28, 2012, kl. 20:57

    Jeg sitter med de samme tankene…
    <3 <3 <3

  8. 12 Odyne september 29, 2012, kl. 00:38

    Dette var et godt innlegg, Lise. Jeg tenker at man først og fremst ikke er frisk før man FØLER seg frisk. Dersom man fortsatt føler at man stadig må kjempe indre kamper for å fortsette å virke stabil for omverdenen, da er man definitivt ikke frisk enda – men man takler jo tydeligvis de vanskelige situasjonene på en bedre måte. Det er vanskelig å gi en definisjon på frisk, men når man føler at de indre kampene og vanskelige situasjonene kommer veldig sjelden og man klarer å takle de på en god måte når de kommer, da er man i alle fall på god vei mot å bli frisk.

  9. 13 Pernille september 29, 2012, kl. 00:50

    Dette lurer jeg på også.. Det er derfor det er så forferdelig vanskelig å for eksempel ikke skade seg. For hvis folk tror man har sluttet, da er man liksom frisk..

  10. 14 Monica Landvik september 29, 2012, kl. 06:17

    tenker det henger sammen for å vere frisk skal en føle seg vell bare innvendig og utad, for att eg eg i hvertfall vil kalle meg frisk så vil det vere å slippe de daglige kampen med impulser og det åha det vondt inni meg..borderlinermonstret er der jo selv om en ikke gjør handlinger det er når impulsene og de vonde tankene går over da tror eg att eg ville kalt meg frisk..det som er inni i hodet er like viktig som de handlingene på utisiden er!!

  11. 15 tuttasverden september 29, 2012, kl. 09:45

    Jeg tror man er godt på vei når man klarer å vise stabilitet selvom man ikke føler det men jeg tror ikke det er det som er å være frisk. Jeg begynte med å ta meg sammen og trodde jeg var frisk selvom jeg følte meg helt lik og ustabil på innsiden. Nå har det gått et par år til, og jeg føler meg mindre og mindre ustabil og kaotisk. Så jeg har tro på at den følelsen skal forsvinne enda mer helt til den er borte. Jeg ser på meg selv som frisk fra borderline nå, fordi jeg nesten ikke lenger føler på de følelsene. Hold ut, det blir bedre!

    (Hvilket program bruker du til å redigere bilder? )

  12. 17 - I - september 29, 2012, kl. 10:21

    Hold fast på lengselen etter å få det bedre inni deg også – etter at de gode øyeblikkene som kjennes innenfra, og ikke bare sees utenfra, skal bli flere. Det er ikke for mye forlangt. Fortsett å lengte. Fortsett å håpe. Fortsett å jobbe.
    Gode ønsker til deg!

  13. 18 Solsmuler september 29, 2012, kl. 10:36

    Er enig i at «friskhet» ikke burde defineres ut ifra kun handlingene, men også det på innsiden. Man burde ha en viss livskvalitet før man defineres som «frisk». For å holde på friskheten er man kanskje fortsatt avhengig av støtte en lang stund, noe som burde være greit.

  14. 19 Tessa september 29, 2012, kl. 13:27

    Du skriver så bra Lise!

    – dette har jeg og lurt på, når er man frisk? Og hva er frisk?

    <3

  15. 22 Marthe september 29, 2012, kl. 16:57

    Sitter med de samme tankene. Er livredd for at behandlingssystemet skal si seg fornøyd før jeg faktisk er klar. Vanskelig.

  16. 23 K. september 29, 2012, kl. 17:59

    Interessant innlegg, det er mye kjekkere å lese innlegg som kommer fra hjerte ditt enn å lese korrekte, «behandlete» tanker, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er du som er interessant, og det DU mener, tenker og føler.

    Når det gjelder behandling så tenker jeg at vi har valg. Vi kan velge å kjempe, sloss, stille spørsmål, konfrontere. Det kommer som regel nye muligheter rundt neste sving, om man ikke gir seg. Selvfølgelig er det ikke greit nok hvis du ikke har det godt nok inni deg. La aldri noen få deg til å tro noe annet. Men jeg tror også på tiden – at jo lenger man fungerer bedre – jo flere bedre erfaringer skaper man seg, og gode erfaringer er også med på å bidra til at man sakte men sikkert leges (inni). Jeg har flere ganger tenkt at det virker som du har en del traumatiske erfaringer med din sykdom og i behandlingsapparatet. Hva med å gi deg litt kredits for dem? Du har stått i mye.

    Aldri gi deg. Det er ikke godt nok før DU har det bra.

  17. 24 Tuva september 29, 2012, kl. 18:44

    Frisk?
    På papiret, så går det vel mest på symptomtrykk, og da hvor mye selvskadings- og selvmordstanker man har.
    Følelsesmessig mener jeg at det er når du kjenner dypt inni sjelen din at du virkelig ikke er «helt ute av kontroll», uansett hvor sterk en følelse er.

    Jeg er ikke emosjonelt ustabil personlighetsforstyrret lenger. Jeg vet ikke om jeg noen gang egentlig har vært det, men diagnosen står unektelig svart på hvitt i mine papirer.
    I fire år gikk jeg i intensiv behandling på en avdeling for personlighetsforstyrrelser, hvor jeg deltok i mentaliseringsbasert gruppeterapi av ulik art (samtalegrupper, undervisning, kunstterapi, individualtimer og kroppsbevissthetsterapi).
    Kanskje er det derfor jeg ikke lenger scorer høyt på EUPF-diagnosekriterier. Kanskje har jeg blitt frisk fra den diagnosen.
    Jeg har et annet tankesett når det kommer til mellommenneskelige relasjoner enn det jeg hadde for noen år siden. Jeg er ikke ustabil når det gjelder at «alt går til helvete» – «alt er superbra»-tankene. Istedet har jeg en slags idé om hvordan livet beveger seg i bølger, og jeg stoler helt på det. Kriser kommer, det er forferdelig smertefullt, men det går over.
    Men jeg husker at jeg ikke tenkte sånn. Når krisen kom, så var det fullstendig sort, jeg evnet ikke å føle noe håp. Og jeg husker at jeg følte at jeg ikke eide kontroll.

    Med dette så innser jeg at jeg nok har vært EUPF. Men i dag er jeg frisk. Terapien hjalp. (Gud, så fint å få uttrykt det i klar tekst. Takk, Lise!!)

    For min del, så er det altså så enkelt at jeg nå vet at jeg er frisk fra EUPF, fordi jeg føler det med min mest ærlige selvsikkerhet. Og ingen andre kan definere min friskhet enn meg. Jeg bare vet..

  18. 25 klem september 29, 2012, kl. 20:25

    Det er så alt for mye som skjer på innsiden, selv om det kan se ut som en person er stabil på utsiden. Har slitt psykisk selv i mange år, og det du skriver treffer meg, dette innlegget spesielt. Jeg har skadet meg en gang i hele mitt liv, og det var da det gikk opp for folk hvor vanskelig ting faktisk var for meg, jeg fikk «oppmerksomhet», folk brydde seg, og ville hjelpe meg. Nå 1 år etter, er ting like vanskelig på innsiden, tankene er fortsatt der, følelsen av tomhet, følelsen av å være ensom, alle de vonde følelsene, de har ikke gått bort, selv om jeg ikke har skadet meg mer siden den gangen. Dette er utrolig vanskelig å sette ord på, noe som nå fører til at de rundt meg tror jeg lever det gode liv, og at jeg har blitt «frisk» og har det bra. Derfor var det så godt å lese dette innlegget, sånn at jeg vet at vi er flere som har det sånn, flere som kjemper. flere som lengter etter å bli frisk, lengter ette å bli kvitt tankene, alt det vonde.. Derfor Lise, skal vi klare dette sammen. Jeg har troen på at ting skal bli bedre for oss begge to. Det å bli stabil på utsiden, må vi se på som en start, og vi må begge bygge videre på denne starten, og fullføre. vi skal komme oss gjennom dette, både gode og dårlige dager. Jeg heier på deg, Lise.
    klem.

  19. 26 Svarttrosten september 29, 2012, kl. 21:41

    Veldg viktig og godt innlegg, Lise!
    Jeg er så enig.

  20. 27 Heidi september 29, 2012, kl. 22:10

    Jeg tror det er sånn…att den indre tankegangens utagering til slutt mister sin kraft vist man ikke handler på den… det er rart, men det blir en slags.. «hva er vitsen» tanke rundt hele den greia med destruktivt tankekjør

    Og det er en bra ting…tror jeg
    Men det tar noen år og komme seg dit, og selve tanken eller spørsmålet rundt dette med hva det egentlig var som gjorde att tankene forandret seg i utgangspunktet, kan bli sittendes enda lenger…

    Men det er verdt ventetiden, for når det skjer så er det bare helt helt helt fantastisk!!!

    Nå skal jeg ikke komme her å være en «bedreviter» og si att dette skjer med alle..men det er verdt ventetiden om det skulle skje…og det tror jeg kommer til å skje med deg, så hardt som du jobber med deg selv!

    Viljen til endring må være der for att det skal skje!

    Så fortsett og kjempe!!!

    ( dette ble ett noe æææ jeg får diabetes av hvor kvalmende denne kommentaren er, men vil bare att du skal vite att du er verdt så uendelig mye! )

  21. 28 Den grønne september 29, 2012, kl. 22:25

    For å være helt ærlig orket jeg ikke å lese alt i kveld, er alt for trett… Men veldig kult bilde!

  22. 29 Rina - Tullebart september 30, 2012, kl. 19:40

    Jeg spør meg selv faktisk AKKURAT de samme spørsmålene. Jeg sitter med samme diagnosen og jeg føler at så lenge andre oppfatter meg som frisk, så skal jeg slutte i behandling, og det er VELDIG motsatt av hva jeg føler, for selv om jeg er «vanlig» utad, så er det utrolig mye kaos innvendig. Jeg tror innenfor psykiatrien at det kun er synsing om hva som er best. Jeg vet ikke engang selv hva som er best..

  23. 30 Birgitte september 30, 2012, kl. 22:13

    Nå måtte jeg bare svare deg. Kjenner meg så igjen. Jeg har ikke borderline, men har en pågående kamp mot et friskt liv, fritt for angst og depresjoner og traumer som innhenter meg. Har stilt meg selv de samme spørsmålene som du.

    Og nei, jeg syns ikke du forventer for mye. Og nei, jeg tror ikke det skal være sånn.Jeg tror ikke dette er det du får. Jeg tror det er en fase. Så holder man seg i den fasen en stund, og det er tungt, men ved å gå de skrittene framover som en vet er riktige (selv om det ikke føles sånn), så plutselig går en over i en ny fase. Så plutselig blir de gode dagene flere enn de vonde, plutselig blir de en vane. Nesten så man glemmer hvordan det er å slite, å kjempe seg igjennom. Jeg har kommet til den fasen nå. Hvor de gode dagene har kommet så på rams at jeg glemte hvordan det var å kjempe omtrent. Så godt det var å leve, så lett det kan være. Så plutselig blir det tungt igjen, og det kjennes nesten tyngre enn noen gang. Fordi jeg har kjent på hvor lett livet kan være. Men jeg tror av hele meg at det er faser alt sammen. Jeg skal videre. Den lettheten i livet, den skal bli normalen igjen.

    Det er så mange faser. Og de er tunge å komme igjennom. Ikke sitt med dem alene, fortell om dem sånn som du gjør nå, og strekk ut en hånd. Og aldri la andre definere om du er frisk eller har det bra. Det vet bare du. Du har lov å føle akkurat det du føler.

    Jeg tror på et liv for deg der du kan være glad, der du kan kjenne trygghet og balanse og der ikke hverdagen er en kamp. Det er en forbaska tung vei du går, Lise, og vit at vi er mange som følger med på deg og vet hvor tungt det er å kjempe.

    Klem fra Birgitte

  24. 31 Tirill oktober 1, 2012, kl. 17:16

    En er nok ikke frisk før det på innsiden er friskt. Men å stabilisere utsiden er en svært, svært god og viktig begynnelse. Selv sliter jeg hovedsaklig med rusavhengighet, byttet ut selvskadingen med det, og det viktigste for meg akkurat nå er å holde meg unna de to. Har jeg det bra? Både og, men jeg vet i hvertfall at når jeg har det bra NÅ, er det bedre enn når jeg hadde det bra FØR. Jeg føler det handler mye om å sulte, eller røyke, ut «monsteret». Når monsteret etter hvert forstår mer og mer at det ikke får det det ønsker, nemlig ytre destruktivitet, vinner vi selv mer og mer kraft.
    Du kjemper knallhardt, respekt :)

  25. 32 Blomster og blod oktober 3, 2012, kl. 11:59

    Godt innlegg!
    Det jeg kan fortelle om å være «frisk»… Jeg var vel erklært frisk fra borderline rundt 2005. Psykiateren konkluderte med at jeg ikke skadet meg, jeg benyttet ikke medisiner, jeg gikk ikke i behandling av fri vilje og jeg trengte ikke lenger innleggelser. Da oppfylte jeg ikke lenger kriteriene til en «borderliner», og var frisk. Led fortsatt av overspisningsproblematikk og store følelsesmessige svingninger, men borderlinediagnosen slapp taket.
    I de årene jeg var «frisk» klarte jeg meg alene. Jeg fikk betalt regninger og jeg hadde noen venner. Men jeg var ikke som et vanlig menneske for det følte jeg. Jeg slet fortsatt vanvittig med selvbildet og med relasjoner – men siden jeg er så flink til å holde folk på en armlengdes avstand så var det vel ingen som trigget meg, I guess.Jeg var ikke lykkelig. Jeg kunne ikke ha kjæreste, familie, førerkort, jobb. Jeg var en outsider fortsatt, med eller uten selvskading, og jeg så på meg selv som borderliner.

    I 2009 kom de første symptomene på at jeg ikke var «frisk» likevel, og jeg måtte innlegges akutt etter et brudd. Og siden har det ballet på seg. Nå kvalifiserer jeg godt til å være borderliner igjen. Men jeg føler meg som den samme…har ikke forandret meg et døyt, har bare fått det litt mer vanskelig. Jeg omfavner diagnosen min, for nå har jeg iallfall noe å skylde på :P

  26. 33 nils håvard februar 21, 2013, kl. 15:37

    En er frisk når en er i stand til å vær i fulltids jobb/utdanning og kan leve av egen inntekt/studielån, og at en samtidig er i stand til å leve i et stabilt,gjensidig og likeverdig samliv med en partner over tid.

  27. 34 Hege juli 30, 2013, kl. 02:12

    TAKK LISE!!
    Har gjennom lesning av utrolig mange flotte og sterke blogginnlegg som du har skrevet, endelig bestemt meg for å be om hjelp i stedet for alltid å bli tvunget til det. Jeg har selv Borderline m selvmordsproblematikk og har superangst for å bli isolert og «trykket i bakken» av besserwissere på psyk. Det blir en solid kamp, det vet jeg. Men nå bretter jeg opp armene og skal opp og frem! Så TUSEN TAKK til fantastiske deg og for din evne til å billedgjøre tekstene dine og gjøre dem så levende at det har fått meg iallfall til å VILLE ta imot hjelp ;-). STÅ PÅ!! Mange klemmer fra HEGE :-))


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!