Arrene er historier som er ensomme å bære

Jeg lever med arrene mine. Det er jeg som lever med dem. Jeg bærer dem på kroppen min, noen veldig synlige og andre ikke så synlige. Uttrykket «I wear my heart on my sleeve» blir nærmest bokstavelig.

Skamfølelsen og følelsen av å være mindreverdig er gjemt bak en fasade av smil og usikker selvsikkerhet. Historiene, følgene og ettervirkningene er gjemt, glemt og skjult bak synlige arr, tydelige for øynene, offentlige for verden. Kontrasten er stor. Noe så åpenlyst, men likevel så bortgjemt. For når arrene skyldes selvskading, snakker man ikke om arrene, historiene bak og får bearbeidet dem på samme måte som med andre arr. Man vil helst ikke vite, se eller høre om det. Kanskje fordi det føles «farlig», unaturlig, ubehagelig og meningsløst (hvorfor skal man snakke om det?), kanskje man kjenner på avsky bare ved tanken på et selvpåført sår, eller et sår i seg selv. Derfor vender man heller blikket bort, skifter fokus og later som ingenting. For man snakker ikke om sånt.

Arrene er historier som er ensomme å bære.

Jeg har lenge kjent på en slags lengsel etter å fortelle om, snakke om, historiene bak arrene mine. Ikke til hvem som helst, men til noen jeg kan være fortrolig med, som jeg stoler på, noen som ikke dømmer meg, men som oppriktig ønsker å lytte. Kanskje spesielt en behandler eller andre som står meg nær, men jeg opplever en indirekte avvisning selv blant helsepersonell. Man snakker ikke om sånt. Noen arr har simpelthen glidd inn i mengden, blitt anonyme og uten betydning, mens andre arr har historier og minner knyttet til dem – som jeg bærer på alene. Jeg kjenner på en slags lengsel etter å kunne få peke på arret og si at «dette, det skjedde den gangen da..» og «jeg gjorde det fordi..» og «det som skjedde etterpå..».

Men man snakker ikke om sånt, man vil helst ikke vite, se eller høre om det, og skamfølelsen min forstår. Dessuten, hva skulle det være godt for, hva skulle være meningen med det? (Kanskje en mindre ensom ensomhet?)

Børst støv av knærne og reis deg igjen, gjort er gjort, se fremover, legg det bak deg.

Arrene er historier som er ensomme å bære.

Fine Marthe sendte meg et bilde fra boka Little Bee (The other hand). Jeg har ikke lest boken selv, og det handler ikke om selvskading, men jeg syns det var veldig fint skrevet likevel.

18 Responses to “Arrene er historier som er ensomme å bære”


  1. 2 Liinda oktober 7, 2012, kl. 16:49

    Hmm, jeg tror ikke (eller føler ikke) at «man ikke snakker om de». Jeg tror heller at «man spørr ikke om de». Fordi det er frekt, og fryktelig direkte. Jeg føler i allefall jeg ville koblet det til å være påtrengende eller at man «graver». For meg er vertfall ikke kontrasten til et «vanlig arr» så veldig stor, som lytter. Men jeg skjønner at kontrasten er stor for den som sitter med de på kroppen! Det er jo kjempepersonlig, i motsetning til et arr som er tilfeldig, og uheldig.
    Jeg håper du finner den du vil fortelle til, og at det letter hjertet ditt litt, Lise :) <3

    • 3 liseliten oktober 7, 2012, kl. 17:01

      Jeg ser den, Linda! Og jeg mener ikke at man skal grave og spør om arr sånn helt uten videre, absolutt ikke, det ville vært veldig direkte og kanskje for noen – frekt. Men jeg savner at det skal kunne gå an å snakke om arrene, bearbeide det, uten å måtte bli avvist eller føle at «dette (du) er så fælt og ekkelt at man snakker ikke om det!» og dermed sitte med en enda større skamfølelse, hvis du er med på tankegangen?

  2. 4 M oktober 7, 2012, kl. 16:58

    Takk for at du deler, takk for at du ALLTID deler..

    Du er så viktig, jeg håper at du ser det selv også, hvor viktig du er

    -og jeg er enig med Liinda -man tenker nok på det, men å spørre blir for «direkte», for slemt? For «gravende»… Ikke fordi man nødvendigvis er redd for svaret, men fordi man trår varsomt…

    Jeg er glad i deg <3

  3. 6 Marthe oktober 7, 2012, kl. 19:00

    Lise, dette er nøyaktig det jeg har gått og kjent på i månedsvis. Et savn, et ønske om å få fortelle, vise og bli møtt på det. Men jeg blir ikke møtt, man skal visst ikke prate om det. «Flytt fokus, se framover. Gjort er gjort.» Det er vondt og kjempevanskelig. Skammen blir ikke akkurat mindre. Takk for at du delte dette, godt å ikke være helt alene. Håper du finner den noen som vil møte deg.

  4. 7 Stine oktober 7, 2012, kl. 19:36

    Hei,

    Har du prøvd behandling av arr?
    Hvordan var denne virkningen?
    Har du noen erfaring av f.eks
    Mepiform plaster/bandasje?

    • 8 liseliten oktober 19, 2012, kl. 14:17

      Hei. Jeg har brukt salven kelo-cote på arr, det har hatt en ørliten effekt. Kan kjøpes på apoteket og skal brukes daglig over flere mnd. Jeg har fått kortisoninjeksjoner i keloide-arr, en gang i mnd over et halvt år, kjempegod effekt.

  5. 9 K. oktober 7, 2012, kl. 21:26

    Veldig trist å høre at du ikke blir møtt på dette selv blant helsepersonell. Skjønner godt at det føles ensomt. Det er jo ikke noe du har gjort for moro skyld, det er jo fortvilelse som ligger bak og den burde tas tak i. Kjenner jeg blir oppgitt når folk ikke forstår, spesielt sånne folk man skulle forvente evnet å tenke litt lenger.

  6. 10 Line Kristine oktober 7, 2012, kl. 21:40

    Syns det er skremmende om ikke engang helsepersonell vil la deg snakke om arrene. Jeg vil tro at det å få fortelle til noen som lytter oppriktig og interessert er veldig viktig. Hvordan skal man ellers få bearbeidet alt så godt som mulig, hvis noe ikke skal snakkes om???

  7. 11 kristine84 oktober 8, 2012, kl. 03:51

    Mitt mest minnerike hysteriske arr. Høyre kne. Stor krangel med daværende kjæreste. Husker alle detaljer. «Historien» har aldri blitt fortalt fordi ingen spurte. Kunne vært fint å delt. Kunne vært en god mulighet – ett godt valg.

  8. 12 Stine oktober 8, 2012, kl. 18:07

    Utrolig fin blogg!
    Du er flink til å sette ord på tankene dine:)

  9. 16 denflinkejenta oktober 9, 2012, kl. 23:33

    Personlig har jeg aldri vært selvskader.. Og tidligere skjønte jeg ikke helt hvorfor man skader seg selv, og fortsatt er det vanskelig for meg å sette meg inn i hvordan det er. Men jeg velger å akseptere at vi alle er ulike. Kanskje også fordi jeg skjønner at det er mange likheter?!
    Uansett om man er selvskader, spiseforstyrret, eller bruker andre ting.. Det er nødvendigvis ikke alltid hva man gjør, men hvorfor man gjør det som må fokuseres på.
    Du viser her en ufattelig styrke og vilje til å kjempe videre!! Det er derfor veldig synd å høre at du ikke får snakket så mye om det som ligger i selve arrene.
    Lykke til og stå på videre!

  10. 17 Aylana Maritha oktober 16, 2012, kl. 16:55

    Sjelen min gråter når jeg leser, øynene mine blir tåre fulle. Jeg kjenner meg så godt igjen. Det å bli avvist, når man virkelig prøver. Prøver så godt man kan å fortelle. Man får jo beskjed om å fortelle, stole på, åpne seg. Å når man gjør, så skulle man det ikke likevel ?

    Jeg håper noen lytter en dag<3 Jeg bryr meg om deg!


  1. 1 Verdensdagen mot selvskading | liseliten.com Tilbakesporingfebruar 28, 2013, kl. 19:37

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Hei og takk for besøket, Lise heter jeg! Jeg håper at min blogg kan gi deg noe.

Gjennom flere år har jeg delt mine tanker, følelser og opplevelser, mine drømmer og håp, og min vei til å bli hel. Mer enn et tiår av livet mitt har vært preget av psykisk sykdom, sykehus og behandling - og ikke minst recovery. I dag anser jeg meg som tilnærmet frisk (hva nå enn det er) – men med utfordringer og dårlige perioder, egentlig som de fleste andre. Du er velkommen til å følge meg på veien og titte i arkivet.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om meg under fanen "liseliten" i menyen øverst :)

Copyright – Vis respekt

Bloggen skrives av © Lise Hetland, hvilket betyr at du IKKE kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Brudd på opphavsrett er i følge åndsverkloven straffbart.

Jeg har lagt ned mye tid, krefter og sjel i tekstene mine, jeg ber deg om å respektere at mine tekster tilhører meg.

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger!

Tegnet av Guðrún Jóna
www.hodetmitt.no © no copyright!

Follow on Bloglovin

Klikk for å motta e-post når bloggen oppdateres

Bli med 935 andre følgere

Følg meg på facebook!